Bønn ved det nye årets morgengry

"Herre, ved gryet av en ny dag. bøyer jeg mine knær og tilber Deg.

Jeg har aldri vært god på avskjeder, men jeg slipper tak i året som nå er historie, og tar de første, nølende, vaklende skrittene ut i nådelandet.

Nåde omgir meg.

Derfor legger jeg bak meg det vonde, det smertefulle, alt det som såret. 

Tilgi meg,  for alle unyttige ord, alt jeg aldri skulle
sagt, alle jeg såret med ordene mine, ubetenksomheten min.

Mine synder er mange, de kan telles.

Men Du er nådig - og tilgir.

Du sletter dem ut, og
dagen er blank,
året er blankt.

Gi meg nåde til å leve for Ditt ansikt.

Fuglene Dine, Herre, er strødd ut over himmelhvelvet.
De vil hjem. Alle vil hjem.

Du er den Far som løper oss i møte, med åpne armer, 
for å ta imot oss. Hver dag. Hele det skapte nye året.

Soloppgangen fra det høye har gjestet oss,
med legedom under sine vinger.

Gjøvik,  1. januar 2019
Bjørn Olav Hansen

Francis Chan - et forbilde i radikal etterfølgelse av Kristus, del 2

Francis Chan (bildet), mener kirken lider av et kjærlighetsproblem. Hvis det første troens steg er å elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand, faller de fleste kristne paddeflate på startstreken. Chan mener at det er ganske opplagt ut fra det faktum at kristne i liten grad lengter etter Jesu gjenkomst.

Alt dette i følge portrettintervjuet Charisma Magazine har hatt med Chan.

"Jeg tror dette er en indikasjon på vår hengivne kjærlighet til Ham," sier Chan og legger til: "Hvis jeg er på reise og barna mine ikke bryr seg om jeg kommer hjem eller ikke, sier det sitt. Hvis jeg kommer inn døra etter en lang reise og de har nesa si nedi I-padene sine og ignorerer meg, sier det også sitt. Vi har disse bygningene fullpakket med folk, men du skal virkelig slite for å finne noen som gjennom uka sier: 'Å, jeg lengter bare etter mer av Ham, jeg skulle ønske Du var her, jeg kan ikke vente på at Du kommer tilbake' - det må virkelig gjøre Den Hellige Ånd sorg."

Så Francis Chan startet med seg selv. Han fokuserte på å komme nærmere Gud, vokse i kjærlighet. Men dette skjedde ikke natta over.

Noen mennesker føler naturlig på en overflod av kjærlighet, men for folk flest, sier Chan, vil det å utvikle slike følelser være et målrettet arbeid. Men så er kjærlighet ikke bare en følelse.

For Francis Chan handlet dette om disiplin og praksis, ikke ord. En måte Chan gjorde dette på var ved å utøve selvkontroll edru årvåkenhet i små ting. Som for eksempel ved å avstå fra søppelmat og se filmer på Netflix. Selvkontroll, mener Chan, produserer et sterkt bønneliv, og bønn produserer en intim relasjon med Gud, og intimitet produserer kjærlighet til Gud.

"Herre, jeg ønsker Deg," ba Chan. Jeg vet at Du er viktigere enn noe annet, så la meg utøve selvkontroll og disiplin så jeg kan ha et årvåkent sinn når jeg ber."

(fortsettes)

Francis Chan - et forbilde i radikal etterfølgelse av Kristus, del 1

For meg personlig er Francis Chan (bildet) et forbilde. Forestill deg følgende: Du er pastor for en av Amerikas megakirker med 4.000 medlemmer. Alt lykkes tilsynelatende for deg. Likevel: du velger å forlate alt. Menighet, lønn, huset ditt. For å følge Kristus mer radikalt og overgitt, elske Ham mer.

Det er historien om Francis Chan i et nøtteskall. Her skal du få kortversjonen:

51 åringen sa opp pastorstillingen i Cornerstone Community Church i Simi Valley i California i 2010. Da hadde menigheten 4000 medlemmer og var fremdeles i vekst.

"Det var en slik unik tid," sier Francis Chan til Charisma Magazine.

Men så kom sosiale medier på banen. Med alle skriveriene for- og imot. Francis Chan er ærlig nok til å si at han ble opphengt i hva som ble skrevet om ham. Så mye at det etter hvert førte til at ble hemmet i å formidle det han hadde på hjertet. Han begynte å bry seg for mye om folks respons. Så han sa opp. Solgte huset sitt og flyttet til Asia sammen med kona.

Der skulle det skje noe som fullstendig forandret hans liv.

Han skulle møte undergrunnskirken i Kina.

Ydmykheten som preget den ble en veldig utfordring for Chan, og den sto i skarp kontrast til megakirkene og kjendispastorene i USA.

Chan minnes hva en av de kinesiske troende sa til ham: "De mest innflytelsesrike menneskene i undergrunnskirken er de som er mest skjult for andre. Ingen vet hvem de egentlig er." Så legger han til: "I Amerika, føler du at du må bli berømt om du skal ha innflytelse. Men i Kina, er det stikk motsatt. Det beste er at ingen kjenner deg, ellers vil du få problemer. Herren trenger ikke vår popularitet eller en plattform," sier Francis Chan til Charisma Magazine.

Når Chan kom hjem fra Kina, reflekterte han over hva det vil si å stå i en tjeneste. Glem avtalene om å skrive bøker. Glem overskriftene. Glem alt det han visste om menighetsliv. Hvis han skulle starte om igjen en gang til - bare med Bibelen som guide - hva ville han da gjøre?

Francis Chan konkluderer overfor Charisma Magazine:

"Jeg tror jeg bare ville ha gått ut på gatene og møtt mennesker og be og trygle Gud om å bringe disipler til meg, akkurat slik Jesus gjorde."

Og det var det Chan gjorde.

Men hvordan skulle han klare å elske Gud over alt?

Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

En kvinne som har satt djupe spor etter seg

Legg til bildetekst

I dag har jeg tenkt mye på livet til en kvinne som levde i Roma mellom 393-439. Hennes livshistorie er ekstraordinær på mange måter. Hun tilhørte en av Romas herskapsfamiler, og foreldrenes drøm var at datteren skulle bli gift. Hun ble derfor giftet bort 14 år gammel til en slektning. Melania het hun. Navnet hadde hun fått etter sin gudfryktige bestemor, som var en bereist kvinne. Hun hadde besøkt både Egypt og Det hellige land. Derfor fikk Melania tilnavnet 'den yngre'.

Med slektningen Pinian, som var mye eldre, fikk Melania, to barn, som begge døde da de var små. Det førte til et vendepunkt i Melanias liv. Da hadde hun vært gift i syv år. Hun følte seg dratt mot et monastisk liv, og  hadde aldri valgt på fritt selvstendig grunnlag å gifte seg. Hennes mann forstod ar Melania hadde et annet kall, og med hans tillatelse fikk hun gå den monastiske veien. Han slo selv følge med henne.

De solgte eiendommen sin, delte pengene med de fattige og gav også penger til å bidra til å bygge kirker og klostre, I år 408 forlater hun Roma, sammen med sin mor og Pinian. De satte kurs mot Sicilia og tilbrakte to år der, før de dro videre til Nord-Afrika, der de bodde i syv år. Det var her de skulle bli kjent med Augustin. Her i Nord-Afrika viet Melania livet sitt til å tjene de fattige, og her grunnla hun to klostrei Tagaste, ett for kvinner og ett for menn.

Og det var dette jeg ble gående å grunne på store deler av gårsdagen.

Det er ikke bare å grunnlegge et kloster! Og da tenker jeg ikke på den fysiske bygningen! Jeg vet ikke om det var det hun gjorde. Et kloster trenger jo ikke nødvendigvis en vakker fysisk bygning, eller noen bygning i det hele tatt. Det er det indre livet, slik det utfolder seg i en kommunitet, et fellesskap jeg tenker på. Det liturgiske livet, bønnene, gudstjenestefeiringen. Det oppstår ikke av seg selv. Det må leves ut. Fødes frem.

Og her grunnlegger altså Melania ikke bare ett, men to klostre.

Det slutter ikke her.

I år 417 bryter Melania og hennes mann opp og reiser til Det Hellige Land via Alexandria. Et års tid har de tilholdssted i et pilgrimsherberge i Jerusalem. Her møter de Hieronimus, kjent kanskje først og fremst for å ha oversatt mesteparten av Bibelen til latin.

Hun gjør noen reiser til Egypt, hvor hun besøker noen av de mest berømte ørkenklostrene, før hun vender tilbake til Jerusalem. I 12 år lever hun i en eremitage nær Oljeberget. Her bygger hun så opp et kloster for kvinner, og etter mannens død grunnlegger hun også ett for menn.

Hvilken åndelig kraft denne kvinnen hadde! Hvilken vitalitet! Hun inspirerer meg til å jobbe mer med liturgien, med gudstjenestelivet, med kommunitetslivet. Slik at ser kommunitetsliv vokser frem i Norge i større grad.

Mot slutten av livet reiste Melania til Konstantinopel. Der fikk hun være redskap for sin onkels omvendelse. Hun tjente ved hoffet til keiseren og ble kjent med og venn med keiserinne Eudokia, som hun senere tok med seg på pilegrimsreise til Jerusalem.

Melania den yngre døde i Jerusalem den 31.desember år 439.

Irakiske kristne spør: Hvor skal vi gjenforenes?

For mange irakiske kristne, mange av den fortsatt forvist fra sine bosteder, på grunn av IS, har julen dette året vært fylt med ekstra mening -og prøvelser. Å leve som kristen i Irak har alltid vært forbundet med utfordringer, men deres situasjon forverret seg betraktelig i 2014 når IS dukket opp på Ninivesletten (bildet). IS ble ikke erklært beseiret før enn i 2017. Et år etter, fortsetter mange kristne å lide på grunn av konsekvensene av fordrivelsene.

Det er Claire Evans som skriver dette i en spesialrapport for International Christian Concern.

I rapporten møter vi Mazin, en kristen fra Mosul. Han sier det slik:

"Det er alltid en slik glede med jul. Det er en tid for å møtes. Freden ble født når Kristus ble født. Verden ble forandret den dagen."

For Mazin gir julen en følelse av trøst til tross for utfordringene det er å være fordrevet fra sitt hjemsted.

"Det er ikke viktig om vi er fordrevet eller vi befinner oss i våre hjemland. Kristus ble også fordrevet når Han ble født, selv om Han hadde et innholdsrikt liv. Men det betyr ikke at vi ikke savner huset vårt i Mosul."

Mens Mazin forblir fordrevet fra sitt hjem, og mest sannsynlig ikke kan returnere til Mosul, har andre forsøkt å vende tilbake til sine hjem og forsøkt å gjenoppbygge sine liv. En av dem er Rafid:

"Dette er første gangen jeg feirer jul i Qaraqosh etter 'frigjøringen'. Jeg kan ikke vente på å gå til kirken den natten. Jeg trodde jeg aldri kunne komme til å gjøre det noengang. Jeg er så lykkelig over å være her igjen."

Men selv om Rafid nå gleder seg stort over å være hjemme igjen, vet han samtidig at det kan være siste gangen. Kanskje han må feire jul et annet sted neste år.

År med forfølgelse har ført til at irakiske kristne nå er spredt over hele verden.

Mens julehøytiden er en tid for glede, er den også bittersøt. Ruaa forklarer:

"Jeg tror Baghdad har den største julefeiringen. Det finnes juletrær over alt, selv muslimene feirer jul i Irak. Men beklageligvis feires ikke julen slik julen skal feires."

Men problemene stikker djupere for Ruaa. Han har ikke noe familie å feire julen sammen med, fordi forfølgelsen har tvunget familiemedlemmene hans til å flykte fra landet.

"Jul er en tid for å besøke slekt, venner og foreldre. Jeg må reise til Jordan for å tilbringe julen med mine foreldre, mens mannen må reise til Tyrkia hvis han skal tilbringe julen sammen med sine foreldre. Slik har mange kristne det. De gleder seg over å kunne feire jul uten å flykte for IS, og med en følelse av fred, i det de kjenner til at Kristus også led. Men nesten hver eneste kristen i Irak som feirer jul gjør det adskilt fra resten eller deler av familien.

"Hjemmet vårt, ja, og hvert eneste hjørne av huset handler om minner. Julen pleide å være en stor feiring når vi sto opp om morgenen og gikk rett til kirken og hilste de som var der med stor glede. Kristus var født, "erindrer Sameh. "Etter at vi hadde vært i kirken, pleide vi å samles i det store huset, huset til våre besteforeldre. Dit skulle alle. Barna hadde på seg nissedrakter, disse enkle detaljene kunne gi oss en følelse av sikkerhet og at vi var elsket for år framover."

Men alt dette er nå bare minner for mange kristne. For de kristne i Irak har lidelsene vært mange og brutale.

Syv tankevekkende spørsmål ved årets slutt

Nå, helt på tampen av det året vi nå snart skal sette punktum for, vil jeg gjerne få stille deg syv spørsmål. Håper du tar deg tid til å reflektere over dem:

1. Hvilket øyeblikk var det som gjorde meg mest stolt i 2018? Hva forteller det meg om det jeg ønsker å bruke min energi/tid/penger på i 2019? 

2. Hva var det som beriket mitt liv på en raus måte? Hvem er det jeg ønsker å bli bedre kjent med i året som ligger foran meg?

3. For mange var dette et år hvor de gjorde motstand. Hva var det jeg klarte å motstå mest effektivt? Hva ga jeg etter for?

4. Hvilken person inspirerte deg mest i året som snart er historie? Hva er det den personen gjør som jeg også ønsker å gjøre i livet mitt?

5. Når var jeg mest fysisk tilfreds dette året? Hvordan kan jeg oppnå det samme i det nye året?

6. Hva er det ene spørsmålet du har stilt deg selv igjen og igjen dette året? Hvilken versjon av svaret lever du deg inn i?

7. Og til slutt: Hva gjør meg fortvilet og hva inngir meg håp akkurat nå?

St. Beuno`s Jesuit Spirituality Centre. Norsk oversettelse. Bjørn Olav Hansen

Valdresprofetien og hykleriet

Når hele Nordens vekkelsesevangelist Emanuel Minos i 2014 bar frem den såkalte 'Valdresprofetien' skaket den svært mange av oss - og med rette. Det var i 1968 at Minos fikk del i et profetisk syn som den da 90-årige Valdreskvinnen, Gunnhild Smelhus, hadde hatt. Minos hadde lagt dette profetiske synet til side, da han den gangen han fikk det, synres virket altfor usannsynelig. Så tok han det frem igjen 46 år senere, og ble sjokkert over hvor dagsaktuelt det er.

Men det er noe som forundrer meg. Det profetiske synet har vært delt mange ganger siden, i mange forskjellige sammhenger. I synet den 90-år gamle Valdreskvinnen hadde, heter det blant annet:

"Folk fra fattige land kommer til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mor dem. De vil bli behandlet slik som jødene under krigen. Da er målet for våre synder nådd..."

Det er alvorlige ord. Hva kommer det da av at noen av de som er mest ivrige etter å spre denne profetien, samtidig de mest kritiske til asylsøkre og fremmede, og sprer noen av de mest hatefulle beskrivelsene av flyktninger noensinne. Det er noe som ikke stemmer her, det er noe som er fullstendig galt. Leser de ikke profetien?

Nei, jeg er ikke globalist, og jeg tror det er nødvendig med en restriktiv asyl- og flyktningepolitikk, og jeg er ikke blind for farene ved Islam, men dette handler om noe annet: om holdninger, etikk, rettferd. Det handler om liv og lære. Vi bør minne hverandre om at det barnet vi feirer i julen selv ble flyktning. Han måtte søke tilflukt i Egypt. Hadde Han blitt født i 2018, ville det vært plass for Ham i Norge, sammen med moren og stefaren Hans?

Er det ikke hyklery å vise til Valdresprofetien eller sitere den, og samtidig publisere hat og frykt mot fremmedkulturelle? Det er noe som er rav ruskende galt her.

Billedtekst: Vekkelsesevangelisten og hedersmannen Emanuel Minos.

Unge mennesker sliter med å lese Bibelen - kan kommunitetsliv være løsningen?

Bønnerytmer. Tidebønner. Måltidsfellesskap. Lectio Divina, den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift.

Dette kan være løsningen på den store ufordringen avisen Dagen avdekker i et stort oppslag torsdag 27.desember. Reportasjen handlet om en ny undersøkelse hvor elleve unge voksne i alderen 19-27 år har deltatt. Undersøkelsen handler om bibelbruk, og er gjennomført av KIFO - Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Fem av de som deltok er tilknyttet menigheter tilhørende Den norske kirke, resten tilhører ulike frikirkesamfunn. Undersøkelsen viser at bibellesning betyr mest for frikirkelige.

Men de sliter der også. Unge mennesker leser ikke så mye som før, og det er stor konkurranse fra ulike medier.

Det er flere ting som er interessant med undersøkelsen, men jeg vil trekke frem en ting:

Flere av de som deltok i undersøkelsen fra frikirkelig hold fremhever at 'gode vaner hjelper', og at 'fellesskap hjelper'.

Dette er en utfordring jeg synes vi skal ta veldig positivt.

Og det er her kommunitetsliv er så bra!

Et miljø som tar disippelliv med Jesus på ramme alvor. Hvor man deler hverdagslig liv, spiser sammen, leser Bibelen sammen, samtaler, ber tidebønner. Små fellesskap eller kommunitetter. Dette anser jeg for å være det store håpet for kirken, for dens overlevelse. Derfor ber jeg om at mange slike fellesskap eller kommuniteter vil oppstå i 2019. Blant annet ber jeg om at en slik kommunitet vil vokse frem av det regelmessige gudstjenestelivet i Kristi himmelfartskapellet.

Englebesøk

Røsten av en engel fyller stua vår med en himmelsk atmosfære. Det er så vakkert, så blendende vakkert. Jeg lukker øynene og bare lytter. Så harmonisk, så ømt, så trøstende.

Det er serbiske Divna som synger. Divna Ljubojevic. Jeg oppdaget henne for mange år siden, og hun har kanskje den mest klokkeklare røst jeg kjenner. CD'en jeg lytter til nå fikk jeg i julegave av min kone. Noen bedre julegave kunne jeg ikke få!

Den ortodokse kirkesangen er så rik. Den berører meg så sterkt. Dette kunne jeg sitte stille og lytte til i hele kveld.

Her er noen smakebiter:


https://www.youtube.com/watch?time_continue=1&v=EcpUnZ_ghdA

https://www.youtube.com/watch?time_continue=1&v=6MjohBOQB-M

Bønnemner

Nå på tampen av det gamle året vil vi dele noen bønnemner med de som ber for oss:

Innen 24. januar vil NAV ta stilling til om Bjørn  Olav kan få talegjenkjenningsprogrammet TUVA. Dette er avgjørende for om Bjørn Olav kan fortsette sitt arbeid med å skrive. Skjelvingene i høyre arm er nå så plagsomme at det å skrive på PC er svært vanskelig. Dette talegjenkjenningsprogrammet er svært kostbart,  og vi har fått beskjed om art vi må være forberedt på et avslag. Et avslag vil føre til at Bjørn Olavs muligheter til å kunne kommunisere skriftlig vil bli svært begrenset. Det vil gå ut over bloggen, bokskriving og forberedelser til prekener og seminarer. Det vil også bety mye å fortsette med det som gir mening til hverdagene, og kunne fullføre det kallet Bjørn Olav har. Vi vil derfor bli veldig glad om dere kunne be om et under. Gud kan!

Fredag 4. januar vil det avgjøres om Bjørn Olav får førerkortet tilbake. Han skal  gjennom en ny test kl.14.00. Bjørn Olav har ikke kjørt bil siden mars. Etter å ha kjørt bil i 41 år er det vanskelig. Det gir mange begrensninger i hverdagene, noe som betyr at det blir ekstra mye på May Sissel. Bjørn Olav ble fratatt førerkortet mens han gikk på Parkinsonsmedisin som gjorde ham svært dårlig. Det føles svært urettferdig at han da skulle utsettes for en test når han knapt nok klarte å stå på beina. Å få førerkortet tilbake vil bety at hverdagene blir lettere, ikke minst betyr det at han kan komme seg utendørs.

Be også for alle møtene og seminarene dette vårsemesteret.

Møteplanen for januar ser foreløpig slik ut:

6: Gudstjeneste Brumunddal baptistkirke kl.11.00
13. Gudstjeneste Pinsekirken Kolbotn kl.11.00
17.-20: Bønneuken Askim med  møter hver kveld. Bønneuken avsluttes med gudstjeneste i Askim kirke kl.11.00

En stor takk til alle som ber for oss. Velsignet godt nytt år.

Ba ikke du om at lyset ditt skulle skinne klarere?

I går leste jeg et profetisk ord som begeistret og oppmuntret meg, og når jeg fant dette bildet til å illustrere det med, måtte jeg bare oversette det:

"I forbindelse med min stille time hørte jeg  Herren si: 'Jeg er begeistret!' Da svarte jeg: 'Herre, hva sa du?' Han svarte: 'Jeg er begeistret.' 'Hvordan kan du være begeistret,' sa jeg, og la til: 'Alt jeg ser er kaos og belgmørke.' Han svarte: 'Jeg vraker ikke belgmørket, jeg bruker det.'

'Fra ditt perspektiv ser det ut som om verden går i stykker. Fra mitt perspektiv er det et sørgelig, likevel et vidunderlig syn. Jeg ser skatter i mørket og større skatter vil komme ut av belgmørket. Ba du ikke om at ditt lys skulle skinne klarere? Hold fokus på meg og lyset du har vil øke slik ar du ser de skattene jeg ser.'

Så sa Han: 'Sønn, du har rett. Denne verden er på kollisjonskurs. Den er på kollisjonskurs med den største utøselsen av Min Ånd. Verden er i ferd å bli klar for høsten. Og akkurat det, gjør at det er begeistring i mine tårer."

- Bill Yount
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

De profetiske ordene til Bill Yount, som er en internasjonalt anerkjent profetisk stemme, stemmer godt overens med disse to ordene fra Bibelen:

"De rettferdiges sti er som morgenlyset som stadig vokser til dagen er her." (Ord 4,18)

"Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg." (Jes 60,2)

Hvilken kongefamilie!

Jeg må bare innrømme det: Det kom noen tårer i går mens jeg så den fantastiske reportasjen NRK-journalisten Atle Bjurstrøm hadde laget om kongefamilien i 2018. Hvilken konge, hvilken dronning og hvilket kronprinspar vi har! Vi har virkelig mye å være takknemlige for, vi som bor i Norge.

På sin varme, lune og personlige måte tegnet Atle Bjurstrøm et portrett av vår kongefamillie, som gjorde at både kongen, dronningen og kronprinsparet kom oss så nær. Det var så festlig å høre den svært personlige samtalen mellom kongen og kronprinsen om deres meritter til sjøs, om kongen som synes det var helt greit at kronprinsen ikke har samme lidenskapelige forhold til seiling som ham. Det vil si ar kongen ikke er så begeisret for seiling, som han er det for konkurransen, og - joda, kongen innrømmet sågar at han kunne bli både gretten og litt bestemmende ombord. Når fikk vi en slik djupt personlig innsyn i noe annet av verdens kongehus?

Kongens gode latter er et kapittel for seg! Selvironsik, uhøytidelig og så hjertelig tilstede. Hans kommentar i forbindelse med Kina-besøket, hvor kineserne hadde spurt om ikke Norge kunne trene kineserne til å bli flinke til å gå på ski, vil bli stående for all tid. Da hadde kongen svart: Vi kan trene dere til å bli en god nr to!

Og dronningens nære forhold til natur, kunst - jeg satt og tenkte på hvor vis hun er. Kronprinsen har fortalt at han noen ganger har kommet høyt til fjells, til en avsidesliggende dal, og hilst på vertskapet på en fjellstue, som synes det var flott at kronprinsen kom, men hans mor, dronningen, hadde jo allerede vært der - lenge før!

Vi har en konge og en dronning som våger å vise følelser og tårer. De gråter med de gråtende og ler med de glade. Gripende var det å se den menneskelige reaksjonen hos dronningen når hun fikk se igjen sitt barndomshjem, så nå er restaurert så fremragende på Maihaugen.

De gjør en god jobb kronprinsparet også, og vil når den tid kommer, bli en god konge og dronning. Akkurat det er det ingen tvil om. De er moderne, og deres djupe engasjement for klimaet og miljøet står det respekt av.

Alle fire byr på seg selv, og viser til fulle at de er der for å tjene vårt fedreland.

Jeg er ikke blitt mindre rojalist etter å ha sett gårsdagens NRK reportasje.

Og jeg tar til meg ordene til apostelen Paulus:

"Be for konger og alle i ledende stillinge, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt." (1.Tim 2,2)

May Sissel og jeg har et dyrebart personlig minne om kong Harald og dronning Sonja. Da var de ennå Norges kronprinspar. May Sissel var gravid med vår datter, Benedicte, og i forbindelse med en tilstellning i forbindelse med deres rundreise fikk vi hilse på dem. Den kommende dronningen var levende interessert i May Sissels graviditet, og spurte om hun ikke fikk ta på magen. Det fikk hun.

Foto: Wikipedia

Donald Trump setter tusenvis av kristnes liv og Israel i fare

Donald Trumps beslutning om å trekke de amerikanske styrkene ut av Syria kan sette våre kristne trossøskens liv i Midt-Østen i dødsfare og gjøre situasjonen for Israel enda mer usikker.

To av de som nå er svært bekymret over det som skjer er den amerikanske generalen William 'Jerry' Boykin. Han er visepresident for USA's ledende kristenkonservativ gruppe, FRC, som har vært svært støttende til den sittende amerikanske presidenten. Den andre som nå uttrykker stor bekymring er en av de ledende skikkelsene i den messianske bevegelsen i Israel, Avner Boskey.

Mens Trump mener IS er bekjempet, er den amerikanske generalen ikke så sikker på det. Rapporter general Boykin viser til viser at IS fremdeles kontrollerer visse områder, og kan komme til å slå tilbake. Og Det amerikanske forsvarsdepartementet slår fast i august at IS fremdeles har 30.000 krigere i Irak og Syria, og at de har større slagkraft enn Al Qaeda har i Irak. I følge Det amerikanske forsvarsdepartementet utgjør disse 'en alvorlig trussel mot alle som elsker fred og alle frie områder i Syria, inkludert føderasjonen i det nordlige Syria.'

Problemet er at Donald Trump ikke leser rapporter eller dokumenter, heller ikke fra sin egen administrasjon.

Den amerikanske presidenten overlater nå ansvaret til Russland, Syria og Tyrkia. Når ble Tyrkia en garantist for forfulgte kristne?

Bekymringen er reell. Hvis Tyrkia nå skal lede offensiven mot IS (les også kurderne) i de selvstyrte områdene i Syria, tror nå stadig flere eksperter at Syria vil ende opp med å bli styrt fra Iran.

De som klarest uttrykker denne bekymringen er The European Syriac Union, som i en pressemelding uttaler at de 'kristne samfunnene i dette områder frykter en utryddelse i hendene på Tyrkia, Iran og IS, som ennå ikke er fullt nedkjempet."

"Må vi ha øyne til å se det som nå skjer"", skriver den messianske jøden, Avner Boskey. Han nevner Syria, Iran og Russland og Tyrkia som kommer like etter. Trump som overfor evangelikale kristne har kommet med store ord om å forsvare kristne -  og Israel, kan med dette utspilllet, sette livene til tusenvis av kristne i Midt-Østen i fare og ikke bare det, men Israel.

Profetigranskere spør også om Donald Trump nå åpner for GOG-krigen, beskrevet av profeten Esekiel i kapittel 38-39, hvor nettopp disse landene skal være med i et angrep på Israel.

Herren vekker til live sin forsamling i Romania, del 2

Dette er Ioann (Johannes) Predoni (bildet), en anabaptist, som bor i nærheten av byen Deva, som ligger langs elva Mures. Ioan og kona har tre voksne barn. De bor på en gård og driver med sauer, og er del av et fellesskap som oppriktig forsøker å følge Herren Jesus, som best de kan.

De tilbringer en ganske lang periode, hvert år, som fremmedarbeidere i Spania. Derfor snakker de og skriver de spansk.

Deres visjon som familie, og den lille forsamlingen de tilhører, er å revitalisere og styrke et anabaptistisk nærvær i et område hvor de troende har mistet sin visjon for mange år siden. De kjenner på seg ar de trenger åndelig oppmuntring og retning for arbeidet og drømmer derfor om å bli nært knyttet til andre anabaptister, hvor de måtte finnes. Området de bor i byr på mange muligheter, spesielt for de som kan noe om sauehold, men også for andre yrkesgrupper. Jorden er grøderik.

På 1600-tallet var det et sterkt nærvær av anabaptister i Siebenbürgen (Transylvania). Dette ble fullstendig ødelagt av de katolske myndighetene. I Deva var det et eget sted hvor anabaptistene ble henrettet. En av dem var en mann ved navn David Ferenz, en ungarsk adelsmann, som var kommet til en levende tro på Jesus,  blitt døpt på bekjennelsen av sin tro, og hadde sluttet seg til anabaptistene.

"De siste 10 årene har jeg forsøkt å informere kirkene her om det som skjedde den gangen," forteller Ioann Predoni, "og på den måten gi videre vitnesbyrdet til disse anabaptistene, hva de sto for og hvorfor de døde for sin tros skyld. Men så langt har det vært vanskelig."

De andre kirkene er ikke interessert.

Nå ber han troende i Europa om forbønn. For de troende i Deva, og nabobyen Hateg, om at Herren må sende vekkelse og fornyelse og hjelp, slik at den lille spiren kan gro og vokse. Etter så mange år uten noen særlig evangelisk virksomhet i området, finnes det altså noen som vil leve radikalt for Jesus og se en forsamling vokse frem.

Vil du stå sammen med Ioann i bønn?

Kvalmende

Det er sjelden jeg har følt et slikt fysisk ubehag av å høre på noen snakke, som når jeg lyttet til lederen for Alliansen, Harald Jørgen Lysglimt Johansen, på en YouTube video i dag. Jeg kjenner kvalmen lang tid etterpå.

Den kjente Holocaust-fornekteren oppfordrer norske menn, som vel å merke har vært nordmenn i tre generasjoner, om å samle seg i norske kirker (ja, du leste helt riktig), for snakke sammen om hvordan de skal ta Norge tilbake fra globalistene og landssvikerne, som han kaller alle politiske partier her i landet. Han sier selv at han ikke vil ty tiil vold, men han forstår at andre gjør det!

I følge Lysglimt Johansen er kirkene Norges eneste redning, vel å merke som et samlingsted for gode nordmenn! Han oppfordrer til å slutte å lytte til prestene, for de er globalister, og ta kirken (les Den norske kirke) tilbake.

Muslimer og jøder må sendes ut av landet. Her har de ingen plass.

Dette er jo ikke noe annet enn mørkeblå nasjonalisme, som vi må ta tydelig avstand fra. Dette er et grovt misbruk av alt som har med kristen tro å gjøre.

Jeg vil gjøre oppmerksom på følgende: Facebook-venner av meg som støtter Alliansen, Frie nasjonalister og Resett, ønsker jeg ikke å ha som 'venner'. Jeg tar skarp avstand fra nazisme, jødehat, hat mot muslimer, hat mot politikere, nasjonalsosialisme, hat mot homofile og minoriteter.

Herren vekker til live sin forsamling i Romania, del 1

I dag inviterer jeg mine lesere med på en reise. En reise både i tid og rom. Til den vakre og grøderike rumenske dalføret rundt elva Mures. Vi ser nordover fra den den gamle tyske byen Deva - tidligere kjent som Diemrich, eller simpelthen Schlossberg - Slottshøyden. Dette var et område som tidligere hørte inn under Østerrike, til provinsen Siebenbürgen.

For noen år siden reiste Dean og Tanya Tayler, deres sønn Stephen, sammen med Peter og Susan Hoover, og deres to sønner Justin og Stanley hit. Det er deres reise vi skal følge. Artikkelen er for lang for bloggformatet, så jeg har redigert den noe.

Ekteparene Tayler og Hoover og deres barn besøkte blant annet byen Vintu de Jos, kjent på tysk som Alwinz, for de gjenværende anabaptistene av hutteriansk-herkomst bodde til midten av 1700-tallet. Til sin store overraskelse og glede oppdaget de at det fantes en gruppe troende her. De hadde tilholdssted i Vintu de Jos, og ble ledet av pastor Titi Dreghici. Og det var mer! Det fantes også en gruppe troende i Suceava, et godt stykke unna, og lenger øst i Romania. Denne gruppen tok også del i det lille fellesskapet i Vintu de Jos. Denne gruppen ble ledet av Titus Miller, hans foreldre Marvin og Ruth Miller, og med seg har de en gruppe ungdommer.

"Sannelig," skriver Peter Hoover, "etter så mange år med politisk uro, ekstrem religiøs forfølgelse, to verdenskriger, massemigrasjon og økonomisk kollaps, arbeider fremdeles Herren i denne delen av verden!"

Byen Deva (bildet) eller Diemrich, med dagens falleferdige slott oppe på høydedraget. Tidlig på 1700-tallet bodde det anabaptister her, sammen med andre troende. Hit kom også en ikke ubetydelig gruppe bulgarske troende ledet av fransiskanermunker.

Et sterkt franiskansk samfunn ledet denne byen frem til Den store pesten i 1738, hvor mye av byen og de omkringliggende områdene ble avbefolket og alt endret seg permanent.

Forfølgelsene av anabaptistene fortsatte etter at pesten var over og alle som bodde i området flyktet alle sammen. Men etter alle disse årene, spirer skjulte såkorn! Hvem vet hvilke planer Herren Jesus har for Siebenbürgen i dag?

(fortsettes)

Martyrdagen og troskapen mot Bibelen

Inneklemt mellom glitter og stas finnes en av kirkens martyrdager - Stefanus-dagen. Den kan virke malplassert for noen, for hva har lidelse og død med Kristi fødsel å gjøre? Men det er to ting vi da må tenke på: I en av antifonene for denne dagen synger nemlig kirken: "I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus skulle bli født i himmelen." Vi blir med andre ord minnet om at barnet som ligger i krybben, er både hjørnestein og snublestein, og at den som velger å følge og elske Jesus gir avkall på livet sitt, like inn i døden.

Det andre er at Jesus fødes inn i en tid med en brutal romersk okkupasjonsmakt. Det var en pris å betale. Det kunne bety døden. Med unntak av Johannes ender alle apostlene sine liv som martyrer.

Diakonen Stefanus er kirkens første martyr. En mann full av Den Hellige Ånd og tro. Fra kirkens første start er den en martykirke. Slik er det også i dag. Ingen tid er så lik aposteltiden som vår, i antall martyrer

Vi må forberede oss på vanskelige tider.

På Stefanus-dagen innvier jeg nok en gang livet mitt til Jesus.
Han er min Frelser og Herre.
Jeg vil søke Guds rike først, og leve etter Bergprekenen.
Jeg bøyer meg for Guds Ord, Bibelen, som eneste autoritet for liv og lære.
Jeg tror at Bibelen er Guds evige uforanderlige, guddommelig inspirerte ord.
Jeg bøyer meg for Guds ords autoritet hva angår ekteskapet og vil leve etter Bibelens ord om underordning for mann og kone.

Slik blir man ikke populær for i 2018, men så søker jeg da heller ikke popularitet, men å ære Gud med mitt liv.

Det vi kommer til å bli testet på i Norge i dag og i kommende dager er troskap mot Guds ord. På en dag som dette minnes jeg ordene til en av de anabaptistiske martyrene, Balthasar Hubmaier: SANNHETEN ER UDØDELIG.

Også i dag, i en tid hvor enkelte til og med hevder at Den Hellige Ånd, har sagt at vi skal holde oss borte fra Bibelen. Vi trenger nemlig ikke Bibelen. Da har frafallet fra den sanne troen kommet langt! For det er jo Den Hellige Ånd som har 'innblest ordet' og gjort det ufeilbarlig!

Så mange har gjennom kirkens historie gitt sitt liv for sin trosskap mot Guds ord. Det kan bli nødvendig igjen - også i Norge.

"Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans," sier Jesus i Åp 2,10)

En gudfryktig kvinne som setter Guds rike først

"En dyktig kone - hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt." (Ord 31,10) De ordene passer så godt på Annie Poonen (bildet), som fyller 76 år i dag på 1.juledag. 19. juni i år kunne hun og ektefellen Zac Poonen feire 50 års bryllupsdag. Fire sønner har de fått, og alle fire tjener Herren.

Zac Poonen er et navn kjent i vide kretser som en bibeltroende, og for meg er det en hederstittel. Pastor i Bangalore, India, og internasjonal forkynner med stor integritet. Men det hadde ikke vært noen Zac Poonen uten 'en dyktig', jeg vil si en gudfryktig kone, i dette tilfellet Annie.

Annie ble født 25. desember 1942 og er utdannet lege. 14 år gammel ble hun forgiftet av en tjener i sitt barndomshjem og holdt på å dø. Men Gud reddet hennes liv hun ga sitt liv til Kristus rett etterpå. 16 år gammel innviet Annie sitt liv til å tjene de fattige og reiste 1500 kilometer med tog for å komme til en avsidesliggende landsby i det sentrale India. for å lære hvordan hun kunne hjelpe spedalske i et sykehus for spedalske. 23 år gammel var hun ferdig utdannet lege fra det som den gangen var Indias fremste medisinske utdannelsesinstitusjoner, Christian Medical College i Vellore i Tamilnadu.

25 år gammel giftet hun seg med Zac Poonen, en Herrens tjener som ikke hadde noen inntekt eller formue. Han hadde gitt bort alt han eide til de fattige, og søkte Guds rike først. I hele sitt liv som  pastor har han ikke tatt imot lønn fra menigheten. Han vil leve i tro, og tjene de fattige.

Annie har helt siden de giftet seg opplevd det som sitt kall å støtte sin mann. Det fikk hun som et spesielt kall fra Herren. I 28 år var hun hjemmeværende, og tok seg av deres hjem, mann og barn. Først etter fire år fikk de sitt hjem. Frem til da hadde de ikke hatt penger til å leie en gang, og bodde i et hjørne av stua til hans far og mor. Mens Annie var hjemmeværende, reiste Zac som forkynner og etablerte menigheter i avsidesliggende landsbyer og flere byer.

54 år gammel, etter at barna har flyttet hjemmefra, begynner hun å reise sammen med sin mann. De har reist sammen i 22 år, både innenlands i byer og landsbyer i den sørlige delen av India, og utenlands. Hun har også gitt medisinsk hjelp til hundrevis av kvinner og barn, uten å ta seg betalt for det.

Annie og Zac Poonen har hele sitt liv satt Guds rike først, og levd i troskap mot Guds ords prinsipper for ekteskap, underordning, hjem og menighet.

Her kan du se en film fra Annie og Zac Poonens 50 års bryllupsfest. Anbefales. Her er det veldig mye å lære:

https://www.youtube.com/watch?v=a7fM5m36nAk

Messefall

Det blir ingen gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet 2. juledag (onsdag 26. desember).

Første gudstjeneste i 2019 blir onsdag 2.januar kl.18.00. 

Deretter blir det gudstjenester hver onsdag kl.18.00.

Vi tar forbehold om messefall når det blir meldt underkjølt regn og glatte veier. Da er det for risikabelt å kjøre inn i skogen.

Billedtekst: Det vakre bildet av Kristi himmelfartskapellet er tatt av Kurt Urholt.

Håp for Norden

Lille-julaften fylte Sveriges dronning Silvia 75 år. Det er ikke så ofte jeg skriver om kongelige, men det griper meg at den svenske dronningen uttaler til svenske medier i anledning denne dagen, at hun henter sin styrke fra bønnen og troen. Når Jesusmanifestasjonen holdt sitt store avslutningsmøte i Stockholm i 2011 fikk arrangørene en spesiell hilsen fra dronningen og det kongelige hoffet, som kom med sine ønsker om 'Guds velsignelse over dagen'.

Jeg tenker også på Norges og Danmarks dronninger som begge har sagt noe tilsvarende som dronning Silvia. Det er svært gledelig, og jeg tror det har stor betydning åndelig sett. Derfor er det all grunn til å takke Gud for dette.

I en sekularisert tid som vår, og med sterke antikristelige strømninger, er det ingen selvsagt ting at vi får beholde våre tre nasjoners korsmerkede flagg. De korsmerkede nordiske landene er. Danmark, Færøyene, Sverige, Island, Finland og Norge. Jeg er overbevist om at Gud har store planer for disse landene.

"Jeg så, og se! en stormvind fra nord, en stor sky av flammende ild," skrev profeten Esekiel om et av sine syner.

Esekiel så Guds herlighet komme nordfra. Det skjer noe nytt nå. Vi ser antydningen til at Gud reiser opp en hær av bedende mennesker. De siste årene har vi sett stadig flere ungdommer komme til bønnemøter og bønnekonferanser, og når Roy Godwin var på sin møteturne for å besøke 10 norske byer, kom det omlag 10.000 mennesker til disse samlingene - noen av dem midt i uken. I Sverige slutter stadig flere - vi snakker om tusener - opp om den nasjonale bønnedagen, som svenskene har lagt til sin nasjonaldag.

Det er håp for Norden!

Foto; Wikipedia