Hva kan vi så lære av Brigit av Kildare, som jeg skrev om i forrige artikkel, om betydningen av å ha en 'anam cara', en 'sjele-venn'? Irene hadde i det tidlige århundre av den kristne æra et hjertevarmt uttrykk for et helt spesielt vennskap: anamchara. 'Anam' betyr 'sjel', 'cara' er et ord for vennskap. Bokstavelig talt kan dette ordet derfor oversettes med 'sjelens venn'. Sjelen refererer i keltisk og bibelsk betydning til det 'totale selvet'. Ordet refererer ikke til en del av en person, en åndelig del, slik det er vanlig i gresk tenkning, som deler det åndelige fra det materielle. 'Sjelen' refererer ifølge den keltiske tradisjonen til hele personligheten, åndm sjel og kropp. En 'anamchara' er derfor en person du kan snakke om praktiske ting, avsløre personlige forhold for, og det som har med det åndelige livet å gjøre, fordi livet er helt, ikke stykkevis og delt. Det ene påvirker det andre.
En sjelevenn er en medvandrer som følger en person gjennom livet. Det er en som har fått smake livets realiteter, og som derigjennom har ervervet seg åndelig visdom, som han eller hun, gir videre til andre. Vedkommende er først og fremst en god lytter, og som gjennom sitt levde liv, mer enn gjennom sine ord, gir retning videre.
Fra den keltiske tradisjonen har vi fått historien om en av fostersønnene til Brigit kommer til henne for å kunne tilbringe litt tid sammen med henne i Kildare. Når Brigit ber åpenbarer Den Hellige Ånd for henne at sjelevennen til hennes fostersønn helt plutselig var død. Brigit ga da det råd at han straks skaffet seg en ny sjelevenn, så raskt det kunne la seg ordne. Så viktig ble dette ansett å være.
Men i følge den keltiske kristne tradisjonen har man ikke bare jordiske sjelevenner, men også himmelske. Mennesker som har gått i forveien for oss, og som vi minnes på grunn av deres levde liv og eksempel, akkurat slik som Hebreerbrevets forfatter oppfordrer oss til å gjøre: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)
En sjelevenn i kristen tradisjon er først og fremst en med-vandrer. Overfor han eller henne blir jeg ansvarliggjort, sett, bekreftet, disippelgjort, et sted å gråte, et sted for den gode latteren.
Har du en sjelevenn, en medvandrer? Hvorfor ikke? Hhva gjør du for å skaffe deg en?
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar