Reiselektyre for den åndelige vandringen

Han har vært mitt reisefølge i mange år nå, særlig i våkenettene. Alltid trofast. Alltid full av visdom. En god samtalepartner. Derfor er dagen i dag, minnedagen for Isak Syreren en god dag for meg. En dag hvor jeg kan takke Gud for Isaks liv. Jeg har alltid med meg en liten bok som inneholder noen sitater skrevet av den hellige Isak i rygggsekken min. Den er akkurat passe stor til å ta frem hvor som helst - og lese sakte. For Isak leser man ikke fort. Alle setninger er så ladet med innhold, ordene stikker djupt, berører deg - og ikke minst utfordrer deg. Her om dagen skaffet jeg meg også en helt ny oversettelse av utdrag fra hans skrifter, men den har et format som passer best for hjemmebruk.

For ordens skyld: når jeg skriver 'samtalepartner', så er det jo ikke en ordinær samtale vi fører, om noen skulle tro det. Det handler om at jeg leser, og Isak svarer gjennom det han har skrevet, så vi snakker om en tenkt dialog. Det burde jo være opplagt, men skjønt i vår tid, kan man jo beskyldes for litt av hvert.

I dag skal du få med deg to sitater av Isak Syrer. Selv går jeg å grunner på innholdet og tenker på det verk Guds hellige Ånd utfører i vårt indre. Isak Syrer, som levde på 600-tallet, valgte å forlate sitt embede som biskop etter et halvt år og gå tilbake til det kall han hadde hatt om å bli munk. I stedet for å være biskop levde han som eneboer i fjellene i det nåværende Kurdistan. Hans skrifter vitner om en djup åndelig erfaring:

Fruktene av det indre menneske kommer først med tåreflommen. Når du når det sted der tårene finnes, skal du vite at din ånd har sluppet ut av denne verdens fengsel og begynt sin vandring på den vei som fører til det nye liv. I denne stund begynner din ånd å puste den herlige friske luft som er der, og den begynner å felle tårer. Øyeblikket nærmer seg da det åndelige barnet skal fødes, og fødselsveene er harde.

Nåden, vår felles mor, venter utålmodig på å få føde sjelen, Guds bilde, bære den frem i den kommende verdens lys. Og når tiden er inne da hun skal føde, begynner forstanden å ane noe av det som finnes i den andre verden - som en svak duft, eller som livets første åndedrag hos et nyfødt barn.

Men vi er ikke vant til en slik opplevelse, og siden den er vanskelig å holde ut, blir vår kropp plutselig overveldet av gråt blandet med glede.

Og så det andre sitatet:

'Den ydmyke vil ikke bli sett og gjenkjent av menneskene, men går inn i seg selv, vender ryggen til sin fortid, og søker etter å bli helt ukjent, til og med for seg selv. Han registrerer riktignok folkemasser, bråk og støy, forfengelighet og bekymring, lyst og fråtsing. Han er heller ikke fremmed for samtaler, prat og atspredelse. Men hans høyeste ønske er å utslette seg selv og leve alene i stillhet, skilt fra resten av skapningen, på et stille sted.

Han velger seg heller den nederste plassen, fattigdom og savn, enn å eie mye. Han vil alltid disponere sin tid fritt og slippe alle bekymringer, han vil unndra seg de jordiske ting og holde sine tanker samlet. For et mangfold av ting føder et mangfold av bekymringer og vekker enn rekke brysomme tanker.

Hos den ydmyke finnes det ingen hast, ingen forvirring, ingen tomme eller heftige tanker. Han forblir alltid i ro. Om ilden fra himmelen herjer jorden, frykter den ydmyke ingenting. Alle rolige mennesker er ikke ydmyke. Men alle ydmyke er rolige. Den som ikke er ydmyk kan ikke trekke seg tilbake, men du finner mange som trekker tilbake uten å være ydmyke. Derfor sa den milde og ydmyke Herren: 'Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.' (Matt 11,29)