Ny religionslov i Nepal fører til at det blir svært vanskelig å evangelisere

Den kristne kirke i Nepal opplever nå en økende forfølgelse og fra myndighetenes side strammes det kraftig inn. En ny lov er innført som forbyr evangelisering i en hver form. Loven ble innført i september 2015, men det er nå den virkelig begynner å implementeres.

Kirkeledere i Nepal ser nå på hvordan menighetene i det hele tatt skal kunne dele sin tro til andre. Det er nå forbudt å holde gudstjenester til andre enn medlemmer. Til og med det å hjelp til underpriviligerte mennesker er forbudt.

Den kristne tro har lenge vært under angrep i Nepal. Store vekkelser har berørt landet, og myndighetene er redde for den innflytelsen den kristne tro har fått i samfunnet. Kristne i Nepal henvender seg nå til sine venner internasjonalt og ber oss om å be for dem.

18 bønneledere samlet i Kristi himmelfartskapellet

18 bønneledere var samlet i Kristi himmelfartskapellet i går. Flere av disse har ansvaret for Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud.

Bønnekapellet vårt kom virkelig til sin fulle rett denne dagen. Vi begynte samlingen vår med lovsang, før vi feiret Herrens måltid og ba sammen.

Hensikten med denne bønnedagen var å søke Herrens ansikt sammen, for å lytte til Hans stemme. Vi hadde ingen agenda for dagen, annet enn dette. Slike dager burde vi hatt mange av. Dager hvor vi bare søker Herrens ansikt. Altfor ofte har vi for mye å si selv!

Men vi fikk også tid til å be for og med andre og avsluttet samlingen med å grille. Jeg tror vi ser en retning for neste års bønnekonferanse på Grimerud, men det er for tidlig å konkludere. Nå vil vi ta med oss det vi fikk denne dagen gjennom å dele Guds ord, gjennom bønnen og gjennom profetiske budskap og søke Herrens videre ledelse.

Vemodets dag

Det ble en dag full av kontraster i går for mitt vedkommende.

Takket være gode venner fra Wisconsin, USA, var jeg tilbake i mitt elskede Rondane. Men det ble et ganske annerledes møte med et landskap som betyr så mye for meg. Visst gledet jeg meg over å få være tilbake, men det ble også en sorg over hvordan livet har endret seg for meg.

Aldri mer lange vandringer langs et bekkefar, eller over heier fulle av mose, eller kunne lange ut, i full fart, langs godt opptrådte stier til Rondsvassbu. Ingen flere teltturer med tung ryggsekk, eller vandringer under den stjernestrødde himmelhvelvingen.

For i går sa det stopp. Jeg har ikke mer pust igjen. Et kraftig angina-anfall gjorde også sitt, men det er først og fremst problemene med lungene som gjør at jeg nå forstår at en epoke for meg er over.

Jeg har vel visst det lenge - at sykdommen har innhentet meg. Sannelig, det er sant, det Bibelen sier at "Alt har sin tid, og en tid er et satt for alt det som skjer under himmelen." (For 3,1)

Men jeg skulle ønske at enkelte 'tider' varte lenger enn andre. Som tiden for fjellvandringer.

Mens jeg sitter på en stein langs en veltrådt sti jeg har gått så mange ganger kommer det en kvinne forbi. Det skulle vise seg at hun var fra Paris. Hun er på vandringstur i fjellheimen med familien sin. Hun går et godt stykke foran dem. Og stanser.

Det er slikt man gjør i fjellet. Vi kan passere hverandre på gatene i byene våre, eller sitte ved siden av hverandre på bussen, men da er vi tause. Ikke så i fjellet. Da hilser man på fremmede. Og snakker. Som om vi skulle være gamle kjenninger.

Hun spør om hvorfor jeg sitter der jeg sitter og jeg snakker som om jeg kjente kvinnen godt. Om begrensningene sykdommene jeg strever med gir meg. Så sier hun:

"Du får sitte og kontemplere!"

Ja, det får jeg. Nyte synet av noe som var. Dvele ved de gode opplevelsene. Leve meg inn i det som skjer her og nå. Øve meg på å være tilstede i livet med alt hva det er.

Jeg takket for det gode rådet, og kvinnen og familien hennes gikk videre, men jeg ble sittende kontemplerende og vente på vennene fra Wisconsin.

Med ett kjentes Herren så nær. Og jeg flyttet blikket fra fjellmassivet foran meg til Herrens ansikt. Og kontemplerte.

"... det som vi har sett med våre øyne, det som vi beskuet ..." (1.Joh 1,1)

Der har vi ordet 'kontemplere' - 'beskue'.

Å se med andre øyne enn sine fysiske.

Nå venter en høst med møter og bønneseminarer rundt omkring i Norges vidstrakte land. Det begynner allerede i morgen, hvor jeg skal tale i Misjonssambandet, så går det slag i slag. Med møter hos baptister, pinsevenner, lutheranere, frie venner. Den tiden er ikke over. Og så lenge det fremdeles er litt pust i meg skal jeg være tro mot det kall som Herren gav meg for mange, mange år siden. Jeg jeg gleder meg over det - og kjenner på en djup takknemlighet. Takk til alle dere som inviterer meg til å dele det Herren har lagt på mitt hjerte.

Begrenset, ja, men ikke Gud. Hans åndepust bærer meg.

Billedtekst: Langs 'gjengrodde stier' i Rondane. Foto: Paul Martens, Wisconsin.

Vår fattigdom er Guds bolig

"Hvordan skal vi kunne se fattigdommen som en vei til Gud når alle som finnes omkring oss vil bli rike?

Fattigdommen har mange former. Vi må spørre oss selv: 'Hvilken er min fattigdom?' Er det en mangel på penger, mangel på psykisk stabilitet, mangel på ektefelle, mangel på sikkerhet, mangel på trygghet, mangel på selvtillit?

Hvert menneske har et svakt punkt. Det er akkurat der Gud vil bo!

'Salige er de fattige', sier Jesus (Matt 5,3). Dette innebærer at velsignelsen finnes skjult i fattigdommen.

Vi er så ivrige etter å skjule vår fattigdom og ignorere den, at vi ofte mister muligheten til å se Gud som bor i den. La oss våge å se vår fattigdom som det jordsmonn der skatten finnes nedgravd."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Syv baptister stilles for retten i Kasakhstan - ene og alene for deres tro

Myndighetene i Kasakhstan fortsetter å slå hardt ned på kristne minoriteter som har unnlatt å bli registrert for å få myndighetenes godkjennelse til å kunne holde gudstjenester og møter.

Og blant de som det går hardest ut over er landets baptister.

25. august må syv baptister møte i retten. Disse er hjemmehørende i det østlige Kasakhstan. Myndighetene anklager dem for å ha holdt religiøse sammenkomster uten myndighetenes godkjennelse. Den lille baptistmenigheten de tilhører ble stormet av anti-terror politi tidligere denne måneden. To av de anklagede er, Olga Berimets og Zoya Tobolina, begge 79 år gamle.

Men de to pensjonistene er ikke de eneste som står anklaget for å ha forbrutt seg mot loven.

22. mai ble 89 og et halvt år gamle Yegor Prokopenko dømt til å betale en bot for å ha deltatt på et møte i baptistmenigheten i Zyryanovsk i det østlige Kasakhstan. Yegor, som ledet gudstjenesten, er en tidligere baptistisk samvittighetsfange fra den tiden det het Sovjetunionen. Boten han måtte betale tilsvarer syv ukeslønner for de som er i arbeid. Det er veldig mye penger for en pensjonist.

Yakov Skornyakov, også han en tidligere baptistisk samvittighetsfange fra Sovjet-tiden, ble bøtelagt for en lignende forbrytelse i 2006. Det skjedde to år før 79 åringen døde.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Kasakhstan og for den kommende rettssaken, som kan ende med at våre venner må betale skyhøye bøter for å ha deltatt på en gudstjeneste.

Tilbaketrukkethet som renser

"En av årsakene til at tilbaketrukkethet er en så betydningsfull del av det åndelige livet er at det hjelper oss til å holde oppmerksomheten rettet mot Gud. I tilbaketrukketheten får vi ikke menneskers berømmelse, beundring, støtte eller oppmuntring. I tilbaketrukketheten må vi gå til Gud med sorgen og gleden i tillit til at Han gir oss det vi mest i behov av.

I vår tid finnes det en tendens til å unngå tilbaketrukketheten. Vi vil bli sett og bekreftet. Vi vil stå til tjeneste for andre og påvirke utviklingen. 

Men når vi blir synlige og populære blir vi avhengig av mennesker og deres gjensvar. Da mister vi lett kontakten med Gud, som er selve kilden. Tilbaketrukketheten renser. I tilbaketrukketheten finner vi vårt sanne jeg."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den vei du har gått

Dette bildet av den gamle munken har fulgt meg en god stund nå. Jeg vet ikke hvem han er. Men bildet sier meg mye om levd liv - enkelhet, ydmykhet, trofasthet. erfaringsbasert tro, forsakelser. Et stille liv.

Det gir meg mot til å fortsette på veien.

Selv om den av og til er krevende.

For tiden lever jeg med sangene til Hilde Svela. De gir meg så mye trøst. Og blant alle de vakre sangene på hennes nye CD stanser jeg med en aldeles nydelig sang skrevet av Sigurd Svela, hennes mann. Selv om den er skrevet til farmor, passer den så godt til bildet av denne ukjente munken, ja, teksten passer til alle enkle Herrens vandringsmenn og kvinner, som levde det stille livet.

Den vei du har gått

Den vei du har gått, fulgte slektens spor mot himmelen
De steiner som du la, har du bygget her med trofasthetens hånd. Den vei du har gått, ledet vår fot gjennom vrimlen. De bønner du ba, lot oss vandre i Hans ånd.

Den vei du har gått, var en lovsang i det stille.
De dager du gav, fulgte stiene langs troskapshetens vei.
Den vei har gått, løftet det Navn du har hyllet
Det vitne du var, gav oss lys og mot fra deg.

Du har speilet himlens slott i våre hjerter
Ditt liv har plantet troens spire, dype spor
Du har tegnet Jesu ansikt på vår panne
Velsignet dine søsken her på jord.

Det mål du har nådd, takk vil omslutte ditt minne.
Din dag er nå slutt, nå skal hjertet ditt få hvile i hans fang.
Ditt mål har du nådd, en evighet har du vunnet.
Den troen du bar, gav oss toner til vår sang.

Er det ikke vakkert? Og så sant. Om manges levde liv i det stille. Jeg skulle ønske at mange oppdaget skatten i Hilde Svelas CD: Ver hos meg. CD'en er utgitt i samarbeide med Skjærgårdssang. Hilde Svela har en egen webside hvor CD'en kan bestilles: www.hildesvela.com

Våk over tilbaketrukketheten

"Om det åndelige livet virkelig er et liv i det skjulte, hvordan beskytter vi da denne tilbaketrukketheten i et liv midt i offentligheten?

De to beste veiene å våke over tilbaketrukkhetheten er ensomheten og fattigdommen. Ensomheten lar oss være alene med Gud. Da merker vi at vi ikke tilhører mennesker, ikke engang dem som elsker oss og bryr seg om oss, uten Gud, bare Gud.

I fattigdommen opplever vi våre egne og andres svakheter, begrensninger og behov for støtte. Å være fattig er å være uten framgang, uten berømmelse og uten kraft. Og der viser Gud oss sin kjærlighet.

Både ensomheten og fattigdommen verner om det tilbaketrukne livet."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hva er en anabaptist? Eller: Hvem er en anabaptist? Del I

Dette spørsmålet får jeg med jevne mellomrom. En som svarer godt er Scott McKnight, og jeg har valgt å oversette en artikkel han har skrevet. Scott McKnight er en anerkjent autoritet når det gjelder Det nye testamente, tidlig kristendom og den historiske Jesus. Han har skrevet mer enn 50 bøker, og er professor i Det nye testamente ved Northern Seminary i Lombard, Illinois.

"Den beste måten å finne svaret på 'hva' en anabaptist er, er ved å lese historiene anabaptister forteller. Den eksepsjonelle studien til Peter Mommsen: 'Homage to a Broken Man', som er historien om J. Heinrich Arnold, er en av de beste måtene å lære hva anabaptismen (virkelig) er. 

Faktum er at det beste og det verste ved anabaptismen finnes her. 

Men før vi kommer så langt, gjentar jeg det som er blitt sagt her, en rekke ganger, nemlig: Omrisset av anabaptismen er å finne i den klassiske boken 'The Anabaptist Vision' av Harold S. Bender. Nei, ikke alle anabaptister deler Benders visjon, og det er også slik at enkelte i dag, lik Thomas Finger i hans studie: 'A Contemporary Anabaptist Theology', eller J. Danny Weaver i 'Becoming Anabaptist,' vil ramme det hele inn annerledes. Men det kan likevel sies at Bender's skisse er det mest innflytelsesrike synet på anabaptismen i det 20. århundre. 

Anabaptismen er hovedsakelig ansvarlig for den ikke-konformistiske innflytelsen av kirken - for å være på den sikre siden, hadde den forbindelse til noen før dem, for eksempel Valdenserne i Italia, men anabaptistene var også radikale i deres ikke-konformative holdning til staten og til statsstøttede kirker - det er, Den romersk-katolske kirke, lutheranerne og de reformerte. Alle ikke-statlige kirker i USA, og det er de fleste, står i gjeld til anabaptistene.

For Bender, så står anabaptistene for den fulle implementeringen av Reformasjonen, og han er brrømt for sine det han anser er tre hovedtrekk ved anabaptismen:

1. Essensen i den kristne tro, eller det kristne liv, er disippelskap - en forpliktet etterfølgelse av Kristus på alle livets områder.

2. En ny oppfatning av kirken som et brorskap og fellesskap. Den rådende oppfatningen blant katolikkene og de reformerte var en kirke som var var nasjonal, institusjonell og sakramental, mens det rådende synet blant anabaptistene er at kirken er fellesskap eller familie.

3. En ny kjærlighetens etikk og en fredfull ikkevoldelig motstand. Bortsett fra noen få unntak som Balhasar Hubmaier og den helt spesielle saken rundt Thomas Müntzer, levde anabaptistene et liv preget av kjærlighet og ikke-vold. De nektet å tvinge noen.

(fortsettes)

På randen av krig, del 2

Her er andre del av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert i går, og er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

John Horsch (1867-1941), en mennonit-immigrant som forlot Tyskland i 1887 på grunn av sin ikke-volds overbevisning, hadde hatt et langt vennskapsforhold til Hutterianerne. Hans bror, Michael, som fremdeles lever i nærheten av Würtzburg i Tyskland, støttet lojalt Bruderhof-kommunitetene og arbeidet med ikke-vold under regimet til Hitler.

29. januar forlot vi Chicago og kom til Pittsburgh, Pennsylvania, en stor, eller rettere sagt, den største produksjonsbyen i vårt land. Derfra reiste vi til Scottdale, Pennsylvania, hvor vi besøkte vår venn, John Horsch. Han tok vennlig imot oss og vi overnattet der. Der så vi de store trykkpressene som trykket de store sangbøkene til Hutterianerne, men også små sangbøker og sendebrevet til Andreas Ehrenpreis.

30. januar dro vi fra Scotsdale tilbake til Pittsburgh (sønnen til Horsch kjørte oss i sin bil). Der gikk vi ombord i et tog og kom til New York samme dag. Dette er en av de største byene i verden. Vi tok en taxi til et kristent hotell, hvor det ikke er noen røyking eller drikking (det kalles Alliance Hotel). Prisen var en dollar dagen.

På søndag besøkte vi en kirke. Prekenteksten var fra Lukas 3, om hvordan døperen Johannes forkynte omvendelsens dåp i Jordan og mange bekjente sine synder.

Samme dag besøkte vi også en stor dyrepark. Om morgenen 1. februar besøkte vi også et svært tårn, på 102 etasjer og 1260 feet høyt. Det er den største bygningen i verden og derfra kan du se vidt og bredt. Du kan se bygninger som vanligvis er på 30 etasjer. Langt der borte kan du se Wall Street, hvor millionærene, det vil si de veldig rike, lever. Det er også en øy mellom Hudson elva og havet.

I New York så brødrene for første gang den store cruiseskipet "Bremen", tilhørende "Norddeutchen Lloyd line".

2. februar, klokken åtte om kvelden gikk vi ombord i det store skipet, "Bremen", i det vi satte vår lit til Gud vår Far. (Rom 807) Klokken ni om morgenen 3. februar seilte skipet, fire små slepebåter hjalp til med å dra det ut av havneområdet, og vi gikk til ro. Første dag på havet var svært rolig. Dagen derpå var urolig. Den tredje dagen var bølgene 2-3 meter høye. Den femte dagen var de ubeskrivelig store og uforglemmelige, og vi så fugler her og der. Den sjette dagen var en søndag og vi gikk til gudstjeneste. Teksten var Salme 23: Herren er min hyrde.

Sjøen var vakker og rolig og vi så skip passere og mange fugler. Den siste dagen så vi mange franske krigsskip. Vi så også Frankrike. Når vi så land var det så vakkert grønt, vi så også en stor havn og en borg bygget av stein, og et fyrlys, så vi. For å markere vår ankomst fløytet båten med dampfløyten idet vi seilte mellom to tårn. Etter å ha passert dem ble det blåst i dampfløyten en gang til. Det var til Frankrike vi kom først.

En båt kom ut til oss og hentet passasjerer og post. Ved vårt andre anløpssted, Southampton, en engelsk havn, kom to båter ut til oss. Den ene hentet passasjerer og den andre tusenvis av sekker med post. I Southampton  forlot vi skipet.

(fortsettes)

Avhengig av Gud

"Når vi går inn i ensomheten for å være sammen med Gud, oppdager vi raskt hvor avhengig vi er. Uten alt det som distraherer oss i det daglige livet kjenner vi oss spente og urolige. Når ingen snakker, roper, behøver hjelp, kjenner vi oss ganske snart verdiløse. 

Siden begynner vi å undre oss om vi virkelig er verdifulle, dugelige, betydningsfulle. Vi får lyst til raskt å ta oss ut av den forferdelige ensomheten og bli engasjerte igjen, slik at vi kjenner at vi er 'noen'. Men dette er en fristelse, for det som gjør oss til noen er ikke andres reaksjoner men Guds evige kjærlighet til oss.

For å se sannheten om oss selv må vi i ensomheten være avhengige av Gud, som er den som gjør oss til den vi er."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

På randen av krig, del 1

Her følger en ny artikkelserie av Peter Hoover, som jeg har oversatt til norsk. Denne gangen er handlingen lagt til tiden rundt 2. verdenskrig. Jeg tror mange av bloggens lesere som er interessert i vekkelseshistorie vil finne denne artikkelen svært interessant:

Her ser du et bilde av Bon Homme Hutterite Community i Sør-Dakota. Bygningene ligger høyt oppe over stranden til Missouri elva. Bildet er fra midten av det 20. århundre.

Du undrer deg kanskje over hvorfor jeg så ofte skriver om ting som skjedde for lenge siden, i stedet for å se fremover til Kristi gjenkomst. Lever jeg i fortiden?

Absolutt ikke. Alt det som har skjedd med meg i fortiden og det som skjer med meg nå har blandet seg sammen i meg. Det som skjedde før i tiden vil fortsette å skje i fremtiden, helt til Jesus kommer igjen. Så for å forutsi fremtiden, la oss se tilbake på fortiden og lære! Da vil alt gi mening.

I 1937 dro en Ordets tjener (benevnelsen brukes om pastor blant Hutterianerne, min anmerkning) fra Bon Homme kommuniteten, ved navn Michael Waldner til England og Nazi-Tyskland, for å besøke et nytt fellesskap av troende, grunnlagt av Eberhard Arnold. Men verken Michael Waldner eller hans reisefølge, David Hofer, fra Manitoba, hadde noen anelse om hva som skjedde i Tyskland på den tiden. Les denne historien, undre deg og be! Skulle det være slik at vi selv står på randen av krig? Eller noe enda mer drastisk?

Skyene er røde.

DAGBOKEN TIL MICHAEL WALDNER
Bon Homme, Sør-Dakota, 1937.

Dette er side en av dagboken til Michael Waldner. Lenge har jeg gledet meg over hans fascinerende beretning, men i fjor, når jeg besøkte Amerika, kom jeg over en engelsk oversettelse, og jeg kan nå glede dere med innholdet.

Michael Waldner (1878-1947), Ordets tjener giftet seg med Susannah Hofer (1880-1964). Begge to ble født i Bon Homme kommuniteten, noen få år etter at deres foreldre kom fra Russland (nå Ukraina) til Sør-Dakota.

Michael og Susannah fikk fjorten barn: Susannah, Michael, David, Samuel, Johannes, Jacob, Katherina, Joseph. Georg, Paul, Daniel, Sarah (som døde ung), ennå en Sarah, og en gutt som døde 15 dager gammel, før han hadde fått noe navn.

Trofast tjente Michael sitt fellesskap frem til han døde 23. januar 1941. Åtte år senere tok hans mange sønner del i grunnleggelsen av en datter-kommunitet kalt Platte, vestover og langsetter Missouri elva. Et stort antall av medlemmene av Elmendorf og Bruderhof-kommunitetene, er etterkommere av Susannah og Michael Waldner.

Reisen til Europa
Det følgende er en reiseberetning, som forteller om det som skjedde i 1937, en reise fra Amerika til Europa, gjort av Tjener David Hofer, James Valley Gemeinde, og Tjener Michael Waldner, Bon Homme Gemeinde.

Hensikten med reisen var å besøke en Gemeinde - et menighetsfellesskap - i Tyskland som hadde alt felles. Dette fellesskapet hadde startet i 1920. Det hadde lenge vært et ønske at noen av oss skulle reise dit for å besøke dem for å oppmuntre og styrke dem i deres gjerning.

Så skjedde det at deres ledende eldste, Eberhard Arnold, kom til Amerika i 1930. Han ble der et helt år og besøkte alle de 39 nord-amerikanske Bruderhöfe (ikke lett å finne dekkende ord på norsk, men dette er stedet hvor kommunitets- eller fellesskapets medlemmer bor og hvor medlemmene har alt felles). Han ble døpt og bekreftet som medlem av Hutterite-bevegelsen i Alberta, Canada. På den tiden hadde han et sterkt ønske om at to eller tre brødre kunne besøke dem. Vi gav ham et løfte om dette, men det skulle gå syv år før det kunne realiseres. Forut for denne reisen ble det holdt et stort møte i Rosedale Gemeide, Canada, i desember 1936.

Joseph Kleinsasser, som er Ordets tjener i Milltown Gemeide, som var ledende eldste blant Schmiedgemeinden (en gren av Hutterite-bevegelsen, min anmerkning), forsto da at en Ordets tjener fra Manitoba, en broder fra Lehrerleut og en broder fra Dariuskeut (begge retninger innen Huteritebevegelsen, min anmerkning) skulle velges ut for å foreta denne reisen. Midlene for å finansiere reisen skulle samles inn fra alle Bruderhöfene. David Hofer fra James Vally Bruderhof fra Manitoba ble valgt og skulle forberede seg for reisen.

På samme tid henvendte ledende eldste Joseph Kleinsasser seg til det som kalles Lehrer (et slags læreråd) og til Darius Bruderhof, men begge gruppene avviste forespørselen. Det ble derfor bestemt at noen andre fra Schmiedgemeinden skulle ta på seg ansvaret med å reise sammen med David Hofer. Det ble da bestemt at broder Michael Waldner, fra Sør-Dakota, Bon Homme Colony, skulle ta dette ansvaret på seg selv. Denne forespørselen ble ikke avvist. Vi ble enige om dette fordi vi alle skylder å være lydige.

Vi dro først til England, så til Tyskland og Liechtenstein og derfra dro vi til alle landene til våre kjære forfedre unntatt Russland.

Med Guds hjelp har jeg skrevet ned alt det vi synes var viktig. Det er ikke mulig å fortelle i detalj alt det vi lærte og så på denne reisen, men ved Guds hjelp ønsker vi å beskrive det kort.

Vel, når alt var klart for reisen kom Ordets tjener, Joseph Waldner, fra Huron Bruderhof, til David Hofer i Valley Bruderhof og holdt det vi kaller et farvel-Gebet (bønnemøte). Det ble gjort inderlige bønner til vår trofaste Gud, at Han måtte sende sine engler for å veilede oss og ta vare på våre kjære brødre og føre dem tilbake med mot i sine hjerter, faste i troen og med gode nyheter.

7. januar 1937 ble Ordets tjener David Hofer sendt ut med varme tårer og lagt i Guds beskyttende hånd. Med tungt hjerte tok han farvel med sitt kjære Bruderhof og med sin familie og reiste til Winnipeg. Klokken ti om kvelden 9. januar kom han til Bon Homme Bruderhof i Sør-Dakota. Der var det mye snø og svært kaldt.

26. januar ble det holdt et farvel-Gebet som Ordets tjener David Hofer hadde ansvaret for. Hele gemeiden ble kalt sammen. Hensikten var å be til Herren i inderlig bønn at vår kjære Herre ville sende sine hellige engler for å lede oss på alle våre veier, slik Han gjorde det på Tobias' tid, slik at vår munn og våre tunger må proklamere Hans rene sannhet. Dette er vårt hjerteligste ønske til Gud, gjennom Jesus Kristus, amen!, og at vi må bli beskyttet mot urettferdighet og at Han må bringe oss tilbake til til vårt folk, hele i tro og sunne i kropp. Amen.

Om morgenen 27. januar 1937, begynte vår reise og med tunge hjerter tok vi farvel med hele vår Gemeinde og vi ble overlatt til Guds beskyttende hender. Med Guds hjelp forlot vi Bon Homme Bruderhof på hestesleder. Det var svært mye snø og svært kaldt. Det var en slitsom reise, for veiene var føket igjen på grunn av de store snømengdene. På denne måten kom vi til byen Tabor. Fra Tabor reiste vi med bil til Yankton, hvor vi tok toget til Sioux City, og fra der et stort tog til Chicago.

(fortsettes)

Nådens lynavledere

"Gamle mennesker og syke kan gi seg selv til Gud og bli de mest verdifulle medlemmene av et fellesskap - som nådens lynavledere. 

Det er et mysterium den hemmelige styrken som finnes i kropper som er svake og skrøpelige. Det ser ut som om de gjør noe hele dagen, men de forblir i Guds nærvær.

Deres manglende mobilitet forplikter dem til til å holde deres sinn og deres hjerter fast ved det mest grunnleggende, på kilden til selve livet.

Deres lidelse og deres smerte bærer frukt; de gir liv."

Jean Vanier, her sammen med en av mine troshelter, lillesøster Magdeleine av Jesus, som til tross for stor kroppslig svakhet, tjente Herren trofast. Hun bygget opp et stort arbeid blant de fattige, og reiste i mange land, selv med sin lidelse. Sitatet fra Jean Vanier er hentet fra Community an Growth, side 155. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Algerie: Tidligere muslim som ble kristen dømt til fem år for blasfemi

En 49 år gammel tidligere muslim fra Algerie, som er blitt en kristen, er dømt til fem års fengsel for blasfemiske kommentarer på sin Facebook-side mot profeten Muhammed.

I Facebook-kommentaren, skrev Slimane Bouhafs, at Kristi lys vil overgå Islam. Sammen med kommentaren hadde han lagt ved et bilde som viser islamister som henretter mennesker.

Slimane Bouhafs ble fremstilt for en dommer 7. august.

Islam er offisiell religion i Algerie og blasfemi kan gi harde fengselsstraffer. Maksimumstraffen er fem år.

Det pågår store vekkelser i Algerie. 20. september 2010 traff jeg Youssef Ourahmane, en av lederne for Operasjon Mobilisering, som har stått midt oppe i denne vekkelsen. Han kunne fortelle at 75.000 muslimer har kommet til tro på Jesus de siste årene i Algerie. Siden den gangen har enda flere funnet Jesus som sin Frelser og Herre i dette muslimske landet.

La oss huske Slimane Bouhafs i våre forbønner og la oss fortsette å be for vekkelsen i Algerie.

5 år gammel kristen jente voldtatt av sønnen til en muslimsk landeier

En fem år gammel pakistansk jente ble nylig voldtatt av sønnen til en muslimsk landeier.

Etter den grusomme hendelsen forbød landeieren de kristne foreldrene å melde overgrepet til myndighetene. På grunn av dette fikk heller ikke foreldrene mulighet til å få barnet undersøkt på sykehuset.

Både landeieren og denne familie har fremsatt voldstrusler mot den kristne familien om de melder overgrepet til politiet.

Dette er nok et eksempel på forfølgelsen av våre trossøsken i Pakistan. La oss huske dem i våre forbønner.

Fra ensomhet til tilhørighet

"Å feire er å gi takk for den gaven Gud har gitt oss ved å ta oss ut av ensomheten og gi oss tilhørighet.

Jeg vet at du har akseptert meg og jeg deg. Jeg kjenner dine gaver og ditt mørke. 

Likevel aksepterer jeg deg og forventer ikke mer av deg og jeg gråter ikke over at du ikke er akkurat det jeg ønsket at du skulle være.

Så det å feire handler om å gi takk for alt hva du er og alt vi er sammen."

Jean Vanier (her sammen med medlemmer av en av kommunitetene til L'Arche) sitert i biografien K. Spink har skrevet om Jean Vanier.

Sterke bønnesamlinger i Sør-Korea - bønn om forening mellom nord og sør

En stor bønnekonferanse i Sør.Korea har stort sett ubemerket her i Norge.

Det var i forbindelse med World Prayer Assembly, som ble holdt i Jakarta i 2012, at lederne for The International Prayer Council følte at Gud ville sende en ny bølge av unge mennesker satt i brann for bønn- og misjon. Den bølgen skyller nå inn over oss!

Initiativet ble derfor tatt til å starte noe som har fått navnet "UPRISING, som er ment å være et gobalt bønneinitiativ, bestående av ordinære mennesker for hver nasjon som bærer på et inderlig ønske som å utgjøre en forskjell og influere verden. Derfor ønsker man å samle de som tror at bønn virkelig virker! Nå kalles de som er villige til å kjempe i bønn og som vil søke Guds ansikt for å bringe rettferd og fred til nasjonene. Det er generasjonene - både unge og gamle - man kaller sammen for å be. Mennesker som vil sette en standard for sin generasjon.

Nylig var representanter for 37 nasjoner samlet i Sør-Korea, for å be. Blant annet for at Nord-Korea og Sør-Korea en dag blir en nasjon. Det har vært store bønnesamlinger to steder i Sør-Korea, blant annet i den demilitariserte sonen mellom de to landene. Der har bedere fra alle disse nasjonene stått for å be og velsigne Nord-Korea.

Dette bildet er hentet fra en av disse bønnesamlingene. Det var vært mye sønderknuselse innfor Guds ansikt, mange som har omvendt seg fra sine synder, ropt til Gud for både Sør-og Nord-Korea, og for verden.

Dette gir håp.

Dette bildet er fra en av bønnesamlingene i den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. Jeg kommer tilbake med flere rapporter fra denne bønnesamlingen i Sør-Korea i dagene fremover. Jeg kjenner på en djup glede over å få være en del av denne internasjonale bønnebevegelsen som Gud har reist opp i en tid som denne.

Vårt skjulte liv med Gud

"Det skjulte livet er en avgjørende kvalitet for det åndelige livet. Ensomhet, stillhet, vanlige oppgaver, være sammen med mennesker uten store agendaer, sove, spise, jobbe, leke ... alt dette uten å være annerledes enn andre, det er det livet som Jesus levde og livet Han ber oss om å leve.

Men det er når vi lever det livet andre ikke ser, at vi i likhet med Jesus, kan gå "fram i visdom og alder og velvilje gis Gud, og mennesker" (Luk 2,52).

Det er i det skjulte livet med Gud en sann intimitet med Gud og en sann kjærlighet til mennesker.

Selv i sin aktive tjeneste fortsatte Jesus å trekke seg tilbake til skjulte steder for å være sammen med sin Far. Hvis vi ikke har et skjult liv med Gud, vil vår vårt offentlige liv for Gud, ikke bære frukt."

Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

For videre refleksjon:

"Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. Spurven har jo funnet seg et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine altere, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud!" (Salme 84,3-4)

En av Kinas troshelter - Samuel Lamb - er død

Denne måneden er er det tre år siden en av de mest markante skikkelsene i undergrunnskirken i Kina, Samuel Lamb, døde. Han ble 88 år gammel.

Samuel Lamb, som var baptist, døde lørdag 3. august 2013. Han var pastor for en uregistrert menighet i Guangzhou, som må holde fire gudstjenester hver søndag for å få plass til alle som vil delta.

Samuel Lamb tilbrakt 22 år av sitt liv i fengsel og under svært kummerlige kår i kinesiske fangeleire for sin tro på Jesus. Noen av årene han tilbrakte i fengsel ble tilbrakt i iskalde gruver i hardt slavearbeid. Samuel Lamb visste hva det vil si å lide for Kristus.

Han var født i det sørlige Kina, i et fjellområde med utsikt til Macau. Hans far, Paul Lamb, var også baptistpastor. Samuel forkynte Guds ord første gang da han var 19 år. I alle år var han en utrettelig forkynner av Guds ord, og kompromisset aldri med Bibelens ord. Selv ikke når han måtte utstå harde lidelser.

Hans kone døde i 1977.

Med Samuel Lambs bortgang har den kristne kirke i Kina mistet en av sine troshelter. Hans betydning var enorm, ikke bare i hjembyen, men over hele det veldige Østens rike. Hans navn var kjent over alt. Han vil bli minnet for sin store kjærlighet til Guds ord, hans integritet, ydmykhet og for hans liv i bønn.

Vi lyser fred over hans gode minne.

Narangerei fra Mongolia får høre om Jesus og bestemmer for å følge Ham

Narangerei deltok på en sommerleir for første gang i fjor. Den ble arrangert av School Without Borders, som er en del av baptistenes arbeid i Øst-Europa. Sommerleiren ble arrangert i hennes mongolske landsby.

"Hele dagen gikk hun rundt og holdt meg i hånda," forteller en av arbeiderne fra Russland som arbeider for School Without Borders.

"Vi snakket mye sammen og jeg så at oppførselen hennes endret seg etter at hun lærte Jesus å kjenne. Jeg har bedt for henne gjennom hele året, og i år når vi holdt vår sommerleir så jeg at hun fulgte så ivrig med når vi hadde vår andaktstund. Etterpå snakket vi om synd og frelse, og Narangerei bestemte seg for at hun ville at Jesus skulle bli hennes Frelser og Herre. Øynene hennes strålte når hun fortalte at hun visste at Jesus hadde hørt hennes bønn og at hun ville fortsette å be hver eneste dag. Når jeg gav henne en Bibel på mongolsk ble hun overveldet av glede og sa at hun ville lese den sammen med familien sin hver dag."

Dette er nok et eksempel på at sommerleirene som arrangeres hvert år i Øst-Europa bærer rik og varig frukt. La oss be for disse leirene, planleggingen av neste års leire, for lederne og for alle barna- og ungdommene som deltar.