Terroraksjoner mot europeiske kirker?

En spektakulær terroraksjon mot Vatikanet eller en europeisk kirke?

Det er ingen umulighet. Fransk politi har de siste fem månedene avslørt fem planlagte terrorangrep, og italiensk politi utstedte nylig en arrestordre på 18 afghanere og pakistanere fra en antatt terrorgruppe de mener kan ha planlagt et angrep mot Vaktikanstaten (bildet).

I Frankrike forelå det planer om angrep mot to kirker.

Høres det usannsynlig ut? La oss heller spørre oss selv: hvorfor skulle det ikke skje på europeisk jord? Hvorfor skal vi være forskånet fra terrorangrep mot våre kirker, når våre trossøsken i så mange land har opplevd det? Islamister skåner ingen kirker i Irak, Syria eller Egypt. Verken mennesker eller bygninger. Vi som bor her oppe i det høye nord lever ofte i en slags rosa sky hvor vi innbiller oss at det onde ikke kan ramme oss.

Jesus har ikke gitt oss noen garantier for at vi ikke skal bli forfulgt. Heller tvert om. Forfølgelse er normalkristendom!

Apostelen Paulus skriver:

'Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

Selv om dette er skremmende, må det ikke ta motet fra oss. Spørsmålet vi må stille oss er følgende: Er din tro verd å dø for? Hva betyr den for deg - egentlig - når alt kommer til alt?

Sår som leger

'Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår, fysisk, følelsesmessig, psykisk og åndelig. 

Det viktigste spørsmålet er ikke: Hvordan skal jeg skjule sårene? slik at de ikke behøver å være sjenerende, men: Hvordan kan jeg anvende dem i tjeneste for andre? Når sårene ikke lenger gjør oss skamfulle men blir til legedom, så er de blitt sår som leger.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død gir glede og liv. Hans fornedring ledet til herlighet. Hans utstøtelse ledet til kjærlighetens fellesskap. Som Jesu etterfølgere kan til og med vi la våre sår gi andre helbredelse'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Usbekisk politi slår til mot baptister

De siste to månedene har tre baptister blitt arrestert i Usbekistan fordi de åpenlyst har vist at de er kristne. De tre har sittet fra syv til 15 dager i fengsel. I Tashkent-regionen har en av lederne for Rådet for baptistkirker, Doniyor Akhmedov (bildet) blitt ilagt en bot tilsvarende treårs minimums satser for bøter i denne kategorien. Det ble tilleggsstraffen etter å ha sittet 15 dager i fengsel.

Det er Forum 18 som melder dette. En slik bot er svært vanskelig å få betalt for de som har lite penger fra før av. La oss spesielt huske Doniyor Akhmedov i våre forbønner.

De to andre fengslede er en baptist fra Bukhara, som sonet syv dager i fengsel på grunn av 'illegal virksomhet'. En annen baptist, Murodjon Rakhimov, ble arrestert 17. april, men løslatt samme dag. Politiet forbereder sak mot ham.

Kristne - og særlig baptister - har vært utsatt for forfølgelse og trakassering fra usbekiske myndigheter i mange år. Forfølgelsene kommer i bølger. Mange opplever at deres bedehus blir stormet av anti-terrorpoliti, og de får sine Bibler og sangbøker ødelagt. Ofte blir de fengslet og bøtelagt.

Markus - evangelieforfatter og menighetsgrunnlegger

I dag feirer vi minnedagen til apostelen Markus, han som har gitt oss et av de fire evangeliene i vårt Nytestamente. Det er også en utbredt forståelse at Markus er en av de fire livsvesener som omtales i Åp 4, nemlig det første som omtales: løven. Apostelen Markus er også grunnleggeren av menigheten i Aleksandria i Egypt, og er høyt elsket blant våre koptiske venner.

På bloggen Monastisk kan du lese om de ulike synene på hvem denne Markus var. Jeg tror flere av mine bibellesende venner vil finne dette interessant.

Du finner artikkelen her: http://www.monastisk.blogspot.com

La oss senke farten for å få med oss det Gud gjør i våre liv

Jeg har en indiansk venn ved navn Brown Eagle. I går skrev hun følgende. Dette er djup livsvisdom og jeg opplever at det er dette Gud taler til meg om for tiden:

'På toppen av fjellet, vokser det ikke blomster. Blomstene vokser i dalene. Gud gir oss noen daler i håp om at vi skal senke farten og legge merke til dem, ta oss tid til å lukte på dem.

Nyt de små tingene Han har gitt oss.

Gud gir oss ikke alltid de store velsignelsene, så noen ganger må Han få oss til å senke farten, slik at vi kan se og sette pris på de mindre'.

'Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg'. (Salme 23,4)

En del av mine dager går med til å bøye meg ned for å plukke blåveis og hvitveis. Det lærer meg mye om Gud.

Vi minnes de 1,5 millioner armenere som ble offer for folkemordet

I dag markeres det at det er 100 år siden 1,5 millioner armenere ble drept. Det skjer først og fremst med djup medfølelse overfor ofrene, og de traumer dette har etterlatt seg i generasjonen som fulgte, men også i forferdelse over at Norge ikke har anerkjent dette som det folkemordet det var. På denne dagen burde regjeringen ha vist mot og gjort nettopp det. I stedet viser den feighet og unnfallenhet overfor NATO-landet Tyrkia, og setter norske interesser over det faktum at et folkemord fant sted.

Vi må ikke glemme det som skjedde med armenerne. Massakren som fant sted på denne dagen i 1915, i Istanbul, hvor flere hundre ledende armenske intellektuelle og embetsmenn ble arrestert og myrdet, ble innledningen til selve folkemordet. Vi må heller ikke glemme konteksten dette skjedde i: Kristne minoriteter i det osmanske imperiet, først og fremst armenere, men også syrianerne (assyrere) og grekere ble utpekt som en indre fiende, som fremmede makters allierte. Særlig ble armenerne anklaget for å stå i ledtog med Tyrkias fiende Russland.

Disse minoritetene ble så forfulgt på grunn av sin religion og kultur. Ingen av dem passet inn i Tyrkias drøm om et etnisk rent land, bygget på en nasjon, en religion og ett språk.

Dermed brøt helvete løs. Armenernes lidelser overgår det meste i brutalitet. Hele byer ble utslettet gjennom massedrap. Kvinner og barn ble tvunget ut i ørkenen i Syria og Irak. Disse dødsmarsjene krevde mange ofre. De ble nektet vann og mat underveis. Det var ikke uvanlig å voldta barn.

Det som forsterker tragedien var at noen visste. De europeiske nasjonene visste om det som skjedde, men landene valgte å se en annen vei. Slik Norges regjering i dag ser en annen vei. Det er og blir en skamplett i norsk historie.

I forbindelse med 100 markeringen av det armenske folkemordet gjengir jeg her en artikkel jeg skrev i 2007, om den såkalte 'gutteprofeten': Efim Gerasemovitsj Klubniken:

År om annet kom en gruppe russiske pinsevenner til den lille landsbyen Kara Kala ved foten av Ararat-fjellet. De kom i lange vogntog, kledd som armenerne, i lange, høyhalsede tunikaer med rep om livet. Gifte menn hadde fullskjegg. Armenerne lyttet med stor interesse til russernes fortellinger om det de kalte "utgytelsen av Den Hellige Ånd". Og som årene gikk var det mange armenske ortodokse kristne som ble døpt i Den Hellige Ånd. Blant russerne som besøkte Kara Kala var Efim. Fra sine tidlige barneår hadde han viet sitt liv til bønn. Ofte fastet han i lange perioder og bad døgnet rundt. 11 år gammel kalte Herren ham til en spesiell bønneperiode. Den varte i syv døgn. I løpet av denne tiden fikk han se et syn. Efim kunne ikke lese eller skrive. men der han satt i det lille steinhuset i Kara Kala, så han foran seg et kart og et budskap skrevet med vakker håndskrift. Efim bad om penn og papir, og i syv dager satt han og kopierte bokstavene og tegningene som han så i synet. Da han ble ferdig ble manuskriptet tatt med til noen i landsbyen som kunne lese. Det viste seg at den lille analfabeten hadde skrevet ned en rekke instruksjoner og advarsler på russisk. En gang i framtiden ville alle kristne i Kara Kala komme i livsfare. Han profeterte om en forferdelig tragedie som skulle ramme hele området. Tusener av kristne, menn, kvinner og barn skulle brutalt bli slaktet ned. Tiden ville komme, advarte han, og alle i området måtte flykte om de ville redde livet. De måtte dra til et land på den andre siden av havet. Selv om han aldri hadde sett en geografibok, tegnet Gutteprofeten et kart som nøyaktig viste hvor de kristne skulle dra. Til sin forskrekkelse så de at havet som var tegnet inn ikke var Svartehavet eller Det Kaspiske Hav, heller ikke det fjerne Middelhavet, men Atlanterhavet! Det var ingen tvil om hvilket land som lå på den andre siden; kartet viste klart og tydelig østkysten av Amerika.

Profetien reddet livet til mange

Mange i Kara Kala smilte av disse profetiene, båret fram av en liten gutt. Andre begynte å kalle ham "Gutteprofeten". De var overbevist om at budskapet var fra Gud. Hver gang nyheter om politisk uro kom til de fredelige åsene ved Ararat, tok de fram de gulnede arkene og leste dem på nytt. Spenningen mellom de tyrkiske muslimene og de kristne armenerne synes bare å vokse i intensitet. Hadde ikke en tyrkisk mobb myrdet seks tusen armenere i Konstantinopel i 1896? Men Konstantinopel var langt borte, og det var mange år siden profetien ble båret fram. Men straks etter århundreskiftet forkynte Efim at oppfyllelsen av profetien var nær. "Vi må flykte til Amerika. Alle som blir igjen her, vil dø," var budskapet. Mange familier i Kara Kala pakket sine eiendeler og forlot det sted som hadde vært i familiens eie så langt tilbake som noen kunne huske. Efim og familien hans var blant de første som reiste. Hver gruppe som forlot Armenia, ble gjort til latter av de som ble igjen. Mange skeptiske og vantro, også blant de kristne nektet å tro at Gud kunne bruke slike detaljerte opplysninger for å lede sitt folk i moderne tid. Men budskapet viste seg å være sant. I 1914 begynte en periode med ufattelige lidelser i Armenia. Med kald beregning drev tyrkerne to tredjedeler av befolkningen ut i den mesopotamiske ørken. Over en million menn, kvinner og barn, døde under disse dødsmarsjene, blant dem alle innbyggerne i Kara Kala. En halv million andre ble massakert i sine landsbyer. Denne forfølgelsen skulle senere inspirere Hitler i hans massedrap på jødene. Verden så på at dette skjedde, men gjorde ingenting. De som hadde tatt Gutteprofetens advarsler alvorlig, og nå var trygge i Amerika, hørte nyhetene med stor sorg i sine hjerter.

Levende kirke

Armenia, med sine 3,5 millioner innbyggere er omkranset av både Tyrkia, Iran, Georgia, Aserbadsjan, - og står overfor store utfordringer i årene fremover. Men det finnes mange brennende kristne her. Den armensk apostoliske kirke er en levende kirke, med rike tradisjoner helt tilbake til 300 tallet. Blant annet finnes det en sterk fornyelsesbevegelse innen denne kirken. Denne fornyelsesbevegelsen teller over 20.000 mennesker. De finnes også mange kristne fra andre sammenhenger i dette fjellrike landet. I de siste årene har mange kurdere bosatt i Armenia blitt kristne. Jeg har en drøm om å komme hit en gang. I fjor var jeg så heldig å bli kjent med en av landets dyktigste ikonmalere, Haik Azarian, nå bosatt i Romania. Han gav meg en invitasjon til å reise sammen med ham til Armenia, for å besøke kirker og klostre der. Hans far, Abraham Azarian, bor fortsatt i Armenia og maler også ikoner. Nå ber jeg om at Herren skal legge det til rette, om det er Hans plan og vilje. 

Står vi foran en eskalering av volden mot kristne i Pakistan?

En rekke angrep de siste månedene har skapt frykt blant kristne i Pakistan. De er redd de nå står overfor en ny bølge av forfølgelse, og at den vil komme snart.

Og frykten er slett ikke ubegrunnet. For kun en måned siden, slo to selvmordsbombere til mot to kirker i et altoverveiende kristent nabolag i Lahore. Angrepet førte til at 19 mennesker mistet livet og over 100 mennesker ble skadet. Men det stopper ikke her. Flere kristne barn har vært utsatt for angrep. Som tidligere omtalt her på denne bloggen ble en 15 år gammel kristen grunn angrepet av maskerte menn, banket opp og så påtent. Han døde senere av brannskadene på et lokalt sykehus. Spørsmålet er nå: står vi overfor en eskalering av angrep mot kristne i Pakistan?

Det er det kristne i Pakistan frykter aller mest. De har opplevd en rekke slike bølger av trusler, ødeleggelser, trakassering og drap de siste årene.

La oss be for våre lidende trossøsken i Pakistan denne helgen.

Jesus lever iblant oss

'Nattverden er den plass der Jesus blir mest nærværende, for Han blir der ikke bare 'Kristus som bor i oss', men også 'Kristus som lever blant oss'.

Disiplene i Emmaus, som kjente igjen Jesus når Han brøt brødet, oppdaget en ny nærhet til hverandre og fikk mot til å vende tilbake til de andre vennene.

Vi som har tatt imot Jesus i brødet og vinen finner også en ny enhet. Når vi merker at Kristus bor i oss, merker vi også at Kristus lever i blant oss og gjør oss til en eneste kropp som sammen vitner om Kristi nærvær i verden'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen9

Uredd estisk misjonær vitne til det armenske folkemordet

I går skrev jeg om den uredde og for oss ukjente misjonæren Alma Johansson, som var vitne til det armenske folkemordet.

I dag vil jeg fortelle om estiske Anna Hedvig Buhl (bildet). Hun er en av de modige kvinnelige misjonærene som hjalp ofrene for det forferdelige folkemordet.

Hun ble født i 1887 i Haapsalu i Estland, og vokste opp i en velstående familie som sørget for at hun fikk en god utdannelse. Anna Hedvig Buhl snakket estisk, russisk, fransk, engelsk, tysk og lærte tyrkisk og armensk mens hun arbeidet som misjonær i Kilikia.

Hun ankom Kilikia i 1911, som er kjent fra Det nye testamente. Apostelen Paulus var født i Tarsos i Kilikia, og stedet er nevnt en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Vi snakker om den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå. Her startet hun opp sitt arbeid som lærer i et barnehjem i Beitel. Hun var knyttet til dette barnehjemmet i fire år og ble et øyenvitne til massakrer på armenere begått av unge tyrkere.

I 1918 klarte hun å redde barnehjemsbarna for å måtte dra i eksil, men måtte året etter reise tilbake til Estland. Men her skulle hun ikke bli lenge. Allerede tre år senere - i 1921 - reiste hun ut igjen som misjonær. Denne gangen utsendt av den nystartede misjonsorganisasjonen 'Action Chretienne en Orient'. Reisens mål var Aleppo i Syria. Her etablerte hun en flyktningeleir for overlevende fra det armenske folkemordet. Her grunnla hun også et veveri og et utsalg for husflidsprodukter, noe som gav arbeidet til 500 armenske kvinner.

I det armenske samfunnet i Aleppo var Anna Hedvig Buhl høyt elsket. 40 år av sitt liv tilbrakte hun blant armenerne her. Hun var 64 år da hun forlot Aleppo, og hadde ikke hatt tid til å etablere sin egen familie, så uselvisk var hun.

I 1965 deltok Anna Hedvig Buhl i 50 års markeringen av det armenske folkemordet i Aleppo og Beirut. Mor Buhl, som hun var kjent som blant armenerne, 3. oktober 1981, 91 år gammel.

Ta vare på din sjel

'Den store faren med den urolige tiden som vi lever i nå er at vi mister vår sjel. Det innebærer at vi mister kontakten med livets sentrum, det sanne livskallet, oppgaven, den åndelige oppdraget.

Å miste sin sjel er å bli så distrahert og fengslet av alt som skjer omkring en at man blir spillet, forvirret og bortkommen. Jesus er svært bevisst på den faren:

'Pass på så dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Det er jeg. Tiden er kommet!' (Luk 21,8)

I urolige tider trer mange falske profeter fram som gir lovnader om alle mulige slags 'frelse'. Det er viktig at er trofaste disipler av Jesus og aldri mister kontakten med det sann, åndelige livet'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Pastorkonferanse i et Ukraina i krise

Omlag 50 pastorer og deres teammedlemmer fra Lugansk regionen i det østlige Ukraina møttes i Severodonetsk i går.

Et team fra Den europeiske baptistføderasjonen var sammen med dem. Teamet hadde reist hele 800 kilometer fra Kiev til Severodonetsk for å ta del i strategisk viktige pastorkonferansen.

Teamet deltok først og fremst på denne samlingen for å lytte til de utrolige historiene om hvordan disse baptistmenighetene hjelper de nødstedte i deres byer. Men teamet fikk også anledning til å bringe sine hilsener.

Slike samlinger som dette betyr mye i den svært spente og pressede situasjonen som disse pastorene står midt oppi. La oss huske dem i våre forbønner i dagene fremover.

(Foto: Helle Liht/EBF)

Kjenner vi igjen Jesus i flyktningestrømmen fra Syria?

Krigen i Syria har ført til den største humanitære krisen siden 2.verdenskrig. Mer enn 11 millioner mennesker - eller 45 prosent av befolkningen er blitt tvunget på flukt. Mer enn fire millioner av dem har flyktet til Syrias naboland: Libanon, Tyrkia, Jordan, Egypt og Irak. Blant disse finnes det et stort antall av våre egne kristne trossøsken.

Nabolandene er i ferd med å knele under presset fra de store flyktningestrømmene. Over alt er kapasiteten, ikke bare på bristepunktet, men sprengt. Jeg kjenner til mange som arbeider i disse landene med å hjelpe, og de er djupt fortvilet over det som skjer.

I min naivitet trodde jeg at kristne ville være blant de aller første til å forstå det som skjer, og støtte bestrebelsene for at Norge kan ta sin del av denne voldsomme flyktningestrømmen. Men slik er det åpenbart ikke. Jeg har deltatt i en debatt hvor hovedpoenget er at vi ikke skal ta noen flyktninger hit til lands, men hjelpe dem der de er. Å hjelpe dem her er for kostbart, og vi får mer ut av hver krone med å hjelpe dem der de er. Men når det ikke er plass til flere der de er? Når kapasiteten er sprengt og det ikke er mer å gjøre - hva da?

Hva kommer det av at vi har så harde hjerter? Nordmenn liker jo å fremstille seg selv som best i klassen hva nødhjelp angår, men vi sier stopp når det gjelder å ta noen av disse nødlidende hit til Norge. Er det muslimfrykten som gjør det så trangt?

En jeg debatterte med mente at man kunne plukke ut de bekjennende kristne, og sende de til Norge, men ikke resten av de nødstedte. Blant dem kunne det jo være noen som 'voldtar våre døtre'? For meg representerer et slikt menneskesyn noe helt fremmed for evangeliets beretninger, for Jesu undervisning i Bergprekenen.

Glemmer man at Jesus selv måtte flykte og søke asyl i et annet land, av frykt for livet?

Glemmer man Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan. Et av argumentene mot å ta de syriske flyktningene hit er at det koster så mye. Det var ikke et spørsmål for den gode samaritanen. Han sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale når jeg kommer tilbake'. (Luk 10,35)

Og glemmer vi Jesu undervisning i Matt 25?

'Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
    34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ 37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
    41 Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ 44 Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ 45 Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Kan det være Jesus som står i flyktningekøen fra Syria? Kjenner du Ham igjen?

Ukjent svensk misjonær øyenvitne til folkemordet på armenerne

En hittil ukjent misjonshistorie er blitt avdekket i Sverige. På minnedagen for det armenske folkemordet, 24. april, kommer mange til å hedre minnet om misjonæren Alma Johanssons heltemodige innsats på begynnelsen av 1900-tallet (bildet), ved hennes grav på Skogskyrkogården i Stockholm.

I år er det ganske nøyaktig 100 år siden det armenske folkemordet. Natten mellom 24.og 15. april 1915, startet nedslaktingen av armenerne i det daværende osmanske riket. Denne natten ble et hundretalls intellektuelle armenere bortført og regelrett henrettet i Istanbul. Mot slutten av dette året nådde man en topp, men innen 1923 var 1,5 millioner armenere myrdet. Fremdeles vil ikke Norge anerkjenne dette som et folkemord. For regjeringen er forholdet til Tyrkia viktigere. Det er nesten ikke til å tro.

Den svenske misjonæren Alma Johansson var øyenvitne til disse uhyrlige grusomhetene.

I juli 1915 befant hun seg i byen Musch - nåværende Mus i Tyrkia. Denne uredde kvinnen var alene. De andre misjonærene hadde flyktet på grunn av tyrkernes grusomme behandling av armenerne. I tre dager hadde armenerne måtte utstå de mest barbariske handlinger. Mennesker ble myrdet, hus ble satt i brann. Flere ganger var Alma selv i dødsfare. Kulene hvinte rundt henne, men hun ble ikke skadet og kunne senere fortelle om de kaldblodige drapene på uskyldige armenere. Hun fortalte om det hun hadde sett til både tyske og amerikanske diplomater.

Når Alma Johansson kom tilbake til Sverige senere dette året så var hun både fysisk og psykisk nedbrutt. Men fem år senere - i 1910 - reiste hun til Konstantinopel - dagens Istanbul - for å arbeide blant de armenerne som fremdeles befant seg i denne metropolen.

Hvem var så denne Alma Johansson?

Hun ble født i Häbo-Tibble i Uppland i 1881 og 20 år gammel leser hun i et blad om de foreldreløse armenske barnene. Det griper henne så sterkt. På denne tiden ble Kvinnliga Missionsarbetare stiftet, og de sendte henne først på et bibelkurs i Tyskland, før reisen gikk videre til dagens Tyrkia. Hun begynte sitt arbeide i byen Musch i den østlige delen av landet. Her arbeidet hun på et barnehjem og som sykepleier.

I 1930 - 15 år etter massakren - beskriver hun det hun har sett på denne måten:

'De som hörde de dödsdömdes fotsteg, som sågo skarornas skuggestalter, kunde ej glömma det, och ett leende syntes aldrig mer på deras läppar; tungt var minnet de buro på'.

Alma Johansson arbeidet blant armenerne i årene 1902-1941, først i den østlige delen av Tyrkia, og senere en periode i Konstantinopel og blant armenere i landflyktighet i Tessaloniki i Hellas. Alma Johansson døde nyttårsaften 1974.

Gjenreis bots- og bededagen som nasjonal bønnedag

I går trykket avisen Dagen min kronikk om Bots- og Bededagen. Du kan lese den her:

Gjenreis bots- og bededagen som nasjonal bønnedag

Av Bjørn Olav Hansen

Pastor, leder for Baptistenes bønnenettverk og medstifter av Nasjonalt bønneråd

Norge trenger en gjennomgripende vekkelse. Før jul i fjor kunne avisen Dagen fortelle sine lesere at syv av ti nordmenn åpner aldri Bibelen. Tre av fem medlemmer av Den norske kirke leste ikke i Bibelen i 2014. Det mest oppsiktsvekkende var likevel den undersøkelsen avisen hadde gjort blant såkalte frikirkelige. Den viste at to av fem medlemmer av menigheter utenfor Den norske kirke leste ikke Bibelen det siste året. En av fem i samme gruppe kunne fortelle at de leser daglig eller ‘rett som det er’. Resten leser sjeldent.

Hvordan skal det gå med troen om den ikke får næring gjennom daglig bibellesning? Og hvordan skal man forholde seg til store og viktige læremessige spørsmål når bibelkunnskapen er så liten? Dette forsterkes av at vi lever i en tid hvor mennesker er på livssyns-shopping, og mange kristne plukker litt her og litt der for så å sette sammen sin egen tro. Viktige trosspørsmål besvares dermed ikke med Bibelen, men med hva man til en hver tid måtte føle er sant for den enkelte.

Mens kristne i Russland, Ukraina, Egypt strømmer til kirkene i påskedagene  og lager kø langs veiene, søker det norske folk til fjells og lager heller kø dit. Oppslutningen om gudstjenesten 1.påskedag er heller lav i menighetene til både Den norske kirke og til frikirkene. Mange frimenigheter markerer ikke kirkens største høytidsdag i det hele tatt, men legger sin påskefeiring til 2.påskedag når medlemmene kommer tilbake fra påskefjellet.

Dåpstallene for Den norske kirke går stadig nedover. Bergens Tidende brukte overskriften: ‘Dåpstallene i Norge stuper’, for aldri har dåpstallene vært så lave som nå. Under 60 prosent av norske barn døpes. Nå kan vi være uenige i dåpsyn, men dette sier likevel noe om den åndelige tilstanden i vår nasjon.

I 2014 ble 9.600 par skilt og 10.800 par separert. I tallene skjuler det seg mange tragedier. Ikke minst for barna. Statistisk Sentralbyrå opplyser at omtrent 50 prosent av Norges befolkning over 16 år er gift. 18 prosent er samboere. 450.000 personer i Norge er enten skilt eller separert. For de 18 prosent som er samboere, det vil si 650.000 personer finnes det ingen statistikk på hvor mange som opplever samlivsbrudd. Ingen har til dags dato regnet på hva disse samlivsbruddene koster det norske samfunnet.

Det er gledelig at antall aborter går ned, men tallene er høye. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at det blir gjennomført omkring 15.000 aborter i Norge hvert år. Flere av de som tar abort gjør det gjerne flere ganger.

Nye tall - offentliggjort av NRK - viser at det er en kraftig økning av fattige barn her til lands. 78.200 barn og unge lever i fattigdom i velstands-Norge! Innvandrerbarna står for mesteparten av økningen. De nye reglene for uføretrygd har også ført til at mange uføre har fått store utfordringer med å klare hverdagene sine. Det skjer samtidig som stadig flere rike får mer.

Mot folk flest vil dagens regjering bryte helligdagfreden og ødelegge søndagen som familie-hvile-og-gudstjenestedag. Dermed blir den åndelige fattigdommen enda mer synlig i vår nasjon.

Bots- og bededagen

Den åndelige fattigdommen med manglende bevissthet om Bibelen og oppslutningen om menighetenes gudstjenester, og nøden i Norge hva angår samlivsbrudd, fosterdrap og fattigdom, kan bare møtes med bot- og bønn.

I Israelsfolkets historie ble det ved ulike anledninger kalt sammen til en nasjonal bønnedag. For å bekjenne folkets synder, og rope til Gud om nåde for folk og land.

Bots- og bededagene vi har hatt i Norge ble avskaffet med reformasjonen. Men de ble forsøkt gjeninnført. Hans Bagger, som var biskop i Roskilde fikk i 1686 slått sammen flere av disse bønnedagene til en stor bots- og bededag. Det er underlig i dag å tenke på at onsdag var det bønnedag ute på landet. Da ba prestene i kirkene for fred, og man fastet. Den store bededagen derimot var spesiell. Den ble varslet kvelden før ved at ringte med kirkens største klokke, den såkalte ‘stormklokken’. Det var et signal om at skjenkesteder skulle lukke og det var ikke lenger tillatt å drive handel. Dermed skulle folk flest få mulighet til å komme seg til gudstjeneste dagen etter. De som skulle i kirken fastet også til etter at gudstjenesten var over.

I år faller bots- og bededagen på 25.oktober, samme dag som sommertiden opphører.

Det er min bønn og mitt håp at menigheter over hele landet tar bots- og bededagen tilbake og lar denne søndagen i praksis bli en bots- og bededag. Avlys andre planlagte møter, kall menigheten sammen til bønn! Jeg kommer til å ta kontakt med landets ulike kirkesamfunn med en sterk anmodning om dette, og håper landets kirkelige ledere vil ta vel imot dette forslaget.

Mer enn noensinne trenger vi å møtes i våre kirker og bedehus for å be for landet. Hvorfor ikke bruke 25.oktober spesielt til dette?

‘Blås i horn på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling! Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer! Mellom forhallen og alteret, skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?’ (Joel 2,15-17)

Valg, valg, valg. Del 3

Peter Sauder og hans familie flyttet til Dufferin County, bortenfor Dundalk (bildet), Ontario, rett etter at disse landområdene ble åpnet for nybyggere.

Så langt jeg har funnet ut forble Maria Sauder mennonite livet ut, selv om nesten alle hennes barn forlot troens vei. Den eldste av guttene, Levi, dro til Parry Sound, også dette i Ontario, for å arbeide som tømmerhogger. En nabo skrev om denne familien, og fortalte at han hadde funnet hans kone i svært ynkverdige kår, sammen med deres barn. Hun ventet barn og kokte bjørkeblad for å ha noe å spise, siden de sultet.

Sønnen til Levi forlot sin kone, og etterlot en annen kvinne i stor nød. Hennes sønn, Lorne Sauder, ble uenig med en lærer han hadde, forlot skolen i hast, og ble soldat under 2. verdenskrig. Han mistet livet i Frankrike. Et søskenbarn av ham, et annet ukjent barnebarn av Peter Sauder, Manfred Sauder, kjempet på tysk side som jagerpilot. Han skjøt ned en rekke fly, men omkom under et flytokt over Den baltiske sjø.

Hvilken sørgelig historie! Og hvilken ødeleggelse som ble skapt. Men, må Herrens navn være lovet, Herren sitter fremdeles på sin trone og sannhetens såkorn kan spire der vi minst ville vente det!

Familien til Peter og Maria Sauder vokste opp stort sett uten noen positiv innflytelse fra noen menighet, men den nest eldste sønnen, Johannes Sauder - bedre kjent som Jonas Sauder - forlot hjemmet for å finne arbeid i en anabaptistisk bosetning i gamle Markham, nord for Ontario. Det var kanskje innflytelsen fra hans mor som sørget for dette?

(fortsettes)

Franklin Graham frykter et nytt Holocaust - mot jøder og kristne

Nok en gang tar Franklin Graham (bildet) tyren ved hornene og advarer mot en kommende forfølgelse av jøder og kristne, en forfølgelse han mener kan ende i et nytt Holocaust.

Franklin Graham kom med denne advarselen på minnedagen for Holocaust, og sa at den økte muslimske innvandringen til USA og Europa er årsak til bekymring på grunn av deres fordommer mot jøder og muslimer og som de bringer med seg. Graham uttalte at med mindre noe endret seg, er det mulig at et folkemord sammenlignbart med Holocaust vil kunne gjenta seg.

'Kan Holocaust gjentas? Jeg frykter det. Anti-semittismen er på sitt høyeste nivå siden 1930-tallet. Dette kommer av den den innflytelsen som de muslimske emigrantene har brakt med seg til Europa, USA og andre vestlige nasjoner de siste tiårene. De bringer hatet mot jødene - og de kristne - med seg, skrev Franklin Graham på sin Facebook side.

Og la til: 'Dette er en gift. Muslimer har opptrådt på europeisk fjernsyn og sagt at 'Hitler skulle ha fullført jobben'. Har vi ikke lært noe av historien?'

Avhengig av Gud

'Når vi går inn i ensomheten for å være sammen med Gud, oppdager vi ganske raskt hvor avhengige vi er. Uten alt som distraherer oss i det daglige livet kjenner vi oss spent og urolige.

Når ingen prater, roper, trenger hjelp, kjenner vi oss snart verdiløse. Snart begynner vi å undre oss på om vi virkelig er verdifulle, dugelige, betydningsfulle. Vi får lyst til raskt å bevege oss ut av den forferdelige ensomheten og bli engasjert igjen, slik at vi kjenner at vi er 'noen'. Men dette er en fristelse, for den som gjør oss til 'noen' er ikke andres reaksjoner men Guds evige kjærlighet til oss.

For å se sannheten om oss selv må vi i ensomheten være avhengige av Gud, som er den som gjør oss til den vi er'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

La oss spesielt huske Italia i våre forbønner denne uka

Det pågår en humanitær katastrofe i Middelhavet. Fortvilte mennesker rømmer fra grusomhetene som er forårsaket av IS og andre islamistiske grupper. Middelhavet er i ferd med å eneste stor kirkegård. Menn, kvinner og barn drukner i hundretalls, mens Norges regjering ikke klarer å bestemme seg for hva de skal gjøre.

I snart fire måneder har de rotet det til med vår sendrektighet. Regjeringen klarer ikke å bestemme seg for hva slags båt vi skal sende avgårde. Det er underlig at Norge var ganske raskt ute med å sende militært mannskap til Adenbukta for å bekjempe pirater, men da var det jo også norske interesser som måtte vernes.

Jeg må si jeg beundrer italienerne. De har sannelig stilt opp, og har vist en ekte kjærlighet til alle disse sårbare menneskene som har strømmet til Italias kyster i tusentalls. Men nå er hjelpeapparatet fullstendig sprengt, og alle de som står på for å redde dyrebare mennesker slitne.

Derfor vil jeg benytte anledningen til at vi denne uken ber spesielt for Italia. For landets myndigheter, for hjelpeapparatet, og selvsagt for de mange flyktningene. Mange av de som flykter er våre egne trossøsken! Enten de kommer fra Syria, Eritrea eller andre land i Afrika hvor de blir forfulgt for sin tro.

Å bli funnet

Det er noen ord av metropolitt Anthony Bloom (bildet), som har talt så stille, og samtidig så sterkt, til meg de siste dagene:

'Jeg fant ikke Jesus. Jeg ble funnet!'

Ordene minner meg om det apostelen Johannes skriver: 'Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder'. (1.Joh 4,10)

Å bli funnet av Gud, omfavnet i kjærlighet, og holdt i Hans armer - kan det være noe større enn det?

Jeg ser ofte for meg faren i Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. Han som speider etter sønnen sin. Det er spesielt en setning som taler til meg disse dagene: 'Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham'. (Luk 15,20)

Det er spesielt disse ordene som griper meg: 'Han løp sønnen i møte ...'

En Gud som løper oss i møte. En Gud som kysser.

I et av sine dikt skriver den norske lyrikeren Arnold Eidslott at Gud er 'eit kjærtegn, ja, berre eit kjærtegn'. Det første og det siste et menneske opplever er et kyss. Og bruden i Høysangen lengter etter dette:

'Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn'. (Høy 1,1)

Dette er vår djupeste lengsel: Guds kyss.

Valg, valg, valg. Del 2

Mot slutten av første del av denne artikkelserien, som ble publisert i går, fortalte Peter Hoover om Peter Sauder, som vokste opp i et gudfryktig anabaptistisk hjem.

Peter Sauder vokste opp i Rippershausen (bildet) i Thüringen i Tyskland. Hans foreldre het Johannes og Katherina Sauder. Sammen med sine to søstre, og fem brødre, gikk han på møter med enkle kledde troende, de fleste av dem kom fra Sveits. Deres besteforeldre hadde måttet flyte fra hjemlandet på grunn av forfølgelse.

Peter kjente godt til dette. Han visste hva som Gud ønsket av ham, men noe hadde gått fryktelig galt. I et ubevoktet øyeblikk, hadde han og kjæresten hans falt i synd, og for riktig å gjøre situasjonen vanskelig så var hun blitt med barn. Nå drømte han bare om å komme seg vekk fra det hele. Når hans søskenbarn, Jacob og Barbara Sauder, som var gift og hadde et lite barn, bestemte seg for å forlate Tyskland for å slå seg ned i Ontario i Canada, så han på dette som sin mulighet og seilte med dem.

Hva skjedde så med kjæresten hans, Ursula Hellmann, og hennes lille barn, Maria Sauder, i Thüringen?

Det visste jeg ikke før enn i forrige uke. Jeg vokste opp med familien Sauder i Canada, men jeg kjente ikke til deres historie fra den andre siden, fra Øst-Tyskland.

I Grand River Valley i det sørlige Ontario, slo Jacob og Barbara Sauder, seg ned i nærheten av en landsby med navn Hawkesville. Barnebarnet deres, Menno Sauder, min grandonkel, ble en viden kjent forfatter og forlagsmann. Mange Sauder-etterkommere lever fremdeles i dette området, rullende langs grusveier med hest og kjerre.

Men Peter Sauder fortsatte å leve ganske så stormfullt. I 1848 giftet han seg med Maria Lebenguth Willfang - et barnebarn til to av de moravianske familiene fra North Carolina, som nå levde i nærheten av Freeport. Peter og Maria - hun kjent som blant folk flest som Polly - fikk etter hvert en stor familie. De levde på en gård rett utenfor Elmira. På rekke og rad kom de, til de hadde 14 barn.

Men Peter var rastløs. Mens barna ennå var små bestemte han seg for å reise langt unna de mennonitiske koloniene, langt unna noen som kunne kjenne ham.

(fortsettes)