Guds verksted hjelper enker og enslige mødre og mennesker i nød

Chris Williams (bildet) er en pastor etter Guds hjerte. Han har åpnet bilverksted hvor enker, enslige mødre og folk med dårlig råd får reparert bilene sine gratis. Verkstedet heter *Guds verksted'.

Det skriver nettstedet People.com

Pastor Chris, som han heter på folkemunne, var på vei hjem fra kirken en regnvåt kveld i Montgomery Texas, da han ser en mor og hennes sønn, som begge tilhørte hans forsamling, gå langs en av hovedveiene. Han stanser dem og tilbyr dem skyss samtidig som han spør hvorfor de er ute i et slikt ufyselig vær. Moren kunne fortelle at bilen hadde stått på verksted i flere måneder, og at hun ikke hadde råd til å hente den.

"Der og da bestemte jeg meg for at dette måtte vi gjøre noe med," forteller pastor Chris til People. For denne kvinnen var ikke den eneste han hadde møtt som slet med økonomiske problemer. Pastor Chris bor på landsbygda, og de som bor der er helt avhengige av bil for å komme seg på jobb.

'Uten bil, ingen jobb," forteller pastor Chris, "men problemet er at det er mange som ikke har råd til å betale for å ha bilen på verksted. Det dreier seg om enker, enslige mødre og andre vanskeligstilte."

Pastor Chris fikk samlet inn penger, fikk skaffet seg et verksted og flere menn, noen av dem pensjonister, stiller opp gratis, mens andre donerer penger til bildeler.

Til nå har 'Guds verksted' reparert 200 biler og satt i stand 100 biler som i utgangspunktet ikke var kjørbare. Aldeles gratis. For de som er nederst på samfunnsstigen.

"For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg." (Matt 25,35)

"En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød..." (Jak 1,27)

Foto: People.com

Den virkelige historien om Jesu fødsel

Jeg simpelthen elsker advent og jul. Folk er annerledes da. Mye mer åpne, snille, hjelpsomme, imøtekommende. Tar seg tid til å besøke hverandre, og de tåler at man snakker om Jesus.

Det er kommersialiseringen og tivoliseringen jeg ikke orker. Forflatingen av julebudskapet. Heller ikke idylliseringen av Jesu fødsel, slik at alt blir så innpakningspent.

For går vi til evangeliene så males det et annerledes bilde:

Landet hvor hendelsene finner sted er okkupert av en nådeløs og grusom okkupasjonsmakt. Ei ung tenåringsmor må gi seg av sted på en strabasiøs reise fra Nasaret til Betlehem, mens hun er høygravid. Det går sikkert rykter om graviditeten. Folk stoler ikke helt på historien om noen jomfrufødsel. Mens de er underveis kommer veene, og Josef og Maria finner ikke noe husrom og må ta til takke med en grotte hvor dyrene søkte nattely.

Senere må de begi seg ut på en mye lengre reise. Denne gang på flykt til et annet land.

Jeg vet ikke om du har tenkt på der, men Jesus ble født i fattigdom, måtte legges i en dyrekrybbe; det luktet dyr og dyremøkk. Dette var Han som er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Og han ble flyktning. Maria og Josef og Jesus søkte asyl i Egypt.

Ville en slik familie fått asyl i Norge i dag? Flyktninger fra Midt-Østen, som flyktet fra en okkupasjonsmakt og en despot som sto dem etter livet?

Ikke mye idyll over dette. Men realisme.

For noen dager siden kom jeg over dette maleriet. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det er et av de sterkeste maleriene som fremstiller 'juleevangeliet' jeg har sett. En utslitt høygravid Maria, Jesu mor og Josef. De må ta seg en pust i bakken. De var ingen overmennesker. Deres kropper ble slitne. Inntrykkene var mange. Frykten var sikkert der. Om fødselen skulle gå bra under slike forhold.

I dag vil jeg sette meg ved deres side. Klyve inn i fortellingen. Bli stille. Lytte til hva Josef og Maria har å fortelle om hvordan det virkelig var: Vandringen til Betlehem, fødselen, reisene, slitenheten, frykten. Fortell Josef! Fortell Maria! Jeg lytter.

Har du tid til å lytte? Eller har du det for travelt?

En prøvd munk

En person som har kommet til å bety mye for meg er en russisk munk: fader Johannes av Valamo 1873-1958). Han er det russerne kaller en starets, en åndelig veileder rikt utrustet med nådegaver, særlig evnen til å skille ånder, og tale profetisk.

Det som tiltaler meg så sterkt med fader Johannes er denne hellige mannens menneskelighet! Det kan jo høres ut som en motsetning, men er ikke det. Jeg sikter til en periode i hans liv hvor denne prestmunken var forstander for Hellige Trifons kloster i Petsamo ved Nordishavet. Elleve år tilbrakte han i disse svært hardføre områdene. Forholdene var svært vanskelig. Fader Johannes slet med depresjon og alkoholmisbruk. Livet ble for vanskelig. Slik kan det gå med oss alle.

Ledelsen ved Valomo kloster i det russiske Karelen, hvor fader Johannes hørte hjemme, fikk hentet fader Johannes hjem igjen. Dit hadde han lengtet alle disse årene. Her fikk han hjelp og omsorg, og her leget Gud de indre sårene til fader Johannes. Gud reiste ham opp igjen.

Da han var 65 år ble han valgt til hele klosterets skriftefar. Det oppdraget hadde han helt frem til hans død, i 1958. Fra perioden 1939 til 1956 er det bevart et utvalg sjelesørgiske brev, som for noen år siden ble utgitt på svensk. Jeg er så heldig å ha et eksemplar, som er en riktig gullgrube. Her er erfaringsbasert visdom. Destilert gjennom lidelsessamfunnet med Jesus.

I dag er det minnedagen for fader Johannes av Valamo. Vi feiret hans minne på onsdag i Kristi himmelfartskapellet. Nå skal jeg bruke litt av lørdagskvelden til å lese hans brev.

Et arme av brennende forbedere som vet hvordan de skal be

"I dag forbereder Herren et arme av forløpere som vet hvordan de skal be og gå i forbønn. De vil ryste himmelen og jorden med kontinuerlig djup forbønn. Du vil finne dem  liggende på gulvet i djupe stønn i mange timer, gråtende for de fortapte. Du vil finne dem i fødselsveer for den neste store oppvåkningen.

For på samme måte som Herren brukte Jonathan Edwards i The First Great Awakening og Charles Finney i The Second Great Awakening, så vil det komme en tredje som ikke bare vil nå USA, men også Canada og fortsette verden over. Nok en gang beveger Herren seg over djupene og vannene, og forbereder et arme av forbedere som vil be til dette skjer - ikke bare et menneske, men en arme av glødende troende som Daniel Nash, John Hyde og Rees Howells.

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C): Bjørn Olav Hansen

Daniel Nash, den personlige forbederen til Charles Finney, som dro i forveien og levde i bønn i ukesvis forut for vekkelseskampanjene til Finney.

Rees Howells, forbederen fra Wales, en av vår tids store bønnekjemper. En biografi om hans spennende bønnetjenesrte er nylig utgitt på norsk av Prokla Media. Boken har tittelen "Bønnekjempen som endret Europa". Anbefales på det aller varmeste.

John Hyde, kalt Indias bønneapostel. Sto selv i store vekkelser. Kunne be sammenhengende i dagevis.

Uutslukkelig lengsel etter Herren

"Paulus hadde vidunderlige opplevelser med Herren, og gjennom hele sin tjeneste var daglig i kontakt med det overnaturlige. Men like fullt var hans blikk og hans dypeste lengsel rettet mot Guds egen person. Hans mål var å lære Kristus å kjenne! Og på grunn av denne brennende lengselen, var han beredt til å oppgi alt annet.

Den samme lengselen burde karakterisere alle oss kristne, slik at vi daglig søkte Guds åsyn. Vi skulle brenne med den samme ilden som brant i Paulus, i Jeremia, i Moses... Dette var menn som ikke var fornøyd med status quo. Hele tiden ville han ha mer! De tørstet etter Gud, de lengtet etter å se hans herlighet. 

Israelfolket vandret i lyset fra det guddommelige nærværet på en mektig måte. Men like fullt søkte de ikke Gud, de var ikke opptatt med å elske og lyde ham mens de vandret gjennom ørkenen. Men Mose holdning var helt annerledes! Folket ropte: 'Vi vil ha vann! Vi vil ha mat!' Men Moses ba: 'Vis meg din herlighet! Jeg vil bli kjent med  deg! Jeg vil lære deg å kjenne!' I forbindelsem med Guds åpenbaring sier Salme 103,7:

'Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn.'

Har du tenkt på hvorfor det var Moses som fikk kunnskap, ikke folket?

Grunnen var ganske enkel: Moses ba om det. Ifølge 2.Mos 33,13 ropte han: 'Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg...' Og Gud svarte på den bønnen.

Herren lengter etter å åpenbare seg på en herlig måte i våre liv, men alt avhenger av hvor mye vi tørster etter Den Hellige Ånd."

- Claudio Freidzon, argentinsk pastor og vekkelsesevangelist fra Assemblies of God, i boken: 'Hellige Ånd, jeg tørster etter deg.' Prokla Media 1997, side 14. Norsk oversettelse Jan-Kristian Viumdal.

Når tiden er inne

"Jesus kom når tiden var inne. Han kommer tilbake når tiden er inne. Der Jesus Kristus er der er tiden inne.

Vi opplever ofte at tiden er full av tomhet. Vi håper på at i morgen, neste uke, neste måned eller neste år så kommer viktige ting å skje.

Men iblant opplever vi at tiden er inne. Det er når det virker som om tiden står stille, som om det som har skjedd, det nåværende og det fremtidige sammenfaller, som at alt finnes der vi er og som at Gud, vi og alt som finnes er blitt forenet til en fullendt enhet. Slik er Guds tid.

"Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven" (Gal 4,4), og når tiden er inne kommer Gud til å "sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord" (Ef 1,10). Det er når tiden er inne at vi møter Gud."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Abortlov, apati, vantro og underets Gud

Hvor var du når Oddvar Brå brakk staven, er blitt et ordtak. Jeg undrer meg om Herren en dag vil spørre: Hvor var du når bønnekampen for det ufødte barnet pågikk i Norge? Fulgte du med eller sov du i timen?

Det er få ting som har overrasket meg og gjort meg så skuffet som å se den lunkne mottagelsen bestrebelsene med å gjøre visse endringer i den nåværende abortloven, har fått blant kristne. Mange mener det er helt umulig at den kan endres. Umulig i menneskelige øyne, ja, men er noe for vanskelig for Gud? Hvor kommer denne vantroen fra? Har vi virkelig ikke tro for at Gud fremdeles kan gjøre under? Det er virkelig sant det David Wilkerson sa om Norge, når han var på sitt siste besøk her til lands. Da hadde han spurt Gud om hva som særpreget Norge, og fått til svar: apati.

Nå har til og med Jonas Gahr Støre fått tro for at det kan skje endringer i abortloven i og med eventulle regjeringsforhandlinger. Det skriver nettutgavene til både Dagen og Vårt Land. Men den troen deles ikke av en del kristne.

En talsmann for noe av det mest negative synet i sakens anledning skriver i en kommentar:

"Dette er bare forsøk på å piske opp en stemning. Støre vet like godt som alle andre at det ikke er noe flertall i Stortinget for å skjerpe inn abortloven. Men når enkelte i KrF og Høyre først har kastet seg på denne bløffen kan vel Ap følge opp. En helt unødvendig debatt som vi hadde vært spart for dersom de regjeringskåte i KrF hadde vist et visst minstemål av anstendighet."

Jeg avstår fra å nevne hvem som har skrevet dette, fordi personen oftest svarer med stygge personangrep, men det må være lov å spørre hvor troen på Guds undergjerninger er blitt av? Når ble endringer i abortloven 'en helt unødvendig debatt' for en kristen som vil holde seg til Guds bud?

Hva om vi opplevde en endring av abortloven hva angår den såkalte 'Downs-paragrafen' og de såkalte 'tvillingabortene'? Hadde ikke det vært fantastisk? Selv om loven kanskje ville endres igjen ved et eventuelt regjeringsskifte? Noen liv ville vært reddet! Betyr ikke hvert eneste barn vi kan redde noe?

Skal vi bare si: Det nytter ikke! Det kommer ikke til å skje. Det er bare en bløff?

Kanskje det er grunn til å minne hverandre om Jesu ord: "Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden." (Luk 18,8)

Vi kan ha ulike politiske synspunkter, men for meg er det noe som står over partipolitikken: Respekten for livet. For Guds ord. For Guds bud. Derfor vil jeg alltid tale barnets sak - også det ufødte livs sak.

Det koster. Sjeldent har vi sett et større antikristelig raseri i det norske folk som nå, hva angår spørsmålet om abortloven, og sjeldent har vi sett mer apati og vantro som nå i det norske kristenfolk. Det er NÅ det gjelder å be. Om litt er denne mulighetens dør stengt. Tenk om det var Gud som åpnet den, og utfordrer oss til å be - og så er vår reaksjon: Det er en bløff. Det er umulig.

Selv om folk blir sinte på meg, og jeg får stygge kommentarer og eposter, fortsetter jeg å be om et under. Jeg tror på underets Gud.

Den virkelige Lucia

Opprømte barn, lussekatter og stressede foreldre. Det er Luciadagen i et nøtteskall for mange. Få, om noen kanskje, tenker på at dette er en av kirkens martyrdager. En dag om troens heltemot, lidelse og død. Det er liten sammenheng mellom Luciafeiringen, som er svært sekularisert, og den virkelige Lucia.

For alle som er opptatt av martyrkirken og dens betydning for troende i dag - og kanskje enda mer i fremtiden, når presset mot kirken vil øke - burde historien om Lucia og andre martyrer hentes frem igjen. Deres historier kan hjelpe oss til å holde ut og forbli trofaste mot den Herre Jesus:

Lucia, hennes navn betyr lys, var en kristen kvinne fra Syrakus som ble martyr under de store kristenforfølgelsene under keiser Diokletian på begynnelsen på 300-tallet. Siracusa eller Syrakus er den historiske hovedstaden på Sicilia.

Legendematerialet om Lucia er stort og omfattende, og jeg skal ikke dvele ved det, bare stanse ved den historiske fellesnevneren: Lucia hadde mot til å stå opp for sin kristne tro på tross av tortur og død. Det lyset hun bar på i sitt indre lyser fremdeles.

La det lyset inspirere oss til å være modige og holde fast ved troen på den Herre Jesus, selv om det koster. Kanskje vi kunne bruke denne spesielle martyrdagen til å tenne et lys og be for den lidende kirke.

Motgangens velsignelser skaper sangen

I en av mine sitatbøker - jeg har i flere år samlet på sitater - har jeg skrevet ned et sitat som jeg har tenkt mye på den siste tiden. Dessverre vet jeg ikke hvem som er opphavsmannen, eller hvor jeg har hentet det fra. Etter at jeg mistet evnen til å skrive med hånden, og dette er et av de siste sitatene jeg har skrevet ned mens jeg ennå kunne skrive, er det blitt borte for meg.

Men det lyder som følger:

"Hvis vi tar bort steinene mister elven sin sang."

Det er djup visdom. Stans litt opp og tenk på det.

Motgang må til om vi skal modnes og foredles.

I denne sammenhengen leser jeg Salme 62,5 fra en engelsk oversettelse. Oversettelsen til norsk er gjort av meg:

Jeg blir stående i absolutt stillhet,
taus foran den jeg elsker,
ventende så lang tid det tar
for Ham til å redde meg.
Bare Gud er min frelser,
og Han vil redde meg.

Når man dømmer alt og alle

Jeg slutter ikke med å forundre meg over folk som bruker så mye av sin tid på sosiale medier til å opptre som teologiske dommere. Det meste er galt. Ved hjelp av klipp-og-lim videoer har de funnet bevis på både det ene og det andre. Den  er under innflytelsen av det, en annen av noe annet. Noen av New Age, andre av Den romersk-katolske kirken, andre av kundalini, og hva det nå enn må være. Mens de selv har alt sitt på det tørre, og Herren har ikke noe å usette på dem. Om Herren kom i dag, ville de blitt med i opprykkelsen, mens det er heller tvilsomt med de andre.

For det er de som har rett. Alle andre tar feil. De bedømmer vekkelser, enkeltpersoner, bevegelser. Med et pennestrøk, så er alt galt. Få av dem besitter noen teologisk kompetanse, men likevel eier de visst allslags kunnskap - også om folks motiver. Selv liker de ikke kritiske spørsmål. De ville ikke ha likt at noen laget en klipp-og-lim video om dem, men så lenge det gjelder andre er det ok.

"Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg", er et ord som er blitt så alvorlig for meg.

Betyr det at vi ikke skal bry oss om vranglære og forførelser? Det skal vi. Men ikke all lære som avviker fra MIN oppfatning er ikke nødvendigvis vranglære, og ytringer jeg ikke liker, behøver ikke være forførelser.

Vi trenger virkelig evnen til å skille ånder. Det er tydelig at en del av disse sinte menn og kvinner, med liten eller ingen teologisk utdannelse, ikke har den evnen. Dessuten mangler noen av dem både sosiale antenner og vanlig folkeskikk. Men det er tydelig at sinte kommentarer for dem er ensbetydende med Åndens frukt.

Turbulente tider og en kommende oppvåkning

10. desember skrev min gode venn Roy Godwin en bloggartikkel med et tidsaktuelt profetisk budskap, som er svært aktuell, ikke bare for hans hjemland Wales, men også for Norge. Derfor har jeg valgt å oversette den til norsk:

"Vi lever virkelig i en forunderlig tid. Mens jeg skriver dette. debatterer parlamentet her i Storbritannia fremtiden etter Brexit. Regjeringen er splittet; Parlamentet er splittet; nasjonen er splittet. Forvirring og usikkerhet preger hverdagen. 

Men det er ikke bare Storbritannia som forsøker å finne sin plass i verden. Ser vi på fremveksten av ytterliggående høyrepolitikk rundt omkring i Europa og utenfor, ser vi en pågående rystelse.

Men, vår Gud regjerer! Uansett hva som skjer, er det Han som regjerer! Jesus lever for evig. Det kan være at historien tar noen uventede og uønskede u-svinger, men den er likevel ikke helt ute av kontroll - vår Gud regjerer! Vi kjenner avslutningen like fra begynnelsen, og i dette ligger vår tillit. Solid. Uforanderlig. Ubevegelig.

Mot dette bakteppet ser vi Gud strekke ut sine hender for å velsigne og helbrede. Han fortsetter med å oppmuntre oss om at Han kommer til å forløse en mektig oppvåkning tvers over Wales som vil antenne vekkelser i andre nasjoner, akkurat slik Han har gjort tidligere.

Vi har nettopp kommet hjem fra en ti-dagers rundreise i Norge hvor en bemerkelsesverdig forbindelse har vokst frem mellom Ffald y Brenin og norske kristne og ulike bevegelser. Vi er overbevist om at en betydelig oppvåkning er startet i dette vakre landet, og vi fryder oss med dem. Hva angår Wales sier vi: Kom, Hellige Ånd!

Kan en nasjon forandres på en dag? Vårt svar er totalt utvetydelig: Ja, ja, ja!

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Roy Godwin, forfatteren av bestselleren 'Stømmer av nåde', sammen med  kona Daphne, hjemme i stua vår på Gjøvik. (Foto: May Sissel Hansen)

Israelsvenner som sprer jødehat

For en del år siden fikk jeg mye verbal pepper fordi jeg ikke var interessert i å lese en bok med tittelen: St.Peters himmelnøkler. Boken er i følge Wikipedia et 'rabiat angrep på den katolske kirke', og i følge denne kjente Israel-vennen ville den hjelpe meg til å avsløre hva den kirken står for. Han mente jeg trengte det, siden han mente at jeg 'leflet med den katolske kirke'. Vel, jeg leste ikke boken.

I dag ble jeg minnet om forfatterens navn: Marta Steinsvik (bildet), i forbindelse med noe Ervin Kohn, skriver på sin Facebook-profil. Der forteller han at Oslo kommune har oppkalt en egen gate etter Marta Steinsvik.

Men hvem var hun så, denne Marta Steinsvik?

Kort fortalt en av Norges verste antisemitter!

Marta Steinsvik reiste land og strand rundt for å propagandere for det kjente antisemittiske løgnskriftet 'Sions Vises protokoller'. Hun holdt også en rekke foredrag om 'jødenes destruktive innflytelse', og ivret for å få gjeninnført den såkalte 'jødeparagrafen' i den norske grunnloven.

Det var altså denne personen den ihuga Israels-vennen ville jeg skulle lese! Det forteller meg nok en gang at en del norske Israels-venner bør rydde litt på loftet, og jobbe litt mer seriøst med hva de sprer  videre på sosiale medier. For ikke mange dagene siden skrev jeg om norske Israels-venner la ut linker til den høyreekstreme nettsiden "Frie nasjonalister", som helt åpenlyst sprer jødehat på sin Facebook-side og som kommer med hatytringer mot navngitte norske jøder. Årsaken er kanskje at samme nettside legger ut sterk kritikk av norsk asylpolitikk. Men norske Israelsvenner må bli mer kritiske og sjekke bakgrunnen for hva de sprer videre på nett. Og det er heller ikke så mange år siden kristne gikk mann av huse for å lytte på en norsk forkynner som reiste land og strand rundt for å snakke om Jesu gjenkomst. Han hadde funnet et avslørende dokument som virkelig avslørte et antikristelig komplott i endens tid. Hvilket dokument var det? Sions Vises protokoller!

Ingen reagerte. Jeg tok den gangen kontakt Vårt Land som skrev om saken, blant annet intervjuet de den nordiske bønnelederen Kjell Sjöberg som sammen med andre kunne bekrefte at avsløringene forkynneren kom med, var bygget på et av de mest kjente antisemittiske løgndokumenter i historien. Forkynneren beklaget det hele, men det utrolige skjedde: Hans pastor mente dokumentasjonen forkynneren hadde  brukt var sann! Han avviste vår kritikk! Han forsvarte med andre ord bruken av Sions Vises protokoller.

Slik kan uvitenhet føre til tragiske slutninger, som fører til at vi som er Israels-venner, er med på å spre antisemittisme og reinspikka jødehat. La oss sjekke ting før vi sprer ting i sosiale medier, og om det er noe vi er usikre på, ta kontakt med organisasjoner som Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, Ordet og Israel eller Karmel-Instituttet, Holocaust-senteret eller direkte til Det mosaiske trossamfunn i Norge.

Foto: Wikipedia

Nytt seminartilbud

"Å forsones med livet slik det ble" er tittelen på et helt nytt seminartilbud som tilbys menigheter og foreninger. I dette djupt personlige seminaret deler Bjørn Olav Hansen (bildet), egne erfaringer med kronisk sykdom. Han berører spørsmål som: 'Når troen settes på prøve', 'når man ikke blir helbredet', 'om å tilbe Gud med smerter', 'hvordan møte kronisk syke', 'våre Gudsbilder' og 'himmellengsel'.

Det er noen få ledige datoer våren 2019, mens det er mye ledig høsten 2019. Seminaret tar tre-fire timer.

For booking: send sms til 90525875 så ringer vi deg opp igjen, eller ring 99621281 og snakk med May Sissel. Du kan også skrive til: bjornolav58@gmail.com

Bjørn Olav holder også seminaret: 'Å be med hvilepuls - hvordan fjerne prestasjonsangsten for å be."

Dette er et seminar mange menigheter i ulike kirkesamfunn har holdt, og tilbakemeldingene har vært mange og gode. Mange har fått hjelp i sitt hverdagslige bønneliv etter at de har lært sin egen bønnerytme å kjenne.

Bjørn Olav tar også på seg prekeoppdrag for enkeltmøter/gudstjenester.

Irettesettelse

Heidi Baker (bildet), misjonær til Mosambique, skrev noe på sin Facebook-profil her om dagen, som er svært aktuelt for mange oss. Dette synes jeg var så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk, så mange kan få del i det:

"Ingen av oss liker å bli irettesatt. Men når Gud irettesetter oss, gjør Han det til gode for oss.

Hebr 12,11 forteller oss: 'All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.'

Mange av oss ønsker oss rettferdighetens frukt, og vi ønsker alle fred, men vi er ikke alltid like glad for de metodene Gud bruker for å gi oss dette.

Jeg har hørt så mange prekener i det siste som ikke nevner Guds straff, irettesettelser eller dom. Det alle ønsker å snakke om er å elske mennesker, velsignelsene ved det å være en kristen, glede, frihet, nåde, tilgivelse og Guds godhet. Vi er redd for at noen skal føle seg ukomfortable. Vi snakker som sportstrenere som roper ut: 'Du er hode og ikke hale! Du kan gjøre alt! Vær best i alle ting! Du er en overvinner!'

Alt dette er sant. Men det er bare halve historien. Det er ikke alt hva Bibelen sier. Vi blir advart mot å ta lett på Herrens irettesettelse fordi det er gjennom den vi forstår mer av Hans kjærlighet.

I Hebr 12,5-6 leser vi:

'Har dere glemt den formaningen som taler til dere som barn: Min sønn, forakt ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av.'

Gud ønsker at vi skal forstå at vi står i en relasjon til ham. Vi er hans elskede barn. Hva slags kjærlige foreldre er det som aldri korrigerer deres barn? Det er nettopp fordi han elsker oss og aksepterer oss som sine barn at vi irettesettes av ham..

Kanskje du går gjennom en vanskelig tid hvor Gud korrigerer deg akkurat? Hvis du gjør det, forsøk da å husk at dette er hans tegn på at hans elsker deg og har sterke følelser for deg."

Ny EU-undersøkelse bekrefter økende antisemittisme i Europa

En helt ny EU-undersøkelse offentliggjort i dag bekrefter det vi lenge har visst: antisemittismen i Europa vokser.

Undersøkelsen viser at ni av ti europeiske jøder mener at det er blitt mer antisemittisme de siste fem årene og mer enn hver fjerde sier at de minst enn gang er blitt trakassert det siste året.

Det er EU's byrå for grunnleggende menneskerettigheter som har gjennomført undersøkelsen blant 16.400 jøder i Belgia, Danmark, Frankrike, Tyskland, Ungarn, Italia, Nederland, Polen, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike.

Selv om inngen norske jøder er spurt i denne undersøkelsen, fordi det er en undersøkelse gjort av EU i EU land vet at det er mange norske jøder som blir utsatt for trakassering.

Illustrasjon: Wikipedia.

Hverdagslykke

Hjemmesykepleien har akkurat gått igjen. May Sissel er ute for å handle litt. Jeg har småpratet litt med bikkja. Vi har alltid en god prat om morgenen. Den har kroet seg ved føttene mine, og er allerede langt inne i drømmenes verden. Det rykker i labbene. Den er nok på løpetur. Poirot har vært litt tufs noen uker, men er heldigvis på bedringens vei.

Det er stille i huset. Jeg har lagt innpå litt ved og fyrt opp i ovnen. Nå nyter jeg to brødskiver med rekeost, og et par søte tomater. Jeg har brygget meg min Yorkshire tea. Lager såpass mye at jeg fyller noe over i en termokopp, så jeg har til litt senere.

Jeg elsker stillheten i huset.

Nå skal jeg fortsette lesningen av 1.Samuelsbok, som er formiddagslesningen min for tiden, før jeg fortsetter lesningen av en bok jeg holder på med. Denne uken har jeg ingen prekenforberedelser. I går talte jeg i Brumunddal baptistkirke om å ha en far i himmelen, som vet hva vi trenger, før vi ber Ham om det.

Kroppen, særlig høyre hånd, lever sitt eget liv, med skjelvinger. Underlig dette, at man ikke har kontroll på egen kropp.

Men i dag skal sjelen og ånden få pleie, og kroppen hvile.

Det durer i ovnen, det  durer i bikkja, det knepper litt i huset på grunn av vinden.

Hva er dette?

Hverdagslykke!

Hindringer for bønnesvar

"Da søkte David Herrens åsyn..." 2.Sam 21,1

Det er tider da vi med store anstrengelser bærer vår bønn frem for Gud, men ikke får svar. Allikevel prøver vi aldri å finne ut hvorfor! For hvordan kan vi tro at Gud vil svare bønner som ikke er i samsvar med hans natur? Det gjelder for oss å finne nøkkelen til bønnelivet. Det var nettopp dette David forsøkte under den langvarige tørken som kapitlet handler om.

Han ikke bare ropte til Gud: 'Denne tørken har vart i tre år. Vis oss nåde og gi oss en rik høst dette året.' Nei, han søkte frem for Herrens ansikt. Hadde Gud noe å si om situasjonen? Til det spørsmålet som direkte ble rettet mot ham, ga Gud et direkte svar, og med det en nøkkel til bønnesvar.

Det viste seg at Saul ved å drepe noen av gibeonittene direkte hadde gått mot Guds vilje, som var at Israel skulle vise dem nåde. Riktignok hadde han gjort dette i nidkjærhet for Herren, men like fullt hadde han syndet. Gud vil ikke tillate at høytidelige løfter blir brutt. Så det var noe her som måtte gjøres godt igjen.

"Og deretter hørte Gud landets bønn," står det i vers 14. 

David hadde funnet nøkkelen.

- Watchman Nee i: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 240-241

Om å se andre gjennom korset - noen viktige spørsmål

Om vi begynte med å se mennesker gjennom korset, hva ville ikke skje da? Om vi begynte å se dem som tilgitte, forsonte med Gud? Slik vi selv er blitt tilgitt og forsont. Ikke på grunn av noen fortjeneste, men alene av Guds nåde.

Tenk om vi kledde av oss vår overlegenhet, våre spissfindigheter og kjepphester, om fikk se at den som sitter foran meg er en person som også bærer på usikkerhet, frykt, ikke vet alt og av og til tviler? Som meg selv, bare at jeg er flink til å skjule der. Om vi lyttet mer enn vi snakket?

Om jeg trådte ut av den belærende rollen, og ble elev?

Om jeg oftere ba om tilgivelse for harde ord, raske slutninger om andre?

Om jeg var rausere med å tilgi andre?

Om jeg lyste Herrens velsignelse over andre, i steder for å snakke stygt om dem eller baktale dem?

Kunne det være at andre da så Jesus i oss?

Hva ville skje da?

Bli barn i Barnet

"Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn" (Joh.1,12). Forutsetningen for at vi kan bli Guds barn, er at vi tar imot ham som i sitt vesen er Guds barn, Guds enbårne sønn, Ordet som ble menneske. Vi blir ikke Guds barn ved en generell tro på Gud, men bare ved å tro på hans Sønn.

Selv i vårt sekulariserte samfunn tror de fleste mennesker på en diffus, transcendent virkelighet eller en høyere makt. En uutviklet Gudstro hører med til menneskets opprinnelige egenskaper. Det er ganske enkelt å tro på en slik udefinerbar guddom. Men det er ikke like lett å tro på en Gud som blir menneske.

I Jesus kommer den Gud vi ikke kan forstå fullt ut, så tett innpå oss at hans uutgrunnelighet nesten blir skremmende for oss. At Gud blir menneske, betyr ikke at den uendelige og ubegripelige blir endelig og begripelig, men at hans ubegripelighet utfordrer oss enda mer. Hvordan kan et menneske med sine begrensninger være en ubegrenset Gud?

Foe mange er det å tro på inkarnasjonen helt meningsløst. Men hvis du hører til dem som tror på at mennesket Jesus Kristus er Faderens Ord, lys av lys, sann Gud av sann Gud, da har du tatt imot ham og har barnerett hos Gud. Å ta imot ham er noe annet enn høflig å ta imot fornemme gjester eller bekjente. Han er selve livet. Hvis du tar imot ham, innebærer det at du slipper ham inn i ditt liv, i det du tenker, føler og gjør. Du kan ikke la være å bli Guds barn hvis du lar Barnet, den enbårne Sønnen, få komme til deg slik at han kan leve ditt liv."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum Forlag 1994, side 367.

Willam Tyndale - martyr for evangeliet

'Martyr for evangeliet', 'Den engelske Bibelens far', "Englands apostel."Det er bare tre av mange benevnelser på William Tyndale, hvis minnedag er i dag. Vi kunne ha føyd til 'språk-begavelse'. Tyndale, snakket nemlig i tillegg til morsmålet engelsk, flytende fransk, gresk, hebraisk, tysk, italiensk, latin og spansk.

Kirken i Rom hatet ham og jaktet på ham. Bibelen som han ville få oversatt til engelsk, ville Den romersk-katolske kirken ikke vite noe av og da han, modig som han var, talte kong Henrik 8 midt i mot, fordi han ville skille seg, pådro han seg kongelig vrede og i 1535 ble han pågrepet og anklaget for heresi - vranglære. Han ble dømt og henrettet året etter. Bundet til en påle, klar for å brennes, ba han om at Gud måtte åpne kongens øye for sannheten. Dette skjedde i en liten belgisk by ved navn Vilvoorde.

William Tyndale bar på en djup lengsel etter å gi vanlige mennesker del i evangeliet ved å gi dem muligheten til å lese Bibelen selv. Slik ble han på mange måter 1400-tallets reformatoriske morgenstjerne. Det er Tyndale som i en samtale med en katolsk prest skal ha sagt:

"Hvis Gud lar meg leve noen år til, skal jeg sørge for at en gutt som går bak plogen, vet mer om Skriften enn du gjør!"

Da stiller man seg lagelig til for hugg, bokstavelig talt. Det viser martyrhistorien oss.

William Tyndale's bibeloversettelse skulle danne utgangspunktet for King James oversettelsen av 1611. Det er antatt at så mye som 83 prosent av denne bibeloversettelsen bygger på Tyndale's oversettelse. Tyndale skulle også inspirere en annen William, nemlig Shakespeare, som bygget videre på William Tyndale's språklige arbeid med Bibelen.

Her er en dokumentarfilm om William Tyndale:

https://www.youtube.com/watch?v=IuDL_CT_4eM

Her kan du høre Steven Lawson tale om William Tyndale og boken han har skrevet om ham:

https://www.youtube.com/watch?v=T48ZVtcdEHM

Her er John Piper om Tyndale:
https://www.youtube.com/watch?v=QauhN9GVkI8