Den unge martyren Crescens av Myra

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om en av den tidlige kirkens mange martyrer, Crescens av Myra. Han fikk muligheten på en lettvint måte å fornekte troen på Jesus, men valgte å gå lidelsens vei.

Les mer om hans spennende vitnesbyrd her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Bønn- og fastedag for Nord-Korea

Denne dagen kan vi være med på å utgjøre en forskjell ved å ta del bønn- og fastedagen for Nord-Korea, som Åpne Dører arrangerer. Bønnedagen arrangeres i anledning av at det er 100 år siden Kim Il Sung. Dette markeres med store arrangementer og mye omtale i Nord-Korea. Fra Åpne Dørers egen nettside har jeg hentet følgende bakgrunnsinformasjon:

Nord-Korea feirer 100 årsdagen for sin ’store leder’ Kim Il-Sung søndag 15. april. Åpne Dører, en kristen organisasjon som tjener forfulgte kristne, mobiliserer kristne til å delta i en global bønnedag for det Stalinistiske landet denne dagen. Titusener kristne i rundt 20 land håper bønnen vil utgjøre en forskjell for innbyggerne og spesielt de som blir hardt forfulgt for sin tro.

I løpet av de tre siste år har de nordkoreanske statskontrollerte media gjentatte ganger annonsert landets oppgang til at de skulle bli en sterk og fremgangsrik nasjon i 2012. Til da skulle de økonomiske vanskelighetene fra de siste 20 årene være overvunnet. Politikken med ’militæret først’ hvor det styrende Arbeidernes Parti setter militæret først, skulle føre til økonomisk velstand. På tross av regimets løfter er de fleste nordkoreanere kronisk underernært, arbeidsløse og lever milevis under fattigdomsgrensen. Samfunnet er også holdt fast av frykt. Politiet har informanter over alt og husrassiaer er ikke uvanlig. Mer enn 1 prosent av den totale befolkning lever i Nazi-lignende arbeidsleirer. Blant dem er det mange kristne. Men alle disse fangene er ansvarlige for grovt regnet halvparten av landets brutto nasjonalprodukt.

Ifølge nordkoreansk statspropaganda vil det den 15. april, kjent som ’Soldagen’ for koreanerne, bli massefeiringer i Pyongyang og andre byer i DPRK. Disse feiringene vil være fargerike og rungende. Over hele verden, fra Lima til Tokyo, vil det være møter, seminarer og andre hendelser. Å være i Pyongyang på ’Soldagen,’ er simpelthen en vidunderlig opplevelse uten sidestykke. Alle innbyggerne må bokstavelig talt tilbe sine ledere, noe som er grunnen til at Åpne Dører kalte på det globale kristne fellesskap om å be for sine medkristne og for andre nordkoreanere.

Åpne Dører har nasjonale kontor i mer enn 20 land fra USA og Brasil til Sør-Afrika, Filippinene og Indonesia. I alle disse landene vil kristne be enkeltvis eller i sine kirker. I nesten alle landene er sosiale media som Facebook og Twitter en drivkraft bak bønnekampanjen. Åpne Dører bruker dem til å dele historier og bønneemner. I Sør-Afrika blir støttespillerne oppmuntret til å be en Salme og til å sende den ut på nett. Amerikanske støttespillere i Åpne Dører kan lese nye blogger og twittere hver time den 15. april. I Indonesia er en DVD med ressurser distribuert til kirker og Åpne Dører i Frankrike mobiliserer til bønn som del av en ’100 dagers kampanje for Nord-Korea.’

"Den nordkoreanske kirke har ofte uttrykt sin takknemlighet for de verdensvide bønnene fra så mange mennesker over så mange år," sa en talsmann for Åpne Dører. "De nordkoreanske kristne tror at Gud vil bringe endringer i forholdene deres så lenge som folk fortsetter å be. Det er en stor oppmuntring for dem å vite at de ikke er alene."

Bønneemner:

* Be om at Kim Jong-Un og hans regime må bli forvandlet, og at de legger til rette for sårt tiltrengte reformer.

* Be om at Herren legger til rette for at kristne kan komme sammen og dele fellesskap. Be om at Han beskytter dem fra angivere.

Maria av Egypt fant nåde hos Gud

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Maria av Egypt, eller Maria synderinnen. Hun var en kvinne som levde opp til sitt tilnavn inntil hun møtte Den oppstandne Kristus.

Etter det levde hun 47 år i bønn og et asketisk liv i ørkenen.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Militante muslimer på Mindanao kommer til tro på Jesus

Det er spennende å følge de kinesiske misjonærene som har lagt ut på reisen Kina-Jerusalem. Visjonen 'Tilbake til Jerusalem' går stadig fremover, og inntar nye områder for Guds rike!

Et av stedene de virker er Mindanao, Filippinenes nest største øy. Mindanao er en øy som i den vestlige verden er kjent for volden mellom myndighetene og militante muslimer. To av de muslimske gruppene som kjemper her er Moro Islamic Liberation Front (MILF) and Abu Sayyaf. Men de er ikke alene her. På Minandao finnes også misjonærer som 'Tilbake til Jerusalem' visjonen. De arbeider med ulike prosjekter for å nå nettopp disse muslimene med evangeliet! Hvordan dette arbeidet skjer kan ikke røpes på grunn av omstendighetene, men nå i februar opplevde man et gjennombrudd i arbeidet.

I de områdene hvor gerilljaen opererer finnes det mange barn som er med opprørerne og de blir opplært til å bruke våpen. Teamene fra 'Tilbake til Jerusalem' visjonen har tjenestegjort blant disse barna. En av de som arbeider blant dem er et tidligere geriljamedlem. Hans kone ble først frelst, men måtte holde sin nyfunne tro hemmelig for sin ektefelle. I djupeste hemmelighet deltok hun i en bibelstudiegruppe og ble så døpt. Etter en stund tok hun mot til seg og fortalte mannen sin om det som hadde skjedd med henne. Til hennes store overraskelse kom han til tro gjennom hennes vitnesbyrd. Og med sin bakgrunn som tidligere geriljasoldat arbeider han nå sammen med teamet fra 'Tilbake til Jerusalem' visjonen med å nå disse barna for Jesus.

Invester i dette særdeles strategiske arbeidet med å be for det!!

Anabaptistisk misjonær omkom på Titanic

I morgen er det 100 år siden det britiske passasjerskipet Titanic forliste på sin jomfrutur mellom Southampton og New York 15. april 1912. Skipet 'som ikke kunne synke' traff et isfjell og sank. Forliset, hvor mellom 1 350 og 1 512 personer omkom, og bare 705 overlevde, er en av de største og mest kjente maritime katastrofer i fredstid. Det korrekte tallet på antall omkomne er aldri fastslått. Rederiet (White star Line/Cunard) oppga ett tall, Handelsdepartementet et annet, og granskingskommisjonen et tredje. En av de som var ombord var Annie Clemmer Funk (bildet), en anabaptistisk misjonær i India. Da hun hørte at hennes mor var blitt syk i Pennsylvania, pakket hun raskt kofferten sin og tok et tog til Bombay. Herfra gikk reisen med båt til England, hvor hun fikk vite at det var kullstreik og hennes planlagte båtreise til USA var utsatt.

Men Annie Clemmer Funk hadde det travelt. Hun måtte komme seg til USA så fort som mulig, og betalte for en billett med Titanic, som etter planen skulle reise to dager senere. Tre dager senere feiret hun sin 38'de fødselsdag ombord.

Annie Clemmer Funk kom fra det sørøstlige Pennsylvania. Hun var den første kvinnlige mennonitiske misjonæren som tjenestegjorde i India. Før hun reiste dit studerte hun til å bli lærer ved West Chester State Normal School, som senere skulle bli West Chester University. Som misjonær ble hun trenet ved D.L. Moody’s Northfield (Mass.) Seminary for Ladies.

I følge en artikkel i Mennonite Weekly Review, fra 26. desember 1985, som omhandler hennes liv, hadde Annie Clemmer Funk ved en anledning skrevet:

'For flere år siden gav jeg et løfte til Herren om at hvis det åpnet seg for å reise til et fremmed land, ville jeg gjøre min plikt'.

Etter å ha hørt om behovet for kvinnelige misjonærer i India bestemte hun seg så for å reise dit. Annie Clemmer Funk kom til Janjgir, India, i 1906. Her arbeidet hun for General Conference Mennonite Church. Da var hun 32 år gammel. Det var alt annet enn en lett oppgave. I India møtte hun sult, en kolera og spedalsk-epidemi, og ekstrem varme. Men Annie Clemmer Funk startet arbeidet med iver. De som kjente henne sa at hun 'aldri ville ha tenkt på seg selv som en viktig person, men som en som var trofast'. I 1908 startet hun en skole for jenter, som senere skulle få navnet Funk Memorial Girls School.

Det er ikke mye vi vet om oppholdet til Annie Clemmer Funk ombord på Titanic. Men historien forteller at hun hadde klart å komme seg ombord i en av livbåtene, da hun så en kvinne med et barn som trengte plassen. Så Annie Clemmer Funk gav fra seg sin plass i livbåten med ordene: 'Jeg finner meg en plass et annet sted'.

Slik skulle det ikke gå. Annie Clemmer Funk var blant de mange som mistet sitt liv, men i døden hadde hun sørget for å redde en annen. Vennene hjemme i USA var overrasket over å se hennes navn blant de omkomne. De trodde jo hun skulle komme med en annen båt. Etter hennes død ble det holdt flere minnegudstjenester i USA. Hennes mor, som da var blitt bedre, var med på en av dem.

56 nye misjonærer sendt ut fra egyptiske menigheter til tross for pågående forfølgelse

På samme måte som urkirken sendte ut misjonærer mens den var presset på alle kanter, sender egyptiske menigheter ut misjonærer!

'Dette er en av de mest oppmuntrende mulighetene vi har sett på de 49 årene vi har stått i tjenesten', sier Dr Howard Folz, grunnleggeren av misjonsorganisasjonen AIMS.

Det første vi tenker på når Midt-Østen nevnes er krig og terrorisme. Dr Howard Folz derimot har en annen tanke:

'Også Paulus var en terrorist mot de kristne, likevel ble han den største misjonæren verden har sett. Tror vi at Gud er i stand til å gjøre mirakler som det i Midt-Østen og Nord-Afrika? Selv jidhaister kommer til tro på Jesus,' sier dr Folz.

Han snakker nå om det han kaller 'et mulighetens vindu', ved at de planlegger en samling for mer enn 600 pastorer og ledere. Målet er å sende ut hundrevis av misjonærer fra de egyptiske menighetene. Til nå har de sendt ut 56 misjonærer, som står i en tjeneste hvor de ser Gud stadfeste sitt ord med tegn og under. Alt til Guds ære.

Behovene i denne regionen for evangeliet er enorme. Regionen har 365 millioner mennesker og 579 unådde folkegrupper.

Bildet viser en egyptisk kirke i brann.

Når en troende presses til det ytterste og Gud heter 'Underlig'

Vi kjenner ikke forfatteren til Salme 116, men det er et prøvet menneske. I den reviderte oversettelsen fra 1930 heter det:

'Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets angster hadde funnet meg; nød og sorg fant meg'. (v.3)

Legg merke til at ordet brukes i flertall: 'dødsrikets angster'.

Det fine med å lese salmene er at de er skrevet av mennesker som vet hva livet er. Leser man hele denne salmen forstår man at vedkommende som skriver den kjemper med livet - med døden, med angsten. Den er ren og skjær realisme. Her er intet pyntet på for å komme med en rett bekjennelse, som om Gud bare hører om vi bruker 'de rette ordene':

'jeg var såre plaget; jeg sa i min angst ...' (v.10-11)

Den som skrev denne salmen var presset til det ytterste av hva et menneske kan bære. Slik er også erfaringene troende mennesker gjør seg. Jeg har smakt litt på dette i dagene etter hjerteinfarktet.

Lidelsen er et mysterium. Vi kan lage teologi, men i møte med livet holder den ikke alltid. Kartet stemmer ikke med landskapet. Det er ikke alltid noen svar å finne. Men det er mange spørsmål. Er det et tegn på vantro? Eller et tegn på modning?

Har man ikke prøvd mye i livet er svarene enkle - og opplagte. Også teologien. Det som har hjulpet meg mye disse dagene er et svar den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson gav, på spørsmålet: Hvem er Gud?

Da svarte han:

'Han heter underlig'.

Hvilket uventet svar. Ikke 'Under', som jo også er et av Hans mange navn, slik vi finner det hos Jesaja. Nei. Men: 'Underlig'. Jeg samstemmer i doksologien til apostelen:

'Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige er hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem ga ham noe først så han skulle få vederlag? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen'. (Rom 11,33-36)

Den ukjente salmeforfatteren veksler mellom håp og fortvilelse, mellom å klamre seg til Guds løfter, og gi uttrykk for sitt rop om hjelp. En ikke unormal erfaring også for et Guds barn i møte med livet - det virkelige. Og Gud tåler begge deler. Man er ikke noe mindre Guds barn av den grunn. I alt dette - i alt som skjer - er vi elsket av Gud:

'Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? ... For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verden høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre'. (Rom 8,35 og v.38-39)

Broder Bakht Singh - en åndelig far som utstrålte Kristus, del 2

Her følger andre artikkel om broder Bakht Singh (bildet):

Han ble født i Punjab av foreldre som var hinduer, og opplært i sikh tradisjonen. Som ung hatet han alt som hadde med kristen tro å gjøre. En gang fikk han en vakker Bibel i gave. Han rev skinninnbindingen av den, og kastet boken fra seg. Skinnet beholdt han.

Etter endt utdannelse ved Universitetet i Punjab dro han til England for å bli landbruksingeniør. Her ble han en kristen i 1929, etter å ha deltatt på en gudstjeneste. Alle bøyde kne, og Bakht Singh - som gjerne ville være så engelsk som mulig - gjorde som alle de andre, uten den minste snev av tro. Her - med bøyde kne - overveldet plutselig Gud ham med sin djupe fred, og for første gang i livet begynte Bakht Singh å be. Etter å ha kommet hjem fikk han overtalt en kristen venn til å gi ham et Nytestamente, og til vennens store overraskelse begynte han å studere det med stor iver.

I 1933 vendte han så tilbake til India, og denne gangen med et klart kall til å være et vitne blant sine egne. Da hadde Herren åpenbart for ham tre viktige prinsipper, som skulle følge hans tjeneste livet ut:

1. Bli ikke en del av noen organisasjon - tjen alle på lik måte.

2. Legg ikke dine egne planer, la Herren veilede og lede deg hvert steg av veien.

3. Ikke gjør dine behov kjent for noe menneske. Spør bare Herren og Han skal sørge for dine behov.

Broder Bakht Singh sa seg enig i dette. Han ville søke Gud alene for veiledning gjennom bønn og på den måten sørge for å utføre det han var kalt til å gjøre. I sin søken etter Guds ledelse ble han ført inn i mange prøvelser og vanskeligheter, men Gud holdt trofast sitt løfte og førte ham igjennom til seier.

Til å begynne med reiste han rundt som evangelist i Karachi og andre deler av Punjab provinsen. En tid fikk han oppleve å stå i en mektig vekkelse i Martinpur, som nå er en del av Pakistan. I 1937 var han en av talerne ved den kjente Sialcot Convention, organisert av Den presbyterianske kirke. Han talte over teksten fra Luk 24,5: 'Hvorfor søker dere den levende blant de døde?'

Hans tale ble lagt merke til av alle som var der, både pastorene og legfolket. Dr Edwin Orr, den viden kjente vekkelses- og kirkehistorikeren, har sagt dette om Bakht Singh:

'Broder Bakht Singh er sammenlignbar med de store wesleyanske evangelistene, like dyktig som Finney, og like direkte som Moody. Han er en førsteklasses bibellærer lik Campbell Morgen og Graham Scroggie'.

(fortsettes)

Yousef Nardarkhani er 35 år i dag - i morgen har han sittet 913 dager på dødscelle på grunn av sin tro på Jesus

Det er her pastor Yousef Nardarkhani burde ha vært på sin 35 års fødselsdag i dag!

Men situasjonen er helt annerledes. Fremdeles sitter den iranske pastoren på dødscelle i et av de mest beryktede fengslene i Iran. Dette er den tredje fødselsdagen han må feire bak murene.

I morgen er det nøyaktig to og et halvt år siden han ble fengslet. Det er 913 dager som han er blitt holdt innesperret ene og alene på grunn av sin tro på Jesus.

La oss spesielt huske ham i våre bønner i dag på hans fødselsdag. La han merke at det er mange som ber for ham i dag - og glem heller ikke hans kone, hans to barn og menigheten som han er pastor for.

Den vandrende kirke i London

Har du hørt om en 'vandrende kirke' før? En søndag i måneden siden januar har Wood Green Mennonite Chuch i London hatt sine gudstjenester utendørs, og mens de har vandret i nabolaget. De kaller det de gjør for 'en vandrende kirke' (bildet).

Hver gang har omlag et par dusin mennesker eller så blandet sammen tradisjonelle gudstjenesteelementer som bønn, liturgi og meditasjon med utradisjonelle innslag til en gudstjeneste å være som det å gå sammen for å samtale og oppdage nabolaget. Nå er slike vandre-turer ikke noe uvanlig syn i London. Folk slår seg gjerne sammen for å gå tur, men 'den vandrende kirke' er noe mer enn en trimgruppe som nyter det å være utendørs. De ønsker å være inviterende. Derfor bærer de et lite skilt som sier: 'Vi er en vandrende kirke. Du er velkommen til å slå deg i lag med oss!'

- Vi er interessert i å komme i kontakt med de som vanligvis ikke setter sine bein i en kirkebygning, sier Philip Wood, som er medlem av Wood Green Mennonite Church.

Noen ganger stanser vandrerne og spiser sammen, besøker noens hjem eller tester en ny kafe eller pub. Turene starter klokken 10.30 og varer et par timer. Nye mennesker har slått seg i lag med dem hver gang. Noen av dem har blitt med i gruppen fast, andre ikke.

Menigheten har ikke gudstjeneste de søndagene de går turer. De vil ikke oppgi sine ordinære gudstjenester, men ser på dette som utadrettet virksomhet. Er du i London finner du menigheten i Westbury Avenue Baptist Church i Noel Park, London. De holder sine gudstjenester der kl.15.00 de søndagene de ikke er ute å går.

BBC har laget et programinnslag om 'den vandrende kirken' som du kan lytte til her:

http://soundcloud.com/joelmassey/walking-church

Til minne om en kjær lærerinne

I dag leste jeg i lokalavisen at min gamle lærer i kristendomsfaget på ungdomsskolen, Synnøve Kjelsbøl, er død, 83 år gammel. Hun døde Skjærtorsdag i troen på Jesus.

Synnøve Kjelsbøl var en annerledes lærer. Hun visste at kristedomsfaget ikke var det faget som de fleste ungdomsskoleelevene likte best - for å si det forsiktig. Troslære og kirkehistorie er nok ikke de denne aldersgruppen finner mest fengende. Men Synnøve Kjelsbøl visste råd. Hun ville så gjerne formidle levende tro, derfor leste hun høyt fra biografien om Nicky Cruz, 'Gjenglederen' (bildet), og fra 'Narkomane og storbygjenger' av David Wilkerson eller 'Landstryker for Herren' av Corrie ten Boom, og de kjedelige timene i kristendom ble forvandlet til timer som var fylt med drama fra virkeligheten. Da var det stille i klassen. Jeg tror de aller fleste fulgte med, og synes dette var bra. Og noe ble plantet i unge sinn. Mens jeg gikk på ungdomsskolen opplevde vi vekkelse. I tre år - i samtlige storefri - var audioriet fylt av unge mennesker som lyttet til forkynnelse! Her holdt jeg mine første andakter, som leder av skolelaget, og her hadde vi besøk av både Aril Edvardsen, Kjell Haltorp og Hans Jakob Frøen, når de var fellesmøtetalere på Gjøvik. Det var en rik og spennende tid, og jeg vet at Synnøve Kjelsbøl gledet seg stort over dette. Og hun var en ivrig forbeder for alle medlemmene av skolelaget, og de øvrige elevene på skolen.

I de senere år fikk jeg fornyet kontakt med Synnøve Kjelsbøl. Hun var opptatt av hvordan det gikk med helsa mi, og hun samtalte gjerne på telefonen om ting som opptok henne, enten det var med min kone, eller med meg. Det gjaldt gjerne ting vi kunne be sammen om. De siste årene ble hun selv plaget mye med sykdom.

Nå har hun fått hjemlov, og det på selveste Skjærtorsdag. Jeg vet hun hadde himmellengsel. Jeg takker Gud for det gode minnet hun etterlater seg. På torsdag skal jeg følge henne til graven, sammen med alle de som stod henne nær.

Forbered deg til å møte din Gud

Jeg har gjort et forsøk på å oversette en helt ny artikkel av Francis Frangipane (bildet) som ble publisert på engelsk i dag, og som jeg tror vil interessere mange av mine lesere. Den har et svært tidsaktuelt, ja jeg vil si profetisk ord for oss alle:

Den siste store bevegelsen av Den Hellige Ånd vil bli særpreget av menn og kvinner som er blitt forberedt av Gud for Gud. Vi har gitt oss selv til bønn for vekkelse, vi har studert og oppdaget Guds hjerte for de fortapte. Uten å kompromisse med evangeliets grunnleggende sannheter, har nåden lært oss å gjøre Kristi budskap relevant for vår tid og for våre behov. Men all vår forberedelse til tross, vi har ennå til gode å forberede våre hjerter for Gud selv.

Vi lengter etter å bli sendt av Den Allmektige for en eller annen stor oppgave - et mirakel som fører til at en hel by omvender seg, eller en annen betydningsfull tjenestehandling. Men - den største oppgaven som venter Menigheten er ikke å bli sendt av Gud men faktisk det å komme til Gud.

Vi har virkelig antatt en rolle: Vi ser på oss selv som Herrens bodyguards. Bevæpnet med troens doktriner, er vi oppsatt på å forsvare Kristus mot blasfemi, vranglære og misoppfatninger. Men i vår søken etter stå ansikt til ansikt med vår tids vranglære, så har vi posisjonert oss selv med ryggen til Den Allmektige. Om vi bare ville snu oss og se mot Ham, så ville vi se at Han ikke trenger oss for å beskytte seg mot mennesket, heller ikke har noe menneske vært noen trussel mot Den Høyeste. Hvis vi virkelig ville opphøre å streve, om bare for et øyeblikk, ville vi finne at Hans blikk aldri har forlatt oss. Han venter på vår udelte kjærlighet.

Selv om enn vår lengsel etter vekkelse og åndelig oppvåkning har kommet fra Gud, så er denne lidenskapen bare begynnelsen på et fornyet sinn, ikke slutten. Ved tidsaldrenes slutt, er forberedelsens årstid ikke for innhøstningen, hvor enn viktig innhøstningen er, men forbedredelse for Gud. Det at vi vender våre hjerter mot Ham må overskride flyktige tider av behov, ja selv våre oppsatte bønnetider. Det er en tid for innta en tid av uhindret oppmerksomhet. For det er menighetens konstante stirring som tiltrekker seg Guds høyeste nytelse og forløser en største innhøstningen.

'For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo trolovet dere med èm mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter or at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus'. (2.Kor 11,2-3)

Gjennom årenes løp har vi utviklet en hel rekke programmer, utadrettet virksomhet, og tjenester, alle i den hensikt å bringe mennesker inn i menigheten og gjøre dem til bedre kristne. Mange av disse bestrebelsene har Gud velsignet; noen av dem har Han bearbeidet og brukt; mens andre har Han, når sant skal sies, ignorert.

Men - jo mer vi nærmer oss tidsaldrenes ende, jo mindre vil Menigheten bli i stand til å gjøre seg avhengig av noe annet enn Kristus selv. Selv nå merker vi at salvelsen minsker i styrke sakte men sikkert over myriader av aktiviteter og programmer. I stedet for vår uendelighet av ideer, vil Menigheten før Jesus kommer tilbake, forstå uten tvil, at det ikke er noe som erstatter Gud.

Det vil ganske snart bli veldig tydelig at vi ikke trenger bøker og manualer, men lidenskap for Immanuel.

Som Herrens dag nærmer seg, vil Den Hellige Ånd i økende grad foredle vår fokus og løfte vår oppmerksomhet til vårt største formål: åpenbaringen av Kristus i oss. Det er her, synkronisert med manifesteringen av Kristus gjennom Menigheten, at tidsaldrenes største vekkelse vil komme.

Broder Bakht Singh - en åndelig far som utstrålte Kristus, del 1

De som var så priviligerte at de fikk møte ham, kalte Broder Bakht Singh (bildet) det mest Kristus-like menneske de noensinne hadde møtt. En av dem som uttaler dette er en annen av Kristi etterfølgere i India, Zac Poonen. I denne nye artikkelserien skal du få stifte bekjentskap med begge disse Herrens vitner, og det verk Den Hellige Ånd har fått utrettet i deres liv.

Når Bakht Singh ble begravet 22. september i år 2000 sto mesteparten av Hyderabad by stille. Områdene rundt menigheten Hebrons lokaler og hovedveien mellom Golconda Cross Roads og gravplassen Narayanaguda, var som et eneste stort hav av troende. Nærmere en kvart million mennesker tok det siste farvell med denne høyt elskede pastoren og bibellæreren. Butikkene var stengt, og trafikkpolitiet hadde forlengst gitt opp med å dirgere trafikken da bårebilen kjørte den siste veistrekningen fra menighetslokalet til gravstedet. Det tok omlag tre timer for begravelsesfølget å bevege seg de tre kilometerne!

Begravelsen til broder Bakht Singh skulle vise seg å bli den største evangelie formidlingen som den indiske storbyen Hyderabad noensinne har sett. De sørgende sto der med sine Bibler høyt hevet - slik Bakht Singh hadde lært dem å gjøre på hvert eneste møte i menigheten Hebron - sammen med store bannere med vers fra Bibelen. De sang og lovpriste Gud. Hvilket vitnesbyrd de var for Kristus og korsets budskap! I 70 år hadde Bakht Singh trofast fulgt sin Herre og Mester.

Men hvem var så denne mannen, som mennesker fra hele India kom for å ta et siste farvell med? 600.000 mennesker kom for å se hans kiste inne i menighetslokalet og vise ham den siste ære fra 17.-22. september 2000.

Broder Bakht Singh levde for Kristus. Han var et 'hvetekorn' som var villig til å bli lagt i jorden for å dø, slik at det kunne bære rik frukt, slik Jesus talte om i Joh 12,24. Han elsket Herren mer enn sitt eget liv, og fulgte i sin kjære Mesters fotspor. Og han fullførte løpet med glede. Så ble han også en åndelig far for titusener av kristne i Asia.

(fortsettes)

Et normalt kristent liv

Det er ikke så ofte jeg anbefaler bøker på denne bloggen, men i dag gjør jeg et unntak. Og det for å fortelle om den boken som har hatt størst betydning for meg ved siden av Bibelen, siden jeg ble en kristen i 1972:

'Det normale kristenliv' av Watchman Nee.

Boken ble første gang publisert i Bombay i 1957, og den vakte stor oppmerksomhet i vide kretser. Og ikke uten grunn. Boken er basert på hans gedigne bibelundervisning over Romerbrevets åtte første kapitler. På norsk kom den ut samme året som jeg ble frelst, oversatt av en av Norges beste oversettere: Jan Kristian Viumdal. Jeg har lest den mange ganger, så mange at jeg har slitt ut to eksemplarer.

Watchman Nee hadde et særskilt lys over Guds ord. På en praktisk og lett forståelig måte hjelper han oss til å forstå mer av de brådjup som finnes i Romerbrevet. Her er solid undervisning om betydningen av Jesu blod og Jesu kors, om Guds evige hensikt, om Kristi kropp og om korset og vårt sjelsliv. Han peker på betydningen av å bære korset, som en vei til framgang i ens kristenliv og han viser oss hva som er evangeliets mål.

Dette er en bok alle kristne burde lese, ja studere. Man kan gjerne ta den frem igjen om det er en stund siden man leste den, for å bli minnet på de store evangeliske sannheter som den formidler. Ikke alle har sett forskjellen på det Paulus omtaler som våre 'synder' og 'vår synd', eller på forskjellen på det Jesu blod og det Jesu kors utfører i våre liv.

'Det normale kristenliv' viser kanskje at mange lever et 'unormalt kristenliv', et liv som ikke er basert på åpenbaringen som finnes i Guds ord. Denne boken bringer gleden tilbake i ens kristenliv.

Jeg ser at denne boken nå er kommet ut i en ny utgave på norsk. Om det er samme oversettelse vet jeg ikke.

Påsken - den store dåpshøytiden, del 3

Her følger tredje og siste del av beretningen til pilegrimen Egeria om dåpsforberedelsene som ble holdt i 'den store kirken som kalles Martyrium og ligger på Golgata bak Korset', (bildet) som hun beskriver den:

'Når syv uker er gått og bare påskeuken, som her kalles Den stille uke, gjenstår, begir biskopen seg om morgenen til den store kirken, Martyrium. Innerst i absiden, bak alteret, blir det så satt fram en stol for biskopen, og nå kommer kandidatene èn for èn, mennene med sin gudfar og kvinnene med sin gudmor, og fremsier trosbekjennelsen fo biskopen. Deretter henvender biskopen seg til samtlige og sier:

"I disse syv uker er dere blitt undervist i Loven som står i De hellige skrifter, og dere har også hørt om troen og om kjødets oppstandelse. Dere har nå lært så meget om trosbekjennelsen som dere kan mens dere ennå er katekumener. Men om det dypere mysterium som heter dåpen, får dere ikke høre, fordi dere ennå er katekumener. Men dere skal ikke tro at noe som helst skjer uten gru; når dere er blitt døpt i Guds navn, skal dere i de åtte dagene etter påske få høre alt om dåpen etter gudstjenesten i Anastasis; da dere fremdeles er katekumener, kan dere ennå ike innvies i Guds dypeste mysterier".

I tiden mellom påskedag og åttendedagen går man etter avslutningen i kirken under hymnesang til Anastasis. Straks fremsies en bønn og de troende velsignes. Biskopen står oppreist og støtter seg tin innsiden av skranken som er rundt grotten i Anastasis, og forklarer alt som skjer under dåpen. På dette tidspunkt har katekumener ikke adgang til Anastasis, bare de nydøpte og de troende som vil høre om mysteriene. Portene blir stengt forat ingen katekumener skal komme inn. Biskopens forklaring og fortolkning av disse ting blir mottatt med høye bifallsrop, ja, så høylytte at de blir hørt utenfor kirken, for han gjør så klart rede for mysteriene at alle må bli dypt grepet'.

Det som holder prøve ses ikke med det blotte øye

Jeg kom til å tenke på ordene i 1.Kor 3,11 flg hvor apostelen Paulus skriver om det som skal bygges på den grunnmuren, som er Kristus. Han nevner de som holder den prøve som dette byggverket en dag vil utsettes for, og det som vil brenne opp.

'For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare steiner, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den skal åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir ståene, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da sal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild'. (1.Kor 3,11-15)

Hva er det som er likt for både gullet, sølvet og for de kostbare steinene? Og for tre, høy og strå? Jo, tre, høy og strå befinner seg oppe på jorda - synlig for alle, mens gullet, sølvet og de kostbare steinene i utgangspunktet er skjult i jorda. Det er ikke synlig.

Vi har lett for å se på det synlige - men dette er ofte i Herrens øyne som tre, høy og strå, som aldri vil stå seg når Guds ild faller, men brenne opp. Det som ikke er synlig for våre øyne i utgangspunktet, men som må graves frem, er det som består prøven.

Gud gjør alltid mer bak ryggen vår enn foran øynene våre! Det Gud holder på med i våre liv, og som består prøven, er det som det tar tid å grave fram, det som utvikler seg sent og som må foredles. Den største visdom som finnes på denne jord kan omtales med ett ord: hellighet.

'For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse'. (1.Tess 4,7)

'Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i deres ferd. For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid'. (1.Pet 1,15-17)

Bygger du på det som holder prøven som kommer?

Det er det skjulte liv i Kristus, som gjelder. Det som ingen kan se. Det som leves når du er alene.

Pastor Hanna Massad måtte flykte fra Gaza - trener pastorer og misjonærer i Jordan

'Uten den sanne Fredsfyrsten vil det ikke kunne bli noen fred i Midt-Østen', sier Hanna Massad, den tidligere pastoren for Gaza Baptistkirke. Her avbildet utenfor denne kirken. I dag bor han i Amman i Jordan. Hanna Massad forlot Gaza i 2007 da ekstremister drepte et av menighetens medlemmer, og han ble utsatt for alvorlige trusler.

Baptistmenigheten på Gaza stripen driver fremdeles sin virksomhet. I følge Hanna Massad finnes det 350 kristne familier på Gaza stripen. Baptistene driver et bibliotek, en barneskole og en klinikk inne i Gaza by. Tre ganger i året reiser pastor Massad til Gaza for å gi pastorale tjenester til menigheten. Han oppholder seg da i 14 dager ad gangen, og dette er ikke uten stor risiko for eget liv.

Den 52 år gamle Hanna Massad ser få håp for den såkalte 'arabiske våren', og ser ingen tegn til at den skal bringe noen form for religiøs frihet for folkene i Midt-Østen:

- Vårt eneste håp er at Fredsfyrsten skal komme igjen, sier pastor Massad.

I dag tjener han til livets opphold ved å arbeide som professor ved The Jordanian Evangelical Theological Seminary i Amman, og som rådgiver og medarbeider for en tverrkirkelig hjelpeorganisasjon. Denne organisasjonen driver sitt arbeid blant 200 irakiske flyktninger. Mange av dem er mentalt syke. De har intet håp for fremtiden. Siden de er flyktninger har de heller ikke lov til å skaffe seg arbeid i Jordan. Pastor Massad driver bibelstudier med dem. Mange er kommet til tro, og Gud har reist opp flere til å bli pastorer og misjonærer.

I svakhet og levd liv lyser Kristus frem, del 4

Vi fortsetter her vår serie om hvordan Jesus vinner skikkelse i oss, og hvordan dette livet får sitt uttrykk gjennom vår svakhet:

Våre synder er mange og kan telles, men uansett hvor mange synder jeg gjør, så er det alltid noe som ligger bak; det Bibelen kaller syndenaturen. Den har jeg arvet fra det første mennesket: Adam.

For å møte disse to utfordringene: vår syndenatur som gjør at vi synder, og alle de synder vi begår, har Gud to botemidler: Jesu Kristi blod og Hans kors. Det er viktig at vi forstår forskjellen mellom disse, og ikke minst forstår hva korset skal utrette i våre liv.

Kortversjonen av dette er: Jesu Kristi dyrebare blod har å gjøre med de synder jeg har gjort, mens korset har å gjøre med hvem jeg er. Blodet vasker meg ren for mine synder, men det kan ikke ta vekk mitt gamle menneske. Det må korsfestes. Når jeg bekjenner mine synder, får jeg fred med Gud, men det tar ikke lang tid før jeg oppdager at jeg har en trang, en lyst, til å synde. Det er noe som ligger bak det at jeg gjør syndige handlinger. Det er min syndenatur. Vi er ikke syndere fordi vi gjør synd, men vi gjør synd fordi vi er syndere. Synderen er en synder fordi han er født synder, ikke fordi han har begått synd.

Rom 5,17-19 sier det slik:

'For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Altså, likesom èn manns overtredelser ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet'.

Selve grunnlaget for at noen som helst av oss har adgang til Guds trone, er Jesu Kristi blod. Det finnes absolutt ingen ting annet som gir oss mulighet til å komme frem for Gud, uten gjennom Jesu Kristi blod. Ingen god gjerning vil kunne gjøre det. For Gud er vi i oss selv alle urene. Alle har syndet, sier Bibelen, det finnes ikke en eneste som er ren. Kun Jesus er det, og det er Hans død på korset, som gir oss adgang til Gud:

'Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann'. (Hebr 10,19-22)

(fortsetter)

Usbekisk politi slår til mot menighet av døve

En uttalelse fra de uregistrerte baptistenes forbønnsnettverk, bekrefter det inntrykket mange nå sitter igjen med:

Forfølgelsen av de kristne i Usbekistan er gått fra å være mer spredte tilfeller, til å bli en vedvarende, pågående forfølgelse - nesten uten opphold. I en av de siste razziaene ble en liten menighet i den usbekiske byen Karshi (bildet), stormet av politiet. Menigheten har omlag 35 medlemmer, flesteparten av dem er døve. Alle som deltok på møtet i de uregistrerte baptistenes bedehus ble videofilmet, og bøtelagt. Tre brødre og syv søstre ble bøtelagt, og må betale bøter på tilsammen 13.500 kroner.

Men det er ikke første gangen denne lille menigheten utsettes for myndighetens trakassering.

Her er navnene på de bøtelagte, så er det lettere å be for dem:

Svetlana Andreichenko, Munir Gaziev (mor til åtte barn), Victoria Toshpulatovu (syv barn), Catherine Andreichenko, Elizabeth Rakhimov (tre barn), Nargis Balykbaevu (syv barn), Svetlana Shishov (fire barn), Farkhod Khamrayeva, Victor Toshpulatova, og Michael Balykbaeva.

I tillegg til å bli bøtelagt fikk de også beslaglagt og ødelagt kristne tidsskrifter de hadde i sitt eie.

En annerledes påske - nytt håp om å feire Festenes Fest neste år i Kristi himmelfartskapellet

Påsken ble ikke slik jeg hadde håpet og tenkt i år. Hjerteinfarktet satte meg såpass ut at jeg har brukt tiden til rekonvalisens, og er ennå ikke der at jeg kan si at jeg har kommet meg i noen særlig grad. Det er derfor blitt få muligheter til å ta del i påskens gudstjenester, men i dag talte jeg ved høytidsgudstjenesten i Vallset pinsemenighet. Det var en fin markering av det som kalles for Festenes Fest, 1.påskedag. Flestkledde mennesker som sang påskens hymner med glede i sine hjerter. Jeg talte om Maria Magdalena og hennes opplevelser i Gravhagen.

Men jeg hadde håpet å kunne få del i påskenatten, når påskelyset tennes, som her i Bjärka Säby i Sverige, kommuniteten som jeg tilhører. Neste år håper jeg vi kan feire påskenattens gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Planen er at det skal gjøres ferdig når tælen har gått og det er mulig å sette opp grunnmuren og lafte opp igjen veggene, og få satt tak på. Vi er ikke helt i mål økonomisk, men mangler ca 30.000-35.000. Da har vi også råd til det enkle vi trenger til innredningen. Dette håper vi å kunne samle inn i ukene etter påske. Når Kristi himmelfartskapellet er ferdig vil vi feire nattverdgudstjenester her en gang i uken. Kapellet vil inngå som en del av Bønnegården Øvre Strømstad.

Jeg vil få ønske bloggens lesere en forsatt velsignet påske. La oss bære med oss lyset fra påskens gudstjeneste - budskapet om Kristi seierrike oppstandelse - til en mørk verden, som trenger å oppleve Han som kalles 'Verdens lys'.