Tilgi oss hva?

Gjeld? Synder? Overtredelser?

"Og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." (Matt 6,12)

Fordi han er vår kjærlige Far, gjør Gud det vi ber om. Når vi går til ham, tynget av all vår skyld og synd, setter han seg ikke ned med oss for å utarbeide en betalingsplan. I stedet tilbyr han full tilgivelse og gratis. (Philip Graham Ryken)

OM Å  BE OM DET UMULIGE

Har du noen gang vært i så forferdelig gjeld at det ikke var mulig å komme deg ut av det? Det var det som skjedde med en venn av meg som var medlem av vårt lille kristne fellesskap i Colorado. Mannen hennes hadde forlatt henne, og uten at hun visste det, ble hun overlatt til å betale av ti års restskatt. Hun kunne ikke komme seg ut av det og hun klarte ikke å få endene til å møtes. Så en dag bestemte en felles venn i vårt fellesskap seg for å betale ned gjelden hennes – over $20 000. Han ønsket å være anonym og ga meg derfor en postanvisning som jeg skulle gi henne. Livet hennes ble satt fri.

Når vi ber Gud om å tilgi oss vår gjeld, ber vi ham om å gjøre det som ikke er mulig for oss å gjøre – å gjøre opp regnskap, å gjøre det bra. Gud gir oss det vi ikke kan gi oss selv. Når vi ber «tilgi oss vår gjeld», ber vi Gud om å sette oss fri.

MER ENN OVERTREDELSER 

Ordet "gjeld" er opheílō på gresk, som bokstavelig talt betyr å skylde, å stå i gjeld. De mest pålitelige oversettelsene av Herrens bønn refererer derfor alle til «gjeld». Bare de mer moderne oversettelsene har «synder» eller «feil». Ordet "overtredelse" kommer fra Book of Common Prayer, som igjen er basert på Tyndale bibeloversettelsen (1526). Hvorfor Tyndale oversatte opheílō som "overtredelse" er et interessant puslespill som jeg ikke vil utforske her.

Hvordan vi forstår "gjeld" er viktig. Vi står i gjeld til Gud på alle mulige måter. Det samme gjelder med hverandre. Men "gjeld" er ikke bare et vagt begrep. Dens primære bruk i Det nye testamente har å gjøre med å skylde penger, etter å ha pådratt seg en juridisk og økonomisk gjeld. Med andre ord, når vi tilgir våre skyldnere, tilgir vi ikke bare på en eller annen tåkelig måte de som har såret eller skapt vanskeligheter for oss. Vi sletter faktisk gjelden til de som skylder oss noe, enten de kan betale eller ikke.

Spesielt Jesu bruk av ordet «gjeld» har en historie bak seg. Det har å gjøre med jubelåret (5. Mosebok 15): løslatelse av fanger og sletting av all materiell gjeld. André Trocmé forklarer dette godt og inngående i sin bok, 'Jesus and the Nonviolent Revolution'. I følge Trocmé handlet jubileumsfriheten Jesus kom for å forkynne (Luk 4:16-21) om ettergivelse av sosial og materiell gjeld, som strakte seg til alle livets områder. Derav Jesu lignelse om den uforsonlige tjeneren i Matteus 18. Her fremstilles Gud som en konge som ettergir en stor pengegjeld som hans tjener ervervet. Denne tjeneren nekter imidlertid å tilgi noen som skylder ham svært lite. Poenget med lignelsen, som i Herrens bønn, er tydelig: ingen barmhjertighet for den som ikke har noen mot sin skyldner. Guds tilgivelse er forgjeves hvis vi nekter å tilgi våre skyldnere.

Hva dette betyr i praksis i dagens verden er verdt å utforske. Det er gjeldsettergivelsesselskaper, internasjonale gjeldsettergivelseskriterier, ettergivelsesplaner for studielån som holder lovende i vanskelige situasjoner. Å vurdere disse i dybden vil ta oss for langt unna. Imidlertid bør praksisen med gjeldsettergivelse fortsatt ha daglige, praktiske hender og føtter blant Kristi etterfølgere. Apostelen Paulus er klar: i speiling av det Jesus lærte (Matt. 5:25ff), skal vi ikke la noen gjeld forbli utestående bortsett fra kjærlighetens gjeld (Rom. 13:8).

For lenge siden bestemte min kone og jeg å aldri låne ut penger til noen. Vi ville rett og slett gitt. «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det,» (Matt. 10:8). Hvorfor sette noen i materiell gjeld hvis, som apostelen sier, den eneste typen gjeld vi bør skylde hverandre er kjærlighetens gjeld? Med andre ord, som Kristi kropp skal vi leve på en måte der gjeld, bortsett fra kjærlighetens gjeld, fjernes helt. Dette er hva vår venn demonstrerte da han betalte ned gjelden vår felles venn hadde pådratt seg. Når gjeld ettergis, enten det er mellom oss eller på hverandres vegne, blir vi alle satt fri. Kjærligheten råder. Ingenting gjenstår mellom oss eller mot oss.

HUSK Å FEIRE

Hva skjer hvis vi, uansett grunn, finner oss selv eller andre i faktisk, materiell gjeld? Hva om vi eller de ikke kan betale? Hva betyr da tilgivelse? Og hva om noen skylder oss personlig noe, spesielt noe vi trenger? Hva om de heller ikke kan betale? Se gjennom fingrene? Holde dette mot dem? Holde dem ansvarlige? Ta dem retten? Eller tilbyr vi, som Ryken uttrykker det, tilgivelsen full og gratis?

Tilgivelse er faktisk gratis. Men det er også kostbart. Det kostet Jesus alt, inkludert livet hans. Dette er grunnen til at tilgivelse ikke bare er verdifull, men endrer ting. Dette er selvfølgelig det vi ofte motsetter oss.

Hvis vi synes det er vanskelig å tilgi våre skyldnere, er det svært sannsynlig at vi rett og slett har glemt hvorfor Jesus kom i utgangspunktet og hva det er vi ber om. Vi har blitt, med apostelen Peters ord, "så nærsynte at vi er blinde, etter å ha glemt at vi ble renset fra våre tidligere synder" (2 Pet. 1:9). Dette er hva som skjedde i Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. I motsetning til sin far, kunne ikke sønnen som ble hjemme, ønske sin egensindige bror velkommen hjem. Han var ute av kontakt med farens nåde. Han kunne ikke bli med på festen.

Når vi misliker å måtte tilgi våre skyldnere, er vi ute av kontakt med Guds barmhjertighet. Å tilgi er ikke en plikt, men en feiring av det faktum at Gud elsker oss, uverdige som vi er. Dette er hva som skjedde med den «syndige» kvinnen som salvet Jesu føtter og tørket dem med tårene. Det var nettopp fordi hennes mange synder ble tilgitt at hun elsket Jesus så høyt (Luk 7:44-50). Guds store kjærlighet fikk henne til å utvide den samme kjærligheten. Hennes frihet kjente ingen grenser.

I Kristus er det virkelig et jubelår. Å bli tilgitt og å tilgi hverandre gir opphav til en feiring som inkluderer alle – selv de verste skyldnere. "Det er Guds glede å tilgi," skriver Kierkegaard. Når vi ber om og opplever Guds nåde, kan det også være vår glede. Livet, ikke bare for oss selv, men også for andre, kan være fullt og fritt.

DIN TUR

Hvilken forskjell har tilgivelse gjort i livet ditt? Har du noen gang ettergitt en gjeld? Hadde en av dine skyldnere tilgitt? 

- Charles E. Moore fra Bruderhof-kommuniteten/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tau-korset, Frans av Assisi og samtalen med legen

I går fikk jeg en uventet anledning til å vitne for en lege om Jesus. Samtalen begynte med at legen spurte hva slags kors jeg gikk med. Jeg forklarte at det var 'Tau-korset", et kors formet som en T, hvor den ene korsarmen mangler. Korset har også et annet nevn, nemlig "De spedalskes kors', og stammer fra den tiden hvor Frans av Assisi begynte å ta seg av de spedalske. Dermed var den gode samtalen i gang. Om den manglende korsarmen. 

Jeg bærer mitt kors i en enkel lærsnoren rundt halsen. Lærsnoren har tre knuter. De skal minne meg om mine tre forpliktelser som min personlige livsregel inneholder. Disse er er: 

ENKELHET

SÅRBARHET

TILGJENGELIGHET 

Jeg ønsker å leve et liv i enkelhet, våge å vise sårbarhet og være tilgjengelig for andre. Og på denne måten, med mitt levde liv, være et vitnesbyrd om Jesus, for andre. I går hjalp Tau-korset mitt meg til å snakke med en lege om Frans av Assisi og om Ham min sjel elsker, Jesus! Det ble en god samtale.

De som skaper fred - en kristens kall

I en verden hvor uroen og spenningene stadig øker, er det et stort behov for å minne hverandre om budskapet englene forkynte på Betlehemsmarkene: "Ære vare Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i." (Luk 2,14)

Jesus er fredsfyrsten (Jes 9,6), og en dag skal folkeslagene "smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig..." (Jes 2,6) Da skal "herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og hans kongerike..." (Jes  9,7)

I mellomtiden kaller Jesus de salige, velsignede, lykkelige "som skaper fred". Disse, sier Jesus, "skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Det er virkelig noe å tenke over! 

I dag kjenner jeg på glede over å tilhøre en kirkelig tradisjon som har løftet frem fredarbeid som en av sine viktigste verdier, og som aktivt haar arbeidet for fredens sak. Det er en kristens kall å arbeide for fred og forsoning.

I ensomhet møter vi vår kjærlige Gud

Ensomhet er stedet hvor 'Gud-med-oss' kan pakkes ut og hvor vår forbinde med Gud-som-er-vår-opprinnelse opprettes, vår kjærlige og velvillige Far og Mor, vår Frelser, vår ubetingede elsker. Og ensomhet er stedet hvor våre egne hjerter avdekker vår djupe lengsel etter å bli elsket betingelsesløst, og å elske med hele vårt vesen. Ensomhet er faktisk stedet for det store møtet, hvorfra alle andre møter får sin mening. I ensomhet møter vi Den-som-kaller-oss-elskede. I ensomhet forlater vi våre mange aktiviteter, bekymringer, planer og prosjekter, meninger og overbevisninger for å gå inn i nærværet av kjærlighet, nakne, sårbare, åpne og mottakelige. Her møter vi en Far/Mor Gud som er all kjærlighet, all omsorg, all tilgivelse. I ensomhet ledes vi til et personlig og intimt forhold til kjærligheten selv.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Siden vi lever av Ånden, la oss holde tritt med Ånden." (Gal 5,25 NIV)

Det øyet som skuer Gud ser Paradiset

"I støvet er det et tilfluktsted", skriver Kristusmystikeren og skomakeren Hjalmar Ekström i et av sine brev datert 29.mai 1929. Så legger han til: "Ja, du har rett. I støvet kan vi la alle stormer skylle over oss. Bare der finner vi vårt bosted i Guds hjertes tålmodighet."

Dette minner meg om Askeonsdagens ord i det askekorset tegnes i vår panne: "Menneske, kom i hu at du er støv!"

De siste dagene har jeg dvelt mye ved ordene fra Skapelsesberetningen i 1.Mosebok: "Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel." (1.Mos 2,7) Så, mennesket er virkelig jordbunden. "Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå," lyder det i mange kirkers begravelsesrituale. 

Det er noe befriende at vi er av jord, synes jeg. Underfullt er vi skapt, sier salmisten, og det er virkelig sant. Menneske er fantastisk, og komplekst. Men utgangspunktet vårt er jordens muld og støv. Det som gjør det enda mer fantastisk er at mennesket - alle mennesker - er skapt i Guds bilde, og at livets opprinnelse skjer ved at Gud ånder på oss - blåser livets ånde inn i oss - slik at vi blir en levende sjel. Om ikke det hadde skjedd hadde vi bare vært støv. Noe dødt.

Men fra dette støvet gror og vokser det!

Apostelen Paulus hadde forstått både menneskets storhet og ringhet. Til tross for alle de høye åpenbaringer som ble ham betrodd, definerer han seg slik: "Et menneske i Kristus." (2.Kor 12,2) Et menneske, i all sin skrøpelighet, med alle sin feil og mangler. Ikke noe mer - ikke noe mindre.

"Gud har valgt," skriver Ekström, "at hjertets ros skulle springe fram og blomstre i støvet blant tusentalls farer fra vær og vind, fra dyr og kryp. Gud har valgt at den kostbare perlen skulle ligge innesluttet og skjult i et ei røft og stygt muslingskall."

Så spør Ekström leseren av brevet: "Har du sett 'Nattens dronning?' En blomst med den skjønneste duft, som springer fram fra en ormligende, taggete stamme. En natt blomstrer den og har ellers sin herlighet skjult inne i seg. Alt skjønt somm fødes må bæres i nattens moderliv. Vårt liv her er intet annet enn en natt, men det øyet som skuer Gud ser Paradiset nettopp i denne natt, for Solen, Kristus, opplyser den."

Vi elsker fordi vi har blitt elsket først

Ensomhet er grunnen som fellesskapet vokser fra. Når vi ber alene, studerer, leser, skriver eller bare tilbringer stille tid borte fra stedene der vi kommuniserer direkte med hverandre, er vi potensielt åpnet for en dypere intimitet med hverandre. Det er en feilslutning å tro at vi vokser nærmere hverandre bare når vi snakker, leker eller jobber sammen. Mye vekst skjer sikkert i slike menneskelige interaksjoner, men disse interaksjonene henter sin frukt fra ensomhet, fordi i ensomhet blir vår intimitet med hverandre utdjupet. I ensomhet oppdager vi hverandre på en måte som fysisk tilstedeværelse gjør vanskelig om ikke umulig. I ensomhet kjenner vi et bånd til hverandre som ikke er avhengig av ord, gester eller handlinger, et bånd mye djupere enn vår egen innsats kan skape. . . .

I ensomhet blir vi klar over at vi var sammen før vi kom sammen, og at livet ikke er en skapelse av vår vilje, men snarere en lydig respons på realiteten av at vi er forent. Hver gang vi går inn i ensomhet, vitner vi om en kjærlighet som overgår vår mellommenneskelige kommunikasjon og forkynner at vi elsker hverandre fordi vi har blitt elsket først (1 Joh 4:19). Ensomhet holder oss i kontakt med den opprettholdende kjærligheten som vi henter styrke fra.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Inderlig takk - og farvel

Så kom dagen og stunda! Dette ble en usedvvanlig tung dag. Noen uker nå er hunden vår Poirot blitt gradvis dårligere, og i dag klarte han ikke å reise seg mer. Til tross for en utrolig kampvilje ville ikke beina bære. Vi hadde derfor ikke noe annet valg enn å la ham slippe. Håpet var at han skulle dø 'gammel og mett av dage', men slik ble det ikke. 

Vi gråter bøttevis. Det er så trist. Jeg var veldig knyttet til hunden vår, og spesielt etter ar jeg begynte å skjelve på grunn av Parkinson, var det å klappe Poirot så beroligende. Hvordan skal jeg klare meg videre?

Vi har bare gode - og mange - minner fra et hundeliv som varte i 15 år og seks måneder. Jeg kommer aldri til å glemme ham som liten, da han kom løpende etter meg, og bokstavelig talt fløy gjennom løfta av pur lykke eller de gangene du satte deg ved siden av meg, og la labben på brystet mitt, etter at jeg ble liggende på gulvet i sterke angina-smerter til May Sissel kom hjem - eller reddet livet mitt da jeg fikk føling om natta.

Nå er livet bare tungt, Jeg er så lei meg.

Farvel, gode medvandrer!

Du er den elskede

Livet er en gave. Hver og en av oss er unik, kjent ved navn og elsket av Han som skapte oss. Dessverre er det et veldig høyt, konsekvent og kraftig budskap som kommer til oss fra vår verden som får oss til å tro at vi må bevise at vi er elsket ved hvordan vi ser ut, med hva vi har og hva vi kan oppnå. Vi blir opptatt av å "gjøre det" i dette livet, og vi er veldig trege til å forstå den frigjørende sannheten om vår opprinnelse og vår endelighet. Vi trenger å høre budskapet annonsert og budskapet styrket om og om igjen. Først da finner vi motet til å kreve det og leve av det.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å tilbringe tid alene med Gud er veien til håp

Intuitivt vet vi at det er viktig å tilbringe tid i alene. Vi begynner til og med å glede oss til denne merkelige perioden med ubrukelighet. Dette ønsket om ensomhet er ofte det første tegn på bønn, den første indikasjonen på at Guds Ånds nærvær ikke lenger forblir ubemerket. Når vi tømmer oss for våre mange bekymringer, oppdager vi ikke bare med tankene våre, men også med hjertet at vi aldri egentlig var alene, at Guds Ånd var med oss ​​hele tiden. Slik forstår vi hva Paulus skriver til romerne: «Lidelse gir tålmodighet . . . og tålmodighet gir utholdenhet, og utholdenhet gir håp, og dette håpet er ikke villedende, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er gitt oss» (Rom 5:4-5). I ensomhet blir vi kjent med Ånden som allerede er gitt oss. Smerten og kampene vi møter i vår ensomhet blir dermed veien til håp, fordi vårt håp ikke er basert på noe som vil skje etter at våre lidelser er over, men på den virkelige tilstedeværelsen av Guds helbredende Ånd midt i disse lidelsene. Ensomhetsdisiplinen lar oss gradvis komme i kontakt med denne håpefulle Guds nærvær i våre liv, og lar oss også smake selv nå begynnelsen på gleden og freden som hører den nye himmelen og den nye jorden til.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Herrens hemmeligheter

Vi som lever i denne tiden, endetiden, gir Herren sin dyrebare brud guddommelig visdom fra det høye. Sa han ikke hvis du mangler visdom så be? For hans brud vil ha visdommen hun trenger for å ta de riktige valgene. Faktisk vil hun flyte i en slik enhet med brudgommen sin at hun vil gå når Han går, gjøre som Han gjør og bevege seg som Han beveger seg. Hun vil være ressurssterk og kreativ og bli ledet av Ånden, ikke etter kjødet. Hennes liv og identitet vil bli ledet av Ham alene. Herrens hemmeligheter vil bli gitt henne fordi hun lener seg inn for å høre Hans hjerteslag. Tankene som en gang trakk henne ned vil bli forvist av Hans nåderike kjærlighet og dyrebare blod. Hun vil ha Kristi sinn og all den stinkende tanken fra fortiden vil bli vasket bort av Hans Hellige Ord. For selv nå gir Herren sin brud økte gaver og evnen til å utføre oppgavene og oppfylle sitt hellige kall. Hun vil bli gitt smarte ideer og unike problemløsningsevner som vil skrive historie.

Steve Porter/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En sunnmøring i himmelkoret

I dag har jeg nynnet på en salme skrevet av bror Arnfinn. I det siste verset heter det: 

Djupaste mørker ligg over jord,
alt fekk du prøva, Jesus, min bror.
Gå ikkje frå meg, Herre, eg bed!
Ven frå det høge, du er min fred.

I dag er det på dagen 10 år siden Arnfinn Haram (bildet) segnet om ved siden av sykkelen sin i Nordmarka, rammet av et hjerteinfarkt. I dag har savnet vært påtagelig. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg fikk noen samtaler med bror Arnfinn, som var med på å stake ut kursen min i en vanskelig tid. Nå kjenner jeg på at det var så mye mer jeg skulle ha spurt om.  Hvorfor er det slik at vi utsetter samtalene vi burde ta, og så er det en dag for sent?

'Ein dag - ein som kan vere når som helst - skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram i sin siste preken. Få timer senere var han hjemme hos Herren. Dagen var 10.juni 2012. Bror Arnfinn døde i liene ovenfor Tyrifjorden, på vei fra kirken på sykkel til gode venner. Så kom 'vår søster den legemlige død,' som Frans av Assisi kalte døden. Bror Arnfinn ble funnet i den graskledte vegkanten. Han ble bare 64 år gammel.

Den siste dagen, den siste stunda kan komme brått. Få kjenner tida da den tynne hinna mellom jorda og evigheten brister og vi blir tatt imot av de evige armer. Det er noe av Guds barmhjertighet at vi ikke kjenner timen, tenker jeg. 

'Ikkje song av elv,

ikkje sus av skog

berre ei mjuk togn

av uendeleg

tolmod',

skrev Arnfinn Haram i et av sine dikt. Diktet heter 'Stille kveld' og sier det meste om Arnfinn Harams eget liv. Stillferdig tro og  liv, men med så mange brådjup, vis som få, en bærer av Gudsnærværet. 

Vi snakker lite om han, døden. Nevnes knapt. Fortsatt er han tabu. Vi skifter fort samtalemne når han kommer på banen. Men 'ein dag skal eg stå for min Skapar' -'ein dag, som kan vera når som helst.' Er jeg forberedt på det? 

Jeg liker å tenke på at jeg skal hjem, og at jeg følger en som kan hjemveien og at når jeg kommer hjem blir jeg tatt imot av en som venter. Det er blitt døden for meg. Slik har det ikke alltid vært for meg.  Jeg fryktet han, men Arnfinn Haram hjalp meg til å se han som en venn. 

Jeg savner bror Arnfinn. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. 

Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Det er spesielt et dikt av Arnfinn Haram som har fått stor betyning for meg, og som jeg stadig vender tilbake til på utfordrende sykdomsdager:

Fred
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg.

"Her finnes kun plass for den som søker - for Lysets Herre har ankommet"

I går snakket jeg med Isak Syreren igjen. Om glede - og kontemplasjon. Jeg fortalte ham at jeg hadde grunnet på et ord fra profeten Jesaja, om at Herrens hus er et bønnens hus for alle folk. I den forbindelse står det også at Herren Gud vil la oss glede oss i dette bønnehuset. 

"Hva tenker du om gleden, Isak", vil jeg gjerne vite.                                                                        

Sommervarmen har meldt sin ankomst. Mjøsa ligger blikkstille foran oss. 

"Glede," sier Isak idet han liksom smatter på ordene. De flyter som honning fra hans lepper: "Glede i bønnen er en sak, den kontemplative bønnen er en annen. Den sistnevnte er mer verd enn deb første, på samme måte som det fullvoksne mennesket er mer utviklet enn barnet."

Isak blir ivrigere enn han pleier. Det er tydelig at jeg har nådd en nerve med spørsmålet mitt: 

"Iblant er det slik, at versene i en salme kan ha en skjønn smak, og et eneste vers kan være så uutømmelig at man under bønnen bare gjentar den og ikke kan fortsette til det neste verset. Det hender også at bønnen føder kontemplasjon, og da avbrytes leppenes ord."

Med ett blir Isak stille. Et par ekorn leker i treet ved siden av benken der vi sitter. De leker visst sisten. Halene svinnser lystig og sollyset får det til å skinne i den vakre brune pelsen. 

Så sanser Isak seg igjen. Det virker som om han har vært et annet sted for å hente mer visdom. Jjeg mistenker at han har bedt, mens jeg har vært opptatt av Nøtteliten og broren, eller er det søstra hans eller kjæresten. Jeg har det med å bli distrahert. Men jeg tror Isak også har sett de to lystige der de raser i vill fart opp og ned stammen.

"Mennesket blir i sin kontemplasjon som en kropp som opphører å puste. Men betraktelsen har ikke nådd sitt  høyeste punkt ennå da bønnen opphører."

Isak tar et djupt åndedrag før han fortsetter: "For tungens og hjertets virksomhet i bønnen er nøkler som åpner døren til skattkammeret. Å tre inn dit er neste steg. Og her inne tier leppenes tale og hjertets tanker, her stanser den styrende fornuften og tankenes arbeide, denne raske og lettsindige fugl. Her må alle deres virksomheter opphøre. Her finnes kun plass for den som søker. For Lyssets Herre har ankommet."

Pass deg!

NATOS generalsekretær Jens Stoltenberg (bildet), har fått helvetesild. I stedet for å oppfordre til forbønn for en svært smertefull tilstand, er dessverre kristne raskt ute på sosiale medier for å uttrykke sin skadefryd. Hvilket enendig dårlig vitnesbyrd! Vi av alle, er kalt til en ting! VELSIGNE! Tale vel om. Og vårt kall er å be for alle som er i høye stillinger! 

Dessuten hurde vi ikke glemme Herrens eget ord fra Ord 17,5: "Den som gleder seg over ulykke, skal ikke bli ustraffet." Og: "Når din fiende faller, må du ikke glede deg, og når han snubler, må ikke ditt hjerte fryde seg, for at ikke Herren skal se det og mislike det ..." (Ord 24,17-18a)

Herren misliker skadefryden, og hevgjerrigheten over andre mennesker. La oss passe på slik at vi ikke havner i en situasjon hvor Gud misliker vår oppførsel.

"Ha alle ett sinn, vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse." (1.Pet 3,8-9)

Sjefsrabbiner går i eksil - nekter å støtte Putins krig

(JTA) — Som leder av en stor europeisk gruppe for rabbinere reiser Pinchas Goldschmidt jevnlig inn og ut av Moskva, hvor han har arbeidet siden 1993 som byens overrabbiner.

Men da han sist dro, to uker etter at Russland invaderte nabolandet Ukraina, gjorde han det uten en fast plan om å returnere. Og nå jobber han offisielt i eksil etter angivelig å ha blitt satt under press av russiske myndigheter for å støtte krigen.

Kan endelig dele at svigerfamilien min, Moskvas sjefrabbiner @PinchasRabbi & Rebbetzin Dara Goldschmidt, har blitt satt under press av myndighetene for å offentlig støtte den 'spesielle operasjonen' i Ukraina - og nektet," tvitret Avital Chizhik-Goldschmidt tirsdag.

Chizik-Goldschmidt, en journalist som bor i New York City, delte en rapport fra den franske avisen Le Figaro som beskrev hennes svigerfars opplevelse, som inkluderte en innsamlingsperiode i Vest-Europa etterfulgt av et besøk med sin egen far i Israel , hvor han er i dag. Ifølge Le Figaro reiser han med tre livvakter dit.

Goldschmidt ble kontaktet av Jewish Telegraphic Agency, og nektet å kommentere eller svare på spørsmål om hvorvidt han tror at han vil returnere til Russland, hvor han ble gjenvalgt som leder av Kor-synagogen i Moskva tirsdag.

Goldschmidt har ikke vært en offentlig kritiker av krigen, selv om Le Figaro rapporterte at han var tilstrekkelig bekymret for den til at han nådde ut til rabbinere i nabolandet Moldova i midten av februar, dager før Russland invaderte Ukraina, for å advare om en potensiell flom av flyktninger.

Andre topprabbinere i Russland, inkludert landets overrabbiner, Berel Lazar, har oppholdt seg i landet selv etter å ha kritisert krigen.

Men Goldschmidts status i Russland har allerede blitt rystet av politikk tidligere.

I 2005 ble Goldschmidt, som har vært tilstede i Moskva siden 1989, plutselig nektet innreise til landet. Det tok flere uker før han fikk komme inn igjen. Myndighetene ga ingen offisiell forklaring på nektelsen av innreise, men noen tjenestemenn refererte uspesifisert til «nasjonale sikkerhetsspørsmål».

- Jewish Telegraphic Agency/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ingen vekkelse uten forutgående mektig bønn

"Bønn vil gjøre mer for å bringe en djup og varig og gjennomgripende vekkelse, en vekkelse som er ekte og varig og totalt sett av den rette typen, enn alle organisasjonene som noen gang ble utviklet av mennesker.

Hvis du vil studere historien til den levende kirken, vil du finne at det i stor grad har vært en historie med vekkelser. Menneskelig sett skylder Jesu Kristi kirke sin eksistens i dag til vekkelser. Gang på gang har kirken sett ut til å være på randen av totalt forlis, men akkurat da har Gud sendt en stor vekkelse og reddet den.

Hvis du studerer vekkelsens historie, vil du finne at enhver virkelig vekkelse i kirken har vært bønnens barn. Det har vært vekkelser uten mye forkynnelse; det har vært vekkelser med absolutt ingen organisasjon; men det har aldri vært en mektig vekkelse uten mektig bønn...

EN VEKKELSE SENDT AV GUD 

Det vi trenger mer enn noe annet i dag i vårt eget land og i alle land, er en ekte, mektig utøselse av Guds Ånd. Det mest grunnleggende problemet med de fleste av våre nåværende såkalte vekkelser er at de er menneskeskapte og ikke utsendt av Gud. De blir opparbeidet av menneskets snedig utformede maskineri – ikke bedt ned. Å, for en gammeldags vekkelse, en vekkelse som virkelig og ikke er falsk av pinsemønsteret, for den vekkelsen ble født av et fjorten dagers bønnemøte. Men la oss ikke bare sukke etter det. La oss gråte for det, rope til Gud, gråte lenge og gråte høyt om det er nødvendig, og så vil det helt sikkert komme!"                                                                                                                           

R.A Torrey (1856-1928), hentet fra Herald of His Coming. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kristne kambodsjanske barn med generøs pengegave til Ukraina

"En koreansk misjonær som arbeider i Kambodsja kom til vårt Seoul-kontor i morges. Han kom med en gave på 380 000 KRW (omtrent 2.500 norske kroner).  Pengene var gitt av kambodsjanske barn," forteller Eric Foley i Martyrenes røst.

Barna har samlet inn pengegaven i to år og bestemte seg for å donere det til vårt ukrainske nødfond for å støtte ukrainske kristne som fortsetter å engasjere seg i trofast evangeliesentrert vitnesbyrd under den nåværende Russland/Ukraina-konflikten.

Misjonæren sa at han ønsket å fortelle barna at selv om de er i en vanskelig situasjon i Kambodsja, kan de fortsatt støtte andre kristne.

"Jeg vil kalle det den gjeveste donasjonen Martyrenes røst i Korea har mottatt," avslutter Eric Foley.

Jøde banket opp i voldelig antisemittisk angrep i Frankrike

 (JTA) — En gruppe menn angrep en jødisk mann med vold mens han satte opp kampanjeplakater for sin kone, som stiller til valg på lovgivende sete i Strasbourg, Frankrike, fortalte offeret til politiet.

Opprinnelig kalte to menn som henvendte seg til Liron Rozenhaft, 41, torsdag ham en "skitten jøde" etter å ha lest navnet til hans kone, Audrey Rozenhaft, på plakatene, rapporterte den franske avisen Le Parisien fredag. Hun stiller som kandidat for sentrum-høyre-republikanernes parti i den første valgkretsen i Bas-Rhin, som inkluderer byens sentrum og flere ytre distrikter, i valget som er planlagt den 23. juni.

Liron Rozenhaft fortalte at de to mennene rev ned plakatene og fulgte etter ham andre steder på en scooter. Flere andre menn fulgte etter. Han sa at han fortalte mennene at Frankrike «fortsatt er et demokrati».

I et Facebook-innlegg om hendelsen skrev Audrey Rozenhaft at han ble forlatt bevisstløs, og sa at myndighetene har tillatt en "eksplosjonsatig voldsforbrytelse" i området. Rozenhaft pådro seg mindre skader, inkludert en hjernerystelse, ifølge Le Parisien.

Strasbourg-ordfører Jeanne Barseghian fordømte hendelsen i en uttalelse, og skrev at "vi tolererer ingen vold, og når den retter seg mot demokratisk diskurs er det spesielt sjokkerende." 

Barseghian nevnte ikke det påståtte antisemittiske elementet i hendelsen. Politiet etterforsker anklagene, sa hun.

- Jewish Telegraphic Agency/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Audrey Rozenhaft lastet opp et bilde av ektemannen Liron etter at han ble slått i Strasbourg, Frankrike, 2. juni 2022. 

"Når vi samtaler taler tausheten sitt eget språk"

Det er noe med junikveldene. Lyset som svøper landskapet så mildt. Den påtagelige stillheten. Jeg har fortsatt med å lese brevene til Kristusmystikeren Hjalmar Ekström. De rører ved djupe strenger i meg, en tone som dirrer av evighet, som juninatta.  Det er fra et brev, datert 30.mai 1924, jeg har hentet overskriften til denne lille betraktningen. 

Brevet innledes slik, her i min oversettelse: "Å være fattig, virkelig fattig i ånden, dette er en nød og en nåde så stor at menneskets tungemål her absolutt ikke har noe å si. som til og med tilnærmet kan gjengi virkeligheten. Alt vi har her å si er bare å bli sett på som stjålne bølger og hemmelige antydninger."

Hjalmar Ekström er i dette brevet opptatr med et sitat av en annen Kristusmysiker, en kvinne som skulle komme til å bety mye for den såkalte Flodbergkretsen, som Ekström var en del av; Madame Guyon (1648-1717).

Ekström har oversatt  Guyons ord, og han drøfter innholdet i oversettelsen med en han kaller "kära broder"! Det kan se ut som, mener Ekström, at madame Guyon, "vil sette en bestemt grense mellom den ytre og den indre samtalen", "Men," sier han: "Slik er det på ingen måte." 

Så legger han til: "Den ytre talen er ikke vraket, der den indre har gjort seg gjeldene (men i  en viss grad innskrenket). Ofte er det  tvert imot. at den ytre bruken av ord må til for å kunne formidle det indre, eller som jeg sa: når vi samtaler taler tausheten sitt eget språk." 

Kristne fra Mariupol og Donetsk risikerer livet for å holde kontakt med hverandre

Mange kristne i Mariupol i Ukraina har blitt fordrevet fra hjemmene sine. 10 000+ dødsfall er ventet i byen innen utgangen av året. Men midt i disse vanskelighetene har troende i Mariupol satt seg fore å hjelpe og oppmuntre alle andre troende de er i stand til å nå.

Khartsyzsk, en by i Donetsk-regionen, ligger bare 130 kilometer fra Mariupol. Men de siste åtte årene, med områdene under  kontroll av separatister og reiser mellom dem strengt regulert, kan kristne i de to byene like gjerne ha levd på hver sin side av verden. Nå, mens kamplinjene og kontrollen av de omkringliggende territoriene fortsetter å skifte rundt dem, utnytter kristne fra Mariupol og Donetsk-regionen den nåværende muligheten til å trøste, oppmuntre og støtte hverandre gjennom ansikt-til-ansikt-besøk, til tross for faren.

"Kontrollen over Mariupol har endret seg, og kontrollen over Donetsk-regionen er fortsatt delt, men kirkene i disse regionene forblir en del av Kristi ene kropp," sier Voice of the Martyrs Korea-representant Dr. Hyun Sook Foley. «Mange av de kristne i Mariupol ble fordrevet under kampene, og flyktet til andre områder som fortsatt er under ukrainsk kontroll. Selv om de er fordrevet, bruker de muligheten til å besøke og bringe hjelp og oppmuntring til kristne i delene av Donetsk-regionen under ukrainsk kontroll.»

Samtidig, sier representanten Foley, er reise mellom Mariupol og Khartsyzsk, en by i Donetsk-regionen under DPR-kontroll, nå mulig for første gang på åtte år. "Så små grupper av kristne som ble igjen i Mariupol har nylig reist til Khartsyzsk for å gjenoppta kontakten med sine brødre og søstre etter den lange separasjonen," sier representanten Foley.

Voice of the Martyrs Korea driver «Голос Мучеников – Корея», en russiskspråklig utgave av sin populære Facebook-side om kristenforfølgelse. Representant Foley sier at organisasjonen også opprettholder private kommunikasjonskanaler med kristne og kirker som for tiden befinner seg i områder med væpnet konflikt, inkludert de i Mariupol og Donetsk.

I følge representanten Foley søker kristne i områdene med harde kamper mer enn mat, husly og sikkerhet. "De søker det den sanne kirke alltid har søkt siden Apostlenes gjerninger kapittel 2," sier hun. "De ønsker å gå sammen i hverandres hjem for å bryte brød, dele fellesskap, be og hengi seg til apostlenes lære."

Representanten Foley sier at troende som bor på steder med væpnet konflikt trenger mer enn humanitær hjelp. "De trenger ekte ansikt-til-ansikt kontakt med andre troende," sier representanten Foley. "Rapporter fra kristne i Donetsk-regionen sier at det er vanskelig å vite hva som er den største hjelpen - å motta humanitær hjelp eller å kunne se disse brødrene og søstrene i Kristus ansikt til ansikt."

Representanten Foley sier at motivasjonen for disse besøkene går mye dypere enn bare å levere bistand. «Romerne 13:7 sier at kristne skal gi den ære som tilkommer dem. Kristne i Mariupol har fortalt oss at de tar disse turene for å vise ære til kristne i Donetsk-regionen.»

Representant Foley sier at Voice of the Martyrs Korea fikk vite at kristne i Mariupol ville reise til Khartsyzsk for å se Evgenij Pushkov, en kristen musiker og kirkeleder som har drevet med kor i Donetsk-regionen i 42 år, inkludert 11 år hvor han satt i fengsel og eksil for sin tro under Sovjetunionen. «Vi spurte kristne i Mariupol hvorfor de dro for å besøke Pushkov, og de svarte ganske enkelt: 'Fordi det er Mr. Pushkov. Han er en veldig kjent forkynner for kristne i regionen og har jobbet veldig hardt med evangelisering i fire tiår.»

Representanen Foley sier at hun tror reiser som dette bringer ære ikke bare til kristne ledere, men også til Gud. «Når kristne risikerer alt, ikke bare for å gi hjelp, men for å være sammen om tilbedelse, fellesskap og gjensidig oppbyggelse, kan vi se hvor dyrebar Kristi kropp egentlig er. For kristne handler livet om mer enn fysiske behov. Mr. Pushkov resiterte noen av hans kristne dikt for de besøkende. For kristne er ord som bringer liv en essensiell form for medisin."

Representanten Foley sier at de troende Mariupol har svart på ødeleggelsen av byen deres som et kall til misjon. "Mange kristne fra Mariupol har selv blitt fordrevet fra hjemmene sine, og mer enn 10 000 dødsfall er fortsatt ventet innen utgangen av året i denne byen på 170 000. Men midt i sine vanskeligheter har de troende i Mariupol dratt ut på oppdrag for å hjelpe og oppmuntre alle andre troende de er i stand til å nå.» sier representanten Foley.

Ifølge representanten Foley bør kristne i resten av verden lære av disse Mariupol-troende.

"Kirkebesøket i mange land er fortsatt lavt etter covid-pandemien," sier representanten Foley. «Vi må lære på nytt hvilket verdifullt privilegium det er å kunne samles ansikt til ansikt. Troende i Mariupol og Donetsk setter enheten og fellesskapet i Kristi legeme over alt annet, til og med over sin egen personlige sikkerhet.»

Billedtekster: Kristne som pleide å bo i Mariupol og kristne fra Donetsk-regionen går sammen for gjensidig hjelp og oppmuntring. (Bilde brukt med tillatelse fra All-Ukrainian Union of Churches of Evangelical Christian Baptists, AUC ECB.)

Mariupol-troende blir bedt for av Evgenij Pushkov, en kristen musiker og kirkeleder som har dirigeert i kor i 42 år, og som har sittet 11 år i fengsel og eksil for sin tro under Sovjetunionen. (Bilde brukt med tillatelse fra International Union of Churches of Evangelical Christian Baptists, IUC ECB.)

Ta natten tilbake - om å være nattevakt for Herren!

De siste to-tre årene har Herren lagt tre ord på meg: "Våk og be". Det er mitt kallsbrev. En av oppgavene til en vekter er denne: "På dine murer setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro!" (Jes 63,6) Vekteren i det gamle Israel våket både dag og natt. 

I den siste tiden har Herren talt til meg om at vi må ta nettene tilbake! Som bønnevektere for land og folk. For nasjonene. For Israel.  I Salme 134 leser vi om "Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om nettene, de som løfter "hendene opp til helligdommen" og som lover Herren, (v.1)

Salmedikteren Sven Ellingsen skrev følgende i sin blenende vakre salme: "Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket. noen må være de svakes bror..." 

Det jødiske døgnet - og dermed det bibelske - regnes fra solnedgang til solnedgang, og deles inn tre vakter hver på fire timer. Den første nattevakten varte fra 18.00-22.00, den andre fra klokken 22.00-02.00 og den tredje fra 02.00-06.00. Romerne derimot delte natten inn i fire vakter, en inndeling som også var vanlig i Israel etter at de romerste styrkene var blitt forlagt dit. Vi finner en antydning om dette i Mark 13,35: "Så våk da! For dere vet ikke når husets herre kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen." Dette er de romerske betegnelsene på disse nattevaktene. I Luk 12,38 omtales den andre og tredje vakten, den fjerde i Matt 14,25 og Mark 6,48.

Nattevaktene som bønnetider

I Salme 63,7 forteller David om disse nattevaktene og hvordan han bruker dem bevisst som bønnetider: "Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene." En av salmistene, Asaf, forteller om uro som holder ham våken: "Du holder mine øyne åpne i nattevaktene. Jeg er urolig og taler ikke." (Salme 77,5) Denne salmen er skrevet i en nødstid, hvor sangeren er anfektet for det ser ut som om Gud har forkastet sitt folk. "Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren. Min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la seg trøste. Jeg kommer Gud i hu og sukker. Jeg grubler, min ånd mister sin kraft." (v 3-4) Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette. Nøden salmisten opplever driver ham til å løfte sine hender i bønn, og rope til Herren om nåde for sitt folk. "Jeg tenker på fordums dager, på år langt tilbake. Jeg minnes min sang om natten. Jeg grubler i mitt hjerte, min ånd ransaker." (v 6-7) Denne grublingen kjenner jeg igjen! Det samme med tankene på det som engang var! I Salme 119,148 ser man hvordan man kan bruke nattevaktene til å grunne på Guds ord. "Mine øyne var våkne i nattevaktene, for at jeg kunne grunne på dine ord." Og i Klagesangene ser vi hvordan nøden kan drive oss til å bruke natten i bønn for våre kjære, og for vår nasjon: "Rop av hjertet til Herren! Du Sions datters mur! La tårer renne som bekker dag og natt, unn deg ingen hvile, la ikke ditt øye ha ro! Stp opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte for som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som faller om av sult på alle gatehjørner."(Klag 2,18-19) Kanskje det er en ide å gå sammen med noen om å våke en natt i bønn? Dere kan jo ta hver deres vakt. Når neste skal ta over, kan man benytte telefonen og vekke den andre. I Korea er det jo vanlig med bønnenetter på fredager. En tid var det noe flere praktiserte her i Norge også. Kanskje en ide å ta opp igjen det også?