Taushet og honningkaker

I går, mens jeg arbeidet med søndagens prekentekst om døperen Johannes og hans tjeneste, leste jeg dette tankespråket fra Ørkenfedrene. Det illusterer godt hvor forskjellige vi er og hvor forskjellig den ene tjenesten er fra den andre:

En viss broder kom på besøk til Abba Arsenios i Sketis. Han kom til kirken og spurte prestene om han kunne gå og hilse på Abba Arsenios. "Spis litt før du går og hilser på ham," sa de. "Nei", svarte han. "Jeg skal ikke spise noe før jeg treffer ham."

Cellen til Arsenios lå langt unna og de sendte med ham en klosterbror. De banket på døren, steg inn og hilste på den gamle mannen. Så satte de seg. Ingen sa noe. Broderen fra kirken sa: "Nå går jeg fra dere. Bed for meg." Den besøkende kjente seg besværet over å være sammen med den gamle mannen og sa: "Jeg følger med deg." Så gikk de sin vei sammen. Da sa den besøkende: "Kan du ta meg med slik at jeg kan få treffe Abba Moses som var stråtråkker?"

Når de kom fram ble Abba Moses glad og hilste dem velkommen, og de hadde det trivelig sammen helt til de forlot hverandre.

Broderen som hadde ledsaget den besøkende sa til ham: "Ja, nå har jeg sett til at du fikk treffe utlendigen og egypteren. Hviken synes du best om?" "Da velger jeg egypteren (Moses)", sa han. En av fedrene hørte dette og ba til Gud med ordene:

"Herre, forklar dette for meg: For din skyld flyr en av disse fra menneskelig selskap og for din skyld tar den andre imot dem med åpne armer."

Da fikk han i et syn se deres to store båter flyte på floden. I den ene satt Abba Arsenios og Guds Hellige Ånd var taus. Og i den andre måten var Abba Moses sammen med Guds engler. Alle spiste de honningkaker.

På bildet ser vi deilige honningkaker.

Ble kastet ut av Amish - leder nå et forsoningsarbeid i Israel for å velsigne Guds førstefødte

I november ledet Ben Girod en delegasjon med anabaptister til Israel. Hensikten med reisen var å begynne en forsoningsprosess mellom Amish, Mennoniter og jøder.

Budskapet om forsoning og fred ligger djupt i bevisstheten hos Girod. Men det har kostet ham mye. Han er blitt utestengt fra sine egne Amish-brødre. Da dette skjedde forstod han ingenting. "Men Gud hadde en plan, en mye større plan enn min. Han ville forsoning og Han ville at jeg skulle være en forsoningens tjener." Årsaken til at han ble utestengt fra sine egne var at han følte at Gud hadde kalt ham til å spre budskapet om frelse gjennom Jesus Kristus. Det burde jo ikke føre til utestengelse fra noen menighet, men det er annerledes hos Amish, som er et veldig lukket samfunn og som ikke driver noen form for misjonsvirksomhet utenfor sine egne sammenhenger.

I dag lever ikke Ben Giord i følge Amish tradisjonene.

"Jeg forstod ikke at utestengelsen fra Amish fellesskapet i Bowling Green var en del av Guds mye større plan. Jeg måtte lære og akseptere hva folk gjorde mot meg, motta det med nåde, og sende velsignelser tilbake til dem."

I 2003 besøkte Giord Sveits som del av en forsoningsprosess mellom Den reformerte statskirken, frie menigheter og anabaptistene. På denne samlingen deltok hele 10.000 mennesker. Giord har også sammen med Lloyd Hoover, en biskop for Lancaster Mennonite Conference ledet an i en forsoningsprosess mellom mennoniter og Amish.

I den siste tiden har Ben Giord kjent at noe måtte gjøres med forholdet til jødene og til nasjonen Israel. Det var i 2007 mens han var på en reise i Israel at han traff en reiseguide som han har holdt kontakt med siden. I januar i år kom denne guiden på besøk til Giord i hans hjem i USA. Han ønsket at Giord skulle knytte seg mer til det jødiske folk, så Giord begynte å be over dette. En natt hørte han Gud tale til seg:

"Herren sa til meg: Det er Jeg som har sendt denne mannen til ditt hjem og jeg åpner en vei for deg til å sende en gruppe med anabaptister og omvende dere for å ha avvist Min førstefødte, ikke fordi de har rett, men fordi de er Mitt folk."

Giord adlød. I november ledet han den første gruppen med anabaptister til Israel på et forsoningsoppdrag. Det skjedde 21.-28. november. Gruppen bestod av 25 fra Amish, og 12 mennoniter fra USA og tre mennoniter fra Sveits. Gruppen besøkte venner de allerede har, rabbier og myndighetspersoner og leste en uttalelse gruppen har laget. Uttalelsen finner du under, i en egen artikkel.

Anabaptistisk uttalelse om jødene og Israel

Dette er uttalelsen 45 representanter for anabaptistiske grupper presenterte for jødene under deres besøk i Israel i november:

Til nasjonen Israel og dets folk

På denne dagen, vil vi som er representanter for anabaptistene, ydmyke oss og søke deres tilgivelse for vår kollektive synd av stolthet og selviskhet ved å ignorere vår plikt overfor det jødiske folk og nasjonen Israel. En tragedie, som også inkluderer nazistenes utryddelse av seks millioner jøder. Selv i denne time befinner Israel seg med naboland på alle sider, som vil utrydde henne.

G-d, i Sin suverenitet, åpent våre øyne for ordene i 1.Mos 12,3, hvor Han sier: "Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og jeg vil forbanne den som forbanner deg." På underfullt vis har Han åpent våre øyne så vi ser tyngden av dette løftet, og som et fellesskap er vi blitt dypt overbevist om realiteten av vår kollektive ignorering av den jødiske lidelsen faktisk ikke er noe mindre enn en avvisning av jødene; likeså mye som det er en forbannelse. Det føyer seg til vår skam at at vi har sett altfor lett på dette.

For dette ber vi om Deres tilgivelse

Videre: Offentlig og åpent velsigner vi deg og Israels folk. Vi velsigner dere som Abrahams ætt i følge løftet fra 1.Mos 12,1-3. Dette løfte ble gitt til Abraham, og handler om dere, hans etterkommere, for alle kommende generasjoner. Vi velsigner dere fordi dere har holdt i live troen på den ene sanne G-d. Vi velger å ære deg, som vår tros foreldre, og vil oppmuntre andre og kommende generasjoner til å gjøre det samme.

I dypet av våre hjerter er det en lidenskap etter å se oppfyllelsen av Amos 9,11-12: "På den dagen skal Jeg reise opp igjen Davids falne hytte. Jeg vil mure igjen revnene i den. Jeg skal reise opp ruinene av den igjen slik som den var fra eldgamle dager. Så skal de ta Edoms rest i eie og alle de hedningefolkene som kalles ved Mitt navn, sier Herren, Han som gjør dette." Vi velsigner også de grensene som G-d har har gitt dere løfter om - fra Nord, Sør, Øst og Vest, at du må ha framgang og fullføre ditt kall blant nasjonene.

Vi ber om fred for Jerusalem, i følge den bibelske befalingen i Salme 122,6.

I vår sønderbrutthet og ydmykelse skal vi "aldri være stille, verken om dagen eller om natten," og vi skal ikke "unne oss noen ro" "for Han gjenreiser Jerusalem og gjør den til en lovprisning på jorden." (Jes 62,6-7)

Med uendelig kjærlighet for Sion.

Den anabaptistiske nasjon, deres brødre og søstre fra Amish og Mennonitene.

På bildet ser vi Lloyd Hoover, biskop for Lancaster Mennonite Conference, i samtale med en jøde.

Mistet kona, barna og jobben da han ble en kristen

Ashraf Thabet (45), en egypter som har forlatt Islam og blitt en kristen, venter på om myndighetene vil frata ham hans frihet. Både kona til Thabet og hans barn har forlatt ham, og han har mistet jobben sin etter at han tok imot Jesus som sin Frelser og Herre. Han kan dømmes til fem års fengsel, om han blir funnet skyldig i sin "forbrytelse". I tillegg er han truet på livet av muslimer som føler seg krenket over at mannen har forrådt Islam.

I seks år søkte Ashraf Thabet etter meningen med livet. Han leste Koranen, og fulgte den så godt han kunne. Men han opplevde at hans tro var bygget på frykt, på ren rutine og blind lydighet.

"Det var ingen åndelig relasjon mellom meg og Gud. Jeg var opptatt av å gjøre alt riktig," forteller han.

Thabet begynte å søke etter kristne web-sider, men det var først når han så "The Passion of Christ", i 2004, at hans interesse for kristen tro virkelig ble vakt.

"Når jeg så The Passion of Christ, ble jeg virkelig grepet av historien om Jesus, og keg ønsket å lese mer om Ham. Så jeg spurte en venn av meg hvordan jeg kunne finne ut mer om Ham. En venn av meg sa: Les Bibelen," forteller Thabet.

Hans venn, en kristen kopter, gav ham en Bibel. Men det skjedde først en måned etterpå. Vennen var redd for at han kunne bli anklaget for proselytisering. Thabet begynte å lese Bibelen, og den hadde en enorm virkning på hans liv. Ikke minst ble han grepet av det han leste i Bergprekenen.

"Jeg følte inni meg at disse ordene virkelig var Guds ord."

Han ble så grepet av budskapet om å gi, uten å vente noe gjengjeld, og de første kristnes radikalitet, hvor de var villig til å gi opp alt, for så å følge Jesus, gjorde et sterkt inntrykk på Thabet. Han begynte å sammenligne det han leste med Koranen, og så på sine egne omgivelser, og så den kolossale forskjellen. Når han så sammenligningen mellom Gud og Jesus, ble han overbevist om at Jesus er Guds Sønn. Når han åpent bekjente sin tro, fikk han problemer. Thabet ble arrestert, forhørt og satt i fengsel i 132 dager. I mellomtiden hadde naboene overtalt hans kone om å forlate ham, så når han slapp ut av fengsel var hun og barna borte.

Thabet har bare sett barna sine et kort øyeblikk når kona kom for å hente sine eiendeler. I følge egyptisk lov kan han nå fradømmes all rett til foredreomsorg, og retten til noensinne å se sine barn igjen.

La oss huske Ashraf Thabet i våre forbønner.

Sørstatsbaptistene avsetter januar til en omvendelses- og innvielsesmåned

Presidenten for Northwest Baptist Convention, og pastor for Meadowbrook Church i Redmond, Washington, Scott Brewer, har opplevd et sterkt kall til å kalle både sin egen menighet og Northwest Baptist Convention til å omvende seg fra sine synder og søke Gud mer helhjertet.

"Jeg er overbevist om at om det ikke finnes en betydelig vekkelse i menigheten, så vil vi havne i en alvorlig krise," sier pastor Brewer. Så legger han til: "Nye strategier, og nye initiativ har vi nok av. Men våre menigheter mangler Guds manifesterte nærvær som resulterer i at vi mottar kraft for misjonsoppdraget vårt."

Det var mens pastor Scott Brewer var på en personlig retreat for ett år siden, at han opplevde at Gud kalte ham til å kalle menigheten sammen for en tid av omvendelse. Men han kjente også på at dette ikke bare gjaldt hans egen menighet, med alle menighetene tilhørende Sørstatsbaptistene. Derfor ble han veldig oppmuntret da presidenten for Sørstatsbaptistene, Bryant Wright, nå har kalt hele kirkesamfunnet til å bruke januar måned til en måned for omvendelse og innvielse i alle kirkesamfunnets menigheter.

"Når jeg hørte dette fikk jeg en bekreftelse på at det jeg opplevde at Gud hadde talt til meg om, var sant," sier pastor Brewer.

På bildet ser vi pastorer og lekfolk på kne i bønn under en samling i Northwest Baptist Convention nylig, ledet av pastor Scott Brewer.

Litt om bakgrunnen for King James Bibelen, del 3

John Wycliffe tok sin teologiske doktorgrad i årene 1366-1372, og hadde dermed rett til å undervise i systematisk teologi, hvilket han også gjorde. Men det var ikke som lærer eller predikant at Wycliffe, vant seg en plass i historien. Denne skulle komme fra hans aktiviteter knyttet til kirkeretten - og senere for hans bibeloversetterarbeid.

I 1374 var han blant de engelske deltagerne på en fredskongress i Brugge. Det er mulig han fikk denne posisjonen på grunn av hans patriotiske holdning som i 1366 kom til uttrykk ved at han støttet sitt land mot pavemaktens skattekrav til England. Det kan synes som om han hadde et rykte som patriot og reformer. Dette hadde nok sin bakgrunn i hans kontakt med de såkalte lollardene. Wycliffe tok avstand fra paveveldet og presteskapets hierarki.

Det er en uredd mann vi her snakker om! Han gikk imot sin samtids syn både i spørsmålet om Bibelen og kirkens vesen. Hva Bibelen angår så hevdet han at Bibelen alene måtte være eneste autoritet i spørsmål om kristen tro og lære. Dette kommer frem i en bok han skriver og utgir i 1378: "Om Den Hellige Skrifts sannhet." Wycliffe anså også Bibelen å være eneste rettesnor for å bedømme hva som er vranglære.

Som om ikke dette var nok til å skape store problemer, stanset ikke Wycliffe her. Han hevdet også med rette et allmenne prestedømme, slik dette kommer til uttrykk i blant annet i 1.Pet 2,5 og v.9, hvor det står om "et hellig presteskap" og et "kongelig presteskap" Disse to punktene om det allmenne prestedømme og enhver kristens rett og plikt til å spre kjennskap til Guds ord, ble selve kjennetegnet på den såkalte Lollardbevegelsen.

Selve røttene til Wycliffe's reformasjon må søkes i hans studier av Guds ord. Det er mens han leser Bibelen under bønn at han kommer frem til sine standpunkter. Han snudde seg ikke etter vinden, men skulle gå motstrøms. Og det fikk sine konsekvenser.

(fortsettes)

På vandring med pilegrimen

Jeg har begynt å lese En Pilegrims vandring av John Bunyan igjen. C.H Spurgeon leste den en gang i året. Han mente det var en god sjelehygiene for en kristen. Jeg er tilbøyelig til å være enig med ham i det. For her presenteres virkelig evangeliet, og vandringen med Kristus, med evigheten som mål. Ja, som du sikkert vet, i allegorisk form. Fortellingen bærer selvsagt preg av å være skrevet på 1600-tallet - den ble publisert første gang i februar i 1678 - men det er i grunnen bare sjarmerende. Vi møter Kristen som bryter opp fra Fordervelsens by, og som underveis møter på så mange som vil hindre ham i å nå målet.

Jeg har vært så heldig å få tak på en utgave som Terje Nærland har gitt ut. Det fine med denne utgaven er at den ikke bare inneholder Bunyan beretning, men den har også alle skrifthenvisningene som følger side for side. Dermed kan man underveis også slå opp de ulike bibelversene som Bunyan henviser til. Det gir boken ekstra verdi. Jeg vet ikke om den fremdeles er i salg. Jeg kjøpte min utgave hos Bok&Media i Oslo til den fantastiske prisen av 50 kroner. Det er absolutt verd å sjekke med dem om de har den fortsatt for salg, og sikre deg et eksemplar. Den er forøvrig en glimrende julegaveide!

Det passer godt å sitere selve pilegrimsverset i Bibelen i denne sammenhengen:

"I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem." (Hebr 11,13-16)

Baptistene betraktes fortsatt som sekt i Østerrike

Det kommer kanskje som en overraskelse på enkelte men Østerrike er et land som undertrykker sine religiøse minoriteter. Et av disse religiøse samfunnene er baptistene. Til tross for at baptistene globalt utgjør 120 millioner mennesker, og er et av de største kirkesamfunn i verden og har eksistert i Østerrike i 141 år ser det ikke ut til at de i uoverskuelig fremtid vil kunne få statlig anerkjennelse som et religiøst fellesskap.

Det konstaterer Walter Klimt (bildet), generalsekretæren for Baptistunionen i Østerrike. Den teller 25 forsamlinger med 1.500 medlemmer.

I Østerrike må et religiøst samfunn ha 16.000 medlemmer for å kunne bli anerkjent. Nå har to frimenigheter protestert på dette og vunnet frem, men det får likevel ingen betydning for de andre frimenighetene i landet. Det har også vært et krav at et religiøst samfunn må ha eksistert og praktisert sin religion i 20 år før de kan søke myndighetene om en offisiell status. Disse to menighetene - en mennonite forsamling og en evangelisk frimenighet - får likevel ikke gleden av at retten har sagt at 20 år er for lenge å vente på en slik godkjennelse. Fortsatt må man ha 60.000 medlemmer.

Østerrike har 8,3 milloner innbyggere. 71,3 prosent er medlemmer av Den romersk-katolske kirke.

Litt om bakgrunnen for King James Bibelen, del 2

Etter år i beksvart mørke lyser det en kraftig stjerne på himmelen. Pavemakten, som holdt folk flest i mørket, ble derimot så blendet av det kraftige lyset at 44 år etter at stjernen var slukket gav paven ordre om at levningene etter John Wycliffe (bildet), skulle graves opp igjen, smadres, brennes og asken skulle bli spredt i elvevannet slik at de skulle forsvinne for godt! Hva hadde Wycliffe gjort seg skyldig i? Han hadde tatt initiativet til den første engelske oversettelsen av Bibelen. For pavemakten var det noe av det verste som kunne skje.

John Wycliffe (1320-1384), var teolog og en tidlig foregangsmann for reformer i Den romersk-katolske kirke i det 14 århundre. Den første håndskrevne bibelmanuskriptene i det engelske språk kommer fra Wycliffe's hånd. Han blir sett på som selve forløperen til den protestantiske reformasjonen. Enkelte kaller ham med rette "Reformasjonens morgenstjerne".

Han ble født i Ipreswell - det nåværende Hipswell - i Yorkshire, og døde i Lutherworth, i nærheten av Leicester, 31. desember 1384. Hans foreldre var av tidlig angelsaksisk opprinnelse, og som hadde lange røtter i Yorkshire. Da John Wycliffe ble født var familien stor, og rådde over et stort område av Yorkshire. 1324 er det året som vanligvis oppgis som fødselsåret til John Wycliffe. Sannsynligvis fikk han sin første skoleundervisning hjemme. Vi vet ikke når han først kom til Oxford, som han skulle bli forbundet med hele sitt liv.

Wycliffe var spesielt interessert i matematikk, naturvitenskap, men gav seg hen til teologiske studier, kirkerett og filosofi. Hans skrifter viser at han hadde stor kunnskap i romersk og engelsk lovgiving, og i engelsk historie. Et medlem av familien - Bernhard Castle - hadde grunnlagt Balliol College, som John Wycliffe ble medlem av. Først som lærer, for så å bli rektor.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 15

Det er en side ved bruken av ikoner som en skal merke seg. Bilder av ulike typer, materiell og størrelse hadde siden det romerske rikets begynnelse stått i tjeneste for keiserkultens markedsføring. Nå - i en kristen kontekst - kom bildene av helgener til å tjene det bysantinske riket og forsvaret av det bysantinske rikets territorium. Dette reiser fundamentale spørsmål knyttet til konsekvensene av sammenblandingen med stat og kirke. Nå begynte man å anvende de hellige bildene for å forsvare det bysantinske rikets byer mot angrep fra slaver, det asiastisk nomadefolk som ble kalt avarer, arabere og persere.

To av de mest kjente eksemplene på dette er bildene av Theotòkos - Gudfødersken, Jomfru Maria, som man da mener reddet Konstantinopel fra dennes fiender, og bildet av den hellige Demetrios som man mener skal ha reddet Thessaloniki. I senere år har vi også eksempler på noe tilsvarende, hvor enkelte ikoner sies å ha undergjørende kraft og har medvirket til å redde steder fra fienden. Dette er ikke minst knyttet opp mot folketroen.

Når keiser Leo III (keiser i årene 717-741) - her avbildet på noen gullmynter sammen med sin sønn Konstantin - forbød bruken av ikonene i 726, var det først og fremst denne folkelige bruken av de hellige bildene som han vendte seg mot.

Den kristologiske debatten - som hadde fulgt Kirken ved alle de foregående kirkemøtene - fikk nå en ny utvikling før denne blodige billedstriden var over. Spørsmålet gjaldt enda en gang om hvordan tradisjonen og kirkefedrenes autoritet skulle tolkes.

Østkirkens teologer førte ofte en skrap og tildels voldsom teologisk debatt om relasjonen mellom gudsbilde og den guddommelige virkeligheten. Og nå er vi inne på noe svært interessant:

På den ene siden har vi de som søkte å finne årsakene til billedfiendtligheten innen jødisk og muslimsk tradisjon. Andre har tolket dette som en reaksjon mot helleniseringen av den kristne tro, som også var merkbar på denne tiden. Andre igjen som en konflikt mellom stat, kirke og klosterbevegelsen, der partene i all hovedsak utnyttet debatten om den kristologiske læren for å oppnå politiske posisjoner. Uansett hvilken av disse påstandene som er rett ble dette en av de alvorligste poltitiske og kulturelle krisene i det bysantinske samfunnet. Det var en krise som berørte hele samfunnet.

(fortsettes)

Guds største under - gjøre et menneske hellig

Jeg leste noen ord i dag tidlig som gjorde inntrykk på meg. Det er den engelske evangelisten, Leonard Ravenhill (bildet) som har uttalt dem. Ravenhill (1907-1994) var født i Leeds i Yorkshire i England, og var elev av den kjente metodisten og bederen Samuel Chadwick. Leonard Ravenhill var spesielt opptatt av kirke- og vekkelseshistorie, og var selv en bønnens mann. Han fikk stå i mange store vekkelser. David Wilkerson sier at Ravenhill var hans åndelige far. Det er det ikke vanskelig å forstå, denne mannen levde så nært Jesus at mennesker som var i hans nærhet kunne kjenne det.

Så til det jeg leste:

"Det største mirakel Gud kan utføre i dag er å ta en vanhellig mann ut av en vanhellig verden, gjøre den mannen hellig, og så sette ham tilbake i en vanhellig verden og beholde ham der."

La de ordene synke inn, samtidig som du leser Hebr 12,14:

"Jag etter hellighet; uten den skal ingen se Herren."

En sjel til for Jesus

Pastor Thaung Ngaih Lian i Burma er en lidenskapelig sjelevinner. Her er noe av det han skriver i et bønnebrev som han har sendt til sine venner. Utgangspunktet er Lukas 15,7 og Mark 12,31:

"Jeg sier dere at på samme måte skal det være større glede i himmelen over en synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke har bruk for omvendelse."

"Du skal elske din neste som deg selv."

Jeg vil ønske dere velkommen til et nytt år fylt av velsignelser og muligheter, må Gud gi deg nåde til å se dem i Jesu navn. Vi er bare noen få dager inn i det nye året og ganske snart til folk flest nå det stadiet for de glemmer noen av de nyttårsforsettene de satte seg. Før du gjør det vil jeg at du skal skrive ned to ting som du gjerne vil se skje i 2011. Hvis du vil ha et veldig godt råd av meg, så ville jeg ha satt opp det å vinne sjeler som ønske nr 1.

"Den rettferdiges frukt er livets tre, og den som vinner sjeler er vis." (Ord 11,30)

Og det andre ønsket bør være at du kommer nærmere Gud etter hvert som vi nærmer oss denne verdens ende.

Kjære menighet og alle troende som leser dette budskapet: har du gitt ditt liv til Gud fullstendig? Hvis svaret på det spørsmålet er nei så ber jeg deg om at du holder opp med det du driver med akkurat nå, og inviterer Jesus Kristus inn i hjertet ditt her og nå, for ingen av oss vet når han eller henne skal dø. Hvis svaret på det spørsmålet er ja, hvor mange av vennene dine er du villig til å introdusere for Jesus dette året? Bli vis dette året slik Daniel 12,3 sier:

"De kloke skal skinne som hvelvingens glans. De som har ført mange til rettferdighet, skal være lik stjernene for evig og alltid."

Ikke bli mismodig når du søker sjelene for Jesus for vår Far i himmelen vil våke over oss og gi oss all den nåde vi trenger for det oppdraget han har gitt oss. I Matteus 28,19 fortalte Han sine disipler at de skulle gjøre disipler fra alle nasjoner, og hvis du virkelig tror på Ham så er du en av Hans disipler og du trenger ikke å gjøre mye for å vinne en sjel for Ham. Jeg vil at du skal bruke livet ditt som en preken for å vinne en sjel for Herren. Det betyr at du må bryte opp og begynne å gjøre tingene slik Han gjør over alt, uansett hvor du er eller hvem som ser deg. Strekk deg ut til den som ikke er elsket der hvor du bor, smil til den døende, hjelp den hjelpløse.

En av de gamle berømte predikantene var svak der han lå for å dø, men fremdeles var hans høyeste ønske å få nå et menneske til. Bare den levende kan arbeide og prise Gud, det er fremdeles liv inne i oss, hvorfor ikke vinne flere mennesker?

På bildet ser vi pastor Lian sammen med mannen som forfulgte hans menighet, og skapte så store problemer for dem. Så møtte Jesus forfølgeren og på bildet er det like før pastor Lian skal døpe ham.

Ingen fremtid for jøder i Holland!

"Jøder har ingen framtid i Holland!" Det sier den tidligere EU-minsiteren, Frits Bolkestein (bildet). Han oppgir at den voksende antisemitismen i landet er årsaken til at han sier det han sier.

Antisemittismen blant muslimske innvandrergrupper er nå så sterk at, Bolkestein, som er en poltisk veteran i Holland, mener eneste utvei for jødene er å emigrere til Israel eller USA. Han advarer mot det sterke jødehatet som finnes i befolkningen. Bolkestein tviler på om regjeringen har evne til å bekjempe antisemitismen. Det er særlig blant landets marokanske innvandrere at jødehatet brer om seg. Holland har i dag 800.000 muslimske innvandrere. Bolkestein mener at de arabiske TV-kanalene oppildner til hat mot jøder.

Uttalelsene til Frits Bolkestein fremmes i en bok skrevet av Manfred Gersteinfeld og som ble publisert i forrige uke. Boken heter Het Verval eller Forfallet på norsk og har vakt berettiget oppsikt og debatt i Holland. I dag bor det 40.000 jøder i Holland.

Litt om bakgrunnen for King James Bibelen, del 1

Neste år er det 400 år siden King James Bibelen ble utgitt første gang. Ingen Bibel er solgt i så mange eksemplarer som denne, og ingen Bibel har hatt en slik påvirkningskraft og utbredelse som denne. 9. januar 2011 har BBC satt av en del dag til jubileet. Da skal det leses fra denne Bibelen. Måtte mange høre seg frelst som lytter til BBC denne dagen. For å foregripe begivenhetene litt skal jeg i noen artikler fremover se litt nærmere på bakgrunnen til denne bibeloversettelsen.

King James, eller The Authorized King James Version, er en bibeloversettelse som ble påbegynt i 1604 og fullført i 1611. Nå var ikke dette den første engelske Bibelen. Det var faktisk den tredje offisielle oversettelsen til det engelske språk. Den første var Great Bible, som kom til under Kong Henrik VIII og den andre var Bishop's Bible fra 1568.

Det var i januar 1604 at kong James I av England, gav konferansen til Church of England, som ble holdt ved Hampton Court Palace, beskjed om at det skulle lages en ny bibeloversettelse. Årsaken var de problemene som hadde oppstått ved de tidligere oversettelsene av Bibelen til engelsk. Kongen gav visse føringer til oversetterne. De skulle garantere at den nye oversettelsen ville bekrefte kirkesynet til Den engelske kirke og reflektere den episkopale strukturen denne kirken har og den tro den har på et ordinert presteskap!

Oversettelsen ble foretatt av 47 lærde menn, alle medlemmer av Den engelske kirke. Slik det var vanlig på denne tiden ble Det nye testamente oversatt fra gresk, og Det gamle testamente fra hebraisk.

Tittelen på den første utgaven var lang: ""THE HOLY BIBLE, Conteyning the Old Testament, AND THE NEW: Newly Translated out of the Originall tongues: & with the former Translations diligently compared and revised, by his Majesties speciall Comandement" På bildet ser du en faksimile av tittelsiden på den første utgaven.

I neste artikkel skal vi se næmere på det arbeidet som ble utført av oversettere før denne fra 1611, og vi skal stifte bekjentskap med John Wycliffe, som ble kalt for Reformasjonens morgenstjerne.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 14

Ikonoklasme betyr billedødeleggelse, eller forbud mot å ha eller venerere hellige bilder. Ikonoklastenes, eller billedødeleggernes motstandere var ikonodulerne, som oversatt vil bli noe slikt som billeddyrkerne. Sistnevnte begrep er ikke korrekt da det ikke dreier seg om noen dyrkelse av bildene. Men med så mange andre ting settes ofte et tilnavn på noe som ikke fullt ut er dekkende eller til og med misvisende. Slike navn settes gjerne på andre av deres motstandere. Vi har noe lignende med anabaptistene. Oversatt til norsk blir det gjendøper. Men en person som ble overbevist om at barnedåp ikke var rett, ville ikke se det som om han tok gjendåp, men ble døpt for første gang. Nok om det.

Det greske ordet "eikòn", hellig bilde, handler i denne sammenhengen om alle former for religiøse bilder. Med det mener jeg mosaikker, fresker, statuer, utsmykning av ulik art, klær, bøker eller det som vi vanligvis forbinder med ordet ikon: et bilde av Kristus, Maria, hellige personer eller hendelser, malt på en treplate med en helt spesiell teknikk.

På begynnelsen av 700-tallet spilte de hellige bildene en viktig rolle både offentlig og privat i det bysantinske samfunnet. Nå finnes det ulike meninger om når de hellige bildene ble en integrert del av den kristne troen. Begynte man å anvende dem på Konstantin den stores tid? Han var keiser i årene 306-337, og når imperiet gradvis ble kristnet på 300-tallet, eller fantes det en tradisjon med betydelig djupere røtter? Om dette kan vi ikke si noe sikkert. Enkelte mener at evangelisten Lukas var den første ikonmaleren. Noe slikt finnes det ingen beviser for.

Faktum er at bruken av hellige bilder øket kraftig fra og med 500-tallet. Å venerere ikoner ble en integrert del i den enkeltes personlige andaktsliv, både i hjemmene hvor man fikk egne ikonhjørner og i kirkebygningene. Det er å merke seg at ærbødigheten for de hellige bildene var en måte for keisermakten å forsterke sin ortodokse legitimitet. Vi har et godt eksempel på dette fra 500-tallet i de storslagne mosaikkene av Justinianus I og Theodora med deres hoff i kirken San Vitale i Ravenna i Italia. Som jeg har påpekt tidligere ble det en sterk sammenbladning av statsmakten - representert ved keiser og keiserinne - og den kristne kirke. En sammenblanding som er urkirken fremmed.

Bildet viser ikonoklaster i ferd med å ødelegge religiøs kunst.

(fortsettes)

Å holde urokkelig fast ved samfunnet

De første kristne la stor vekt på det kristne fellesskapet. Så stor vekt at da Lukas skriver beretningen om den første kristne tiden, understrekes dette: "Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved ... samfunnet..." (Apg 2,42) Det greske ordet som er brukt her er proskarterèo som betyr: å drøye, bli et sted, holde klar, å fortsette sammen med noen, stadig være nær, å holde trofast fast ved, stadig være nær. I overført betydning brukt om standhaftighet og utholdenhet i kristenlivet.

En som så dette klart var den tyske anabaptisten Eberhard Arnold (bildet), grunnleggeren av Bruderhof-kommuniteten. Eberhard Arnold skrev følgende:

"Vi trenger brødreskap og søsterskap. Vi trenger å leve Bergprekenen. Vi trenger å vise at det i dag er mulig å leve et liv i rettferd, tilgivelse og enhet."

Det første året Bruderhof-kommuniteten eksisterte hadde den 5000 gjester. Det er noe med et liv levd i fellesskap som tiltrekker mennesker. Om dette skriver David:

"Se hvor godt og herlig det er for brødre og bo sammen i enhet! Det er som den kostbare oljen ..." (Salme 133,1-2a)

Det er ikke for ingenting Det nye testamente bruker kroppen som bilde på menigheten, hvor hver eneste kroppsdel er viktig for helheten og enheten.

Mennonitepastor slått helseløs og bibelskole ødelagt i Vietnam

Vietnamesise myndigheter gikk i går til angrep på en mennonitemenighet i Ho Chi Minh by i det såkalte Distrikt 2. Pastor Nguyen Hong Quang (bildet) ble slått bevisstløs og bulldosere smadret menighetens bibelskole.

Omkring 500 soldater, politi og brannmenn dukket opp utenfor menighetens bibelskole i går ved 07.00-tiden lokal tid. Bulldoserne ble kjørt frem og begynte straks å rive bygningen. I mellomtiden ble pastor Quang, som også er en kjent menneskerettighetsaktivist i Vietnam, slått med batonger til han besvimte. Pastor Quang og fem andre medlemmer av menigheten holdes nå fengslet.

Det er ikke første gang at pastor Quang trakasseres og blir forfulgt av vietnamesiske myndigheter. I 2004 ble denne menneskerettighetsaktivisten arrestert og anklaget for å ha "forstyrret myndighetene fra å utføre sin plikt". Den gangen hadde Quang bedt myndighetene om å løslate kristne som satt fengslet for å ha distribuert kristen litteratur i hovedstaden. Mens Quang satt fengslet rev over 200 politimenn ned deler av hans hus, som også tjener som kontor for Mennonite-kirken i Vietnam. Pastor Quang ble løslatt i 2006. Mennonitene i Vietnam har nylig fått myndighetenes tillatelse til å drive sin virksomhet.

Vi anmoder bloggens lesere om å be for pastor Quang og de andre arresterte. Be om at han raskt må komme seg av skadene politiet og soldatene utsatte ham for, og be for menigheten om at den må han framgang.

Dager i stillhet i Gjøvik/Toten distriktet

I 2011 har vi gleden av å invitere til økumeniske dagsretreater i regi av Pilegrimskommuniteten og Kristi himmelfartskapellet. Inntil Kristi himmelfartskapellet står ferdig vil disse dagene i stillhet og bønn bli holdt i Toten Frikirke på Raufoss.

Dagsretreaten vil inneholde både en felles samling med tidebønn og samtale, og tid for Jesusmeditasjon. Sammen leser vi og grunner på et ord fra evangeliene. Det hele avsluttes med nattverd.

Dagsretreatene vil bli holdt disse dagene:

19. februar
12. mars
21.mai

Samlingene begynner kl.10.00 og vi avslutter klokken 14.00. Alle er hjertelig velkommen. Kommer du utenbys fra er det gode togforbindelser til Raufoss, og det er sikkert noen som kan ta imot noen som trenger en overnatting, selv om dette er begrenset. Det er ingen forutsetning at du har vært med på retreater før, eller har noen erfaring med Jesusmeditasjon. Det vil bli gitt en enkel innføring.

Kampen for den overleverte troen, del 13

Vi kan ikke studere striden rundt de hellige bildene uten å snakke om Johannes Damaskenos, eller Johannes av Damaskus. Han er Østkirkens siste store kirkefar, og ble født omkring år 675. Johannes ble født inn i en flere generasjoners innflytelsesrik kristen arabisk familie som bar navnet Mansur. I følge den helgenvita som ble skrevet om Johannes, går det frem at hans familie overvåket kalifatets finansielle administrasjon. Hans far og farfar var det vi i dag ville kunne kalle finansminister ved kalifatet i Damaskus.

Takket være en solid utdannelse kunne Johannes følge i sin farfars og fars fotspor. Den første delen av sitt liv var han ansatt i det muslimske kalifatets administrasjon i Damaskus. En eller annen gang på begynnelsen av 700-tallet velger Johannes å forlate hovedstaden i det Umayyadinske imperiet (661-750) for å leve som munk. Vi vet ikke hvor gammel han er på dette tidspunktet, men han er et sted mellom 30-55 år da han begynner sitt nye liv. Enkelte forskere mener at dette skjedde rundt år 706. Årsaken til det er at kalifen al-Walid forandret på administrasjonens sammensetning, og det kan være den ytre årsaken til at Johannes valgte å ta på alvor sitt indre kall. Resten av livet kom Johannes til å tilbringe som munk i et kloster som lå nært ved Jerusalem. Foruten å være munk var han også prest og teologisk rådgiver for Patriarken i Jerusalem. Vi vet heller ikke sikkert når han dør, men vi har et referansepunkt. Den såkalte ikonoklastiske synoden i Hiereia, Khalkedon, omtaler han som død. Og den ble holdt i 754, så hans bortgang har skjedd en gang etter 750.

Johannes Damaskenos trer inn på den kristne arenaen under den såkalte billedstriden. Han kaster seg med stor iver inn i striden. Når dette skjer er han allerede munk i klosteret utenfor Jerusalem. Enkelte vil mene at det ikke var dette klosteret Johannes var munk i, men derimot i klostret Mar Saba i Judea ørkenen.

Johannes Damaskenos skulle bli en av de fremste forsvarerne av ikonene. Hans polemiske verk mot ikonoklasmen ble da også en av hovedkildene for beslutningen som ble gjort ved kirkemøtet i Nikea i 787. Kirkemøtet forsvarte de hellige bildene noe som skulle få stor betydning for gudstjenestelivet i Bysants. Nå fikk ikke Johannes selv oppleve bildenes gjenopprettelse. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Å være en troende er ikke ensbetydende med at man er Jesu fortrolige

Etter at jeg skaffet meg den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente, leser jeg evangeliene på nytt. Etter å ha fullført Markus, valgte jeg å lese Johannes. Og der stanset jeg ved et ord jeg ikke har lagt merke til før, ikke på den måten jeg gjorde det nå.

Det er et veldig utfordrende ord:

"Mens han var i Jerusalem under påskefesten, kom mange til tro på hans navn da de så de tegnene han gjorde. Men Jesus viste dem ingen fortrolighet, for han kjente alle og trengte ikke at noen skulle vitne om menneskene. Han visste selv hva som bodde i mennesket." (Joh 2,23-25)

Legg merke til hva som står her! Mange mennesker kommer til tro, men Jesus viser dem ikke fortrolighet!

Er ikke det oppsiktsvekkende? Er ikke dette ganske annerledes enn det som serveres fra prekestoler i dag, hvor Jesus fremstilles som cool og hvor Gud er på parti med alt og alle. Johannes beskriver ikke en gruppe som står på utsiden. Han beskriver dem som mennesker som hadde kommet til tro på Jesus. Likevel. Jesus viser dem ingen fortrolighet.

I evangeliene leser vi at Jesus hadde 12 disipler, senere 70. Men vi leser også om en indre krets: Peter, Jakob og Johannes. Det er disse Han tar med seg på fjelltur! Det er de Han ber våke med seg i Getsemane. De var Hans fortrolige.

Men ikke alle er det. Det er det utfordrende med teksten fra Johannes 2. Det å tro på Ham er ikke alstå ikke ensbetydende med at man er Hans fortrolige. Jesus kjenner våre hjerter. Er jeg blant Hans fortrolige? Det er spørsmålet.