Perfekt rett-troende - fullstendig ubrukelig

'Dr.Martyn Lloyd-Jones (bildet) var primært en bibelfortolker, sannsynligvis den største i kirkens historie. Ingen har matchet hans geni. 

Likevel hadde han en åpenhet overfor Den Hellige Ånd  som var lik hans kjærlighet til Guds ord; det vil være umulig å fortelle hvem av dem som har viktigst for ham.

Hans gave handler først og fremst om hans forståelse av Skriftene men han var også glad i de som var åpne for den umiddelbare og direkte ledelsen til Ånden og mer enn de som som 'bare var sunne'. Om de sistnevnte kunne han noen ganger si: Perfekt rett-troende, fullstendig ubrukelige'.

(R.T Kendall: The Anointing - Yesterday, Today, Tomorrow. Hodder & Stoughton 1998, side 3. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen)

Et feilaktig bilde av Døperbevegelsens historie

I en gjenbruksbutikk fant jeg i går et eksemplar av en bok i kirkehistorie skrevet av dr.theol Lorentz Bergmann.

Man forventer jo gjerne litt av en som har en doktorgrad, men jeg ble sørgelig skuffet over en særdeles tynn suppe basert på mangelfulle kunnskaper om Døperbevegelsen.

Danske Lorentz Bergmann er forlengst død. Hans kirkehistorie ble i følge Dansk Biografisk leksikon skrevet i årene 1908-1910, men den har vært usigelig seiglivet. Den jeg kom over var niende utgave og utkom i 1973.

Døperbevegelsens historie behandles på knapt en side, med noen få tillegg hvor døperne konsekvens omtales som svermere. Ikke en eneste av anabaptistenes ledere omtales med navn. Men den danske doktoren i teologi passer på å få nevnt Thomas Münzer med navn flere ganger og kobler han til den anabaptistiske - eller Døperbevegelsens - historie. Det passer nok godt. Men sannheten er at Thomas Münzer er ikke representativ for Døperbevegelsens historie i det hele tatt. Münzer var en tysk teolog, oponnent til Martin Luther, og av lederne under bondekrigen. Men ingen anabaptist slik en korrekt beskrivelse av en anabaptist.

Det Loretz Bergmann får med seg - og som teologi-studenter har lært om anabaptismen er dette:

'Ved sin tilbagekomst fra Wartburg var det jo lykkedes Luther at faa bugt med sværmeriet i Wittenberg, men det viste seg snart, at denne aandsretning havde mange tilhængere rundt omkring, baade i Tyskland, Schweiz og Nederlandene, især blant haandværkerne i byene. Disse sværmerne var radikale individualister...' (Lorentz Bergmann: Kirkehistorie. Bind 2. P. Haase & Søns forlag, København 1973, side 29)

Dette er interessant av flere grunner: Lorentz Bergmann bruker det samme begrepet som Luther brukte om Døperne: svermere. Et svært ladet og negativt begrep den gang - som nå. I de lutherske bekjennelsesskriftene fordømmes svermerne. Og denne kirkehistorien gir ingen som helst rettferdighet til dem. Danske teologistudenter får ingen mulighet til å se på denne bevegelsen med 'nøytrale' øyne, eller gis noen informasjon som kan gi et mer nyansert bilde av 'svermerne'.

Det andre Lorentz Bergmann skriver er dette:

'De var modstandere af enhver form for folke- eller statskirke og vilde danne menigheder af lutter hellige, der ikke turde have noget at gøre med det borgerlige samfund, hverken beklæde øvrighetsposter, aflægge ed, eller gøre krigstjeneste. For det meste forkastede de barnedaapen, hvorimod de døbte de voksne, som sluttede sig til dem. Derfor kaldte modstanderne dem for 'gendøbere', et navn de selv afviste, da de ikke betragtede barnedaaben som den gyldig daap'. (side 30)

Så skriver Bergmann: 'Luther lot sig ikke imponere af sværmernes paaberaabelse af aanden ...' Og så kommer kortslutningen:

'Flere av sværmernes førere... var farlige revolutionære agotatorer, der vilde omstyrte hele den bestaaende borgerlige og kirkerlige samfundsorden for med sværdet at opprette Guds rige paa jorden, idet magten skulle tages fra fyrsterne og gives til folket'.

Dette er jo ikke sant i det hele tatt hva angår anabaptistene. Det var sant når det gjaldt Thomas Münzer, men ikke døperne. Tvert imot! De ville leve etter Bergprekenen, de var pasifister av overbevisning, og de drømte om å se Guds rike vokse fram - ikke et jordisk rike.

På denne unyanserte måten er Døperbevegelsen blitt beskrevet - ikke bare i denne kirkehistorien - og det er blitt skapt et falskt bilde av kristne som blir beskrevet som svermere, med andre ord: farlige, upålitelige, falske brødre.

For å rette på dette skrev jeg for noen år siden: En tro verd å dø for, som er utgitt på Frihet forlag. Den er et forsøk på å gi et mer sannferdig og nyansert av anabaptistenes tro og historie.

Øverstkommenderende for Irans hær: Israel skal ødelegges for enhver pris

Øverstkommenderende i den iranske hæren, generalmajor Ataollah Salehi (bildet), sa i en tale i forrige uke at Israel skal ødelegges for enhver pris.

Det er det iranske nyhetsbyrået Tasnim som melder dette.

Uttalelsen er svært interessant all den stund den kommer i etterkant av avtalen som er inngått med Iran og USA og en rekke andre land og som skal hindre at landet utvikler atomvåpen. Hat-retorikken er ikke blitt mindre, heller tvert om. I følge det statlige iranske fjernsynet har generalmajor Salehi sagt at Israel skal ødelegges uansett hvilke våpen landet måtte ha. Utspillet fra Salehi kom ikke tilfeldig. Ordene falt under 'den hellige forsvarsuken', som er en årlig uke hvor man minnes krigen mot Irak.

Og hat-retorikken er ikke tomme ord. De står i sammenheng med uttalelsene til Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, som 9.september kom med følgende uttalelse i følge det statlige nyhetsbyrået Irna:

'Om allah vil kommer det ikke til å finnes noe sionistisk regime om 25 år. Den kjempende, heroiske moralen i den hellige krigen vil sørge for at sionistene aldri vil få ro til det skjer'.

Øverstkommenderende for den iranske hæren sier også at han håper inderlig at Israel angriper Iran, og at han er stolt over at Iran støtter Hamas og Hizbollah.

I følge profeten Esekiel vil Iran inngå i en allianse som skal angripe Israel i endens tid.

Svensk biskop vil ha kompass i kirken som viser vei til Mekka

Bibelen forutsier et stort frafall fra troen i den siste tid. Det har vi sett eksempler på mange lenge nå. Eksemplene blir grellere og grellere. Som nå med den lesbiske svenske biskopen, Eva Brunne, som foreslår at Sjømannskirken i Stockholm bytter ut korset med for eksempel et kompass som viser retningen til Mekka.

Det er svenske Dagen som melder dette.

Brunne er biskop i Stockholms stift, og som biskop er hun kalt til å føre tilsyn med kirkene i sitt bispedømme og sørge for at de lever etter kirkens tro og bekjennelse. Kirkerommet er vigslet til å være et sted for Guds ord forkynnes, og i følge luthersk tro også et sted hvor 'sakramentene forvaltes rett'.

I stedet vil altså biskopen ha 'livssynsnøytrale rom' hvor man åpner opp kirkerommet for andre religioner, slik at de også kan ha et sted hvor de kan samles for å utøve sin religion. Herunder muslimer, hinduer, buddhister og andre.

Dette har naturlig nok skapt sterke reaksjoner. Og med rette.

En kan jo spørre om hvorvidt noen av Stockholms mange moskeer vil åpne sine dører for at kristne skal få bruke moskeen til et sted for å be. Svaret på et spørsmålet er ganske opplagt. Det er jo ikke mangel på moskeer eller andre religiøse hus i Sveriges hovedstad. Muslimer som ankommer Stockholms havn har da mer enn nok steder å kunne gå for å dyrke sin gud.

Når en biskop kan fremme et slikt forslag som dette viser det hvor langt religionsblandingen - synkretismen - har fått innpass i enkelte kristne sammenhenger. Man er blitt så redd for å støte noen - og korset er et anstøt - at man i humanismens navn er villig til å fjerne alt som butter imot - for å fremstå som tolerante og vidsynte. Borte vekk er den apostoliske kraften som skulle særprege en kristen kirke. I en slik sammenheng som dette blir Jesus bare en vei blant mange andre veier til gud.

Men det finnes bare en vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus. Fjerner vi korset og oppstandelsen fra den kristne tro sitter vi ikke igjen med noe annet enn en dvask og pyntelig humanisme, som ikke har noen som helst kraft til å bringe mennesker frelse.

Heldigvis finnes det tydelige kristne røster i Den svenska Kyrkan som våger å si imot en biskop som er på fullstendig avveier, som Pattrik Petterson.

Les gjerne hans bloggartikkel her:

http://kyrkligating.blogspot.se/2015/09/334-ganska-anmarkningsvart.html

Det er også oppsiktsvekkende i en tid som vår - hvor kristne nettopp blir forfulgt som aldri før - av nettopp Islam, at en biskop vil åpne kirkerommet og vise vei til Mekka. Hvilket signal sender dette til de som blir forfulgt? Biskop Brunne har kollegaer i andre land som er kidnappet av islamistiske terrorister. Har hun spurt seg selv om disse ville åpnet moskeene i disse landene for at kristne skulle få være der og forrette sine gudstjenester? De siste månedene har vi jo sett islamister rive ned korset fra kirkene i Syria og Irak. De tåler ikke det sterke symbolet.

Som kristne burde vi løfte korsmerket høyt! Der døde Frelseren og sonet verdens synd.

Foto: Biskop Eva Brunne. Den svenska kyrkan.

John G. Lake og hans helbredelsestjenste. Del 1

16. september var det ganske nøyaktig 80 år siden John G. Lake døde - av enkelte kalt - en apostel til Afrika. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på denne troens mann. Det sies at 100.000 mennesker opplevde helbredelse gjennom tjenesten til John G. Lake - eller John Graham Lake, som er hans fulle navn. Bildet til venstre er tatt like før han døde, 16.september 1935 - 65 år gammel. Lake var influert av helbredelsestjenesten til John Alexander Dowie og forkynnertjenesten til Charles Parham, og spilte en avgjørende rolle i pinsevekkelsens historie i Sør-Afrika.

Fremdeles øver han sin påvirkning på mange mennesker og tjenester. De finner inspirasjon gjennom hans liv. Og mange har glede av hans 'Healing rooms', et begrep og en tjeneste som man selv den dag i dag finner mange steder rundt om i verden.

For en del år siden leste jeg en liten biografi om John G. Lake skrevet av Gordon Lindsay, grunnleggeren av Christ for the Nations i Dallas, Texas.

Gordon Lindsay vurderte John G. Lake's tjeneste slik, her i min oversettelse:

'Hvordan skal vi kunne evaluere effekten av tjenesten til en misjonær? Er det ved lengden av hans tjeneste? Hvis dette var tilfelle, kunne vi ikke regne med John G. Lake. Han tjenestegjorde bare fem år i Afrika, og deler av den tiden oppholdt han seg ikke på kontinentet. Jesus var den største av alle misjonærer, men Han var bare aktivt involvert i tjenesten i omlag tre år.

John G. Lake var ingen organisator, han var heller ingen oppdagelsesreisende som Livingstone; han samlet ikke inn store penger til misjon. Men ser vi nærmere på hans arbeid som misjonær, så viste hans fremgang seg i de store antall mennesker som ble vunnet for evangeliet, i de endrede livene til menneskene som han kom i kontakt med, at de kan sammenlignes med metodene til Paulus og de andre apostlenes. Hans tjeneste var nær det apostoliske idealet.

Tjenesten til Lake i Sør-Afrika var et fenomen. Han dro dit uten noen støtte av noen slag. Hver kilometer han underla seg var et mirakel. Før han ble kalt inn i tjenesten, var han en fremgangsrik og kunne ha finansiert sitt tjenesteteam i flere år fremover. Men når han fikk kallet avviklet sin eiendom og gjorde opp sine eiendeler. Han ville være fullstendig avhengig av Gud og at det var Gud som skulle forsørge dem. Det var ingen organisasjon eller misjonsstyre som sto bak ham. Dr Lake foretok ikke noen spesiell studie av landet og kjente ingen av stammespråkene. I det naturlige så dette vågestykket ut til å være dømt til å mislykkes.

Disse handikapene til tross, innen fem år hadde Lake og hans medarbeider, Hezmelhalch, gjennomtrengt de avsidesliggende områdene av Sør-Afrika med evangeliet. En apostolisk vekkelse brøt ut som var så kraftfull, at hundrevis av menigheter ble grunnlagt på kort tid over hele landet. Hemmeligheten til denne fremgangen var de tegn, under og mirakler som ledsaget denne tjenesten kontinuerlig. 

Satan forsøkte å angripe Lakes store tjeneste. Mens han var på en misjonsreise, døde hans kone, og etterlot til sin mann ansvaret med å ta vare på den store barnefamilien. Det store tapet tvang Lake til å vende tilbake til USA i 1913.

Men Herren hadde et annet arbeid til denne gudsmannen. I USA traff Lake Florence Switzer, som han giftet seg med. Rett etter at de giftet seg etablerte han en helbredelsestjeneste i Spokane Washington som skapte historie'.

(fortsettes)

Bønneseminar i Oslo

Førstkommende helg, 3.-4. oktober skal jeg undervise om bønn i Den frie evangeliske forsamling i Møllergaten 40 Oslo. Tidspunkt: 15.00-17.30. Det blir en matpause innimellom. Søndag kl.11.00 taler jeg i forbindelse med gudstjenesten samme sted.

Jeg ønsker alle bloggenes lesere i Oslo og omegn hjertelig velkommen. Det hadde vært koselig å treffe deg der. 

Gleder meg til å besøke denne flotte menigheten midt i Oslo sentrum.

Jeg minner også om seminaret jeg skal ha i Sannhetens Ord Bibelsenter, Slemmestad 17.-18. oktober. Begge dager kl.15.00 og 18.00. Tema: Å leve for Guds ansikt - i gudsfrykt, ydmykhet og tilbedelse.

Ny baptistkirke innviet i Bulgaria

I det sørøstlige Bulgaria, nærmere bestemt i landsbyen Purvomay, har den lokale baptistmenigheten innviet et helt ny kirke.

Det skjedde i forbindelse med at menigheten fikk besøk av den nye generalsekretæren i Den europeiske baptistføderasjonen, Asatur Nahapetyan fra Armenia. Innvielsen av den nye kirken fant sted i går.

Den bulgarske baptistunionen består av 128 menigheter med 5.150 døpte medlemmer.

Bulgaria har vært et av de mest vanskelige misjonsfeltene i Europa. Helt fra begynnelsen av har baptistenes arbeid i Bulgaria i størst utstrekning vært drevet frem av landets egen befolkning. De første som startet opp et menighetsarbeid var russiske baptister som kom hit som emigranter. Noen av dem var kolportører fra Det britiske og utenlandske bibelselskapet. Ulikt mange andre misjonsfelt fikk bulgarske baptister ingen økonomisk støtte før etter 1.verdenskrig. Som en bulgarsk baptistpastor uttrykte det etter at arbeidet først hadde startet opp: 'Bulgaria har lenge vært den glemte misjonsmarken, og et stebarn i baptistenes arbeid'.

I en egen artikkel skal vi se nærmere på baptistenes historie i dette landet. For da snakker vi virkelig om et stort pionerarbeid. Artikkelen kommer som en egen serie her på bloggen med det første.

Ildvitnet William Seymour

I dag minnes vi en av pinsebevegelsens pionerer, William Seymour (1870-1922). Selv om han var en av selve pionerene, skulle han likevel bli utstøtt og nesten glemt. Hva var årsaken til utstøtelsen? Sannsynligvis hans dristige visjon om enhet blant Guds folk. Tiden var ikke moden for slike visjoner.

William Seymour skrev:

'Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at Han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om'.

I dag er det 93 år siden han døde, 52 år gammel, av et hjerteinfarkt.

Du kan lese mer om hans gripende historie her og om vekkelsen i Azuza Street som pågikk i tre og et halvt år. Det var møter syv dager i uken, tre ganger om dagen!

http://www.monastisk.blogspot.com

Ta ikke fra meg Din Hellige Ånd

Jeg hadde vært kristen i tre-fire år da jeg begynte med gateevangelisering i sentrumsgatene i Gjøvik. Inspirasjonskilden var Kjell Haltorp. Jeg husker jeg spurte hvordan jeg kunne gjøre det, og Kjell, som den gang var medpastor i menigheten i Filadelfia, Oslo sendte meg en eske med bøker. Det var boken 'Gud kan' av Kathryn Kuhlman (bildet).

Lørdag etter lørdag gikk jeg gatelangs for å selge boken med vitnesbyrdene om mennesker som var blitt berørt av Guds kraft.

Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med seminaret om bønn som jeg hadde i Skien frikirke denne helgen. Jeg ble minnet om noe Kathryn Kuhlman sa ved en anledning: Jeg er helt avhengig av Den Hellige Ånd. Mister jeg Den Hellige Ånd har jeg ingen ting igjen!

Kathryn Kuhlman hadde en egen varhet for Den Hellige Ånd. Hun var så redd for å bedrøve Den Hellige Ånd. Derfor kunne hun be folk være helt stille. Hun kunne kjenne på sin egen hjelpesløshet. Ofte kunne man høre henne si: 'Det er verken dine bønner eller dine evner som teller, det er din overgivelse'.

Overgivelsen til Den Hellige Ånd. For salvelsen vi trenger for å kunne formidle noe fra Gud, kommer ikke fra mennesker, men fra Gud selv. Vi er helt avhengige av Ham. Vi er nærmest det punktet hvor vi opplever Guds nåde når vi innser vår egen hjelpesløshet og totale avhengighet av Herren.

Det Herren ser etter er et tomt kar. Alltid et tomt kar. Vi må gi alt fullstendig over til Ham - vår kropp, vårt sinn, våre lepper, vår stemme, vår bevissthet. Overgi oss helt til Ham - for alt Han kan bruke er et tomt kar.

Alt dette har jeg lært av Kathryn Kuhlman.

Og av kong David.

I hans store botssalme, Salme 51, så gir han uttrykk for at det er en ting han er redd for - mer enn noe annet. Han ber slik, og vi kjenner desperasjonen i hans inderlige bønn:

'Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg'. (v.13)

Hva er vi vel uten Guds hellige nærvær?

Ingenting. Absolutt ingen ting.

Jeg kjenner jeg blir mer og mer avhengig av Den Hellige Ånd. Det er Han, den vidunderlige personen, Den Hellige Ånd, som stadfester Guds ord.

God helg med seminar om bønn i Skien frikirke

Da er vi kommet hjem fra en veldig god helg i Skien frikirke.

Lørdag formiddag var det seminar om bønn, og kveldsmøte. Det var åpent og godt å undervise, med et merkbart Gudsnærvær. Flere av deltagerne ble synlig berørt av Gud, atmosfæren var så fylt av fred og ro. Søndag kveld ble det gitt anledning til forbønn, og flere benyttet denne muligheten.

Slik var det også i formiddag, da jeg talte om Gud 'som har lovsanger lyde i natten', om bønnen når vi opplever Guds fravær. Flere søkte forbønn etter gudstjenesten.

Skien frikirke er en svært gjestfri og åpen menighet, og det er tydelig at Gud gjør noe på djupet her. May Sissel og jeg kjenner på en djup takknemlighet over å ha fått det store privilegiet av å møte alle disse flotte menneskene. Vi kjenner oss så hjemme i menighetene tilhørende Den evangelisk-lutherske frikirke.

Takk til alle dere som har bedt for oss.

Billedtekst: Fra kirkesalen til Skien frikirke, en vakker og praktisk kirke. (Foto: May Sissel Hansen)

Baptister og pinsevenner i første rekke for å hjelpe flyktningene i Kroatia

Når 27.000 flyktninger strømmet inn i Kroatia fra Serbia, kom kristne dem til unnsetning.

Siden Ungarn stengte sine grenser 15. september har flyktningene bølget inn i Kroatia. Kristne menigheter og hjelpeorganisasjoner har kommet seg ut til frontlinjene i regionene og sørget for nødhjelp, ly, medisinsk hjelp og på den måten supplert hjelpen fra Røde kors og fra myndighetenes side.

Beli Manastir er en liten grenseby i det nordøstlige Kroatia. Her bor det mindre enn 11.000 mennesker. Forrige torsdag kom det 8.000 flyktninger hit til en provisorisk leir med plass til 1.000. Mange av disse kom fra Syria, Afghanistan og Irak. Gradestokken viste 36 plussgrader. Flere av disse flyktningene la ut på veien mot Zagreb. Fra Kroatias hovedstad håpet de på å ta seg videre til Tyskland.

Det er slett ikke ufarlig å gå den veien. Fremdeles finnes det mange landminer her.

For å avhjelpe situasjonen for Røde Kors og kroatiske myndigheter stilte flere pastorer og menigheter opp. En av disse er generalsekretæren i Den kroatiske baptistunionen, Zeljko Mraz. Det er mange praktiske oppgaver som må løses. Toma Magda, presidenten i Den kroatiske baptistunionen, sa tidligere denne måneden i en preken at 'Bibelen er veldig klar når den taler om hvordan vi skal forholde oss til flyktninger - og dens instruksjon er, uten unntagelse, å akseptere, ta hånd om og til og med å elske flyktninger'.

Også pinsevennene i Kroatia er i første rekke når det gjelder å yte praktisk hjelp til flyktningene:

'Vi kroatere har selv vært flyktninger', sier Marija Koprivnjak, som er flyktningekoordinator for Den evangeliske pinseunionen i Kroatia.

Også Calvary Chapel er på plass. De driver et feltsykehus, både på den serbiske og ungarske siden.

Foto: En flyktningefamilie på vei fra Serbia til Kroatia. Laura Reinhardt/World Vision

Hva sann økumenikk handler om

'At enkeltmennesker av personlige årsaker velger å konvertere har jeg den største respekt for. Derimot må det sies klart: Økumeniske hensikter kan aldri brukes som motiv for en konversjon'.

Det skriver pinsepastoren, forfatteren og lederen for Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf, i en kronikk i avisen Dagen i dag. Kronikken, som jeg stiller meg bak, gjengis her:

'Når nå enda en gruppe mennesker i svensk kristenhet - kommuniteten på retreat- og kursgården Berget i Rättvik med sin forstander Peder Bergquist - meddeler at de bryter opp og konverterer til den katolske kirken, blir spørsmålet om hva en økumenisk holdning innebærer igjen satt på spissen.

Dette er naturligvis en hendelse som berører meg personlig, akkurat som utallige andre, da Berget gjennom fire tiår har vært en åndelig oase og økumenisk brohode i landet vårt.

Forhåpentligvis kan dette stedet også i fremtiden være et vitalt miljø, men det blir da i praksis i rollen som katolsk stiftsgård. Det er ikke å forakte. Men det er noe annet enn å være et økumenisk brohode, først og fremst på den siden som utgjøres av Svenska Kyrkan.

At enkeltmennesker av personlige årsaker velger å konvertere har jeg den største respekt for. Det kan da ofte handle om en lang prosess som ledet til at man har funnet sitt åndelige hjem i en annen kirke. Overbevisninger som må følges. Derimot må det sies klart: økumeniske hensikter kan aldri brukes som motiv for en konversjon.

Fellesskapet på Berget begrunner sin beslutning med at man tar 'ytterligere et skritt mot kirkens synlige enhet'. Det er ikke bare en romantisk ide. Det går på tvers av hva viktige frontfigurer i den internasjonale økumeniske bevegelsen i vår tid har gitt uttrykk for. Her holder det å nevne broder Roger av Taize og Enzo Bianchi i den økumeniske kommuniteten i den italienske Bose. Eller Focolare-bevegelsens grunnlegger, Chiara Lubich.

La meg ta Bose som eksempel. Dette merkelige, forunderlige vakre, stedet ved foten av Alpene har de siste ti årene fått en nesten like stor strøm av besøkende fra Sverige som Taize lenge har hatt. For meg har vennskapet med dette fellesskapet vært avgjørende og klargjørende, ikke minst når det gjelder økumenikkens vei. Bose under Enzo Bianchis lederskap fremstår stadig mer som et klart tegn på hva en økumenisk holdning i vår tid kan innebære.

En større tydelighet enn det som her blir praktisert er det vanskelig å tenke seg. Det konsekvent åpne nattverdbord er en stor sak i seg selv, men tanke på at messen feires i henhold til romersk ordning og majoriteten av brødrene og søstrene er katolikker. Men en lignende eukaristisk gjestfrihet praktiseres i dag på mange hold i Europa.

Med hvilken rett kaller da denne kommuniteten seg 'økumenisk'? Når Enzo Bianchi, selv katolikk, tar imot mennesker fra andre kirker som vil tre inn i kommuniteten, tillater han ikke at disse konverterer og blir katolikker. Man er derimot velkommen som fullverdig medlem under forutsetning at man forblir tro mot den kirken man har sine røtter. Dette manifesteres aller tydeligst når man avgir løftene. Når den som trer inn i klosteret gir sine avsluttende løfter, tas de også imot av en leder fra den kirken personen kommer fra. En pinsepastor om det er en pinsevenn. En luthersk biskop om det er en lutheraner. En katolsk biskop om det er en katolikk. Her kan man snakke om å 'ta steg på enhetens vei'.

Det faktum at pave Frans for en stund siden utnevnte nettopp Enzo Bianchi som personlig rådgiver i økumeniske spørsmål - ingen i Vatikanet er uvitende om hvor radikal hans økumeniske holdning er - sier atskillig. Det er langt fra alle katolikker - kanskje ikke en gang paven selv - som i dag fremholder at veien til kirkens synlige enhet skulle være at kristne i andre kirker går over til Rom.

Når Bergets forstander begrunner sitt og sine venners beslutning, velger han ikke å skjule den frustrasjon som har drevet handlingen frem. Frustrasjon over den kirke man nå forlater. Det er ikke min sak å kommentere. Men selv det som kan være forståelig er ikke alltid forsvarlig.

Kirken har gjennom de mørkeste århundrer blitt fornyet gjennom at personer som led under situasjonen valgte trofasthetens vei.

Mange av oss som tror på, ber om og søker å bidra til kirkens synlige enhet holder iherdig fast ved at det finnes en annen vei enn kirkepolitikkens, maktspråkets og ('kom til oss så blir vi enige') frustrasjonenes ('gå for vi orker ikke lenger') og de uendelige sammenkomstenes vei.

Få har formulert og kroppsliggjort denne veien mer radikalt enn fader Matta al-Miskin (død 2006), det forrige århundres kanskje fremste profetskikkelse i den koptiske kirken hvis patriark pave Tawadros II, nylig besøkte Sverige. Fader Matta sa:

'Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan enes om innholdet'.

Den Hellige Ånds vei er alltid overraskende, uventet, uforutsigbar. Men for å være med på det uventede er det nødvendig å ha mot til å vente.

Peter Halldorf utenfor kirken i Sturefors sammen med Bjørn Olav Hansen i forbindelse med sommermøtet til Ekumeniska kommuniteten. (Foto: Ivar Johnsen)

61 år i pionerarbeid for Guds rike

Navnet Darrell Camplin (bildet) sier deg kanskje ikke noe i det hele tatt. Men han er en av kjempene i Guds rike. Nå er han hjemme hos Herren etter mer enn 61 år i misjonens tjeneste.

83 år gammel ble han hentet hjem til sin himmelske bolig. Det skjedde den 26. august i år. Da hadde han tjent Herren på misjonsmarken i hele 61 år. Tenk det! Snakk om trofasthet mot kallet.

Darell Camplin møtte kona Louise mens de gikk på bibelskole. De giftet seg når han var 19 år, og etter endt utdannelse, dro de avgårde til Kongo. Da var de blitt foreldre til David. Året var 1954. I ti år tjente de Herren i et avsidesliggende område av Kongo. Boforholdene var svært enkle. En jordhytte med blikktak. Maten skaffet de ved å jakte. De hadde ikke råd til å bruke mer ammunisjon enn at de måtte skyte hvert dyr med bare et skudd. Da gjaldt det å være treffsikker. To barn ble født i Kongo: sønnen Jonathan og datteren Debbie.

I 1964 ble de tvunget til å forlate Kongo på grunn av de såkalte Simba-revolusjonære. De måtte forlate de mange menighetene de hadde etablert, og pastorene de hadde innsatt i tjenesten. Simbaene drepte flere misjonærer, blant annet en nær slektning av dem: Irene Ferrell. Til tross for mange problemer med revolusjoner, sult og annet, overlevde disse menighetene.

Siden det ikke var noen mulighet for å returnere til Kongo, søkte de etter nye misjonsutfordringer. Denne gangen i Suriname i Sør-Amerika. Nærmere bestemt Ricanau Mofo langs elva Cottica. Dit kom de i 1965. Nok en sønn ble født: Ethan. Han var født altfor tidlig, men overlevde mirakuløst.

Til å begynne med var dette en svært utfordrende misjonsoppgave. De ble nemlig nektet adgang til flesteparten av landsbyene rundt elva Cottica. Men så startet de opp med å gi medisinsk hjelp, og det ble en døråpner for evangeliet.

Konfrontasjon med heksedoktor
Når landsbybeboerne i Ricanau Mofo begynte å vende om til Herren kom det til en konfrontasjon med en heksedoktor. Lederne i de ulike landsbyene kalte sammen til et møte, hvor de ba lederen for heksedoktorene om å konfrontere Darrell Camplins innflytelse og bevise at heksedoktoren hadde mer makt enn den kristne misjonæren.

Det ble gravd en grøft som ble fylt med knust glass. Ved siden av var det tent en ild. Heksedoktoren gikk inn i en transe og under demonisk innflytelse gikk over det knuste glasset og gjennom ilden, uten å komme til skade. Han skrøt av kraften som åndene hans hadde.

Darrell ba og Herren viste ham at han skulle gjøre det samme. Han tok av seg skoene, danset på det knuste glasset, men fikk ikke et eneste sår. Han danset også på ilden, men den var ikke varm og den skadet ham ikke.

Neste morgen banket det på døra. Landsbylederne ville se føttene hans. De hadde ingen skader. Da sa de: 'Så Gud har makt Han også!'

Uavhengige menigheter
Gjennom årenes løp har Darrell og hans kone tjenestegjort i alle landsbyene langs elven Cottica, men de har også nådd ut til landsbyene som ligger langs elvene  Marowijne og Taphanony såvel som i gruvebyen Moengo. Nasjonale vitner er blitt trent til å bli pastorer og menighetsarbeidere. Flere misjonærer har også arbeidet sammen med Darrell og hans kone, som har hatt tilsynsansvar med dem. Ekteparet Camplins har også startet skoler, og i nærmere 51 år har de drevet et helsearbeid i Suriname. Darell har også startet et radio- og TV-arbeid, gjort oversettelser av Bibelen og studiemateriale som er blitt brukt i disppelgjøring og etablert et bibelinstitutt.

I mange år har også Darrell Camplin vært president for Independant Faith Mission, og har talt i mange menigheter og konferanser i Suriname. Han har også vært professor i misjon ved Fairhaven Baptist College og Northland Bible College, og har også undervist ved Bob Jones University. Han innehar en æresdoktorgrad i teologi.

Han etterlater seg kona Louice og deres fire barn, 15 barnebarn og tre oldebarn, og en yngre bror som er misjonær i Brasil.

Her kan du lytte til en tale av ham:

https://www.youtube.com/watch?v=5Uwb5j5QjvM

Nødvendigheten av å forenkle

'Dagens mennesker har gjort livene sine så vanskelige fordi de er aldri tilfredse med mindre men jager etter materielle ting.

Enhver som vil leve det åndelige livet, må først slå seg til ro med færre ting. Når livene deres er enkle uten for mye å bekymre seg for, da vil de bli satt fri fra en sekulær tankemåte og de vil ha tid til overs så de kan be. 

Hvis ikke vil de bli trette av å følge motene, de vil miste sin klarhet og bli vinnere av det store stresset'.

Elder Paisios av Athos-fjellet (1924-1994) Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Pave Frans takket nei til middag med den politiske eliten

Forunderlige pave Frans!

I forbindelse med det pågående pavelige besøket i USA, har pave Frans takket nei til å spise middag med landets politiske elite i Washington DC.

Årsak? Han har allerede en middagsavtale med noen av byens uteliggere!

Middagen finner sted i St.Patricks church (bildet), og det er dekket med hvite linduker. Det skal serveres kylling, pasta, bønner og gulerøtter, poteter, og til dessert er det brownies.

Pave Frans har satt av en drøy time til middagen, men har også sagt at han kan komme til å bli lenger. 70 frivillige stiller opp og 50 av byens uteliggere har fått personlig invitasjon.

Middagen finner sted i dag.

IS ødelegger kristnes hjem på Ninive-sletten

I følge kurdisk politiske ledere har IS ødelagt hjemmene til mer enn 20 kristne familier som lever på Ninive-sletten. Disse områdene ble inntatt av den islamittiske terrorgruppen sommeren 2014 og alle kristne ble fordrevet fra sine hjem.

Det er noe uklart hva som har vært motivasjonen for å smadre disse hjemmene nå, men det brennende hatet mot de kristne er nok hovedårsaken.

Opplysningene kommer fra en talsmann for Det demokratiske kurdiske partiet, Said Mamuzini. Han har uttalt seg til Al-Sumaria News.

Said Mamuzini mener også at ødeleggelsen av de kristnes hjem har til hensikt å spre frykt blant de som er bosatt i området.

Hvordan møte skuffelser? Del 2

Skuffelser kan bli forkrøplende. De kan margstjele oss og frata oss all energi og glede. Og de kan gjøre oss svært ensomme. Fordi man er blitt såret kan man trekke seg tilbake og bli mindre sosial. Man er redd for å bli såret og skuffet på nytt.

Men det er også en annen side ved skuffelser. De kan være veldig ydmykende, fordi de er en måte å granske hvor og i hvem vi har satt vårt håp.

Kong David er et menneske som har gjort seg mange livserfaringer. På godt og på vondt. Erfaringer som satte spor i sjelen. Av sorg. Han har kjent sorgen og fortvilelsen ved å miste et barn. Men ut fra skuffelsen ved ikke å få det bønnesvaret han ønsket seg på inderlig i denne vanskelige situasjonen, driver fortvilelsen ham til å gjøre seg smertefulle erfaringer med Gud. Og han skriver:

'Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra ham kommer mitt håp. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg kan ikke rokkes'. (Salme 62,6-7)

Feilplassert håp fører til slutt til skuffelser. Mennesker kan aldri tilfredsstille alle våre behov. Bare Gud alene kan tilfredsstille og mette oss. Venner svikter. En god jobb er ikke nødvendigvis sikret for resten av ens liv.

Vi trenger derfor å se nærmere på våre forventninger. Kanskje de må justeres? Kanskje har vi satt for store krav til livet? Ligger virkelig lykken i å oppnå målene vi har satt oss? Eller å være sammen med akkurat den personen?

Vi må spørre oss selv: Hvor har vi vår identitet? I vår tjeneste? I hvem vi tror vi er? Eller i det faktum at vi er elsket av Gud? Trenger vi noe mer enn det?

Hva skjer om du mister den du elsker? Eller jobben din eller tjenesten du har i Guds rike? Hva skjer om du blir syk og ikke lenger kan gjøre det du gjør i dag? Om du har identiteten din i den tjenesten du har i menigheten vil du få store utfordringer når du ikke lenger har denne tjenesten. Det har jeg selv erfart. Hvem er Bjørn Olav når han ikke er prest?

Vi må lære oss til å sette vår lit og vårt håp til Gud. Det er også en prosess du må gjennom og du må selv gjøre deg erfaringer med Gud. Å være hos Ham er det sikreste stedet du kan være, og det mest tilfredsstillende du kan erfare.

(fortsettes)

Ny hjerteskjærende informasjon om Saeed Abedini

SISTE: Det kommer svært urovekkende rapporter fra Iran. Den amerikansk-iranske pastoren, Saeed Abedini (bildet), kan stå overfor nye alvorlige anklager som kan forlenge fengselsstraffen hans ytterligere.

Saeed Abedini er nylig blitt avhørt enda en gang og de iranske myndighetene har truet med legge nye anklager til de som han allerede har hengende over seg, noe som vil medføre han han vil bli sittende fengslet ut over de åtte årene han allerede er dømt til å sone. Han har en mulighet til å unngå dette: fornekte troen på Jesus som sin Frelser og Herre, og vende tilbake til Islam.

Det vil ikke Saeed Abedini. Han står fast i troen.

Hans kone forteller at hun nettopp har fått vite dette og er på vei til Washington DC i håp om å få møte pave Frans. Vi må fortsette å be for Saeed, for hans helse og frihet.

26. september er en internasjonal bønnedag for Saeed Abedini. Til nå har kristne i 34 land meldt at de vil delta.

Bønn om natten

En periode nå har jeg fulgt en ortodoks munk som bærer på en drøm om å etablere et kloster i den lille landsbyen Kilninian på vestkysten av Mull, som er en øy i Hebridene, som igjen ligger på vestkysten av Skottland.

Fader Seraphim skriver mye godt. Deriblant denne artikkelen om bønn om natten. Jeg likte den så godt at jeg valgte å oversette den til norsk:

Bønn om natten. Bønn alene. Bønn uten å bruke noen bok, intet bilde, ingen tanke. Bare bli værende våken for ti minutter etter at du har våknet og tatt deg et glass vann, etter at barnet ditt eller et mareritt vekker deg opp. Bli stående der i mørket, gjør ingen bevegelse eller lyd. Få tiden til å stå stille, grip øyeblikket og gi det til Jesus som ditt ydmyke offer: dette er meg; dette er hjem jeg er; DETTE er den Du må frelse.

Faktum er at det kan være nyttig til og med å glemme at du trenger å be. Flesteparten av oss har slike forferdelige deformerte ideer om hva bønn er for noe, at det er bedre ganske enkelt å glemme at du er skapt til å be. Bli stående der og se inn i mørket utenfor ditt vindu. Andre ganger kan du kaste deg ned eller bare lukke øynene der du står på gulvet; og bli stående der; vente der. Hold kroppen din i en tilstand av spenning, men med sinnet ditt tomt. Si ingenting. Ikke tenk på noe. Ikke forestill deg noe. Ikke be. Ikke beveg deg. Bare vent på Hans nærvær. Vent på Ham ved å merke deg din taushet, din stillhet, din død. Vent på Kristus, og Han vil komme, fordi kjærligheten tvinger Ham.

Dette er fordelen ved å be på denne tidspunktet på døgnet; natten er et vern mot tankestrømmen, bildene og følelsene. Forsøk å være nærværende i øyeblikket, forsøk å bli vár på den stillheten som er omkring deg, la mørkets tomrom omfavne deg, tre inn i den og bli fylt med fred og stillhet. Det er noe nærmest sakramentalt i denne skjulte stillheten som finnes i Kristus. Dette mørke, denne ensomheten, denne instinktive bevisstheten av ens egen dødelighet, dette er alle krefter som åpner opp på måter som ikke ville være mulig på dagtid. 

Bli våken for at du er våken foran Kristus mens hele verden sover, forsvarsløs og sårbar. Du står våken foran Kristus, og kjemper for verden, du er blitt en forbeder for denne falne, sovende verden som er en med deg, og for hvem Kristus døde. 

Ti minutter alene med Kristus, natt etter natt, vil forandre ditt liv. Når du våkner og står ansikt til ansikt med dagens bekymringer, så er det noe i deg som fryder seg - du og Kristus deler en hemmelighet, du og Kristus tar del i en kamp. Din sjel vet at den har fått næring, og den vet også det, at uansett hva som skjer gjennom dagen, så vil natten komme med sin stillhet og taushet. Du vil leve gjennom dagen og vente på natten, fordi når natten faller på, så vil du igjen bringe deg selv som et offer for din Skaper, og din Skaper vil igjen gi deg føde.

Hvordan møte skuffelser? Del 1

Skuffelser er noe vi alle opplever på ulike nivåer mange ganger i livet. Av ulike årsaker vil opplevelsen av skuffelsen noen ganger gripe tak i oss på mer omfattende måte, og sette djupere spor i oss.

I en serie med artikler her på bloggen skal vi se nærmere på hvordan vi kan møte skuffelsene livet og ikke minst mennesker kan gi oss.

1. Sorg
Når vi opplever tap eller blir skuffet er det en helt naturlig reaksjoner at vi sørger. Sorg er ikke noe vi skal unngå som kristne. Den er en helt naturlig del av livet - også livet med Gud. Det kan være tap av jobb, helse, en venn, en livsledsager. En tjeneste. Det selvfølgelige er ikke lenger selvfølgelig. Det uforklarlige skjer.

'Salige er de som sørger', sier Jesus.

For mitt eget vedkommende lever jeg i en sorgprosess. En sorg over tapt helse. Over alt det jeg ikke lenger kan. Det har vært viktig å få lov til å være i denne sorgprosessen, og ikke avslutte den for tidlig. Tillate meg selv å være der hvor jeg befinner meg i livet akkurat nå, i den prosessen som Gud har tillatt. Ikke rømme fra den. La sorgen får sin tid.

Det er en fare i det å rømme vekk fra den sorgen vi opplever ved tap. Den vil nemlig innhente oss senere i livet. Vi kan møte den i andre former. Som fortrengt sorg. Som sinne. Derfor må sorgen få rom.

Det beste er å gi den til Gud - slik den er. Ikke pynte på den. Men gi sorgen til Gud. På den måten gir vi gradvis slipp på den. Vær helt ærlig med dine følelser.

Dette kan ta tid. Gi deg selv den tiden. Guds ord forteller oss at det er:

'... en tid til å gråte ... en tid til å klage ...' (For 3,4)

Og hvis skuffelsen gjelder Gud selv? Gud tåler å høre at vi er skuffet over Ham. Gi også den skuffelsen til Gud. Vær ærlig med levd liv.

(fortsettes)