Guds forunderlige veier

'Se tilbake på hele den veien Herren din Gud har ledet deg. Ser du ikke at den er overstrødd med ti tusen velsignelser i forkledning?

Husk den hårdt tiltrengte hjelpen som ble sendt i rette øyeblikk. Det var den rette veien som ble valgt for deg, i stedet for den gale som du hadde valgt selv. Det var den skadelige tingen som ditt hjerte klynget seg til og var så glad i, og som ble fjernet fra din sti. 

Det var et pusterom som ble gitt deg, og som din prøvede og kjempende ånd trengte akkurat i det øyeblikket. 

Har ikke Jesus vært ved din side når du ikke visste det? Har ikke Den uendelige kjærlighet omsluttet alle begivenheter med sine evige armer, og forgylt hver sky med sin barmhjertighet? Gå tilbake og se på dine fotspor igjen. Og se Hans fotspor i hvert av dem! Takk Ham for dem alle, og lær de leksene du behøver om å ganske enkelt stole mer på Jesus.'

- F.Whitfield i boken: D.L.Moody: Alene med Gud. Hermon forlag 1994 side 62.

Et eksperiment - en reflekson uten svar?

Dette er ment å være et eksperiment. Et forsøk på en refleksjon uten svar. Mer enn undrtng. Og  jeg er helt åpen for at jeg trekker feil slutning. Jeg skriver også vel vitende om at det jeg skriver kan brukes mot meg senere. Det finnes de der ute som samler på alt det jeg skriver om den katolske kirke, for senere å kunne bruke det mot meg.

La meg begynne med dette: Er det noe i katolsk teologi, noe i deres syn på mennesket og dets verdi, som gjør at de ser ut til å engasjere seg sterkere i arbeid blant fuksjonshemmende, kronisk syke, døende, enn det protestanter gjør? Nå tenker jeg ikke spesielt på Norge. Selvsagt har protestanter engasjert seg sterkt i sosialt arbeid, på ulike områder. Men likevel synes det å være noe som utgjør en forskjell.

Pinsekarismatisk kristendom har en tendens til å legge stor vekt på at mennesker skal bli helbredet, men de har lite å tilby overfor mennesker som er kronisk syke eller døende. Men hos katolikkene finner vi for eksempel organisasjoner som Fransicus-hjelpen i Oslo, som besøker syke og døende for å yte praktisk hjelp,  og det aldeles gratis.

Tar katolikker ordene fra Matt 25,31 flg mer bokstavelig og konkret enn protestanter?

Det er mulig jeg skriver mer om dette senere.

Kvinnelig pioner-misjonær var en tidligere slave

Hva skulle vi gjort uten kvinnene og deres misjoninnsats verden over! Og kristne kvinner har vært helt i frontlinjene. I 1823 ble Betsey Stockton, en frigitt slave den første enslige kvinnelige misjonæren i det som er blitt kalt den moderne misjonsbevegelsen. Det er 196 år siden. Norsk Kvinnesaksforbund ble startet i 1884, 61 år etter Betsey ble sendt ut.

Betsey Stockton (bildet) ble født i Princeton i New Jersey i 1798. I tidlig alder ble hun solgt som slave til presten Ashbel Green. På den tiden var han president for The College of New Jersey, nåværende Princeton University.

Betsey fikk tillatelse til å gå på kveldsskole ved colleget. Vinteren 1815 fikk livet hennes en dramatisk vending idet en vekkelse brøt ut på skolen. Hun bestemte seg for å bli en kristen, og ble døpt i First Prebyterian Church. Kort tid etter ble hun satt fri fra Greens-familien som støttet anti-slaveribevegelsen. En lov hindret henne likevel å bli helt fri som slave. Av denne grunn fortsatte hun å arbeide for Green-familien som tjener, men nå i lønnet stilling. Green-familien behandlet henne som et familiemedlem og sørget for at hun kunne fortsette sin utdannelse.

Etterhvert som hun modnet som kristen fikk hun kall til å reise ut som misjonær. Drømmen var å reise til Afrika, men før hun kom dit fikk hun tilbud fra American Board of Commissions for Foreign Missions om å reise til Hawaii. Dit kom hun i 1823. Hun hadde spart penger mens hun arbeidet for Green-familien og denne familien bidro også sterkt økonomisk for å sende henne ut som misjonær. Beklageligvis måtte Betsey forlate Hawaii i 1825 da en hun reiste sammen med ble syk. Men før hun reiste trente hun opp nasjonale vitner som kunne ta seg av arbeidet de hadde startet opp.

Vel hjemme igjen tok hun seg av sin dødssyke venninne og samtidig startet hun opp et arbeid for urbefolkningsgrupper i Amerika. Det bør nevnes at Betsey Stockton noen år før hun døde underviste prestestudenter i afrikansk-amerikansk historie, engelsk, litteratur og matematikk. Hun døde i oktober 1865.

Om å lese Bibelen, del 4

I en protestantisk kontekst har det vært vanlig å understreke betydningen av den individuelle bibellesningen. Det har vært viktig og nødvendig, men det har kanskje skjedd på bekosningen av den kollektive lesningen. Den lesningen som skjer i kirken. Den har også en stor og viktig betydning. Vi leser Den Hellige Skrift i og sammen med de hellige. Vi må ikke glemme at de Nytestamentlige skriftene er blitt til i kirken og først og fremst skrevet for kirken. Flertallet av brevene er jo stilet til en konkret navngitt menighet.

Men kan vi lese Bibelen uten veiledning?

Til dette svarer Wilfrid Stinissen i samtalen med Martin Lönnebo, som jeg har henvist til i de foregående artiklene i denne serien:

"Man behøver ikke bare veiledning for selve lesningen, men for hele sitt kristenliv. Da blir det også lettere å lese Bibelen selv uten veiledning. Siden tror jeg - og har opplevd det for egen del - at i forbindelse med visse faser leser jeg Bibelen som en lykt for mine føtter, en lampe som viser veien. Og jeg forsøker å innrette mitt liv etter Guds ord. Siden blir det litt annerledes, selv om denne første tiden ikke forsvinner helt. Jo mer Den Hellige Ånd tar over, desto mer kjenner jeg igjen mitt liv i Bibelen. Bibelen speiler mitt liv, og det er alltid en glede å finne formuleringer som nøyaktig uttrykker hva jeg tenker. Det er gjenkjennelsens glede."

I samtalen med Martin Lönnebo kommer de to også innom våre teologiske institusjoner. Stinissen sier:

"Den teologiske utdannelsen er en katasrofe! Det er en katastrofe at teologien og mystikken har gått hver sin vei. Slik var det ikke fra begynnelsen, før 1100-tallet. De store teologene var store helgener. Men på 1200-tallet begynte det....Deretter møter man teologer som ikke bryr seg altfor mye om mystikerne og mystikere som ikke bryr seg om teologene. Og slik har det blitt. Teologien har gått sin egen vei bort fra mystikken og spiritualiteten. Åndelighet er bltt noe for seg selv, et emne: spiritualitet. Teologien, mener man, har ikke noe med spiritualiteten å gjøre. Likevel taler man i teologien om Gud. Men det berører ikke menneskene. Dette er en katastrofe for kirken."

fortsettes

Billedtekst: Wilfrid Stinissen og Peter Haldorf i samtale i karmelitklosteret i Norraby i Sverige. Foto: Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby

Guds kyss

Da er May Sissel og jeg vel hjemme etter gudstjenesten i Hamar frikirke i formiddag, hvor jeg talte om 'Guds kyss - Guds kjærligheteberøring', om Hans ømhet og vår identitet som 'den elskede', han eller henne som har Guds velbehag hvilende over sitt liv.

Fullsatt kirke og et påtagelig Gudsnærvær. Takknemlig.

Hamar frikirke er en flott menighet med mennesker vi er blitt veldig glad i.

Om å lese Bibelen, del 3

, 

'I et åndelig miljø - når man kommer til retreater eller har drevet mye med åndelige spørsmål, med sjelesorg og gudstjenester - er det mye lettere med bibelordet,' sier biskop emeritus Martin Lönnebo i samtalen med Wilfrid Stinissen, som jeg har referert til i to artikler nå.

Han legger til:

'Det åndes i sitt naturlige miljø. Om man lever i en sekularisert miljø, om man har trenet seg til å se litt skeptisk på det ene eller det andre, om man har det travelt og er fylt av urolige tanker, da er det svært vanskelig å lese Bibelen.

Det første råd er man derfor bør gi er at man ikke i første omgang bør tenke på vanskeligheten med Bibelen, men på sine egne vanskeligheter. Og berede seg for møtet med Gud før man slår opp i boken. Først da blir det en hellig bok. Slår man opp den som en vanlig bok med den normale kritiske og nysgjerrige tenkningen vi har når vi slår opp i avisen, da blir det nok bare en avis. For min del har jeg lagt merke til at det fungerer best med korte avsnitt, kanskje bare et bibelord, og så stillhet."

Til dette svarer Wilfrid Stinissen:

'Jeg er helt enig med deg. Det er ikke så mye mening i å fortsette å oppmuntre til bibellesning om det bare handler om det. Hele livet må forandres. Jeg forsøker å oppmuntre folk til å ta med seg noe fra det miljøet og den atmosfære som man finner på et retreatsted og skape noe lignende hjemme, selv om det bare er i miniatyr. Ellers tror jeg ikke bibellesningen leder til noe.'

fortsettes

Billedtekst: Martin Lönnebo på Bjärka Säby. Foto: Ekumeniska kommuniteten.

14.215 publiserte bloggartikler siden 2006

I forgårs ringte de fra firmaet som skal levere talegjenkjenningsprogrammet TUVA. Etter planen skal det innstalleres i uke 8. Det gleder meg veldig til. Slik situasjonen er nå med så mye stivhet i fingrene og skjelving i hånden måtte jeg ha avsluttet skrivearbeidet mitt.

Jeg har gjort opp en liten status siden jeg begynte å blogge i 2006. Siden den gangen har jeg skrevet 13.336 artikler. Med veldig få unntak har jeg publisert en artikkel hver dag, og noen ganger to-tre artikler daglig. I tillegg kommer syv bøker, kronikker, bidrag i flere antologier og manus til prekener.

Legger vi også til de artiklene jeg har skrevet for den andre bloggen min: Monastisk er antallet skrevne bloggartikler oppe i 14.215 artikler.

Men nå er snart en epoke slutt - og en ny begynner.

Nå skal jeg snakke til en maskin og så skriver den for meg.

Så ber jeg om nåde til å fortsette tjenesten Gud ga meg.

Om å lese Bibelen, del 2

'Bibelen er jo en bok man skal lese med tro', sier karmelitbroderen Wilfrid Stinissen (bildet) i samtalen med Martin Lönnebo, som jeg refererte til i forrige artikkel. Han legger til:

'Om man ikke gjør det leser man egentlig ikke Bibelen, da leser man gamle skrifter. Når jeg nærmer meg Bibelen er det alltid stort. Jeg begynner med å kysse min Bibel. Gud taler jo til meg.

Jeg forsøker å skape litt indre stillhet for å kunne høre ordet. Hva vil Gud si til meg? Man sier ofte: 'Gud er stum, Gud sier ingenting. Gud svarer aldri på mine spørsmål.'

Men når jeg åpner min Bibel taler Gud til meg. Han er sannelig ikke stum, han er Ordet! Det er hans vesen å være ord, å tale. Han taler hele tiden, gjennom historien, gjennom hendelser. Men i første rekke gjennom sitt ord.

Men når troen blekner eller blir mer og mer sekularisert, blir det naturligvis vanskeligere å nærme seb Bibelen. Da får man ikke så mye ut av den. Jeg tror at mange vanskeligheter kommer av at man ikke ser helheten.

Man må ikke skille bibellesningen fra det øvrige kristne livet. Det er ikke mye mening i å lese Bibelen om man ikke har en tro som får sin næring gjennom bønn. Å lese Bibelen er å komme i kontakt med Guds ord og det kan man ikke om man ikke har tro. Samridig vokser troen gjennom Bibelen, men ikke bare gjennom den. Den er ikke et universalmiddel som står for seg selv. Bibelen er innebygget i et kristent liv der det finnes liturgi, bønn, nattverd og et levende forhold til Gud, med Jesus Kristus. Da blir det lettere. Det har jeg sett hos meg selv og andre.

I den grad min tro vokser får Bibelen større og større betydning for meg.'

fortsettes

Om å lese Bibelen, del 1

Jeg har tatt del i en veldig interessant samtale mellom to av de mest markante skikkelsene i den nordiske kristenhet: biskop emeritus Martin Lönnebo og Wilfrid Stinissen, karmelittbroder, katolsk prest og en av våre mest leste oppbyggelsesforfattere. Stinissen er nå hjemme hos Gud.

Samtalen finner sted i det lille karmelittklosteret i Norraby i Sverige, og er ført i pennen av Peter Halldorf. Den er gjenfortalt i tidsskriftet Pilgrim, og handler om lesningen av Den Hellige Skrift, Bibelen.

I denne sammenhengen trekker Martin Lönnebo frem Martin Luther (bildet) og hans forhold til Bibelen og lesningen av den. Her i min oversettelse:

"Luther mente at Bibelen var Guds ord, men i den meningen at Bibelen var et signum for Guds nærvær. Det var den augustinske tanken.  Han sier ofte at man ikke kan fange Gud naken. Det er den apofatiske teologien. Gud i sitt vesen kan man ikke fange. Man kan bare gripe tak om hans klær. Gud finnes i klærne. Bibelordet er kledet kan griper tak i.  Og fremfor alt er det Kristus man skal søke, og det gjør man gjennom hele Skriften. Da griper man tak i kappen og vekker oppmerksomhet, for at Kristus skal vende sitt ansikt mot oss og tale trøstens og  formaningens ord.

En annen side fra den tradisjonen - som har betydd så mye for bibelleserne i Norden - er tanken om at man skal lese i frelseshensikt. Luther sa: 'pro mea', alltid 'pro mea'. Spør deg: 'Hva har Herren å si meg?' På den måten griper man tak i kappefliken og drar til, akkurat som kvinnen som dro i kappefliken til Jesus. Jeg vil at han skal vende sitt ansikt mot meg og si noe til meg. Det andre bryr jeg meg ikke så mye om."

(fortsettes)

En virkelig skattekiste

St.Olav forlag har gitt hele det norske kristenfolk en storstilt gave. en gave til alle som er glad i Bibelen, og alle som gjerne vil bli det men som synes den er vanskelig å lese. Jeg tenker på Jean Vanier: Inn i Jesu mysterium. Med undertittelen: Betraktninger over Johannesevangeliet.

Jeg har hatt gleden av å lese den engelske oversettelsen og gleder meg stort over at den endelig er kommet på norsk. Det er ingen hvemsomhelst som har skrevet disse betraktningene over evangeliet etter Johannes. Den nå 96 år gamle Jean Vanier har ikke bare et langt liv bak seg med alle de livserfaringene man da har gjort seg, men han er også en mann som lodder djupt i Kristus-mysteriet. Det merkes. Det lange livet han har levd sammen med mennesker med psykisk utviklingshemming gjør at han har de beste forusetninger for å kunne sette seg inn i evangelium skrevet av ham som definerte seg selv som 'den disippelen Jesus elsket'.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen da jeg leste Jean Vaniers betraktning om Lasarus. Jean Vanier mener å kunne påvise utfra den greske teksten at Lasarus mest sannsynlig var funksjonshemmet. Jeg skal ikke komme inn på forklaringen her, men det skjedde noe med meg da jeg leste dette. Selvsagt! tenkte jeg. Bestevennen til Jesus måtte være en av de minste. Det rimes også ved det faktum at Lasarus nevnes alltid til slutt. Hans søstre alltid først. Det er ganske spesielt i et mannsdominert samfunn som den gang.

Dette er ikke 'komplisert' bibelkommentar spesielt beregnet på fagteologer, men en enkel og lettlest kommentar for alle og enhver. Det betyr ikke at den er overfladisk, nei, denne boken med sine 425 sider i stort format lodder djupt. Jean Vanier har et poetisk språk og det er lett å leve seg inn i fortellingene og betraktningene hans. Noen av dem skrevet med et godt glimt i øyet! Jean Vanier er en mann med djup selvinnsikt, som våger å snakke om sin egen sårbarhet og med en djup forståelse av Kristi forsoningsverk.

Det er kanskje unødvendig å si det, men jeg anbefaler denne boken til alle mine venner. Den norske utgaven, glimrende oversatt av Aslaug Espe, kommer til å være min følgesvenn ved siden av Bibelen min livet ut.

Jean Vanier:
Inn i Jesu mysterium
St.Olav forlag 2018
329 kr

Kanskje den mest utfordrende og radikale teksten jeg har oversatt

Dette er nok em av de sterkeste og mest radikale tekstene jeg har oversatt til norsk:

"Jeg var sulten og du fikk stiftet en humanitær gruppe for å diskutere min sult.

Jeg satt i fengsel og du krøp stille av gårde til kapellet ditt og ba om at jeg måtte løslates.

Jeg var naken og i tankene dine debatterte du det moralske ved min fremtoning.

Jeg var syk og du knelte ned  og takket Gud for din gode helse.

Jeg var hjemløs og du prekte til meg om Guds åndelige kjærlighet.

Jeg var ensom og du forlot meg for å be for meg.

Du syntes å være så hellig, så nær Gud.

Men jeg er fremdeles veldig sulten og ensom og kald."

- John Stott i boken: 'Issues facing Christians today'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Hvordan lese en hellig tekst?

Etter hvilke prinsipper bør de hellige Skrifter leses og tolkes? Det er åpenbart at en rekke misforståelser er oppstått på grunn av manglende evne til rett å forstå en hellig tekst.

For eksempel har mange jøder ikke trodd på vår Frelser fordi de har festet seg ved en ordrett tolkning av de profetier som er uttalt om ham, og ikke synes å ha sett at disse er blitt oppfylt bokstavelig. De har ikke sett frigjøring for dem som er i lenker, eller Guds by bygget opp slik som de hadde forestilt seg eller vognene i Efraim utryddet og stridsbuen fra Jerusalem brutt i stykker.

Mange misforståelser om Gud har derfor sin opprinnelse utelukkende i mangelen på evne til å tolke skriften åndelig.

Selv de mest bokstavtro blant dem som tar imot Ordet vet at visse sannheter som er blitt åpenbart i de hellige Skrifter, er fulle av hemmeligheter. De forstandige og ydmyke innser at de ikke kan forklare dem. Hva sier vi for eksempel om profetiene? De er fylt til randen av dunkle ord. Og hvem har ikke blitt slått av de uutsigelige mysterier som Johannes åpenbaring inneholder?

Den bokstavtro finner oppbyggelse i de hellige Skrifter. Han finner så og si Skriftenes nakne ben. Den som har kommet noe lenger, når inn til Skriftens sjel. Den fullkomne har oppdaget den åndelige hemmelighet.

- Origenes (185-254). Gjengitt i Kysse spor av Peter Haldorf. Luther Forlag 2002, side 68.

Billedtekst: Bibelen min.

Messefall og forbønnsbegjær

Flere forhold gjør at vi må avlyse gudstjenesten i kveld. Veien inn til Kristi himmelfartskapellet er ikke brøytet, og det var minus 11 grader inne i kapellet når vår kjære 'vaktmester' skulle begynne å fyre. Dessuten måtte Bjørn Olav til lege i ettermiddag da hans blodtrykk er svært høyt. Forrige natt ble det målt til 230/140. Han skal tale i Hamar frikirke søndag, og har fått beskjed om å øke på med blodtrykksmedisin og ta det med ro til da.

Vi er takknemlig for forbønn for Bjørn Olavs helse.

Livets Ord pastor taler på Den nasjonale bønnefrokosten i Washington D.C

Når den nasjonale bønnefrokosten holdes i Washington DC fredag denne uken er Joakim Lundquist, hovedpastoren i Livets Ord i Uppsala en av de innbudte talerne.

Det er han også når Jerusalem Prayer Breakfast holdes holdes for første gang i Washington. Begge bønnefroksotene holdes samtidig.

The National Prayer Breakfast er blitt arrangert av den amerikanske kongressen siden 1953. Initiativtageren var nordmannen Abraham Vereide. Den holdes vanligvis den første torsdagen i februar, men er i år flyttet til fredag.

Blant talerne finnes vanligvis den amerikanske presidenten, sammen med en lang rekke kristne politikere, ledere, pastorer og nøkkelpersoner fra alle områder av samfunnet.

Joakim Lundquist (bildet) var med når Jerusalem Prayer Breakfast holdt sin første samling i Jerusalem i 2017. Pastor Lundqvist var en av stifterne.

Foto: Awakening Europe

Tid alene med Gud

'En uke på Iona. Alene, i mitt telt. Noen få dager og netter med ikke noe annet å stå ansikt til ansikt med enn Kristi kjærlighet til Hans skaperverk: deg og meg.

Noen få dager som en midlertidig opphevelse av det tomme jaget som er en del av livene våre.

En tid utenfor tiden. En tid skjult i Kristus, begravd i Ham, smeltet i Ham. Noen få dager borte fra alle planer og engstelser. Ingen ting å håpe på, ingen ting å angre, fordi fremtiden og fortiden ganske enkelt ikke teller. 

En uke som kan føles som et øyeblikk - alt av meg her, alt av meg nå, alt av meg foran Kristus, alt det jeg er, på godt på på vondt. Mest vondt, men alt det hører fortiden til. 

Akkurat nå, akkurat her, hører jeg Kristus til.'

- Father Seraphim i boken 'Iona - Where Heaven Reveals Its Violence'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Den hellige øya Iona

Behovet for forenkling

'Det er blitt sagt at den lengste reisen begynner med det første steget. Slik er det også med forenkling. Det finnes ikke noe bedre sted når det gjelder det å forenkle, enn å begynne med å forenkle våre ønsker.

Både våre følelsesmessige behov for ting og våre faktiske fysiske behov kan forenkles. Da må vi lære å forstå forskjellen mellom virkelige følelsesmessige behov og avhengighet.

Kompleksiteten i våre liv er direkte forbundet med våre materielle ønsker. Men våre virkelige behov er åndelige, slik som mening, hensikt og vennskap. Ved å forenkle våre materielle ønsker vil livene våre bære færre byrder.'

- Arthur Gish (bildet), 1939-2010, amerikansk fredsaktivist, forkynner, forfatter og bonde. Tilhørte Church of the Brethren.

Vær alle menneskers venn

Legg til bildetekst

Et rettferdig menneske uten visdom er som en lampe i solen. Den som huser bitterhet i sitt hjerte, opplever at vedkommendes bønn faller som såkorn på steingrunn. En asket uten barmhjertighet er et tre uten frukt. En bebreidelse som er sprunget ut av misunnelse er en forgiftet pil. Et svikefullt menneskes ros er en skjult felle. En uklok rådgiver er en blind vokter. Et samliv med en narr dreper sjelen.

Omgang med kloke mennesker er en vudunderlig kilde. En vis rådgiver er et vern og et håp. En uklok og narraktig venn sprer ondt rundt seg. Lev heller omgitt av hån enn av hovmodige mennesker. La deg forfølges, men forfølg ikke. La deg korsfestes, men korsfest ikke. La deg hånes, men hån ikke. La deg baksnakkes, men baksnakk ikke.

Det tilkommer ikke en kristen å rettferdiggjøre seg selv. Kristus har ikke lært oss noe slikt. Gled deg med dem som er glade. Gråt med dem som gråter. Det er et tegn på et rent sinn. Vær syk med de syke. Sørg med syndere. Juble med dem som angrer. Vær alle menneskers venn. Men vær alene i dine tanker. Ta del i alles lidelser, men hold avstand til dem med din kropp.

Tal ingen til rette, bebreid ingen, selv ikke de som gjør meget ondt i sitt liv. Legg din kappe over den som faller i synd og skjul ham. Dersom du ikke kan påta deg hans synd og ta straffen og skammen i hans sted, så unnlat i det minste å overøse ham med bebreidelser og å gjøre ham til skamme.

- Isak Syrer, 700-tallet. Gjengitt i: Kysse spor av Peter Haldorf. Luther Forlag 2002, side 49.

Den største misforståelsen og det største behovet

Her kommer et betimelig ord fra Jeremiah Johnstone, som jeg har oversatt til norsk:

"En av de største feilene vi kan gjøre i nåtidens profetiske bevegelse er å begrense hvem Gud er basert på vår personlige erfaring alene og ikke i følge Guds fulle råd slik det er åpenbart i Bibelen.

For eksempel: Enkelte profetiske mennesker har gjort seg en djup erfaring med Guds godhet og mildhet, og ut fra den erfaringen, fremstiller de feilaktig Gud som om Han bare er snill og god.  Kategorisk avviser de enhver ide som handler om korreksjon, disiplin og Herrens irettesettelse fordi det har ikke vært en del av deres erfaring.

Profeter med loddesnoren i hendene vil frembringe en sårt tiltrengt balanse til dagens profetiske bevegelse i det de vil forkynne og profetere direkte fra Guds ord. Da vil ingen sider av Guds karakter og natur bli skjult for de brennende hjerter som er desperat etter å få et møte med Jesus Kristus."

- Jeremiah Johnson. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Jeremiah er personen fremst på bildet.

Tenk om vi kunne bli gode naboer

'Vi blir naboer når vi er villige til å krysse veien til hverandre... Det er mange veier som må krysses. Vi er alle så travle innenfor våre egne sirkler. Vi har våre egne folk å gå til og våre egne ting å passe på. 

Men om vi kunne krysse veien innimellom og bli oppmerksom på hva som skjer på den andre siden, så kan det hende at vi virkelig ble naboer.'

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Be for landets grenser

Grensepolitiet i Sverige har gitt justisdepartementet beskjed om at de ikke klarer sitt oppdrag med forlenget grensekontroll. Blant annet har de ikke ressurser til å kontrollere potensielle terrorister. Sverigebönen oppfordrer nå svenske forbedere til forbønn for den utfordrende situasjonen.

Den svenske regjeringen har forlenget den indre grensekontrollen med henvisning til et økt trusselnivå i Sverige. Men nå slår altså grensepolitiet alarm. De mangler personell og utstyr.

Dette har fått det nasjonale bønnenettverket til å gå ut med en spesiell oppfordring til å be. I et opprop skriver de:

"La oss sammen innta vår plass som vektere på muren rundt Sveriges grenser og be om Herrens løsninger på grenseproblemet."

I oppropet understreker Sverigebönen at de ikke tar stilling til politiske spørsmål, men anser det som sitt oppdrag å be for øvrigheten.

Til Världen idag sier Anne Nielsen i Sverigebönens ledelsesgruppe at "det er viktig at vi som kristne ber for landets grenser og for vårt forsvar. Ikke utfra frykt, men på grunn av vårt bibelske oppdrag som er å be for øvrigheten og vårt land."

Jeg oppfordrer norske forbedere til å be for norske grenser og for Nordens grenser.