En bønn

"Før meg fra død til liv, fra falskhet til sannhet. Før meg fra fortvilelse til håp,fra frykt til tillit. Før meg fra hat til kjærlighet, fra krig til fred. Måtte dyp fred fra Fredens Gud fylle våre hjerter, vår arbeidsplass, vår verden.

Herre, velsign oss nå i denne middagstimen. Vær hos oss og alle som er oss kjær. La oss få være i det som er godt. La våre liv bli fylt av glede.

Måtte Guds kjærlighet skinne i øynene på dem vi skal møte. Måtte Guds kjærlighet strømme mot oss gjennom denne dagens timer."

- Ray Simpson i Din rytme - Din bønn. Verbum forlag 2007. Norsk oversettelse Oskar Stein Bjørlykke, side 197.

Hl.Columba, Irland, Iona og norsk laks

Det er en spesiell dag for alle laksefiskere i dag. Etter gammel folketro kommer laksen oppover elvene denne dagen, og det store eventyret kan begynne. Jeg forstår godt de som kjenner på den sitrende spenningen som laksefisket innebærer.

Men mer spennende - i hvert fall for mitt vedkommende - er at dagen i dag er minnedagen til en av de store åndelige skikkelsene innen den keltiske spiritualiteten, som er Norges kristenrøtter, nemlig Columba (521-597).

Det er jo litt morsomt at den irske helgenen er nevnt i et høringsnotat fra Regjeringen om den norske laksebestanden! Jeg fant det i NOU 1999:9, hvor det står å lese: "9. juni: Kolumbusmesse - Kolbjørn med laksen. Denne dagen er opprinnelig en minnedag for den hellige Columba, en irsk abbed. Navnet ble fornorsket og mange kalte ham Kolbjørn. Siden markeringen av falt sammen med tiden da laksen begynte å gå oppover i elvene, ble dagen rett og slett kalt for Kolbjørn med laksen."

Han var født Crimthain - den listige ulven! Og født inn i en edel irsk familie. Helt fra tidlig barndom bar han på en slik Gudslengsel. Han var ofte i bønn, og som en gutt fikk han tilnavnet Columcille, "kirkens due", eller Columba i sin forkortede latinske form. Kristus skulle komme til å forandre ulven til en due, men det tok tid, som med så mange av oss. Columba kom i konflikt med kongen. Columba hadde nemlig i all hemmelighet kopiert et manuskript fra et kloster han besøkte. Da gjerningen ble oppdaget, ble saken ble ført for retten. Dommen gav klosteret rett i at Columbas kopi med tilhørte klosteret. Han nektet å akseptere beslutningen og samlet en hær for å motsette seg kongen. Mange døde i kampen og kongen ble beseiret, men Columba fant ingen trøst i dette.

Columbas straff var å forlate Irland og sette seg til et annet land for å vinne så mange sjeler for Kristus som hadde gått tapt i kampen. Slik var det at Columba og hans tolv ledsagere lot Guds vind blåse dem til de ikke lenger kunne se Irlands kyst. De ble endelig brakt til til en øy, vi nå kaller Iona. Med Iona som base begynte Columba å spre Kristi budskap så langt som mulig gjennom det som nå er Skottland.

Herre Kristus, forandre ulven i meg og gi meg din fred, og fyll meg med den visdommen du gav til Columba, slik at jeg kan erkjenne mine egne feil og arbeid for å spre din kjærlighet hvor din vind kan blåse gjennom livet mitt. Amen.

Norge diskriminerer døve kristne og gir dem ikke innreisevisum

Det er nesten så man ikke tror det man leser, men norsk asylpolitikk får følger også for døve kristne som var invitert til en internasjonal konferanse i Stavern til uka.

Australia, som er kjent for en meget restriktiv asylpolitikk, har ikke hatt noen problemer med å innvilge visum til deltagere fra Afrika og Asia når Deaf International Ministrives, holdt konferansen sin dør. Det har heller ikke vært problemer i Sør-Korea.

Rundt 30 kristne døve fra Uganda, Burundi, Rwanda, Kongo, Syria, Egypt og Malawi nektes innreisevisum til Norge. Deaf Ministries International, hvis visepresident er nordmannen Gunnar Dehli, kjenner godt deltagerne fra disse landene, dekker alle deres utgifter og garanterer for at de reiser tilbake til sine respektive hjemland når konferansen er over.

Norge viser dermed med  alle tydelighet at de diskriminerer borgere fra enkelte land i Afrika og Asia. Dette er en veldig trist dag for Norge.

Det er journalist Stein Gudvangen som skriver om denne saken i dagens utgave av Dagen.

Kroppens betydning

"Vi må ikke glemme at vi har en kropp med sine egne lover, og at det fysiske har sin effekt på det åndelige. Vi må respektere kroppen vår og dens behov, og ta vare på den enda bedre enn det en håndverker tar vare på verktøyet sitt. 

Kroppen vår er viktigere enn et verktøy. Den er en integrert del av vår væren, vårt selv."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 255. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Som når en mektig vind blåser, del 5

I 1918 var det ikke lett å være pinsevenn i Sør-Afrika. Det var vel ikke lett å være pinsevenn noe sted den gangen, og hvert fall ikke blant boere i det sørlige Afrika. De ville være anstendige. Tungetale passet ikke det besteborgerlige miljøet. Deres kristendom - den reformerte kirke - representerte en respektabel kristendom, må vite!

Blant annet var det store problemer med å leie et møtelokale. Den lille pinsemenigheten som familien til David du Plessis tilhørte holdt møtene sine i private hjem, men sommeren 1918 skulle de ha besøk av en engelskmann -  en evangelist ved navn Charles Heatley, og da trengte de et større lokale. Charles Heatly hadde rykte på seg for å hjelpe mennesker til å ta imot dåpen i Den Hellige Ånd.

Men over alt var dørene stengt. Ingen ville leie ut lokalene sine til pinsevennene. Bortsett fra en. Han eide et lager for likkister. Det kunne pinsevennene få leie. Elskverdig skulle han, mot en god slump penger, sette likkistene opp etter veggen og kanskje også dekke dem til med noe lin!

I de dagene var det å be for syke del av virksomheten til en pinsemenighet. David du Plessis skriver morsomt om dette i sin selvbiografi:

"Vi ba for dem til de enten ble helbredet eller døde. Det med døden var ikke så forferdelig i de dager.  Vi synes ikke døden var så forferdelig, men lidelsen var det. I dag ser mange på den som noe endelig, og har mistet synet av evigheten. I de dagene ba vi: "Herre, om du ikke tenker å helbrede dem, ta dem hjem." Og vi ba til de ble bra, eller døde."

For David du Plessis var dette spennende dager. Før møtet skulle ta til og noen var kommet ba han i lagerrommet med likkistene. Det var bekmørkt. Det fantes ikke noe elektrisk lys og man måtte spare på parafinlampene. David du Plessis bad inderlig til Gud om å bli døpt i Den Hellige Ånd. Han lengtet etter å ta i tunger. Han ba med desperasjon. Og han var redd. Han visste likkistene sto rundt om i lokalet.

Han var 13 år gammel. Omvendt når han var 11, døpt på bekjennelsen av sin tro når han var 12, og nå 13 år, pinsevenn uten å tale i tunger.

"Jeg var fast bestemt på å be og faste til jeg ble døpt i Den Hellige Ånd," skriver David du Plessis. Hvor mange 13 åringer - eller for den saks skyld voksne - har en slik besluttsomhet i dag?

(fortsettes)

Det menneskelige hjerte

"Kjærlighet kan aldri bli statisk. Et menneskelig hjerte enten utvikler seg eller trekker seg tilbake. Hvis det ikke blir mer åpent, lukker det seg og forvitrer åndelig."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 267. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Med hjertet tror en ..." 
- Apostelen Paulus i Rom 10,10.

"Men hellige Kristus som Herre i deres hjerter."
- Apostelen Peter i 1.Pet 3,15.

"Ta vare på ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det."
- Kong Salomo i Ord 4,23

"Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg."
- Jesus i Matt 15,8

SISTE: Muslimer på Filippinene hjelper kristne med å flykte

Muslimer hjelper kristne med å flykte fra islamister som står dem etter livet.

På Filippinene har byen Marawi vært under angrep i omlag to uker. Islamister, som går under navnet Maute, står bak og de har ressurser til å holde det gående en god stund til. De kristne er svært utsatt, og muslimske naboer har hjulpet dem til å komme seg unna. Til nå har omlag 1.500 kristne klart å flykte, men man antar at så mange som 2.000 kan være fanget inne i byen og de har store problemer med å komme seg ut. Et sted mellom 20 til 38 sivilister skal være drept under kamphandlingene.

Filippinenes uberegnelige president, Rodrigo Duerte, uttalte søndag at byen Marawi ville bli befridd i løpet av tre dager, men andre øvrighetspersoner sier i dag at det er lite sannsynlig.

La oss be for denne fortvilte situasjonen.

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 5

"Forestillingen om fortjeneste er fremmed for den østlige tradisjonen," skriver Vladimir Lossky, kanskje den fremste ortodokse teologen i moderne tid i boken "The Mystical Theology of the Eastern Church.

Likevel hevder Den ortodokse kirke at "menneskets frie vilje er en nødvendig betingelse", men det betyr likevel ikke at frelsen er noe mennesket gjør seg fortjent til. For en ortodoks kristen forblir frelsen alltid Guds frie gave. Det er viktig å merke seg dette fordi enkelte mener at østlig ortodoks kristen tro er 'gjerningskristendom'. Slik ser ikke Den ortodokse kirke selv på dette. Den hevder at frelsen er Guds gave alene.

Den hellige Johannes av Chrystomos (d.407) sier det slik: "For oss er det aldri mulig å fullføre noe godt med mindre vi får hjelp ovenfra."

Den ortodokse kirke hevder også at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, slik apostelen Paulus skriver i 1.Tim 2,4.

Men hvordan blir så mennesker frelst? Biskop Kallistos Ware skriver:

"For det første må en frelseslære utlegges ved hjelp av personlig uttrykk. Vi blir frelst gjennom tro og tro er ikke en hypotese, men et personlig forhold. Den innebærer ikke at vi gir vår tilslutning til bestemte påstander om Kristus, men at vi har direkte tiltro til Kristus selv.... Den frelsende sannhet består ikke i en samling av ideer, men i en levende person... Spørsmålet 'Hvordan blir jeg frelst?' kan derfor omformes til spørsmålet: Hvem er frelseren? ... Frelse er ikke en teori, ikke en ideologi. men dette unge barnet som Simeon ser umiddelbart foran seg."

Den ortodokse kirke hevder derfor bestemt at man blir frelst ved å ta imot gaven, som er Kristus.

Den ortodokse kirke er viden kjent for sin sterke understrekning av Jesu Kristi oppstandelse. Mens man i Vestkirken ofte ser krusifikser, så er det mer sjeldne i Den ortodokse kirke. Korset fremstilles som regel tomt, uten Kristus hengende der.

"En frelsesteologi som konsentrerer seg snevert om korset på bekostning av oppstandelsen, er ubalansert slik ortodoksien ser det," skriver Ware.

Derfor er Den ortodokse kirke kjent som "Oppstandelseskirken", og alle gudstjenester som feires er en understrekning av at Kristus har oppstått fra de døde. Oppstandelsesgleden er derfor stor i ortodoks teologi.

(fortsettes)

Billedtekst: Katedralen i Kazan.

Åndelig vekst

"Mer og mer har jeg oppdaget den fantastiske måten som ansvar fører til åndelig vekst. Selvfølgelig er det et kors, og noen mennesker stønner under byrden av det. Andre ser på ansvaret som noe som er fortjent, noe som gir prestisje og fordeler. 

Men hvis er klar over tyngdekraften som finnes i det å ha ansvar og hva det betyr å bære folk, og hvis vi aksepterer korset med alle dets implikasjoner, er dette en fantastisk måte å vokse på."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 211. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Hele" Sverige på kne for Gud

"Hele" Sverige er i bønn på nasjonaldagen i dag! Det er fantastisk å se den bønnemobiliseringen som har funnet sted i vårt naboland de siste årene.

På minst 209 steder bes det i Sverige i dag. Målet var i år 290 plasser. Det kan godt være at innen dagen er omme har de nådd dette målet. Det har vært en jevn økning i antall steder det bes fra år til år.

Min store drøm for Norges vedkommende er å gjenreise "Bots- og bededagen" som nasjonal bønnedag for Norge. Både gjennom en kronikk i Dagen, og ved ulike sammenhenger, har jeg forsøkt å få menigheter og enkeltpersoner tent for saken, men responsen har vært liten. Jeg tror virkelig vi trenger en nasjonal bønnedag også her i landet. En dag for en nasjonal omvendelse fra våre mange synder og en dag i bønn om vekkelse, gjenreisning, beskyttelse av våre grenser og for å velsigne mennesker og steder. Jeg har ikke tenkt å gi opp forsøket på å få det til.

Men det skjer veldig gledelige ting også i Norge: Interessen for bønnehus er stor og det er flere og flere unge mennesker å se og høre på bønnekonferanser landet rundt. Det gir håp for fremtiden - også for Norge.

I dag gleder jeg meg over alle som ber i Sverige. La oss slå følge med dem å be for vårt naboland! Gratulerer med nasjonaldagen!

100 kristne arrestert i Eritrea - plassert i containere

Det har aldri vært enkelt å være kristen i Eritrea. Nå er det blitt mye verre. Den siste tiden har eritreiske myndigheter arrestert 100 kristne i et forsøk på slå ned på uregistrerte menigheter og deres innflytelse.

Eritrea tillater nemlig kun fire religiøse samfunn i landet, og de holder tett kontroll med disse. Disse er: sunni-muslimer, ortodokse kristne, katolikker og lutheranere.

De 100 kristne som nå er blitt arrestert har alle det til felles at de ikke tilhører disse fire kirkesamfunnene. De sitter nå fengslet i containere uten noen form for luftventilasjon, og får svært lite mat. Flere av dem er blitt angitt av sine naboer, som har fått kjennskap til at de er kristne. Kristne som ikke er ortodokse, katolikker eller lutheranere samles i hjemmene, og med jevne mellomrom blir de angitt av naboer og deres hjem raidet av politiet.

La oss huske de kristne i Eritrea i våre forbønner.

Som når en mektig vind blåser, del 4

Det er mange forhold som rent menneskelig sett skulle tilsi at David du Plessis var et uegnet redskap til den gjerning som han skulle utføre. Jeg har allerede pekt på det faktum at han og familien ble kastet ut av det kirkesamfunnet de tilhørte, fordi de var blitt døpt i Den Hellige Ånd og talte i tunger. Med årene ble han også "skikkelig pinsevenn", med alle piggene ute når det gjelder økumenikk og Den romersk katolske kirke.

Nå ba Herren ham om å gå til de historiske kirkesamfunnene - også til det kirkesamfunnet som ekskluderte hans familie - og fortelle dem om at det finnes en dåp i Den Hellige Ånd!

Men det er typisk Gud å velge en person som David du Plessis til å bli Herrens redskap til å gi pinsens budskap til sammenhenger som ikke trodde på noen Åndens dåp.

Men la meg, før vi kommer så langt, fortelle deg om den gangen David du Plessis ble døpt.

Lenge hadde David du Plessis kjempet med spørsmålet om dåp.

"Når skulle jeg døpes i vann? Sa ikke Skriften: 'Vend om og bli døpt'? Jeg ønsket så inderlig å bli døpt. Jeg hadde hatt en dramatisk omvendelse og jeg var veldig klar for dette. Men far sa nei. Han synes jeg var altfor ung. Jeg forstod ikke meningen med dåpen," skriver David du Plessis i sin biografi.

Så faren og menighetens eldste i pinseforsamlingen de tilhørte begynte å snakke med David du Plessis om dåpen og meningen med å bli døpt. Særlig tok de for seg Romerbrevets 6. kapittel:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp dra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

"Du må leve et nytt liv", insisterte de eldste og det synes som om de ikke trodde David du Plessis viste så mange tegn til det. Så han ventet, og ventet. Ingen dåp.

Så en dag - det var i 1917 og David du Plessis var 12 år gammel - annonserte menighetens eldste at det skulle være dåp. To eldre, som nettopp var blitt frelst, skulle døpes. Og de skulle døpes i en liten kulp rett utenfor Ladybrand. Det rant noen store elver i nærheten, og en av dem hadde dannet denne flotte kulpen som passet aldeles nydelig for utendørs dåp med full neddykking!

"Enda en gang spurte jeg: Kan dere være så snill å døpe meg nå? Jeg trodde ikke på noe positivt svar, men til min store overraskelse svarte de: Ja, vi tror du er klar for å bli døpt," skriver David du Plessis.

Og folk kom fra hele området - både kristne og ikke-kristne for å se disse tre bli døpt på bekjennelsen av sin tro. Dåp utendørs var rene vekkelsesmøtene den gangen. En stor anledning til å forkynne evangeliet i ord og gjerning. David du Plessis,beskriver det som en stille, fredfylt søndag. Hundrevis av mennesker var samlet, mange av dem var barn, og blant dem skolekameratene til David du Plessis. Ingen ville gå glipp av dette.

"Jeg husker dagen som om den var i går. Menighetens eldste døpte først det gamle paret. Så ble det min tur. Den yngste som ble døpt på denne måten i vårt område. Jeg kom opp av vannet og forventet at jeg skulle bli døpt i Den Hellige Ånd med det samme. Men ingen ting skjedde."

David du Plessis hadde forventet at han skulle begynne å tale i tunger med det samme han kom opp av vannet, for foreldrene talte jo i tunger.

"Men jeg var helt sikker på en ting: Jeg hadde blitt begravet med Kristus og reist opp til et nytt liv. Det mest signifikante beviset på dette var den nye kraften jeg hadde funnet når jeg leste Bibelen."

(fortsettes)

Tillitens nøkkel

"Skal du åpne en dør trenger du en nøkkel. Skal vi åpne døren til vårt hjerte for å oppdage meningen og livets rytme, trenger vi også en nøkkel. Vi kan la oss selv forbli låst inne i et tristhetens fengsel og nekte å leve. 

Så vi trenger en nøkkel til å åpne døra til livet, frihetens dør. Denne nøkkelen handler om tillit; en tillit som stikker djupere enn alle følelser av tristhet og død, og i denne tilliten ligger vårt skjulte sanne jeg, som er unikt og viktig."

- Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 51. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En glemt profeti?

Mange aviser skrev i sine helgeutgaver rett før pinse om at det denne dagen - mandag 5. juni - er 50 år siden den såkalte "Seks-dagers-krigen". Jeg har lest de store oppslagene i Dagen, Vårt Land og Klassekampen.

Men det er en ting de tre avisene overser - også de kristelige avisene - og det er det profetiske budskapet Jesus kom med vedrørende den dagen da Jerusalem igjen skulle komme i jødenes hender på nytt.

I sin store eskatologiske tale forutsier Jesus Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr:

"Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For dette er gjengjeldelsens dage, DA ALT DET SOM STÅR SKREVET, SKAL BLI OPPFYLT. Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folket. De skal falle for sverds egg, og føres som fanger til alle folkeslag." (Luk 21,20-24a)

Observante bibellesere forstår at når Jesus taler om at Jerusalems ødeleggelse "er nær", så gikk det omlag 37 år før denne profetien gikk i oppfyllelse. Da tar jeg høyde for at Jesus døde i år 33 og Jerusalems ødeleggelse fant sted i år 70.

Jesus understreker i sin profeti at det som skjedde i år 70 skjedde fordi Guds ord skulle gå i oppfyllelse. Men Jesus forutsier også noe mer. Han sier:

"OG JERUSALEM SKAL LIGGE NEDTRÅDT AV HEDNINGER INNTIL HEDNINGEFOLKENES TIDER ER TIL ENDE." (Luk 21,24b)

I år - nærmere bestemt 7. juni - er det ganske nøyaktig 50 år siden jødene inntok Øst-Jerusalem og byen ble forent. Ved denne anledningen sa Moshe Dayan: "I morges frigjorde den israelske hæren Jerusalem. Vi har forent Jerusalem, Israels delte hovedstad. Vi har returnert til vårt helligste sted, for aldri å forlate det igjen."

Det var dette Jesus forutså. Jerusalem skulle være nedtrådt av hedninger, folket skulle spres til alle verdens hjørner, men det skulle komme en dag når byen igjen skulle komme tilbake på jødiske hender - da - sa Jesus, skulle hedningenes tider være til ende.

Så sier spotterne: Ja, det har nå gått en tid siden 7. juni 1967. Hele 50 år. Ja, det er så, men det gikk også 37 år før Jesu profetiske ord gikk i oppfyllelse.

Tror vi Jesu ord så lever vi nå på overtid. Fremdeles er det nådetid, men hedningefolkenes tider er til ende. Snart henter Jesus sine hjem, og Israels nye storhetstid begynner.

Som når en mektig vind blåser, del 3

Det var i 1914 at familien du Plessis kom i kontakt med pinsebevegelsen. De kom opprinnelig fra Den hollandsk reformerte kirke. Den gangen levde familien i Ladybrand, en liten småby med 4.000 innbyggere ved foten av Flat Mountain i Oranjefristaten, en uavhengig boerstat i det sørlige Afrika.

Det var her David du Plessis (bildet) begynte på skolen. Her kjente alle hverandre. Faren inviterte en av pinsevenn for å be for bestefaren til David du Plessis. Han slet nemlig med hjerteproblemer. Pinsevennene i Sør-Afrika ble kalt "tros-helbredere".

"Merkelig nok", forteller David du Plessis, "ble ikke bestefar helbredet, men både han og faren min fikk slik en djup erfaring med Herren at livene deres ble totalt forandret. Det skjedde i forbindelse med at bestefar ble bedt for til helbredelse. Det neste som skjedde var at far gikk rundt og sa: 'Salme 103 - Han som leger alle dine sykdommer - er fremdeles sant'. Og så kom de andre Åndens gaver. Som det å tale i tunger."

Det gikk ikke upåaktet hen i Den hollandsk reformerte kirke!

"Med det samme ble det annonsert fra talerstolen i Den hollandsk reformerte kirken at min far hadde kommet under falsk lære og var nå en ulv i fåreklær. Både far og mor ble øyeblikkelig ekskludert som medlemmer."

David du Plessis forstod ikke så mye av det som skjedde, men han forteller at det gjorde et djupt inntrykk på ham at hans far trodde at Herren kan helbrede og at man kunne leve et liv i god helse. Det var hans mor som forklarte ham dette på kjøkkenet en dag, når de to var alene.

"Hvis det er det min far tror," erklærte David du Plessis, "så trenger jeg ikke å ta castor-olje lenger!"

Castor-olje var en olje laget av vegetabilsk fett, som hørte til det daglige kostholdet i du Plessis-familien, men som smakte forferdelig.

"Det er helt greit," sa mor, "ikke mer medisin."

Både moren og faren til David du Plessis uttrykte mange ganger at de var så glade for at Herren hadde gitt dem lys over Guds ord hva angår Den Hellige Ånd og Åndens gaver. Ikke minst når det gjaldt helbredelse ved bønn og tungetale. Familien du Plessis levde i denne småbyen en tid. De slo seg i lag med en liten gruppe pinsevenner som kom fra forskjellig menighetsbakgrunn. Noen kom fra Den anglikanske kirken, andre fra metodistene og noen fra Den hollandsk reformerte kirken. De hadde en ting til felles: de var alle blitt kastet ut av sine menigheter etter at de hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. I de gamle menighetene var det ingen plass for dem lenger. De ble sett på som vranglærere.

Dette er bakgrunnen til mannen som Smith Wigglesworth profeterte over, og som skulle bli Guds spesielle sendebud til de historiske kirkesamfunnene med budskapet om Den Hellige Ånds dåp. En mann som sammen med sin familie var blitt ekskludert fra et av dem.

(fortsettes)

Kristen fange i Iran trenger øyeblikkelig medisinsk behandling - blir nektet

Enda en gang kommer det svært alarmerende nyheter fra Iran hva angår helsesituasjonen til Maryam Naghash Zargaran (bildet). Den har nå forverret seg ytterligere, og som tidligere nekter iranske fengelsmyndigheter henne medisinsk hjelp.

Helt siden hun ble arrestert har iranske myndigheter behandlet Maryam Naghash Zargaran svært umenneskelig og krenkende. De har ved en rekke tilfeller brutt elementære menneskerettigheter, som Iran har forpliktet seg på. Maryam Naghesh Zargaran ble arrestert for sitt arbeid ved et barnehjem. Hun ble arrestert samtidig med pastor Saeed Abedini, og dømt til fire år i fengsel.

Hennes helse har hele tiden vært dårlig. Hun lider av en hjertesykdom og trenger øyeblikkelig medisinsk behandling. Nok en gang nekter iranske myndigheter henne dette.

La oss denne pinsedagen huske henne i inderlig bønn til Gud. Hun er svært syk.

Som når en mektig vind blåser, del 2

David du Plessis (bildet), født nærheten av Cape Town i Sør-Afrika 7.februar 1905, var mannen som Smith Wigglesworth profeterte over og som jeg fortalte om i går. På forunderlig vis åpnet Gud dørene for denne mannen, med bakgrunn fra pinseretningen Apostolic Faith Mission, til kirker med både reformert, luthersk, baptistisk og katolsk bakgrunn - ja helt inn i Vatikanet og Kirkenes verdensråd. For en pinsevenn som David du Plessis var det helt utenkelig, ja, absurd, men ikke for Gud. Som kjent har han lovet å "utøse sin Ånd over alle mennesker" (Apg 2,17)

Man kan ikke fortelle historien om David du Plessis uten å fortelle om bestefaren og faren, og historien om dem er forunderlig nok knyttet til Norge!

David du Plessis ble født på et sted som ble kalt "Twenty-four Rivers", et fellesskap av kristne som vokste frem under en vekkelse ledet av en norsk evangelist. Dessverre forteller ikke David du Plessis hvem denne norske evangelisten var, så har noen av bloggens lesere informasjon om dette, er jeg takknemlig om du lar meg få vite det. David du Plessis var eldste sønn av foreldre som nedstammet fra franske hugenotter. Dette fellesskapet bestod av en stor bondegård, forretninger, ja, alt som trenges for å kunne leve.

"En gang," forteller David du Plessis, "før jeg var født, begynte noen av brødrene å profetere om at Jesu gjenkomst var nært forestående og at det ikke var tid for å høste inn hveten. Beboerne tilhørende dette fellesskapet planla å drive krøtterne ut i hveteåkeren og la dem få spise hveten."

Men dette ville ikke bestefaren vite av. Han grep fatt i riflen sin, steg opp på sin hest og proklamerte: "Den som forsøker å drive kveget ut i hveteåkeren skyter jeg, han og kveget." På denne måten reddet han hveteåkeren fra å bli ødelagt. Det året ble det en svært innhøsting av hvete.

David du Plessis bestefar hadde fått nok. Han krevde å få kjøpe seg ut av fellesskapet, og kjøpte seg sin egen gård. Og denne gården ble et viktig møtested, ikke bare for familien, men for alle tjenerne og arbeiderne på gården. I storstua møttes de alle tidlig om morgenen for å be og lese Bibelen. Både sorte og hvite. Det var sjeldent i Sør-Afrika på den tiden. Svært sjeldent.

Faren til David du Plessis var som sin far en svært gudfryktig mann. Men streng. I sin selvbiografi forteller David en forunderlig historie om sin far. Den fant sted tidlig i 1961. Til sin sønn, Justus, en av tre av brødrene du Plessis som ble forkynner:

"Det kan hende David kommer til Sør-Afrika igjen i år, og da, hvis du skriver til ham, fortell ham da at hvis han kommer, så må han komme før Kristi himmelfartsdag. Jeg har nemlig spurt Herren om han ikke kan ta meg hjem på Kristi himmelfartsdag."

Til dette svarte sønnen: "Du kan ikke gjøre noe slikt, far."

"Vel," sa faren, "Jeg sier ikke at jeg kommer til å dø, jeg har bare samtalt med min himmelske Far, og hvis Han er enig, så er det mitt ønske. Så jeg kommer til å forberede meg for den dagen."
Justus trodde faren var blitt senil, så han sa ikke noe om dette til noen.

Tidlig om morgenen Kristi himmelfartsdag, noen måneder senere, kom en pastor til huset for å spørre faren om han hadde noe av nattverdvinen som han laget, og som han var kjent for. Pastoren kunne få kjøpe, og så sa faren: "Det er Kristi himmelfartsdag i dag. Jeg har bedt Herren om å hente meg hjem i dag." Pastoren trodde faren spøkte. Så gikk faren inn i huset, hentet vinen, og pastoren betalte. "Jeg blir ikke med deg til garasjen, du vet hvor de andre tingene er. Jeg kjenner meg bare litt trett, så jeg skal bare sette meg ned."

Det gjorde faren, pastoren gikk, men kom ikke langt før han hørte en merkelig lyd - og så et "halleluja", og når han snudde seg, hang faren litt fremover i stolen. Pastoren løp bort til ham. Det var et skinnende sollys der og han fant faren bevisstløs. Akkurat da kom mor til David du Plessis så fredfull. Pastoren sa: "Bestefar (han ble kalt det) har besvimt!"

"Å nei," sa moren, "han har reist hjem. Han sa farvel ved frokost, og sa at det kunne hende Herren hentet ham hjem i dag og det kunne hende han ikke fikk sagt farvel senere."

David du Plessis befant seg på Kennedy flyplassen i New York da hans kone ringte for å overbringe den triste beskjeden. Da svarte David du Plessis:

"Så typisk far. Han ventet til Kristi himmelfartsdag, så han kunne fare opp, han også!"

(fortsettes)

Tysk lege ville ikke utføre abort - vant i arbeidsretten

Arbeidsretten i Lüneburg har kjent oppsigelsen av en klinikksjef i det nordøstlige Tyskland ugyldig. Det opplyser organisasjonen Respekt.

Thomas Börner (bildet) som er gynekologisk overlege ved Capio Elbe-Jetzeel-klinikken i Dannenberg, ga ved begynnelsen av 2017 beskjed om at han av religiøse samvittighetsgrunner ikke kunne utføre abort.

Når klinikksjefen, Markus Fröhling offentlig ga overlegen sin støtte, ble han uten noe forvarsel sagt opp av sykehusets eiere. Det skjedde i februar. Nå har arbeidsdomsstolen erklært oppsigelsen som ugyldig og krevd at Fröhling fikk jobben tilbake. Capio har likevel valgt å ikke ansette ham på nytt, men i stedet gi ham økonomisk kompensasjon.

Jeg undrer meg

Jeg undrer meg over at så få av de som tilhører frikirkelige sammenhenger i Norge er interessert i sine røtter og historie? Når jeg skriver, f.eks artikkelserien "Bønner fra hesteryggen", som til nå har tatt for seg sentrale spørsmål om frelse og frelsesvisshet, så er det veldig få som responderer. Nesten ikke noen i det hele tatt. Skriver jeg derimot en artikkel hvor jeg nevner katolikker eller ortodokse er noen av disse frikirkelige - enten det er pinsevenner, frie venner eller baptister - raske til å kritisere. Men de er mer eller mindre tause når jeg skriver positive artikler om deres egen historie. Kanskje de ikke er interessert i den eller verdsetter den?

Jeg vurderer å avslutte serien om "Bønner fra hesteryggen", siden det er mye arbeid med oversettelsen, og så få som leser den.

Bønner fra hesteryggen, del 5

Når vi ser ned i Conestoga River Valley i Lancaster County, ser en helt i fronten gården som i sin tid tilhørte Christian Newcomer (1746-1809) og hans hustru Anna Graf. Christian kom til Amerika åtte år gammel sammen med sin mor, som da var blitt enke, tre søstre og to brødre. Når han var blitt voksen valgte mennonite-forsamlingen i Groffdale han som forkynner, senere ble han valgt til å tjene som biskop.

I mange år ledet biskop Christian Burkholder, en fornuftig og åndelig sinnet mann, menigheten med en tydelig sanksjon fra Herren. Fremgang og fred hvilte over hans arbeid og den store bondegården hans utvidet seg enormt. Når han var omlag 60 år gammel eide han og hans kone 1,2 millioner kvadratmeter av den beste dyrkbare marken i området. Barna deres vokste opp som seriøse og trofaste medlemmer av menigheten, og de har fremdeles mange tusen etterkommere som lever blant anabaptister i området.

Alt dette synes godt på 1700-tallet og gjør det fremdeles den dag i dag. Men Christian Burkholder og Christian Newcomer - begge biskoper for menigheten - hadde ulikt syn på omvendelsen, livet som Jesu etterfølgere, og den sanne veien til evig velsignelse ganske annerledes. De utviklet markante forskjellige verdier, og det så konsekvent, og det har ført til at deres etterfølgere har gått hver sine veier.

Gården til Christian Newcomer (gården han egentlig ikke ville ha) omlag 3,2 kilometer sør for Barneville i Lancaster County. I mange år nå har den vært eid av Amish-brødre.

Etter sin omvendelse oppsøkte Christian Newcomer sin pastor - som ikke er navngitt i hans dagbok, men som de fleste tror er Christian Burkholder - for å høre hva han tenkte om dette. Dette er hva som kom ut av deres samtale:

"Flere uker gikk i denne tilstanden av glede - jeg er rede til nesten å si at dette er de mest gledefylte ukene av mitt liv - med en fred som fløt som en elv og med Guds kjærlighet dvelende i min sjel. Nå følte jeg en trang, ja, som noe inne i meg som drev meg, til å dele denne gleden med mine medskapninger. Jeg tenkte og trodde at det var en plikt å informere et hvert individ, om Guds kjærlige vennlighet, og spesielt det Han hadde gjort for min sjel, men jeg fryktet for at folk ville tro jeg var gal, og det holdt meg vekk fra å gjøre dette.

Jeg bestemte meg derfor til å gå til en av våre forkynnere, en person jeg satte høyt (antagelig Burkholder), for å fortelle ham om det som hadde skjedd. Jeg delte dette med ham med all den iver en nyfrelst sjel har, og måten jeg uttrykte meg på var kanskje i overkant! Mitt hjerte var fylt av Guds kjærlighet. Han forsto meg ikke. Han synes jeg var for overfladisk, at det hadde gått for kort tid og at det kunne være lett å bli ført vill ved å tro på en slik opplevelse jeg hadde hatt.

Når jeg forlot ham og var alene på vei hjemover kom sjelefienden til meg og skapte en tvil fylt av frykt: 'Se', hvisket han til meg, 'denne mannen er en predikant, en gudfryktig mann, og ikke uvitende om nådens gjerning i hans sjel. Han kjenner ikke til noen visshet om at han er akseptert av Gud, så hvem er du? Skulle du kunne vite noe mer enn denne gode mannen? Skulle Gud gi deg en erfaring av nåden som han tilsynelatende holder tilbake fra gudfryktige mennesker?'

Faktisk hadde jeg på langt nær fortalt alt det som hadde hendt meg, for jeg oppdaget raskt at han ikke forsto meg. Det var blitt mørkt den kvelden og jeg hadde omlag 12 kilometer å gå før jeg kom hjem. Hele veien måtte jeg kjempe litt av en kamp med fienden. Jeg var redd jeg kanskje hadde uttrykt denne nådens gjerning i min sjel med for mye iver og forsikring. Jeg satte jo, som jeg har fortalt, denne forkynneren høyt. Faktisk elsket jeg ham som den beste blant mennesker og min venn, og følte meg svært bekymret over at han ikke forsto den samme fornuft og mening i det som hadde skjedd med meg.

Ofte i de samtalene vi hadde om dette senere var vi uenige. Jeg, på min side, trodde at en person kunne og skulle være bevisst det faktum, at når Gud for Kristi skyld hadde vist nåde til en elendig synder, så ville Han tilgi all vår skyld. 

Selv om han var min overordnede, kunne jeg ikke lenger være sammen med ham, for det han sa overbeviste ikke meg om at jeg hadde tatt feil."

(fortsettes)

Dette er femte del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai og fjerde del mandag 28.mai.