De døde er fortsatt med oss

Døden er fremdeles tabu - merkelig nok også i kristne sammenhenger. Vi snakker ikke om den. I går leste jeg en tekst av den irske poeten John O'Donahue (1956-2008), som setter ord på noe jeg går å tenker på disse høstdagene: vi bærer våre døde med oss. I våre hjerter, i våre minner. Vi vet de er døde, likevel er de der. Her er teksten, som jeg har oversatt:

"De døde er ikke fjerne eller fraværende. De er ved siden av oss. Når vi mister noen ved død, mister vi deres fysiske bilde og nærvær, de mister sin synlige form og og trer inn i et usynlig nærvær. Denne veksling av form er årsaken til at vi ikke kan se de døde. Men fordi vi ikke kan se dem betyr ikke at de ikke er her.

De er forvandlet til en evig form, og de døde kan ikke reversere reisen og ikke for et eneste sekund kan de fremstå i sin tidligere form for å være sammen med oss en stund. Selv om de ikke kan stå frem igjen, kan de fortsette å være oss nær, og en del av prosessen med bli helbredet for sorg er foredlingen av vårt eget hjerte, hvorigjennom vi kan komme til å merke deres kjærlige nærvær.

Når vi selv trer inn i evighetens verden, kan vi nok komme til å bli overrasket hvor mye våre kjære avdøde har assistert og støttet oss hvert minutt av våre liv. 

I deres nye, forvandlende nærvær tar deres medfølelse, forståelse, og kjærlighet et guddommelig djup, og gjør dem i stand til å bli hemmelige engler som gir oss råd og ly når vårt livsløp folder seg ut."

- John O'Donohue: Utdrag fra Beauty. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

'Storsøndag' i Oppdal

Søndag ettermiddag, nærmere bestemt kl.16.30, skal jeg tale i Baptistkirken i Oppdal. Det er et samarbeide mellom alle menighetene i Oppdal, som kalles "Storsøndag". May Sissel og jeg gleder oss.

Skulle du være i nærheten hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg.

Foto: Norske kirkebygg.

Tilbakeholdenhet - 2

Har du opplevd at åndelige erfaringer kan forsvinne mellom fingrene dine i det samme øyeblikket du du begynte å snakke om dem?

Du deler begeistret noe som Gud har vist deg, og vipps, så er det borte - eller: Du deler det med en annen og slett ingen respons hos den du deler det med.

Kanskje fordi du ikke skulle dele det. Kanskje fordi dette var noe personlig mellom deg og Herren, som var ment for deg, og ingen andre.

"Ikke si det til noen", sa Jesus ved flere anledninger. Men folk løp av sted og kringkastet det likevel. Og vi gjør det samme.

Vi må lære oss tilbakeholdenhet. Det er en vanskelig lekse, men om vi skal modnes som kristne, må vi bli mer varsomme. Alt som strøs ut, tynnes ut.

"Det som ikke demonstreres i tide og utide, det som ikke kan nås uten kamp og møye, har en kraft som aldri finnes i det som nås med letthet," skriver Peter Halldorf.

Så sant det  er.

Hysj!

I morgentimene i dag kom disse ordene til meg: "Hysj!" Så litt senere: "Brudgommen har gått ut av sitt kammer."

Det er som om det gjennom himmelrommet går et stort "hysj", som om noe er nært forestående, og krever all oppmerksomhet. Jeg tror dette er et ord for det som ligger foran oss, for kommende dager. Det har sammenheng med ordene: "Brudgommen har gått ut av sitt kammer!"

Det krever stillhet, ærbødighet, at vi bøyer kne i stille tilbedelse. At vi legger alt annet til side. Lytter!

Jeg har lenge kjent at noe er i endring. Vi går vanskeligere tider i møte for alle som leve helt for Jesus. Motstanden vil bli stor og krevende. Den onde vil sette inn sine angrep.

Ordene jeg hørte samsvarer godt med de profetiske ordene fra Joel 2,16:

"La brudgommen gå ut av sitt rom, og bruden fra sitt kammer."

Når jeg leser de ordene kommer disse ordene til meg:

Himmel og jord roper ut: Ære!

Jeg bøyer meg og hvisker: Ære! Ære! Ære!

Avstå fra lange utlegninger

"Det fortelles om ørkenfedrene i Egypt at de bad svært ofte, men at deres bønner var særdeles korte og ble slynget ut som spyd for at ikke den spente atmosfæren - som er helt  nødvendig for den som ber - skulle bli slapp og avstumpet under lange bønnestunder. På den måten viser de også at denne konsentrasjonen, som ikke må strekkes lenger enn den kan holdes spent, ikke må avbrytes om den skal beholdes.

Mye snakk må renses bort fra bønnen, men slett ikke megen bønn, dersom oppmerksomheten får beholde sin intensitet. Å snakke mye er å legge fram et viktig anliggende i bønnen med overflødige ord, men å be mye er med  hengivenhet og stadig iver å banke på hos den vi ber til. Her betyr som oftest klagerop mer enn utlegninger, tårer mer enn tale. Men Gud samler våre tårer i sin flaske, og våre sukk er ikke skjult for Ham som har skapt alt ved sitt Ord og som ikke spør etter menneskers ord.

- Augustin (354-430). Hentet fra boken: Peter Haldorf: Kysse spor. Luther Forlag 2002, side 306

Forbyr mobil og nettbrett under gudstjenesten

Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel har innført forbud mot bruk av mobiltelefoner og nettbrett i sine gudstjenester.

Det er Orthodoxia.Info som melder dette. Patriarkatet har spesielt henvendt seg til kantorer og menighetskor, som har tatt ibruk mobiler og nettbrett under gudstjenesten. De blir nå bedt om å ta ibruk liturgiske bøker, som er laget spesielt for kirkesang.

Kanskje andre kirkesamfunn burde innført samme forbud? Nettbrett og mobiler er nyttige hjelpemidler, men burde legges igjen hjemme eller i bilen før man går inn kirkedøra. Joda, jeg kjenner argumentene for at de har Bibelen med på mobilen eller nettbrettet, men de brukes også til nye annet. Som å sjekke Facebook, nyheter, eposter. For en tid tilbake var jeg til stede under en gudstjeneste, og kom litt sent. Jeg satte meg derfor bakerst. Foran meg sto kirketjeneren. Dette var en  av menighetene tilhørende Den norske kirke. Midt under salmesangen og prestens preken var kirketjeneren i ferd med å sjekke VG's nettutgave. Helt åpenlyst. Jeg var ikke den eneste som la merke til det.

Men jeg ser mange se ned i sine skjermer mens jeg preker, eller taster. Kanskje de gjør notater? Jeg håper det, men fristelsen til å drive med noe helt annet er stor. For den som taler er det veldig distraherende.

Er vi virkelig blitt så avhengig av disse duppedingstene at vi må ha dem med oss alle steder? For å sjekke siste nytt? For å se hvor mange likes vi har fått eller kommentarer på sosiale medier? Eller har vi dem med oss for å slå opp i Bibelen eller notere fra prekenen eller undervisningen? Hører vi fra Gud samtidig som vi er opptatt med mobilen eller nettbrettet, eller burde vi ta oss en pause og lytte?

Jeg forrettet en gang en begravelse hvor en og samme person ble oppringt tre ganger i kirken. Han gikk ut hver gang, men det var veldig forstyrrende og det var respektløst mot de sørgende.

En seier for tros- og samvittighetsfriheten i Norge

Norsk Telegrambyrå melder nå at Høyeserettsdommen er klar: oppsigelsen av fastlegen Katarzyna Jachimowicz er ugyldig. Det er en stor prinsipiell seier, ikke bare for henne, men for samvittighetsfriheten i Norge. Høyesterettsdommen er enstemmig, og kom også frem til at Sauherad kommune må betale erstatning til polsk-katolske legen for de tap hun har lidd som følge av oppsigelsen. I tillegg må kommunen betale 2,5 millioner i saksomkostninger for behandling i tre rettsinstanser.

Det var i februar 2014 at Fylkesmannen i Telemark opprettet tilsynssak mot fastlegen fordi Jachimowicz av samvittighetsgrunner nektet å sette inn spiral på kvinner. Helsetilsynet mente i januar 2015 at hun ikke hadde anledning til å reservere seg. Kommunen sa dermed opp fastlegeavtalen hennes 3 desember samme år. Katarzyna Jachimowicz arbeider i dag ved Sykehuset Telemark.

Gratulerer med dagen, og en stor takk for at du hadde mot til å kjempe for norske legers samvittighetsfrihet. Denne saken handler også om trosfrihet.


Foto: Oslo Symposium

En bønn om høsten

Herre, du er raus. Før du kler av denne årstiden, og svøper landskapet i hvitt, skaper du de mest intense fargene. Før du lar noe visne maler du med bred pensel i rødt.

Herre, jeg lever med i denne årstiden. Også mitt åndelige liv fargetiilsettes. Hellige Ånd, du elsker forskjellighet, og overrasker oss med dine brådjup.

La meg få leve intenst med i det du gjør nå, Herre, i mitt liv, før du tar meg i hånden og leder meg videre til neste fase av mitt liv. Inntil du kler om landskapet mitt, nyter jeg fargene, de kalde dagene og den krystallklare lufta.

Når bladene visner, Herre, ser jeg bedre ting jeg ikke har sett, for Du åpner øynene mine.

Gjøvik 11. oktober 2018
Bjørn Olav Hansen

Tilbakeholdenhet

Tilbakeholdenhet er ikke et ord som kjennetegner dagens kristenhet. Vi byr på det meste, og jeg er redd troen og gudstjenestene våre kan tivioliseres. Det moderne mennesket må underholdes og få sine behov dekket. Dermed blir gudstjenesten et sammensurium av alt mulig som må være med for at alle skal oppleves å bli sett. Barna må ha sitt. Så ungdommene. Så de voksne. Uke etter uke.

Så annerledes gudstjenestelivet var i kirkens første tid, Den var for de troende, hvor Gud var sentrum, og hver gudstjeneste en feiring  av Herrens måltid.

"Det innerste i evangeliet var ikke tilgjengelig for alle. Hvordan Fader vår  og Trosbekjennelsen lød, fikk man først vite under den siste delen av av den forberedelsestid som ledet fram til dåpen. Når nattverden skulle feires, ble alle som ikke var døpt, vist ut. Også katekumenene, de som gikk til dåpsundervisning, måtte ut. Man skulle holde på den innerste hemmeligheten." (Peter Halldorf: Sandens sønner. Luther forlag, 1997, side 16).

Fred Dallas hjemme hos Gud

Så er målet endelig nådd: Fred Dallas er kommet hjem! Er det en ting jeg er helt sikker på, så er det dette: Når OL-presten fra Lillehammer i 1994 lukket sine øyne her i tiden, slo han dem opp i den evige verden og han hørte ordene:Vel gjort, du gode og tro tjener.

Det ble en strevsom tid den siste delen av livsreisen etter at kreften meldte sin ankomst. En tid med mye smerter. Uforståelig for oss alle. Men både han og hans kone Laura, våget å vise sårbarheten og kampen, gjennom daglige oppdateringer på Facebook. Og alltid, gjennom alt, for å ære Jesus og gjøre Ham stor. Nesten daglig, helt til det siste, så lenge Fred klarte å skrive, skrev han oppbyggelige og ærlige artikler, for å oppmuntre oss alle til å holde fast ved Guds nåde og følge Kristus med våre liv. Laura har på sin side gitt oss innblikk i de daglige kampene. Det har vært enestående. Vi har vært mange som har fulgt disse oppdateringene med håp, bønn og fortvilelse. Vi håpet i det lengste at Herren ville reise Fred opp igjen og la ham leve, men slik ble ikke.

For en time siden (1900 norsk tid) skriver Laura: "Jeg tror det var rundt 08.30 eller deromkring at han stillferdig gikk inn i evigheten. Han er blitt satt fri og vi vet at dette øyeblikket ikke kom et øyeblikk for tidlig."

Fred var rede. Han var reiseklar og ville bare hjem til Gud. Nå har han funnet fred og er lykkelig hjemme hos Gud. Elsket av Gud, elsket av Laura og barna og familien, og alle hans venner, Han vil bli savnet - veldig. Jeg kjenner på djup takknemlighet for at jeg fikk lære Fred å kjenne og kalles hans venn. Fred hadde mange venner - verden over.

Han vil bli gravlagt mandag. Han var kjent som en mann som kjente Herren, en av Guds venner. Trofast, veldig snill, med en tilstedeværelse som var sjelden, en sjelevinner av rang.

Nå vil våre bønner følge Laura og familien.

Innflytelse og modenhet

Hvordan øver vi innflytelse?  Jeg har tenkt mye på det i det siste. Man skulle jo tro at det skjer ved en offentlig tjeneste, helt der fremme i fronten. Der hvor beslutninger tas, der hvor 'de store kara' befinner seg. Men det er oftest bare maskerade. Det handler om å vise seg frem.

Innflytelse kommer gjennom autensitet. Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere enn det. Ved autensitet og ydmykhet, Det er oftest de stillferdige som påvirker sterkest - gjennom levd liv. Vi kan rope aldri så mye, om livene våre taler et annet språk, blit alt bare overfladisk og støy. Det gir ingen varige frukter.

En venn av meg møtte en gang en koptisk munk, en eneboer i den egyptiske ørken. Munken spurte min venn:

- Hvor lenge har du vært på reise?

Min venn trodde han siktet til hvor lang tid han hadde brukt på reisen, og fortalte hvor mange timer flyreisen hadde vart.

Munken så på ham og smilte varmt og sa:

- Hvor lenge har du vært på reise?

Sakte, men sikkert, forstod min venn hva munken siktet til og ble taus.

Bønnens noviser

"Om vi trot at vi noen gang skal nå frem til opplevelsen av å være 'en god beder', kan vi være ganske sikker på at dette snart vil følges av følelsen av å ha tatt tre steg tilbake.

På bønnens vei er man hele tiden en nybegynner, og å se seg selv slik befrir oss fra unødvendig frustrasjon. I sine kommentarer til Høysangen konstaterer Gregorios av Nyssa at bruden, hvor mye hun enn har modnet på kjærlighetens vei, 'alltid gir inntrykk av nettopp å ha begynt sin reise'.

En god streben skal ikke foraktes, men kan når det gjelder bønn få motsatt virkning om vi forestiller oss at vi skal nå høyere, lengre, djupere. Den kontemplative øvelsen har sitt utgansgpunkt i at hele vårt liv er skjult med Kristus hos Gud. Allerede før vi begynner å be er vi innesluttet i Jesu bønn til Faderen. Lengre enn det går det ikke ann å nå."

- Peter Halldorf i Fastebloggen, 28. september 2018. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Anne Graham Lotz har kreft med spredning - må starte med cellegift

Som jeg har skrevet tidligere på bloggen er Anne Graham Lotz (bildet), datteren til den nå avdøde verdensevangelisten Billy Graham, rammet av brystkreft. En uke etter å ha vært igjennom en større operasjon, har hun i dag fått vite at kampen ikke er over. Hun må nå igjennom en cellegift-behandling etter at det er funnet kreft i lymfesystemet.

"Resultatet var ikke det vi hadde håpet på når vi ba," skriver Ane Graham Lotz i en oppdatering i dag. Hun vil måtte begynne cellegiftbehandlingen 18. oktober og den er ment å være i 18 uker. Hun må påregne tilleggsbehandling ut over denne tiden de neste 12 månedene.

"Jeg har stor tiltro til at Hyrden vil gå steg for steg sammen med meg inntil Han ser at jeg er trygt igjennom," skriver hun.

La oss omslutte Anne Graham Lotz i våre bønner.

Billedtekst; Anne Graham Lotz. Foto: Wikipedia

Relevant, tilgjengelig, en kirke for alt folket - eller Kristi kropp?

I en tid med en så sterk fokus på at kirken skal være relevant og ikke minst tilstede hvor folk er,  er det befriende å lese kronikken til postdoktor i systematisk teologi ved MF Vitenskapelig Høgskole, Ragnar Misje Bergem, som er gjengitt i Vårt Land i dag. Den anbefales!

Bergem tar utgangspunkt i gudstjenestefeiringen til den koptiske presten Gebre Bufael Asresseha, som holder til i det ulendte fjellpartiet i Tigray-regionen i det nordlige Etiopia. Der finnes det en hule som er gravd inn i fjellveggen. Hit kommer Gebre hver dag for å feire gudstjeneste. En risikabel klatretur for de fleste. Han bestiger fjellet for å betjene de som kommer for å feire gudstjeneste. De bor ingen her. Men alle er velkommen til å feire gudstjeneste.

Så skriver Bergem noe veldig interessant:

"Jeg mener at vi heller må begynne med kirken som en hendelse, altså som tid og sted. Det er først da kirkens eget rom oppstår, et rom som ikke er det samme som alle andre. I motsetning til modernitetens tomme rom, er dette rommet allerede konkret fordi det er fylt av menneskekropper, stemmer, handlinger, liturgi, og Jesu tilstedeværelse i brødet og vinen. Det er i forkynnelsen, sakramentene og liturgien, og alle de mange menighetens handlinger som følger av dem, at kirkens rom oppstår."

Dette vil jeg grunne på i dag. Mer enn noensinne i en tid som vår trenger vi å spørre oss selv ha kirken er? Hvilken identitet har hun?

Danmark reddet 7000 jøder og tok til og med vare på potteplantene til de som måtte flykte

I dag flyr Israels presidentt Reuven Rivlin til Danmark og i morgen,  onsdag 10. oktober, møter han dronning Margrethe på Amalienborg slott og torsdag markeres det at det er 75 år siden 7000 danske jøder ble reddet fra nazistenes hender. Det markerer han blant annet med Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen og kronprins Fredrik.

Markeringen er samtidig en feiring av de danske statsborgere, som skjulte jødiske familier i oktober 1943 og hjalp dem med å flykte fra nazistene.

Rabbineren ved Det mosaiske trossamfunnet i Oslo, Joav Melchior, skriver så gripende om hvordan danske statsborgere beskyttet jødisk eiendom i Danmark. Tre av hans besteforeldre og deres familier ble reddet under den storstilte danske redningsaksjonen. Disse mørke oktoberdagene sto nemlig det danske folk sammen for å redde så mange jøder som mulig. I alt 7000 jøder ble sendt i sikkerhet. De ble gjemt, transportert og sendt i fiskeskøyter og andre småskip over Øresund til det nøytale Sverige.

Men ikke nok med det! Danskene tok også ansvar for jødenes eiendom mens de var på flukt:

"De danske myndighetene gjorde til sammenligning en innsats for å bevare eiendommene og husene som ble forlatt på dagen. Da min farfar og mine oldeforeldre vendte hjem etter krigen, kunne de derfor komme hjem til en like intakt leilighet. En leilighet der naboene hadde husket å vanne plantene."

Tenk det! Så annerledes norske jøder ble behandlet både i forbindelse med krigen og i tiden etterpå. Jødene som vendte tilbake til Danmark opplevde at bussene som brakte dem hjem ble stanset underveis, hvor de ble overrakt mat, kaker og danske flagg.

Rundt 470 danske jøder ble deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i daværende Tsjekkoslovakia. Av disse døde 51.

La oss benytte markeringen til å takke Gud og Danmark for at så mange jøder ble reddet fra den visse død som 7000. En av båtene som ble brukt i den store redningsaksjonen finnes utstilt i Holocaust-museet, Yad Vashem, i Jerusalem.

90 prosent sier ja til ekteskapet mellom mann og kvinne i Romania

Over 90 prosent av rumernerne som stemte ved helgens folkeavstemning, sa ja til ekteskapet mellom mann og kvinne. Men siden bare 20 prosent av landets befolkning deltok i folkeavstemningen ble den underkjent. Minst 30 måtte ha deltatt om folkeavstemningen skulle bli regnet med.

Nesten fire millioner rumenere ga et rungende ja til at ekteskapet er mellom en mann og en kvinne, men ja-tilhengerne klarte ikke å mobilisere folk til å stemme.  Samkjønnede ekteskap er ikke tillatt i Romania. I dag blir ekteskapet definert om et ekteskap mellom 'to maker'.

Jeg trekker meg

Observante lesere vil ha merket seg at jeg har slettet artikkelen jeg skrev om Donald Trump og om Brett Kavanaugh. Jeg orker simpelthen ikke mer av de harde ordene, beskyldningene, knpsirasjonsteoriene, nærmest fraskrivelsen av kristennavnet. Jeg ga uttrykk for et hjertesukk og stilte noen spørsmål, men det tolereres ikke fra de som står for et annet syn enn meg. Slik er det visst blitt: bror står mot bror.

Jeg har ikke lenger krefter til dette. Det er lenge siden jeg deltok i debatter i sosiale medier. Kan ikke se at de er oppbyggelige eller fører noe godt med seg. Men jeg trodde det var mulig å dele noen hjertesukk og stille noen spørsmål ved samfunnsutviklingen både her hjemme og der ute. Uten dermed å bli satt i bås og beskyldt for å gå den ondes vei,

Men nå setter jeg punktum.

Samtidig ber jeg om fred og forsoning mellom kristne, som står hverandre imot, og om en større raushet.

Jeg vil fortsette å skrive om det som jeg tror er mitt kall og min tjeneste: oppmuntre til bønn og stillhet og Kristi etterfølgelse, formidle det som skjer på mange plan i Guds rike, arbeide for enhet.

Jeg har liten tro på politiske løsninger, men jeg har stor tro på Guds rike og lengter etter å se filialer av Guds rike etablert på jord, hvor fred, rettferd og forsoning finnes.

Så vil jeg få ønske alle som leser dette Guds rike velsignelse og fred.

Holdt og båret i Herrens hender

Tårene kom da en venn av meg ga meg denne Willow Tree-figuren til min 60 års dag. En far med sitt barn hvilende på sitt fang. Slik får jeg leve i denne strevsomme fasen av livet mitt.

En bønn fra Salme 31 har i lang tid nå blitt 'min' bønn:

"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud." (v.6)

Jeg pleier å si at jeg øver meg i å be de ordene, for det å overgi sitt liv i Guds hender, er en prosess. Det er ikke noe man gjør en gang for alle, men det er stadig ting som må overgis til Gud.

Det andre ordet, som taler så sterkt til meg i den prosessen jeg nå befinner meg i, er dette ordet fra Jes 49,14-16:

"Sion sier: Herren har forlatt meg. Herren har glemt meg. Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. SE, JEG HAR TEGNET DEG I MINE HENDER ..."

Tegnet i Guds hender - det er det jeg er.

Det er ikke bare de motoriske symptomene som setter sitt preg på en Parkinsons-pasient, Hjelpeløshet, sorg, mislykkethet, fortvilelse, tapsfølelse, følger også tett med. I perioder kjenner jeg på alle disse tingene. På de riktig strevsomme dagene kan man bli redd og kjenne på en følelse av forlatthet. Derfor betyr disse ordene fra profeten Jesaja så mye for meg.

Jeg kan ikke skjule at kroppen skjelver. Det andre sees ikke så godt. Men jeg har bestemt meg for å være helt ærlig med livet slik det er. Bare slik kan jeg leve sant.

Ved siden av disse to bibelstedene er det et dikt av Sven Aasmundtveit som følger meg, stort sett hver dag. Jeg lever av disse to bibelstedene og dette diktet:

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet,
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender ble du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

Velsignede møter i Misjonskirken Notodden

En litt sen oppdatering i kveld. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra en velsignet helg i Misjonskirken på Notodden. En stor takk til alle som har bedt for oss. Lørdag deltok jeg vi på en ledersamling og delte litt om lederskap og sårbarhet, og i dag talte jeg på gudstjenesten og etter en god matpause underviste jeg om "bønn med hvilepuls". I forbindelse med gudstjenesten talte jeg om: Kraften i velsignelsen

Det var så godt å møte vennene i denne flotte menigheten. Her er Jan Andreas Danielsen pastor, og han forrettet nattverden i forbindelse med dagens gudstjeneste. May Sissel og jeg ble så godt tatt imot, og det var en lydhør forsamling som det var godt å tale til.

En dag blir jeg helbredet

Dette gravminnet griper meg så sterkt! Jeg ser på det, mens tårene renner. Det er helt i orden. Gravminnet gir meg et slikt håp!

Jeg tror Gud helbreder, og har sett det skje flere ganger. Jeg har bedt for mennesker som har vært syke, både her i Norge og i Russland, og sett Gud gripe inn og helbredet dem. Enkelte ganger har det skjedd mens jeg selv har vært veldig dårlig og på det aller svakeste, hva menneskelige krefter angår.

Jeg er blitt salvet og bedt for mange ganger, og for å være ærlig, kan det bli litt slitsomt. Jeg forstår at folk vil det beste for meg, og at det skjer som følge av omsorg, men det kan oppleves som overkjøring også. Men jeg er ikke blitt helbredet, heller blitt verre. Jeg har lagt hele mitt liv i Herrens hender - og der hviler jeg trygt.

Så vet jeg dette: En dag kommer jeg til å bli helt frisk. Det er bare et spørsmål om når. På denne siden av evigheten, eller på den andre siden!

Et bibelord har fått større og større betydning etter hvert som årene går, og det er dette:

"Jeg er oppstandelsen og livet."

Hver dag ber jeg om å få leve i oppstandelsens lys, i påskegleden!

Det holder - for tid og evighet.