Som når en mektig vind blåser, del 1

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

(fortsettes)

En bønnebølge er på gang!

Erkebiskopen av Canterbury er heftig og vilt begeistret! Justin Welby sier det slik: "Jeg kan ikke huske noen ting jeg har vært involvert i hvor jeg har følt så klart at Den Hellige Ånd er på ferde!"

Hva han snakker om? "Den globale bønnebølgen" som tok til 25. mai og som avsluttes 4. juni. Initiativet er blitt forbigått av stort sett alle medier i Norge - men hele 85 land deltar, 34 katedraler, tusenvis av menigheter. Alle ber: La Ditt rike komme!

Det bes på ulike måter i ulike sammenhenger. Enkelte menigheter har bønnsamlinger for de aller minste til de aller eldste. Og det bes kontinuerlig. Det skjer noe som vi ikke har sett maken til på mange år: mennesker drives til å be. Den Hellige Ånd er på ferde.

Og nå ved pinsetider, hva er vel mer naturlig?

Verdens politikere har sine planer, mennesker gripes av fortvilelse og avmakt over mye av det som skjer i vår tid - men løft blikket - GUD har noe på gang! Mange har ikke fått det med seg, men mange fylles også av en djup lengsel etter at Guds rike skal komme og forvandle alt.

Bærer du på den lengselen? Da kan du be sammen med tusenvis av andre nå i dagene før og under pinse.

Om å gi liv

"Mennesker som er gamle og syke og som gir seg selv til Gud kan bli de mest verdifulle medlemmene av et lokalsamfunn - nådens brennende fakler.

Det er et mysterium som finnes i den hemmelige styrken i deres sønderknuste kropper, som synes å være uvirksomme hele dagen, men som forblir i Guds nærhet. Deres manglende mobilitet gjør at de forplikter seg til holde deres sinn og hjerter fokusert på det essensielle, på selve livets kilde. Deres lidelse og deres smerte bærer frukt. De gir liv."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 155. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På bildet ser vi en ung Vanier sammen med moder Teresa. Begge har gitt sine liv for å dele liv med de marginaliserte i samfunnet.

En gartner og hans hage

Jeg tenker så mye på Focas om dagen. Focas Gartneren. Han er død for mange år siden, men bodde i sin levetid i den lille byen Sinope ved Svartehavet.

Hvorfor jeg tenker på akkurat Focas vet jeg ikke, men det har sammenheng med noen forunderlige ord fra 1.Mosebok: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (3,8) Er det ikke nydelig?

Noe av det første vi kan lese om Gud er dette: "Så plantet Gud en hage i Eden, i Østen." (2,8) Med andre ord: Vår Gud er en gartner! Tenk det.

Og det var også Focas. Om jeg fikk leve livet om igjen, så ville jeg ha blitt gartner. Absolutt. Tenk noe så flott. Grave i jorden, plante, vanne, se det gror og vokser. En frodig, grønn jord.

Focas gledet menneskene med sin avling og sin frukt. Bønn og arbeid var ett og det samme for ham, og blant blomstene og frukten i sin hage, mediterte han over Guds storhet. Han delte frukten med de fattige, og forbipasserende, og vitnet enkelt om sin tro på Jesus.

Focas skulle ende sitt liv som martyr, i år 303, under en av de store kristenforfølgelsene. Keiser Decius sendte soldater for å arrestere ham. Også soldatene fikk smake den gode frukten til Focas. Han viste dem stor gjestfrihet. Til slutt ble han halshugget.

Rundt Kristi himmelfartskapellet har vi en bønnehage. Det hender jeg av og til ser Focas der. Da setter jeg meg ned på en av benkene og kjenner på djup takknemlighet for at jeg kjenner noen av de hellige.

Tre bønner av bror Alois av Taize

Bror Alois (bildet) tok som kjent over som prior for brødrekommuniteten i Taize etter bror Roger 16. august 2005. I tradisjonen etter grunnleggeren offentliggjør også kommuniteten noen av bønnene som bror Alois ber under middagsbønnen.

Her er tre av dem, vil du be dem sammen med meg?

"Kristus Jesus, på denne himmelfartsdagen, lar Du oss forstå at Du aldri etterlater oss alene, Du sender Din Hellige Ånd, styrken fra det høye. Og Hans nærvær åpner oss for gleden og en ånd av lovprisning."

"Hellige Ånd, selv om Ditt nærvær ikke alltid er synlig, er Du alltid hos oss: Du bor i oss, Din kjærlighet løfter oss opp igjen når vi faller. Du gir oss et hjerte som er medfølende for andre. Du vil være vår glede.

Den levende Guds Ånd, puster i oss som en mild bris, slik at vi igjen kan legge ut på reisen fra skyggene til klarheten i lyset Ditt.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jublende glede hos kvinner fylt av Den Hellige Ånd

Før den siste maikvelden glir over i den lyse juninatta, og skråningen i nærheten av huset vårt byr på Maria nøkleblom og skogslysningen skjuler noen Marisko, feirer kirken i Vest jomfru Marias besøk hos Elisabeth.

Det er en stor gledesdag dette, og det er på denne dagen Maria bryter ut i den store lovsangen, i Magnificat, som kirken over hele verden synger i sin vesper.

Det er kirkens første historiker, legen Lukas, som forteller om Marias besøk hos kusinen Elisabet. Etter at Maria har fått den forunderlige beskjeden at hun skal bli Gudsmoderen, skriver Lukas: "Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde..." (Luk 1,39-40)

I dag har jeg sett henne for meg! Tenåringsjenta som løper innover fjellet. Hun løper med gode nyheter. Overveldet av glede! Og det er ikke bare hun som er glad. Elisabet blir også grepet av dette forunderlige at hun får besøk av Guds mor! Elisabet er den første som omtaler Maria som den som skal føde Gud Ordet. Barnet Maria bærer under kjolelivet er jo mor til Gud kommet i kjød.

Det er mye som skjer i beretningen til Lukas. Den er ladet av det profetiske. Av Den Hellige Ånd. Når Elisabet hører Marias hilsen til seg, "sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd ..." (Luk 1,41).

Gleden ropes ut! "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv."

Ja, det er virkelig grunn til å glede seg og vise stor takknemlighet. Og om litt kan vi igjen feire Frelserens komme! I mens kan vi glede oss over alle Maria-blomstene. Maria og Elisabet minner oss også om den glede og fryd som finnes i Den Hellige Ånd!

Maria nøkleblom, min mors favroittblomst.

Maria gullsko

Marikåpe.

SISTE: Egyptiske myndigheter fjerner sikkerhetssjefen for al-Minya provinsen

Egyptiske myndigheter har i dag fjernet sikkerhetssjefen for al-Minya provinsen. Det er i dette området mange av angrepene mot kopterne skjer, også det siste angrepet som kostet så mange kristne livet. Lite har skjedd fra egyptiske myndigheter siden angrepene tok til i 2016. Om det å fjerne Maj-Gen Feisal Dewidar gjør sikkerheten bedre for kopterne, gjenstår å se.

Det siste angrepet, som skjedde forrige fredag, drepte 29 koptiske kristne. Som jeg skrev i går har det egyptiske helsedepartementet oppsiktsvekkende forsøkt å dekke over at de 29 faktisk ble drept, ved å utstede et dokument som viser at de døde av traumer ved å se terroristenes våpen!

Også 13 andre som arbeider med sikkerhetsspørmål i Innenriksdepartementet skal være fjernet fra sine stillinger.

450 år siden Guido de Brés ble hengt for sin tro

I dag er det på dagen 450 år siden presten og teologen Guido de Brés ble hengt av den spanske inkvisisjonen. Da var han 45 år gammel.

Guido de Brés, som var født i Mons i fylket Hainaut i Nederland, fikk en streng katolsk oppdragelse av sin mor. I dag er Mons en del av det sørvestlige Belgia. Familien de Brés var i hjemlandet kjent som dyktige glassmalere. Den unge Guido gikk i lære, og ble en dyktig glassmaler før han flyttet til England.

En eller annen gang fra han var 18 til 25 kom Gudio de Brés til en levende tro på Jesus som sin Frelser. Sannsynligvis ble han kjent med Luthers skrifter og reformert teologi gjennom andre bøker han stiftet bekjentskap med.

22. september 1540 ble det utstedt en såkalt proklamasjon hvor en hel rekke bøker ble forbudt. Dette gjaldt blant annet bøker av Erasmus på latin, Melanchton såvel som Det nye testamente og profetbøkene i Det gamle testamente på fransk og flemsk. Den romersk-katolske kirke anså disse bøkene som vranglære og dermed forbudt. I 1543 ble det laget til et enormt bokbål i Lille hvor disse og andre bøker ble brent.

I 1548 - mens de Brés fremdeles oppholdt seg i Mons, ble han venner med et engelsk ektepar, Mr Nicolas og hans kone. Sammen med et annet ektepar og en rekke andre protestanter ble de av de romerske myndighetene arrestert og anklaget for å styrte den katolske tro. de Brés klarte å flykte og kom seg til England. Han forlot England i 1552 før Mary ble dronning. Han dro til Tyskland og senere til Geneve. Her ble han kjent med Jean Calvin og gikk til undervisning hos denne. Han forfattet så Den belgiske konfesjonen, som var ment som et forsvarsskrift overfor den spanske inkvisisjonen. Denne trosbekjennelsen skulle forklarte hvorfor de ikke kunne anklages for å være anabaptister.

I 1565 ble så de Brés arrestert, anklaget for den spanske inkvisisjonen og dømt til døden ved å henges. Han led martyrdøden foran en stor folkemengde. I det han talte til denne folkemengden og forsvarte sin tro dyttet bøddelen til ham slik at han ble hengt.

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 4

Synet på menneskets falne stilling er ikke så mørkt og dystert som hos Augustin, Martin Luther og Jean Calvin. Forenklet sagt hevder de at mennesket tvers igjennom er syndig og har en fordervet karakter. Biskop Kallistos Ware skriver: "Vi bærer ikke skyld for Adams syndige handling, men er likevel delaktige i den og i noen grad er vi medansvarlige for den i kraft av at vi hører til den samme menneskelige familie."

Og videre: "Riktignok er de ortodokse enige i at vi lider av en svekket vilje og at dette beror på syndefallet, men vi vil ikke si som Luther eller Calvin at vår natur har gjennomgått en radikal fordervelse eller fullstendige ødeleggelse. Mens Luther tenderer i retning av å hevde at som følge av syndefallet er Guds bilde i mennesket blitt 'utsletet' eller 'tapt' vil de ortodokse si at det er blitt anløpet, men ikke tilintetgjort. Alternativet vil vi trekke et skillemellom 'bilde' og 'likhet', og hevde at med syndefallet gikk 'likheten' tapt, men ikke 'bildet.'

Ware siterer den hellige Gregor av Nyssa som sier at vi "har del i Adams natur og derfor har vi også del i hans feil."

Biskop Kallistos Ware viser til en annen side av Den ortodokse kirkes syn på frelsen som er ganske annerledes fra det protestantiske synet, hvor man legger sterk vekt på individets frelse. Ware skriver:

"Vi blir ikke frelst som isolerte individer, men i fellesskap med våre medmennesker gjennom alle generasjoner... Vi blir ikke frelst hver for oss, men sammen."

Vi ser altså tydelige forskjeller mellom Augustin, Luther og Calvin og Den ortodokse kirkes syn på menneskets falne natur. Ware skriver:

"Den ortodokse forståelse av syndefallet og dens konsekvenser for menneskene innebærer altså at menneskene beholder Guds bilde og dessuten beholder viljens frihet til å velge mellom riktig og galt. Selv om vår utøvelse av valgfrihet er innskrenket og undergravd på grunn av syndefallet, er den ikke opphevet. I vår falne tilstand er viljen syk, men ikke død. Selv om det er vanskeligere for menneskene å velge det gode, er det fremdeles mulig å gjøre det. Vi ortodokse kan ikke være enige når Augustin hevder at 'den frie vilje gikk tapt som en følge av syndefallet' eller når han hevder at vi begår synd 'under tvingende nødvendighet', og at 'menneskenaturen ble overveldet av den feil den forvillet seg inni og på den måten kom til å mangle frihet. Mot dette hevder den ortodokse kirke, slik hl.Kyrillos fra Jerusalem (d.386) formulerte det, at hvert menneske 'har kraft til å gjøre hva det ønsker. For du er ikke født til å synde."

(fortsettes)

Vi har alle våre sykluser

"Ja, hver av oss med våre kropper, våre hjerter og sinn, er vakre. Hver av oss har sin egen vekstsyklus som bringer med seg sine opp- og nedturer, somre som vintre, dårlige tider og gode tider; tilbakeslag og tørketider er en del av livet.

Det finnes faser vi bare må igjennom, og en ny start er alltid mulig."

- Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 43. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

SISTE: Egyptiske helsemyndigheter skal benekte at kopterne som omkom fredag ble drept

Fra gode kontakter i Israel som har arabisk som morsmål har jeg fått tilgang til en rapport fra det egyptiske helsedepartementet. Denne rapporten skal i følge vår kilde konkludere med at de koptiske kristne som mistet livet da terrorister i militæruniform åpnet ild mot bussen de satt i, ikke ble drept "men døde av traumatisk sjokk fordi de fikk se våpnene" terroristene bar!

Det er ganske utrolig. Alle som så TV-bildene fra de grufulle hendelsene fredag så blodet som fløt, og alle skuddskadene på bussen. Hvorfor egyptiske helsemyndigheter vil lyve om dette kan man bare spekulere i, men de vil altså ikke si at disse kristne ble drept. De skal ha omkommet av frykt! Underlig da at de mange som ble skadet blir behandlet for skuddskader!

La oss be om at sannheten kommer frem, og la oss fortsette å be for alle de som er rammet av den islamistiske terroren i Egypt.

En skamplett i amerikansk historie: Martyrene fra Alcatraz

I går var det Memorial day i USA, hvor amerikanerne minnes sine falne soldater. Til alle de historiene som ble fortalt i går, hører det også med en for mange ukjent historie - en historie som ikke er mye å skryte av for USA, men som viser hatet mot de som av kristen overbevisning ikke kunne iføre seg soldatuniform og drepe.

Det er historien om de tre brødrene Michael, Joseph og David Hofer og deres svoger Jacob Wipf som her skal fortelles. Det er en kristen martyrhistorie, du kanskje ikke har hørt. Dette er historien om fire anabaptister som led døden i en amerikansk konsentrasjonsleir. Ja, du leste helt riktig. En amerikansk konsentrasjonsleir. Året er 1918.

De var ikke gamle guttene: Jacob var den eldste. Han var 30 år. Han var gift og hadde tre barn. Den nest eldste var David, 28 år, gift og far til fire barn, etterfulgt av Michael på 24. Kona hans hadde nettopp født datteren Mary. Den yngste av dem, Joseph, var 23, også han gift og far til et barn på to og et halvt år og en som var underveis. De var alle hutterianere, en del av den såkalte Døperbevegelsen, med røtter tilbake til 1500-1600 tallet. Fredselskende menn, pasifister av kristen overbevisning, som aldri hadde gjort en katt fortred. De skulle bli stemplet som forrædere av den amerikanske staten. Ene og alene fordi de ikke ville bære våpen og drepe.

De kom fra Sør-Dakota, fra Rockport kolonien og ble innrullert i det amerikanske forsvaret etter en forordning fra 1917, og skulle få sin militære opplæring i Camp Lewis i Washington. Underveis på et tog, sammen med tusenvis av andre unge menn, ble de utsatt for et grovt overgrep av to offiserer. Først ble de nektet å sitte sammen med de andre ungdommene, de skilte seg ut med sine svarte, enkle klær, og plassert i en egen vogn. Deretter ble de dratt ut en etter en fra denne vognen, skamklypt på håret for så å få skjegget fjernet. Når de kom frem til militærforlegningen, og det ble kjent at de nektet å iføre seg uniform, ble det straks arrestert og satt i fengsel. Derfra ble de ført til det beryktede Alcatraz-fengselet, som mer enn noe annet var en konsentrasjonsleir. Da hadde de blitt dømt til 20 års hardt tvangsarbeid. Det betydde også fysiske og psykiske overgrep. Husk: deres eneste forbrytelse var at de levde etter Jesu Bergpreken!

De fire unge anabaptistene ble kastet i eneceller, som gikk under navnet "hølet". Cellene var kalde og våte. Det kunne gå dager uten mat, før de fikk litt brød og vann. De ble utsatt for en torturmetode kjent under navnet "high cuffing", hvor armene strekkes ut i hele sin lengde og håndleddene som er iført håndjern er festet høyt oppe på veggen. Beina berørte gulvet såvidt. Slik ble de tvunget til å stå i timevis. Deres forbrytelse igjen? De nektet å bære våpen av samvittighetsgrunner.                                      

Utmagrede og mishandlede ble de så overført til Fort Leavenworth i Kansas. De kom hit 19. november 1918. Innen to uker var Joseph (29 november) og Michael (2.desember) døde. Den amerikanske hæren skyldte på at de døde av influensa. Deres nærmeste var ikke i tvil: de døde på grunn av mishandling og utmagring.

Det hører med til historien at ingen representant for de amerikanske myndighetene noen gang har bedt om unnskyldning for den lidelse de påførte disse mennene, eller deres familier. Tilbake satt deres koner og deres barn, frarøvet en ektefelle og far. På grusomste måte. De to andre, David Hofer og Jacob Wipf, ble løslatt.

Syv ting du kan be om for ditt barn

Her får du syv skriftsteder som kan hjelpe deg til å be konkret og målrettet for ditt barn.

1. Be om at Jesus kaller dem og at ingen vil hindre dem fra å komme til Ham:

"Så de bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem. Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. Og han la sine hender på dem, og dro så bort derfra." (Matt 19,13-15)

2. At de vil respondere i tro på Jesu trofaste, vedvarende kall

"Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." (2.Pet 3,9)

3. At de vil oppleve helliggjørelse gjennom Den Hellige Ånds forvandlende kraft og at de i økende grad vil oppfylle Herrens befalinger.

"Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv." (Matt 22,37-39)

4. At de ikke knytter seg til intime forbindelser utenom ekteskapet.

"Dra i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke?" (2.Kor 6,14)

5. At deres tanker må være rene

"For øvrig brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd - gi akt på det." (Fil 4,8)

6. At deres hjerter vil berøres så de gir sjenerøst til Herrens arbeid

"Hver mann og kvinne av Israels barn som kjente at deres hjerte drev dem til å gi noe til det store verket som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, kom med det som en frivillig gave til Herren." (2.Mos 35,29)

7. At når tiden er inne, så vil de GÅ.

"Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, døp dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,18-20)

Etter en ide av Jon Bloom/Desiring God

Første bok på forlaget Monastisk

Det er med stor glede jeg kan presentere den aller første boken på vårt nye forlag: MONASTISK.

Boken - Onsdagslunsj med ørkenfedrene - er skrevet av Sven Aasmundtveit, og inneholder 50 små biografier med bønner skrevet i verseform. Ønsket med boken er at den skal inspirere ditt tros- og bønneliv gjennom livet til noen av de som levde i den store ørkenvekkelsen. Det er meningen at du kan lese og fordjupe deg i bokens innhold uke for uke. Onsdag var en av fastedagene i den tidlige kirken.

Bøker fra MONASTISK er ment å være små i format - passe til å lommen, eller vesken eller ryggsekken - og til en overkommelig pris - men med et innhold som er som grovbrød for ånd, sjel og kropp.

Boken Onsdagslunsj kan du bestille hos meg. Send en epost til bjornolav58@gmail.com med navn og adresse så sender jeg den.

Den koster 100 kroner + porto.

Bønner fra hesteryggen, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai og tredje del lørdag 27.mai. Jeg har sett meg nødt til å gjøre noen valg med hensyn til oversettelsen. Stoffmengden er så stor at jeg må korte den ned, slik at det av og til vil være sammendrag av hendelsene, og ikke direkte oversettelser av hele teksten. I disse tilfellene vil jeg av og til legge til forklarende kommentarer:

"Jeg husker det svært så levende: Jeg var ute på markene for å pløye, når Guds nåde strømmet inn over meg. Jeg falt på mine knær der ute på markene, og ropte ut til Gud i det jeg sa: Velsignede Frelser, med stor glede tror jeg på Deg, for Du er min Forløser, og jeg er kjøpt med Ditt dyrebare blod, jeg elendige menneske, jeg vet ikke om jeg våger å komme til Deg, en synder som meg."

Men Peter Newcomer kom likevel ikke helt igjennom og fikk frelsesvisshet. Han slet lenge med en sterk følelse av sin egen syndighet, og kjente frykt for evigheten. Han forteller i dagboken sin at han gav seg hen til å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Etter hvert skulle ha også forstå mer av kampen mellom ånden og kjødet, han ydmyket seg ofte for Gud. Peter Newcomer ønsket å gi deg hen til sin Frelser, men slet med å komme frem til visshet om at han var frelst.

I denne tilstanden gikk han til en eldstebror blant mennonitene. Denne gav han det råd at han burde la seg døpe, bli en del av fellesskapet og ta del i nattverden.

Peter Newcomer fulgte dette rådet, men han fikk ikke tilbake den gleden og fryden han hadde kjent der ute på markene mens han pløyde åkeren.

"Flere år skulle gå i denne tilstanden. Jeg hadde kommet til en alder hvor jeg ennå ikke hadde stiftet familie, og jeg brydde meg ikke noe om rikdom. Jeg holdt meg unna dårlig selskap, og var redd for å begå syndige handlinger. Mitt ønske var å leve et godt moralsk liv. Kroppslig sett var jeg sterk, mer enn kanskje hos mine kamerater. Jeg drev med hardt kroppsarbeid, og ble aldri sliten."

På denne tiden arbeidet Peter Newcomer som snekker. Hans far ble syk og sendte bud etter ham. Når han kom frem ba faren ham om å sette seg på sengekanten. Faren, som var åpen med Christian om at hans dager var talte, fortalte ham at han og moren hadde bestemt at Christian skulle få overta gården, og at han skulle gi hver av søsknene sin del av arven. Christian ville ikke høre om dette, og rådet sin far til å selge gården, men hans mor og hans søsken tryglet han med tårer om at han måtte akseptere farens siste ønske. Han gjorde det. Faren ble sykere og sykere og døde til slutt. Men før han døde ble han svært opptatt av sin sjels frelse, ba inderlig til Gud om nåde, "og vi har det håp at vi skal se ham igjen en dag," skriver Christian Newcomer.

Det skulle fortsatt gå en lang stund med store sjelekvaler før Christian Newcomer kom igjennom og kunne glede seg over frelsen i Jesus Kristus. Det skjedde mens han leste i Bibelen sin, nærmere bestemt i Åp 12,10-12:

"Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden."

Det var da han leste ordene: "de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden", at lyset fosset inn over hans liv og frelsesvissheten kom!

"I det øyeblikket kom Guds fred og jeg kjente at jeg hadde fått Guds tilgivelse for mine synder, og Guds Ånd vitnet med min ånd om at jeg var et Guds barn."

(fortsettes)

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 3

En ortodoks prest jeg møtte en gang på en av mine reiser i Russland forklarte ved en anledning forskjellen mellom protestantisk og ortodoks syn på arvesynden slik:

"Enkelte protestantiske retninger mener at menneske tvers igjennom er fordervet av synd. Vi tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde og at dette bildet fremdeles er i dem. Synden har tilsmusset dette bildet, lag på lag. Frelsen består i at dette smusset blir borte lag for lag. Det gir et helt annet og positivt bilde av mennesket, enn at det ikke skulle finnes noe godt i det."

Biskop Kallistos Ware sier det slik i boken: 'Hvordan blir vi frelst? Forståelsen av frelse i Den ortodokse tradisjonen'

"I kraft av syndefallet har hver av oss en nedarvet tilbøyelighet til å gjøre det som er syndig på det moralske plan; hver av oss er født inn i en verden hvor det er lett for oss å gjøre ondt, men vanskelig å gjøre godt."

"De greske fedrene," skriver Ware "innskrenket ikke virkningene av syndefallet til det fysiske plan, men anså det også for å ha moralske implikasjoner i tillegg."

Om arvesynden, skriver Ware: "Vanligvis antas det at troen på en arvelig 'opprinnelig synd' er karakteristisk for det latinske Vesten, snarere enn for det greske Østen, og det er ingen tvil om at denne tilnærming er utviklet langt mer systematisk av hl.Augustin enn det noen gang ble gjort i den greske tradisjon. Ikke desto mindre finner man forekomster av antagelsen om arvet syndighet hos mer enn en gresk forfatter."

Ware gir to eksempler: Hellige Gregor av Nyssa og Markus Munk. Denne Gregor av Nyssa gav uttrykk for at setningen "Forlat oss vår skyld" burde brukes både på Adams synd og vår egen:

"Vi burde huske på at den skyld som er felles for menneskenaturen, derfor har hver enkelt av oss del i denne skylden siden vi har del i denne naturen ... Adam lever i oss ... og derfor er det bra at vi bruker bruker disse ordene: 'Forlat oss vår skyld'. Selv om den personen som ber, er Moses eller Samuel eller en annen med fremragende dyd, ville han ikke desto mindre anse disse ordene som passende for ham selv, ettersom han er et menneske, har han del i Adams natur og derfor også del i hans syndefall."

Ware kommenterer dette slik: "Vi ser altså at i følge Gregor av Nyssa er Adams synd noe hver og en av oss må be om tilgivelse for. Av dette følger det utvilsomt at hans synd i en viss forstand er vår egen synd også. Det faktum at vi er kallet til å dele hans bot må innebære at vi også har del i hans synd og skyld."

(fortsettes)

Egyptiske myndigheter sliter med å beskytte landets kristne befolkning

Egyptiske myndigheter med president Abdel Fattah al-Sisi (bildet), sliter med å finne frem til en strategi for å gi de koptiske kristne i landet en større grad av sikkerhet.

Etter fire store og massive angrep på landets kristne befolkning, har det vært en rekke møter på høyt nivå. Egypt ønsker å beholde image som et stabilt og forskjelligartet land i en sjø av ulike land i Midtøsten som plages av sekterisk vold.

Den første responsen som kom fra president al-Sisi på bakholdsangrepet på bussen med kristne pilegrimer fredag var å bombe et sted i det østlige Libya hvor man mistenker at militante muslimer får trening og opplæring i terrorhandlinger.

Visse deler av Egypt blir stadig farligere for kopterne, som utgjør 10 prosent av befolkningen.

La oss be for de egyptiske myndighetene, om at Gud gir dem visdom til hvordan de kan beskytte landets kristne befolkning mot den tiltagende islamistiske volden.

Bibelen med stor B

Jeg ser flere og flere som skriver Bibelen med liten b - også troende. Det kan kanskje virke ubetydelig, men jeg synes faktisk ikke det. Alle de som tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord for liv og lære, burde skrive Bibelen med stor B. Dessuten tror jeg faktisk det er korrekt ut fra rådene Norsk språkråd gir.

La oss ha ærbødighet for Den Hellige Skrift.

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 2

Den Ortodokse Kirke beskriver det å synde på lik linje med beskrivelsen til øvrige kirker: som det å bomme på målet. Bakgrunnen for det er det greske ordet "hamarthia". Man er på ville veier, man mislykkes i å virkeliggjøre det formål man er skapt for.

Men Den Ortodokse Kirke betrakter ikke synd først og fremst fra en juridisk synsvinkel som forstått som et brudd på en samling med moralske normer, "men snarere fra en eksistensiell synsvinkel, som det å mislykkes med å være sitt virkelige selv," skriver biskop Kallistos Ware.

Han fortsetter: "Synd er fravær av sann menneskelighet. Dette betyr fremfor alt tap av forhold til andre. Å være menneskelig i overensstemmelse med Guds treenige bilde betyr å elske hverandre etter modell av den gjensidige kjærligheten mellom Treenighetens personer. Syndighet er på denne måten mangel på sann menneskelighet og innebærer at vi blir isolert fra Gud og våre medmennesker."

Biskop Kallistos Ware siterer den hellige Makarios den store (4.århundre) som har sagt:

"I helvete kan vi ikke se hverandres ansikter."

Den ortodokse kirke tror at mennesket er falne vesener fra fødselen og at vi eksisterer i falne omgivelser.

Kallistos Ware skriver: "Selv om den østlige kristendom ikke reiser noen tvi om den falne tilstand, har den vært tilbakeholdende med å angi nærmere og nøyaktig hvilke konsekvenser som følger av dette faktum. På dette området har vi ingen dogmatiske definisjoner som er ugjenkallelig bindende. Ingen av de syv økumeniske konsiler har vedtatt noe bestemt om syndefallet, den opprinnelige synd eller arvesynden, fri vilje eller nåde."

I kraft av syndefallet har "hver av oss en nedarvet tilbøyelighet til å gjøre det som er syndig på det moralske plan, hver av oss er født inn i en verden hvor det er lett å gjøre ondt, men vanskelig å gjøre godt," skriver Kallistos Ware.

Han siterer den hellige Gregor av Nyssa som har sagt det slik: "Den menneskelige natur er hemmet en gang for alle av det onde, derfor er den svak når det gjelder det gode."

Videre siterer han den hellige Kyrillos fra Aleksandria (d.ca 444) som har sagt: "Fra ungdommen av, er en persons tanker med utstudert oppmerksomhet mot det som er skammelig." Og Theodoret fra Kyrrhos (d.ca 466) som sier at "den menneskelige natur," som en følge av syndefallet, "en tilbøyelighet til å snuble."

(fortsettes)

Bønner fra hesteryggen, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23. mai, andre del fredag 26.mai:

På et bestemt tidspunkt var jeg til stede da mine foreldre samtalte om min bestemor. De sa hun var veldig melankolsk og trist, og var kommet i stor tvil om sin sjels frelse; hun fortvilte og lurte på om hun kom til å gå fortapt. De mente at slik skulle det jo ikke være, og at hun måtte kaste seg i Guds nådefulle armer. Det gjorde virkelig inntrykk på en ung manns hjerte!  Å, sa jeg til meg selv: Hvis en person som min gudfryktige bestemor - for jeg anså henne for å ha en gudfryktig karakter - var fortvilet og klaget sin nød over sin frelsessituasjon, hva da med meg? Hvordan skulle jeg kunne stå for Universets store Dommer og svare for det jeg har gjort?

Inntrykket som dette skapte varte ved i en lang tid, og, å, jeg skulle ønske jeg ikke hadde overlevd som spedbarn. Frykten grep tak i meg og plaget mitt stakkars hjerte. Jeg tenkte på evigheten, på en evig fortapelse. Jeg så dette stadig foran mine øyne - jeg klarer ikke å beskrive det som skjedde med mitt følsomme sinn. Når jeg i mine voksne år leste i Den Hellige Skrift om hvordan menneskehetens Frelser ble forfulgt, forrådt, misbrukt, ja, til slutt korsfestet, så gråt jeg ofte av medlidenhet. Jeg undret meg over hvordan jødene, Hans eget folk, kunne være så ubarmhjertige mot Ham.

Å, så mange tanker og drømmer jeg hadde om dommen og evigheten. Det fantes ingen mulighet for at jeg kunne bli frelst. Det er så mange som går fortapt, så få som blir frelst, og jeg var ikke en av dem.

Jeg forsøkte å be og forsøkte å overtale og overbevise meg selv om at jeg var blant de frelste. Men ganske snart oppdaget jeg at jeg fremdeles var en slave av synden. Jeg ba inderlig til Gud om at jeg måtte bli frelst.

(fortsettes)