torsdag, august 28, 2008

"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag"


Så godt det er å se gode venner igjen! I går møtte jeg en kjær, god venn og bror i Herren. Han var kommet før meg til Mamre, og hadde låst seg inn i koia. Det er en stund siden vi har møtt hverandre. Han har tilbrakt en tid i et ortodoks kloster i England, for å be og søke Herren. Jeg nevner ikke hans navn, så slipper han å få de samme problemene jeg har med enkelte som trekker vel raske slutninger. Det var tydelig at oppholdet hadde gjort ham godt, det syntes også utenpå! Og det han fortalte derfra ble fortalt med varme og begeistring, og jeg følte meg rik som fikk del i hans opplevelser. Litt ute i samtalen ville han dele et ord med meg fra Salmenes Bok. Lite visste vel han at Salme 27 hører med til mine favorittsalmer, og at jeg den siste tiden stadig har vendt tilbake til den. Spesielt til vers 4:


"Èn ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel."


Det var blant annet dette verset han ville dele! Men min venn leste også neste vers, og da opplevde jeg virkelig det en pinsevenn vil kalle "sanksjon" på noe jeg har kjent at Herren har talt til meg om i det siste. I vers 5 heter det:


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjemende telt. På en klippe fører han meg opp."


Min venn smilte da han leste ordet "hytte", og så seg rundt.


Det var på Herrens tiltale at denne bønnehytta ble en realitet, og jeg har på nytt kjent kallet til å fornye kallet til å oppholde meg enda mer her. Derfor ble det så sterkt å få dette bekreftet gjennom andre, som ikke har visst noe av det som har rørt seg i mitt hjerte.


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag...." Dagene har vært vanskelige etter operasjonen. Ikke bare fordi den ikke var så vellykket som vi hadde håpet på, men også av andre grunner. Men her i Mamre har Han altså lovet å gjemme meg! Her vil Han ta seg av meg. Så godt å vite.


For tiden bruker jeg bønneboken "Din rytme. Din bønn. Keltiske bønner fra Lindisfarne" som min faste bønnebok. I den tidebønnen som bes midt på dagen på onsdager finnes det et dikt av Andrew Dick. Jeg vil gjerne få dele det med bloggens lesere, fordi det har velsignet meg så mye og betyr så mye for meg:


Når livet er en plikt og alt er grått,
og jeg er lei av veien jeg har gått,
når slitet gjør meg trett og matt
og motet svinner imot natt,
da ser jeg tegn: et grågåstrekk på vei
med vingeslag som suser over meg.
Jeg vet med ett: om alt kan synes tapt,
så er det mening i at jeg er skapt,
for i mitt hjerte er Guds bilde prentet inn
og det er himmel over dagen min.


Dette diktet setter ord på mange av mine følelser akkurat nå, i denne fasen av mitt liv. Så ber jeg med Ray Simpson som har forfattet denne flotte bønneboka:


Hellige Ånd,
kom som en god vind
som svaler i dagens hete.
Kom og vær nær med fred
og stillhet for våre liv.


Vind fra himmelen,
blås bort vår synd og vårt svik.
Forny våre trette sjeler.
Styrk oss
så vi frimodig kan gå videre.

onsdag, august 27, 2008

Gud har gitt oss liv, og livet er i Sønnen



I morgentimene i dag stanset jeg ved noen ord av Johannes, disippelen og apostelen, han som sto Jesus så nært. Av Det nye testamentes forfattere er det han jeg stadig vender tilbake til, i en viss grad er jeg nok en "johanitt". Jeg finner stadig noe nytt hos denne Kristusmystikeren. Ordet jeg leste var dette: "Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn." (1.Joh 5,11)

Nikolaj Arsenjev, som har skrevet boken "Om liturgien og eukaristin" (1) sier om dette skriftsted:

"Dette er kjernen i hele den kristne forkynnelse om det evige livs overflod, som i tidens fylde åpenbarte seg i Guds Ord. Hele kristendommen rummes i den første forkynnelsens vitnesbyrd: "og vi så Hans herlighet". (Joh 1,14) Det evige livs overflod, åpenbart i en menneskeskikkelse, i menneskets person. "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre egne øyne, det som vi har skuet og våre hender følt på - om Livets Ord." (1.Joh 1,1) Det konkrete, historiske, som ble overlatt til den umiddelbare erfaringen - vi skuet, våre hender følte, et nært og velkjent menneske, den elskede Mester - og det guddommelige innholds grenseløshet, Livets Ord! I denne forening av det menenskelige og det absolutte, det grunnleggende og opprinnelige, med den siste fundamentale realitet, ligger kristendommens grunnvoll og innerste vesen og dens karakteristikum. "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss." (Joh 1,14)

Den jordiske virkelighet, den historiske prosess, det levende vev av verdens, menneskehetens og naturens liv - ja, hele verden, helliggjort gjennom Guds Ordets inkarnasjon og kalt til å ta del i det evige livet. For skapningen har ikke frivillig underkastet seg forgjengeligheten (Rom 8,20), men håpet er også at skapningen en gang skal bli frigjort fra forgjengelighetens slaveri, til Guds barns frie herlighet.

"O, under, hvordan kunne Han smake døden, Han som er alles liv? For Han ville opplyse verden," synger Kirken. "Må det himmelske fryde seg, og det jordiske juble, for Herren har gjort veldige verk med sin hånd, og med døden har Han overvunnet døden." "Verdens hjørner holder seiersfest for Din Oppstandelse fra de døde.."

Guds Sønns inkarnasjon og Hans Oppstandelse i kjødet danner begynnelsen til en ny virkelighet, - dog ikke bare en ny og avsluttende periode i menneskehetens historie, men en ny eksistensdimensjon: det himmelske er forenet med jorden. "Guds Sønn blir Jomfruens sønn," og enda mer: Han dør på korset. Men Hans guddommelighet forblir uberørt av lidelsen og Hans menneskelighet oppstår i herlighet. Og vi har alle oppstått, og "den falne Adams kjød som ligger i graven" (Kontakion av Romanos Melodos) oppvekkes, og hele skapningen ikledes uforgjengelighet. Foreløpig bare i prinsippet, i håpet, i forventningen, og dog lyder allerede nå jubelropet i triumf og seier: "Kristus er Oppstanden, og livet lever, Kristus er Oppstanden, og ingen døde finnes mer i graven."

Det nye liv som helliggjør verden, skapningen og mennesket: "Vi så Hans herlighet" (Joh 1,14) - og verden lyste opp i Hans herlighets skinn, og skjønt "vi har denne skatt i leirkar" (2.Kor 4,7), er den dog gitt allerede nå, allerede idag. Døden er allerede beseiret, avskaffet. Derfor taler apostelen Paulus om "Kristi uransakelige rikdom" (Ef 3,8), om guddommelighetens fylde som har åpenbart seg i Ham, og om "nådens overvettige rikdommer (Ef 2,7) i Kristus Jesus. Og Johannes: "Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i Hans Sønn" (1.Joh 5,11)

Vår forherligede Herre, som har oppstått fra de døde, hersker over oss allerede nå. Vi er Kristi tjenere. Allerede Paulus skriver om seg selv som "Kristi tjener" (Rom 1,1) Han, Kristus, forblir i følge løftet, hos oss "alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,20) Og "hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der vil jeg være midt iblant dem." (Matt 18,20)

Det høyeste uttrykk for dette nærvær er den forherligedee Herre blant sine trofaste, uttrykk for denne forklarelse og helliggjørelse av det konkrete, for denne opphøyelse av det skapte og jordiske til den himmelske sfære, for denne forherligelse, ikke bare av ånden, men også av materien, kjødet, for denne guddommeliggjørelse av mennesket og naturen - har vi i eukaristiens mysterion, i denne sentralnerve i Kirkens liv."

1. Nikolai Arsenjev. Om liturgien og eukaristien. Hl Trifon Ortodokse forlag, side 3-6

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 4


De siste årene har det skjedd en forråelse og en forflatning av vårt språk. Vi har mistet respekten for det hellige, og Den hellige. Dette merkes også i enkelte kristne sammenhenger hvor man bruker ord, som om man tenker seg om, handler om det som er det tredje bud: "Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn."
For vår eldste bror, jødene, var Guds navn så hellig at det ikke kunne uttales. Guds navn er da også innbegrepet av hele Hans person, så det må ikke brukes uten hensikt. Ord 18,10 forteller oss at "Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget." Guds navn og Guds karakter er uadskillelige, derfor bør ikke Guds navn misbrukes til å banne eller sverge.


Det er noe overveldende ved dette at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har gitt seg til kjenne ved å åpenbare sitt navn (hebr sem, som uttales shem). Ved å kunngjøre sitt navn, lukker Han folket inn i et personlig forhold til seg. Guds navn er Gud selv. Siden navnet og personen som har dette navnet er uadskillelige, så ligger det også en makt i selve navnet. I jødisk tankegang er det slik at den som nevner sitt navn over noe, beslaglegger det som sin eiendom, tar det inn under sitt herrevelde. Slik også med Guds navn når det nevnes over noe.


Vårt nye testamente utdyper innholdet i Guds tredje bud slik:


"La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet, hissighet, sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus." (Ef 4,29-32)


Det er en god del råttent snakk blant kristne. Det handler blant annet om vitser som ikke sømmer seg å fortelle for en som har med Gud å gjøre. La oss legge av oss all bråkjekkhet, all løsaktig og råttent snakk, alle dårlige vitser og tvilsomme historier. La oss snakke sant og oppbyggelig!


Jesus er veldig tydelig når Han sier: "Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent." (Matt 15,11)


Om det tredje bud sier Luther:
"Du skal ikke misbruke Guds navn. Hva menes med det? Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke bruker hans navn til å banne og besverge, lyve og bedra, men kaller på ham i all vår nød, ber, lovpriser og takker."


tirsdag, august 26, 2008

Peter Wagner bekrefter Bentleys umoral og flere forlater International Coalition of Apostles


C.Peter Wagner, som enkelte titulerer apostel, og som ledet teamet med "apostler" og "profeter" som stilte seg bak den nå skandaleomsuste predikanten Todd Bentley, har i en nylig offentliggjort pressemelding bekreftet at Todd Bentleys forhold til en kvinnelig medarbeider dreide seg om mer enn "kyssing,klemming og at de holdt hverandre i hendene." Wagner skriver i pressemeldingen at Bentley nå har trukket seg fra styret for den organisasjonen han startet, Fresh Fire Ministries og at verken Bentley eller hans kone har noe ønske om å gjenforenes som mann og kone. C. Peter Wagner legger heller ikke skjul på at det skjuler seg mer bak skandalen rundt Bentley enn det som er fremkommet til nå, men at han ikke finner det rett å gå ut med disse opplysningene på det nåværende tidspunkt. Wagner nevner i den forbindelse Bentleys store konsum av alkohol, og hans løgner overfor styret og nære medarbeidere. I pressemeldingen går det også klart frem at flere av Wagners nærmeste "apostler" var uenige i hans beslutning om å stille seg bak Bentley, og at flere har sagt opp sitt medlemsskap i International Coalition of Apostles og andre organisasjoner Wagner leder. Han oppgir ikke noe tall, men oppgir altså at det er snakk om flere og at "disse ikke ønsker å bli identifisert med meg". Andre sier han, er opprørte over det som har skjedd.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 3


I forbindelse med det første bud, heter det: "Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er der oppe i himmelen, eller av det nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.." (2.Mos 20,4-5a) Det er de som mener at ikonene rammes av dette såkalte billedforbudet. Dette argumentet har jeg hørt mer enn èn gang etter at folk har besøkt meg i mitt hjem, eller i bønnekoia. For både i stua vår, på arbeidsværelset vårt og på veggene i bønnekoia henger det vakre ikoner. Jeg har også hørt enkelte si i ramme alvor at demonene bor i disse ikonene, og at en av årsakene til at jeg lider av kroniske sykdommer er at jeg har ikoner hengende på veggen! Det finnes fremdeles moderne billedstormere, særlig de som bærer merkelappen "pinsekarismatisk".


Det er riktig at det gammeltestamentlige billedforbudet er totalt. Men med den nye pakt skjer det noe som endrer dette. Det som snur alt på hodet er inkarnasjonen. Peter Halldorf sier det så flott: "Først gav Gud mennesket sitt ord, Loven. Siden gav Gud mennesket sitt bilde, Jesus." Troen på at Gud ble menneske i Kristus danner jo selve utgangspunktet for alt kirken tror. For dette er ikonet et symbol, men det er ikke noe idol, altså en avgud.


Det er viktig å få med seg at ikonet ikke avbilder Guds vesen. Ikontradisjonen avholder seg fra å avbilde Faderen. Du vil ikke finne noe slikt ikon. I denne henseende står det gammeltestamentlige billedforbudet fast. Men ikonet gjengir utstrålingen av Guds herlighet i verden, og klarest finnes denne utstålingen i Kristus.


"Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." (2.Kor 3,18)


Til forsamlingen i Kolossæ skriver apostelen: "Han er den usynlige Guds eikon" (Kol 1,15) Eikon er det greske ordet for bilde, derav ikon.


Den ortodokse teologen Leonid Ouspensky har satt ord på dette når han sier: "Uten bildet er kristendommen ikke lenger noen kristendom."


På 700-tallet oppsto det en splittende konflikt innad i kirken om ikonenes plass. Islam forbød all bruk av bilder, det samme gjorde jødedommen. Da kirken kom under angrep fra islam, smittet aversjonen mot ikonene over på mange kristne, noe som skulle føre til en voksende kritikk mot bruken av bilder.


Det som skjedde var en voldsom ødeleggelseskampanje som startet i år 726. Kirkerommene ble rensket for alle ikoner, det samme med de troendes lønnkamre. Mange ikonmalere og deres venner led martyrdøden. Ikonene ble revet ned, brent eller ødelagt på annen måte, kirkerommene ble vandalisert. Denne blodige billedstormen kalles ikonoklasme. Mange munker fikk sine hoder smadret av ikonene, man sydde de bedende munkene inn i sekker og druknet dem, eller tvang dem til å bryte sine klosterløfter.


Det skulle bli to fromme kvinner som reddet ikonene for kirken. Irene og Theodora hadde begge vært gift med keisere, men begge hadde mot nok til å stå fast ved sin kristne tro. Keiserinne Irene sammenkalte til det som skulle bli det syvende økumeniske konsil i år 787 i Nikea. Det ble holdt til forsvar for ikonene og til gjenopprettelse av kirken. Men nye angrep mot ikonene kom. De skulle vare helt frem til 843 da keiserinne Theodora avgjorde ikonenes skjebne en gang for alle. År 843 er dermed et merkeår i ortodoks tradisjon. Første søndag i Den store fasten feires derfor hvert år denne triumfen under mottoet: Ortodoksiens seier.
Forsvaret av ikonene dreier seg om noe langt mer enn kunst. Det er et spørsmål om teologi. For ikonvennene er og blir angrep på ikonene et angrep på det som er selve kjernen i den kristne tro: inkarnasjonen.

Denne dugg av avskjed i mine hender



Jeg har ikke helt kommet meg igjen, etter å ha sett den sterke beretningen om Berthold Grünfelds siste levetid. Datteren Nina Grünfeld har gjort en aldeles fabelaktig jobb med å fortelle denne historien usminket, nær og varm. Hun selv trekker seg tilbake, og skildrer faren og morens opplevelser, stiller diskre direkte og ærlige spørsmål om livet og om døden. Men vi får også i korte innsmett del i datterens tanker. Så vi alle blir berørt. For noen dager siden så jeg for annen gang Nina Grunfelds film: "Grünfeld ukjent opphav", der hun skildrer farens - den kjente psykiaterens fortrengte barndom, og den motvillige reisen tilbake til i Brattislava for å finne sporene etter moren. Samtidig er det ikke bare Grünfelds egen jødiske bakgrunn hun skildret den gangen, men skjebnen til så mange jøder - enten døde eller levende.

Vi kom Berthold Grünfeld ganske så nær den gangen. I denne siste filmen trer han fram i all sin nakne menneskelighet, med sin frykt for smerter og med avskjedens vemodige molltoner.

Det ble sterkt for meg på mange måter dette. 12 år gammel mistet jeg min far. Lik Grünfeld døde han av kreft. Å se Berthold Grünfeld som raskt avmagres, og bli så liten, var som å se far. Jeg gjenomlevde min fars siste leveuker mens jeg så filmen, og de sterke bildene av både hans død og Grünfelds død vil nok følge meg i lang tid.

Jeg var litt usikker på om jeg ville se dette. Når man selv har gjennomgått et operativt inngrep, er syk med alvorlig diagnose, så kan slike følelsesmessige opplevelser bli for sterke. Men jeg valgte likevel å se filmen helt ut, selv om jeg så den gjennom en strøm av tårer. Jeg tenker: Hvorfor er døden et slikt tabuområde fremdeles? Hvorfor snakker vi så lite om den?

Einar Skjæraasen, som hører med blant mine favorittlyrikere har skrevet et så vakkert dikt om den måneden vi nå er inne i:

"August er det mykeste myke jeg kjenner, denne skjelvende streng mellom sommer og høst, denne dugg av avskjed i mine hender. Dette hemmelige milde inn over jorden, denne lyende stillhet: Tal, Herre, tal! Dette lyset som hviler på modningens høyde, dveler og synker mot visningens dal."

Kanksje er det dette: "denne dugg av avskjed i mine hender" som gjør døden så vanskelig for de aller fleste av oss. Selve dødsprosessen er en ting, avskjeden kanskje det smerteligste.

Jeg var sammen med en norsk-amerikaner i går, og den aldrende mannen fortalte at det vanskeligste med å komme til Norge, og slik visste han at mange andre hadde det, var avskjedene han måtte ta. I hans alder kunne det være siste gangen han så den han besøkte.

Den katolske presten og forfatteren Henri J.M Nouwen er en jeg stadig vender tilbake til. En av hans mange bøker heter: "Our greatest gift. A meditation on dying and caring". I denne boken skriver Nouwen at døden kan bli vår største gave, fordi gjennom vår egen sårbarhet kan vi hjelpe mennesker til forsoning, til å våge seg på et livets veistykke som innebærer møte med sin egen smerte, sin egen død.

Jeg tror jeg skal lese den boken en gang til.

I dag spiller livet sordin. Men jeg kjenner samtidig på en dyp takknemlighet for å leve, for kone, barn og venner, for blomster, trær og Gud.

Det største er å ha levet, la oss gjøre det, mens vi ennå er i live.

Takk, takk Nina Grünfeld for at du laget akkurat disse to filmene. De har beriket meg.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 2


"Ingen over, ingen ved siden", er i grunnen den beste overskriften som kan settes over det første av Guds 10 bud: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg." (2.Mos 20,3) Verset kan også oversettes: "ved siden av meg". Guds karakter krever lojalitet, og den troende viser lojalitet ved å tilbe den ene, sanne Gud. Gud selv omtaler seg som "nidkjær", i vers 5. Nidkjær kommer av det hebraiske ordet "qanna", og det nærmeste vi kommer en "moderne" betydning er å si at Gud er sjalu. Profeten Jesaja omtaler en som han kaller for "morgenrødens sønn". (Jes 14,12) Mange bibelforskere mener at han med dette beskriver satan. "Det var du som sa i ditt hjerte. Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone.." (v.13) Gud kan ikke tillate dette opprør, det er majestetsfornærmelse! Gud alene sitter på tronen. Opprøret må slås ned når satan i sitt overmot sier: "Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned.." (v.14-15a) At Gud er nidkjær betyr at Han alene skal tilbes.


Ser vi videre i vers 23 så utdypes dette på denne måten: "Dere skal ikke gjøre dere noen gud ved siden av meg. Guder av sølv eller guder av gull skal dere ikke lage dere." I Salme 81,10 leser vi følgende: "Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes gud." Vi finner det samme i den apostoliske undervisningen: "Mine barn, ta dere i vare for avgudene." (1.Joh 5,21)


Hvordan definerer vi så "avguder" eller "andre guder"? I sin forklaring til det første budet, skriver Martin Luther i sin lille katekisme: "Du skal ikke ha andre guder enn meg. Hva menes med det? Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og stole på Ham." Det er i grunnen en god forklaring, fordi det nettopp understreker at alt som betyr mer for oss enn Gud, hva det enn er, er en avgud! Luthers definisjon er vidtfavnende, og den bør få oss alle til å tenke etter hva det er som har førsteplassen i våre liv, og hva det er som stjeler vår oppmerksomhet og vår tid.
Det er lett for oss "moderne" mennesker å tenke at dette handler om hedenske avguder, og at vi dermed ikke behøver å ofre dette budet så stor oppmerksomhet, for hedenske avguder har vi jo ikke i vårt hus. Men dette behøver ikke å dreie seg om trefigurer fra Afrika. Avguder kan være svært så moderne og sofistikerte. En avgud kan være det som stjeler vår oppmerksomhet. For eksempel tidsbruken vår. Når Gud ikke får førsteplassen, men det er "viktigere" ting som opptar oss, så må vi spørre oss selv om det virkelig er slik at Gud er nr 1.


Men la meg også si noe om dette som har med hedenske avguder å gjøre. I de siste årene er det blitt populært å ta med seg hjem fra ferie "eksotiske" trefigurer brukt av sjamaner, eller tjukke buddhaer eller indiske gudebilder og plassere dem i sitt hjem. Noe slikt hører ikke hjemme hos noen kristen. Dette er avskyelig i Herrens øyne, og vi bør snarest kvitte oss med det! Uansett om det har kostet deg lite eller mange penger, bør du kaste det eller brenne det opp. Hvilken samklang har lys med mørke?


Avgudsdyrkelse er alt som kan settes i stedet for Gud, inkludert oss selv. Det omhandler alle slags idoler - enten de er følelsesmessige, materielle, sensuelle eller intellektuelle. Det Nye testamente viser oss at vi må se på det første budet på denne måten. I Kol 3,3 kan vi lese følgende: "Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse." Du husker sikkert at Jesus snakket om avguden Mammon, som er pengekjærhet. Vi finner det samme i den undervisningen som apostelen Paulus gir den kristne forsamlingen i Efesos: "For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi eller Guds rike." (Ef 5,5)


Hvordan kan vi så prøve oss selv om vi har avguder i våre liv?


Still deg selv disse spørsmålene:
1. Klarer jeg meg uten?
2. Har det fått makten over meg?
3. Kan jeg invitere med meg Jesus inn i det jeg holder på med?


(fortsettes)

mandag, august 25, 2008

Biskop Thomas trues på livet av islamister



Biskop Thomas, i midten på bildet, her sammen med Peter Halldorf og undertegnede, er blitt truet av islamister og må avlyse sin reise til Norge. Planen var at biskop Thomas skulle ha besøkt Stavanger 2. september 2. september, men frykter nå for sitt eget liv. Det er Stavanger bispedømme som kommer med disse opplysningene. I den siste tiden er biskop Thomas blitt kritisert offentlig i moskeene i El Qussia hvor han utfører sin bispegjerning. Enkelte egyptiske aviser skriver også at han burde fratas sitt egyptiske statsborgerskap og utvises fra landet. Årsaken til trusslene mot biskop Thomas skal ha sammenheng med en tale biskop Thomas holdt i juli i år ved Hudson-instituttet i Washington DC i USA. Både egyptisk presse og opinion har reagert sterkt på talen, der Thomas påpeker den kulturelle og religiøse undetrykkelsen som kopterne lever under. Biskopen kritiserte også den sterke rollen islam spiller i Egypt, og han hevdet dette førte til diskriminering av både koptere og andre ikke-muslimer. Nå trenger vi å omslutte biskop Thomas med våre forbønner. Selv traff jeg ham første gang i forbindelse med en retreat på Nya Slottet Bjärka Säby. Der etterlot han seg et meget sterkt vitnesbyrd om en mann som levde i hva han lærte, og som bar med seg en Kristi velduft.

Munker opprettet 24 timers bønnesenter i Georgia, del 1


Kirkehistorien gir oss mange eksempler på at den kristne tro er blitt styrket, bevart og fornyet gjennom klostrene. Det er også tilfelle når det gjelder kristendommens historie i Georgia. Det var den hellige Ioane av Zedazeni og hans 12 disipler: Abibos av Nekresi, Anton av Martqopi, Davit av Gareji, Zenon av Iqalto, Tadeos av Stepantsminda, Ise av Tsikani, Ioseb av Alaverdi, Isidore av Samtavisi, Mikael av Ulumbo, Piros av Breti, Stepane av Khirsa og Shio av Mgvime - assyriske asketer - som var de grunnleggende fedrene for det monastiske livet i Georgia. I det sjette århundre får den hellige Ioane fikk sin åndelige opplæring i Antiokia. Allerede som en ung mann opplevde han Guds kall til å bli munk, og trakk seg tilbake til stillheten i ødemarken. Herren, som så til denne mannens hengivelse, ydmykhet, hans vilje til forsakelse gjennom faste, og hans våkenhet gav sin trofaste tjener helbredelsens nådegave og gaven til å skille ånder. Mange mennesker søkte hans råd og mange ble helbredet for sine sykdommer. Besatte ble satt fri. På grunn av den store pågangen av mennesker som trengte seg rundt fader Ioane trakk han seg lenger inn i ødemarken. Han tok med seg flere av sine disipler, valgte et svært avsidesliggende område og etablerte seg der som eneboer. Hans disipler bodde i egne celler i det nærliggende området.

Det var en åpenbaring fikk Ioane kallet til å reise til Georgia. Kallet lød slik: "Ta 12 munker med deg og reis til Georgia, nasjonen som er blitt opplyst av den hellige Nino, og styrk de kristne der." Ioane fortalte om synet til sine disipler og etter mye faste og bønn valgte han ut 12 av sine disipler. De øvrige lot han bli igjen i ødemarken, og gav den åndelige veilederen Ekvtime ansvaret for dem.


Kongen i Georgia på den tiden, Kong Parsman, fikk høre om at de 12 mennene var på vei til hans kongedømme og reiste for å møte dem. Det skjedde da de var i ferd med å nå stedet Mtskheta. Før de 12 slo seg ned i Zedazeni fjellene, reiste de for å besøke ulike hellige steder i Georgia. I Zedazeni etablerte Ioane og hans 12 disipler et bønnesenter hvor det ble bedt 24 timer i døgnet.
Etter hvert som de kristne i Georgia begynte å høre om fader Ioane og hans 12 menn og bønnesenteret i Zedarzeni begynte de å komme dit i stort antall. Mange av dem bar på sterke lengsler om å leve som disse munkene gjorde, og tok konsekvensen av det ved å slutte seg til kommuniteten der.
(fortsettes)

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 1


Herren ønsker å velsigne oss med et godt liv, og det følger velsignelser med å følge Hans gode vilje for våre liv. I Guds ord har Han gitt oss retningslinjer, og når vi følger dem, følger velsignelsene med! Salmisten som skrev Salme 119, den som handler om Guds ord, sier det slik, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:


"Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Dine bud gjør meg visere enn mine fiender, for de er mine til evig tid. Jeg er blitt klokere enn alle mine lærere, for jeg grunner på dine vitnesbyrd. Jeg er mer forstandig enn de gamle, for jeg tar vare på dine befalinger. For hver ond sti har jeg holdt mine føtter borte, for at jeg kunne holde ditt ord. Fra dine lover har jeg ikke veket av, for du har lært meg." (Salme 119,97-102)


Til sin tjener Moses taler Herren tydelig og klart og sier hvor velsignelsen, og dermed også beskyttelsen for våre liv, ligger:


"Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp. Du skal binde dem som et tegn på din hånd, de skal være som en minneseddel på din panne. Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter." (5.Mos 6,6-9)


Blant de ord som Herren har gitt oss, står Guds 10 bud i en særstilling. Vi begynner i dag en helt ny serie her på bloggen, hvor vi skal ta for oss hvert av disse budene, og se nærmere på hva de betyr for oss i våre hverdagsliv. Du vil finne at de omhandler alle livets områder, og at Jesus forsterket deres betydning og at de hørte med i apostlenes undervisning. Jeg har i andre artikler tatt for meg viktigheten av å forstå hva lov og evangelium er, så vi får se om jeg kommer inn på det i denne sammenhengen. Dette er først og fremst en gjennomgang av hvert av de 10 bud.


Det er viktig å understreke at De 10 bud er en absolutt lov, det er prinsipper som er altomfattende og uten unntak, og Jesus stadfester deres tidløse betydning i Matt 5,21-37. Jeg foreslår at du henter din Bibel og leser det skriftavsnittet, så har du et godt grunnlag når vi nå tar fatt på en gjennomgang av Guds 10 bud.


(fortsettes)

Å grunne på Guds ord og be Jesusbønnen er nøyaktig samme praksis!




En syv timers biltur gir rik anledning til å tenke. Det er den tiden det tar å kjøre fra Kristiansand og hjem til oss. Selve bryllupet får jeg skrive om i en annen bloggpost. Vigselen var blendende vakker. I bilen hjemover ble jeg sittende å tenke på den siste bloggposten jeg skrev i går, hvor jeg tok for meg betydningen av det hebraiske ordet "hagah". I vår norske bibel oversettes det med "grunne", slik vi foreksempel finner det i Salme 1.

Jeg skrev at ordet "hagah" kunne blant annet bety at man "gjentar ordene stille på en rolig, monoton måte, mens man fullstendig stenger ute alle distraksjoner." Det slo meg at det er nøyaktig det samme man gjør når man ber Jesusbønnen! Når man grunner på Guds ord, slik man har gjort det helt siden Davids tid, så har man altså gjentatt ordene man leser, for eksempel når man ber Salmenes Bok, sakte og høyt for seg selv. Vi gjør det på nøyaktig samme måte når vi ber: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Noen vil ha det til at det er feil å gjenta denne bønnen, med stadige repetisjoner, men de som praktiserer Jesusbønnen gjør altså det samme som jødene gjør når de grunner på Guds ord! De gjentar de samme ordene, i langsomme repetisjoner! Jeg synes dette er ganske interessant, blant annet fordi jeg den siste tiden er blitt kritisert for å bruke Jesusbønnen. Noen mener at dette er det samme som Østens mystikk, men det er så langt fra det som det nesten er mulig å komme! Jesusbønnen er en tydelig trosbekjennelse, ved siden av å være en meget innholdsmettet bønn. Dernest er jeg blitt kritisert for å gjenta de samme ordene igjen og igjen. Hva er poenget med det, sier mine kritikere. Da må vi spørre: Hva er poenget med å gjøre som jødene: de gjentar Guds-ordet? Vi ville kanskje svare: Det skaper hva det nevner! Og hva gjør da Jesusbønnen? Kanskje er det å be Jesusbønnen mer jødisk enn man ville tro! Skal man kritisere mennesker som ber Jesusbønnen, bør man også slutte å grunne på Guds ord, slik den bibelske praksisen er. For det er faktisk nøyaktig det samme. Kanskje kritiserer man praktiseringen av Jesusbønnen på sviktende grunnlag? Man vet ikke hva man snakker om.

søndag, august 24, 2008

Hagah - å grunne på Guds ord


Salmisten ber oss om å "grunne på Herrens lov dag og natt". (Salme 1,2) Hva betyr det? Ordet "grunne" kommer av det hebraiske ordet "hagah", som betyr å stønne, mumle eller gruble. Det kan også bety å lage en stille lyd som et sukk; å meditere over noe mens man gjentar ordene.
Hagah er ikke det samme som det man vanligvis legger i ordet "meditere", som oftest er en mental øvelse. Det gamle testamente er skrevet på hebraisk, og i jødisk tenkning innebærer det å meditere eller grunne på Skriften at man gjentar ordene stille på en rolig, monoton måte, mens man fullstendig stenger ute alle ytre distraksjoner. Fra denne tradisjonen kommer en spesiell jødisk form for bønn, kalt daven eller davening. Dette innebærer at man fremsier tekster, er bønner med sterk innlevelse mens man nikker eller vugger fram og tilbake. Når jeg for noen år siden besøkte Vestmuren eller Klagemuren for første gang, så jeg jøder overalt vugget frem og tilbake mens de siterte fra Salmenes Bok. Sansynligvis går denne formen for meditasjonsbønn helt tilbake til Davids tid. La oss ta salmisten på alvor og virkelig grunne på Guds ord.

Jeg vil vekke morgenrøden



Du finner mange eksempler, ikke minst fra Salmenes Bok, på mennesker som søker Gud i daggryet. I en av disse salmene heter det: "Jeg vil vekke morgenrøden ..." Og det er vel få ting som kan måle seg med natten som glir over i dag. Da stillheten er til å ta på.

Det ble tidlig morgen på meg i dag. Bryllupet vi feiret i går ble avslutttet tidlig på natten, og siden jeg hadde ansvaret for vår Wheaton Terrier, Poirot, var vi tidlig ute på en frisk rusletur.

For meg ble det en påminnelse om hvor mye jeg setter pris på stillhet. For meg er det blitt slik at jeg bare kan finne Gud i stillheten. Sann stillhet er selve nøkkelen til å tre inn for Guds trone. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg hvordan man skulle komme innfor den hellige Gud i larmen og støyen. For meg må det skje i ærbødighet, i ærefrykt. Stillheten er hellig, den er egentlig en egen bønn. Støyen fjerner meg fra dette Gudsnærværet.

I dag blir jeg minnet om ordene fra profeten Hosea:

"Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden." (Hosea 6,3)

I verset forut for dette heter det: ".. og vi skal leve for hans åsyn."

Det er jo vårt kall. Å leve for Guds ansikt. Profeten Hosea oppmuntrer oss til å lære Gud å kjenne. Det er jo ikke slik at det nødvendigvis kommer automatisk. Vi må søke. Jesus sa: "Bank på, så skal det bli lukket opp for dere." (Matt 7,7b)

Skal vi leve for Guds ansikt, kommer vi ikke utenom stillheten. Den leksen må jeg stadig lære, og jeg har stadig noe nytt å lære.

lørdag, august 23, 2008

Veien vi kalles til å gå



Det er noe vidunderlig i dette at Gud kaller den enkelte av oss til å gå Hans veier. Nå finnes det i utgangspunktet bare èn vei, og den veien er Jesus. Men vi kalles inn i et personlig forhold til Ham, og det forholdet kan sees forskjellig ut fra person til person. Jeg kjenner at Gud for tiden fornyer denne relasjonen til Jesus, og at veien jeg er kalt til å gå leder inn på et annet veistykke enn det jeg har gått til nå. For når operasjonen ikke ble "vellykket", sett med menneskelige øyne, så må jeg spørre meg selv om dette er Herren som viser at kallet nå dreies en annen retning. Som jeg ofte har sitert fra Forkynneren: "Alt har sin tid". For meg har kallet de siste årene handlet om å gjøre retrett, trekke seg tilbake, gå inn i en dypere relasjon til Jesus selv. I dette bildet hører bønnekoia på Skumsjøåsen med, og jeg kjenner meg mer "dratt" mot denne og livet her, enn før. Hva det innebærer ut over dette, vet jeg ikke. Det er spennende - og utfordrende. Men så handler da kristenlivet også om en levende relasjon til Jesus. Vi forholder oss jo ikke til en teori, en lære først og fremst, men til den levende og oppstandne Kristus.

Jeg har forstått at mitt kall ikke alltid blir forstått. Enkelte ser ut til å tro at jeg har slått inn på en vei som virker fremmed. Ikke minst min relasjon til kommniteten på Nya Slottet Bjärka Säby stilles det spørsmål ved. Mye av dette beror nok på uvitenhet om hva dette er for noe, men det handler altså først og fremst om bibelmeditasjon og tidebønner. Tidebønnene har fulgt kirken siden dens grunnleggelse, og er en arv fra synagogegudstjenesten. Bønnene som bes er bønnene som finnes nedskrevet i Salmenes Bok. Og bibelmeditasjonen, ja det er jo ikke noe annet enn at vi grunner på Guds ord og Ordet som ble menneske.

Jeg må også slippe taket i at mennesker misforstår. Alt kan eller skal ikke forklares. Noe handler også om det private rom, det som Jesus kaller for lønnkammeret.

fredag, august 22, 2008

Siste fra Lakeland: Bentley med omfattende alkoholforbruk


I et intervju med Dagen/Magazinet forteller Oase-leder Einar Ekerhovd at Toronto-pastor John Arnott har opplyst at Todd Bentley har hatt et "omfattende bruk av alkohol". Fra før av er det kjent at Bentley har hatt et forhold til en av sine kvinnelige medarbeidere. Dagen/Magazinet hadde i går et intervju med generalsekretæren i Normisjon, Rolf Kjøde. Kjøde har skrevet en artikkel i bladet Agenda 3.16 at Oase nå bør gå en runde hvor de vurderer hvilken retning Oase vil gå. I dagens intervju med Dagen/Magazinet tar Ekerhovd Kjødes signaler på alvor, og understreker at Oase ikke vil ha noe å gjøre med Bentleys spark og slag mot syke. Ekerhovd mener også at Bentleys store alkoholbruk kan forklare en del av det som har skjedd i Lakeland-møtene.

Til Kristiansand i bryllup


Nå er snart alt pakket og klart og vi setter kursen mot det blide sørland, nærmere bestemt Kristiansand. I morgen skal vi feire sammen med Helina og Frode som gifter seg i Kristiansand frikirke. Det gleder vi oss veldig til. Helina kommer fra Estland, og vi var såkalte "weekend-foreldre" for henne når hun gikk på Toten folkehøgskole. Senere ble hun au-pair hos oss ett år, før hun dro ut med Ungdom i Oppdrag. Ferdig utdannet sosionom har hun funnet den store kjærligheten i Norge, og vi gleder oss over kjærligheten og deres lykke. Vi kommer til å tilbringe helgen i Kristiansand og Vennesla. Bloggen vil oppdateres som vanlig. Det vil si med nye artikler hver dag. Vi vil samtidig også få ønske dere alle Guds rike velsignelse over helgen vi nå går i møte.

Åndens vind


Alle de helliges visjoner er gitt dem under bønn, når hver og en av dem kommuniserer med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler med ham, anstrenger seg for å samle alle sine tanker og impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylles av Ham. Da forstår mennesket det uforståelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver enkelts evne til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i dette mennesket til det når det høyeste stadium av oppmerksomhet, da selve bønnen opphører og sjelen, overveldet og henført, fylles av kjærlighet, så den glemmer sin bønn og dens innhold. De er ikke lenger i verden.
(Isak Syrer 600 tallet)

Vi er kalt på forskjellige måter til forskjellige ting



En del av misforståelsene som kan oppstå mellom kristne brødre og søstre, kan ha sin bakgrunn i at vi ikke forstår hverandres kall. Og kallet vårt kan også ta ulike former, i ulike faser av vårt liv. Vi ser dette tydelig i noen vers på slutten av Evangeliet etter Johannes:

"Da Peter snudde seg, så han at den disippel som Jesus elsket, fulgte med, - han som ved nattverden lå opp til Jesu bryst, og sa: Herre, hvem er det som forråder deg? Da nå Peter ser ham, sier han til Jesus: Herre, hva da med ham? Jesus sier: Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." (Joh 21,20-22)

Peter og Johannes var veldig forskjellige, og Gud fører dem på forskjellige veier. De var forskjellige i sin levetid, i sitt kall, og i sin død. Peter og Paulus var forskjellige, den ene en ulærd fisker fra Galilea, den andre en sprenglærd fariseer som hadde topp utdannelse hos en av datidens mest kjente lærere, Gamaliel. Peter sendes ikke tilbake til sine ulærde fiskere, hans kall er å nå sin samtids lærde jøder. Den lærde Paulus får kallet til å gå til hedningene! Forstå det den som vil. Dette handler ikke om menneskelig fornuft, det handler om Guds uransakelige veier.

Peter ville legge seg borti hva Guds vilje var med Johannes. Jesus ber ham la det ligge, det angikk ikke Peter. Peters kall var å følge Jesus, hva Jesus ville med livet til Johannes, var en sak mellom de to.

Om vi bare kunne lære dette! Men vi liker å blande oss inn i hva Gud vil med andre mennesker. Særlig om den veien de er kalt til å gå virker uforståelig for oss. Han må ha følt det slik David duPlessis, pinselederen fra Apostolic Faith Mission som Gud kalte til å bringe budskapet om Åndens dåp til Kirkenes Verdensråd og Romerkirken. Og det var i hvert fall uforståelig for de som så det hele utenfra, og undret seg på om ikke duPlessis var i ferd med å bli katolikk.

Noen er kalt til å trekke seg tilbake til ødemarken for å be. Noen er kalt til å stå i offentlighetens lys. Noen kalles inn i tjenester for en tid, og når tiden for tjenesten er over, kalles de inn i noe annet, eller ikke noe i det hele tatt. Deres kall var tidsbegrenset. Akkurat det kan oppleves vanskelig, fordi mange opplever seg selv som så viktige og betydningsfulle, at verden vil stanse opp om de skulle trekke seg tilbake! Men i stedet for å øde krefter, tenk om vi kunne forstå at vårt kall kan være tidsbegrenset, og vi gav oss fullt for dette kallet for den tiden, da ville vi sansynligvis få gjort mer enn vi ville om vi fortsatte ut over tidsbegrensningen!

Apostelen Paulus forteller oss hva som er vårt opprinnelige og egentlige kall i 1.Kor 1,9: "Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." Andre oversettelser bruker "samfunn" i stedet for fellesskap. I 1.Mos 17,1 beskriver Gud sitt kall til Abram da han er 99: "Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær utraffelig." Tenk å få et slikt kall i så høy en alder!

Dette er utgangspunktet, og ut fra dette forholdet er det Gud kaller den enkelte til å gå ulike veier. På reaksjonene jeg har fått i den siste tiden, forstår jeg at mitt kall virker uforståelig, fremmed og kontroversielt for enkelte. Men det er jo ikke slik at mitt kall, nødvendigvis er kallet til de som stiller spørsmålstegn ved måten Gud leder meg?! Mye dreier seg om at vi er utrygge fordi det kan være ukjent mark for oss. Men det er jo ikke det for Gud, om det er Gud som har kalt oss. Jeg er også mer og mer opptatt av at det vi opplever som Guds kall nå, ikke nødvendigvis behøver å være slik om ett eller to år.

La oss være tro mot det Gud har kalt oss til, så lenge vi er kalt, og la oss slippe taket i andre som har andre kall enn oss!

torsdag, august 21, 2008

Svaret jeg ikke ønsket meg


Dagene etter oppholdet på Feiring har vært strevsomme. Jeg har vært optimist, selv om kreftene ikke kommer tilbake så raskt som jeg hadde håpet. Gradvis har jeg utvidet radiusen for mine daglige spaserturer, men jeg har holdt litt tilbake med å gå bakker. Jeg har vel gjemt på opplevelsen med å kunne gå bakker uten å få vondt i hjertet av den grunn. En av de store gledene i mitt liv er nemlig knyttet til lange skogs- og fjellturer. Men en kveld denne uka måtte jeg skynde meg hjem fra en nabo, som bor litt lenger nede på boligfeltet hvor vi bor. Det er en slak bakke fra huset hans og opp til det tunet hvor vi bor. Det er en stigning, det er vel en mer riktig beskrivelse, enn å kalle det en bakke. Jeg øket tempoet litt, for jeg tenkte at nå vil jeg prøve om det operative inngrepet har vært vellykket eller ikke. Jeg hadde ikke gått så mange metrene før smerten i brystet hugg til igjen. Dermed er jeg tilbake der hvor jeg var før innleggelsen på Feiring. Om det er mulig å gjøre noe med dette vet jeg ikke, sansynligheten er ikke stor. Legen forberedte meg på at dette kunne skje. Jeg må nok innrømme at nedturen ble stor, og tårene kommer lettere enn før. Dette skjer samtidig med at jeg har kraftige følinger nesten hver eneste natt. Jeg tenker på noe jeg leste om Dean Denler for en tid tilbake. Dean var sammen med sin kone misjonærer for Navigatørene. I 1960 lå han døende av langt fremskreden kreft. Der i sengen på sykehuset sa han til sin kone: "I all evigheters evighet skal jeg lovprise Herren i himmelen, men det er bare her på jorden at jeg kan prise Ham midt i mine smerter." Jeg ber om at jeg gjennom det som skjer med min kropp kan bringe lov og pris og ære til Lammet, og at jeg kan glede meg i Herren, alltid. Det er et valg man må ta uavhengig av sine følelser.

Når Gud dømmer sin menighet fordi den lever i synd


Jeg har studert et skriftsted fra 1.Samuelsbok de siste dagene. Bakgrunnen har vært de to artiklene jeg har publisert om synd som i dag aksepteres av kristne forsamlinger. Man tillater at medlemmer av forsamlingen lever som samboere, samtidig med at man fortsetter å holde gudstjenester, bryte brødet og holde bønnemøter som om alt er ved det samme og ingenting er galt.


I 1.Sam kapitel 2 leser vi om ypperstepresten Eli og hans to sønner. En dag får Eli besøk av en for oss ukjent profet med et forferdelig budskap, som får store konsekvenser for Eli og hans hus. Men profetien Eli får henger også sammen med det vi kan se med våre egne øyne skje i menigheten i dag! Profetien handler om to slags prestedømmer som vil løpe parallellt i endens tid: Det ene er en forbannelse og en styggedom fordi det vil tillate synd og glatte over synden, det andre vil være en tjeneste som er etter Guds eget hjerte. Vi finner dette i 1.Sam 2,31-32 og i vers. 35:


"Se, dager skal komme da jeg hogger av din arm og din fars ætts arm, så ingen i din ætt skal bli gammel. Du skal se trengsel for Guds bolig tross alt det gode han gjør mot Israel. Og det skal aldri finnes noen gammel i ditt hus."


"Og jeg vil oppreise for meg en trofast prest. Han skal gjøre etter mitt hjerte og min vilje, og jeg vil bygge for ham et hus som blir stående. Han skal ferdes for min salvedes åsyn alle dager."


Hva var problemet med Eli? Han så gjennom fingrene med det som skjedde med sine sønner. Han snakker til dem, men han lar sønnene likevel fortsette. Hva sønnene gjorde? "De ringeaktet Herrens offer" (v.17b) og "de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt". (v.20) Hvordan så Herren på dette? "Den synd som de unge menn gjorde, var meget stor for Herrens åsyn." (v.17a)


Hva opplever vi i enkelte av dagens menigheter? Menighetens ledelse snakker ikke engang til de som lever i åpenbar synd. De som reagerer får høre at de er "håpløst gammeldagse"!


Hva kjennetegnet de to sønnene til ypperstepresten Eli? Glem ikke at de var prester! Jo:


1. De søkte å behage mennesker mer enn Gud. Hør hva profeten sier på Guds vegne til Eli: "Hvorfor tråkker dere da mitt slaktoffer og mitt matoffer under føttene, de offer som jeg har påbudt i min bolig. Du ærer dine sønner mer enn meg ..." (v.29)


Eli forstod ikke hvor alvorlig synden er. Han tok aldri noen avgjørelse som kunne fornærme de to sønnene sine. Bare èn gang, i løpet av over 50 års tjeneste som yppersteprest, irettesatte han dem! De hadde drevet hor, voldtatt kvinner og utført de mest skammelige handlinger. Selv da, sa ikke Eli noe annet enn: "Hvorfor gjør dere dette?"


Eli representerer et presteskap som setter mennesket, ikke Gud, i sentrum. Det er mer opptatt av å tekkes mennesker, menn å ha gudsfrykt. Slik også i våre dager. Samboerskap og utroskap får flolere uten at det får noen konsekvenser, enkelte fortsetter i sin tjeneste enda de lever i synd!


2. Elis to prestesønner så til sine egne behov først og var mer opptatt av å ha det behagelig selv enn å gi seg til den hjorden de va satt til å røkte og ha ansvar for. Eli på sin side var også mest opptatt av egne interesser.


Dommen over Eli og disse hans to sønner er forferdelig:


1. De vil oppleve å miste all åndelig kraft og autoritet. Det står at det kommer dager da Gud vil bryte deres styrke i stykker. Tror du Gud vil spare de menigheter som lever i et åpenbart opprør mot Ham, den tre ganger hellige Gud, ved å tillate synd i eget hus? Hvordan kan de tro at Gud vil svare deres bønner og velsigne menigheten, når den ikke tar oppgjør med synden som hersker i blant dem?


2. De vil ikke få del i den salvelsen Gud vil sende, jfr v.32. Når Gud vil gjøre noe, vil Han gå forbi dem som lever i sin synd. De kan kalle de største og mest kjente predikanter de bare vil, men salvelsen vil de ikke få del i.


3. De vil miste Guds nærvær på høyden av sitt liv, jfr v.33. I stedet for å leve med Guds fulle potensial, vil de sake men sikkert dø åndelig.


Jeg kjenner det er en bønn som veller opp i meg: Gud, vær oss synder nådig, forbarm deg over oss! Måtte vi våkne før det er for sent. Måtte vi forstå alvoret når vi tillater at mennesker kan fortsette å leve i åpenbar synd i våre menigheter, og samtidig tro at Gud skal velsigne oss. Måtte vi våkne å forstå at det viktigste er ikke å være mennesker til lags, men tjene Gud.


"Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)


Maleriet forestiller profeten Samuel.