Vi må våge å snakke om det!

Merkelig nok: vi skriver snart 2020 og fortsatt er det ting som er tabu. Som å snakke om at livet kan bli så vanskelig, at man ikke orker mer, og velger å avslutte det. Et annet tabu er døden. Den snakker vi ikke om før den rammer oss eller noen i vår bekjentskapskrets. La oss heller snakke om noe annet! I mens går noen rundt og har det vondt. Skrekkelig vondt. Og vi har ikke tid eller mot til å ta den viktige praten.

Selv kristne kan slite med livet. Det kjennes merkelig å skrive det, fordi de skal jo være så lykkelige med Jesus! Men de har det kanskje ekstra tungt når livet butter imot, og angsten banker på døra med sin klamme hånd. De får skyldfølelse fordi de ikke lever opp til det idealet som er skapt.

Jeg har kjent på dette selv. Angsten. Også for døden. Også en pastor er et menneske. Parkinsons handler ikke bare om stivhet i kroppen, ustøhet og skjelvinger, men også om uro, kroppslig og sjelelig, om redsel, om frykt for morgendagen og hvordan sykdommen utvikler seg og endrer deg. Men jeg har funnet hvile i dette, at når døden kommer, skal "Gud forløse min sjel fra dødsrikets grep, for Han, Gud, skal ta imot meg." (Salme 49,16)

Så har jeg møtt mange som sliter. Mange. Og de pårørende når noen har avsluttet det hele, fordi de ikke orket mer. Jeg har forrettet i flere slike begravelser.

Jeg skulle ønske at vi hadde mot nok til å ta den vanskelige praten.

Snakke om livet. Hvor skjønt det er - og hvor vanskelig det er. Hvor skjørt det er. Ta den vanskelige praten om døden. Hva vi tenker om den? Hvordan vi vil ha det i begravelsen. Ta praten om følelsene våre, angsten vår, troen vår.

Det er vågalt.

Men hva taper vi?

Kanskje det ikke er så farlig lenger å få gråte ut? sette ord på fortvilelsen?

Kanskje vi vinner mer! Kanskje vi blir et mer helere menneske! Sunnere! Mer glad i livet!

Ofte er det et spørsmål om tid. Den har vi jo som kjent ikke så mye av, men det er kanskje fordi vi flykter fra det virkelige livet.

Til slutt: Det er ingen skam å være redd! Det er ingen skam å slite psykisk. Vi er mer enn kropp og ånd, vi er sjel også. Med alt hva det innebærer. Om vi er troende, eller troende til litt av hvert. Vi er først og fremst mennesker.