I Guds skole

 I det jeg skal til å legge meg i går kveld kommer disse ordene til meg fra innledningen til Salme 90: "En bønn av gudsmannen Moses." Men det begynner ikke her, historien startet et annet sted: "Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro..." (2.Mos 3,1) Han begynner i 1.klasse. Han lærer gjennom lidelse og ydmykelse. Å gjete småfeet var det absolutt laveste du kunne komme. 

Dette minner meg om et vers skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafsson:

"Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den må aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør igjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest har smakt sitt eget selvlivs død."

Vi begynner alle i 1.klasse.

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 5

 Salme 132 understreker kong Davids pakt med Herren, og betydningen av Sion  (Jerusalem) som Guds hvilested. Salmen beskriver også Guds trofasthet mot sine løfter, og viktigheten av å tilbe Herren på det stedet han har valgt ut, nemlig Sion. Den understreker også betydningen av Guds nærvær blant sitt folk, et nærvær som gir glede, overflod og beskyttelse. 

Enkelte bibelforskere mener at den trettende valfartssalmen, Salme 132, er skrevet sent i Israelsfolkets historie, i tiden etter eksilet i Babylon. Da får de innledende ordene tyngde og mening: "Herre, husk David og alt han holdt ut." (v.1) Salme 132 beskrives som en messiansk kongesalme.

"Han (David) sverget til Herren, ga Jakobs Mektige et løfte: Jeg vil ikke gå inn i mitt hus, ikke legge meg i sengen, ikke unne meg blund på øynene og ikke la øyelokkene hvile før jeg har funnet et sted for Herren, en bolig for Jakobs Mektige." (v.2-5) 

Lidenskap - brennende iver - for Herrens hus, preget ikke bare kong Davids liv, men mange av Bibelens  menn og kvinner. Det vitner ikke minst flere av salmene om. Jesus siterer også en av salmene, Salme 69,10, når han sier i Joh 2,17: "Brennende iver for ditt hus skal fortære meg." Gud lengter etter en bolig blant folkene, og brennende iver for Guds hus førte til at Jesus jaget bort pengevekslerne og kremmerne ut av tempelet. Jeg vil anbefale deg at du nå tar deg tid til å lese profeten Haggai 1,3-11 som beskriver Guds lengsel etter sitt hvilested.

Men Guds hus har ingen verdi uten Guds herlighet. Versene 6-8 beskriver betydningen av Guds paktskiste som selve symbolet på Guds herlighet. 

Men det er en stor forskjell mellom Det gamle og Det nye testamente med hensyn til Guds boligadresse! I menighetens tidsalder bor nemlig ikke Gud i hus, men i mennesker. Det kommer klart fram i talen til kirkens første martyr, diakonen Stefanus, slik den er gjengitt i Apg 7: "I ørkenen hadde fedrene våre vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham. Fedrene våre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningefolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus. Men det ble Salomo som bygde et his for Gud. Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hava slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet der jeg kan hvile? Har ikke min hånd skapt alt dette?" (v.44-50) I den nye pakt lever Gud i de troendes hjerter: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?" (1.Kor 6,19)

Men det kommer en tid, når menighetens tid er over, og Gud gjenreiser Riket for Israel, at ordene fra Salme 132, 13-14 går i oppfyllelse. Det skjer i det kommende tusenårsriket: "For Herren har utvalgt Sion, henne vil han ha til bolig: Dette skal alltid være mitt hvilested, her vil jeg bo, for henne vil jeg ha." 

fortsettes

Om å vandre i lyset

 Det er to innledende skritt for å vandre i lyset.

«Det sanne lyset, som opplyser alle mennesker, kom til verden. Han var i verden, og verden ble til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» Johannes 1:9–11

Johannes beskriver Jesus som «det sanne lys», og hans lys er tilgjengelig for alle å se. Det er imidlertid to betingelser, for det første å erkjenne og for det andre å motta.

Ordet «gjenkjenne» i NT-gresk er ginōskō, som betyr å oppfatte utover overflaten. Det brukes også på andre steder med intim personlig kunnskap. Det er ikke et tilfeldig forhold, men et paktsforhold. Denne ideen styrkes av det greske ordet for «motta» i det nye testamentet, som er paralambanō, og betyr «å ta eller bli med seg selv». Den første bruken av dette ordet i Det nye testamentet finnes i Matteus 1:20:

«Vær ikke redd for å ta (paralambanō) Maria hjem til deg som din hustru, for det som er unnfanget i henne, er fra Den hellige ånd.»

Å anerkjenne og motta er å knytte et intimt bånd. Slik knytter vi oss til det Sanne Lys og vandrer i lyset i stedet for mørket. Legg imidlertid merke til at Jesus «kom til sine egne, men de tok ikke imot ham». Det er et valg som må tas. Vi kan akseptere eller forkaste, men når vi forkaster Sønnen, forkaster vi også Faderen som sendte Sønnen. Dette er et livsforandrende valg, og et valg som må tas svært nøye, på samme måte som en person ville valgt en livspartner.

Jeg elsker måten John beskriver offeret på. Han skriver i Johannes 1:16

«Av hans fylde har vi alle fått nåde i stedet for den nåde som allerede er gitt.»

Det finnes en gavmildhet og overflod tilgjengelig. Å vandre i lyset og ta imot Kristus er nåde på nåde. Så utrolig dette er! Gud kommer til oss og inviterer oss på sin bekostning. Den er ikke tung eller legalistisk, men fylt av nåde.

Kanskje du i dag er klar over Jesus i utkanten av synet ditt. Du kan se ham, men er fortsatt usikker fordi du lurer på hva det koster. Hvis vi tenker på det som et ekteskap, hjelper det oss å se at det er paktsbasert, relasjonelt og kjærlig. Det er et partnerskap der han tar det første skrittet mot oss. Vil vi erkjenne dette og motta det? Herre, åpne våre øyne så vi kan se Ham, og gi oss nåde til å vandre i lyset.

. Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Profetisk: Forbered deg på et sceneskifte

 Det hele begynte for noen dager siden, mot slutten av april, mens May Sissel og jeg ba våre tidebønner. En av dagens tidebønner var fra Salme 95. Mens vi ba den var det som om navnet 'Mariba' hoppet ut av tidebønnsboken, og festet seg i sinnet mitt. Jeg gjentok det inni meg flere ganger, og dette navnet hadde levd sitt eget liv i meg i ulike anledninger. Så, utpå dage 1.mai opplever jeg at Herren taler til meg, mens jeg sitter i hvilestolen min: 'Forbered deg på et sceneskifte!'

Men hva skjedde i Mariba? Ordene fra Salme 95 lyder slik: "Gjør ikke hjertet hardt som ved Mariba, som den dagen ved Massa i ørkenen, da fedrene deres utfordret meg og satte meg på prøve, enda de så hva jeg gjorde! I førti år hadde jeg avsky for denne slekten. Jeg sa: De er et folk som farer vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier. Så sverget jeg i min vrede: Aldri mer skal de komme inn til min hvile."

Ved to ulike anledninger taler Gud til Moses om noe han skal gjøre. Det er tilsynelatende det samme, men ved en vesentlig forskjell. Den første anledningen beskrives i 2.Mos 17,6-7: "Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke. Moses gjorde som Herren sa, for øynene på Israels eldste. Han kalte stedet Massa og Meriba, for der trettet israelittene, og der satte de Herren på prøve da de sa: Er Herren hos oss eller ikke?" 

Den andre anledningen beskrives i 4.Mos 20,6-11: "Moses og Aron gikk bort fra forsamlingen til åpningen i telthelligdommen. Der kastet de seg ned med ansiktet mot jorden. Da viste Herrens herlighet seg for dem, og Herren sa til Moses: Ta staven og kall menigheten sammen, du og din bror Aron. Dere skal tale til klippen foran øynene på dem. Da skal den gi fra seg vann. Du skal få vann til å strømme ut til dem fra klippen. Slik skal du la folket og buskapen få drikke. Moses tok staven som lå foran Herrens ansikt, slik han hadde pålagt ham. Han og Aron kalte forsamlingen sammen foran klippen og sa til dem: Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen? Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk."

Ved den første anledningen skulle Moses slå på klippen med staven sin. Ved den andre anledningen skulle han tale til den, ikke slå. Men Moses slo begge gangene. Ved den andre anledningen hørte han ikke etter hva Herren sa. Hør meg når jeg sier: hva vi kan gjøre i en åndelig årstid kan vi nødvendigvis ikke gjøre i den neste. Vi må være fleksible, og lytte til hav Ånden har å si.

Det jeg hørte Herren si til meg 1.mai var dette: Det vil skje et sceneskifte. Det reiser seg en ny generasjon. Lederne for den forrige generasjonen holdes tilbake fordi de har vært ulydige. Fordi herligheten vil bli stor, vil Herrens frykt øke. Jeg vil sende en Ånd av ransaking og overbevisning. Lederne vil bli holdt tilbake og kun være vitner til det som er i ferd med å skje. Jeg vil knuse stoltheten deres og ydmyke dem. Men om de vender om, skal de fortsatt få være med. 

Er du bedratt?

 Er det mulig å oppdage bedrag?

«Den klokes visdom er å tenke over sine veier, men dårenes dårskap er svik.» Ordspråkene 14:8

Interessant nok er den første bruken av dette ordet for klok (hebraisk - ʿārûm) som betyr klok, om slangen i 1. Mosebok 3:1:

«Slangen var listigere (ʿārûm) enn alle de ville dyrene Herren Gud hadde skapt. Han sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt: Dere må ikke ete av noe tre i hagen?»

Bedrag er av natur skjult og brukes som en mekanisme for å forvirre og omdirigere. Det ser ut som én ting på overflaten, men har en annen agenda. I 1. Mosebok 3 bruker slangen, også kjent som djevelen, manipulasjon for å så tvil om Guds motiver. Dette bedraget forvirrer Eva til å spise fra treet med kunnskap om godt og ondt.

Hvordan kan vi unngå denne fristelsen? Ifølge Ordspråkene 14:8 kommer visdom fra å tenke over våre veier. Dette uttrykket er også oversatt som dømmekraft.

«Den klokes visdom er å kjenne sin vei.» ESV

Det finnes en vei, og den krever dømmekraft. Derfor tenker vi over vår måte å gjøre det på. Tankene våre er viktige, og hvordan vi vurderer tankene våre er viktig. Derfor utvikler vi en målt respons. Det er mulig å bli lurt av forfalskningen som kan se fin ut for øynene, men som er fylt med ondsinnede hensikter.

Dette er grunnen til at jeg tror på en livsstil; en sjelesvenn og et praksisfellesskap er et så nyttig rammeverk. Vi er ikke ment å oppdage en Vei på egenhånd, og vi er ikke ment å skille godt fra ondt isolert. Det var de første menneskenes feil, det var en slags naivitet. Mye bedre å erkjenne vår sårbarhet for bedrag, vår egen naivitet, og bygge et åndelig økosystem som holder oss sunne og kritiske. Selvfølgelig finnes det ikke noe feilsikkert system, men det er derfor vi alle trenger Åndens ledelse og Guds nåde. Herre, forbarm deg, åpne våre øyne, så vi kan se!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Nå er jeg alvorlig bekymret

 Jeg har vært i tvil om jeg skulle skrive dette, men det er noe som bekymrer meg og uroer meg veldig etter 100 dager med Donald Trump finnes det en hardhet og uforsonlighet mellom norske kristne på grunn av synet på Donald Trump. Tenk at en president i et annet land skaper så skarpe skillelinjer kristne imellom. Og det gjelder begge sider. !00 dager med Trump har skapt uvennskap, forårsaket sinte kommentarer og opphetede debatter. Skarpe skillelinjer finnes også blant folk som ber sammen. Norsk bønnebevegelse er også rammet av denne uforsonligheten. De siste dagene har jeg selv fått svært ufine personangrep på meldinger. Samtalen ble så tilspisset at jeg måtte sette sluttstrek for samtalen. På grunn av sykdom tåler jeg ikke så mye som før, og må sette grenser for hvor invaderende folk er.

Det bekymrer meg at kristne ikke lenger kan be sammen, mistenker hverandre, snakker nedsettende om hverandre, måler hverandres åndelighet om man er for eller mot Trump. En viktig premissleverandør for å skape disse steile frontene kristen imellom er avisen Norge idag. Avisen inneholder en uvanlig stor mengde av artikler om Donald Trump, og har Trump som bakgrunnsbilde i avisens heading på nettet.

Jeg sier ikke at det ikke er lov å ha meninger om Donald Trump og hans politikk. Det har jeg selv. Men det går for langt når man måler hverandres åndelighet på grunn av Trump. Det går for langt når man blir aggressiv, ikke kan be sammen lenger og mistenker hverandre. Er det virkelig en amerikansk president som skal få sette skillelinjene mellom de troende i Norge. Da blir dette en forførelse, og det er ingen tvil om hvem som kommer seirende ut av den. Menigheten i storbyen Korint ble rammet av en alvorlig splittelse, da deler av den delte seg i partier for eller imot Apollos og Paulus. Noen holdt seg til den ene, men aaaandre holdt seg til den andre, og noen holdt seg til Peter, mens andre holdt seg til Kristus. Da er det at Paulus spør: "Er da Kristus blitt delt?" Løsningen ble å samle seg om budskapet om Kristi død og oppstandelse. Bør ikke vi kristne i Norge gjøre det samme?

Berør de marginaliserte

 «Gå ut i gatene og evangeliser. Forkynn evangeliet. Husk at kirken ble født «i bevegelse» den pinsemorgenen. Kom nær de fattige og berør Jesu sårede kropp i deres kropper. La dere bli ledet av Den hellige ånd, i frihet; og vær så snill, ikke sett Den hellige ånd i et bur! Bli fri!»

... Kirken stoler på deg, på din troskap mot Guds ord, på din tjenestevillighet og på ditt vitnesbyrd om liv som er forvandlet av Den hellige ånd!

Å dele dåpen i Den hellige ånd med alle i kirken, å prise Herren uopphørlig, å vandre sammen med kristne fra forskjellige kirker og kirkelige fellesskap i bønn og handling for de som trenger det mest, å tjene de fattige og syke.»

- Pave Frans. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Pave Frans i møte med en mann som lider av en spesiell sykdom som forårsaker svulster over hele kroppen.

Et syn

 Sent lørdag kveld skulle jeg 'tilfeldigvis' lete fram noe bibelundervisning til personlig oppbyggelse på You Tube. Da er det at You Tube selv foreslår en film om noen munker som bor i Karoulia på Athos. Dette skjer samtidig med at Gud kommer så inderlig nær og skaper en djup lengsel etter seg selv. Jeg så ferdig den gripende filmen, og den skapte lengsel etter stillheten.

Tidlig søndag morgen får jeg en talemelding på mobilen fra en venn med profetiske gaver. Den lød slik, her i min oversettelse: "Jeg så deg løftet opp og plassert i en hule, lik den enkelte munker har. Jeg merket meg at du ikke satt i rullestolen din, men beveget deg fritt. Hva jeg så og sanset i dette skjulestedet, var en intensitet av Herrens nærvær. Du snakket ikke, men ble værende i Herrens fullkomne kjærlighet. Utenfor hulen hadde en ørn slått seg ned, og på den andre siden en skinnende, mektig engel med et draget sverd."

Billedtekst: Munker som lever i Karoulia på Athos.

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 4

 Et vers fra den tolvte valfartssalmen, Salme 131, betyr mye for meg personlig: "...jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg."

I andre oversettelser heter det: "...jeg har brakt min sjel til ro..." Jeg liker så godt det ordvalget. Her er oversettelsen fra 2011 tam, synes jeg, ved å bruke ordet 'fått'. Å bringe sin sjel til ro forutsetter en aktiv handling. Det handler om overgivelse. Det er overgivelsen som er selve hemmeligheten til et djupere liv, til den indre bønnens liv. Å bringe sin sjel til ro er ikke noe man gjør en gang for alle. Vi må stadig overgi oss i Guds hender, i Hans varetekt.

Vi blir jo så lett urolige og rastløse. I sin avskjedstale til sine disipler sier Jesus: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." (Joh 14,27) Jesus har lagt noe igjen etter seg! Sin fred. Da må jeg våge å spørre: Hva er det da som stjeler denne freden fra meg? Hva er det som uroer meg? Og så overgi meg til Gud, løfte min sjel fram for Gud og få erfare Hans fred som overgår all forstand på nytt og på nytt.

Jeg har kommet til den erkjennelsen at rastløsheten er en av de aller største fiendene av det åndelige livet. Den fører til stadige avbrytelser og oppbrudd. Det troen trenger er stabilitet og djupe røtter. 

Det er et blendende vakkert bilde kong David, som har skrevet Salme 131, maler for våre øyne. Av en mor med et lite barn. Det finnes vel knapt noe mer tillitsfullt enn dette.

Som et barn hviler ved mors bryst, og får trøst, slik er min sjel hos Gud. Av og til, og oftere enn før ber jeg om at Gud må elske meg med ømhet. Jeg trenger det. Kroppen min blir så sliten av all skjelvingen på grunn av Parkinson. Den Hellige Ånd er ikke bare talsmannen vår og advokaten vår, men 'parakletos' - det greske ordet som brukes om Ånden - kan også oversettes med trøsteren! Bare Guds Ånd intet menneske kan berøre meg så sterkt at sjelens sår leges.

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg..." (v.1) Bare et menneske som har møtt Herren kan skrive slik. Et menneske hvis sjel har blitt sønderknust, et menneske berørt av Ånden.

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 3

 Gud lodder djupt i den ukjente salmistens liv når han skriver Salme 130: "Dersom du, Herre, ville gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående?" (v.3) Det er verd å reflektere over for noen og enhver av oss. Slik taler bare et menneske som virkelig har sett sin egen synd, og som Ånden har drevet til syndserkjennelse.

Selve botssalmen i Salmenes bok, Salme 51, er skrevet av kong David. Der bekjenner kongen ikke andres synder, men sine egne. Det er en naturlig konsekvens av at Den Hellige Ånd setter søkelyset på våre egne liv: "Vask MEG ren for skyld, og rens MEG fra MIN synd. For MINE lovbrudd kjenner jeg. MIN synd alltid for MEG. Mot deg alene har JEG syndet, det som er ondt i dine øyne har JEG gjort..." (v.4-5) 

Dette er en bønn som berører hjertet, og som kommer fra hjertet: "Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1) 

Ropet om nåde får svar: "Men hos deg er tilgivelse..." (v.4)

Dette minner meg om ordene fra Salme 103,8-11: "Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. Han anklager ikke for alltid og er ikke for evig harm. Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld. Så høy som himmelen er over jorden, så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss." 

I det siste verset i Salme 130 flyttes tyngdepunktet fra fokus på salmistens egne synder og syndenes forlatelse til å gjelde ham, til også å gjelde folkets synder: "Han skal løse Israel fra alle dets synder." (v.8)

Det er tydelig at Herren har vekket lengselen etter seg selv i denne salmistens liv: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter..." (v.5) Lengtet gjorde også salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt." (v.2-3) Det er bare Gud selv som skape denne lengselen i et menneskets liv.

Salmisten understreker betydningen av å vente på Herren og sette sitt håp til ham, og han venter på at Gud skal tale inn i hans situasjon: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut." (v.5-7)

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 2

 Versene 5-8, som utgjør andre halvdelen av Salme 129, handler om Israels fiender, da som nå. Fienden representerer det motsatte av velsignelsen som blir de til del som velger å tale vel om og trøste Israel, nemlig forbannelsen. I 1.Mos 12,1-3 sies dette klart og tydelig: "Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg ril et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes." 

Jødehatet kan ikke forstås på menneskelig vis. Det er åndelig, og demonisk. Det har sin opprinnelse i mørkets rike hos Den onde, som forstår at Israel er helt sentralt i Guds profetiske planer med menneskeheten. Jødene er utvalgt til å være Guds demonstrasjonsfolk. Det er fra dem lyset og frelsen kommer, Loven og paktene, Guds ord, Frelseren - bare for å nevne noen av velsignelsene - og det er til Israel og Jerusalem Jesus skal vende tilbake en dag, og dermed forsegle Den ondes evige skjebne. Derfor raser Den onde mot Israel, derfor er jødehatet så sterkt.

Den gamle Simeon som oppholdt seg daglig i tempelet i Jerusalem, som "ventet på Israels trøst", uttrykker dette så sterkt gjennom sin lovsang, slik den er gjengitt i Luk 2,30-32: "For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

Det blir ingen velsignelse av å forbanne Israel: "Måtte alle som hater Sion, trekke seg tilbake med skam! Måtte de bli lik gress på taket, som visner før de får slått det. Den som høster det, får ikke hånden full, de som sanker får ikke fanget fullt, de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over dere! Vi velsigner dere i Herrens navn!" (Salme 129,5-8)

fortsettes

Betraktninger ved påsketiden - de siste valfartssalmene, del 1

 Vi fortsetter å gå opp til Jerusalem! Observante lesere av det jeg skriver daglig har nok for lengst funnet ut at jeg ikke kom i mål med mine fastebetraktninger over de 15 valfartssalmene. Det gjenstår seks. Nå er den førti dager lange fastedagen over før de hellige påskedagene, og vi er inne i påsketiden. Den varer fram til Kristi himmelfartsdag. Så derfor inviterer jeg til påsketidsbetraktninger, og vil ta for meg de seks salmene som gjenstår så vi kommer i mål. Det betyr ikke at samtlige vers i alle de seks salmene vil bli kommentert.

Salmisten som skriver Salme 129 er for oss ukjent. Salmen handler om prøvelser og trengsler, noe enhver pilegrim før eller senere vil oppleve. Blant annet gjennom vanskelige mennesker man møter. Min erfaring er at Gud av og til sender mennesker i vår vei, som det viser seg utgjør en velsignelse for våre liv, men som der og da oppleves som alt annet enn en velsignelse! Men når man ser det som skjedde i etterkant, ser man at Gud brukte disse menneskene i sin hensikt i å modne meg som menneske og som kristen. De hjalp meg til å se min egen synd, min skrøpelighet, og Han tillot at jeg ble ydmyket. Jeg lærte av bitter erfaring at Gud står de stolte imot. Det er de ydmyke som får nåde. Og Guds vei er ofte at man må ydmykes for å bli ydmyk. Til det bruker han mennesker som han sender i vår vei.

De innledende versene - versene 1-4: "Hardt har de plaget meg helt fra min ungdom, skal Israel si, hardt har de plaget meg, men de har ikke vunnet over meg. På ryggen min har plogmenn pløyd og trukket lange furer. Men Herren er rettferdig, han har hugget av de urettferdiges reip" - minner meg om ordene fra Hebreerbrevet, hvor vi leser om hvordan Gud oppdrar oss igjennom irettesettelse. Det er ikke et tema det undervises mye om i dag! Hør bare: 

"I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod. Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker viser ham til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av. Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke vise til rette! Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. Vi har  hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet? for fedrene viste oss til rette bare for en kort tid og slik de selv synes var best. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos den som er blitt oppøvd ved den."

Tuktens vei er hellighetens vei.

fortsettes

Å se med lukkede øyne

 Av og til ber jeg de apostoliske bønnene slik vi finner de beskrevet i Det nye testamente. Inspirert av Den Hellige Ånd har Paulus skrevet flere av dem. En av de vi finner i Efeserbrevet er bønnen om åndelige øyne:

"Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte han ved sin høyre hånd i himmelen..." (Ef 1,17-20)

Vi kan se på to måter. Med våre naturlige øyne eller med våre åndelige øyne, det apostelen Paulus omtaler som 'våre hjertes øyne'.

Det er bønnekvinnen Teresa av Avila som taler om den 'indre samlingens bønn'. Da anbefaler hun oss å be med lukkede øyne. Hun skriver: "Sinnet drar seg tilbake fra de ytre tingene og de bryr seg så lite om dem at øynene våre umiddelbart lukkes for å slippe å se dem og for at sjelens blikk skal bli desto klarere og mer vaktsom. De som vandrer denne veien ber derfor nesten alltid med øynene lukket."

For en bedende kristen er den usynlige verden mer synlig og virkelig enn den synlige.

Skrøpelig lederskap - et forbilde

Etter pave Frans' død har jeg gjort meg noen tanker om kristent lederskap, alle de tre siste pavene: pave Johannes Paul II, pave Benedikt og pave Frans hadde alle skrøpelig helse, og de skjulte ikke sine fysiske svakheter. Jeg kan ennå huske hvordan pave Johannes Paul II, som hadde langt fremskreden Parkinson, ble gjort narr av gjennom folk som prøvde å være morsomme på hans bekostning, skjelvende og krokrygget som han var. Men alle tre, til tross for sine kroppslige skrøpeligheter var et sterkt vitnesbyrd om den Herre Jesus, gjennom levd liv. Livene deres vitnet om at de bar skatten i et leirkar. Leirkaret hadde så visst sprekker, men lyset skinte igjennom. Det er livet som vitner, ikke bare ordene.

Ved ulike anledninger siterer vi gjerne ordene: "Min nåde er nok for deg...", men glemmer resten av verset: "for kraften fullendes i svakhet." (2.Kor 12,9) Apostelen Paulus legger til: "For når jeg er svak, da er jeg sterk." (v.10)

Skrøpelig lederskap. Smak på ordene. Det er ikke slik verden tenker. Her er det stort sett plass for sterke mennesker. Såkalt fremgangsrike mennesker. Ikke slik i Guds rike. Gud velger det som ingenting er, for å gjøre dem til skamme som er noe i seg selv. Sterkest er det kristne vitnesbyrdet når det er levd i total avhengighet av Herren Jesus selv, og det gis plass for både de syke og de døende. Også som ledere. "Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!" (Hebr 13,7)

Det er lov å grue seg

 Den strålende påskedagen ble så annerledes for meg i år, så fylt av angst og avmakt. Svimmelheten satte meg helt ut. Mr.Parkinson slo meg helt ut på den dagen som skulle være fylt av så mye glede. Det ble ingen gudstjenestefeiring, som vi hadde sett fram til. Men vi fikk til en bønnestund her hjemme. Man føler seg så liten, så uendelig liten når kroppen ikke vil mer.

Denne påsken har jeg oppholdt meg mye i Getsemanehagen. Evangeliene forteller oss at Jesus oppholdt seg mye her, blant de eldgamle oliventrærne. Dette var nok et av hans mange bønnesteder. Skjærtorsdag kveld brøt Jesus opp fra Sionsberget der han hadde holdt måltid sammen med disiplene sine på Øvresalen. Sannsynligvis gikk han ut av byen gjennom porten i vest. Deretter gikk han nedover skråningen og gjennom Kedrondalen for å komme til Getsemanehagen. Det er en veistrekning som tar omtrent en halv time til fots. Det er et vers fra Matteus som ble meg til hjelp denne påskedagen: "Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru." (Matt 26,37) Med ett slo det meg: det er lov å grue seg, selv Jesus gjorde det. Hebreerbrevets forfatter gir oss et lite innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Angst. Sorg. Gru. Alt dette kjenner Jesus til. Han var fullt ut menneske, og var prøvd i alle ting i likhet med oss. Det er lov å grue seg, også for en kristen. 

Himmelens gledesfest!

 I dag feirer vi festenes fest, den strålende påskedagen! Over alt, i hele kristenheten verden over, hilses det med et triumferende: Han er oppstanden! og det svares med glade stemmer: Han er sannelig oppstanden! Apostelen Peter hadde aldeles rett når han sier det slik på pinsedagen i Jerusalem: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (Apg 2,24)  

I år vil jeg gjerne dele med mine lesere noe Hyppolytos fra Rom skrev, som ble forfulgt for sin tro og landsforvist til Sardinia, hvor han døde i år 235. Han har skrevet om påskedagen som den himmelske gledesdansen: 

Det er påske, det er Herrens påske, roper Ånden. Ikke en minnehøytid, men den påske som er Guds virkelighet nå. Det uttømte blodet er et tegn på den sannhet som både er og skal komme. Det er det første tegn Ånden gav: "Når jeg ser blodet skal jeg gå forbi." Og du, Jesus, har bevart oss fra en ulykke uten grenser, du har bredt ut en fars armer, du har gitt oss tilflukt under dine vinger. Du har uttømt Guds blod på jorden for å bekrefte pakten med dem du elsker. Du har vendt den bort fra oss og gitt oss din forsoning som er fra Gud.

Du er ensom blant de ensomme og alt i alle. Din ånd har sitt hjem i himmelen og din sjel i paradiset, men ditt blod tilhører jorden. Å, himmelske gledesdans! Å, Åndens fest! Å, Guds påske som senkes ned til jorden fra himmelen og som igjen stiger fra jorden opp til himmelen, høytiden da all skapningen møtes og fornyes!

Å, grenseløse glede, gjestebud for alle, døden skygger er jaget vekk og livet gis til alle, himmelens porter er åpnet. Gud er blitt menneske for at mennesket skal bli som ham. Han har brutt dødsrikets lenker, døde har stått opp som en Guds forsikring til jorden om at løftene er gått i oppfyllelse. Og sangene er kommet tilbake til jorden. 

Å, Guds påske, himmelens Gud har gitt oss sin kostbare gave - enhet i Ånden. Den veldige bryllupssalen er fylt av gjester, alle har bryllupsklær, ingen er satt utenfor. Å, påske, uforlignelige lys, strålende bryllupsfølge! Lampene skal aldri slukne, nådens ild brenner med en evig flamme hos alle - i kropp og sjel - og det er Kristi olje som gir den næring.

Vi ber deg Kristus, vår Gud og konge, bre dine mektige hender ut over din kirke og over ditt folk, som alltid skal tilhøre deg. Forsvar det, bevar det, strid deres stris og lamslå deres fiender, løft din seiersfane over oss! Ingen skal mere behøve å sørge over sin fattigdom, himmelriket er åpent for alle, ingen skal mer behøve å gråte over sine synder, tilgivelsens lys er steget opp fra graven; ingen skal mere behøve å frykte døden, Herrens død har gjort oss frie.

Kristus har stått opp og døden er beseiret. Kristus har stått opp og ondskapens makter er overvunnet. Kristus har stått opp og englene jubler. Kristus har stått opp og alle døde skal forlate sine graver. Ja, Kristus har stått opp fra de døde som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Ham tilhører all ære og makt gjennom alle tider.

Påsken og dåpen

 I den tidligere kirken var dåp nært knyttet til påske, som et minne om Kristi oppstandelse. Og da særlig til påskenatt og 1.påskedag. Det ble kirkens fremste dåpshøytid. Dåpskandidatene fikk gjerne dåpsundervisning i løpet av den 40 dager lange fastetiden som leder fram til den strålende påskedagen.

Den tidlige kirken så på dåpen som et symbol på det nye livet, og et speilbilde av Kristi oppstandelse. Dette kommer klart til uttrykk i Romerbrevet, Det nye testamentets fremste lærebrev: 

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

Dåpen minnet de troende om selvlivets død og å leve det nye livet de hadde fått i Kristus.

Dåp med full neddykkelse var den vanligste dåpspraksisen i urkirken. Selve ordet 'dåp', fra gresk, betyr bokstavelig talt det. Dåpen symboliserer derfor på en sterk måte Kristi død og oppstandelse.

En av kirkefedrene som så denne sammenhengen klart, og som skrev om det, var Tertullian. Han ble født ca. år 160 og døde i år 220. Tertullian var en prominent teolog og forfatter i sin samtid. Han er kjent for tre bøker:

De Baptismo (Om dåpen), hvor han redegjør for sitt dåpssyn. 

De Corona (Om kronen), hvor han diskuterer dåpens betydning i forhold til himmelens betydning - seierskransen.

Adversus Marcionen (Mot Marcion), som inneholder hans polemikk mot vranglæreren Marcion, hvor han behandler dåpen og dens forbindelse med påsken.

Dåp er noe av det fineste jeg har vært med på i de årene jeg har vært pastor i det som nå heter Baptistkirken Norge, enten det har skjedd i dåpsbasseng innendørs eller i et vann utendørs. En dåpshandling jeg aldri glemmer fant sted inne i skogen i et tjern, i et hemmelig russisk militæranlegg helt på grensen til Belarus. Kona til en høytstående russisk offiser var blitt en kristen, og hun lot seg døpe på bekjennelsen av sin nyfunnede tro. Det var sterkt. Er det noe jeg virkelig drømmer om at jeg skal være i stand til å gjøre, er å kunne vade ut i et vann og døpe mennesker som har kommet til tro på Jesus. Noe sterkere finnes ikke.

Kristi kors er universets sentrum

 "På en høyde langt borte sto en gang et kors, symbolet på smerte og skam. Hvor all verdens misgjerning og skjensel og dom ble lagt på Guds hellige Lam..." Slik synger vi med sangeren. Apostelen Paulus skriver det slik: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

Vi merker oss ordene: "blir frelst..." Vi blir nemlig aldri ferdig med korset. Lyder Engh sier det slik i boken: Korset - universets sentrum: "Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen av vårt liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen Bibel."

Den engelske bibellæreren T.Austin-Sparks, har lært meg mye om å se korset i lys av Guds evige hensikt. Med dette utgangspunktet er universet Kristosentrisk. Korset er selve hjertet i evangeliet om Guds rike. Når vi studerer Guds ord ser vi at før verden ble skapt, var Kristus forutbestemt til å dø på korset. "Fordi Gud er evig og utenfor tiden kan Bibelen si at Kristus, Guds Lam, ble drept før denne verden ble skapt (Åp 13,8).Dette forteller meg at korset var virksomt i Guds hjerte før verden hadde begynt å eksistere. Det ser for meg ut til at korset er et prinsipp som virker i Guds hjerte, likesom Gud elsket verden og at Sønnen ga sitt liv for å bringe verden til Gud, før verden ble skapt," skriver Erling Thu i Studieutgaven av Bibelen Guds Ord, side 1756

Getsemane - i lidelsens skole

 Det er to ting som gjør at ordet Getsemane er spesielt for meg. Begge har med personlige opplevelser å gjøre. Den ene opplevelsen skriver seg mange år tilbake. Jeg bodde sammen med en god venn av meg, og han hadde en talekassett med bibelundervisning av Ken Wright. Kassetten bar tittelen "Oljepressen", og sammen lyttet vi mange ganger til undervisningen fra bibellæreren fra New Zealand. Hans undervisning gjorde så sterkt inntrykk på meg at Ken Wrights ord har fulgt meg siden. Men kassetten med undervisningen forsvant, og jeg har lenge forsøkt å finne noen som kunne ha en kopi. I et fødselsdagsselskap for noen uker siden nevnte jeg dette, og en av gjestene hadde en kopi av kassetten. Nå har jeg lyttet til den flere ganger, og minnene fra år tilbake strømmet på.                                                                                                                                                     

Den andre opplevelsen har med det fysiske Getsemane å gjøre. De gangene jeg har vært i Israel har det vært viktig for meg å besøke Getsemane-hagen. Å sitte i stille meditasjon med de gamle Oliventrærne rundt meg, og tenke på den bønnekampen og den lidelsen som Jesus gikk igjennom på dette stedet, gjør noe med deg. Du kommer ikke fra Getsemane uten å være merket. Her ble Jesu svette til blod. Her kjempet Han alene sin bønnekamp forut for Golgata. Her kjempet Han. Getsemane betyr nettopp det: Oljepressen. Her ble Jesus presset til det ytterste. Her ville Gud selv trå sin Sønn som i en oljeresse. Vår Frelser var ubeskrivelig bedrøvet denne natten i Getsemane. Han merket nok allerede hvordan frykt og fristelser nærmet seg truend efra alle kanter. Derfor ba Han sine tre nærmeste disiper om å være der sammen med Ham og våke. Men vi vet jo hva som skjedde. De sovnet. Måtte ikke vi sove i denne midnattstime. Måtte vi våke sammen med Ham som fortsatt lider, selv om lidelsen for våre synder en gang for alle er fullendt. Men Jesus lider i dag av all spott Han utsettes for. Denne skjærtorsdag kjenner jeg at jeg vil sette meg ned med ryggen vendt mot et av de eldgamle oliventrærne, og ta meg tid til å leve meg inn i Jesu lidelse i Getsemane hage. Så annerledes denne hagen er fra Edens hage. Likevel er det her i Getsemane hage at livet, slik det bare finnes hos Ham som alene er Livet, veller fram som en frisk kilde.

En bønn ved inngangen til påske

 Far, du hellige, uutgrunnelig er ditt navn. Måtte alle mine kontakter, alle mine møter med andre, mine kamper og fristelser, mine tanker, drømmer og begjær bli farget av den kjærlige ærbødighet jeg føler for deg. Måtte din personlighet gi gjenskinn i mitt arbeid, i mine leppers ord og i mitt sinns tanker, slik at alt jeg er og alt jeg gjør stadig mer måtte bli verdig ditt hellige nærvær som bor i meg.

Gud, vær i mitt hode og i min forstand. Gud, vær i mine øyne og mitt syn. Gud, vær i min munn og i min tale. Gud, vær på min tunge og i det jeg smaker. Gud, vær i mine lepper og i min hilsen. Gud, vær i mine ører og det jeg hører. Gud, vær i min nakke og i min ydmykhet. Gud, vær i mine hender og i mitt arbeid. Gud, vær i min død og i mitt nye liv.

- Joyce Huggett: Veien mot påske. Lunde forlag 1990, side 35

"Slik skal dere be: Vår Far, du som er i himmelen. La ditt navn holdes hellig..."