Jødehatet eksploderer

 Det går en bølge av antisemittisme over Europa. Samtidig som konflikten mellom Israel og terrorgruppen Hamas har eskalert den siste uken, har hat mot jøder eksplodert over hele verden. Det rapporteres om vold mot jøder og angrep på jødiske kirkegårder og synagoger fra flere land, og grov antisemittisme sprer seg i gatene og på sosiale medier med oppfordringer om å utrydde Israel og voldta jødiske kvinner.

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette i en nettutgave i dag mandag 17.mai. Avisen gir en rekke eksempler. Artikkelen er skevet av journalist Samuel Teglund: 

I London kjørte flere biler drapert i palestinske flagg gjennom områder der det bor mange jøder, og antisemittiske slagord ble ropt fra bilene, inkludert voldtekt av "jødiske døtre." Fire personer ble senere arrestert av politiet og handlingen er fordømt av blant andre statsminister Boris Johnson, men flere observatører knytter det som skjedde med de mange anti-israelske demonstrasjonene som fant sted rundt Storbritannia i helgen. En 97 år gammel kvinnelig Holocaust-overlevende fra Storbritannia har i sin fullstendig upolitiske beretning på videoappen Tiktok de siste dagene mottatt kommentarer som "Happy Holocaust" og "Peace over Hitlers memory".

I Nederland rapporteres det om flere antisemittiske angrep og hærverk, blant annet mot jødiske kirkegårder og jødiskeide restauranter i Amsterdam. Under demonstrasjoner i landet har man sett Taliban-flagget, samt meldinger om å utslette Israel og erstatte hele området med et kalifat.

I flere tyske byer er synagoger blitt vandalisert og demonstranter har brent israelske flagg, noe landets innenriksminister Horst Seehofer har lovet ikke vil bli tolerert. I Berlin ble fyrverkeri kastet mot en israelsk journalist live fordi han snakket hebraisk.

Rapporter om flere antisemittiske angrep kommer fra Canada, og videoer på sosiale medier viser hvordan flere palestinske aktivister angriper og misbruker en eldre jødisk mann i forbindelse med en demonstrasjon. I følge hennes egen uttalelse ble en ung jødisk kvinne seksuelt misbrukt da hun prøvde å forsvare mannen.

I USA spres også antisemittisme av kjendiser. Den ene er modellen Bella Hadid med over 42 millioner følgere på Instagram. Hun har palestinsk legitimasjon og deltok nylig i en demonstrasjon hvor det ble sunget at "Palestina skulle være fritt, fra elven til havet". Dette er et kjent antisemittisk utsagn om å utrydde Israels eksistens.

Også i Sverige har grovt hat mot jødene spredt seg igjen. Expressen har rapportert om en pro-palestinsk demonstrasjon i Malmö hvor det har vært "trusler og forakt for jøder og jødedom".

Flere vitner om at antisemittisme blomstrer fritt på sosiale medier, inkludert på lydchattforumet Clubhouse. Journalist Sofie Löwenmark, fra nettstedet Doku, beskriver utviklingen på Twitter som et stort mørke. "Jødehat og ønsket om rent folkemord blir spydd ut i flere dager. Å ha Hitler som profilbilde ser ut til å være helt i orden. " Hun sier at det er uttrykk som "alle Israels venner skal slaktes på torget".

Negar Adele Josephi, tidligere reporter i Ekot, vitner også om ekstremt hat mot jøder og lurer på hvorfor dette ikke høres mer i media. "Dette skjer i mange land. Ikke bare Sverige. Jeg får rapporter fra jøder i mange land. Skam deg, Europa. Du gasset over 6 miles hvorav 1 1/2 million barn. Du lager utstillinger om overlevende og deler svart-hvitt-bilder av jødiske barn som ble myrdet. Og slik tillater du dette. ”

Baptister i Israel utlyser tre dagers bønn og faste

En uttalelse fra Sammenslutningen av baptistkirker i Israel vedrørende den pågående konflikten i Israel og de palestinske områdene, med en oppfordring til bønn og faste:

Mange av dere har sendt brev og spurt hvordan vi har det i denne vanskelige tiden. Takk for din kjærlighet. Herved sender jeg en oppdatering om situasjonen og hvordan den påvirker kirkene våre.

Dette brevet er ikke et forsøk på å forklare alle spørsmål eller ta side, men snarere en oppdatering og en oppfordring til å be for oss.

Vi er midt i enda en voldsrunde av den israelsk-palestinske konflikten, som denne gangen  kommer etter ett års nedstegning på grunn av COVID-19. Det kom også under en veldig ustabil politisk situasjon i Israel (4 valg om 2 år) og kansellering av valg i den palestinske myndigheten. For øyeblikket bomber det israelske luftforsvaret Gazastripen og Gazastripen som kontrolleres av den militante gruppen Hamas skyter raketter inn i Israel, og det er mye ødeleggelse og mange liv har gått tapt. Det er også mye uro på Vestbredden og Jerusalem.

Det som skjer i Israel er veldig alarmerende. Arabere og jøder i Israel projiserer mye sinne gjennom opprør og plyndring som har pågått i en uke, og hatet har spredt seg fra begge sider. Mange uskyldige mennesker er blitt angrepet og utsatt for vold, og mennesker er blitt drept. Bedrifter og hjem ble brent ned eller vandalisert, og ekstremister prøver å terrorisere uskyldige mennesker som ikke føler seg trygge selv i sine egne hjem. Situasjonen er fortsatt farlig.

I tillegg til tap av liv og eiendom, er vi mest bekymret for spredningen av hat og ødeleggelsen av sameksistens som ble bygget med mye hardt arbeid. Tross alt vil dette stoppe, det vil ta år å bygge det som ble ødelagt.

"Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?" (Salme 11,3)

Vi gråter med dem som gråter og lider med alle som lider. Vi har kalt kirkene våre til tre-dagers faste og bønn for vårt land. Vi fortsetter å be når vi kaller deg til å stå sammen med oss ​​i bønn.

Vi har følgende konkrete bønneforespørsler:

1. Be for Jerusalems fred, inkludert alle dens innbyggere og alle omkringliggende områder - for både israelere og palestinere.

2. Be for ledere og alle de som har autoritet, slik at de kan lese fred, slik at vi kan leve fredelige og stille liv i all gudsfrykt og hellighet.

3. Be om helbredelse av forholdet mellom jøder og arabere, spesielt for våre ungdommer som blir utsatt for denne typen hat for første gang.

4. Be om beskyttelse for våre kirker, samfunn og for våre familier. Noen kirker måtte avbryte tjenestene eller holde dem online på grunn av frykt. Be spesielt for Haifa, Akko, Lod, Ramle, Jaffa, Kana i Galilee, Turaan.

5. Be for oss å huske å rette blikket mot Gud, vår tilflukt og styrke, og til Jesus, fredsfyrsten.

Be for oss å leve vår tro ved å elske våre naboer som oss selv og ha tro på å fortsette å være en profetisk stemme midt i kaoset og lyset i mørket.

Bader Mansour, utviklingsansvarlig

Sammenslutningen av baptistkirker i Israel

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Ansvarlig for Baptistenes bønnearbeid, en del av Det norske baptistsamfunn.

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 7

En bønn jeg stadig ber er denne: "Elsk meg med ømhet". Som syk trenger jeg ikke til at noen kjefter på meg. Jeg møtte en gang en mann som var rasende på meg fordi jeg har valgt å være åpen med min sykdom. Det provoserte ham. Han mente jeg gjorde det fordi jeg ville ha sympati. Det gjorde inntrykk på meg at en voksen mann kunne bli så sint på grunn av at et menneske var sårbar. Så har jeg møtt andre som er takknemlig for at jeg er åpen og ærlig. Jeg er i en tilstand nå hvor jeg ikke kan skjule at jeg sjelver, er stiv i kroppen, gråter lett. Slik er Parkinsons. Sinte stemmer skremmer meg nå. Og ikke forstår jeg hvorfor friske, oppegående mennesker som bekjenner seg til Kristus, skal bli sinte på mennesker som er syke. Jeg trodde det skulle være motsatt, for en som vil følge i Kristi fotspor. 

Jesus sier:: "Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig." (Luk 6,36)

Mer av alt trenger jeg Guds nåde, derfor ber jeg om å bli elsket av Guds ømhet. 

Vi kjenner vel alle ordene fra Klagesangene: "Herrens miskunn er ikke fordi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er hans trofasthet." (3,22-23)

Et ord som fastlegen min har lært meg er dette selvivaretagelse.

Det er et vanskelig ord . 

Jeg har allerede skrevet om det første ordet i Benedikts regel, som er 'lytt'. Jeg vil føye til at det også innebærer at vi øver oss i å lytte til kroppen vår. Å leve med sykdom vil alltid forandre livene våre. Normal rutine og daglig rytme forpurres. Treningsvaner, reiser, arbeidsituasjonen, må kanskje endres, for ikke å si omformes. 

Men hvordan begynner vi å lytte til en sliten kropp, til endrede mønstre, til uutalt sorg, tristhet og smerte? Kanskje ved å ta oss tid til å reflektere, erindre og huske.Vi trenger å sanse opp og slå ned på farten så mye av vi kan begynner å henge med i svingene, reflektere over det som har skjedd i livet vårt, hva vi observerer og merker oss om oss selv og vår nye livssituasjon. Hva er vår respons på vår nye verden? 

Med Parkinson er det mye tap og sorg involvert. Det er viktig at man ikke neglisjerer og fornekter dette. Det er så vanskelig å akseptere at det skjer så mange kroppslige forandringer. Det er vanskelig og utfordrende å bli avhengig av hjelpemidler og andre hjelp. Det tok lang tid før jeg ville sette meg i en rullestol eller bruke rullator. Nå er både rullestolen og rullatoren befriende hjelpemidler på de dagene hvor jeg ikke har styrke nok til å gå for egen maskin. Men jeg slet virkelig med selvfølelsen når jeg tok i bruk rullestolen og ikke minst rullatoren for første gang. Da kjente jeg meg med ett så gammel. Men nå behøver jeg ikke være redd for å falle. Det er dager da jeg klarer meg uten, for slik er sykdommen. Jeg har gode og jeg har dårlige dager. Så er jeg så heldig å ha en snill kone, snille barn, svigersønn, en veldig flink fastlege, fysioterapeut (som jeg ikke klarer meg uten), hjemmesykepleie og andre - ikke minst gode venner.

fortsettes

"... med beger av nåde til alle"

Noen ord som tillegges hellige Brigid av Kildare festet seg hos meg i dag. May Sissel og jeg ba dem ved tidebønnens sjette time - ved Sext - klokken 12.00:

"Måtte jeg ha kurver av ekte kjærlighet å gi, med beger av nåde til alle ..."

Vi trenger å vise raushet mot alle mennesker, for Guds kjærlighet strekker seg ut til alle. Men for å være raus med andre, trenger vi også å være rause mot oss selv. Tilgi oss selv. Snakke pent om oss selv og til oss selv. Husk at selvforakten er det åndelige livets verste fiende. 

Brigid av Kildare (451-525) regnes som en av Irlands skytshelgener, sammen med den hellige Patrick og Columba.  Hun grunnla flere kommuniteter og klostre. En ganf rundt år 470 grunnla hun klosteret 'Kildare Abbey', et såkalt 'dobbeltkloster' for både nonner og munker, på sletten 'Cill-Dare' som betyr 'Eikekirken', da hennes klostercelle var under et stort eiketre.

Arrestert og utvist for å ha besøkt kristne i Sibir

Den tidligere reisesekretæren i Slaviska Missionen, nåværende Ljus i Öster, og nåværende misjonsforstander for Den finske Filadelfia-forsamlingen i Stockholm, Rauli Lehtonen, forteller på sin blogg om en mann fra Norden som er blitt fengslet og utvist fra Russland etter å ha besøkt evangeliske trossøsken i Sibir. Av sikkerhetsmessige årsaker omtales han som Bror Stefanus. Det er bror Stefanus som skriver, her i min oversettelse:

"Sammen med et par andre kristne fikk jeg for en tid tilbake være med på noe helt uvirkelig. Først ble vi arrestert og forhørt. Så ble vi anklaget for å ha brutt loven. Vi ble bragt inn for retten. Vi ble dømt til å betale bøter og ble deretter dømt til å bli utvist. Men først måtte vi sitte bak lås og slå i Sibir. Det føltes som vi ble satt i en tidsmaskin og vendt tilbake til 'gode gamle Sovjetunionen'. 

Før dette eventyret fant sted hadde vi sett fram til reisen. Hensikten med denne reisen var å undersøke mulighetene for å lære oss russisk på stedet og se på mulighetene til å hjelpe våre kristne venner. For min egen del var gleden blandet med en viss smerte og uro, da det var over 20 år siden jeg sist var i Russland.

Hvordan ville det kjennes ut å få komme tilbske til et gammelt misjonsfelt og enda en gang få høre og tale det vakre russiske språket? Før selve reisen hadde jeg en følelse av at reisen skulle få bety mye for oss og til og med at media ville skrive om den. Min forutanelse var riktig - flere russiske medier skrev om oss etter de dramatiske hendelsene, men mer om dem senere i artikkelen.

Avisene skrev om at vi ble utvist. Det ble gjort koblinger til vår tro og forbindelser man antok at vi hadde til et misjonsarbeide, som antagelig var anledningen til at vi ble anholdt, forhørt og til slutt dømt. Den offisielle begrunnelsen for at vi ble utvist var at visumet vårt hadde gått ut. Det står også i domsprokollen. At visumet var gått ut hadde jo sin årsak i at myndighetene bevisst dro ut selve rettsprosessen. 

Det hele begynte med at vi ble anholdt for at vi uten tillatelse hadde beveget oss inn i et 'forbudt område' nær Russlands riksgrense. Vi skulle besøke kristne venner på et av stedene langs grensen. Vi kjente ikke til hvor grensen gikk for hvor utenlandske gjester kunne oppholde seg. Derfor dro vi til den første grensepasseringen for der å kunne få eksakte instruksjoner og nødvendige papirer for å kunne bevege oss inn i grensesonen. 

I stedet for å få informasjon ble vi pågrepet for uten tillatelse å ha reist inn i et 'forbudt område' nær Russlands riksgrense og satt i varetekt, et sted med piggtråd og stengsel, for avhør. Det viste seg at dette tilhørte et område hvor utlendinger ikke hadde adgang, og krevde spesialtillatelse. Vi ble altså ført inn i et forbudt område av myndighetene selv! Senere, samme dag ble vi ført til domstolen som lå i grensebyen, men ble snart sluppet fri fordi domstolen anså at dokumentasjonen av avhøret var ufullstendig. 

Kvelden da vi ble satt fri, fikk vi gjennom en hemmelig kontakt på politistasjonen rede på at det var utgått en ordre om å sperre av alle veiene til grensebyen for å stoppe oss utlendinger. Det ble oss fortalt at en person i en av menighetene hadde fått ordre om å spane på oss og kontrollere hva vi holdt på med. samtidig fikk vi også bekreftelser på at våre lokale venners telefoner var avlyttet og at vi på ulike måter hadde blitt overvåket helt siden vi kom.

Dagen derpå tilbrakte vi med sightseeing til noen av områdets vakre severdigheter. Når vi hadde kommet tilbake til hotellet og lagt oss, banket det på døren min. Klokka var da 02.40 - altså midt på natten. Jeg åpnet ikke døren men spurte gjennom nøkkelhullet: "Hvem er det som banker på?". Svaret var: "Sikkerhetspolitiet".

Jeg kjente virkelig på ubehaget, men åpnet døren og der sto en trøtt offiser i svart skinnjakke og ville ha meg til å skrive på noen dokumenter som var vanskelig å forstå. Ubehaget jeg kjente på førte til angst. Hva jeg ikke visste da, mens jeg på forunderlig måte fikk vite etter at jeg var kommet hjem, var at et bønnemenneske i nesten samme stund et sted i mine hjemtrakter hadde forberedt seg i bønn foran en møtereise og plutselig fått det for seg at jeg trengte hjelp i min angst, til tross for at han ikke visste at jeg var langt borte i Sibir.

Han hadde fått sett hvordan et lys hadde omsluttet meg. Denne hilsenen ble senere til stor oppmuntring og bekreftelse på at Gud holdt sin beskyttende hånd over meg og mine venner hele tiden. Dokumentet som offiseren ville ha underskrevet, var en innkalling til domstolen på nærmeste hverdag, hvilket var en mandag. 

Vi skrev ikke under på innkallingen, det fikk hotellpersonalet gjøre. Men vi møtte opp i domstolen på mandagen, og rettsaken mot oss hadde knapt begynt da den ble utsatt til onsdag. Tirsdagen ble panikkartet da våre visum gikk ut denne dagen. Følelsen var at vi hadde gått i en felle, og var trengt opp i et hjørne. Vi satt i hotellets møtesal og det var tydelig at vi var overvåket av personer fra sikkerhetstjenesten. Da vi helt utmattet av uro og på grunn av stor mangel på søvn, tok vi initiativ til å ta kontakt med kriseteamet hjemme i Norden, som var satt sammen for vår skyld, for at de skulle ta en beslutning om vi skulle forsøke å forlate landet via andre veier, eller om vi skulle møte opp i domstolen dagen etter. Vi visste ikke hva som ventet oss i forhandlingene. Kriseteamet fant ut at det beste vi kunne gjøre var å innfinne oss i domstolen.

Hver og en av oss ble stilt for domstolen. Det var en merkelig følelse, for første og forhåpentligvis siste gangen, stå foran en dommer, anklager og forsvarer på anklagerbenken i en domsstol langt borte i Sibir.

Til venstre for meg sto det et nettingbur beregnet på alvorlige forbrytere. Jeg ble ansett som snill og sannsynligvis ikke farlig nok til å bli sperret inne i den under rettssaken. Drømte jeg eller var det virkelig? Tiltalen gjaldt ikke den ulovlige praktiseringen av den kristne troen, men følelsen var at grunnmotivet handlet om våre religiøse aktiviteter. Jeg holdt forsvarstalen min selv på russisk, fikk liksom makt ovenfra. Forsvareren holdt sin presentasjon, men alt var sannsynligvis bare et spill for galleriet. Dommen var mest sannsynlig forhåndsbestemt. Litt senere på kvelden fikk vi alle tre samme straff. Det var en bot og påfølgende deportasjon med makt.

Etter at dommen ble avsagt, tok vaktene oss ut av retten og kjørte oss i flere timer i en snøstorm i en ubehagelig gammel minibuss til et interneringssenter for migrasjon, hvor vi i det minste ville være til dommen trådte i kraft. Det gjorde det tidligst etter 10 dager. Til slutt tilbrakte 15 dager i en interneringsleir. Det var to uker med daglige turer utendørs i et burhage, sosialt samvær med noen fra Sentral-Asia, lovsang og bønn i vårt lille rom.

I rommet leste vi bøker vi hadde med oss, så på russisk TV og gjorde status over "chipsbutikken" vi hadde med oss. Maten var ikke god, men helt ok. Våre kristne venner måtte imidlertid komme med jevne mellomrom og levere ekstra kosttilskudd i form av kaffe, chips, brus og søtsaker. Vaktene lo av butikken vår og syntes det så ut som en nærbutikk.

Gitteret i vinduet på rommet vårt ble sjekket hver dag. Opplevelsene i interneringsleiren var mange, men et av de sterkeste minnene var opplevelsen av å ha blitt innelåst. Følelsen av å ikke kunne bevege seg fritt var spesiell. Selv en kortere innlåsingsperiode føltes, selv om den fløt videre med "chips og Coca-Cola" i stedet for vann og brød og det faktum at det var i Sibir - det var noe å kunne fortelle venner og bekjente senere.

Endelig kom dagen da vi ville bli utvist og få lov til å komme hjem. Det gikk rykter i interneringssenteret at vaktene som skulle utføre utvisningen, var bevæpnet og at vi ville bli påsatt  håndjern. Vi lekte også med ideen om at vi på vei hjem skulle ha barberte hoder, håndjern ... Under en pistoltrussel måtte vi promenere på Den røde plass i Moskva. Noen tar bilder av oss. Ingenting av det skjer i virkeligheten. Det er bare fantasier.

En ting som slo meg flere ganger i løpet av de dramatiske dagene. Det var det faktum at det ble lagt ned enorme ressurser på å få oss dømt og deportert. Jeg viser til det store antallet sikkerhetspolitier som var involvert i operasjonen med å overvåke vennenes telefoner, skygge oss, arrestere og avhøre oss. Selv den endelige avslutningen av den nesten litt tragikomiske typen ved den faktiske utvisningen var merkelig. Fire vakter fulgte oss, tre med tog og fly fra det aktuelle området i Sibir til Moskva, samt på den siste hjemreisen. Jeg har ikke en gang nevnt alle som var involvert i rettsforhandlingene, eller alle de ansatte som "serverte" oss på migreringssenteret. Jeg kan nesten ikke tro at det skjedde. Man kan faktisk rette en stor takk til russiske myndigheter for deres spesielle gjestfrihet og omsorg.

Samtidig som myndighetene kaster bort utrolig mye energi og ressurser på såkalte "utenlandske elementer", gråter landets pensjonister av sorg når de kommer inn i matbutikken. De merker at pensjonen ikke er nok. Mitt ønske og bønn er at Russland skal bli et mer åpent og likeverdig samfunn. Et samfunn som ikke ser protestanter som fiender og hvor landets ressurser fordeles og brukes til beste for landet.

Mange mennesker var med på å hjelpe oss og familiene hjemme. Ikke minst i vår egen menighet. Jeg er fylt med stor takknemlighet for hva våre lokale kristne venner, det kristne teamet og alle forbønnene har støttet oss med. De har gjort en stor forskjell. Den russiske sikkerhetstjenesten brøt meg ikke, tvert imot, den ga meg nye vinger, en slags fornyet kall og større medfølelse med forfulgte kristne.

- Bror Stefanus/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Billledtekster: Tusenvis av kristne i Russland er blitt arrestert i Sibir. Selv troende fra Finland, Sverige og Norge har noen ganger havnet bak piggtråd og gjerder. Foto: Rauli Lehtonen, fra de slaviske kirkenes utstilling om kristne, som betalte en pris for sin tro

En gang var Aeroflot verdens største flyselskap som vi fløy med til Øst-Russland. Foto: Bror Stefanus privatarkiv

Du trenger en spesiell tillatelse for å kunne besøke Russlands grenseområder. Foto fra Russland: B. Stefanus private arkiv.

I de kalde områdene er det vakre severdigheter selv for vante turisters trente øyne. Foto: R. Lehtonen.

Turene på piknikområdet var de mest etterlengtede daglige rutinene. Foto: Intern for Russland

Husk gårsdagens gode ting

Vår venn som du frem til i går trodde var dydig, kysk og rettferdig, døm ham ikke i dag, fordi fienden (“den onde”) faktisk har fått deg til å hate ham som en korrupt og ondskapsfull person. Men med kjærlighet som er tålmodig og storsinnet, husk bare gårsdagens gode ting og kast bort fra sjelen din  dagens hat.

- Hl. Maximus Bekjenneren/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 6

Det at vi opplever tap i livet kan også åpne opp et rom for uventede nye begynnelser. Disse begynnelsene kan synes små og veldig sårbare, som alt nytt liv gjør. Men Den Hellige Skrift sier noe om at vi 'ikke skal forakte den ringe begynnelsens dag.' For: disse begynnelsene forteller oss at midt i sykdommen gis det en mulighet for fornyelse. Det er en gave. Vi inviteres til å å legge merke til, ikke bare det som er konsumert av levd liv, men til å omfavne det som det som er nærværende i en vakker enkelhet sonm for eksempel soloppgang eller en solnedgang. Ting vi nesten ikke har merket oss før på grunn av vår travelhet og overfladiskhet. Tap kan forhekse og forkrøble oss, men også være med på å oppdage andre muligheter.

En dag satt jeg på en stein i Rondane. Jeg hadde nettopp kommet meg fra et illebefinnende. Jeg hadde besvimt. Det jeg opplevde var de første tegnene på Parkinsons. Det var blikk stille rundt meg. Jeg kjente frykten lamme meg, og så kom gråten. Det jeg tenkte på var at nå var mine Rondaneturer - som jeg elsket - over. Dette som var mitt liv var brått revet over. Brutalt. Ut av det blå kommer en kvinne gående. Jeg ser henne langt unna, og kun kommer stadig nærmere og stanser opp ved siden av meg. Det er slikt man gjør i fjellet. Hun presenterer seg, og forteller at hun kom fra Paris og røper at det var første gang hun var i Norge. 

"Hva gjør du her?," ville hun vite. 

Så forteller jeg den ukjente om det jeg hadde opplevd, og at jeg nå hadde opplevd min siste fjelltur slik jeg hadde pleid å oppleve dem. 

Da blir hun stille den ukjente kvinnen og så sier hun:

"Men se rundt deg da mann! Du sitter jo midt i fjellet!"

Og jeg så rundt meg. Foran meg hadde jeg hele Rondane. Fjell på rekke og rad. Jeg kunne ikke vært midt i smørøyet. Jeg behøvde ikke å gå så langt som før.  Det jeg hadde gjort var å bli opptatt av alle begrensningene og jeg ble overveldet av tapet av det som hadde vært mitt liv til nå. Jeg så bare begrensningene, ikke de nye mulighetene. Jeg så rundt meg for å snakke videre med den ukjente kvinnen. Hun var borte. I ettertid har jeg lurt på om hun var en engel? 

Den ukjente hjalp meg til å bli seende! Til å se nye muligheter, ikke bare begrensninger. Men det har tatt sin tid og jeg har fortsatt mye å lære. 

Vi kan øve oss i å se ting vi har gått glipp av. "Alltid begynner vi på nytt igjen", skrev Benedikt i sin regel. Stadig må ting justeres i livet mitt i erkjennelsen at livet har endret seg. 

Idet jeg begynner på nytt igjen, er det råd jeg har fått, at man forsøker å kjenne sitt liv med sykdommen, heller enn mot den eller i stedet for den. Hver dag gir meg en påminnelse om hva jeg har tapt, men da forsøker jeg å øve meg i det som er nærværende her og nå. Vi inviteres til å huske det livet som vi har hatt, og vi inviteres til å velsigne det det nye livet som vi gis, det livet vi stadig må begynne på nytt., i den begrensede form det måtte ha.

Det er vanskelig, men det er likevel lettere - og bedre, enn å fornekte virkeligheten. Det blir man bare veldig sliten av.

fortsettes

Hamas underjordiske terrorstruktur ødelagt i presisjons-operasjon

Amir Tsarfati (bildet), messiansk jøde og en av 'vekterne på muren' i Israel i dag, forteller i en oppdatering i dag, fredag 14.mai, om en utrolig hendelse i forbindelse med terrorangrepene på Israel. Her i min oversettelse:

"En av de mest begivenhetsrike hendelser i historien om Gaza fant sted i natt... Det som skjedde har aldri skjedd før i vår historie når det gjelder krigføringen mot palestinerne, 160 krigsfly fra 12 ulike skadroner tok av fra seks forskjellige flyplasser... for å utføre en operasjon, ikke bare for å slippe bomber... De fulgte noe bemerkelsesverdig ... Vi hadde nemlig i våre hender et kart som viser de underjordiske tunellene Hamas har i Gaza by. Akkurat på samme måte som vi klarte å få tak i de kjernefysiske arkivene i Iran, fikk vi tak i kartene som viser de underjordiske tunellene til Hamas. De israelske krigsflyene kunne da, etter omstendelige undersøkelser, i løpet av 35 minutter, slippe omlag 450 bomber. Flesteparten av dem ble sluppet mellom bygninger, for å ramme tunellene og ødelegge dem. Uten å ramme bygningene rundt dem. Noen bygninger ble rammet. Vi ødela mesteparten av Gazas underjordiske infrastruktur med dusinvis av terrorister som oppholdt seg inne i dem. En utrolig operasjon."

Disse underjordiske tunellene er en viktig del av terrorstrukturen til Hamas i Gaza by, og de er nå i følge Amir Tsarfati blitt fullstendig ødelagt. La oss fortsette å be om at mørkets og ondskapenes krefter avsløres. 

En pilegrimsreise for å se et ikon

På ettermiddagen Kristi himmelfartsdag la May Sissel og jeg ut på en aldri så liten pilegrimsreise. Gjennom århundrene har det vært vanlig at pilegrimer dro til pilegrimsmål som kunne være et hellig sted, en kirke eller et kloster. Denne gangen ville vi se det vakre Kristi himmelfartsikonet malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit, som vi er så heldig å ha hengende på veggen i Kristi himmelfartskapellet på Eina. Veien inn til kapellet er nå stengt med en bom skogeieren i området har satt opp, så vi måtte ta beina og rullatoren fatt.

Dessverre lot det seg ikke gjøre. Skogsveien inn er alt for lang å gå for meg for tiden, og på vår egen vei inn til kapellet var det ennå en del snø igjen. Så vi måtte gi opp. Det ble en stor skuffelse. Jeg har ikke sett vårt kjære kapell på flere måneder, og vi var så nære.

Og så var det dette vakre ikonet jeg skulle så gjerne ha sett på selveste Kristi himmelfartsdag! Det er gjengitt her på et litt dårlig fotografi, med litt spesiell belysning. Men vi har lest evangelieberetningen fra Lukas og historien fra Apostlenes gjerninger, har grunnet på dem og gledet oss over innholdet. Og vi lever i det forunderlige påskelyset i påvente av pinsen. 

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 5

Som jeg nevnte i den forrige artikkelen handler det aller første steget i Benedikts regel om å lytte. Faktisk er det aller første ordet: 'lytt'. I prologen heter det i Mette Nygårds oversettelse av den latinske teksten: "Lytt, min kjære til mesterens lære. Bøy ditt hjertes øre ..." 

Å lytte til andre medkristne er helt essensiell del av den benediktinske spiritualiteten. Vi lærer oss til å lytte mer enn vi snakker. Men, beklagelig vis, er det å lytte ikke noe moderne kristne er kjent for. En benediktiner har sagt det slik: "Samuel sa: 'Tal, Herre, for din tjener hører! Vi sier ofte: 'Lytt, Herre, for din tjener snakker.' Det å lytte krever en viss grad av stillhet, både innenfra og utenfra."

Verden vi lever i er full av støy og hver og en av oss bidrar til å opprettholde dette støynivået. Den hellige Benedikt omtaler stillheten som noe kostbart, som noe forgylt. Likevel - stillheten synes å skremme mange. Alt skal gå i et forrykende tempo. Vi kjeder oss så fort. Pratsomheten hindrer oss fra å høre Guds stemme.

Stillhet er likevel ikke det eneste som skremmer oss. Det kan være at vi fyller verden med støy slik at man slipper å møte seg selv. Støy er distraherende og holder ens oppmerksomhet borte fra det indre livet. Men støyen og pratsomheten hindrer oss ikke bare fra å høre Gud, men den distraherer oss også på en slik måte at å høre fra andre og se deres behov. Om vi lærer oss til å lytte, kan man bli oppmerksom til det Herren gjør gjør i eget og andres liv og se andres situasjon. 

I en tid hvor pratsomheten er stor har Benedikt noe viktig å lære oss om å legge beslag på ordene våre. Emil Gustafson 1800-tallets hellighetsforkynner i Sverige, sa det slik ved en anledning: "Den som har mye å si om seg selv har ennå ikke sett Kristus." Om Emil Gustafson sa en av hans venner: "Han talade mer genom sin tystnad, enn med sine många ord."

Sykdom kan bremse oss. Få oss til å stanse opp. 

Den kan tvinge oss over i et annet tempo. Roe ned. 

Gjøre at vi fordjuper relasjoner. Relasjonen med Gud og med hverandre. 

Birgitta av Vadstena har sagt at "jo nærmere man lever Gud jo enklere blir man." Det er hva stillheten gjør med oss. Vi blir mer oppmerksomme. Mer årvåkne. Men også enklere fordi vi ser hva som er viktig i livet, og hva som ikke er det.

fortsettes

På æresplassen ved Fars høyre hånd

I dag skulle vi jo ha vært her - i Kristi himmelfartskapellet - på Kristi himmelfarsdagen - til vår årlige Kristi himmelfarts-retreat, men heller ikke i år ble det slik. Det er et stort savn, men Gud er fremdeles på tronen og har alt i sin hånd. 

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17)

Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”

“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.

For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.

En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!

Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".

Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.

Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.  

Sangen i natten

Noen netter nå har jeg våknet med en sang. Det har vært netter fylt med så mye smerte og kroppslig stivhet. Det har vært vanskelig å snu seg i senga. Sangen er denne:

Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys. Under vekslende tider og kår. Men når alt om meg skiftet, jeg sang til hans pris. Han er troffast i dag som i går.

Kor: Hvilken lykke og fred, ja, vidunderlig fred, som jeg har når med Jesus jeg går! La så allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast i dag som i går!

Jeg har vandret med Jesus på ensomme sti, og, jeg tenkte: Meg ingen forstår. Da jeg hørte en stemme som så mildt til meg sa: Jeg er trofast i dag som i går.

Jeg har vandret med Jesus i sorgenes dal, der hvor stien er knudret og hård. Kun et ord - og den ble til en skjønn blomstersal...

Her har du sangen på video:

https://www.youtube.com/watch?v=-gz4GTin3xI

Dette er blitt 'min sang' disse dagene, og mitt enkle vitnesbyrd.

De døde på grunn av terrorrakettene fra Gazastripen

Det siste offeret for terror-rakettene fra Gazastripen mot Israel er en seks år gammel gutt ble drept da en av disse rakettene rammet et bolighus i Sderot. Seksåringen døde av skadene han pådro seg da raketten slo ned. Fem andre ble også skadet i forbindelse med dette angrepet. Tilstanden til en av de tilskadekomne er alvorlig. Det skal dreie seg om seksåringens mor. Rakettene fra Gazastripen slo ned i en boligblokk. Terroristene fra Gaza skyter altså ut raketter som rammer sivile mål i den hensikt å drepe og gjøre så stor skade som mulig. 

Også i Ashkelon har disse rakettene skadet mennesker. 20 personer skal være skadet her. I Ashkelon ble et bolighus rammet. 

På bildet ser du noen av de som er drept av terrorrakettene fra Gazastripen. Det dreier seg om: Leah Yom Tov (63), Khalil Awad (52), og hans datter Nadin (16), Soumya Santosh (30), Nella Gurevitz, som var i 80 årene og Omer Tabib (21). Jeg skrev i går at 16 åringen var jødisk. Det var de opplysningene jeg hadde på daværende tidspunkt, men det viser seg at far og datter var palestina-arabere. Så de ble altså drept av sine egne. 

Soumya Santosh var en hjelpepleier fra India. Hun hadde arbeidet i Israel i seks år. Hun saatt foran en videoskjerm og snakket med sin mann i India da rakettene traff huset der hun satt. Hun etterlater seg foruten ektefellen også en sønn. 

Nella Gurevitz oppholdt seg i sin leilighet sammen med sin ektemann da rakettene falt. Han ble vitne til sin elskedes tragiske død.

Leah Yom Tov ble drept tirsdag natt etter at raketter traff hennes hjem i Rishon Lazion. Hun etterlater seg ektefelle og deres barn.

Omer Tabib var israelsk soldat og døde på grunn av et rakettangrep. Han etterlater segvsine foreldre, og en lillebror.

"Det store flertallet av palestinere er lei og slitne"

Jeg merker meg uttalelsene fra Osama Dama, som representerer Norsk Folkehjelp, i Gaza. Til NRK sier han dette om Israels gjengjeldelse: "Jeg tror ikke at angrepene var ment å ramme sivile. Vi forstår at angrepet skjedde mot sikkerhetsmål. Det var ikke rettet mot sivile bygninger, men problemet er at Gazastripen er svært tett befolket. Så en bombing vil ramme sivile."

Om hvor stor andel av palestinerne som støtter Hamas sine handlinger når de sender raketter mot Israel, sier Osama Dama: "Det jeg kan si er at det store flertallet er bare slitne og lei. Særlig de på Gazastripen er bare slitne. De ønsker å leve i fred og se barna vokse opp på en trygg måte, slik som alle andre familier i verden ønsker."

Slik jeg ser det er det liten tvil om at den palestinske sivilbefolkningen lider på grunn av terrorveldet til ulike islamistiske grupper som Hamas, PLO og Islamsk hellig krig og uduelige, korrupte politikere. Når vi ber ber vi for sivilbefolkningen på begge sider. Rakettene som senes mot sivilbefolkningen i Israel er hver eneste en en krigsforbrytelse. 

Spør deg selv: Hvordan hadde du reagert om en fremmed makt begynte å skyte raketter mot norske byer. Ikke en, men 1000. 

Billedtekst: Palestinske ungdommer i Ramallah. Foto: Pixabuy

1000 raketter skutt mot Israel

Siden konflikten mellom Israel og palestina-araberne eskalerte mandag har Hamas skutt 1000 raketter mot Israel. 200 av dem har landet på Gazastripen. Ulike palestinske terrorgrupper skyter ut rakettene fra tett befolkede boligområder, og skader sine egne. I går ble mange av disse rakettene skutt mot sivilbefolkningen i Tel Aviv, Israels største by med med nærmere 436.000 innbyggere. Det er unntakstilstand i den israelske byen Lod, og utenfor den israelske ambassaden står palestina-tilhengere og roper: 'Død over jødene!', 'De som dreper israelere er velsignede martyrer' og 'Med blod skal vi frigjøre Palestina.' 25 politiske partier og organisasjoner sto bak demonstrasjon i Oslo. 

Meldinger om angrep, lyden av hissige luftvernsirener og febrilsk evakuering til tilfluktsrom preget både Gazastripen og Israel natt til i dag. Det er spesielt terrorgruppene Hamas og Islamsk hellig krig som skyter raketter mot sivilbefolkningen i Israel. Israel har i sine gjengjeldelsesaksjoner varslet på forhånd at de kommer til å angripe, mens terrorgruppene på palestinsk side bare har ett mål: ramme så mange sivile på israelsk side for å drepe dem som mulig. Israel har på sin side bombet en bygning som huset toppsjefene i etterretningstjenesten til Hamas. Det samme med hjemmene til flere Hamas-topper. To nøkkelpersoner i ettterretningstjenesten til Hamas skal være drept. De drepte skal være lederen og nestlederen for etterretningstjenesten.

Den miliære fløyen til Hamas - al-Qassem brigadene - opplyser at de alene har skutt 110 raketter mot Tel Aviv og ytterligere 100 mot den israelske byen Beersheva. Minst to personer skal ha blitt drept o angrepene på den israelske byen Lod. Det skal dreie seg om en 16 år gammel jødisk jente og hennes 52 årige far som døde da bilen deres ble truffet av en av rakettene fra Gaza. En kvinne i 40 årene og en syv år gammel jente skal også ha blitt offer for rakettangrepene.

Ifølge helsemyndighetene på  Gazastripen er minst 35 personer drept som en følge av de israelske luftangrepene. 10 av de drepte skal være barn. Over 200 skal være såret.

La oss fortsette å be om fred.

Foto: Pixabuy

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 4

Kronisk sykdom byr på mange grå dager. Men det å leve med sykdom er også definitivt fylt av overraskelser. Og avbrytelser, og tilbakeslag. Den er også en pågående leksjon i fleksibilitet og utholdenhet. Fra mitt ståsted som en 62 år gammel mann, tilbyr livet som syk en intens opplevelse av å leve her og nå. Sykdom klargjører og tydeliggjør hva som virkelig betyr noe. Hva som det er verdt å bruke tid på, hva som er essensielt. Fuglesangen om morgenene, når du klarer å komme deg opp av senga, er mye mer intens, vakrere - fordi du gleder deg over at du fikk oppleve det, enda en gang. Det er ingen selvfølge. Kveldshimmelens farger legger du merke til på en annen måte enn før. At det blir lysere ute, skaper djup berøring og forsterker lengslene. 

Å leve med sykdom handler om stadig nye begynnelser. Det er nåde det! 

Til å begynne med blir man lei seg og fortvilet. Men når man begynner å slippe taket i at man skal lykkes, og øver seg i å bli snillere med seg selv, lærer man ikke bare å sette pris på langsomheten, men at man kan begynne på nytt - og på nytt.

Sent i livet lærte jeg å forstå betydningen av å tynne. Selv det gode kan bli for mye, og det som er bra kan bli et hinder for det beste. Når vi tynner slipper vi også solen til slik at ting kan få gro.

Når du lærer deg til å leve langsomt lærer du deg til å være oppmerksom og da lærer du deg et nytt språk. Du lærer deg takknemlighetens språk. Det har mildere konsonanter, er mindre dømmende, rausere mot deg selv, ømmere. 

Og du lærer deg å lytte. Som er det første punktet i Benedikts regel.

Lytte til sjelen din. Kroppen din. Til den du egentlig er. Til andre. 

Da endres livet. 

Selv begrensningene kan da bli til velsignelser og gode overraskelser.

fortsettes

Palestinske terrorledere truer med å omgjøre Ashkelon til et brennende inferno

Ledere for den palestinske terrororganisasjonen Hamas, godt støttet av Iran, har truet med å omgjøre den israelske byen Ashkelon (bildet) til et brennende inferno. Ashkelon er en by med mer enn 144.000 innbyggere. Siden i går har mer enn 300 raketter sendt ut fra Gazastripen mot det sørlige Israael, og en rekke bygninger i Ashkelon og Ashdod er truffet. 50 av de 300 rakettene skal ha rammet Ashkelon og Ashdod. Så langt to bygninger i Ashdod og seks bygninger i Ashkelon. Dette ifølge israelsk politi. En av bygningene som er truffet er en skole. To israelere skal være drept i forbindelse med rakettangrepene mot Ashkelon.

Det er The Jerusalem Post som melder dette.

I den israelske byen Lod er synagogen påtent av to arabiske menn. En video viser jøder som forsøker å redde unna Torah-ruller fra den brennende bygningen. Synagogen ble påtent i natt. Skadeomfanget er foreløpig ukjent. Jeg har opplysningene fra Hananya Naftali. 

Billedtekst: Ashkelon. Foto: Wikipedia

Rakettregn mot Israel i natt

Iløpet av 24 timer har palestinske terrorister fra Gaza-stripen har skutt over 200 raketter mot Israel. Det har vært en intens og skrekkinnbgytende natt, med traumatiserende opplevelser for den israelske og den palestinske sivilbefolkningen. 27 israelere er skadet, en av dem alvorlig. Israelske fly har angrepet mål i Gaza. 24 palestinere er drept, de fleste av dem Hamas-medlemmer, blant dem barn. Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke fordømmer Israel, men ikke et ord om rakettangrepene mot sivilbefolkningen i Jerusalem og det sørlige Israel. Er det noen som spør hvor pengene til alle disse rakettene kommer fra? Vestlige land, deriblant Norge har i mange år pøst penger inn i den palestinske økonomien. 

Israelske myndigheter frykter at dagen i dag vil bli enda verre enn gårsdagen, og forbereder seg på nye massive rakettangrep fra palestina-araberne. Angrepene mot Israel skjer i deres fastemåned Ramadan. 

I pressemeldingen som preses i Den norske kirke og Mellomkirkelig Råd har sendt ut heter det:

Preses i Den norske kirke ber norske myndigheter bruke sin innflytelse for å få stopp på volden og stanse eskaleringen.

Preses i Den norske kirke Olav Fykse Tveit. Foto: Bo Mathisen/Kirkerådet

– Den norske kirke er dypt bekymret for situasjonen i Øst-Jerusalem, hvor volden nå eskalerer, sier preses i Den norske kirke Olav Fykse Tveit.

Jerusalem er en hellig by for tre religioner og to folk.

– Jeg er opprørt over den mangel på respekt for religionsfrihet som israelske myndigheter utviser gjennom bruk av vold mot muslimer som samles i Al Aqsa Moskeen ved avslutningen av Ramadan. Frustrasjon og sinne over at bosettere tvinger palestinere ut av deres hjem i bydelen Sheikh Jarrah, bidrar til å forsterke volden og gjør situasjonen svært utrygg. Vold løser ikke konflikten, og palestinerne må vise sin motstand mot uretten gjennom fredelig protest, sier han.

I dag har kirkelederne i Jerusalem bedt det internasjonale samfunn om å reagere på voldshandlingene og be om fred i Jerusalem.

– Jeg oppfordrer til forbønn og solidaritet og anmoder også norske myndigheter til å bruke sin innflytelse til å få stopp på volden, avslutter preses Fykse Tveit.

Mer ensidig er det vel neppe mulig å være. 

Jeg oppfordrer norske forbedere til å avsette tid for å be for det som skjer i Israel og ikke minst Jerusalem i disse dager.

Foto: The Jerusalem Post.

Om å bøye seg for Herren

For mange i "Vesten" viser dette bildet en muslimsk kvinne. Det er langt fra tilfelle. Det er faktisk en ortodoks kristen kvinne som følger den gamle fromme kristne tradisjonen med å bøye seg under bønnen. Mange hellige lærer oss å beholde denne eldgamle praksisen og den hellige Paisios av Athos lærte i moderne tid at man ikke burde be uten å gjøre minst noen få bøyelser. Filleryen kalles podrucnik og brukes til å holde hendene rene.

Vi ber med hjerte, sjel, sinn og kropp. "Ordet ble meeneske og tok bolig blant oss", og viste oss at de fysiske aspektene i våre liv ikke skal ignoreres i det virkelige livet og forbli en viktig del av vår hellige tro (det er også delvis hvorfor vi faste).

(Hentet fra Russian Orthodox Old Ritualists/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

La oss be om fred for Jerusalem! SISTE: HAMAS SENDER RAKETTER MOT JERUSALEM

I dag har vi fått nok et bevis på hvor viktig det er å følge oppfordringen fra Salme 122: "Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innfor dine murer, ro i dine saler." (v,6-7) Det har mildt sagt vært en turbulent dag og en dag fylt med vold i Jerusalems gater. 'Jerusalem-dagen', for å feire gjenforeningen mellom Øst- og Vest-Jerusalem i 1967, startet med et rakettangrep fra Gaza-stripen mot den sørlige delen av Israel. Det dreier seg om tre raketter. Dette skjer samtidig, i følge The Times of Israel, med at volden eskalerer på grensen mellom Gaza og Israel. Rakettangrepene og ballonger fylt med brennbar væske førte til flere større branner og ødeleggelse av kornåkre. To raketter ble også avfyrt fra Gazastripen søndag kveld mot den israelske byen Ashkelon med sine drøyt 132.000 innbyggere.

Rakettangrepene de siste dagene mot sivile mål i Israel har ikke ført til noen reaksjoner fra FN eller fra vårt hjemlige Mellomkirkelig råd for Den norske kirke eller fra noen av biskopene. 

Når israelsk politi og soldater derimot begynte å arrestere steinkastende palestinske ungdommer kom reaksjonene fra FN. Mot israelsk politi. For å forsøke å stanse og forhindre de steinkastende palestinske ungdommene. 

Det utspant seg hjerteskjærende scener da en jødisk mann forsøkte å unnslippe en rasende steinkastende palestinsk mobb i bilen sin i en gate i nærheten av Tempelhøyden. Mens steinene haglet ble den jødiske mannen forsøt dratt ut av bilen sin. Han ble sparket og slått og unngikk så vidt døden på grunn av en enslig israelsk soldat, som kom ham til unnsetning. Jeg har sett det hele på film, og det gjorde et veldig sterkt inntrykk. 

Flere hundre er skadet i sammenstøt mellom israelsk politi og palestinske demonstranter på plassen ved Al-Aqsa-moskeen. Videoer tatt innefra denne moskeen viser store lagre av steiner som palestinerne bruker for å kaste mot både politiet, soldater og sivilister. En tid haglet det med steiner. I morgentimene stormet politiet plassen som er kjent som både Haram al-Sharif og Tempelhøyden i den østlige delen av Jerusalem. De avfyrte sjokkgranater og tåregass mot flere tusen palestinske demonstranter. Noen av disse landet inne i Al-Aqsa-moskeen. Palestinerne på sin side svarte med å kaste stein, stoler og andre gjenstander mot politiet. I følge den liberale israelske avisen Haaretz anslo politiet at rundt 8000 palestinere har barrikadert seg på plassen for å hindre jøder i å ta seg inn på området.

Uroen i Jerusalem har pågått i flere dager i forbindelse med den muslimske fastemåneden Ramadan. Denne høytiden samler titusener av palestina-arabere til bønn ved Al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden. Dette skjer samtidig med en betent eiendomstvist mellom jødiske bosettere og palestinske familier. NTB skriver at: "Fire palestinske familier risikerer å bli kastet ut hvis de jødiske bosetterne vinner fram, men søndag kveld besluttet jødiske myndigheter å utsette dagens behandlig i Høyesterett."

Mens disse linjene skrives i 17-tiden norsk tiden melder The Jerusalem Post at sirenene som varsler rakettangrep høres over hele den sentrale delen av Israel og Jerusalem samtidig med at tusenvis av jøder samler seg for å gå Jerusalemmarsjen. La oss be for den spente situasjonen.

Foto: Pixabuy