Guds morshjerte, del 1

Langs den vestlige kysten av Wales, i nærheten av Pembrokeshire, ble det i 1934 reist et kapell til minne om den hellige Non, mor til den hellige David, som er den walisiske nasjonalhelgen. Kapellet, som er bygget av steiner fra forlengst nedfalne kapellruiner, er bygget like i nærheten til stedet hvor man antar at den hellige Non levde og hvor den hellige David ble født.

Den hellige Non har opptatt mine tanker en stund. Mest fordi jeg dveler ved denne tanken i mine bønner: Det er et morshjerte i Guds farshjerte. 

Slik må det være fordi både menn og kvinner er skapt i Guds bilde, og både den mannlige og den kvinnelige siden må til for å kunne si noe om det mysteriet vi kaller Gud. For å bli et helt menneske må jeg også lære å kjenne Guds ømhet. I flere år har jeg bedt Gud berøre meg med sin ømhet, og den hellige Non gestalter denne siden av Guds vesen. 

Profeten Jesaja er ikke fremmed for Guds moderlige ømhet: "Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere." (Jes 66,13)

Det snakkes og skrives mye om Guds farshjerte, og det er virkelig påkrevet at vi alle gjør oss djupe erfaringer av den, men vi trenger også å utforske Guds morshjerte. Om vi skal bli hele, som mennesker.

Non (5.århundre) er blitt kalt 'den walisiske kirkens mor'. Hennes historie begynner voldelig. Vakker, av kongelig byrd, var hun. kristen og trofast. Sanctus, en konge i regionn hvor hun levde, ble oppmerksom på denne flotte kvinnen, og drevet av et voldsomt begjær etter å eie henne, voldtok han Non. I denne akt av vold ble David unnfanget. 

Under svangerskapet fortsatte Non å leve et liv preget av gudsfrykt og hellighet. I tråd med den asketiske tradisjonen blant de walisiske hellige levde hun et svært enkelt liv, hvor kosten bestod av brød og vann, og bad mye, og hadde tillit til at Gud ville bruk den forferdelige situasjonen hun var havnet i til noe godt, og at barnet som skulle bli født, skulle bli til velsignelse for Wales. 

Så en dag, mens Non hungret etter å høre Guds ord forkynt, oppsøkte hun en lokal kirke for å lytte til en predikant. Da skjer det noe underlig. Predikanten blir plutselig ikke i stand til å tale. Han får ikke fram et ord! Da gudstjenesten er over forsøkte predikanten å samle seg og finne ut av hva som hadde skjedd. Han forsøkte en gang til, men fikk ikke frem et ord. I melomtiden hadde Non gjemt seg. Hun ville skjule seg i kirken og oppholde seg der til predikanten var i stand til å tale igjen. Nå sto hun fram. Predikanten forsøkte å tale ennå en gang, men lykkes ikke. Det var først når Non forlot kirken at han kunne tale. For de tilstedeværende ble det ganske klart at barnet hun bar på var en spesiell gave til folket, og at barnets blott nærvær bar med seg noe som var sterkere enn predikantens stemme.

fortsettes