Hvilens bønn

I vår streben etter å oppnå noe når vi ber, gjør vi ofte vold mot bønnens innerste vesen, som er vennskapet og samfunnet med Gud. I stedet skulle vi respektere bønnens naturlige dynamikk. Det er nemlig lett å stivne i en bestemt måte å be på. Bønnen kan lett bli tillært og unaturlig fordi vi også etterligner andre menneskers bønn. Men bønnen handler ikke om å imponere Gud. Hvilket bedrag det er! Bønnen, er sjelens åndrett. Like naturlig som det er å trekke pusten skulle det være å be. For at bønnen ikke skal bli kunstig og tillært, trenger vi å følge rytmen de fasene av livet vi selv befinner oss i. Da fjerner vi oss ikke fra livet, men står midt oppe i det med begge beina. 

Når vi etter hvert blir slitne av den muntlige bønnen, og vi kjemper med å finne nok ord, skal vi slippe tak i strevet etter å prestere, og legge oss i Guds fang. Der må vi øve oss i å tie stille. Det er virkelig en øvelse, for dette som har med prestasjon sitter djupere i oss enn vi tror. Vi blir rastløse når vi ikke skal si noe. Tausheten blir for mange noe pinlig. Men i tausheten er det mye kvile. Og er det noe vår rastløse sjel trenger, så er det kvile. Husk: tid brukt med Gud hvor du forholder deg taus er ikke bortkastet tid. Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine. Effektivitet og et djupere bønneliv er motsetninger og hører ikke sammen. Du oppnår mer når du forholder deg i ro enn når du farer av gårde. Testen på hvor djupt din åndelighet stikker skjer ikke i det offentlige rom hvor du kan vise deg fram, men i lønnkammeret, i omgangen med Gud. 

Bønn handler mer om kvile og relasjon, enn om et mesterskap i antall ord. Bønn handler mer om å tie, være stille enn de riktige formuleringene. 

Et djupt tilfreds menneske, en personlig følelse av mening og betydning og en rik skatt av guddommelig velsignelse kommer ikke ved streben og febrilsk aktivitet men bare ved et intimt kjennskap til Gud selv. 

Da må vi slippe tak i vårt behov for å kontrollere alt. 

Verden går videre, uten deg. Tro meg, vi er ikke så viktige. Det viktigste er at vi tar vare på vennskapet med Gud. Hva er det som stjeler fra deg din fred? Det behøver ikke være synd, men heller at det blir for mye, selv av det gode. Det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Overgivelsen er kanskje det åndelige livets djupeste bevarte hemmelighet. 

Overgivelsen til Gud.

Ikke til tjeneste, men til Gud selv. 

Å være til FOR HAM. Og Ham alene.