Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 22

Kol 2,15: "Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset." For et rasjonelt nåtidsmenneske virker dette verset fra Kolosserbrevet merkelig, ja uforståelig. Det moderne mennesket, preget som det er ikke minst av Rasjonalismen og relativismen, aviser alt annet enn det som kan sees med det blotte øye og det som kan forklares vitenskapelig. Men ondskapen har ikke fått ut på dato! Guds ord forteller oss om Mørkets fyrste og hans falne englehær. Men mer enn det! I brevet til den kristne forsamlingen i Kolossai forteller apostelen Paulus, også om Jesu triumferende seier over djevelen og hans krefter på korset! 

På samme måte som med Guds englehær, hvor det finnes en hierarkisk orden, finnes det samme hierarkiske systemet i den falne englehæren. De beskrives her som 'makter' og åndskrefter. I brevet til Efeserne er Paulus enda mer spesifik: "For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og åndkrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12) 

Disse usynlige åndskreftene, disse verdens herskere, har Jesus kledd nakne på korset! De har fremdeles makt og øver innflytelse over verden, de er de bakenforliggende årsakene til kaos og mørke, men de er avslørt. En dag skal deres endelige dom komme:

"Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet." (Åp 20,10)

Den apostoliske forkynnelsen fremhever ikke ondskapen og har fokus på djevelen, men på Kristi oppstandelse og Kristi herrevelde. Slik skulle heller ikke vi fokusere på den onde, og gi ham så stor oppmerksomhet, men heller snakke om Jesus og Hans oppstandelseskreaft. Det blir usundt når det blir altfor mye fokus på den onde. Da gis han mye mer makt enn han i virkeligheten har. Snakk derfor mye om Jesus! I den atmosfæren som oppstår da trives verket mørket eller den onde!

Billedtekst: En kunstners fremstilling av Babels tårn.

fortsettes

Ny besøksrekord

Ny besøksrekord på denne bloggen i går med 15.721 besøkende på en dag! Den gamle rekorden var på 3300 besøkende på en dag, og det var i juni i år. Den siste tiden har jeg har fått svært mange positive tilbakemeldinger på det jeg skriver. Det kjennes godt å vite at mange er blitt velsignet av denne tjenesten. Siden starten i 2006 har bloggen hatt over 2,5 millioner besøkende og jeg har til nå skrevet 15.720 artikler. 

Ny lov gjør det enda vanskeligere for evangelikale kristne i Russland

Ny russisk lov stiller ytterligere krav til enhver religiøs leder som er utdannet i utlandet. 

I et halvt tiår har russiske evangelikale kristne fryktet konsekvensene av anti-ekstremismelover som overvåker og begrenser religiøst liv i landet. Nye endringer i religionslovene, som trer i kraft denne måneden, utvider regjeringens forskrifter om religiøs opplæring etter en rekke nylige seminarstengninger.

Menneskerettighetsorgabisasjonen Forum 18 rapporterte tidligere i år at Russland har gitt mandat til at alle prester, religiøse ledere og misjonærer som er utdannet i utlandet, tar et kurs i "statlige konfesjonelle forbindelser i Den russiske føderasjonen" og deretter blir resertifisert av en sentralisert religiøs organisasjon, 

Som mange russiske evangelikale ledere, er presidenten for Moskva teologiske seminar Peter Mitskevitsj bekymret for implementeringen av de nye endringene, som sies å være den største økningen i regjeringens kontroll med religion siden Yarovaya -loven i 2016 forbød evangelisering i landet.

"Vi ønsker å jobbe lovlig i Russland, slik at vi kan fokusere på å påvirke Russland for evangeliet," sa Mitskevitsj, som også fungerer som administrerende direktør i Den russiske Baptistunionen. "Vi tar skritt for å sikre at vi forstår kravene og prøver å møte alle problemene."

Moskva teologiske seminar har allerede opplevd virkningene av landets juridiske tilsyn. Seminaret mistet lisensen og fikk bygningene sine forseglet etter en inspeksjon av Federal Service for Supervision in Education and Science (Rosobrnadzor) i oktober 2018.

Byrået rapporterte at seminaret hadde manglet et "utviklet og godkjent utdanningsprogram" og listet opp hva statlige inspektører vurderte av arbeidsmiljøspørsmål. Det var først i juli 2021 at regjeringen utstedte en ny lisens for at skolen skulle åpne igjen.

Mitskevitsj tilskrev problemet det han kalte "papirer og byråkrati" og beskrev den nye lisensen som "et mirakel fra Herren."

Moskva Teologiske Seminar var et av tre russiske evangelikale seminarer hvis lisenser har blitt annullert de siste tre årene.

Som Forum 18 rapporterte, mistet den russiske pinseunionens eurasiske teologiske seminar sin lisens i november 2018 etter rettssaker anlagt av Rosobrnadzor. Den evangelisk -lutherske kirken i Ingria mistet lisensen for høyere utdanning 6. april, mens et annet luthersk seminar kjemper i retten for å beholde lisensen.

Russiske evangeliske ledere sa at de hadde forventet ytterligere forskrifter allerede før president Vladimir Putin undertegnet dem i lov i april. Mange kirker og organisasjoner i Russland begynte å legge strategier for flere år siden for å sikre at deres pastorer og andre ansatte med grader fra utenlandske universiteter eller seminarer var påmeldt religionsstudier ved russiske institutter for høyere utdanning, ifølge Alexander Negrov, tidligere president i St. Petersburgs kristne Universitet.

"Flertallet av de nåværende fakultetsmedlemmene ved St. Petersburgs kristne Universiet har alle russiske statsgodkjente grader sammen med kurs i religionsstudier," sa Negrov, som flyttet til USA og grunnla Hodos Institute i 2013. Instituttet fokuserer på etisk og moralsk lederopplæring for Eurasia -regionen.

Kravene til de som er utdannet i utlandet gjelder både borgere og ikke -borgere i Russland, men Yarovaya -loven fra 2016 fikk praktisk talt alle utenlandske misjonærer til å forlate landet.

- Utdrag av en artikkel skrevet av Harold Campbell og publisert i Christianity Today, 19.oktober 2021 og oversatt av Bjørn Olav Hansen (c).

Denne artikkelen tar pulsen på tiden vi lever i

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, Eivor Oftestad, har skrevet en svært interessant artikkel som er publisert i dagens utgave av Klassekampen. Om du ikke abonnerer, som jeg gjør, vil jeg anbefale deg at du løper avgårde for å skaffe deg et eksemplar! Oftestad reiser nemlig en problemstilling som er brennende aktuell og speiler vår tid: "Hva skjer med kulturen når forestillingen om Gud forsvinner?" En av konklusjonene hun trekker er denne: "Kristne verdier er transformert til prinsipielle menneskerettigheter,"

"Det er først nå - i vår tid - virkningene av Guds død starter å gjøre seg gjeldende i kulturen. Det er først nå skyggen er i ferd med å forsvinne, og det er nå "Guds død" begynner å synke inn og vi kan ane hva den innebærer. De endringene vi ser i dag når det gjelder synt på naturen, mennesket, liv og død, er ikke minst konsekvenser av at gudsfoerestillingen forvitrer i kulturen," skriver Oftestad og legger til:

"De opplagte eksemplene handler om grensesnittene: om livets begynnelse og livets slutt. De senere årene har vi hatt omfattende debatter om tema som har handlet om livets begynnelse, om bioteknologi, abort og fosterdiagnostikk. Og debatten om dødshjelp blusser stadig opp. Et fellestrekk ved disse debattene er at menneskets autonomi og ansvar vektlegges i en helt ny grad. Når forestillingen om Gud som Herre over liv og død ikke lenger legger premisser, og når livet ikke lenger defineres som noe som blir gitt deg, blir grunnleggende forståelser av menneskelivet redefinert. Noen av de sterkeste eksemplene på hvordan mennesket blir stående alene igjen, syns jeg har kommet fram i debattene om Downs syndrom og senabort."

Oftestad tar også for seg begrepet menneskeverd. Hun skriver:

"At begrepet "menneskeverd" ikke lenger er selvinnlysende, betyr at en ny fortelling om hva mennesket er, overtar i kulturen. Denne nye fortellingen blir ofte ikke fanget opp fordi debatter om livets ytterfaser har en tendens til å dreie seg om løsrevne etiske problemstillinger."

Da har jeg gitt deg nok smakebiter til at du forhåpentligvis får lyst til å lese denne uhyre interessante og velskrevne artikkelen. 

Påskevenn

Om jeg skulle ønske å bli kjent som noe må det være som påskevenn! Som bror Bjørn av oppstandelsen. Så sammenvevd med troen på Jesu oppstandelse fra de døde drømmer jeg om å være, at troen på oppstandelsen er min identitet. Dette er blitt så levende for meg etter hjerteinfarktet og den stadige nedbrytningen av kroppen min på grunn av Parkinsons. Hver dag trekkes det dager fra mitt liv, som det gjør det med oss alle, men det er på denne siden. En dag skal jeg oppstå til et evig liv. Hver dag vil jeg derfor leve i lyset av den forunderlige Påskedagen. Jeg skriver den med stor P for den er det store vannskillet. Uten oppstandelsen er vår tro ingenting verd. Da er den i det beste fall et sett med moralnormer. Om dette er den apostoliske tro krytallklar: 

"14 Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. 15 Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. 16 For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. 17 Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. 18 Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. 19 Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.

    20 Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde..." (1.Kor 15,14-20)

Brødet i Abrahams terebintelund - en bønn

Det er som havet

eter meg, bit og bit,

idet bølgene ruller mot land,

hver dag som blir trukket fra livet,

som et gåtefullt mattestykke

hvor ligningen ikke går opp.

I angstens gys,

avdekkes langsomt 

fjellet Ararat,

idet vannet trekker seg tilbake

og terebintene kommer til syne.

I teltåpningen, 

mens dagen er på det heteste,

venter jeg lik Abraham

på at englene skal

dukke opp 

og vi kan spise brødet.

Gjøvik 18.oktober 2021

Bjørn Olav Hansen (c)

Maleri av Jacob wilhelm Mechau i Nasjonalmuseet med tittelen: Abraham beverter de tre englene.

Profeti og doksologi

 "I den profetiske tradisjonen i Bibelen så er det profetiske og doksologien, det ordet som synges til Gud, uadskillelige. Når det profetiske skilles fra doksologien, begynner den snart å forvitres eller reduseres til ideologi. Doksologien, dette ordet som synges til Gud, er bærere av Guds folks tro og identitet. Så lenge det finnes et folk som synger Den nye sangen så finnes det et folk som ikke aksepterer maktens definisjon av virkeligheten. For disse sanger, frie fra hvert spor av sentimentalitet og som aldri slipper inn den religiøse overfladiskheten - de bevarer det rene blikket i et fellesskap som formes av den profetiske ånd og som her og nå foregriper den dag da verden skal fødes på nytt."

- Peter Halldorf i Immanuelskyrkan i Stockholm 9.februar 2020, nedskrevet og oversatt av Bjørn Olav Hansen (c) Foto: Argument forlag, Sverige

Funksjonshemmet var en levende preken - berørte tusenvis

David Sneed (bildet), 65, ble plaget av livslang funksjonshemming og helseproblemer. Doktorgradsstudenten ved New Orleans Baptist Theological Seminary sa en gang at han håpet å dø på prekestolen når han forkynte Guds ord. De som kjente ham best, sier at han gjorde akkurat det, fordi livet hans var en levende preken.

Sneed ba daglig med navn for omtrent 2000 mennesker. En gang hjemløs selv, forkynte og ledet han ukentlig bibelstudier for de hjenløse i New Orleans. Sneed døde 3. september i sin leilighet på 12 etasje  i sentrum av New Orleans - en leilighet uten et fungerende vindu, og som var uten strøm fem dager etter orkanen Idas herjinger.

Jacob Crawford, direktør for City Life NOLA, en organisasjon som betjener hjemløse, sa at Sneeds liv berørte tusenvis av mennesker.

"Han var den mest ydmyke mannen jeg noen gang har møtt," sa Crawford. "Han var en mann som hadde svært få materielle eiendeler - veldig få - men han var den rikeste mannen jeg noen gang har møtt."

Sneeds eiendeler passet inn i et enkelt plastboks etter hans død, et vitnesbyrd om Sneeds enkle livsstil, sa Crawford.

På et profesjonelt nettverksnettsted beskrev Sneed sine helseproblemer fra fødselen som en "organisk hjernedysfunksjon" som hindret talen og bevegelsen og gjorde at han ble latterliggjort store deler av livet hans. To ganger fortalte legene til Sneed at han var døende. På et tidspunkt bodde Sneed på et sykehjem og ble fortalt at han ville være bundet til en rullestol resten av livet.

Ken Taylor, NOBTS -professor og pastor i Gentilly Baptist Church, kjente Sneed i 38 år.

"David var en av de mest minneverdige, gudfryktige, oppmuntrende og tilbedende kristne jeg noensinne har sett," sa Taylor. "Gud brukte hans skrøpeligheter ... til å skape en åpen dør for å dele evangeliet med så mange mennesker."

Sneed hadde bønnelisten sin på smarttelefonen, og noen ganger la han ut på sosiale medier at han hadde bedt fra "A til I" og ville begynne tilbake på "J til N" etter lunsj, sa Taylor. Før han skaffet seg en smarttelefon, bar Sneed en koffert fylt med navnelister, og la til nye navn hver gang han møtte noen i tjenesten eller i nød.

Til tross for begrensninger besøkte Sneed ukentlig menigheten han tilhørtr. Taylor la merke til at Sneed slet med å klatre opp trappetrinnene for å dele evangeliet med noen, og ble varm om hjertet.

"Det var ganske fantastisk," sa han. "Jeg ble overrasket over hvor mye oppmerksomhet folk ga ham ... de fleste lyttet nøye til det han hadde å si."

Som en ung mann følte Sneed seg kalt til å forkynne, men en rådgiver fortalte ham at han ikke var i stand til å ta utdannelse og tilbød ham å bo i et bofellesskap i stedet.

Sneed nektet å gi opp, og meldte seg inn på NOBTS og fikk en grad i kristendomskunnskap på midten av 80-tallet. Han fortsatte med å ta en bachelorgrad, en M.Div. ved NOBTS, og en master i rådgivning ved et statsuniversitet før han kom inn på NOBTS D.Min. program. Med hver opptjente grad kopierte Sneed vitnemålet, skrev "Jeg kan gjøre alt ved Kristus som styrker meg" (Filipperne 4:13) på baksiden, og sendte det til rådgiveren, da en venn.

Ved minnestunden 2. oktober trakk Taylor fram 2 Kor 12: 6-10 og sa at Gud brukte Sneeds fysiske handikap - som Paulus - for å fremme evangeliet.

"David erkjente veldig godt hans svakheter og ga Kristus en mulighet til å vise sin styrke gjennom ham," sa Taylor.

Da Taylor og Crawford brakte Sneed mat og vann i dagene etter orkanen Ida, grep Sneed deres hender og ba for dem, til tross for hans egne desperate omstendigheter.

"Mens han sitter i rullestolen og lider i den varmen, ba han over oss," sa Crawford. "Det var David."

I  nekrologen kunne man lese en tidligere pastors beretning om å ha gått med Sneed til de "elendigste, mest vulgære stedene." Der falt Sneed på kne og ba høyt mens folk sparket grus i ansiktet hans og kastet ølflasker mot ham, noe som fikk Sneed rett og slett til å "be høyere."

Chance Stine, en doktorgradsstudent fra Wisconsin, sa at han møtte Sneed i New Orleans i løpet av førsteåret på college, en tid han beskrev som det "vanskeligste året" i livet hans.

"Det er veldig få mennesker i livet mitt som har påvirket meg som han gjorde. David talte Guds ord inn i mitt hjerte, »sa Stine og la til at« da mannen snakket, kom det bare søthet og medfølelse ut av leppene hans. »

- Marylyn Stewart, Baptist Press/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En drøm om vann

I natt drømte jeg om vann. Vann som ødela, og om en forfriskende livgivende elv. Lite ante jeg at akkurat denne sabbaten - fredag 15.-lørdag 16.oktober - ifølge tradisjonen er dagen da Noah gikk inn i arken og vannflommen kom. Vi befinner oss nemlig i måneden Cheshvan. Historien om Noah aktualiseres jo fordi Jesus trekker den inn i det eskatologiske dramaet: "Og slik som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager." (Luk 17,26)

I drømmen så jeg et hus som så solid og vakkert ut, men når jeg så nærmere på det begynte å vise tegn på råteskader. Det var en vakker solskinndag, men fra mønet på huset dryppet det vann. Stadige drypp. Jeg løp for å få tak i en som var bygningskyndig. Han kommer for å se nærmere på huset, og kan bekrefte at huset har store vannskader, selv om det utenfra så solid ut. Mens vi står og ser på huset, brister bordkledningen, først et lite full, så et større og til slutt fosser vannet gjennom huset og ødelegger det fullstendig. 

Så skifter scenen i drømmen, og jeg får se et vakkert landskap, en dal, hvor det renner en stor elv gjennom, med krystallklart vann. 

Den bibelske historien forteller om denne dagen at Gud sa til Noah: "Gå inn i arken, du og hele din husstand! For bare deg har jeg funnet rettferdig for meg i hele din husstand." (1.Mos 7,1)

Midt i de ødeleggende vannmassene finnes det en livgivende elv, en ark, et tilfluktsted hvor vi inviteres til å gå inn - i vår egen tid. Arken, den livgivende elva, er Jesus. Fasader kan se vakre ut, men kan skjule råte, forfall. Pene fasader hjelper ikke mot ødeleggende vannmasser. Ting kan råtne på rot. Bare et sted finnes det et skjulested i en mørk tid som vår: hos Jesus, bare hos Jesus.

Har tilfluktstedet ditt en flott fasade? Har det skjulte råteskader? Eller har du søkt tilflukt i en ark designet av Gud selv? Det er mye i dag som gir falsk trygghet.

En liten oppdatering

Det er så godt å være hjemme igjen fra sykehuset. Tusle rundt i huset , brygge seg en god kopp Yorkshire tea, lese, snakke med May Sissel og hunden vår Poirot. Det er fremdeles mye smerter i perioder, uro, perioder med angst, men også et forunderlig Gudsnærvær. Jeg merker at jeg bæres av de helliges forbønner. Kjenner på en djup takknemlighet over å få leve. Det er ikke like selvsagt etter det jeg har vært igjennom.

Jeg bor i Salme 31 denne tiden. I flere år har jeg bedt vers 6: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud." De ordene ble enda viktigere for meg å be da hjerteinfarktet rammet. De siste dagene har også noen andre vers i denne salmen blitt spesielt levende for meg: "Du er min Gud! I din hånd er mine tider. Redd meg fra mine fienders hånd... La ditt ansikt lyse over din tjener! Frels meg ved din miskunnhet, Herre, la meg ikke bli til skamme! For jeg kaller på deg... Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter deg, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg, for øynene på menneskenes barn. DU GJEMMER DEM I DITT ÅSYNS SKJULESTED...DU SKJULER DEM I EN HYTTE..." 

Et hjerteinfarkt er en skremmende opplevelse. Det samme når kroppen svikter. Da blir man liten, veldig liten. Da er det godt å oppleve Hans "åsyns skjulested", Guds gode nærvær. Men kong David skjuler likevel ikke det faktum at han er redd. Det er ikke spor av overåndelighet i denne salmen, men menneskelig realisme:"Og jeg, jeg sa i min angst..." Angsten har jeg fått smake når hjertesmertene setter inn. Da er det godt at Herren har et skjulested, en plass hvor et lite menneske kan gjemme seg. Det opplever jeg også.

Dagene går med til noen zoom-samtaler med bønneledere både nasjonalt og internasjonalt, blogging, studier, prekenforberedelser, hvile, mye hvile og samvær med familie. Denne søndage preker jeg for eksempel digitalt i den menigheten jeg er pastor for: Brumunddal baptistmenighet. 

Et konkret bønneemne: Jeg har tidligere skrevet at jeg har fått innvilget en ny rullestol fra NAV Hjelpemiddelsentral. Det er flere uker siden jeg fikk svar fra NAV om dette, men den er ennå ikke kommet. Det skyldes rett og slett byråkrati. Rullestolen er ikke på den ordinære innkjøpslisten, og selv om jeg har fått ja, er det sikkert noen skjemaer som må fylles ut av en annen saksbehandler! Det hadde betydd mye å få denne lette rullestolen før snøen kom, slik at jeg kunne komme meg ut. 

Et profetisk syn om Storbritannia

Nylig hadde den arabiske bønnekvinnen Rania Sayegh, som leder et bønnehus i Nasaret et profetisk syn om Storbritannia. Hun er kjent i Norge fra flere besøk, og har vært en av hovedtalerne på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud og fra Oase.

I forbindelse med en tid med bønn og tilbedelse ba jeg for Israel og ba Gud om å tilgi synder og overtredelser, noe jeg hadde gjort daglig gjennom 'De 10 dagene med ærefrykt' som ledet fram til forsoningsdagen. Plutselig ble jeg tatt med til Storbritannia i et syn.

Jeg så store eldgamle dører i den østlige delen av England, og da jeg så på disse dørene, la jeg merke til at midt i landet var det en enorm majestetisk løve. Da jeg så ham, visste jeg at han var Løven av Juda stamme - vår Herre Jesus. Han begynte å nærme seg den østlige siden der disse eldgamle dørene var, og da han så nøye på døren, så jeg plutselig en klokke dukke opp på de gamle portene, en klokke som tikket og beveget seg. Da den traff den 11. timen og det 11. minutt, så jeg Løven av Juda stamme løfte stemmen i et fryktløst og kraftig brøl mot portene, og på et brøkdel av et sekund åpnet dørene, de ble åpnet i full bredde og bak de gamle dørene så jeg et stort antall mennesker som heier og gråter ut fra skyen av vitner. De jublet, de hellige, og ropte etter gjennombrudd. Jeg hørte også en stemme som sa at tiden var inne for at de eldgamle skjebnebokene skulle åpne seg og for bruden min å gå inn i alt jeg har kalt henne til å være - det kongelige presteskapet, en strålende seirende brud.

Herren taler til England, det er på tide at bruden min reiser seg fra søvnen og står som en stor hær med seierbannere. Gråten går over til et stort brøl som kommer fra mitt folk. Engler som har som sitt kall å vekke venter på at Herrens ord skal brøle av hans brud i England!

Herren sier: Jeg har gitt Storbritannia Davids nøkler, ta myndighetens nøkler og åpne skjebnens porter for at min herlighet skal skinne større i en tid som denne! Jeg så at store nøkler hadde blitt gitt til Storbritannia, jeg følte at nøklene ikke bare vil være for Storbritannia, men disse dørene kommer til å frigjøre en dumanis herlighetsmakt over hele Europa og Nord -Amerika. Plasser deg selv for seier for Herren din Gud beveger seg i landet og hans øyne er på deg, tiden for barmhjertighet og gunst for ditt land har kommet!

"Du vil reise deg, du vil forbarme deg over Sion, for tiden er kommet til å  være nådig, den fastsatte tiden er kommet." Salme 102,14

"Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren, sterk og veldig, Herren, mektig i strid. Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren herskarenes Gud, han er herlighetens konge. Sela." Salme 24,7-10.

"Jeg vil legge nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Han skal lukke opp og ingen likke igjen, og lukke igjen og ingen lukke opp." Jes 22,22.

"Dette talte han. Deretter sier han til dem: Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham." Joh 11,11.

- Rania Sayegh/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Djup legedom

Du har blitt såret på mange måter. Jo mer du åpner deg for å bli legt, jo mer vil du oppdage hvor djupe sårene dine er. . . . Den store utfordringen er å leve sårene dine i stedet for å tenke dem gjennom. Det er bedre å gråte enn å bekymre seg, bedre å føle sårene djupt enn å forstå dem, bedre å la dem gå inn i din stillhet enn å snakke om dem. Valget du stadig står overfor er om du har vondt i hodet eller i hjertet. I hodet ditt kan du analysere dem, finne årsakene og konsekvensene, og myntord for å snakke og skrive om dem. Men ingen endelig legedom kommer sannsynligvis fra den kilden. Du må la sårene gå ned til hjertet ditt. Da kan du leve gjennom dem og oppdage at de ikke vil ødelegge deg. Hjertet ditt er større enn sårene dine.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En av mine bønneveiledere

Det bønnens liv jeg har levd og lever de sise 25-30 årene skyldes mye denne kvinnen: Teresa av Avila. I en tid hvor jeg slet med å få bønnelivet til å fungere, og hvor jeg var sliten av alle ordene, kom hennes definisjon meg til uvurderlig hjelp: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte å lenge med Ham som vi vet elsker oss." Det er også Teresa som har sagt dette: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." I dag er det minnedagen for Teresa av Avila, en person jeg minnes med glede og takknemlighet.

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

Bestem deg for å være takknemlig!

Takknemlighet er den mest fruktbare måten å utdype bevisstheten din om at du ikke er en "ulykke", men et guddommelig valg. Det er viktig å innse hvor ofte vi har hatt sjanser til å være takknemlige og ikke har brukt dem. Når noen er snille mot oss, når en hendelse viser seg bra, når et problem er løst, et forhold gjenopprettet, et sår er legt, er det helt konkrete grunner til å takke: det være seg med ord, med blomster, med en brev, en kort, en telefonsamtale eller bare en følelse av kjærlighet. . . . Hver gang vi bestemmer oss for å være takknemlige, vil det være lettere å se nye ting å være takknemlig for. Takknemlighet avler takknemlighet, akkurat som kjærlighet avler kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å lokkes til dåp

Dåpstallene i Den norske kirke er stadig fallende. I et forsøk på å få flere til å døpe barna sine har man introdusert 'drop-in-dåp', hvor alt legges til rette for at man der og da kan få døpt sitt barn, mer eller mindre som et spontant innfall fra mor eller far. Jeg velger likevel å tro at foreldrene har tenkt litt på saken likevel før de går til dette skrittet, men noe slikt som en 'drop-in-dåp' finner man neppe paralleller til i kirkehistorien. Nå tar man også i bruk kinolerrettet for å få oppmerksomhet rundt spedbarnsdåp. Journalist Jarle Kallestad i Dagen bruker ordet 'lokke' når han skal presentere en reklamefilm som Den norske kirke har laget i sakens anledning, Reklamefilmen skal lokke kinogjengerne til å få døpt barna deres. Filmen som varer i 35 sekunder, konkluderer med  at man trenger vann, en håndfull vann. "Det er nok. Så er du døpt."

Nå har jeg djup repekt for de som har et annet dåpssyn enn meg. Jeg underslår ikke at jeg er baptist. Men er ikke dette en dåpspraksis som er problematisk selv for de som tror på spedbarnsdåpen? Er poenget bare å få døpt så mange barn som mulig?

Men det er vel her vi rører ved kjernespørsmålet: Den norske kirke lærer at barnet blir Guds barn i dåpen. Da spør jeg: Hva er de da før de blir døpt?

Ekteskapet prolematiseres i Den norske kirke, det samme med spørsmålet om homofili, men hva med synet på barna og dåpen? Er dåpsteologien uproblematisk? Jeg har ennå til gode å høre prester i Den norske kirke si det rett ut, at udøpte barn er djevelens barn, men hvis de først blir Guds barn i dåpen, hva er de da før de blir døpt? Vil udøpte barn gå fortapt? Da hører jeg enkelte prester si at det spørsmålet får Gud ta seg av. Men har ikke Gud gjort seg avhengig av dåpen? Om ikke, hva er da poenget med å døpe så mange barn som mulig? 

Jeg har i grunnen ikke noe med hvorfor og hvordan Den norske kirke praktiserer dåpen. Jeg tilhører ikke denne norske kirken. For meg er dette fremmed, men det reiser likevel noen fundamentale spørsmål for oss som står utenfor. Heldigvis er vi for lengst passert det stadium hvor Den norske kirke og andre barnedøpende kirker tvangsdøpte barn til slike kjettere som meg, eller forfulgte annerledestenkende. 

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 21

Kol 2,13-15: Syndenes forlatelse er den største gaven av dem alle! Etter hvert som du modnes og vokser til både som menneske, og som kristen, forstår du det. Så når Paulus skriver til menigheten i Kolossai disse ordene: "Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud, han tok det bort fra oss da han naglet det til korset" - så er det selve kjernen i evangeliet han avdekker for oss! 

Ingenting, absolutt ingenting topper dette, og det er heller ingenting mer du trenger enn syndenes forlatelse! Det er heller ingenting som bringer glede med seg eller frigjørelse og frihet, som når du erfarer den nådefulle Guds konkrete inngripen i ditt liv og får dine synder tilgitt. 

Det finnes et før og ett etter et menneske blir en kristen. Om dette er Det nye testamente og apostlenes lære meget klar: "Dere var døde", skriver appostelen Paulus til medlemmene av den kristne forsamlingen i Kolossai. Åårsaken til at han si det er på grunn av "deres misgjerninger", deres synd. Synden skaper et skille mellom Gud og mennesker. I brevet han skriver til de kristne i Efesos er han inne på samme tankegang: "Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger ... Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre." (Ef 2,1 og v.3b) 

Men de døde vekkes til live med frelsen i Kristus! "Men dere gjorde han levende." (v.13b) Apostelen Peter beskriver det nye livet slik i 1.Pet 2,9: "... han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys". 

Å stå i gjeld er ingen god følelse. Alltid komme til kort. Aldri få gjort opp for seg.  Slik er den ikke-kristnes, den uomvendtes stilling innfor Gud. Han eller hun er under Guds vrede. Adskilt fra Gud. Men den som er blitt et Guds barn av bare nåde, har gått over fra døden til livet, fra mørke til lys, og har fått dette gjeldsbrevet tatt fra seg. Det er blitt naglet til korset, gjelden er opp og avgjort, betalt. Det finnes ingen regning, ikke noe gjeldsbrev igjen. Dette er evangeliet om Guds nåde!

Derfor gleder jeg meg over syndenes forlatelse, og det nye livet i Kristus.

La oss se nærmere på dette gjeldsbrevet:

Det greske ordet er 'cheirographon' som bokstavelig talt betyr 'autograf'. Det handler altså om en håndskrift undertegnet av en skyldner med erkjennelse av hva han eller hun skylder. I dette tilfellet er det Gud selv som har skrevet skyldbrevet eller gjeldsbrevet, og mennesket har med sin synd undertegnet det. 

Ordet for 'slettet ut' er det greske ordet 'exaleiphein'. Dette ordet gir oss et innblikk i Guds ufattelige nåde. Dokumenter som ble skrevet på denne tiden ble enten skrevet på papyrus, et slags papir laget av margen på sivaks, eller de ble skrevet på dyreskinn. Begge disse materialene var ganske kostbare, og det måtte ikke sløses med dem. Det blekket de brukte den gangen, var uten syre, og det ble liggende på overflaten av papiret og trengte ikke ned i det slik som moderne blekk vanligvis gjør. For å spare papir hendte det ofte at en skriver brukte papyrus eller dyreskinn det allerede var skrevet på. Når han gjorde det, måtte han først ta en svamp og stryke bort skriften. Fordi blekket ikke hadde trengt ned i papiret, kunne det bli tørket vekk. Det er dett bildet Paulus bruker når han skal beskrive syndenes forlatelse. Gud har, i sin store nåde, strøket vekk vår syndeliste så fullstendig at det er som om det aldri hadde stått noe der. Ikke det minste spor var tilbake.

Dette gjeldsbrevet tok altså Gud og naglet det til Kristi kors. I den antikke verden ble det sagt at når en lov eller forordning skulle slettes, ble den festet på en planke og det ble slått en spiker rett gjennom den. På Kristi kors ble gjeldsbrevet mot oss korsfestet. Dette er virkelig nåde.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 20

Kol 2,6-15: Det er interessant og viktig å merke seg hvor Kristus-sentrert apostelen Paulus er i brevet han har skrevet til den kristne forsamlingen i Kolossai. Det er som et repiterende tema i en vakker symfoni. "For i hans kropp bor hele guddomsfylden." (v.9) Med hele kirken bekjenner vi at Kristus er sann Gud og sant menneske. Han er ikke halvt Gud, og halvt menneske, men 100 prosent Gud og 100 prosent menneske. Han er ingen engel, men Gud kommet i kjød. Alt som Gud er har tatt bolig i Sønnen. 

En tidlig kristen trosbekjennelse fra det fjerde århundre, som tilskrives erkebiskop Athanasius av Aleksandria, tar for seg læren om Treenigheten. Der heter det blant annet: "Og dette er den felles kristne tro, at ærer en Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For en person er Faderen, en annen Sønnen, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Den Hellige Ånds guddom er en, herligheten er like stor, majesteten like evig. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd.  Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. Umåtelig er Faderen, umåtelig er Sønnen, umåtelig er Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd. Og likevel er det ikke tre evige, men en evig..."

Det er ikke gitt forstanden å forstå dette. Dette hører inn under troens mysterium.

Men det stanser ikke her. Som hentet fra et brådjup skriver Paulus: "... og i ham ... har dere fått denne fylden." (v.10)

Vi forstår intuitivt at dette ikke har med følelser å gjøre, for de færreste jeg kjenner vil kunne påberope seg å ha gudomsfylden i seg. Derfor er det viktig å merke seg hvordan apostelen ordlegger seg! Det er en svært betydningsfull understrekning: "i ham". Dette er jo vi eier "i Kristus", og som vi får del i gjennom Ham. Selv dette er et troens mysterium!

Hvilken gave Kristus er! Peter sier det slik: "Alt det vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Slik har dere også fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur ..." (2.Pet 1,3-4a)

fortsettes

Farvel, gode venn - men på gjensyn

Etter noen dager med oktobermånedens tåke og regn, våkner vi til en strålende morgen hvor naturen har kledd seg i sin vakreste skrud. Denne dagen er likevel en dag full av sorg og vemod, men også takknemlighet og lengsel. I dag tar vi nemlig det endelige farvel med en av mine gode venner fra oppveksten og hvis vennskap holdt livet ut. Dessverre kan jeg ikke delta i begravelsen. Kreftene mine strekker ikke til etter hjerteinfarktet. Even Danbolt ble bare 62 år. 

Men minnene lever! Gode, vakre minner om en mann som var hel ved, med et klart Kristusvitnesbyrd, som aldri sa et vondt ord om noen, som alltid klarte å vri samtalen over på noe som hadde med Guds rike å gjøe, uten at det ble påtrengende og unaturlig. Even var bare sånn. Omsorgsfull, en usvikelig venn. Vi fikk noen gode samtaler på sluttten av hans liv som skulle bety så mye for meg, på vanskelige sykdomsdager for oss begge. Vi ba for hverandre og fant hverandre i et felles lidelsesfellesskap.

Even og jeg dro på Interrail sammen. Tvers gjennom Europa. Fra den turen har jeg bare gode minner, og morsomme historier, vi gjerne gjenfortalte når vi møttes. Eller fra tiden ii skolelaget, hvor vårt vennskap startet. 

Nå er reisen til Even over. Han er hjemme hos Gud. Der har han fått oppleve det han lengtet etter på jord: å bli frisk av kreften. Nå har han endelig sluppet smertene, det unner jeg ham. Men det er likevel ikke slik det skulle være. Astrid og barn og barnebarn og alle vennene skulle hatt deg lenger, men slik ble det ikke. Slik er livet. 

"Om jeg lever eller dør hører jeg Herren til."

Du tilhørte Herren hele livet, Even, fra vugge til grav. Nå er du hos Ham du elsket og som elsket deg. 

Farvel, gode venn - men på gjensyn.

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 19

Kol 2,6-15: Midt i et oppgjør med datidens falske lærdomsvær skriver apostelen Paulus om det store vannskillet bokstavelig talt: dåpen. Det er ikke malplassert. "For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde." (v.12) Dåpen innebefatter jo nytt liv, en ny start. Det er å legge ting bak seg. Et brudd med det som var. For å kunne forstå dåpens betydning, bør vi se nærmere på selve ordet som brukes og som på norsk oversettes med dåp, nemlig det greske ordet: baptizo. Dette ordet betyr 'dykke ned, dykke under, dykke seg ned'. I klassisk gresk også brukt om 'å drukne, omkomme, gå under'. I sin 'Håndbok til Det nye testamente' siterer E.Thestrup Pedersen, som skrev i en lignende håndbok, følgende: "Kristen dåp er rotfestet i sentrum av evangeliet: Kristi død og oppstandelse. Dette har funnet sitt sterkeste uttrykk i Ron 6,1-11. Til dåpens ytre ritus (neddykking i vannet) svarer den indre virkelighet (samfunnet med Kristi død)." (Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente. Filadelfiaforlaget. 2 opplag, side 274) 

Det er et før og ett etter dåpen! Det ser man ikke minst i nåtidens virkelighet, når muslimer kommer til tro på Jesus. At de kommer til tro er problematisk nok for medmuslimer, men den store testen og det virkelig problemet er når de lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Det innebærer nemlig det tydeligste bruddet av dem alle med det livet som har vært, og det livet som skal leves nå. Dette forstår kanskje muslimer bedre enn kristne gjør? Kanskje flere trenger å oppdage hvor radikal dåpen er? Den legger. 'verden under vann', for å sitere den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. Dåpen er en begravelse av det gamle livet og en oppstandelse til det nye livet levd med Jesus som Herre.

Dåpens sterke symbolske betydning kommer sterkt til uttrykk i det Paulus skriver. Når vannet lukker seg over dåpskandidatens hode, var det som om noe døde. Da han eller hun ble reist opp igjen fra vannet av dåpsforetteren, var det som om den som ble døpt sto opp igjen til et nytt liv. En del av den døpte.

"Men vi skal legge merke til at symbolikken kunne bli til virkelighet bare på en betingelse. Den kunne bli en realitet når en hadde en avgjort tro på Jesu Kristi liv og død og oppstandelse. Det kunne bare skje når et menneske trodde på Guds direkte inngrep da han oppreiste Jesus Kristus fra de døde og at han kunne gjøre det samme for ham. Dåpen for den kristne var i sannhet en død og deretter en oppstandelse, for han trodde at Kristus hadde dødd og stått opp igjen. Og nå opplevde han det samme som hans Herre og Mester." (William Barclay: Din daglige Studiebibel. Kolosserbrevet. Ansgar forlag 1990, side 158).

I en kontekst med en pågående innflytelse av vranglære er dåpen med på å understreke at den døpte er død, og har oppstått til et nytt liv. Han eller hun følger da Jesus, og skitner eller flekker ikke til dåpsdrakten sin, men holder den ren ved å holde seg til den apostoliske tro.

fortsettes

Hvem drar båten i land på den siste seilasen?

Etter hjerteinfarktet som rammet meg for noen dager siden er det mange tanker som har meldt sin ankomst i hodet mitt. En strofe fra en gammel salme har fått fornyet aktualitet. Stilt overfor muligheten for den siste seilasen, "blir det smått det som før syntes stort, da blir det lite alt det jeg har gjort. Da uten deg vil jeg komme til kort, Jesus, Jesus." 

Det hjelper lite med klisjeer, store ord, alt koker ned til det vesentligste: Jesus. 

Hva har jeg sløst bort livet mitt på? For vi sløser alle bort livet på noe, noe som vi gir vår oppmerksomhet til, noe som vi bruker tid og krefter og penger på. Jeg vil sløst bort livet mitt på Jesus. Være en eksravagant tilbeder. Sløse med rådyr parfyme. Glede Hans hjerte. Ikke være så opptatt av hva folk mener. Være redd dem. Jeg skal ikke svare for dem likevel. Om de ser på meg som en Jesusfanatiker, ja, hva så, det er jeg som skal svare for hva jeg brukte mitt liv på! Ingen andre. 

Jeg har ikke rare kreftene igjen, men Han skal få dem! Jeg er Hans, ingen annens. Jeg er redd, sliten av alle smertene, har mange spørsmål, men jeg er Hans. 

Han eier kraften, Hans er nåden, Han bærer meg, ikke jeg Ham. Han ER LIVET! Det har jeg virkelig sett når jeg har vandret gjennom dødsskyggens dal. 

Nå tror jeg at jeg fremdeles har seilturer igjen. Det er mange farvann jeg skal seile i i årene fremover. Og Herren er i båten. Av og til sovende, men alltid våkende. Men en dag kommer den siste seilasen, som den gjør for oss alle. Da vil jeg kappe alle fortøyningene, kaste over bord alt jeg ikke trenger for reisen, og stevne mot himmelens kyster.