Chuck Colson døde i ettermiddag

Chuck Colson døde i ettermiddag, 80 år gammel. Som tidligere nevnt på bloggen ble Colson lagt inn på sykehus fredag 30 mars på grunn av en hjerneblødning. Han ble først bedre etter et operativt inngrep, men så forverret situasjonen seg, og Herren hentet ham hjem i dag.

Chuck Colson var en av de mest toneangivende amerikanske evangelikale lederne i vår tid. Høyt respektert i vide kretser, ikke minst på grunn av organisasjonen han grunnla: Prison Fellowship Ministries.

Bildet av ham i det han omfavner en av de mange som fant Kristus gjennom hans tjeneste, får stå som et minne om en mann som 'kjempet den gode strid', og som 'bevarte troen' og nå er hjemme hos Herren.

Kronisk syke og døende med lovsangsgudstjeneste

Denne lovsangsgudstjenesten skulle jeg gjerne vært med på! Den må ha gledet og beveget Guds hjerte! Onsdag morgen den 11. april var First Evangelical Free Church i Fullerton i California fullpakket av mennesker som tilba Gud. De ble ledet av Joni Eareckson Tada (bildet), ektemannen Ken, Ralph Carmiachel og legendariske Cliff Barows, sistnevnte via Skype.

Men det spesielle med denne sanggudstjenesten var ikke de nevnte personene. I salen og blant de medvirkende satt det mange med kroniske sykdommer og funksjonshemninger. En av dem Rich Buhler, som var blant dem som gav små meditative taler, har kreft i siste stadium og er døende.

Alle gav de på sin måte lovprisning til Gud! Dette var et av livets utrolige paradokser. De svake og døende som brakte videre budskap om håp og glede til de kraftløse og sørgende! Det ble en gudstjeneste med lovsang, musikk, latter, tårer og Guds ord.

Mange av de kroniske syke gikk derfra med fornyet styrke og glede over å ha blitt akseptert som de er, og gitt mulighet til å uttrykke sin takknemlighet til Gud for livet.

I oss alle finnes Ditt nærvær, Din Hellige Ånd

Jeg ber denne bønnen for tiden:

'Jesus Kristus,

Du kaller oss til å gi vårt liv. Likevel - en slik hengivelse faller oss ikke alltid naturlig for oss. I hvert menneske finnes det større eller mindre mørke flekker. Men i oss alle finnes også Ditt nærvær, Din Hellige Ånd'. (Bror Roger)

Så skriver grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize: 'Det er en ting vi aldri kommer til å forstå: Hvorfor kalte Gud oss til å være bærere av Kristi håp, vi som er så skjøre som leirkar? Fordi lyset kommer fra Gud, ikke fra oss.

Med bror Roger ber jeg:

Hellige Ånd, Din kjærlighet er en ild.

I vårt liv sammen med Deg

har denne kjærligheten allerede utrettet ting i oss,

selv når det ser ut som om vi ikke får svar på våre bønner.

Og kanskje vet vi ikke engang hvordan det har gått til.

Autentisk tro eller kristendom på glanset papir

Jeg blir stadig grepet av dette bildet, som jeg har fått av en venn av meg. Det viser pave Shenouda III, ikke så lang tid før han døde. Bildet er tatt på sykehuset, mens han får surstofftilførsel. Det viser en Herrens trofaste tjener virksom helt til det siste. Tydelig preget av kroppslig skrøpelighet.

Det hender jeg får noen kristne blader i posten. Fargerike på glanset papir. De bildene er uten unntak av såkalt 'vellykkede' mennesker. Siste mote. Stylede. Som oser styrke, fremgang, suksess.

Da tenker jeg på apostelens ord når han skal beskrive hvordan han hadde det, når han skulle besøke storbyen Korint, og møte de hellige der:

'Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven ...' 1.Kor 2,3

Så annerledes den glansede kristendommen. Men mye mer realistisk. Som bildet av den døende koptiske paven.

Vår tid trenger usminket kristen tro!  Glanset kristendom holder ikke livets prøve. Glanset og polert kristen tro kan begeistre, gi gode følelser, men når det virkelige livets bratte bakker møter en, har en ikke lenger pust til å ta stigningen.

Vår tid trenger autentisk tro. Den som står prøven.

Jeg øver meg fremdeles i å be: 'I Dine hender overgir jeg min ånd'.

Det er en øvelse - for jeg har lært såpass gjennom årene at jeg ikke har klart å gi slipp på alt. I dagene som har fulgt etter hjerteinfarktet har jeg forsøkt å lære å slippe tak i noen nye ting. Det er ikke lett. Igjen må jeg be:

Herre, miskunn Deg over meg.

Syrisk kristen i Tyrkia utsatt for verbal utskjelling i 35 år - i påsken ble han fysisk angrepet

Etter femårsmarkeringen for de grufulle drapene på Necati Aydin, Ugur Yuksel og Tilman Geske, 18. april, fortalte Semir Serek (bildet), den 58 år gamle pastoren for Nådekirken i Istanbul, at han har opplevd fiendtlighet fra muslimer stort sett hele sitt liv. I påsken ble han angrepet på nytt. Likevel sier han selv at han er overrasket over den fysiske volden han ble utsatt for om kvelden påskeaften.

'Jeg er blitt utsatt for en verbal utskjelling mang en gang fordi jeg er en kristen, men dette er første gangen jeg er blitt banket opp. Så jeg er overrasket og trist', sier pastor Serek.

Pastor Serek var alene i menighetslokalet til den evangeliske Nådekirken og gjorde de siste forberedelsene til 1.påskedagsgudstjenesten da han rundt klokken ni påskeaften, hørte ivrig banking på døra. Da han åpnet døra for å se hva det var, nøtte han noen 18 år gamle ungdommer, som krevde å få komme inn. De bannet og svertet, og pastor Serek ville ikke slippe dem inn i menighetslokalet. De kom da med trusler om å drepe ham om han ikke fremsa den muslimske trosbekjennelsen.

Pastor Serek følte situasjonen var svært ubehagelig. Han fortalte ungdommene at dette var en kirke, og at de kunne komme tilbake dagen etter da menigheten skulle feire gudstjeneste.

'Dette er et muslimsk nabolag, hva gjør en kirke her', sa ungdommene. Så truet de pastor Serek på nytt og sa at han ville dø om han ikke frasa seg sin kristne tro. Til slutt sparket en av ungdommene pastoren i brystet, så han falt i bakken. Så løp de leende fra stedet.

Født inn i en syrisk kristen familie i den sørøstlige tyrkiske byen Mardin, forteller pastor Serek, at selv om voldsepisoden overrasket ham, så er han ikke overrasket over de verbale overgrepene. Slik har han hatt det mesteparten av sitt liv. Pastor Serek bekjente troen på Jesus offentlig for 35 år siden.

Etter at angrepet på pastor Serek ble kjent har flere muslimer kommet til ham med blomster og sagt at de ikke støtter en slik voldshandling.

Menighet i Nasaret har bedt med 100 mennesker til frelse

Ved ulike anledninger har jeg skrevet om menigheten 'Hjemmet til Jesus - Kongen' i Nasaret. Denne baptistmenigheten er vår samarbeidsmenighet i Israel. Nylig fikk jeg en oppdatering fra pastor Saleem Shalash.

Menigheten har nå 44 døpte medlemmer, i tillegg kommer barna. Men det er ofte flere på møtene. Lokalet som menigheten leier holder på å bli for lite, så de ser seg om etter et annet som er større. Menigheten som ble startet opp i august 2009, har bedt med over 100 personer til frelse siden starten! Bare i forrige måned ba man med 12 som gav sine liv til Herren. Mange av disse bor utenfor Nasaret og i andre byer, så det er naturlig for dem å gå i andre menigheter.

Til jul gav de ut matpakker til 25 fattige familier. De delte også ut 500 små gaver til barn som ligger på sykehus, og trykket over 1000 kalendere med bibelvers og menighetens logo og adresse, slik at de som fikk dem kan ta kontakt med menigheten ved behov. T-skjorter med logo og bibelvers til menighetens medlemmer, har også vært et prosjekt. De har også kopiert 500 CD'er med Bibelen. Dermed kan 500 familier lytte til Bibelens budskap mens de arbeider eller gjør andre ting. Sammen med disse gavene får man også et brev med overskriften: 'Hvor skal du tilbringe evigheten?' Denne evangeliseringsaksjonen har vært mulig takket være givere fra Norge, og bidrag fra den humanitære organisasjonen 'Ny start i Øst'.

I juli måned er menighetens medlemmer invitert til å være med på en to dagers konferanse. De har leid kibbutz Gadot for å styrke fellesskapet og få undervisning i Guds ord.

Chuck Colson ligger for døden

Chuck Colson (bildet), grunnleggeren av Prison Fellowship Ministries, ligger i følge hans egen organisasjon, for døden. Legene har bedt hans familie om å komme til sykehuset så raskt for mulig.

Chuck Colson ble kjent som en av de såkalte 'Watergate seven', rådgivere til daværende president Richard Nixon, for deres rolle under Watergate skandalen. Etter sin omvendelse til Jesus, har Chuck Colson, bygget opp Prison Fellowship Ministries, en kristen organisasjon med stor integritet som arbeider for å gi fanger del i evangeliet gjennom ulike tiltak.

Det var fredag 30. mars at Colson havnet på sykehuset. Dagen etter fjernet legene en blodpropp i hans hjerne. 80 år gamle Colson kom seg raskt, men situasjonen er nå snudd og er blitt betydelig forverret.

Chuck Colson tilhører First Baptist Church i Naples, Florida.

Et 200 års misjonsjublieum verdig å feires

Som tidligere omtalt på bloggen kunne vi i februar måned feire 200 års jubileet til utsendelsen av de første ordinerte amerikanske evangelikale misjonærene. Historiens gang endret seg med utsendelsen av baptisten Adoniram Judson og fire andre misjonærer. For med dem kunne nye mennesker for første gang i de områdene hvor de fikk sitt virke, høre evangeliet for aller første gang.

Når Adoniram Judson og hans kone Ann Hesseltine satte seil og forlot Amerikas kyster i 1812, så markerte det ny æra for amerikansk og kristen innflytelse. Til å sørge for deres underhold, ble det første av mange misjonsselskaper født: The American Board of Commissioners for Foreign Missions (ABCFM). Lignende organisasjoner skulle snart se dagens lys, som skulle sende av gårde tusenvis av misjonærer til alle jordens hjørner. Ved midten av det 20 århundre sendte Amerika ut flere misjonærer enn noe annet land i verden.

Og slik har det fortsatt. 127.000 av de 400.000 utenlandske misjonærene som ble sendt ut i 2010 kom fra Amerika. Det viser tall fra the Center for the Study of Global Christian at Gordon-Conwell Theological Seminary, med tilholdssted rett utenfor Boston.

Ekteparet Judson ble nektet adgang til det britiske India. De fortsatte ferden videre til Burma, eller våre dagers Myanmar. Her skapte de et gramatikalsk system, oversatte Bibelen til burmesisk, og så mennesker komme til tro på Jesus. Kristne forsamlinger har overlevd frem til i dag, og fremdeles feires Judson-søndagen i Myanmar, hver eneste juli.

Og 200 års jubileet er behørlig blitt markert ved ulike arrangementer mange steder i USA, og vil fremdeles bli markert gjennom hele året. For dette er virkelig et jubileum verdig å markeres.

Likevel var det de lokale burmeserne som brakte evangeliet videre inn i landet, og evangeliet går sin seiersgang fremdeles mange steder hvor det pågår sterke vekkelser.

Internasjonal bibellærer kreftsyk og trenger vår forbønn

Denny Kenaston, her sammen med sin kone Jackie, er diagnostisert med kreft i hjernen i siste stadium. Jeg oppfordrer alle bloggens lesere som ber til å ta ham med i dine forbønner.

Denny Kenaston er en meget anerkjent bibellærer, med bakgrunn i den anabaptistiske gruppen Charity Christian Fellowship. Han har undervist mye om de bibelske prinsippene for et kristent ekteskap og familieliv.

Det var i februar at Denny Kenaston ble innlagt på sykehus med noe som kunne ligne på et slag. Sykehuset fant raskt ut at det dreide seg om en kreftsvulst i hjernen. Siden da har svulsten utviklet seg raskt, og i dag når dette skrives har legene gitt ham to måneder igjen å leve om man foretar en operasjon og gir ham strålebehandling. Om ikke Gud griper inn så vil ikke Denny Kenaston overleve dette.

Denny og Jackie ble frelst i 1972. Da hadde de levd et vilt hippieliv med alt hva det innebærer. Men Jesus frelste dem 'helt igjennom' og reiste dem opp til et liv i Hans tjeneste. De har oppdratt åtte barn ute på bondelandet i Lancaster County, Pennsylvania, USA, de siste 21 årene.

Denny Kenaston har vært en av grunnleggerene innen Charity Christian Fellowship, men har også vært en reisende bibellærer og menighetsplanter. Gud gav ham en spesiell salvelse til å kalle menigheten tilbake til de bibelske verdiene for familieliv slik det beskrives i Guds ord. Titusenvis av undervisingskassetter og CD'er er sendt ut over hele verden av hans grundige bibelundervisning. Jeg har selv hatt stor glede og velsignelse av å lytte til den.

La oss løfte Denny og hans familie opp i våre bønner!

Hallaråker med berettiget kritikk av Kristent Samlingsparti og Hanne Herland

Karl Johan Hallaråker er en person jeg har djup respekt for. I en kronikk i Vårt Land i dag tar han bladet fra munnen, og tar etter min mening et berettiget oppgjør med både Kristent Samlingsparti og Hanne Nabitu Herland.

Jeg har lenge forundret meg over kristne som gir seg i lag med høyreekstreme organisasjoner som European Defence League, eller dens norske avlegger. Forundret er jeg også over mye av det hat som finnes i visse kristne verdikonservative kretser, og jeg undres på hvor Jesus, og Hans undervisning i Bergprekenen er blitt av? Flere av disse kjemper for respekt for den kristne tro, at kristne skal ha rett til å samles til gudstjenester og lignende, men vil frata muslimer den samme retten i Norge.

Og Herland roper på dødsstraff, og andre som støtter henne på en sterk statsmakt og en religiøs ensretting, som de kritiserer muslimske land for å ha. Den rettsstaten vi heldigvis har i Norge, synes det ikke som om de verdsetter i noen grad.

Jeg forundres over kristne som ikke har noen problemer med bruk av våpenmakt mot andre, når det gjelder å forsvare den 'kristne' troen. Så underlig å lese Apostlenes gjerninger om de første kristne som aldri gikk til noen væpnet konflikt med Romerriket. Og de ble forfulgt på det mest grusomme. Det er først når stat og kirke blandes sammen at kristne tyr til våpen, også mot sine egne.

Jeg er glad for å tilhøre en kristen tradisjon som aldri har tydd til våpen, og som heller aldri har forfulgt andre på grunn av deres tro og deres overbevisning. Og som har en Jesus-sentrert tilnæringsmåte når de leser Bibelen, og dermed har Jesus det sentrale referansepunktet for sin tro og sin overbevisning.

'La dette sinn være i dere som og var i Kristus Jesus', skriver apostelen Paulus i Fil 2,5.

Det er mange gode grunner for å minne hverandre om det i en tid som vår. Hvordan skal vi kunne formidle de verdiene som Guds rike representerer, slik de blant annet er nedfelt i Bergprekenen, om vi roper på hevn, straff, mer våpen, sterkere forsvar?

Innlegget til Hallaråker finner du her:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread264436/#post_264436

Andreas og Katharina Kolb og deres martyrium

I dag skal du få møte Andreas og Katherina Kolb. Vi må et godt stykke tilbake i historien for å finne dem. Nærmere bestemt 1530. De var bønder, og bodde i Zella St Blasii (bildet), nær Ohrdruf i Sachsen-Gotha.

Helt siden Martin Luther naglet sine teser til kirkedøren i Wittenberg, hadde folk i Tyskland hatt spørsmål om autoritet. Hvem er den sanne kirke? Hvem bestemmer? Enkelte var av den oppfatning at autoritet kom med den tjeneste de sto i: 'Gud etablerte de kirkelige og de statlige tjenestene', sa de 'og gir autoritet til de som innhar dem'. Andre trodde autoritet kom rett ut av Bibelen. 'Vi kan være ulydige mot myndighetene, men adlyde Guds ord', ropte Martin Luther til sine tilhørere. Men lik resten tolket han Bibelen som det passet ham.

En liten gruppe mennesker i Tyskland hevdet at enhver er sin egen autoritet, mens den store gruppen ristet på hodet og spurte: 'Hvordan skal vi kunne vite hvem som har rett? Vi vet ingenting og vi vil ikke ha på oss ansvaret med å bestemme enten det ene eller det andre. Den avgjørelsen må tas av teologene og de lærde kirkens menn'.

18. januar 1530 satte Andreas og Katharina Kolb dette spørsmålet om kirkelig autoritet på dagsorden, og fikk svare for det med sine egne liv.

Vel et år før dette skjedde hadde ekteparet tatt en viktig beslutning. En omreisende evangelist fra Hildburghausen i Thüringen hadde dukket opp i landsbyen hvor de bodde. Hans navn var Volkmar. Han fortalte sine tilhørere: 'Den som vil være en sann kristen må oppgi alt han har og lide forfølgelse inntil døden'.

Volkmar talte med myndighet og overbevisning. Hans budskap, selv om det skremte enkelte, overbeviste andre som fant det i samsvar med Kristi stemme i deres egen samvittighet. Når Volkmar kalte dem til å forsegle sin avgjørelse for Kristus, med å la seg døpe på sin bekjennelse, lot Andreas og Katharina Kolb og fem andre det skje. Datoen var 7. juni 1528.

Med det samme de lutherske myndighetene i Sachsen-Gotha oppdaget det som hadde funnet sted, satte de alt inn på å slå ned på anabaptistene. En ny lov slo nemlig fast at kun autoriserte pastorer fra den lutherske kirke kunne forrette dåp og nattverd. Og som Andreas og Katharina kjente godt - noen hadde gjort dette tidligere, og de var enten blitt torturert eller blitt halshugget!

Etter å ha plassert deres to barn, en på fem og en på ett år, hos slektninger, rømte de. Det gjorde også andre ektepar som hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Hans Fock og hans kone overlot sitt to år gamle barn til slektninger, og flyktet. Det samme gjorde Balthasar Armkneckt og hans kone, som overlot sine fire barn - den eldste var ni, til slektninger. Det samme gjorde Kaspar Komel og hans kone, som etterlot seg fire små barn, det samme med Georg Ungers og Konrad Eigerles.

De første myndighetene klarte å gripe var Andreas og Katharina. De ble brakt til Reinhardsbrunn, et gammelt kloster som lutheranerne hadde omgjort til fengsel. Det lå i nærheten av Gotha. Der ble de forhørt og truet på livet. Andreas fortalte dem sannheten: 'Ja, det stemmer. Vi er blitt døpt på bekjennelsen av vår tro'. Han skjulte ingenting for myndighetene og på grunn av hans ærlige, ydmyke holdning ble de som arresterte dem så beveget at de lot dem gå. 'Hvis det er slik at jeg har tatt feil,' sa Andreas, 'så vil jeg med glede vende tilbake til statskirken'.

Tilbake i landsbyen ble Andreas og Katharina mer og mer klar på at de hadde valgt rett, når de bestemte seg for å følge Jesus. De fortsatte å møtes med sine trossøsken, gikk enkelt kledd, gjorde godt mot de som gjorde dem urett, delte det de hadde med andre, og ba ofte sammen. Et år etter ble de på nytt arrestert, sammen med syv andre, og brakt tilbake til Reinhardsbrunn.

Denne gangen begynte torturen med det samme. Katharina, som var i forferdlige smerter og djup frykt, fortalte myndighetene at hun ville adlyde dem. Det samme gjorde Valentin Unger, Balthasar Armknecht, og Osanna Ortleb. Men Andreas holdt ut: 'Jeg forblir tro mot Kristus, og med dem som følger ham,' sa han. Og fikk følge av fire andre.

Til å begynne med var Katharina desperat: 'Nei, Andreas', ropte hun. 'Ikke vær så sta.De vil drepe deg, og hva skal det da bli med meg og barna!'

Men Andreas holdt fast ved sin beslutning: 'Hvis Herren tillater at de dreper meg, så vil Han ta vare på deg. Jeg kan ikke ta tilbake det jeg vet er rett og gjøre det jeg vet er feil. Du vet også at det er feil. Vil du bryte det løfte du gav Kristus?'

Revet mellom sin kjærlighet til barna, sin kjærlighet til sin ektefelle og Kristus, sto Katharina der gråtende i torturkammeret i Reinhardsbrunn. 'Om vi bare kunne ha vært denne forferdelige avgjørelsen foruten!'

Katharina bestemte seg for å følge Kristus. De lutherske myndighetene halshugget henne sammen med sin ektefelle, sammen med Christoph Ortleb, Elsa Kunz, Barbara Unger og Katharina König.

To måneder senere publiserte Martin Luther en bok basert på Salme 82 hvor han forklarer hvorfor myndighetene bør drepe vranglærerne.

Yousef Nardarkhani fikk stort bønnesvar på 35 års dagen

I dag må jeg dele med bloggens lesere et fantastisk bønnesvar! På sin 35 års dag i forrige uke fikk Yousef Nardarkhani lov til å få besøk av familie. Dette var en svært sjelden gjenforenig med familien, noe som alle fire satte stor pris på. Dette er et svar på bønn.

Håpet er jo en dag at pastor Nardarkhani skal bli satt fri.

La oss fortsette å be om dette. 'Et rettferdig menneskes bønn har sin kraft og virkning'. (Jak 5,16)

Heksedoktor og sjeik kom til tro på Jesus

På Afrikas horn kom nylig en heksedoktor og en muslimsk sjeik til tro på Jesus!

Det pleide å være et bordell, huset hvor to misjonærer vi av sikkerhetsmessige grunner ikke kan oppgi navnt på, nå oppdrar barna sine, et sted på det som kalles Afrikas horn. Når de kom hit var det første de gjorde å omgjøre stedet til en bolig. Det andre de gjorde var å lære seg språket, slik at de kunne invitere folk til deres hjem.

'Jeg kan ikke fortelle folk hvordan de skal bake brød, men jeg kan fortelle dem hvordan de kan finne stedet hvor vi bor, og når de har kommet hjem til oss, så kan vi fortelle dem om Jesus,' sier misjonæren, og så legger han til: 'Vi har ikke lært å snakke språket her perfekt, men vi har lært så mye at vi klarer å formidle hva evangeliet om Jesus innebærer'.

De to siste årene har de fått dele evangeliet med mange av de som tilhører de unådde folkegruppene som er bosatt her. De deler evangeliet, for så å lære opp nye som kan bringe evangeliet videre, og så lære nye. 25 mennesker har på denne måten kommet til tro på Jesus gjennom disse to årene, er blitt døpt og lagt til den lille menigheten som har vokst frem. Deriblant en heksedoktor og en sjeik!

Det skjer ikke uten motstand, men interessen for å høre om Jesus er stor. La oss huske dette viktige arbeidet i våre bønner.

Det finnes en egen nettside med bønnemner for en måned, for de som vil være med på å be for dette strategiske misjonsarbeidet på Afrikas horn:

http://prayforthehorn.com/

100 biskoper, prester og diakoner myrdet

På bloggen Monastisk kan du nå lese om de 100 biskopene, prestene og diakonene, som nektet å bøye ned for perserkongen og som ble halshugget for sin tro på Jesus.

Se:

http://www.monastisk.blogspot.com

Fem år siden de brutale drapene på tre kristne bokhandlere i Tyrkia - fremdeles er ingen dømt

I morgen - 18. april - vil det være fem år siden de særdeles brutale drapene på Necati Aydin, Ugur Yuksel og Tilman Geske i Tyrkia. Fremdeles er ingen dømt for ugjerningen. De tre arbeidet i den kristne bokhandelen Zirve Christian Publishing House i Malatya i det østlige Tyrkia, og ble bokstavelig talt slått ihjel. Necati Aydin og tyske Tilman Geske var begge gift og var far til henholdsvis to og tre barn, mens Ugur Yuksel var forlovet da de ble drept. Hun som var forlovet med Ugur er nå gift med en kristen mann.

Fem menn i alderen 19-20 år på tidspunktet for ugjerningen, ble arrestert, men siden det visstnok skal være vanskelig å få identifisert de som står bak drapene, er de ikke dømt. En høring ble holdt den 17. februar. Det er høring nr 37 i rekken! I forbindelse med denne høringen sa dommerne at saken nå var godt forberedt til neste høring, som ble datofestet til 9.-13 april, men 9. april meddelte disse dommerne at det likevel ikke var slik. I følge tyrkisk lov er det slik at om man ikke er dømt innen fem år skal man under normale omstendigheter løslates. I morgen er det altså fem år siden drapene skjedde. Men denne regelen gjelder ikke for terrorsaker, og denne drapssaken blir karakterisert som en terrorsak.

Tyrkiske kristne ber nå om forbønn for følgende:

+ At familiemedlemmer og venner av de drepte fremdeles må få kjenne Jesu fred.

+ At rettferdigheten vil skje fyldest og at de som står bak drapene får en rettferdig dom

+ At de som har begått ugjerningen må erfare en dyp bevissthet om sin synd og så få erfare Jesu tilgivelse

+ At dommerne, advokatene og journalistene som følger saken vil høre evangeliet, og bli dratt til Guds kjærlighet, tilgivelse og aksept.

En voksende anabaptistisk menighetsbevegelse i Myanmar

Lederne for Mennonite Mission Network er vitner til en forunderlig vekst og forpliktelse til anabaptismen i Myanmar eller Burma som landet er best kjent som.

I mars kunne Stanley W. Green (bildet), som er executive director for Mennonite Mission Network, og Kuaying Teng (til venstre på bildet), som er leder for Asian Ministries, dele fellesskap med flere anabaptister i landet, takket være tjenesten til Amos Thang Chin (til høyre på bildet), som leder Bibel Misjonskirken i Myanmar. De deltok på en distriktskonferanse som ble holdt i pastor Amos Thang Chin's menighet. 200 personer deltok, noen av dem hadde gått på beina i to dager for å rekke frem til konferansen som ble holdt i Kalaymyo.

For omlag 10 år siden hadde pastor Chin fått det rådet at han skulle ta kontakt med Mennonite Mission Network. Hans historie om hvordan han kom frem til sin tro er djupt rørende:

Amos Thang Chin vokste opp i en animistisk familie blant chin-folket. Når han kom til tro på Jesus, førte det til at hans far forkastet ham. Chin flyktet til India. Her begynte han på en bibelskole i Dehli. Han begynte med gateevangelisering. Dette førte til at han ble steinet, og etterlatt sårende på gaten en dag. Mange passerte ham der han lå, men en mann stanset opp. Raj Kumar. Han var en mennonitt. Kumar hadde i sin tid gått på Eastern Mennonite University in Harrisonburg i Virginia, USA. Etter å gitt pastor Chin den hjelp han trengte, satte Kumar Chin i forbindelse med Asia Mennonite Conference. Takket være Kumars omsorg fikk Chin interesse av å vite mer om anabaptismen.

Chin flyttet så tilbake til Myanmar hvor han ble forsonet med sin far. Chin's far gav ham en egen risåker, som Chin solgte for å bruke pengene på evangelisering og menighetsplanting. Og menigheter ble plantet og medlemmene økte til antall. Pastor Chin ble opptatt av hvilken identitet disse menighetene skulle ha, og han ba arbeidere fra Mennonite Mission Network om å komme for å undervise dem om anabaptistisk tro og identitet. Ikke minst om hvordan de skulle kunne drive med konfliktløsning.

Og slik ble det: de voksende menighetene har alle en anabaptistisk identitet og teologi, som har vært til stor hjelp for å bringe evangeliet til en lidende og krigstrett befolkning i Myanmar.

Broder Bakht Singh - en åndelig far som utstrålte Kristus, del 3

Her følger tredje del av historien om broder Bakht Singh:

Det var ikke uvanlig at titusenvis av mennesker omvendte seg til Kristus i de møtekampanjene som Bakht Singh hadde. I følge forfatteren David Hunt talte Bahkt Sing til en folkemengde på hele 12.000 i Madras under et friluftsmøte der i 1938: 'Mange svært syke ble helbredet når Bakht Singh ba for dem, selv døve og stumme begynte å høre og tale', skriver Hunt.

Den første av de mange menighetene som Bakht Singh skulle være med på å grunnlegge, så dagens lys i Madras, Tamilnadu, 12.juli 1941 under navnet: Jehovah Shammah. Så ble menigheter grunnlagt i Andra Pradesh og andre deler av India, Pakistan, Sri Lanka, Australia og andre deler av verden. Disse menighetene teller nå tusener. Bakht Singh kan med rette kalles en åndelig far til hele denne menighetsbevegelsen.

Etter en tid i bønn kom Bakht Singh frem til at man ville bygge disse menighetene med basis i Apg 2,42: 'De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene'.

Slik Bakht Singh så dette har menigheten en firfoldig tjeneste:

1. Å vise frem 'Kristi fylde' (Ef 1,22-23)
2. Å vise frem Kristi enhet (Ef 2,14-19)
3. Å vise frem Hans visdom (Ef 3,9-11)
4. Å vise frem Hans herlighet (Ef 3,21)

Bakht Singh og noen av hans medarbeidere flyttet fra Madras til Hyberabad. Det skjedde den 25. september 1950. På midten av 1950-tallet sørget Herren for at de fikk en eiendom som skulle huse menighetslokale og lokaler for andre deler av denne tjenesten. Han kalte dette nye stedet Hebron. Og Herrens arbeid vokste og økte. Menighetsbevegelsen til Bakht Singh i perioden 1950-1970 den mest hurtigvoksende i India.

(fortsettes)

Å leve sitt liv i lyset fra påskemorgen

Man blir litt omtumlet av det strålende lys som påsken bringer med seg! Ut av gravnattens mørke lyser det et lys som overvant selv dødens krefter. Apostelen Peter sier det så treffende i sin pinsepreken:

'Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast'. (Apg 2,24)

Vi skal leve våre liv i lys av påskemorgen. Vår tro er oppstandelsestro! Apostelen Paulus skriver at han for sin del har gitt opp alt, gitt avkall på alt, fordi hans djupe lengsel er 'å vinne Kristus' - få 'kjenne Ham', skriver han til den kristne forsamlingen i Filippi, og så legger han til: '... og kraften av hans oppstandelse ...' (Fil 3,7flg)

Påskemorgen gir oss muligheten til å leve i oppstandelsestroens kraft!

Lev Gillet, bedre kjent som 'En munk fra Østkirken', skriver i boken 'Jesus - enkle betraktninger om frelseren':

'Jeg skal ikke bare få se Ham, men bli delaktig i Hans herlighetsliv. Og dette kan jeg begynne allerede nå. 'Til og med i dag' kan paradiset stå åpent for meg, om enn ikke helt, så dog på klem, alt etter hvor inderlig jeg knytter meg til Kristus. Disippelens liv er i dobbelt forstand bundet til hans Mesters liv, i det han på en og samme tid er både her nede og hos Faderen. Det himmelske livet er bare en forlengelse og en utdypning av livet i Jesus. Mitt liv etter døden befester og bekrefter det valget jeg treffer nå. Selv i dag kan jeg 'begynne' å være i paradiset sammen med Jesus'.

I dette lyset vil jeg leve.

Sola Scriptura og tradisjonen - min tro eller kirkens tro

Jeg leste noe i går som Peter Halldorf (bildet) har skrevet, og som samsvarer godt med hva jeg selv har sagt og skrevet, om det samme tema, som stadig er like aktuelt:

'Reformasjonens reaksjon på en uttæret kirke var begripelig og berettiget. Det ulykkelige var det motsetningsforhold som oppstod på tidlig 1500-tall mellom skrift og tradisjon. Disse to, som i den udelte kirkes tid ble betraktet som uatskillelige, kom nå til å gli fra hverandre. Med parolen Sola Scriptura, Skriften alene, ble det formulert en holdning som skilte Bibelen fra historien. Det skrevne ord ble atskilt fra det verk som Ånden var i gang med i kirkens liv.

Dermed var det fritt fram for hver og en å bli sin egen bibelguide. 'Du leser det slik, men jeg leser det på denne måten'. En holdning som har kledd moderne tids individualisme fortreffelig. Kristne begyne å tale om min tro i stedet for vår tro.

Dette førte ikke bare til at den enkelte kristne ble mer sårbar i sin tro. Når alt avhenger av min overgivelse og hengivenhet, min tro og fasthet, mine bønner, åpner det seg snart en ravine av fortvilelse når jeg stilles overfor min egen svakhet og brist.

Troen er utvilsomt personlig og pinsen en åndelig myndighetserklæring av mennesket. Men det er ikke det samme som at troen er et privat prosjekt. Vi bæres av kroppens - kirkens - tro, og fremfor alt av Ham som er Hodet. Vi tror sammen, ikke hver og en på egenhånd. Her ligger styrken i å være en del av den kristne menighet. Som det heter, til vår store lettelse, i en av de gamle nattverdsbønnene: 'Herre, se ikke på våre synder, men på din kirkes tro ...'

Da hver av og en ble sin egen åndelige autoritet, lå snart veien åpen for en utvikling som skulle lede til stadig nye knoppskytninger. Den som mente at han leste Bibelen i større troskap mot urkristendommen enn andre, oppfattet det slik at han hadde mandat til å danne egen kirke. Det protestantiske hjerte, plaget av ensidighetens defekt, var født'.

(Kilde: Peter Halldorf: Duften av de hellige, Luther 2008, side 83-84)

Be for meg, en synder

Noe jeg tidlig la merke til hos mine ortodokse venner var at ba om forbønn hos sine medsøsken i troen:

'Be for meg, synder', sa de.

Eller de gikk til presten for å få hans velsignelse. Og for dem var det noe dyrebart, noe virkelig og konkret.

Det grep meg så sterkt, og har siden fulgt meg som noe av det fineste jeg har vært vitne til.

Og jeg kjenner jo dette behovet selv: 'Be for meg, synder'. Be om Herrens miskunn over meg. At Han ser til meg i sin store nåde. For jeg er en synder. Denne våren har jeg levd i troen på Jesus i 40 år. Når jeg helt i begynnelsen av mitt kristenliv var leder for skolelaget på ungdomsskolen hvor jeg gikk, laget lokalavisen et intervju med meg. I overskriften på det intervjuet heter det: 'En frelst synder'. Ja, slik er det. Frelsen er både nåtid og fremtid, og i mål er man ikke, før man er i mål! Og jo lenger man lever med Jesus, jo mer ser man sin egen synd, og man kjenner behovet for å be om syndernes forlatelse. Ikke som noe lettvint, men som en livsnødvendighet.

I innledningsbønnen til kveldsbønnen i Den ortodokse bønneboken, heter det:

'Forbarm Deg over oss, Herre, forbarm Deg over oss, for vi har ikke noe å forsvare oss med; vi syndere kan kun be denne bønn til Deg, vår Hersker: Forbarm Deg over oss'.

Slik er det. For oss alle. Uten unntak.

Derfor faller det naturlig for en kristen å be: 'Be, for meg, en synder'.

Og her har vi fått en stor gave i Jesusbønnen, som nettopp er 'en synders bønn':

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Den bønnen ber jeg mange ganger om dagen, og den har fulgt meg i mange år nå. Den ble så viktig for meg at jeg også har skrevet en bok om den.

Så er jeg også - som årene går - blitt enda mer opptatt av å be de som står i Herrens tjeneste om å velsigne meg. Ikke be for mine mange behov, men velsigne meg. Finnes det noe større å ta med seg enn Herrens velsignelse?