Hvorfor blir ikke flere pasifister av å lese Messiasprofetien hos Jesaja?

Når man leser Jesaja-profetien i dag, på selveste Stefanusdagen, undrer jeg meg på hvorfor ikke flere kristne blir pasifister?

'For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike.'

Legg merke til koblingene mellom Barnet og freden. Herredømmet er lagt på dette barnets skuldre! Og merk kontrastene mellom kappen som er tilsølt av blod og ordene Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

Det er interessant å koble denne Messiasprofetien, som ble oppfylt i og med Jesu fødsel, til nettopp Stefanusdagen i dag. Dagen til minne om Kirkens aller første martyr, diakonen Stefanus. Vi leser i Apg 8 at samme dag som Stefanus blir myrdet, 'brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel'. (Apg 8,1-3) Den første menighet ble en forfulgt menighet, den ble en Martyrkirke.

Helt frem til Keiser Konstantin.

Etter det ble den selv en av de som forfulgte andre!

Før bar den bare Åndens sverd. Da bar den også sverdet. Glemt ble ordene fra profeten Jesaja. I hvert fall de versene som talte om de blodige krigsklærne som skulle brennes opp. De ordene passet ikke lenger.

Men kristne som har villet leve radikalt og i pakt med Bergprekenen har hentet dem frem igjen, gjennom hele Kirkens historie. De er blitt sett på som heretikere. Men disse har båret med seg mer av Kristi ånd, enn de som blandet sammen stat og kirke. Men så måtte også mange av dem bøte med livet og ble en del av martyrskaren, sammen med Stefanus.

Billedtekst: Profeten Jesaja skriver ned sin profeti om Messias som Fredsfyrsten.

Sørstatsbaptistene har ikke alltid feiret jul

Baptister i den sørlige delen av USA og trosfellesskapet av Sørstatsbaptister etter 1845 så opprinnelig ingen betydning i å feire jul. Høytiden ble ikke sett på som noen spesiell anledning til å feire gudstjenester i noen av de historiske baptistiske trosbekjennelsene. Og det er få eksempler på at julen ble feiret blant baptister før 1880 årene. Høytiden ble forbundet med verdslighet, ja sågar hedenskap, blant flere av baptistpastorene. Slike holdninger kan man også i dag finne spor av.

Likevel - i følge historikeren Emyl Jenkins, som har spesialisert seg på juletradisjoner i Sørstatene, så hadde folket i sør lange tradisjoner for å feire Kristi fødselsfest. Da julefeiringen sakte, men sikkert, kom til New England - Boston feiret ikke jul før 1856 - hadde sørstatsfolket gjort julen til en helligdag i de fleste statene. Det begynte med Alabama, Arkansas og Louisiana i 1830 årene. I Sørstatene feiret man jul med stor entusiasme, og lokale skikker vokste frem, både med hensyn til mat, pynting, bruk av fyrverkeri etc.

Før Borgerkrigen var det nok mange baptister som tok del i julefeiringen i samfunnet, sammen med sine familier, selv om man i deres kirker og forsamlingslokaler, ikke feiret julen. Begrunnelsen for dette var at de benyttet seg av den friheten som apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet:

'Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud'. (Rom 14,5-6)

Etter den amerikanske Borgerkrigen ble julefeiringen sakte, men sikkert, en del av gudstjenestefeiringen i amerikanske baptistmenigheter. En av årsakene var nok den voksende populariteten for julen i Viktoria-tiden. Dette gjaldt ikke minst alle de vakre julesangene, som ble skapt i denne tidsperioden. Julen ble også sett på som en fin anledning til å forkynne evangeliet.

I 1867 skrev en professor ved Southern Baptist Theological Seminary, Basil Manly jr, et brev til sine barn hvor han fortalte om programmet for søndagsskolen i menigheten, hvor det klart fremgår at man pynter et tre og lager til pakker.

En annen - og svært viktig årsak - til at julen fikk en spesiell plass i hjertene til Sørstatsbaptistene, skyldes en kvinne, misjonæren Charlotte Digges "Lottie" Moon. I 1887 skrev hun et brev til misjonsstyret og ba dem sette av en tid på året for å be og for å støtte misjonens sak med penger. Hun ba om at uken før jul ble avsatt til dette formålet. Hun skrev:

'Er ikke høytiden hvor familier og venner gir hverandre gaver, for å minnes selve Gaven som ble lagt på alteret for å forløse menneskeheten, den beste av alle tider til å innvie en del av vår overstrømmende rikdom - slik at vi kan sende videre De gode nyhetene til hele verden'.

Og slik er det blitt. Hvert eneste år er uken før jul det som er blitt kalt 'Lottie Moon' innsamlingen, hvor betydelige midler samles inn til misjonsarbeidet.

I dag minnes vi alle martyrene - tenk om du ble en av dem?

Har du - som meg - lurt på hvorfor vi inneklemt mellom de store festlighetene i julehøytiden, minnes Kirkens første martyr, diakonen Stefanus?

Det er slik at Kirken begynte å markere Stefanusdagen, før man begynte å feire 1.juledag. Stefanus kom til å symbolisere alle martyrene i Kirkens historie. Når man så begynte å feire Kristi fødsel, så man ingen grunn til å endre på når man så feiret Stefanusdagen. I stedet løftet Kirken frem både Kristi fødsel og martyrenes død. En bønn som binder disse to dagene sammen, lyder da også slik:

"I går ble Kristus født til jorden for at Stefanus i dag skulle fødes til himmelen'.

Bønnen uttrykker tanken om at martyrenes dødsdag er en fødselsdag. Det var nemlig slik at martyriet fikk en svært stor gjennomslagskraft i de første århundrene, ikke minst som et uttrykk for den ytterste identiteten med Kristi lidelse og seier over synden.

Den første etter Stefanus, så langt vi vet, som de kristne på stedet feiret minnet om hans martyrium, var biskop Polykarp av Smyrna. Han led martyrdøden i 156. Med ham begynner så Kirken å feire martyr- og helgendager. Men det er viktig å merke seg at det ikke var martyrene som ble forherlighet! Martyrene ble ikke feiret for deres egen skyld. Det var Kristus i martyren som ble lovsunget på martyrdagen. Deres liv hadde blitt eukaristi - et takkoffer.

Det er en voldsom kontrast fra juledagens glede til 2. juledags sorg og smerte. Men i dette uttrykkes livet, og ikke minst livet med Kristus, som innebærer offer og lidelse.

Det greske ordet for 'vitne' er 'màrtys', altså martyr. Det sier jo det meste.

I dag minnes vi alle martyrer som har gitt livet sitt for Jesus. Vi minnes deres mot, offer, vilje, og ikke minst deres djupe kjærlighet. De hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Vi ber for deres familier og deres menigheter. De er mange. De telles i millioner. Mens vi har feiret jul har mange av våre brødre og søstre mistet livet i Nigeria. Brutalt drept for deres tro. Innen året er omme vil mange flere måtte bøte med livet. Ber du for de forfulgte? Eller er det fjernt for deg? Tenk om du selv ble en som måtte gi livet for Jesus? Er din tro verd å dø for?

Reddet fra den visse død av Hl.Herman av Alaska

Jeg brukte deler av 1. juledag til å lese en biografi om Hl.Herman av Alaska, en av de første slaviske misjonærene til Den nye verden. I år er det 175 år siden denne hellige mannen døde. Det var i 1794 at en gruppe russiske misjonærene fra det berømte Valaam klosteret ved Lagodasjøen, kom til Kodiak i Alaska. Her grunnla de et misjonsarbeid, som skulle føre til at hele Alutiiq-folket kom til tro på Jesus.

Det underlige var at mens jeg leste denne boken, fikk jeg en hilsen fra abbed Tryphon, hvor han skriver om - ja nettopp, fader Herman av Alaska! Abbed Tryphon, som er en av mine venner, er abbed for All Merciful Saviour Orthodox Monastery i Vashon utenfor Washington, USA.

Historien abbed Tryphon forteller om Hl. Herman, er en historie han har fått fra biskop George, som er åndelig far for søsterklosteret til All Merciful Saviour Orthodox Monastery. Det ligger i Virginia. Historien biskop George forteller er fra 1990. Klosteret i Virginia hadde leid inn en mann til å hugge ned noen døde trær på eiendommen sin. Mannen, som drev et firma som tok på seg slike oppdrag, kom til klosteret sammen med sin kone. Svært hensynsfullt felte han de gamle trærne uten å skade vegitasjonen rundt dem. Når arbeidet var fullført ville han slett ikke ha noen betaling. De var ikke ortodokse, og munkene undret seg over hvorfor de gjorde arbeidet med trærne helt gratis.

Svaret fikk de senere, og årsaken handlet om noe som hadde skjedd noen år tidligere, da Leo og Kathleen, som de to het, giftet seg.

Både Leo og Kathleen var lidenskapelige fjellklatrere. Bryllupsreisen ble lagt til Alaska, hvor de skulle klatre opp Nord-Amerikas høyeste fjell, Denali (Aka McKinley). De oppholdt seg en tid ved foten av det 20.320 fot høye fjellet. Studerte kartet, snakket med kjentmenn, sjekket utstyret, og ventet på godt vær. Når de så endelig la ut på den særdeles vanskelige oppstigningen, var de svært spent på hvordan de skulle klare å klatreturen. Men de var fast bestemt på å lykkes.

Mot slutten av dagen, møtte de en mann som var på vei nedover. Den gamle mannen, gikk nedover en smal og stupbratt sti. Han så undelig ut, med en lang svart drakt. Han hilste vennlig på dem, og gav dem det råd at de snarest mulig måtte gjøre vendereis. Været var i ferd med å bli dårlig, en storm var i anmarsj. 'Snart', sa mannen, 'vil det være livsfarlig å oppholde seg i fjellet'. Og før de rakk å stille spørsmålet, sa han at han var lokal innbygger, og godt kjent med vær og føreforhold. Han forlot dem, og gikk videre.

Noen minutter senere, da Kathleen snudde seg for å se etter mannen, kom hun til å tenke på at han ikke hadde med seg noen oppakkning. Hvordan kunne han bevege seg så høyt oppe, uten mat og klær. De valge å lytte til den gamle mannens råd, og gikk ned igjen til leiren. Da slo det dårlige været til. Stormen raste i fjellene. En uke senere fikk de høre at en gruppe fjellklatrere hadde omkommet denne natten.

Da Leo og Kathleen kom tilbake til tettstedet som var utgangspunktet for klatreturen, tenkte de på den gamle mannen som hadde advart dem. Plutselig fikk de se et bilde av sin redningsmann. Det var satt opp på en oppslagstavle utenfor en kafe, sammen med bilder fra fjellet. Bildet av redningsmannen var trykket på en brosjyre fra en ortodoks kirke i nærheten. Bildet var et ikon av Hl. Herman av Alaska!

Leo og Kathleen var helt sikker. Dette var et bilde av mannen de hadde møtt i fjellet, og som var i ferd med å gå nedover den stupbratte fjellsiden. Han som hadde advart dem var Hl. Herman. De visste ingenting om denne ortodokse helgenen fra før av. Det var sant at han var en av de lokale! Men Hl. Herman hadde på det tidspunktet vært død i over 170 år. Likevel hadde han reddet dem fra den visse død.

Kristen kirke fra tidlig kristen tid gravet frem i Syria

En syrisk arkeologisk ekspedisjon som har arbeidet i områdene ved Tal Hasaka (bildet), i det nordøstlige Syria, har avdekket ruinene av en kirke og en kirkegård fra tidlig kristen tid. Det dreier seg om en katedral fra det 5.århundre. Tal Hasaka betyr 'høyde' og ligger i nærheten av byen Hasaka, nær den syriske grensen til Tyrkia.

Lederen for utgravingen, Abdul-Masih Baghdo, forteller at kirken er 22,5 meter lang, 14,5 meter bred. Kirken er bygget i stein, og veggene er malte med gips. Den er inndelt i ulike rom. Første del av kirkebygget er 8,6 meter langt, og 12,9 meter bredt. Det er tre innganger til denne delen av bygningen. Det finnes også et annet rom som er 5,1 meter langt, og som er 2,1 meter bredt. I begge rommene er det funnet to stoler, den ene flottere enn den andre. Den flotteste er laget av stein, dekket med gips, og tilhørte sannsynligvis kirkens biskop.

I tilknytning til katedralen er det også funnet en kirkegård, som er 18 meter lang og 2,1 meter bred. Her har man funnet 18 graver.

Damaskus i Syria fikk tidlig stifte bekjentskap med den kristne tro gjennom virksomheten til apostelen Paulus. Det var på et tidspunkt flere kristne i Damaskus enn noe annet sted, og den kristne tro spredte seg vidt og bredt i landet.

Nå er livets fødselsdag

Mine elskede, i dag er vår Frelser født. La oss derfor glede oss! Nå på livets fødselsdag skal det ikke være sorg. Livet tar bort vår frykt for døden og inngir oss glede, for vi er blitt lovet evigheten. Ingen blir vist bort fra denne lykken. For oss alle er det en og samme grunn til denne felles gleden; fordi vår Herre, som har knust synden og døden, ikke fant en eneste skyldfri, kom Han for å betale for oss alle.

Må den som er hellig juble, for han nærmer seg seierspalmen! Må synderen fryde seg, for Han er innbudt til nåden! Må hedningen fatte mot, for han kalles til livet.

I tidens fylde tok nemlig Guds Sønn menneskets skikkelse, som den guddommelige visdom og kunnskaps uutgrunnelige dyp hadde besluttet, for at menneskene skulle forsones med sin skaper og for at djevelen, dødens oppfinner, skulle beseires ved den samme mennesklige natur som han selv hadde beseiret.

Mine elskede, en slik fødsel sømmet seg Kristus, Guds kraft og Guds visdom. Ved denne fødselen var han både lik oss i sin menneskelighet og oss overlegen i sin guddommelighet. For var Han ikke sann Gud, kunne Han ikke gi oss legedom, og var Han ikke sant menneske, kunne Han ikke gi oss et forbilde.

(Leo den store, død 451)

Jeg hadde vært fortapt - om Du ikke hadde kommet!

En av antifonene til Magnificat Lille-julaften, passer også i dag på selveste julaften:

'Hør, Immanuel! Vår konge og lovgiver, og all verdens redningsmann, som folkene bier efter: Kom for å frele oss, Du vår Gud og Herre!'

Dagens julepreken er fra år 430:

'Jeg hadde vært død for evig, om Du ikke var født i tiden. Jeg var aldri blitt fridd fra syndens kjød, om Du ikke var blitt til synd for oss. Jeg hadde vært offer for en elendighet uten ende, om Du ikke hadde øvet Din miskunn. Jeg hadde aldri gjenfunnet livet, om Du ikke hadde forenet Deg med meg i døden. Jeg var gått under, om Du ikke hadde kommet meg til hjelp. Jeg var fortapt, om Du ikke hadde kommet'. (Augustin 354-430)

Julen er Guds kjærlige og rause omfavnelse av verden

På denne enkle måten vil vi få ønske alle bloggens mange lesere en velsignet Kristi fødselsfest! For oss blir det en stille feiring av inkarnasjonens store under: Gud ble menneske, og fikk et ansikt i Jesus Kristus.

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

I år har vi hentet juleevangeliet fra Galaterbrevet:

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne ..." (Gal 4,4)

Jesu fødsel var ikke Guds plan B. Gud skrev de første linjene av vår frelseshistorie før tidens begynnelse. Når tiden var moden - når Guds tid var inne - sendte så Gud sin Sønn.

Jesus sier om seg selv, slik det er gjengitt hos Johannes:

"Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket." (Joh 12,45-46)

I brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios av Antiokia:

"Det finnes en eneste Gud som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, sin Sønn. Det er Hans ord som har kommet av stillheten".

I Kristus kommer Gud for å søke opp menneskeheten, selv om det innebar å stige ned til jordens djup.

I Filipperbrevet finner vi juleevangeliet gjengitt slik:

"Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det, og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse..." (Fil 2,6-7)

For oss er inkarnasjonens under det aller største, og vi fryder oss over hva julens budskap betyr for en fallen menneskhet: den er Guds kjærlige og rause omfavnelse av verden!

Må Kristi fred fylle alles hjerter.

May Sissel og Bjørn Olav

Bederen og synodepresident Senbeto Wakene er død

I slutten av november 2008 var jeg så priviligert at jeg fikk møte synodepresidenten i Mekane Yesu kirken i Etiopia. Den ydmyke, stillferdige mannen kom på besøk i bønnekoia Mamre på Skumsjøåsen. Senere tolket jeg ham i forbindelse med en gudstjeneste i Toten frikirke, og ved en anledning ba han og kona for meg med håndspåleggelse, og gav meg en profetisk hilsning. Det er gode og sterke minner, og den profetiske hilsenen har fått betydning i mitt liv.

23. november i år døde han. Brått og uventet. Mekane Yesu kirken har mistet en av sine mest profilerte skikkelser, en beder og hyrde i ordets aller beste betydning. Det var forunderlig å møte ham. Han var en mann som bar med seg en Kristi velduft, og satte spor etter seg med sin enkelhet og varme.

En av hans beste venner, pastor Ivar Johnsen, i Toten frikirke, som vi ser her på bildet sammen med biskop Wakene, i bønnekoia Mamre, skulle ha møtt Senbeto Wakene mens han var på besøk i Afrika nylig. Bare en time før han og familien skulle reise, fikk de den sjokkerende og triste beskjeden om at biskop Wakene var død.

I et nyhetsbrev fra Toten frikirke, skriver pastor Johnsen:

'Senbeto var en unik leder. Han startet arbeidet i Ijaji-området for 35 år siden sammen med en håndfull andre troende. Den gangen var dette stedet et livsfarlig område, der lokale røverbander herjet nesten fritt. Gjennom harde forfølgelser under Mengistu-regimeet og videre framover vokste arbeidet frem til en stor og levende synode. Nå teller den 180 menigheter og 200.000 medlemmer. Det er et unikt prosjet, der også omfattende utvikling av helsestell, kornmøller, veibygging med mer inngår. Så å si helt og holdent finansiert av de fattige menighetsmedlemmenes egen givertjeneste. 'Self reliance' var en viktig filosofi for Senbeto. Hele atmosfæren i området er endret. Senbeto har stått helt sentralt i å bygge ned konflikter mellom ulike religiøse grupper, muslimer, evangeliske og ortodokse. Han har også vært deres samlede leder i prosessen med å styrke Ijali som sentrum for handel, politisk ledelse, skolevesen og annet. Senbeto hadde den suverene kombinasjonen av åndelig tyngde, fryktløshet og stor ydmykhet. Han var nær, varsom og bestemt på samme tid.

En av historiene om han var da kommunistregimet falt og alle myndighetspersoner flyktet. Senbeto fikk et masingevær i hendene og fikk oppdraget i å styre kommunen inntil videre. Foran seg hadde han blant annet 80 fengslede røvere. Han kastet geværet fra seg og holdt en skikkelig omvendelsespreken til røverne. Så lot han dem gå med beskjed om at de skulle være snille fra nå av. Det ble de. Flere av dem ble etter hvert pastorer og evangelister.

Flere tusen møtte fram under begravelsen den 24. november. Blant dem også muslimske, ortodokse og politiske ledere som ville ære ham. Det er stor sorg i kirken og hele Gibe-dalen. Men det han har sådd, vil bære rik frukt i framtiden'.

Vi lyser fred over Senbeto Wakene's gode minne.

Hver 12 kristne i verden er brasilianer

Det kommer kanskje som en overraskelse, men hver 12 kristne i verden er brasilianer.

Det viser en studie gjort av The Pew Forum on Religion & Public Life, som ble publisert i dag.

200 land er med i studien, og Brasil er nr 2 på listen, med mer enn 175 millioner kristne.

USA topper listen med 247 millioner kristne, mens Mexico er på tredjeplass, med 108 millioner. Det som forundrer med denne listen er at Kina ikke er med i oversikten! Kina burde jo ligge på tredjeplass, med sine mer enn 100 millioner kristne. Det er kanskje så mye som 135 millioner kristne i dette kommunistiske landet.

Brasil har mer enn dobbelt så mange kristne som Nigeria, og tre ganger så mange som Tyskland. Majoriteten - rundt 90 prosent - av brasilianerne definerer seg som enten romersk-katolske eller protestanter. Brasil var i alt vesentlig grad et katolsk land etter at landet ble kolonisert av Portugal i det 16 århundre. I 1950 identifiserte 94 prosent av brasilianerne seg med katolisismen. Men fra 1980 årene har antallet romersk-katolske minsket, mens antallet protestanter har økt kraftig. Det gjelder ikke minst pinse-karismatikerne.

Bildet er fra en vekkelseskampanje i Brasil.

Sørstatsbaptistene og Baptistenes Verdensallianse møtes for første gang siden 2004

En gruppe ledere fra Baptistenes Verdensallianse dro til Nashville i Tennessee, mandag 19. desember, for å møte med lederne for Sørtstatsbaptistene. Det var 2004 at Sørstatsbaptistene trakk seg ut av Baptistenes Verdensallianse, på grunn av teoligisk uenighet.

Initiativet til møtet mandag kom fra generalsekretæren i Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam (bildet). Bakgrunnen var en avtale fra 2004 om fortsette dialogen mellom de to gruppene. Sammen med Callam kom også John Upton, den nåværende presidenten for Baptistenes Verdensallianse og leder for Baptist General Association of Virginia; George Bullard, generalsekretæren for The North American Baptist Fellowship; og Sam Chaise, generalsekretær for Canadian Baptist Ministries.

Til å representere Sørstatsbaptistene møtte presidenten, Bryant Wright; Frank Page, presidenten for Sørstatsbaptistenes eksekutivkomite; Albert Mohler, president for Southern Baptist Theological Seminary; og Paige Patterson, president for Southwestern Baptist Theological Seminary.

I en pressemelding fra møtet heter det at samtalene var preget av vennlighet, ærlighet og respekt. Årsaken til bruddet i 2004 var slik Paige Patterson formulerte det: 'Baptistenes Verdensallianse kommuniserer ikke lenger et krystallklart evangelisk budskap om at Herren Jesus Kristus er ene og alene tilstrekkelig for å bli frelst'. Man er enig om at samtalene skal fortsette.

Utarbeider ny nattverdliturgi for Kristi himmelfartskapellet

For tiden holder jeg på med et svært spennende, og ikke minst givende arbeid. Jeg er i ferd med å forme en gudstjenesteliturgi, som skal brukes når vi begynner med våre nattverdgudstjenester i Kristi himmelfartskapellet, til våren.

Gudstjenesten er delt i to: Ordets og brødets liturgi. Den er satt sammen av bibeltekster, bønner fra den tidlige kirken, hymner fra kirkens salmeskatt, moderne sanger fra Taize.

Jeg har hatt en hobby i mange år nå, og den har bestått i å samle bønner fra den tidlige kirkens tid, og fra menn og kvinner opp gjennom kirkens historie. Nå kommer flere av disse til nytte igjen i denne liturgien. I forbindelse med brødsbrytelsen kommer vi også til å ha en lystenningsseremoni, hvor de som deltar får sine lys tent av Oppstandelseslyset og på den måten sendes de ut igjen for å være lys der hvor de er. Mange av elementene i denne nattverdgudstjenesten er hentet fra den aller første kristne tiden.

Nå håper jeg å få den prøvd ut i tiden før den offisielt skal taes i bruk. Kristi himmelfartskapellet skal stå ferdig til våren. Vi mangler fortsatt penger til tak og gulv, og til innredningen. Det er vårt bønneemne at den siste delen av økonomien skal falle på plass. Siste gang vi samlet inn penger fikk vi akkurat nok til å kjøpe råbygget. Om det er noen som vil være med på å hjelpe oss med resten, ca 20.000, så hadde det vært fantastisk. Små og store beløp til dette er like velkomne.

Om du vil støtte dette, kan du bruke kontonr:

1604.14.64406. Kontoens navn er Poustinia.

Mannen som ville bli lik Jesus, del 6

Charles de Foucauld fulgte Jesus bokstavelig. Etter at han hadde oppdaget at å følge Jesus var ensbetydende med å velge 'den nederste plassen' reiste han til Israel. Våren 1897 slo han seg ned i Nasaret. Han fikk seg arbeid i et kloster, og bosatte seg i et enkelt treskjul ute i hagen, og han sov på litt halm. I klosteret arbeidet han som murer, snekker, gartner og altmuligmann. Men arbeidet var ikke særlig tyngende. Han hadde rik anledning til å lese i Bibelen, og til å be. Hvilket han også gjorde.

Hans målsetning denne tiden var denne:

'Alltid, uopphørlig lese evangeliet for at man i Ånden alltid kan ha Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus'.

Hans skriftefar anbefalte ham å skrive ned de tankene han fikk når han mediterte over Guds ord. Disse dagboknotatene bestod ofte av svært personlige samtaler med Gud, båret av en sterk tillit til og åpenhet for Jesu nærvær. Det er fra denne tiden han skriver sin berømte overgivelsesbønn:

Far, jeg overgir meg til Deg;
gjør med meg som du vil.
Hva du enn gjør med meg,
så takker jeg Deg.
Jeg er rede til alt,
jeg tar imot alt.
Bare Din vilje skjer i meg
og alle Dine skapninger,
ønsker jeg meg intet mer, min Gud.

Jeg overgir min sjel i dine hender,
jeg gir Deg den, min Gud,
med mitt hjertes hele kjærlighet,

fordi jeg elssker Deg
og min kjærlighet driver meg
til en total overgivelse
uten forbehold:
å overgi meg i Dine hender
i en uendelig tillit.

for Du er min Far.

(fortsettes)

Fredsdue laget av bombeavfall - salgssuksess for 'rettferdig handel' butikker

Et nettverk av butikker som selger 'rettferdig-handel' varer i USA opplever vekst i omsetningen.

Det finnes nå hundrevis av 'Ten Thousand Villages' forretninger spredt over hele USA. I november åpnet fem nye. Juledekorasjonen som holdes opp på bildet, er en av bestsellerne.

Det er fattige mennesker fra blant annet Filippinene og Bangladesh, og andre land i Asia og Afrika, som får solgt varene sine på denne måten.

Både i 2008 og 2009 opplevde man liten interesse for denne type varer, men både i fjor og ikke minst i år, har det vært en jevn vekst. Økningen i år er på hele 10 prosent, og man regner med å selge for over 25 millioner USD.

Til hver gjenstand er det knyttet en egen historie, noe kjøperne synes er veldig interessant. Her finnes halskjeder laget av kuhorn fra Kenya, smykker laget av buffalohorn fra India, - men salgssuksessen i år er en fredsdue laget som smykke av bomberester fra Vietnamkrigen, funnet i Kambodsja og Vietnam.

I USA er det mange anabaptister som slutter opp om disse 'rettferdig handel' butikkene, når de skal kjøpe sine julegaver.

Grundig og relevant bibelundervisning om menighetens forhold til samfunnet

Om du forstår engelsk og er interessert i menigheten, og menighetens forhold til dagens samfunn, vil jeg gjerne få anbefale deg tre taler av Peter Maiden (bildet), den internasjonale lederen for Operasjon Mobilisering.

Peter Maiden, som har sin teologiske bakgrunn fra Open Brethren, var på besøk i Sverige tidligere i år. Der holdt han tre bibeltimer med følgende titler:

1. Forma en gemenskap som påverkar omgivningen
2. Lev ut Guds rike i staden
3. Ledarskap som får andra att växa

Ingen av talene er tolket.

Du finner dem her:

http://www.omsverige.se/resurser/undervisning/graensloest-ledarskap

Menoraen - Guds syvarmede lysestake, del 2

Det passer i grunnen veldig bra at jeg kan publisere del to av artikkelen om Mennoraen i Tabernaklet, samme dag som våre jødiske venner feirer Hanukah.

Hanukah, eller romanisert form, Chanukah, kalles også Lysets fest eller Lysets festival. Det er en åtte dagers jødisk høytid der man feirer gjeninnvielsen av Templet i Jerusalem etter at makkabeerne hadde erobret byen i år 164 f.Kr. Det står om denne lysfesten i Evangeliet etter Johannes, og Jesus har feiret den:

'Men det var var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter. Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang ...' (Joh 10,22-23)

I forbindelse med at makkabeerne erobret Jerusalem, hadde kong Antiokos IV Epifanes og hans menn vanhelliget Templet. Blant annet reiste de er Zeus-alter inne i Templet, innførte ofring av svin og forbød jødisk gudsdyrkelse. Da jødene hadde renset templet og skulle gjeninnvie det, ville de blant annet tenne den syvarmede lysestaken, Mennoraen, som skulle brenne dag og natt. Da oppdaget de imidlertid at det kun fantes lampeolje for én dag, mens de trengte åtte dager for å fremstille ny, innviet olje. Lysene ble tent, og så skjedde det under at, Gud, lot dem brenne i de nødvendige åtte dager. Dette minnes jødene i dag ved å brenne lys, ikke i en syvarmet, men i den åttearmede hanukka-staken, som kalles for «hanukkia».

Den første kvelden i høytiden tennes det ett lys, neste kveld to lys, tredje kveld tre lys og så videre frem til alle lysene tendes den åttende kveld da alle åtte lysene tennes. Hanukka-lysene er til velsignelse, pynt og glede, men man har ikke lov å bruke dem til andre praktiske formål, som å lyse opp et rom, eller å tenne andre lys.

I kveld kan vi altså tenne det første lyset. Denne festen gir oss enda en god grunn til å fylle huset vårt med levende lys, mens vi venter på selve Lyset.

(fortsettes)

Velsignet framgang

Jeg leste dette stykket av Derek Prince (bildet), en av de mest anerkjente internasjonale bibellærne i vår tid, i går kveld og vil gjerne få dele det med bloggens lesere. Prince døde i sitt hjem i Jerusalem i 2003. Artikkelen til Derek Prince er en kommentar til Salme 1:

'Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotternes sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til. Slik er det ikke med de ugudelige. De er lik agner om vinden blåser bort. Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet. For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til undergang'.

Salig: åpningsordet i salmen inneholder kjernen i det som følger. Velsignelsene som åpenbarer seg flyter i to retninger: fra Gud til mennesket, og fra mennesket tilbake til Gud.

David fortsetter med å oppsummrere velsignelsen om blir lovt mennesket i en kort, uttrykksfull setning: 'Alt det han gjør skal lykkes for ham'. Hvordan kan du bli en slik person - velsignet av Gud slik at alt du gjør lykkes? David legger frem fem betingelser, de første tre negative, de siste to positive.

Først, det negative: Du må ikke følge ugudelige menneskers råd; du må ikke slå inn på synderes vei; du må ikke sitte sammen med spottere. Det er èn avgjørende faktor: Hvem tar du imot råd fra? Rådene du følger bestemmer retningen i livet ditt. Hvis rådene kommer fra mennesker som avviser Guds prinsipper og unndrar seg hans betingelser, har du ikke noe krav på hans velsignelse.

Så, de positive: Du må ha din glede i Herrens lov og du må grunne på den dag og natt. Den grunnleggende kilden til all vis og rettferdig rådgivning, er Herrens lov. Hvis du hele tiden fyller hjertet ditt og tankene dine med hans lov, og du styrer livet ditt deretter, da er velsignelse og fremgang Guds del for deg.

Kanskje du er sliten av frustrasjon og feiltrinn. Da må du merke deg disse reglene. Mediter på dem. Bruk dem. De vil virke i livet ditt. Gud selv garanterer din fremgang.

Troens respons:

Herre, jeg vil følge Davids eksempel og si:
'Dine vitnesbyrd er også min lyst; de er mine rådgivere'. (Salme 119,24)

Jeg vil gjerne anbefale boken som dette stykket er hentet fra: Derek Prince: Salmene. Den er en av de siste Derek Prince skrev, et år før sin død. Du kan bestille den her: http://derekprince.no/ På dette nettstedet finner du også mange andre gode bøker som Prince har skrevet.

Åtte kristne ledere i Laos arrestert - utsettes for tortur med maur

Jeg har tidligere omtalt bønnekampanjen for Laos som varer frem til julaften. Denne bønnekampanjen viser seg å være svært strategisk. Fredag ble nemlig åtte kristne ledere i landet arrestert. Disse lederne tilhører evangeliske menigheter i landet.

De åtte kristne lederne ble arrestert i forbindelse med at 200 kristne var kommet sammen for et julearrangement. Arrestasjonen fant sted i landsbyen Boukham. Rett etter prekenen kom representanter for sikkerhetspolitiet inn i bygningen, hvor de kristne holdt til. De isolerte straks de åtte lederne, og tok dem med til politistasjonen, hvor de nå holdes fengslet. Fire av de fengslede er festet fast med håndjern til stokker i gulvet. Pårørende har fått lov til å komme med tepper til dem. Ingen av dem vet hvorfor de nå er blitt arrestert. Som en form for tortur blir de arresterte utsatt for røde maur, som er kjent for å bite kraftig.

De arresterte er: Sompong, Ma og Kaithong – den eneste kvinnen blant de arresterte – alle fra menigheten i landsbyen Boukham; Oun fra menigheten i landbyen Dansai; Puphet fra menigheten i landsbyen Donpalai; Wanta fra menigheten i landsbyen Liansai; Kai fra menigheten i landsbyen Nonsomboon og Kingmanosorn fra menigheten i landsbyen Tongsamakee.

La oss huske dem i vår forbønn.

Kommunistpartiet i Kina frykter for at det blir for mange kristne blant deres egne medlemmer!

Dagens Kina opplever verdens største kristne vekkelse, og alle sider ved det kinesiske samfunnet endres. Nå frykter det mektige kommunistpartiet at det skal bli for mange kristne blant deres egne medlemmer!

For det blir stadig flere kristne innen statsapparatet. De som står bak visjonen "Tilbake til Jerusalem" har vært vitne til at flere prominente medlemmer av kommunistpartiet er blitt kristne. Et av de mest minneverdige øyeblikkene skjedde nylig i den vestlige delen av Kina. En mann var utpekt av kommunistpartiet til å overvåke noen av medlemmene av "Tilbake til Jerusalem" visjonen. Men i stedet for å rapportere tilbake til sin oppdragsgiver, ble han så grepet av den kjærligheten han så blant de kristne, at han selv bestemte seg for å følge Jesus! Når myndighetene fikk vite dette, ble han tatt av oppdraget, og omplassert til å bli lærer for en liten skole i en avsidesligggende landsby.

I går - mandag 19. desember - advarte Zhu Weiqun (bildet), medlem av det kinesiske kommunistpartiets sentralkomite, og visedirektør for Det forente arbeidsdepartementet, mot 'økende religiøs praksis (kristendom)" fordi dette "truer enheten og det nasjonale lederskapet'.

'Religiøs praksis er en voksende trend, spesielt i områder befolket av etniske minoriteter og må ikke tolereres,' sa Zhu Weiqun i sin tale, som er publisert i den siste utgaven av kommunistpartiets hovedorgan, og referert av det offisielle nyhetsbyrået Xinhua.

Zhu Weiqun ordlegger seg på en slik måte at det kan synes som om han er grepet av panikk. Men han er jo også vitne til at antallet kristne nå er betydelig større enn medlemmene av kommunistpartiet! De kristne er i ferd med å komme i flertall i det offisielt ateistiske Kina!

'Røster innen kommunistpartiet vil at forbudet mot religionsutøvelse skal opphøre ... men partiets prinsipielle standpunkt står urokkelig klart,' sier Zhu Weigun.

Kommunistpartiet i Kina har offisielt 80 millioner medlemmer, mens man nå regner med at det finnes minst 135 millioner kristne i landet.

Bunnløs nåde for den største synder, del 3

Her er tredje og siste del av forordet til John Bunyan i hans selvbiografi:

I dette skrift vil dere få se meget, meget sier jeg, av Guds nåde mot meg. Jeg takker Gud fordi jeg kan si meget, for den overgår både mine synder og satans fristelser. Jeg kan med glede minnes mine bekymringer, min tvil og de mørke måneder som jeg gjennomlevde. De er som Goliats hode i min hånd. Det var ingen ting David satte så stor pris på som Goliats sverd, nettopp det sverd som kjempen hadde til hensikt å gjennombore ham med. Bare synet av det talte til ham om hvordan Gud utfridde ham. Minnet om mine store synder, om mine tunge fristelser og min uutsigelige redsel for å gå evig fortapt står alltid for meg. Det minner meg stadig om den hjelp og den bistand jeg fikk, og om den overveldende nåde som Gud også lot gjelde, selv for en så elendig skapning som meg.

Mine kjære barn, kom ihu svunne dager og tilbakelagte år. Husk de sanger dere sang i natten, og samtalen dere hadde med deres egne hjerter (Salme 77,5-7). Ja, tenk nøye etter, og dvel særskilt ved de første opplevelser dere hadde av Guds nåde. Jeg ber dere, glem ikke det ord som først vekket oppmerksomheten. Tenk på samvittighetskvalene og frykten for døden og helvete. Husk deres tårer og deres bønner til Gud, ja, hvordan dere framfor alt lengtet etter barmhjertighet. Har dere aldri hatt et Misar å tenke tilbake på? Har dere glemt lønnkammeret, fjøset, stallen, låven, rommet der Gud første gang møtte dere? Jeg ber dere om å komme ihu det ord som Gud har grunnet vårt håp på. Om dere har syndet mot bedre vitende, kjenner dere fristet til å spotte, har sunket ned i mismot, har hatt følelsen av at Gud har vendt dere mot dere, eller himmelen er skjult for deres øyne, glem ikke at jeg hadde det på akkurat samme måte, jeg deres far, men ut av alt dette har Gud frelst meg.