De fleste ikonene jeg har er Kristus-ikoner, men jeg er også så heldig at jeg har noen vakre ikoner av Guds mor, Maria, profeten Elia, døperen Johannes og av Antonios den store, hvis minnedag det er i dag. Ikonet av antonios er ikke håndmalt som dette, men en billig kopi, og jeg håper på sikt å få noen til å male et for meg. Akkurat nå, mens disse linjene skrives, har jeg tatt Antonios-ikonet ned fra veggen for å betrakte det nøyere. Det er godt å oppholde seg i ørkenen på kalde vinterdager som denne. Gradestokken her hvor vi bor viser nesten 19 minusgrader. På kjøkkenet er det isrender på vinduene.
En historie fra livet til Antonios den store, pioneren blant ørkenfedrene, har hatt spesiell betydning for meg de siste dagene:
Etter mange år i ørkenen kom det et budbringer med et brev til den hellige Antonios. Det var en innbydelse fra selveste keiseren. Han inviterte Antonios til å besøke ham i hans keiserlige residens i Konstantinopel. Keiseren ville ha del i de åndelige rådene fra Antonios.
Men Antonios var ikke sikker på om det var Guds vilje at han skulle reise. Var dette et kall eller var det en fristelse?
Hva hadde du tenkt om kong Harald sendte bud på deg? Vi ville vel gjort alt som sto i vår makt for å komme oss til slottet til avtalt tid!
Ikke slik med Antonios. Han søkte åndelig veiledning, hos sin disippel, Paulus den enfoldige. Han legger fram saken for ham og spør: Bør jeg dra?
Da er det at fader Paulus den enfoldige svarer:
'Om du reiser skal du kalles Antonios. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonios'.
Det finnes noe som er viktigere i Guds rike enn vår agenda, det som handler om Guds plan og vilje. Det koster alt å være i den planen, men det er der beskyttelsen finnes. Vi må formes og dannes til det Guds avbilde vi er skapt til, og det tar tid. Det er viktigere enn å se selv keiseren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar