Radikale hinduer brant ned kirke og pastorens hjem

Et kirkebygg samt huset til en evangelisk pastor er brent ned til grunnen av radikale hinduer i den tamilske Nadu-staten i India tidligere denne måneden.

I følge lokale kirker var hinduene rasende fordi noen av deres egne var blitt kristne.

I et intervju med Morning Star News, forteller pastor John Muller, om det som skjedde 3. mai i år i landsbyen Attiputtu. Han og hans kone måtte til en forretning hvor han skulle hente noe bibelstudiemateriell. Da slo en gruppe hinduer til og satte fyr på kirkebygget. Pastorens hus, som sto vis a vis kirken ble også påtent. Pastor Muller mottok trusler fra disse hinduene tre dager før brannen.

De 40 familiene som feiret gudstjeneste i denne kirken har nå ikke noe sted å gå til. Pastor Muller og hans kone, som er gravid, bor nå hos noen venner, og har klaget saken inn for politiet. Men politiet er betalt av de radikale hinduene, i følge pastor Muller, og saken vil sannsynligvis aldri bli oppklart.

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 1

Jeg holder på å lese et spennende hefte for tiden. Det er skrevet av biskop Kallistos Ware (bildet) og har tittelen: Hvordan blir vi frelst? Med undertittel: Forståelsen av frelse i den ortodokse tradisjonen. Kallistos Ware åpner en djupere og bredere forståelse av begrepet 'frelse' enn i ulike protestantiske sammenhenger. Det er sunt å bryne seg på dette!

Kallistos Ware skriver: "I stedet for å svare: 'Jeg er frelst', foretrekker jeg å bruke den vedvarende presensformen: 'Jeg tror jeg blir frelst ved Guds barmhjertighet og nåde.'

Ware utdyper dette med å si: "Riktignok er frelsesvirksomheten til Jesus Kristus fullført og definitiv, hans seier over død og synd gjennom korsfestelse og oppstandelse... Men min personlige innlemmelse i Kristus er ufullstendig, ikke fordi han har feil eller mangler styrke, men fordi jeg på min side beholder friheten til å velge, og dermed stadig har evnen til enten å lyde eller nekte."

Kallistos Ware siterer Hl.Antonios den store fra Egypt (d.356) som sa det slik: "Du må regne med fristelser inntil ditt siste åndedrag." Så legger Ware til: "Så lenge det er fristelser er det mulig å falle for dem."

Frelse betraktes i Den ortodokse kirke ikke som en enkeltstående begivenhet i et menneskes liv, men som et forløp som stadig fortsetter.

Ware skriver: "Jeg er underveis, men reisen er ikke slutt ennå."

Det er av denne grunn en ortodoks kristen foretrekker å ikke å svare "jeg er frelst", men at jeg "blir frelst."

Dette stemmer godt overens med den apostoliske undervisningen i Rom 5,9-10: "Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham BLI FRELST fra vreden. For ennå mens vi var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns blod. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da BLI frelst ved hans liv!"

Vi skal i kommende artikler se nærmere på hvordan ortodokse kristne ser på frelsen: Hva vi blir frelst fra? Hvordan blir man frelst? Hva blir jeg frelst til?

(fortsettes)

SISTE: Minst 26 koptere drept av islamister i Egypt

Minst 26 koptiske kristne ble drept i dag da en gruppe bevæpnede menn gikk til angrep på en buss sør for Kairo. Blant de drepte er det barn. 25 personer skal være såret. Egyptiske myndigheter bekrefter tallene.

i følge vitner skal det skal ha vært 10 menn, alle kledd i militæruniformer, som begynte så skyte mot bussen. Bussen var på vei til Hl.Samuels-klosteret i Minya, 250 km sør for Kairo. Ingen har foreløpig tatt på seg skylden, men egyptiske myndigheter mistenker IS, som opererer i området.

La oss huske våre hardt prøvede trossøsken i Egypt i våre forbønner denne helgen. La oss be for ofrenes familier, for deres menigheter og for klosteret de skulle besøke.

Bønner fra hesteryggen, del 2

Her er andre del av artikkelen til Peter Hoover, første del ble publisert tirsdag 23.mai:

En ting du aldri kan beskylde Chistian Newcomer for er manglende iver og hengivelse for Herrens arbeid. Etter hans omvendelse, og selv om han hadde en bondegård og en familie å ta vare på, klarte han å ri på en hest hele veien fra Pennsylvania og Maryland til Virginia, Ohio, New York og Canada, på kryss og tvers, frem og tilbake fra han var 46 år og til han døde 81 år gammel. Disse årene, på en hesterygg, i sommerens hete, gjennom regn og oversvømte elver om våren, og gjennom snøstormer, red han hele 240.000 kilometer, for Herrens skyld og sjelers frelse.

Istedenfor å fortelle en historie om ham, så vil jeg la ham selv fortelle sin. Det kan være at du ikke liker alt han gjorde (det gjør ikke jeg heller) men mot slutten av denne historien vil jeg fortelle mer om hva Herren gjorde gjennom hans arbeide, og det er udiskutabelt. Himmelens Herre har alltid arbeidet gjennom skrøpelige, ufullkomne mennesker. Min bønn er at Han også vil arbeide gjennom oss!

LIVET OG DAGBOKEN TIL CHRISTIAN NEWCOMER

Skrevet av ham selv, inneholdende hans reiser og hans arbeide for evangeliet, fra 1795-1830, en periode på 35 år. Skrevet ned, korrigert og oversatt av John Hildt.

"Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere." Matteus 5,11-12.

Trykket av F.G.W Kapp
Hagerstown, Maryland
1834

Jeg, Christian Newcomer, ble født i Lancaster County, i staten Pennsylvania, 21. januar i det Herrens år, ett tusen syv hundre og førti ni. Min fars navn var Wolfgang Neukommet - et navn som på engelsk skrives Newcomer - min mors barndomsnavn var Elisabeth Weller.

Da min far var barn, emigrerte han fra Sveits i Europa, til Amerika, og det første stedet de kom til var Philadelphia. I sine yngre dager jobbet han som snekker. Han giftet seg først med en kvinne hvis navn var Baer. De levde sammen omlag et år før hun døde. Etter å ha vært enkemann i to år giftet han seg med min mor, Elisabeth Weller. De fikk åtte barn. Tre sønner og fire døtre; av brødrene var Henry den eldste, jeg den andre, og Peter den tredje.

Mine foreldre tilhørte begge en gruppe kristne som ble kalt mennoniter, og jeg tror, etter de opplysninger jeg har, at de levde et gudfryktig liv. Jeg har et levende minne om at de lå på sine knær i bønn før de skulle legge seg, de ba inderlig til Gud, i stillhet. Helt fra jeg var en liten gutt har Guds Ånd virket kraftig på mitt liv, og banket på mitt hjertes dør, men på den tiden forstod jeg ikke noe av hva dette var. Men jeg husker fra barndommen at jeg hadde barnslige tanker om døden og evigheten, om himmel og helvete, og at det var mitt oppriktige ønske at jeg skulle til himmelen, jeg hadde jo et navn som burde svare til en gudfryktig karakter. Også når jeg ble ungdom bar jeg på denne inderlige lengsel. Jeg ønsket å være en god og gudfryktig mann.

(fortsettes)

Tre bønner til Den oppstandne

Oppstandne Kristus, du puster Den Hellige Ånd over oss. Og vi ønsker å si til deg: Du har det ord som gir liv til vår sjel: hvem andre enn deg kan vi gå til.

Kristus, du oppstandne, ganske stille lar du din stemme høre gjennom evangeliet. Du sier til oss: 'Hvorfor er dere bekymret? Bare en ting er nødvendig: et hjerte som lytter til mitt ord og til Den Hellige Ånd.'

Jesus, vår glede,
når vi innser at du elsker oss
blir noe i oss lindret,
ja, til og med forvandlet.
Vi spør deg: 'Hva ønsker du av meg?'
Og ved Den Hellige Ånd svarer du:
'La ingen ting bekymre deg. 
Jeg ber i deg. Våg å gi ditt liv.'

- Bror Roger av Taize i boken I alle ting en stille glede

Strålende vakker Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet

Dette ble en festdag! Jeg kjenner på en djup takknemlighet for feiringen av Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet i dag. Været kunne ikke vært bedre. Øvre Strømstad bønnetun viste seg fra sin vakreste side, med hvitveis og nysprungne bjørker, en fossende elv og vakker fuglesang.

Men det var ikke bare rammen som var blendende vakker. Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for den undervisningen og åndelige veiledningen Anne Kristin og Sven Aasmundtveit gav oss i tre bolker. Først ute av Sven som snakket om 'Å be med de hellige'. Samtidig kunne vi presentere vårt nye forlag: Monastisk, hvor Sven Aasmundtveit er første mann ut med "Onsdagslunsj med ørkenefedrene." Jeg kommer tilbake til en presentasjon av forlaget og den nye boken i et eget blogginnlegg. Sven er kunnskapsrik, morsom og delte sitt hjerte med oss i sine dypdykk i ørkenfedrenes tankespråk.

Anne Kristin tok oss med inn i salmenes verden, i sitt foredrag: Å synge med de hellige. Jeg ble så inderlig berørt av hennes vakre salmer. Sammen med sin mann sang Anne Kristin seg inn i våre hjerter, og inviterte oss også til å synge sammen med dem. Dette var balsam for sjelen.

Sven tok oss så med inn i ikonenes verden, og hjalp oss til på en evangelisk måte å kunne bruke ikonene i vårt bønneliv.

Etter en enkel pølsemiddag feiret i så vår gudstjeneste i kapellet. Den øvrige undervisningen foregikk utendørs i det gode været. Dette var så vellykket at vi regner med at det blir en årlig tradisjon med Kristi himmelfarts-retreat i Kristi himmelfartskapellet.

Her er noen bilder fra dagen:

Sven Aasmundtveit underviser

Anne Kristin underviser.

Sven underviser om ikonenes betydning i vårt bønneliv.

Bjørn Olav og Sven.

Sven synger en av sine vakre sanger i forbindelse med gudstjenesten.

Noen av de som deltok på gudstjenesten.

Alle fotos: May Sissel Hansen.

Amerikansk evangelisk pastor anklages for forræderi mot Tyrkia

Den amerikanske pastoren, Andrew Brunson (bildet) sitter fremdeles fengslet i Tyrkia. Nå begynner anklagene mot ham å bli klarere etter måneder i uvisshet, og fremstår som helt absurde.

Tyrkiske myndigheter anklager Andrew Brunson for å ha talt 'pro-kurdiske prekener' og dermed å ha 'underminert den tyrkiske staten' og for å 'tilhøre en terrororganisasjon.'

Andrew Brunson, som har bodd i Tyrkia sammen med sin kone i 23 år, har vært pastor for en liten evangelisk menighet i Izmir (Smyrna). Brunson sier at han ikke snakker kurdisk og at han ikke har brukt talerstolen til anti-tyrkiske prekener. Han har forkynt evangeliet. Men beskyldningene som nå rettes mot ham er svært alvorlige. Det som påstås Brunson har gjort seg skyldig i ansees som forræderi mot den tyrkiske staten, og kan få svært alvorlige følger for Brunson om han blir dømt.

Det var i oktober i 2016 at Andrew Brunson ble arrestert, og da sammen med sin kone. Hans kone ble løslatt etter kort tid i fengsel. Arrestasjonen av de to skjedde samtidig med massearrestasjoner over hele Tyrkia etter det mislykkede kuppforsøket mot presidenten.

La oss øke bønnetrykket og be om at Andrew Brunson løslates. Husk også hans kone og den lille Oppstandelsesmenigheten i Izmir i dine bønner.

Edin og Kristi himmelfartsdag

For meg er det ikke mulig å tenke på Kristi himmelfartsdag uten å tenke på Edin Løvås. Edin er da også årsaken til at bønnekapellet vårt heter: Kristi himmelfartskapellet. I dag samles vi der til dagsretreat med over 30 deltagere. Det er så mange vi kan huse. Edin kalte denne dagen den mest forsømte i kirkeåret. Jeg skal komme tilbake til det, men i denne artikkelen vil jeg så gjerne få dele en salme med deg, som Edin Løvås skrev i anledning dagen.

Med velvillig tillatelse fra Ragnhild Helena Aadland Høen gjengir jeg også et av de flotteste bildene jeg kjenner av Edin.

På himmelfartsdagen

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellrygens nut, kunne se det og følge Ham siden. 

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp langt bortenfor skyer og kloder, for Han som steg ned, Han steg seirende opp for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt iblant oss i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre til stede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

Verdens eldste er 117 år og baptist

Verdens eldste er en kvinne ved navn Violet Moses Brown (bildet). Hun fylte 117 år 10. mars i år, og ble 13 år gammel døpt på bekjennelsen av sin tro og medlem av en baptistmenighet i Duanvale på Jamaica. I mange år har hun spilt orgel i menigheten hun tilhører og har vært med i menighetskoret.

Det er nettopp medlemsskapet i den lokale baptistmenigheten hun skylder på når det gjelder å bli så gammel!

Til avisen The Greaner sier Violet Moses at det er 'lydigheten mot De 10 bud som har vært mest helsebringende. Hedre din far og din mor, så går det deg godt og du får leve lenge i landet!"

Når avisen spør hva hun spiser for å holde seg frisk, så svarer 117-åringen:

"Jeg spiser alt, utenom gris og kylling, og så drikker jeg ikke rom eller sånt."

Umenneskelige kristne

Jeg liker godt mennesker som har begge beina godt plantet på jorda og med hodet i himmelen.

Det er derimot slitsomt å møte mennesker, og da særlig når man er syk, som svever avgårde i en åndelighet som er ganske fjernt for vanlige folk. Som har svar på det meste, også på lidelsens mysterium, og som stør om seg med bibelsteder i hytt og pine.

Noen av de mest 'åndelige' menneskene jeg har møtt har vært svært jordnære. I stedet for å strø om seg med ord, er de så hjertenes nærværende. I deres øyne ser man tårer. De gir bort rause klemmer.

Svevende åndelighet kan være farlig. Man fjerner seg fra det virkelige livet og blir egentlig umenneskelig. En av årsakene til dette er at enkelte er blitt utsatt for en for Det nye testamente fremmed tro, hvor det heter: vi er en ånd, har en sjel og bor i en kropp.

Dette er en gresk tankegang.

Våre trosrøtter er ikke greske, men hebraiske. Gud skapte mennesket som ånd, sjel og kropp, som noe som er helt, ikke delt. Det er en befriende tanke. Dermed er kroppen og sjelen like viktig som ånden. Den greske tankegangen som en tid influerte mange kristne skaper ofte forakt for kroppen og sjelen. Da er det bare ånden det handler om, og man fjerner seg fra det som er det egentlige livet, med dets sorger og gleder. Den bibelske troen er et rungende JA til livet.

Men livet er gåtefullt og vi har ikke alle svarene. Når man da møter en kristen som har alle svarene på alle ting, blir Gud liten, og mennesket stort.

Da er det befriende å lese ordene til apostelen Paulus:

"Jeg vet om et menneske i Kristus ..." (2.Kor 12,2)

Ikke en helgen, men et menneske.

Et menneske som kan sørge, tvile, kjenne uro, men også fryde seg i troen på Jesus Kristus. En hel kristen, ikke en umenneskelig kristen.

Ydmykhet og enhet

"Enhet vokser frem av ydmykhetens jordsmonn, hvilket er en beskyttelse mot alle splittelser og oppstykkinger. Ondskapens ånd er maktesløs mot ydmykhet."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 218. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg."

- Jesus i Joh 17,21. 2011-oversettelsen

"Men nåden han gir er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde."

- Jakob, Jesu bror i Jak 4,6. 2011-oversettelsen

Bønner fra hesteryggen, del 1

I dag starter jeg en ny serie artikler skrevet av Peter Hoover, grunnleggeren av Rocky Cape Christian Fellowship i Australia. Jeg tror mange av bloggens lesere vil finne disse artiklene interessante. Det er i skrivende stund usikkert om jeg kommer til å oversette hele serien. Det vil tiden vise. Dette er nok ukjent vekkelseshistorie for de fleste av oss:

Bildet viser medlemmene av Groffdale Mennonite Church, i New Holland, Pennsylvania,  etter en gudstjeneste på Herrens dag, en søndag i 1961. Vil noen av de som satt på disse sledene og i disse vognene huske det som fant sted her for 200 år siden?

Kanskje.

På midten av 1700-tallet, brakte den krigen franskmennene utkjempet med indianerne i Amerika, med seg mange omveltninger på det økonomiske, politiske og åndelige området for medlemmene av menigheten til Mennonitene i Groffdale, ja, for alle som bodde i Lancaster fylke. Og denne krigen var ikke rast ferdig før en ny krig startet, Revolusjonskrigen mot Storbritannia. Et stort antall mennonitt-familier (min familie inkludert) valgte da å forlate den nye republikken Amerika for å finne nye hjemplasser i det øvre Canada hvor de fremdeles kunne "ære kongen" slik Bibelen gir befaling om. Men for de som valgte å bli hadde Guds Ånd fremdeles viktige ting å utrette - spesielt for ett av medlemmene av menigheten i Groffdale, en ung gift mann ved navn Christian Newcomer.

Elias og Mary Ann Groff, på slutten av 1800-tallet. Det var han som oppdaget Groffdale når hestene hans hadde rømt fra Pequea-dalen, sør for Lancaster. Det skjedde tidlig på 1700-tallet. Han fikk se et svært vakkert område, tok med seg kona og barna sine og bygget opp en bondegård og et handelssted, noe som Conestoga-indianerne som bodde like i nærheten satte stor pris på. I fotsporene til Elias Groff fulgte sveitsiske anabaptister. På sin vei gjennom Tyskland og England kom de til slutt til dette stedet og menigheten i Groffdale vokste jevnt og trutt.

Christian Newcomer, hvis dagbok jeg ønsker å videreformidle, vokste opp blant bosetterne i Groffdale. Noen av dere som kjenner historien vil undre seg over hvorfor jeg gjør dette. Forlot han ikke menigheten og startet en ny "vekkelses-gruppe", noe som førte til at mange mennesker ble verdsliggjort?

I mange år har jeg trodd akkurat det om Christian Newcomer, men jeg har trengt djupere ned i materialet som handler om det som skjedde den gangen, hva han gjorde, og det som fulgte deretter, og jo mer forstår jeg at det gikk ikke helt slik som han hadde tenkt. Med andre ord det var (og er fremdeles) også en annen side av denne historien.

(fortsettes)

De minste, de ansiktsløse, som få eller ingen spør etter

Jesus snakket om 'de minste'. Han sa at vi ikke måtte forakte dem. Jeg har tenkt mye på det i det siste. En hendelse har aktualisert dette for meg, selv om jeg her ikke vil gå inn på den. Men den sitter skikkelig i kroppen.

Et av de beste rådene jeg fikk når jeg trådte inn i tjenesten som pastor var dette: 'Når du er på vei opp til talerstolen, må du aldri overse et barn på veien opp dit. Stans opp, snakk til det!'

Det har jeg forsøkt å etterleve. Vedkommende som sa det til meg, sa også:

'Overser du det barnet, fordi du synes at du har viktigere ting å gjøre, har du ingenting på den talerstolen å gjøre! Da er du uegnet som pastor.'

Det er lett å overse mennesker. Jeg har helt sikkert gjort meg skyldig i det mange ganger. Det beklager jeg. Det er vondt å bli oversett, ikke lagt merke til, ikke bli bekreftet. Å være anonym i en menighet der hvor alle har nok med de som de allerede kjenner. Det finnes så mange som bærer på sår. Det er aldri bruk for dem. Man snakker sjeldent til dem. En dag er de borte. Kanskje noen savner dem, eller kanskje ingen egentlig bryr seg. Spør aldri hvorfor de ikke kommer tilbake. En dag står dødsannonsen i avisen. Hvem kommer i begravelsen? Noen fra menigheten?

Dette skjer samtidig med at vi snakker mye om nærhet. Om å bli ivaretatt.

Likevel. Noen blir ikke sett eller lagt merke til. Noen blir aldri kontaktet.

Jeg har tenkt mye på Jesus som forteller historien om gjeteren som lot de 99 være og lette etter den ene. Vi er noen ganger mer opptatt av de 99 og leter sjelden etter den ene. Er det plass for den ene i menigheten vår, som ikke er som de andre, som er kronisk syk eller blakk, eller som har rotet det til, eller som ikke har krefter til å gjøre så mye

Hva betyr egentlig et menneske for meg?

Salige er de fattige, sa Jesus.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 4

Denne artikkelserien - "Guds vrede og Kristi forsoning" - har vært vanskelig å skrive. Jeg har kviet meg for å gjøre det. For hvem snakker om Guds vrede i dag? Jeg hører stadig vekk kristne si at "Gud ikke er sinna", men de hopper samtidig bukk over alle skriftstedene som snakker om Guds vrede - også i nytestamentlig tid. Men vi må snakke sant om Gud. Det er det jeg har forsøkt å gjøre i de tre foregående artiklene. I denne - som er den siste i denne serien - skal vi se litt nærmere på det som det virkelig er en fryd å snakke om: Kristi forsoning. Men før jeg gjør det, la meg bare minne om hva Bibelen faktisk lærer om mennesker som ikke har kommet til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

I Efeserbrevet leser vi følgende:

"Også dere har han gjort levende, dere som før var døde i deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,1-3)

Dette er en beskrivelse av det mennesket som ikke er født på ny. Mennesker som ikke er født på ny er døde i deres synder. De er vredens barn. Og de vil gå fortapt om de ikke blir født på ny.

Det er den brutale virkelighet.

Men det betyr ikke at de ikke er elsket. De er høyt elsket. Så mye at Jesus valgte å forlate himmelens herlighet for å bli menneske, sone deres synder på korset og oppstå slik at mennesket kan bli rettferdige for Gud.

"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Den som tror på ham blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." (Joh 3,16-17)

Et av de store problemene og utfordringene med mye av dagens forkynnelse er at man ikke forstår hvorfor man må bli født på ny. Årsaken til det er at man forkynner bare en side av sannheten. Man forkynner Guds kjærlighet, men nevner ikke Guds vrede. Man forstår ikke behovet for å la seg redde om man ikke forstår at det finnes en mulighet for å gå fortapt.

Vi bruker ordet frelse i kristen sammenheng. Men det er ikke et ord som er lett å forstå. Det betyr å befri eller redde noen fra nød eller fare, for eksempel fra å drukne. Frelse i bibelsk forstand betyr å bli befridd fra Guds dom over våre synder. 

Da må mennesket forstå at det er en synder.

"... alle har syndet og mangler Guds herlighet", er Bibelens tydelige tale. (Rom 3,23)

Men den sier også: "For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,6-8)

Og det er viktig i den sammenhengen jeg har satt dette jeg har skrevet i denne lille artikkelserien, å ta med vers 9:

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, VED HAM BLI FRELST FRA VREDEN."

Slik er det! Guds vrede er absolutt også til stede i den nye pakt. MEN - for det er et betydelig MEN her: Det er mulig å bli frelst fra den. Det skjer kun gjennom Jesus Kristus. Da må vi bli født på ny. Evangeliet, de gode nyhetene, kommer så tydelig fram i 1.Tess 1,10: "... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, HAN SOM FRIR OSS FRA VREDEN SOM KOMMER." 

En av de tingene jeg ber om for Norge er at de som forkynner Guds ord må forkynne det rent og klart, både om synd og dom, om Guds vrede, men også om Guds kjærlighet og nåde, og at den eneste veien til Gud går gjennom Jesus Kristus, og Ham alene. Selv har jeg de siste årene gjort meg nye erfaringer av å være elsket av Gud min Far, som har gitt meg en mye større frihet og hvile, enn jeg noensinne har hatt. Det er også en side av evangeliet.

Artikkel 1 i denne serien ble publisert mandag 15 mai, del to ble publisert tirsdag 16 mai og del tre torsdag 18.mai.

Takk for forbønn - veien videre

En stor takk til alle dere som har bedt for meg i dag og vist omsorg og omtanke. Jeg møtte en svært hyggelig kvinnelig lege. Nå venter MR og en spesiell undersøkelse som skal måle dopamin-nivået i hjernen. Så får vi ta det derfra. Skal ikke begynne med noen medisiner foreløpig, men mistanken om Parkinsons er like reell. Kommer tilbake med en oppdatering senere.

Jeg vandrer mot lyset og lar ikke det mørke denne sykdommen fører med seg få kvele det. Jeg ber om at jeg skal slippe ustøheten slik at jeg kan få gå mange skogsturer - som jeg elsker. En stor takk til alle dere som fortsetter å be og gi meg oppmuntringer. Jeg har lest alle. De betyr mye for meg.

Livets spiritualitet

"Når vi begynner å hjelpe de svake og de fattige slik at de kan reise seg begynner vi alle å endre oss. De som har makt og de som er rike vil begynne å bli mer ydmyke, og de som er i ferd med å reise seg vil legge bak seg deres behov for å være offer, deres behov for å være sinte og deprimerte ...

Dette er livets spiritualitet, den som hjelper mennesker til å reise seg og ta sin plass. Det er ikke en dødens spiritualitet. 

Jesus ønsker at de som er blitt knust skal reise seg og at de som har makt skal oppdage at det finnes en annen vei, en vei hvor vi deler og viser medlidenhet."

- Jean Vanier (bildet) i Living Gently in a Violent World, side 71-72. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om morgendagen og alle dager

Morgendagen, mandag 22. mai, gruer jeg meg til. Da skal jeg endelig komme til nevrolog på Lillehammer sykehus. Jeg gruer meg ikke til selve undersøkelsen, men til å få rede på hvordan tilstanden min egentlig er. Jeg kjenner det jo på kroppen: ustøhet, uro, stivhet og skjelving. I natt hadde jeg store smerter igjen. Det var vanskelig å finne en stilling å ligge i. Så fastlegen har nok rett i at dette er Parkinsons.

Men Herren er så trofast midt oppe i det hele. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at Han fremdeles finner å kunne bruke et skrøpelig kar som kroppen min er blitt. Han svikter ikke, selv ikke i de bratteste bakkene. Gud er god, alltid, og raus og full av nåde og barmhjertighet.

Men jeg kjenner meg veldig sårbar. Derfor er det så godt å møte gode mennesker, som kommer med oppmuntringer i denne tiden. Som takker for en preken eller noe jeg har skrevet. Slike oppmuntringer gir meg mot til å fortsette, selv om jeg er begrenset i forhold til det å gå og stå. Men får jeg holde meg fast i en prekestol og fortsatt få lov til å tale Guds ord, så er det lykke. Jeg gav mitt liv til Jesus i 1972 og har aldri angret på det. Jeg gir Ham også årene som kommer, for at Han kan bruke dem på sin måte. Det er mange møteavtaler allerede for høsten 2017, og noen for våren 2018. Det holder meg oppe. Jeg kan ikke sette meg nå, da blir jeg sittende. Så takk til alle dere som ber meg om å preke, eller undervise. Det hjelper meg til å holde meg oppe. Og jeg vet at som dagen er, skal min styrke være.

Jeg har en bønn, som jeg stadig ber og som er blitt viktigere nå enn noensinne:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)

Måtte de som er rundt meg se Jesus også i min skrøpelige kropp.

Så ber jeg om tålmodighet for at jeg ikke er like rask til å svare på telefoner, meldinger, eposter osv. Svarene kommer etter hvert. Om dere trenger raske svar, er det lettere om dere kontakter May Sissel. Hun er min gode og trofaste "støttekontakt" og jeg er mer avhengig av hennes hjelp mer enn noensinne.

Halleluja for stort bønnesvar!

I dag kan vi fryde og glede oss over et stort bønnesvar! De sudanesiske pastorene, Hassan Kodi og Abdulmonem Abdumawla (bildet) ble torsdag satt fri. Løslatelsen kom overraskende.

De to pastorene hadde besøk denne torsdagen når fangevokterne innkalte dem til et møte uten å oppgi grunnen. Der fikk de vite at president Al Bashir hadde beordret deres løslatelse. Mindre enn en time etter at de hadde fått beskjed om løslatelsen, kunne de forlate fengselet som frie menn. De to pastorene har vært anklaget for spionasje (!) og ble dømt til 11 års fengsel 29. januar i år.

Åpne dører internasjonalt har arbeidet mye for deres sak, blant annet har denne organisasjonen oppfordret kristne verden over til å be. Kanskje du er en av de som har bedt? Nå kan du glede deg stort over bønnesvaret.

Gud er den som gir meg trygghet

Det er blitt en del av min rytme. Når jeg legger meg for kvelden til å sove gjør jeg to ting. Jeg ber følgende bønn:

"I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt." (Salme 4,9)

Etterat jeg ble syk kjenner jeg mer på utrygghet. Av og til kjenner jeg meg redd. Det har sammenheng med noen symptomer som kan virke litt skremmende. Derfor er trygghet viktig for meg. Den som kan skape den tryggheten jeg er så avhengig av er Gud. David hadde gjort seg noen erfaringer som tilsa at Gud er den eneste som kan skape trygghet. Tryggheten gir ro, og roen skaper søvnen. Men for at denne roen skal være der, må freden være til stede. Derfor er jeg mer enn noensinne opptatt av å leve i fred. Fred med Gud, fred med mine omgivelser. Jeg kjenner ikke til noe som er viktigere.

Når jeg kjenner på utrygghet, forteller jeg Gud det, og ber om at Han skaper den tryggheten som gjør at jeg kan roe meg for natten.

Det andre jeg gjør er at jeg tegner meg med korsets tegn. Jeg samler pekefinger, langfinger og tommel og berører først min panne, så fører jeg hånden med de tre samlede fingre ned til mitt hjerte, så berører jeg venstre skulder, og så den høyre. I det jeg tegner korsets tegn over min kropp sier jeg: I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Dermed har jeg med en håndbevegelse tegnet det hellige korsets tegn over mine tanker, mitt hjerte og min kropp og bekjent hvem jeg hører til. Jeg tilhører den korsfestede og oppstandne Herre Jesus. Det er en bønn i seg selv.

Når jeg så våkner om morgenen tegner jeg med korsets tegn igjen, for å bevisstgjøre meg selv om hvem som er min Herre og Herre over dagen som har begynt.

For meg personlig har dette blitt en del av min bønnerytme som skaper fred og ro i mitt liv.

Maisnø, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10.mai, andre del torsdag 11.mai, tredje del lørdag 13 mai og fjerde del mandag 15.mai:

I oppstandelsens verden.

En sjømann tenker ikke på sine opplevelser på havet, når han etter etter endt seilas kan sette seg ned i familiekretsen. Og når vi går under Edens palmer sammen med Johannes eller sitter til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelens rike, skal vi prise Gud for våre prøvelser. Herrens hensikt er å berede oss til en kongelig mottagelse i Jerusalem, våre høytidsstevners by. Han skal føre Josef til målet, om det enn skal koste ham ti tusen verdener. Guds vogner skrider sakte, men sikkert fremover, og den stille musikken av forsynets vognhjul er som en konges glade seiersang, når han ferdes i de herlige fjellene. Når vi fra evighetens verden skuer ut over livet, skal alle med en munn bryte ut: Velsignet være minnet om våre feilslåtte forhåpninger!

Det er et fint syn å se skipet etter en rolig og stille ferd gli inn i havnen. Men et skip med knekket mast og revne seil hilses med entusiastisk begeistring. Hele byen går ned for å hilse det skipet velkommen som har kjempet i dødens brenninger. Søsken! "For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss." "For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig herlighet i overmål på overmål, så som vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige." Lasarus lever. Han er oppstanden fra de døde. Og Guds Sønn er æret.

Hør, du lille Guds bar som gråter, hell ditt hode til Jesu hjerte! Se Ham inn i øynene, Maria! Han elsker deg til tross for at Lasarus måtte dø. Ja, visst gjør Han det!