SISTE: Russland innfører lov mot 'forvrengt og ekstremistisk bruk' av Bibelen

På den russiske presidentens initiativ har den russiske Dumaen vedtatt en lov som forbyr 'forvrengte og ekstremistiske' utleggninger av Bibelen. Loven skal sikre at Bibelen ikke brukes til å forsvare noen form for anti-semittisme.

Russland er kjent for sterke anti-semittiske holdninger, og landets historie er full av eksempler på forferdelige pogromer.

Men Vladimir Putin, en tidligere KGB-agent, har lenge vært kjent for sin motstand mot anti-semittismen, og voldelige angrep på jøder har det de senere årene vært mindre av, skriver Israels nasjonale nyhetstjeneste.

Sjefrabbineren for Russland, Berel Lazar, sier til Israel National News, at den nye loven er uhyre viktig i kampen mot den russiske anti-semittismen. Offentlig takket han 'min venn president Putin som modig blokkerer alle anti-semittiske fenomener'.

Putins varme relasjoner med den jødiske befolkningen i Russland har lenge vakt stor oppmerksomhet. Nylig kunne jeg på bloggen skrive om hans egen svært rørende historie om hvordan en jødisk familie tok seg av ham, mens han bodde i fattige kår i en blokk i St.Petersburg. Jeg fikk mange reaksjoner på den bloggartikkelen. Flere stilte spørsmålstegn ved ektheten i historien. Men historien bekreftes i et intervju med Putin i New York Times, og omtales nå også av Israel National News.

I 2012 var Vladimir Putin tilstede under en minnemarkering i Natanya i Israel. Her er det reist et monument for å minnes Den røde armeens offer under 2.verdenskrig. Ved den anledningen sa han:

'Jeg er veldig begeistret for å være her i dag ... Jødenes Holocaust er den mest skammelige og mørke hendelse i menneskehetens historie, og den sovjetiske armeen knuste hodet på det nazistiske monsteret... Dette forunderlige monumentet stryker respekten jeg føler mot det jødiske folk og mot staten Israel'.

Billedtekst: Vladimir Putin i selskap med sentrale jødiske ledere i Russland.

Syrisk-katolsk prest: Klart vi var redde, men vi opplevde også Guds nærvær

Fader Jihad Youssef, som på mirakuløst vis, ble satt fri fra IS for kort tid siden, og som jeg har skrevet om ved flere anledninger her på bloggen, holdt for få dager siden et foredrag i Roma. For venneforeningen til Deir-Mar Musa klosteret i Syria (bildet), innrømmet han at det å bli i Syria under det kraftige bombardementet landet utsettes for satte hans tro på en kraftig prøve.

'Jeg visste hva troen betyr teoretisk, men jeg har aldri fått prøve troen så kroppslig', kunne fader Youssuf fortelle.

Han la til: 'Jeg erfarte virkelig hva det vil si å tro og hvordan troen bærer'.

Fader Youssef er medlem av kommuniteten som holder til i Deir Mar Musa klosteret. Kommuniteten ble grunnlagt av fader Paolo Dall'Oglio i 1991. Han hører med blant de syrisk-katolske prestene som er kidnappet av IS, og som man ikke kjenner skjebnen til. I Kristi himmelfartskapellet ber vi for ham hver eneste gang vi samles til gudstjeneste, som vi ba for fader Youssef da han var i fangenskap hos IS. Deir Mar Musa klosteret, eller Moses' kloster, har nå fire kommuniteter i fire klostre. Den første og opprinnelige kommuniteten befinner seg nettopp i Deir Mar Musa, i ørkenområdene 80 kilometer fra Damaskus. Som du ser på bildet har det en svært særegen arkitektur. Her leve det fremdeles et tidebønns- og gudstjenesteliv, til tross for den pågående krigen i Syria. Fader Youssef levde her helt frem til september i år.

Den syrisk-katolske presten, Jihad Youssef, kunne fortelle tilhørerne i Roma om flere dramatiske opplevelser han har hatt. I 2013 var byen Nebek omringet. Byen ligger bare 17 kilometer unna Deir Mar Musa klosteret.

'Vi - og våre venner - i den byen holdt ut i 25 dager i kjelleren i et hus. Det fortonte seg som 25 år. Våre byer er slett ikke laget for slikt bombardement og beskytning', kunne fader Youssef fortelle.

Når bombardementet var over gikk fader Youssef ut av kjelleren og kunne da se de store ødeleggelsene. Det hadde særlig gått ut over det kristne kvartalet i Nebek. Med det samme tenkte fader Youssef at disse husene måtte bygges opp igjen! Ved hjelp av donasjoner fra katolske organisasjoner i Europa, har munkene ved Deir Mar Musa klosteret vært i stand til å restaurere 63 hus i det kristne kvartalet i Nebek. De har også klart å bygge opp igjen hjemmene til noen av muslimene også.

Fader Youssef var veldig ærlig i sitt foredrag i Roma og sa at det var svært utfordrende å bli værende i Syria. Han forstår godt de som rømmer landet og gir seg i kast med det farefylte havet.

'Munkene og nonnene i Deir Mar Musa klosteret snakket daglig om de skulle bli eller reise. Om hvorfor vi er der. Drap, tyver som herjet, dette var vår virkelighet. Vi valgte å bli, fordi Gud har kalt oss til å leve her. Vi blir i solidaritet med våre venner i Nebek, både kristne og muslimer. Vårt nærvær er deres håp. Gud er vårt ly i trengselstider. Hver dag velger vi å tro og bekrefte vår dåp. Vi sier: Herre, vi tror, styrk vår tro. Det konkrete tegnet på Guds nærvær, var en følelse av at vi ikke var alene'.

La oss fortsette å be for fader Jihad Youssef, som for en tid vil oppholde seg i Roma, på grunn av videre studier, og for munkene og nonnene i Deir Mar Musa klosteret og i de andre kommunitetene som fortsatt befinner seg i Syria og Irak.

De 40 dagene før jul. Dag 32

I går skrev jeg om Maria. Vi kommer ikke utenom henne. Uten Maria ingen Frelser.

Men jeg har også stor beundring for hennes trolovede. Det var ikke selvsagt at Josef ville holde fast ved det han hadde lovet Maria, når de trolovet seg.

Vi vet at en trolovelse - eller forlovelse - i Israel på denne tiden var like bindende som et ekteskap. Vi vet også at det ekteskapelige samlivet begynte først med bryllupet. Ettersom Josef visste at han ikke var faren til barnet Maria bar, kunne ha krevd sin trolovede straffet for ekteskapsbrudd. Men Josef tok ansvar. Han ville ikke føre skam over henne, men skille seg fra henne i stillhet. Det er hva evangelisten Matteus forteller oss.

Det er også Matteus som forteller oss at Josef blir klar over at Maria var gravid før han selv får englebesøk. Matteus legger ikke skjul på at nyheten om Marias graviditet vekker mange slags følelser hos hennes trolovede. Hun har sikkert fortalt ham om hva Herrens engel har fortalt henne om det som har skjedd. Hva skulle han tro om det? Det Maria forteller er jo helt utrolig. Tenkte han at hun hadde vært utro, og at dekkhistorien var for fantastisk? Eller trodde han at det Maria fortalte var sant?

'Mens han tenkte på dette', skriver Matteus. Med andre ord det var ikke noen lett situasjon - verken for Maria eller Josef.

Den messianske jøden, David Stern, sier i sin kommentar til Det nye testamente, 'Jewish New Testament Commentary', at ordet for 'trolovet' i teksten til Matteus på hebraisk og arameisk er 'kiddushin' som betyr 'helliggjørelse', 'adskillelse', og i denne sammenhengen betyr dette at en bestemt kvinne er satt til side for en bestemt mann. Det var også slik, ifølge jødisk tradisjon, at utroskap i trolovelsestiden var en mer alvorlig synd enn utroskap etter at man hadde giftet seg.

Mens han grubler over hva han skal gjøre, får Josef englebesøk:

'Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud'. (Matt 1,20-23)

Hvordan reagerer så Josef på dette?

Matteus forteller: 'Da Josef var våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og han førte sin hustru hjem til seg. Men han levde ikke med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus'. (v.24-25)

Når alt kommer til alt viser Josef seg å være en virkelig mann. En mann som tar ansvar.

En bok alle burde lese som tar troen sin på ramme alvor

Det er få bøker som har grepet meg så sterkt som 'Flukten fra Syria & Irak', som nylig kom ut. Noen av sidene er merket av mine tårer. For dette er intet mindre enn historien om vår tids martyrer, våre lidende trossøsken, som betaler en så høy pris for å følge og forbli trofaste mot Kristus, at de elsker Ham like til døden. Skrevet med en slik varme og djup innsikt. Kari Fure, må være en av de mest kunnskapsrike journalistene på dette feltet, vi har i Norge i dag. Når faghistorikerne en dag skal skrive historien om vår tids kristenforfølgelse kommer de ikke utenom denne boken av Dagens redaktør.

De forfulgte får et ansikt. Det er deres historier som fortelles. Faktabasert, ja, mer enn det: dette er kunnskapsformidling, folkeopplysning om du vil. Mer enn det: dette er de personlige historiene, om tap, sorg, savn, men også om en trofasthet og utholdenhet som vi her i trygge Norge, har så mye å lære av. For slik utspilles troen seg for millioner av mennesker i dag. Ikke på glanset papir med løfte om å bli tatt ut av trengslene. Dette er historien om en prøvet tro - som holder - selv i bratteste bakker.

Vi møter kirkeledere, politikere og andre som også risikerer livet for å hjelpe. Jeg er full av beundring for prestene som velger å bli, og som viser seg å være sanne hyrder, som ikke rømmer når ulven kommer. Hvilke forbilder de er. Boken er en eneste stor oppmuntring til å løfte alle disse innfor Guds trone i våre forbønner.

Kari Fure setter ting inn i sin sammenheng - historisk, politisk, religiøst. Det er det som er så flott med bøker - de gir oss muligheten til å reflektere, til å se sammenhengene, mer enn det avisenes oversikter og ingresser kan. Og Kari Fure kan sin historie. Man blir litt klokere av å lese det hun skriver. Men det beste med dette er at man lærer å kjenne kirkens historie. For våre trossøsken i Syria og Irak hjelper oss til å se linjene helt tilbake til kirkens aller tidligste historie, oppdage våre trosrøtter. Det er denne historien som er i ferd med å bli borte, når tusener på tusener har lagt ut på den lange reisen for å finne et trygt ly, mens deres kirker og klostre, med uvurderlige skatter brennes og legges i grus.

Om dette er en bok å gi bort til jul? Forstyrrer den ikke idyllen vår? Mulig det. Men faktum er jo at selv Frelseren ble flyktning, og måtte rømme fra en despot som sto Ham etter livet. Jeg tror vi alle har godt av å rystes i vår makelighet. For det kan hende at vi selv en dag vil oppleve at det koster å tro også i Norge.

Takk, Kari Fure, som gav oss denne boken. Jeg håper inderlig det kommer flere!

Boken er utgitt av Lunde forlag.

SISTE: Pastor dømt til livsvarig opphold i nord-koreansk dødsleir

Ikke uventet, men likevel svært opprørende, kommer nå meldingen om at Nord-Korea har dømt den koreansk-canadiske pastoren, Lim Hyeon-soo (bildet), til livsvarig fengsel i en av Nord-Koreas dødsleire.

Pastorens familie har tryglet nord-koreanske myndigheter om å benåde ham, men til ingen nytte.

Den presbyterianske pastoren fikk dommen i dag, og han dømmes for en rekke helt absurde påstander. Som at han skal ha hatt planer om å velte den nord-koreanske regjeringen!

Det var i januar at menigheten han er pastor for mistet kontakt med ham. Da var han reist til Nord-Korea igjen, på en av sine mange humanitære reiser. Pastor Lim Hyeon-soo har brukt store deler av sitt liv for å hjelpe det hardt prøvde nord-koreanske folket.

I følge statlige medier i Nord-Korea har pastor Lim Hyeon-soo erkjent sine 'alle sine kriminelle aktiviteter'. Alle andre vet at det ene og alene er på grunn av hans kristne tro han nå er dømt til opphold i en av disse forferdelige arbeidsleirene, som i praksis er en dødsleir.

La oss be inderlig til Gud for ham.

De 40 dagene før jul: Dag 31

Jeg er full av beundring for Maria! Å si det koster faktisk litt, for noen får piggene ut, bare navnet hennes nevnes. Jeg har fortalt det før men for noen år siden hadde jeg et 'Maria-år'. Det er et av de rikeste årene jeg har hatt. Det året lot jeg nemlig tekstene som omhandler henne i Det nye testamente, følge meg gjennom hele året. Og jeg oppdaget en ting: Maria ledet meg alltid til Jesus! Hun pekte alltid på Ham.

Som hun gjør i bryllupet i Kana i Galilea:

'Hans mor sa til tjenerne: Hva han sier til dere, det skal dere gjøre'. (Joh 2, 5). 

Ikke noe sted i evangeliene peker hun på seg selv, men alltid på Jesus. Likevel, mor og sønn er forbundet med hverandre. Naturlig nok. Tenk noe så forunderlig å bli mor til Han som er hele verdens frelser! Og så under slike omstendigheter! Det må ha vært svært omtumlende og svimle dager for den unge jødiske tenåringsjenta. Englebesøk var nok ikke hverdagskost i de dager heller. Ikke rart hun ble redd.

'Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme'. (Luk 1,31-33)

Tenk å få høre dette. I en tid som Maria levde. I 400 år hadde det vært taust fra himmelen. Ingen syner og åpenbaringer fra Herren fra profeten Malaki og frem til nå. Og så dras altså denne unge tenåringsjenta inn i en malstrøm av begivenheter, hun dras inn i et mysterium, som har vært i Guds tanker og planer fra evighet av.

For det som skjer er jo på ingen måter tilfeldig. For Marias del var det helt uventet. Det er ikke underlig at hennes første reaksjon på engelens budskap, er denne:

'Hvordan skal dette gå til ...' (Luk 1,34)

Men fra Guds side er alt gjort ferdig. Fra evighet av.

Fra Marias side var det likevel ikke gitt at hun sa ja til dette. Hun var trolovet med en mann.

Vi kjenner jo historien så godt. Men har vi tenkt oss inn i Marias sted? Hva ville folk si? Gå der gravid og ikke kunne si hvem faren var? I en kultur som kunne steine noen for utroskap. Men Maria sa ja. Med alle de omkostningene det innebar. For det kom hverdager etter englebesøket.

Det vakre maleriet er malt av Stanley Fletcher.

Slik kjente jeg Henri Nouwen. Del 1

Historien du er i ferd med å lese har visse likhetstrekk med min egen. Få, om noen - det måtte bli Jean Vanier - har fått prege mitt åndelige liv som Henri Nouwen. På så mange måter har han kommet meg til hjelp, ikke minst i tunge sykdomsperioder.

Jim Forest (her sammen med sin kone), har en lignende historie å fortelle. Jeg har valgt å oversette den, da jeg tror den vil være til inspirasjon og åndelig hjelp for flere enn meg:

'I en vanskelig fase av mitt liv ble Henri Nouwen min åndelige far. Han var en fremragende sjelesørger som gjorde det mulig for meg å dele deler sider av mitt liv som var smertefulle, merkverdige eller pinlige. Han hjalp meg til å overleve tøffe tider og takle utbrudd av fortvilelse. Så jeg kan si det nå, helt fra begynnelsen av, at hva enn lys jeg måtte kaste over ham, så er ikke det et resultat ene og alene av å studere det han har skrevet, eller ved å identifisere hans hovedemner, eller analysere ham som om jeg studerte ham gjennom et teleskop. Han spilte, og faktum er, han spiller fremdeles en rolle i livet mitt.

Våre liv ledet oss begge til å krysse et hav, selv om det var i motsatt retning. Jeg lever i Henri's hjemland, Nederland, mens Nord-Amerika ble et hjem for Henri Nouwen. Det var ikke planlagt, kanskje det er Guds humor, men han og jeg byttet plass.

Henri var en rastløs mann, konstant i bevegelse. Hans rastløshet tok ham fra det ene kontinentet til et annet. Han underviste ved Notre Dame, så Yale, deretter Harvard, men kunne ikke bli værende ved noen av disse fremragende institusjonene. I sin søken etter fellesskap var han en slags midlertidig broder i et trappist-kloster i flere utvidede perioder, men fant ut at det monastiske livet - selv om det hjalp ham til å klarne hjernen - ikke var noe for ham. Han tok et sabbatsår i Latin-Amerika og trodde en tid at han hadde kall som misjonær, for så å bestemme seg for at det slett ikke var hans kall, det heller. Han fant endelig sitt hjem - ikke i akademia eller i et monastisk liv - men i en L'Arche kommunitet i Canada - ikke blant de briljante, men blant fysisk og mentalt funksjonshemmede og deres assistenter. Og til slutt, døde han under en reise - to hjerteinfarkt i Holland - på vei til Russland hvor intensjonen var å lage en film om Rembrandts maleri: 'Den bortkomne sønnen vender hjem.

(fortsettes)

Julens gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet

Her er en liten oversikt over gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten kommune fremover:

* Nattverdgudstjeneste torsdag 17.desember kl.18
* Nattverdgudstjeneste Nyttårsaften, torsdag 31. desember kl.18

Det blir altså ikke gudstjeneste på julaften.

I 2016 fortsetter vi med våre nattverdgudstjenester hver torsdag kl.18.00.

Det er mulig å avtale skriftemål i forbindelse med disse gudstjenestene. Ring 90525875 på forhånd. Dette gjelder også sjelesorgsamtaler.

Et vitnesbyrd om Watchman Nee fra en som møtte ham. Del 2

Her er andre og siste delen av vitnesbyrdet til Joy Betteridge, hvor hun forteller om sine møter med Watchman Nee. Første del ble publisert i går:

Jeg hadde ikke mange personlige møter med ham, for han var ikke en mann som var glad i småprat, men jeg var en stor beundrer av hans utleggelse av Ordet. På konferansene var han alltid kledd i en mørk blå kinesisk bomullsdrakt. Jeg så ham aldri med noen notater. Han gikk opp og ned med hendene bak på ryggen, og bare delte sitt hjerte. Medarbeiderne fikk alltid stille spørsmål etter at han var ferdig med å tale, og svarene han gav var alltid av stor åndelig verdi. Hver morgen på konferansen ble det gitt anledning til personlige vitnesbyrd fra deltagerne. De kunne fritt tale en halvtimes tid, og fikk de andre deltagerne anledning til å kommentere det som ble sagt. Til slutt var det broder Nee sin tur. Han ville summere opp og gi den som talte tilbakemelding som kunne hjelpe ham videre i tjenesten. Jeg husker hvor nervøs jeg var når jeg ble spurt om å gjøre dette, men jeg gjorde det, skjelvende! Blant de tingene Nee sa mot slutten var dette: 'Vi takker Gud for alt denne søsteren kan. Det ville være godt om hun gjorde seg noen erfaringer som gjør at hun oppdager at det er ting hun ikke vet!'  I dag forstår jeg hva han mente med den kritikken og jeg takker Gud for Hans vei med meg siden den gang. Når Nee inviterte meg til konferansen sa han: 'Om du bare ville være sammen med oss, så ville det i seg selv være et vitnesbyrd om at Guds menighet ikke bare er kinesisk'. Han brukte aldri begrepet: 'Kinesiske brødre og søstre', han foretok: 'brødre og søstre i Kina', fordi han understreket at alle troende er borgere av himmelen.

Jeg husker det siste møtet i Foochow før vi alle dro hvert til vårt. Broder Nee visste at han måtte bli i Shanghai på grunn av menigheten der, og derfor tok han beslutningen på konferansen, koste hva det koste vil, og han visste allerede at prisen ville være høy. Jeg så Guds nåde, så vel som sorg og et forvarsel, i ansiktet hans, i det vi overgav Ham i Guds varetekt. Han kunne ha kommet seg unna, han valgte å bli. 

Jeg husker også at vi sang en salme som var oversatt fra et engelsk dikt til kinesisk. Han elsket å synge dette og vi gjorde så vel vitende om at vi ville bli atskilt neste morgen. En grov oversettelse ville bli: 

'Hvis vår vei ledes gjennom lidelser, hvis Du befaler meg til å gå gjennom prøvelser; måtte det da være et intimt fellesskap mellom oss. Jo lenger prøvelsen varer, jo djupere er fellesskapet. Når det blir mindre av jordens velsignelser, ber jeg om at Du må gi meg mer av himmelen. Selv om hjertet er full av sorg, må likevel ånden min lovprise. Om du adskiller meg fra det vakre på jorden, må båndene mellom oss bli enda mer kostbare. Selv om veien er ensom, ber jeg om at Du er min venn; oppmuntre meg til å forbli trofast. Herre, jeg setter min lit til din nådefulle styrke, i det jeg håper på å være et rent redskap som Ditt liv kan flyte igjennom'.

SISTE: Kinesiske myndigheter stormet husmenighet

Mer enn 30 offisielle representanter for den kinesiske regjeringen, de fleste sivilkledde, stormet en husmenighet i Guizhou provinsen 30. november (bildet), midt under en gudstjeneste. De 30 som deltok på gudstjenesten ble fortalt at om de ikke øyeblikkelig avsluttet den, ville de bli bøtelagt.

Denne husmenigheten er også tidligere blitt raidet av politiet, og menigheten har ved disse anledninger betalt over 100.000 Yuan i bøter.

Denne gangen ble alle som deltok på gudstjenesten fotografert og filmet. Det samme ble lokalet. La oss huske våre medsøsken i Kina i våre forbønner. Vekkelsen går fram, og fortsatt er det mange som enten bøtelegges eller fengsles for sin tro. For tiden er det en bølge av raid mot husmenigheter en rekke steder i Kina.

Foto: ChinaAid

De 40 dagene før jul: Dag 30

'Julen er å ta imot Jesus som venn og bror', synger en av mine favorittsangere, Hilde Svela. Så sant det er. Julens budskap sprenger alle rammer. Den er himmel på jord!

For meg personlig har ordene fra prologen til Johannes-evangeliet, blitt spesielt levende disse adventstiden:

'Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss' (Joh 1,14). 

Bokstavelig står det: 'slo sitt telt opp iblant oss'.

Den Gud, som i Den gamle pakt, synes langt borte, og utilgjengelig for folk flest, kommer så nær at Han slår opp sitt telt på et stykke jord. Han får en adresse, først i en stall på Betlehemsmarkene, så i et hus i Nasaret. Han deler kår med mennesker flest.

Han ble menneske.

Og var likevel Gud.

Så nær at Han blir venn og bror. Det er virkelig himmel på jord - med alt hva det medfører. Tenk det, alt hva himmelen er og representerer finnes i Ham som slår opp teltet sitt midt blant menneskene.

'Min høyt elskede venn og bror'. Slik presenterte broder Charles av Jesus Frelseren, for mennesker han kom i kontakt med. Det tiltaler meg veldig. Det er ord som taler om personlig erfaring med 'Gud kommet i kjød'. En Gud som ser meg, og som solidariserer seg med menneskene.

Et vitnesbyrd om Watchman Nee fra en som møtte ham. Del 1

Som mange av bloggens lesere vet har Watchman Nee hatt avgjørende innflytelse på mitt kristenliv, faktisk helt siden jeg ble en kristen i 1972. Hans banebrytende bibelundervisning, blant annet slik vi kjenner den fra 'Det normale kristenliv', skape et grunnlag å bygge videre på som har holdt frem til i dag. Jeg er stadig på let etter nye ting som ikke er offentliggjort før, og særlig ikke på norsk, som kan belyse hans liv og tjeneste. Nylig kom jeg over denne artikkelen, som jeg har oversatt til norsk. Her er første av i alt to deler:

Den er et utdrag av et vitnesbyrd som ble gitt av Miss Joy Betteridge i Honor Oak Christian Fellowship. Dette fellesskapet ble ledet av Theodore Austin Sparks, som sees her på bildet, sammen med Watchman Nee. T.Austin Sparks var også redaktør for tidsskriftet 'A Witness and a Testemony'. Denne artikkelen er derimot ikke hentet herfra, men fra tidsskiftet 'Toward the Mark', som ble utgitt av en av medarbeiderne til Sparks etter dennes død, Harry Forster.

'Etter tidligere år av tjeneste for Kristus i Kina, vendte jeg tilbake til Shanghai i 1948. På den tiden holdt Watchman Nee en av sine medarbeiderkonferanser på et feriested i fjellene i nærheten av Foochow, sitt gamle hjemsted. Medarbeiderne kom fra hele Kina for å være med og fra andre steder i Det fjerne Østen. Jeg deltok på to av disse medarbeiderkonferansene. På den andre konferansen deltok jeg som en av arbeiderne, og det var på den tiden at kommunistene kom så nær til Foochow at man måtte slutte med å holde dem. 

Broder Nee fortalt meg at de som var ansvarlige for disse samlingene følte at de umiddelbart burde komme seg til Hong Kong, og la til at om det var slik at om jeg ikke delte dette synet og ville bli, skulle de passe på meg. Selv om jeg gjerne skulle likt å bli, så følte jeg det riktig å lytte til de som var overbevist om at vi burde dra så jeg ble med den gruppen som umiddelbart la ut på seilasen til Hong Kong. Kona til Watchman Nee var også med i denne gruppen. Jeg satte henne høyt. Hun var så praktisk i hjemmet, og stillferdig som hun var ble hun til stor hjelp for alle søstrene. Senere kom Watchman Nee selv til Hong Kong, for å være der en tid sammen med sin kone, men de vendte så frivillig tilbake til Shanghai, for aldri mer å komme ut.

(fortsettes)

Takknemlighet

'Når du åpner dine øyne mot en ny dag, still deg utenfor huset og si til solen: God morgen!

Fryd deg når du spiser frokost, det finnes mennesker som knapt nok har noe å spise denne dagen.

Fryd deg når du løper for å rekke bussen eller du kjører på jobb, det finnes mennesker som skulle ønske de kunne gå.

Fryd deg når du sitter i klasserommet og ikke forstår hva læreren sier, for det finnes mennesker som drømmer om å se.

Fryd deg når du snakker til dine kjære venner, men ikke har penger på kortet ditt. Hva betyr det når det kommer til stykke. Kjærligheten din går aldri ut på dato.

Fryd deg når du selv føler deg elendig, og er full av feil. Du er jo heldig som har følelser.

Fryd deg når du kommer hjem sent på kvelden, og foreldrene dine sier: Hvor har du vært hele dagen? Det finnes mennesker som er foreldreløse fra fødselen av.

Fryd deg før du sovner, ikke glem at noen fikk deg til å le eller gjorde deg lykkelig, da vil du ikke få mareritt.

Fryd deg når prøvelsene tiltar og verden synes så rå. Det betyr jo at Gud fremdeles husker deg og ønsker at du skal ta din tilflukt til Ham.

Shenouda III (bildet), kopternes forrige pave. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Anabaptister bygger gode relasjoner med jøder

Medlemmer av Amish-, Hutterite- og Mennonite-grupper dro nylig sammen på pilegrimsreise til Israel for å bygge gode relasjoner mellom anabaptister og jøder.

Det var med stor forundring og glede at sjefrabbineren i Jerusalem, David Lau sammen med parlamentarikeren Aliza Lavie, hørte 31 anabaptister synge medley av salmer utenfor sjefsrabbinatet. De sto som fjetret og lyttet til de vakre salmene, sunget flerstemt og uten instrumenter.

- Fortsett å synge. Dette var så uendelig vakkert, sa sjefrabbineren og ba gruppen synge mer: Syng noe om Jerusalem!

Og gruppen sang: 'We're marching to Zion, beautiful, beautiful Zion; we're marching upward to Zion, the beautiful city of God'.

Biskop Ben Girod, fra Idaho, lederen for 'Anabaptist Connection' kunne fortelle sjefrabbineren om hvem disse sangerne var, og om hvorfor de var kommet til Israel.

'Vi har oppdaget at skal vi finne ut mer om Herren, så må vi må velsigne jødene. Det finnes antisemittiske holdninger i vår historie, men vi har kommet for å omvende oss fra dette. Nå vil vi komme for utdype relasjonene oss imellom', sa biskop Girod, før han la til: 'Vi ønsker å komme nærmere dere fordi vi vil ha del i Abrahams velsignelse'.

Til dette svarte sjefrabbineren:

'Vi ønsker oss også gode relasjoner med dere, slik at vi kan velsigne hverandre. Hvis jeg velsigner dere, føler jeg at dere velsigner meg'.

Billedtekst: Biskop Ben Girod omfavner den israelske tur-guiden, Amir Orly. (Foto: Micah Smith)

De 40 dagene før jul: Dag 29

Den siste tiden har jeg latt meg utfordre av Jesu ord om å 'gjøre disipler'. Den siste befalingen Han etterlater seg, før himmelfarten. Vi har jo holdt på ganske lenge med å forkynne, og det er blitt mange troende, men så få disipler. Ikke noe sted i Det nye testamente har jeg funnet den såkalte 'frelsesbønnen', den som handler om å 'invitere Jesus inn i hjertet', men jeg finner ganske mye som handler om å omvende seg, forlate alt og følge Jesus.

Jeg har også latt meg utfordre av det Jesus sier - også mot slutten av sitt liv - hvor Han spør om jeg gjenkjenner Ham i de fremmede, de fattige, syke, de som sitter i fengsel.

Men jeg har også forundret meg over at Jesus ikke snakker om hva vi måtte tro om jomfrufødselen, eller tungetalen, eller et annet lærespørsmål. Ikke det at ikke læren er viktig. Hva vi bekjenner er absolutt viktig. Men i denne sammenhengen handler det mer om hvordan denne bekjennelsen får sitt uttrykk. I levd liv.

For vi er troende til litt av hvert, og det blir mange ord ut av det. Jesus kommer neppe til å spørre oss hvilke bibelord vi lærte utenat, eller om vi kan den rette forståelsen på noen av grunnspråkene. Men Han kommer garantert til å spørre oss om hva vi gjorde med de fremmede, de fattige, de syke eller de som sitter i fengsel. Han vil etterlyse den kroppsliggjorte troen. Den troen som ble levd ut. Som fikk bein og armer.

Jeg tenker på de syke og ensomme. De har mange menigheter glemt.

Jesus i brødkø, slik litografiet forteller oss, slipper ikke tak i meg.

Nei, jeg burde ikke gi mine lesere dårlig samvittighet nå før jul. Vi har det jo så travelt med å få alt i stand til julaften. Jeg forstår det.

Men det er noe som ikke stemmer. Når vi produserer så mange troende, og så få disipler. Hvor mange har vi disippelgjort dette året? Og hvor mange vil vi investere i neste år? Hvem kan vi være en åndelig far eller mor for?

'Da trådte Jesus fram og talte til dem: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende'. (Matt 28,18-20)

Røkelsen som er velbehagelig for Gud

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i formiddag. Prekenteksten er fra 2.Mos 30,34-36:

'Og Herren sa til Moses: Ta røkelseskrydderier - velluktende harpiks, balsam, harpiks med sterk lukt - disse tre slags krydder - og ren virak. Det skal være like mye av hvert. Av det skal du lage røkelse, en krydderblanding slik som det gjøres av en salveblander. Den skal være saltet, ren, hellig. Og du skal knuse noe av det smått og legge det foran vitnesbyrdet i sammenkomstens telt, der hvor jeg vil komme sammen med deg. Høyhellig skal det være for dere'.

En av gavene Jesusbarnet fikk av De vise menn var røkelse, sammen med gull og myrra. Røkelsen følger jødene i Den gamle pakt og den følger den nytestamentlige forsamlingen. For duften av røkelsen kjentes nok godt der de kom sammen i Salomos buegang i Templet i Jerusalem, slik vi leser om det i Apostlenes gjerninger. For der i Templet brant den hellige røkelsen. Som vi leste fra 2.Mosebok har Gud til og med gitt instruksjoner og selve oppskriften på hvordan den skal lages.

Går vi til Åpenbaringsboken finner vi flere beskrivelser av at himmelen er full av denne velduftende røkelsen. Den stiger opp foran Guds trone. Kontinuerlig. Og ikke nok med det - Kristi kropp har alltid vært duftende! Det finnes et bilde på Kristi kropp, Hans brud, i Høysangen:

'Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, som røkstøtter, omduftet av myrra og virak, av alle kremmernes krydder?' (3,6)

Har man med Gud å gjøre vil man dufte. La oss se litt nærmere på dette verset fra Høysangen:

Bruden som beskrives 'kommer opp fra ørkenen'. En ørken i bibelsk forstand er ikke alltid et karrig sted, ørkenen er først og fremst et sted der Gud åpenbarer seg. Når bruden kommer opp fra ørkenen betyr det at hun har vært igjennom en forberedelsestid. En tid hvor hun har vært sammen med Gud. Hos profeten Hosea finner vi et forunderlig ord i denne forbindelse. I kapittel 2,3 kan vi lese: 'Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen...' Tenk det! Gud fører alltid sitt folk ut i en ørken, en ødemark. Det måtte da være bedre steder å føre en brud? Til vannrike hager, til frodige landskap? Hvorfor en ørken?

Jeg tror det er for å få vår udelte oppmerksomhet. Når det ikke er noe som distraherer oss, så er det bare Gud og meg.

Steve Saint, født i Ecuador, forretningsmann, pilot og forfatter. Mest kjent som sønn av Nate Saint, en av de fire amerikanske misjonærene som ble drept av Auca-indianerne 8.januar 1956, ble for en tid siden utsatt for en ulykke på arbeidsplassen. Den har sterkt begrenset hans bevegelighet og gitt ham store smerter. Han har sagt følgende: 'Vi lærer langt mer gjennom de harde kapitlene enn gjennom de lette. Forbli svak og la Gud skrive din historie ... Han arbeider best gjennom svakhet så du og jeg har en fordel'. 

Steve Saint har vært igjennom en ørken. Hvorfor skulle Gud lokke Israels folk ut i ørkenen? For å dømme dem? Nei, profeten Hosea sier: 'og tale vennlig til henne'.

Når vi gir Gud vår udelte oppmerksomhet, når vi lar oss lokke med av Ham, så er det fordi vi får en helt spesiell gunst: vi lærer å kjenne og vi erfarer Hans ømhet. Her i ødemarken erfarer vi sannheten i ordene fra Jes 40,1-2: 'Tal vennlig til Jerusalem og rop at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder'. 

Nå kommer hun opp fra ørkenen, som en røyksøyle. Hva er denne røyken? Røyken symboliserer Herrens herlighet. Vi ser det flere steder i Bibelen. I 2.Mos 40,34 leser vi: 'Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte Tabernaklet'. Vi finner det samme i Åp 15,: Og templet ble fylt med røk fra Guds herlighet og fra hans makt'. Og i forbindelse med profetien hos Joel om Guds Ånd som skal utøses over alle mennesker, så leser vi om 'underfulle tegn på himmelen: blod og ild og røyksøyler'. Med andre ord: midt i det forferdelige som skjer skal Guds herlighet åpenbare seg! Og det passer så godt på 'hun som stiger opp fra ørkenen'. Det er nemlig de som mener at Guds menighet mot slutten av denne tidsalder vil være som et skip i storm, med brukken mast og forrevne seil, som så vidt klarer seg. Det er for meg et fremmed bilde. Jeg har nemlig lest Ef 5,27 hvor det står: 'Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være'. Og jeg har lest Ord 4,18: 'De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag'.

Det er en seirende menighet som møter endetidens uvær! Hvorfor? Fordi denne menigheten 'kommer opp fra ørkenen'.

Den brud som 'kommer opp fra ørkenen' dufter også av myrra og virak eller røkelse, leste vi fra Høysangen. Har du tenkt på hvorfor De vise menn gav Jesusbarnet myrra? For i våre øyne er det en underlig gave å gi et barn som har hele livet foran seg. Myrra ble nemlig brukt i forbindelse med en begravelse. Når kroppen skulle gjøres ferdig til å svøpes og legges i en grav. Som sagt: en underlig gave å gi til en slik gledesfylt høytidsstund. Men du forstår at gavene De tre vise menn gir Jesusbarnet er profetiske. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene!

Myrraen minner oss på det kostelige og dyrebare offer Jesus gir på korset, når Han dør for å sone all verdens synd. Apostelen Peter sier det slik i 1.Pet.1,18-19: 'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam...' 

Myrra lages av de gjennomhullede barken på et tre fylt av torner. Tenk det! Selv det er profetisk!

Litt senere i Høysangen leser vi om Brudgommen, som er et bilde på Jesus: 'Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrra-åsen og til Virak-haugen'. Innholdet i dette verset er fylt av kontraster. På den ene siden er jo dette så poetisk og vakkert: når dagen blir sval og skyggene flyr .. Vi ser det for oss, gjør vi ikke? Men brudgommen går til et sted hvor mørkets og lysets krefter møtes. Denne Myrra-åsen er Golgata-høyden.

På samme måte som med Frelseren har også vi en høyde å innta om vi skal favne korset! For vi kommer ikke unna korset. Apostelen Paulus avslutter sitt brev til alle menighetene i Galatia-området, slik: 'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. Tiden er kommet da jeg også må gå opp til Myrra-åsen. Det koster. Det er oppoverbakke. I det samme brevet skriver Paulus: 'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg'. (2,20)

Men det fantes også et sted til hvor brudgommen gikk. Det var til Virak-haugen eller Røkelses-haugen. Hvilken betydning har dette? Da må vi tilbake til versene vi leste fra 2.Mosebok. Myrra-åsen og Virak-haugen er nemlig forbundet med hverandre. 'Og du skal knuse noe av det smått ...' (v.36)

Når Maria synger sin lovsang synger hun: 'Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker, han støtte mektige ned fra deres troner og han opphøyet de små'. (Luk 1,51-52) Vi finner det samme i Døperens vitnesbyrd om Jesus, hvor han siterer fra profeten Jesaja: 'Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes'. (Luk 3,5)

Du forstår: stolthet er en vederstyggelighet for Herren. Skal vi tilbe må vi være bøyd. Da må det som skal bli røkelse fra våre liv knuses til det ikke er noe stolthet igjen! Skal vi tilbe må vi bøye våre knær. Du husker De vise menn? De 'bøyde seg og tilba'. Vi må bøye oss for Den Hellige.

Til menigheten i Korint skriver Paulus: 'For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige fir Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus'. (2.Kor 10,4-5)

Hvilke høyder finnes i ditt liv? Den som er sammen med Jesus oppe på Virak-haugen lærer hva sann tilbedelse er. For du kjenner jo til det Jesus sier Faderen lengter etter? De som tilber Ham i ånd og sannhet. De som er oppe på Virak-haugen i Jesu nærhet vil oppdage noe forunderlig! Duften av Jesus! I Salme 45,9 kan vi nemlig lese: 'Av Myrra og aloë og kassa dufter hele din kledning'. Tid tilbrakt med Jesus vil føre deg inn i Hans nærhet på en slik måte at du vil kjenne duften av Ham. Virak-haugen har alt å gjøre med tilbedelse, bønn og forbønn.

I Kristi himmelfartskapellet samles vi for å be hver torsdag. Når bønnestunden er avsluttet, ber vi høyt ordene fra Salme 141,2: 'La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer'.  Åp 5,8 forteller oss at våre bønner er røkelse som stiger opp foran Guds trone: 'Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet (merk deg at de falt ned!). Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse - det er de helliges bønner'. Det skjer noe med denne røkelsen i himmelen:

'Da Lammet åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time. Og jeg så de sju engler som står for Gud, og det ble gitt den sju basuner. En annen engel kom og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv'. (Åp 8,1-5)

Men det er også en annen side med oppholdet på Virak-haugen. Når vi tilbringer tid i Jesu nærhet, så blir vårt liv en tilbedelse. Det er dette som var den djupe lengselen til Paulus. I Fil 1,20 sier han det slik: 'Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller død'. 

Bare et menneske som er helt overgitt til Gud kan skrive slik: at livet blir en lovsang, enten man skal leve eller dø.

Alt henger sammen. Når Gud gjør fordring på et menneskes hjerte, gjør Han dets kropp til et tempel for sin hellige Ånd. Dette nære samværet med Jesus, hvor vi stadig forvandles til Hans bilde, gjør oss til en velduft for Kristus:

'Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som er frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?' (2.Kor 2,14-15)

1600 år gammelt kloster utenfor Mosul tilfluktssted for kristne på flukt

Irakiske kristne som flykter fra IS har søkt tilflukt i Mar Matti klosteret (bildet). Fra klosteret kan de se lysene i hjemmene de har flyktet fra. Så nær er terroristene.

Klosteret er 1.600 år gammelt, og ligger like nedenfor fjellet Alfaf, som ligger omlag 16 kilometer fra Mosul. Mosul falt som kjent i hendene på de islamske terroristene i fjor.

Mar Matti skriver seg tilbake til det fjerde år, når Matti eller Matteus, flyktet fra forfølgelsen under Romerriket. Han etablerte et eneboersted oppe på dette fjellet. Her tok han imot syke mennesker og hadde en sterk helbredelsestjeneste.

Da Mosul falt strømmet flyktningene hit. Nå finnes det noen få kristne familier her. Inntil nylig var Mar Matti et kjent og kjært pilegrimsmål for mange kristne. Klosteret rommer et stort bibliotek og her ble en årlig kristen festival holdt med deltagere fra hele Irak. En 1.100 år gammel kopi av et av brevene til Paulus har også blitt oppbevart her, men det er for kort tid siden brakt i sikkerhet.

La oss be om at Mar Matti blir bevart fra ødeleggelse. Her finnes uvurderlige skatter for den kristne kirke, og ikke minst finnes våre medsøsken her som lever i frykt for at IS skal komme.

De 40 dagene før jul: Dag 28

Har du tenkt på at Jesus lever mesteparten av sitt liv i det skjulte, i en anonym tilværelse i Nasaret, hvor Han vokser opp. Med noen få unntak, vet vi ingenting om årene fra Hans fødsel til Han en dag står fram og kaller sine første disipler.

Også i Jesu liv var det mange ordinære hverdager.

Kjedet Han seg? Jeg vet ikke. Han var jo fullt ut menneske, og prøvd i alle ting, så hvorfor ikke. Han har helt sikkert prøvd det alle mennesker opplever.

Hva gjør vi når vi er alene, når ingen ser oss?

Vet du, det er da vår åndelighet prøves!

Vi tror kanskje det skjer når vi er sammen med andre? Nei, da kan vi spille roller. Ta på oss en ytre 'åndelighet' som får andre til å tro at vi er noen andre enn de vi virkelig er. Det er når vi er alene at vi viser hva som bor i vårt hjerte! Ber vi? Leser vi Bibelen? Søker vi Herren?

I det skjulte er det bare Gud som ser oss. Det er da livet vårt virkelig teller.

Jesu skjulte år i Nasaret var helt sikkert fruktbare år. Som jøde var Han sikkert i synagogen så ofte anledningen bød seg. Han tok del i måltidsfellesskapet, i de jødiske høytidene, og helt sikkert arbeidet Han sammen med Josef i hans snekkerverksted.

Vi lever også mye av våre liv utenfor det offentlige rom. I våre nære relasjoner. Hvordan leves livet med Gud der? Er det annerledes enn når vi er sammen med andre? Og når jeg er helt alene?

De 40 dagene før jul: Dag 27

Hjemme hos oss luktet det alltid så godt før jul. Det skyldtes mor, som brant røkelse. Kongerøkelse hun hadde kjøpt på apoteket. Det hørte med til julen.

Vi har fortsatt med den tradisjonen i vårt hjem. Her dufter det Kongerøkelse.

En av gavene Jesusbarnet fikk av De vise menn var jo nettopp røkelse, sammen med gull og myrrah. Røkelsen følger både jødene i Den gamle pakt og den nytestamentlige forsamlingen. Duften av røkelsen kjentes nok godt der de samles i Salomos buegang i Tempelet i Jerusalem. For der i Tempelet brant den hellige røkelsen. Gud selv hadde gitt instruksjoner om det.

'Og Herren sa til Moses: Ta røkelseskrydderier - velluktende harpiks, balsam, harpiks med sterk lukt - disse tre slags krydder - og ren virak. Det skal være like mye av hvert. Av det skal du lage røkelse, en krydderblanding slik som det gjøres av en salveblander. Den skal være saltet, ren, hellig'. (2.Mos 30,34-35)

Går vi til Åpenbaringsboken finner vi flere beskrivelser av at himmelen er full av denne velduftende røkelsen. Den stiger opp foran Guds trone. Kontinuerlig!

Og Kristi forsamling har alltid vært duftende!

Det finnes et bilde på Kristi brud i Høysangen.

'Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, som røkstøtter, omduftet av myrra og virak, av elle kremmernes krydder?' (3,6)

Har man med Gud å gjøre vil man dufte! Fra ørkenen, som jo er det stedet der Gud åpenbarer seg, kommer bruden, og hun er omgitt av de dufter som sprer seg fra de som oppholder i Guds nærhet. I himmelen er det 'gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner'.

Hva er det med røkelsen som berører oss? For det gjør den. Stig inn i Kristi himmelfartskapellet når vi feirer gudstjenesten og du vil kjenne den herlige duften av røkelse. Jo, røkelsen levendegjør for våre sanser vellukten av bønnene som stiger opp til Gud.

Den kristne tro både smaker og dufter. Den er brød og vin, og den dufter av vellukt.

50 år siden Enzo Bianchi startet Bose-kommuniteten

Denne uken, nærmere bestemt på tirsdag, var det ganske nøyaktig 50 år siden Enzo Bianchi (bildet), slo seg ned i et leid hus i Bose i provinsen Biella i Italia. Den lille kommuniteten skulle utvikle seg til å bli et av Europas viktigste kristne kraftsentre i moderne tid. Man skal ikke forakte den ringe begynnelsens dag!

På midten av 1960-tallet forlot Enzo livet som student i Turin. Da var han 22 år gammel. Han lengtet etter å leve ut et autentisk kristent liv, preget av en djup kjærlighet til Guds ord. Den bedende lesningen av Bibelen utgjør den viktigste formende kraften i det som skulle bli Monastero di Bose. Enzo slo seg ned i et dalstrøk ved foten av de snøkledde alpene. Han ville leve som munk. De første årene var han her helt alene. Riktignok hadde det vært flere mens han studerte i Turin. Der forsøkte han å leve ut et liv i forpliktende fellesskap med andre. Til å begynne med var flere interessert, og de kom jevnlig til bibelstudiene han holdt. Men når de begynte å forstå hvor radikal denne veien, falt en etter en av og Enzo ble igjen alene.

Tre år senere skulle likevel flere slutte seg til, både protestanter og katolikker. Blant dem var det også tre kvinner.

Brødrene og søstrene i Bose-kommuniteten lever etter en monastisk regel inspirert av Pacmomius den store, Basilios av Cæsarea og Benedict av Nursia. De er hengitt til bønn og arbeid. Kommuniteten ønsker å leve etter Jesu eksempel og undervisning. Alle medlemmene av kommuniteten arbeider med grønnsakshagen, i ikonverkstedet, eller driver med trearbeider eller i pottemakerverkstedet. Noen av munkene arbeider utenfor klosteret.

Bose-kommuniteten legger stor vekt på å be tidebønnene og Lectio Divina tradisjonen. Lørdag kveld går kommunitetens prior gjennom søndagens lese- og prekentekster og utlegger meningen med disse.

Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg selv tilhører, har i mange år hentet mye inspirasjon fra Bose-kommunieten. Blant annet bygger de tidebønnsbøkene som kommuniteten i Bjärka Säby har utviklet, på tidebønnsbøkene fra Bose. Og mange svenske og norske kristne deltar årlig på retreater i Bose. I kommuniteten her kan både katolikker og protestanter ta del i nattverdsfeiringen.