I natt drømte jeg om en løve

I natt drømte jeg om løver igjen. Så levende. I drømmen var jeg utendørs i et sletteland, hvor jeg gikk alene. Etter å ha gått en stund, ser jeg plutselig en løve. Merkelig nok blir jeg ikke redd. Det er en ung løve. En hun. Så taler den til meg:

"Følg meg!"

Og jeg følger etter. Inn i det vakreste landskap du kan tenke deg. Blendende vakkert var det. Den unge løven går et stykke foran meg, snur seg av og til som om den vil forsikre seg om at jeg følger etter. Vi går lenge sammen, før vi kommer opp på et høydedrag og der - der ligger den! En svær hanløve. Den reiser seg i det jeg kommer. Den er virkelig svær. Majestetisk. Så vakker. Sollyset får pelsen til å glitre. Så kommer den mot meg. Jeg blir ikke redd.

Så blir jeg med til plassen der løven satt og jeg lener hodet og kroppen min inn til den, i det jeg setter meg ved siden av den.

Alt ånder av fred. Ro. Hvile.

Jeg tenker på ordene fra Åp 5,5:

"Men en av de eldste sier til meg Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret!"

Jeg trenger ikke være redd.

Dette er tredje gangen jeg drømmer om løver de siste månedene.