Den ydmyke vil ikke bli sett og gjenkjent av menneskene, men går inn i seg selv, vender ryggen til sin fortid og søker etter å bli helt ukjent, til og med for seg selv. Han registrerer riktignok folkemasser, bråk og støy, forfengelighet og bekymring, lyst og fråtsing. Han er heller ikke fremmed for samtaler, prat og atspredelse. Men hans høyeste ønske er å utslette seg selv og leve alene i stillhet, skilt fra resten av skapningen, på et stille sted.Han velger heller den nederste plassen, fattigdom og savn, enn å eie mye. Han vil alltid disponere sin tid fritt og slippe alle bekymringer, han vil unndra seg de jordiske ting og holde sine tanker samlet. For et mangfold av ting føder et mangfold av bekymringer og vekker en rekke brysomme tanker.
Hos den ydmyke finnes det ingen hast, ingen forvirring, ingen tomme eller heftige tanker. Han forblir alltid i ro. Om ilden fra himmelen herjer jorden, frykter den ydmyke ingenting. Alle rolige mennesker er ikke ydmyke. Men alle ydmyke er rolige. Den som ikke er ydmyk kan kke trekke seg tilbake, men du finner mange som trekker seg tilbake uten å være ydmyke. Derfor sa den milde og ydmyke Herren: Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.
Isak Syrer (600-tallet)
6 kommentarer:
Takk.
Nei dette ble for vanskelig, hvem kan leve opp til noe sånt?
Ikke i egen kraft, men holder vi oss nær Herren forvandler Han oss - gradvis, til å bli mer lik Jesus.
aaaaaaaaaaaaa
skjønner ikke helt dette. Stemmer ikke m din forrige artikkel hvor du sier at man ikke kan leve som kristen i ensomhet.men at man bør tilhøre et fellesskap.menigheten. Vi er jo i denne verden og skal vel vitne om Kristus blant de menneskene vi kommer i kontakt med
Vi trenger begge deler. Vi kan ikke leve alene som kristen, på utsiden av menigheten, men vi trenger også å søke stillhet og bønn. For å kunne vitne for mennesker, trenger vi også noe å vitne om! Det får vi når vi tilbringer tid alene med Gud, i bønn og gjennom studier av Guds ord.
Legg inn en kommentar