Bibelsk veiledning om samboerskap

Å bo sammen uten å være gift, er blitt en mer og mer aksptert samlivsform, også i enkelte kristne sammenhenger. Men en kristen som vil leve i samsvar med Guds ord, må spørre seg selv om det finnes forsvar for en slik samlivsform i Bibelen. Og ta konsekvensen av hva Guds ord har å si om saken.

Man skal bare bla i noen få sider i sin Bibel før man finner at Gud innstiftet det livslange ekteskapet som ramme for kjærligheten mellom mann og kvinne. Jesus selv henviser til dette når Han underviser om ekteskapets betydning: "Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød." (Mark 10,7-8) Vi finner den samme understrekningen i den apostoliske undervisningen, jfr Ef 5,31. Viktigheten av ekteskapets rolle understrekes jo også i De 10 bud, nærmere bestemt i det sjette budet: "Du skal ikke bryte ekteskapet." Eller som det også kan oversettes: "Du skal ikke drive hor." (2.Mos 20,14)

Bibelen setter altså ekteskapet inn i en sosial og juridisk ramme. Vi ser dette tydelig i 1.Mos 2,24 der vi leser at mannen skal forlate sin far og sin mor. Dette betyr at han går fra en juridisk og sosial sammenheng over i en annen. De som inngår en ektepakt danner en ny enhet som skal vare livet ut.

Det finnes derfor ingen begrunnelse eller forsvar for samboerskap i Bibelen. Heller tvert imot.

Bibelen omtaler samboerskap som hor. De som gjør slikt skal ikke arve Guds rike.

Til den kristne forsamlingen i Tessaloniki skriver apostelen Paulus:

"Dere kjenner jo de påbud vi gav dere ved Herren Jesus. For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud." (1.Tess 4,3-5)

Til forsamlingen i Korint skriver han:

"Men for hors skyld skal hver mann ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann." (1.Kor 7,2)

Og dommen over de som lever i strid med Guds ord er klinkende klar:

"Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike." (1.Kor 6,9-10)

En kristen forsamling som tillater og aksepterer samboende medlemmer i menighetsfellesskapet godtar dermed hor i sine rekker! Det er omtrent så alvorlig som det kan bli. Da har den gitt etter for tidsånden, beveget seg bort fra å ha Bibelen som autoritet og lever i konflikt med Guds vilje.

Samboende bør vi veilede med kjærlighet og omtanke til å ordne sin sak med Gud og med myndighetene.

Takk til alle som bidro til seieren!

De som kjenner meg vet at jeg ikke er sportsintressert! Men her om dagen så jeg faktisk et sportsinnslag på TV, tro det eller ei! Det var et intervju med Olaf Tufte (bildet), som forsvarte OL tittelen sin i roing singlesculler og tok Norges første OL gull i Beijing. Og det var noe han sa som grep meg sterkt. Med tårene rennende fortalte han om teamet rundt Olaf Tufte. Om alt som skulle til for at han skulle vinne, om de mange som hadde ofret seg og støttet ham, og som gjorde seieren mulig. Det var de anonyme i rekkene, de som gjorde den lille biten, som igjen førte til at en annen bit falt på oss, osv. Jeg tenkte: Hvilket utrolig flott bilde på menigheten! På Kristi kropp.

"For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus.... Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer." (1.Kor 12,12 og v-27)

Tenk om vi kunne se det samme som Olaf Tufte så! At vi er avhengige av hverandre, at vi trenger hverandre, og når noen mangler med sin gave, og utrustning gitt dem av Herren, så lider kroppen uten dem. Og skal vi komme i mål, så trengs det laginnsats. Da trenger det at hver enkelt gjør det vi er kalt til, det som er vår oppgave, ikke for at vi skal få ære - det er en som skal frem, og det er Kristus. Døperen sa det jo så sterkt: "Han skal vokse, jeg skal avta." (Joh 3,30)

Heia Tufte. Måtte vi alle forstå det du har forstått. Og måtte vi i dag hengi oss til Kristi kropp, svak, ufullkommen, men likevel, Kristi kropp.

Kjennetegn på en sann kristen menighet

For noen få dager siden mottok jeg en epost, som jeg leste med stor interesse. Det fremkom ingen opplysninger om hvem avsenderen var, så jeg ba om ytterligere informasjon. Årsaken var at det jeg leste på mange måter satte ord på min egen overbevisning når det gjelder synet på den nytestamentlige forsamlingen. Jeg ble gledelig overrasket over å finne noen som delte min tro! Vel, ikke alt kan jeg dele synet på, men jeg tror det aller meste. Stor ble derfor overraskelsen da jeg i neste epost så at den kom fra min gode venn Jorge Rodriguez (til høyre på det lille bildet), en god anabaptist broder nå bosatt i Sverige. Med hans tillatelse gjengir jeg Jorge's egen oversettelse fra en artikkel i et amerikansk Mennonite magasin. Den er litt lang, men vel verd tiden du spanderer på å lese den:


Vi lever i en tid hvor det kryr av menigheter og trossamfunn. Det burde derfor være rimelig enkelt for åndelig søkende mennesker å finne en kristen forsamling som er modellert etter bibelske prinsipper. Slik er det dessverre ikke. Når man leser Det nye testamente, blir man temmelig raskt oppmerksom på at Guds menighet er svært annerledes enn mye av det man ser eksempler på i dag. Siden det er med og gjennom sin menighet Gud vil fullføre sin frelsesplan, er det avgjørende viktig å besinne seg på hva som hører med til en bibelsk menighet. I denne traktaten skal vi se nærmere på hva som kjennetegner en sann kristen menighet.


1. En sann kristen menighet betrakter Bibelen som Guds inspirerte og autoritative ord. En bibelsk menighet tror at hele Skriften er inspirert av Gud (2. Tim. 3:16; 2. Pet. 1:21). Skriftene i deres opprinnelige tekst er helt igjennom pålitelige og ufeilbare, uten noen feil eller motsigelser. Gud inspirerte Bibelens forfattere til å skrive ned budskapet hans uten noen som helst læremessige feil. Helt siden apostlenes dager har den kristne menighet ansett at både evangeliene og brevene har gyldighet og bemyndigelse som Guds ord (1. Kor. 14:37). I en sann kristen menighet er Det nye testamente den endelige norm og rettesnor for liv og lære. Fordi Jesus Kristus er Guds høyeste åpenbaring, vil en slik menighet skille mellom den gamle og den nye pakt. Der hvor de to skiller lag, er det Det nye testamente som gjelder.


2. En sann kristen menighet er ren og hellig, og består utelukkende av gjenfødte troende. Jesus lærte klart og tydelig at den nye fødsel er den eneste vei inn i Guds rike (Joh. 3:3, 5). Det finnes kun én vei til frelse: Jesus Kristus (Apg. 4:12). For å bli en del av Kristi sanne forsamling, må man vende om fra synden, tro på Jesus Kristus og overgi seg fullstendig til Ham. Menigheten har et bibelsk ansvar i å bedømme om en person virkelig er blitt omvendt før han eller hun blir opptatt som medlem. Dette minner oss på at Gud har gitt himmelrikets nøkler til menigheten i den hensikt at den skal stenge sine dører for vantro mennesker og dermed holde seg ren (Matt. 16:19). Den nye fødsel er begynnelsen til et liv i hellighet og renhet, og forutsetter en vilje til å være ansvarlig overfor Gud og overfor sine trossøsken i menigheten.


3. En sann kristen menighet tror at kristne skal være atskilt fra verden (2. Kor. 6:14-18; Rom. 12:1, 2). Bibelen lærer helt klart at det finnes to riker. Guds rike, med Kristus som konge, er hellig. Satans rike, derimot, er et mørkets rike som står i skarp motsetning til Guds rike. Mennesket tilhører av naturen Satans rike (Ef. 2:1-3). For å kunne bli et Guds barn og dermed tre inn i Guds rike, må mennesket omvende seg og frasi seg alt samfunn med djevelen og med alt som tilhører ham (Kol. 1:13; Gal. 1:4). Idet man overgir sitt liv til en ny herre, skifter man lojalitet og endrer livsretning. En slik forvandling vil naturligvis få praktiske konsekvenser på alle livets områder og føre til et radikalt brudd med de gjengse verdiene og normene i en ond og syndig verden. Når det gjelder for eksempel klesdrakt, så vil medlemmene i en sann kristen menighet ikke følge motene og trendene i et seksualfiksert samfunn, men kle seg sømmelig, slik som Bibelen påbyr i 1. Tim. 2:8-10 og 1. Pet. 3:1-5. Av kjærlighet til Gud vil de også sky mye av det som verden verdsetter så høyt: sensuell musikk, idretter, filmer, skuespill og kjødelige fornøyelser (Jak. 4:4).


4. En sann kristen menighet forkynner hele Guds ord og anerkjenner undervisningen til Jesu og apostlene i Det nye testamente som mønsteret for det kristne livet. I en sann kristen forsamling forkynner man de grunnleggende sannhetene i 1. Mos. 1-11 kompromissløst. Gud skapte universet av ingenting ved sitt ord. Mennesket er ikke et resultat av en lang evolusjonsprosess, men av Guds skaperkraft. Mangfoldet i naturen og livets kompleksitet bekrefter ytterligere at utviklingslæren er feil. De første kapitlene i Bibelen er tydelige hva gjelder menneskets fall og dets behov for frelse. Jesus Kristus har skaffet oss denne frelse ved sin død på Golgata. Disse innledende kapitlene framstiller ekteskapet som en hellig og varig forbindelse mellom én mann og én kvinne. De skildrer også menneskelivets verdi, Guds velsignelse over de som velger å vandre med Ham og en verdensomfattende vannflom som kun åtte mennesker overlevde. For å kunne avgjøre hva som er rett og galt, bruker man i en sann kristen menighet bibelske prinsipper og retningslinjer, ikke demokratiske avstemninger. Gjennom solid bibelsk undervisning blir det tydelig definert hva som er synd. Man lærer at enhver overtredelse av Guds bud er synd, uansett om det dreier seg om løgner, tyveri, utukt, ekteskapsbrudd eller gjengifte mens den første ektefellen lever. Både indre synder, slik som hovmod og misunnelse, og ytre synder, som for eksempel baktalelse, sladder, uanstendighet og pyntesyke, er like alvorlige i Guds øyne. Forkynnelsen av Guds fulle og hele vilje inkluderer budet om fiendekjærlighet, slik vi finner det beskrevet i Matteus 5, Romerne 12 og gjennom hele Det nye testamente. Kristen kjærlighet skal styre forholdet til våre medmennesker - venner som fiender - både i freds- og i krigstid. I tillegg vil en sann kristen menighet være helt skilt fra staten. Det er øvrighetens oppgave å opprettholde lov og orden i en ond og fallen verden. Ettersom de kristne er borgere i et annet rike, Guds rike, er det ikke deres ansvar å bestemme hvordan det verdslige samfunnet skal styres. Verden hersker, disippelen tjener. Av den grunn avstår Jesu sanne disipler fra å engasjere seg politisk, ta del i politiske valg og inneha offentlige verv eller embeter. De kristne oppfyller sin plikt overfor staten ved å betale skatt, ved å be for øvrigheten og ved å adlyde lovene i samfunnet, så lenge disse ikke strider mot Guds vilje. Den kristne menighets oppgave i verden er å forkynne evangeliet, som har kraft til å omdanne mennesker, slik at de bøyer seg under Kristi åk og vandrer i lydighet mot Hans bud.


5. En sann kristen menighet lærer sine medlemmer å leve i lydighet og etterfølgelse. I misjonsbefalingen sier Jesus klart og tydelig at nye disipler skal læres å holde alt det Han har befalt (Matt. 28:19, 20). Han lærer at lydighet er en betingelse for å komme inn i Hans rike (Matt. 7:20-22). På slutten av Bergprekenen forklarer Jesus dette nærmere i lignelsen om husbyggerne. Huset som ble stående, symboliserer mennesker som ikke bare hører Jesu ord, men også lyder dem. Av 1. Joh. 2:3-5 går det tydelig fram at et liv med bare munnens bekjennelse, uten frukt og følge for livet, er en falsk kristendom. I Det nye testamente omtales sju forordninger som gjelder for alle kristne menigheter, alle steder og til alle tider: dåp, nattverd, fotvasking, det hellige kyss, kvinnens hodebekning som et undergivenhetstegn, sykesalving og ektevigsel. Etter bibelsk mønster er mannen kalt til være hode i hjemmet og i menigheten, mens kvinnen har en underordnet rolle. Det nye testamente inneholder ikke et eneste ord om kvinner i lederstillinger. Ordinasjon av kvinner er derfor en praksis som ikke hører hjemme i en sann kristen menighet. I Det nye testamente oppfordres koner og mødre til å være gode husmødre, ikke karrierekvinner (1. Tim. 5:14; Tit. 2:3-5).Selv om frelsen utelukkende bygger på Guds nåde og ikke på menneskets egne anstrengelser, så gjelder løftet om evig liv bare for de som har gjort Jesus til Herre i sine liv (Apg. 16:31) og trådt inn i troens lydighet. Med frelsen følger altså et liv i etterfølgelse, overgivelse, selvfornektelse og helligjørelse.


6. En sann kristen menighet tar tak i synd. I Det nye testamente framstilles menigheten som ren og hellig, og dens medlemmer er kalt til å være hellige i all sin ferd (1. Pet. 1:14-16; Ef. 5:25-27). Dette er ikke en utopisk eller urealistisk drøm, men noe som er fullt mulig for de som har omvendt seg fra sine synder og blitt renset ved Jesu blod. Her er det ikke snakk om absolutt fullkommenhet. I enhver menighet finnes det medlemmer som befinner seg på ulike stadier i sin åndelige utvikling, men uansett hvor langt en er kommet i åndelig modenhet, så er et liv i synd noe helt utelukket for den som har ikledd seg Kristus (1. Joh. 3:6).Fordi Gud ønsker at Hans menighet skal være hellig og uten flekker, har Han gitt den ansvaret med å ta tak i synd og utelukke medlemmer som lever i åpenbar og uoppgjort synd. Menigheten bruker da den myndighet den har fått av sin Herre til å binde og løse mennesker som synder og kommer på avveier (Matt. 16:19; Joh. 20:23; Matt. 18:15-20). Hensikten skal alltid være å føre villfarne og frafalne tilbake til samfunn med Gud i Hans menighet.

7. En sann kristen menighet har kjærlighet og omsorg som et kjennemerke (Joh. 13:34-35; Kol. 3:14; 1. Kor. 13). I Guds rike består storhet og ære i å tjene og gi sitt liv for andre (Luk. 22:24-26; Joh. 15:13). Det som i første rekke kjennetegner de sanne kristne, er således at de virkelig elsker hverandre og bærer hverandres byrder. De behandler hverandre som brødre og søstre og sørger for at ingen i menigheten lider nød. Dette kommer til praktisk uttrykk i omsorgen de viser hverandre, især når enkelte medlemmer møter vanskelige situasjoner i livet, slik som sykdom, en nær pårørendes død eller økonomisk motgang. De tar også hånd om gamle medlemmer som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. Den innbyrdes kjærlighet de demonstrerer, utgjør et sterkt vitnesbyrd i en verden preget av konflikter og hat.


8. En sann kristen menighet er en misjonsmenighet som søker å bringe evangeliet til de fortapte. En kristen som føler dyp takknemlighet over sin frelse og som har Guds kjærlighet i sitt hjerte, vil ha en stor byrde for fortapte mennesker og lengte etter å hjelpe dem å finne Jesus, slik at de får oppleve den samme freden og gleden som han selv opplever. I misjonsbefalingen ga Jesus disiplene i oppdrag å dele evangeliet med andre mennesker (Matt. 28:19, 20). Drevet av Guds kjærlighet forsøkte apostelen Paulus å "overbevise mennesker" fordi han visste at de ufrelste en gang vil stå foran en hellig og rettferdig Gud og bli holdt ansvarlig for sine gjerninger (2. Kor. 5:10-11). Lenger ned i samme kapittel skriver han at alle kristne er Guds sendebud i en mørk verden. Apostelens misjonsglød er et godt eksempel på hva det innebærer å gi seg selv til proklamasjonen av de gode nyhetene om Guds rike.


Kjære leser, kan du peke på en forsamling på ditt hjemsted som disse kjennetegnene passer på? Hvis ikke, så må din bønn være at Gud skal reise opp en slik forsamling der hvor du bor, en sann kristen forsamling som kan være et lys i denne onde verden.


Det store bildet viser en anabaptistisk kommunitet i Australia, som vi har god kontakt med.

I dag gråter jeg over synden i Guds hus

Når apostelen Paulus skal sette ord på de følelsene han har overfor det jødiske folk, uttrykker han seg på denne måten:

"Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke - min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte ...." (Rom 9,1-2)

Slik kjenner jeg i dag overfor en menighet som jeg kjenner, men som tillater synd i sin midte. Uten at menighetens ledelse griper inn gis det aksept for at flere lever sammen uten å være gift. En jeg snakket med hevdet at mitt syn var "gammeldags" og umulig å hevde i 2008. Så det er altså ikke lenger et spørsmål om hva Bibelen sier om ekteskapet? Det er hva tidsånden sier. Om hva som er mest behagelig og enklest å leve med. Menigheten er "sannhetens støtte og grunnvoll" (1.Tim 3,15). Hvordan kan den være det om den ikke lenger har Guds ord som sin høyeste autoritet? Da slukkes lyset og saltet har mistet sin kraft. Da er menigheten å ligne med den beskrivelsen apostelen Paulus har i 2.Tim 3,5: "De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft."

Hva hjelper det å arrangere møter, gudstjenester når menigheten lever i åpenbar konflikt med Guds ord? Når bønnene hindres fordi det er synd i leiren. Tror man at man kan skjule sin nød innfor den tre ganger hellige Gud?

I dag har jeg ingen god dag. Jeg kjenner tårene komme. Jeg gråter over tilstanden i Guds hus. Jeg gråter over hvor dårlig det står til med oss, hvor liten kraft det er i Guds forsamling, hvor mye kompromiss med synd. For å tekkes mennesker. For man frykter mennesker mer enn man frykter Gud.

Det store og avgjørende testspørsmålet

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva det er som gjør at mennesker søker til et sted som Lakeland eller havner på disse merkelige sloshfestene. Jeg tror svaret er enkelt. Det er en hunger etter opplevelser, og det er en konsekvens av en den moderne dykingen av individualismen. De siste tiårene er menighetene blitt mer og mer innadvendte. Det arrangeres fornyelseskonferanser for de troende, man kommer sammen for å lytte til god lovsang, få del i inspirerende undervisning. Jeg har spurt meg selv: Hva er det viktigste kjennetegnet for en menighet om den skal være i Guds plan og vilje? Jeg har funnet at det svaret er også enkelt, men selv om det er enkelt er det svært utfordrende! Det handler ikke om menigheten har den beste lovsangen, er med på de siste trendene, er populær og stor i antall. Det handler om den er engasjert i Guds hjertesak: misjon! Det handler om den har nød for de unådde, det handler om den avsetter penger for misjon i andre land og om den er en sendermenighet eller ikke. Jeg tror jeg har hørt det siden jeg ble en kristen i 1972: "Ikke alle skal reise ut som misjonærer." Men jeg har aldri funnet dekning for en slik uttalelse i Bibelen. jeg tror setningen er velment. Man ønsker ikke å skape dårlig samvittighet eller legge byrder på andre. Derfor sier vi: Alle er ikke kalt til å gå. Men Jesus sa: "Gå derfor ut", "Dere er mine vitner".

I dag er det flere norske misjonsorganisasjoner som ikke får noen til å melde seg for tjeneste. Misjonsfeltene trenger folk, men menighetene er opptatt av sine egne ting. Det arrangeres nesten aldri misjonsmøter, eller møter med fokus på misjon. Det hender like sjeldent som menigheten arrangerer bønnesamlinger hvor hele menigheten deltar.

I 1889 kom den legendariske pionermisjonæren Hudson Taylor (bildet) til Oslo. Han kom for å fortelle om sitt arbeid, og det han hadde å fortelle grep de mange som kom for å høre ham. Møtet resulterte i stiftelsen av et norsk misjonsselskap under navnet: Den norske Kinamisjon. Misjonsselskapet eksisterer den dag i dag under navnet Evangelisk Orientmisjon.

Det Norge trenger er en ny Hudson Taylor, en som kunne oppildne kristenfolket til fornyet misjonsinnsats. En som la alvoret inn over oss. Sender vi ikke flere misjonærer er det flere som dør på misjonsfeltene uten evangeliet, og de ender i fortapelsen. Mens vi holder våre oppbyggelsesmøter, fornyelseskonferanser etc går tusenvis av mennesker inn i en evighet uten Gud, fortapt. Jeg husker jeg fikk refs av mann som ba meg om ikke å nevne ordet fortapelse når jeg preket. Folk kunne bli redde! Da var det bedre å skjule sannheten, og la oss fortsatt sove.

Et år før Hudson Taylor kom til Norge, besøkte han Canada. Overlat hvor han preket meldte unge mennesker seg til tjeneste som misjonærer i Kina. Noen av dem var studenter. Taylor hadde vært imot tanken på å opprette en gren av Kinas Innlandsmisjon i Nord-Amerika, men nå ble han overbevist om at det likevel var Guds vilje. Det ble sagt at "det alvorlige uttrykket" som han gikk med forsvant da mer enn 40 menn og kvinner meldte seg og søkte om å få bli en del av Kinas Innlandsmisjon, og da det ble holdt fullsatte møter til ære for åtte unge kvinner og seks menn som ble funnet skikket til å dra ut til Kina. Da en far ble bedt om å tale på et av disse møtene i Toronto, sa han hva det kostet å ta avskjed med sin datter:

"Jeg har ikke noe som er for dyrebart for min Herre Jesus. Han har bedt om å få det beste jeg har, og jeg gir det til Ham av hele mitt hjerte."

Hudson Taylor husket senere de ordene: "Jeg har ikke noe som er for dyrebart for min Herre Jesus."

Har vi det? Har jeg det?

Jeg ser de endeløse skogene og slettelandskapet i Russland for mine øyne. Enslige landsbyer på øde steder. Jeg har vært der mange ganger. Hvem vil gå dit sammen med meg? Hvem har nød for de gamle og unge som bor er, og som ikke har hørt evangeliet, som ikke er frelst, som vil gå evigheten i møte, uten Gud. Hvorfor lykkes vi ikke med å sende mennesker ut? Kanskje fordi noen sier: Ikke alle skal gå. Hvem står bak de ordene tror du? Gud?

Om Jesus gav alt, hva skylder vi da å gi Ham?

Skal vi spørre oss selv: Hvor mye er jeg villig til å ofre resten av dette året for misjonens sak, og da mener jeg virkelig "ofre". Hva betyr et menneske for deg? Hvor mye er det verd?

Kristkyrkja når ut til flyktninger og sambygdinger på Stord

Det er ikke så ofte vi har presentert norske menigheter på denne bloggen, men det finnes en del forsamlinger rundt om i vårt land som absolutt fortjener å få litt oppmerksomhet. Kristkyrkja på Stord er en slik forsamling. Det spennende med denne forsamlingen er at den har et sterkt fokus på evangelisering og misjon. Så merkelig det enn høres ut er ikke det selvsagt i vår tid. Ser man nærmere på forsamlingens egen blogg, finner man reportasjer om behovene utenfor egen kirkedør. På Stord når de ut til stedets fremmedkulturelle innbyggere, og forsamlingen har syn for enhet mellom de troende på stedet og arbeider for denne. Det gleder meg å høre om felles bønnesamlinger som nå har pågått en tid på Stord. Slikt kan det bli vekkelse av! I går, 17 august ble seks mye medlemmer lagt til menigheten (bildet). Vi gleder oss sammen med dem over medlemsøkningen! Kristkyrkja er en fri og selvstendig evangelisk menighet, som holder sine gudstjenester på Grandahuset. De er tydelige på sitt bibelsyn som er konservativt og grunnpilarene er bønn, forkynnelse av Guds ord og et godt fellesskap. Pastor er Jens Thoresen.

Forlat ikke den enkle og rene troskap mot Kristus

Jeg våkner med noen ord av apostelen, som om de skulle være hvisket inn i mine ører: "Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus." Det var den siste delen av verset fra 2.Kor 11,3 jeg hørte. I løpet av natten har bildene fra de ulike videoene med ravende "fulle" mennesker, noen i transer, noen gryntende som griser, andre rullende i ekstase på gulvet kvernet rundt i mitt hode. Dette samtidig med nyheten om at Todd Bentley ikke bare har ekteskapsproblemer men har hatt et grenseoverskridene forhold til en kvinnelig medarbeider samtidig med at mennesker fra en hel verden har fulgt den såkalte "vekkelsen" på fjernsynssendinger og vi har fått høre at dette er den største vekkelsen siden pinsefestens dag med et Guds nærvær som få har opplevd. Jeg kjente vemmelse, og en uvelhet når jeg så videobildene fra de såkalte "slosh-festene" i går og samtidig fikk vite at det skal arrangeres mange flere slike senere i år, ulike steder i verden. Skal galskapen ingen ende ta? Nei, det blir nok mye verre. Bibelen sier så om de siste tider.

Det er altså mulig å bli "fordervet" og det er mulig å vende seg bort fra "den enkle og rene troskap mot Kristus". Å følge Kristus i en full overgivelse til Hans ord, å be, ha en daglig stille stund med Guds ord er kanskje ikke like spennende som å hige etter tegn og under og søke manifestasjoner, men det er likevel mye tryggere!

I en tid som vår trenger vi å høre Hyrdens stemme. Det gjør vi ikke i støyen og bråket. Lik disse små barna på bildet vil jeg søke Ham i ødemarken for å følge Ham "utenfor leiren". "Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss derfor gå utenfor leiren og bære hans vanære. For vihar ikke her en blivende stad, men vi søker den som kommer." (Hebr 13,12-14) La oss sky en hver ting som vil dra oss bort fra korset, fra etterfølgelsen, fra det som vil frarøve oss vår seierskrans!

La oss også minnes apostelen Peters ord: "Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be." (1.Pet 4,7)

I gjenopprettelsens tjeneste, del 3: Broder Bakht-Singh

Jeg synes det er veldig interessant å se hva som karakteriserte broder Bakht-Singh's tjeneste. På 1950-tallet reiste Bakht-Singh til Australia, besøkte deler av Asia, Afrika og USA. Overalt hvor han kom var han som en Kristi velduft. Han kom virkelig som en frisk sommervind til lunkne menigheter og kristne som hadde en ytre form for gudsfrykt, men som avviste Herrens kraft. Herren hadde selv bedt ham om tre ting da han la ut på disse reisene:

1. Slutt deg ikke til noen organisasjon, betjen alle likt. 2. Legg ikke dine egne planer, men la Herren lede deg skritt for skritt. 3. Gjør ikke kjent dine egne behov. Du skal spørre meg alene om du har behov som må dekkes.

Og broder Bakht-Singh gjorde som Herren ba ham om. Mange spurte om han hadde noen hemmelghet når det gjaldt hans åndelige liv, fordi han var unik på så mange måter. Enkelte har trukket frem disse tingene som preget ham:

1. Hans totale avhengighet av Den levende Gud.

2. Han aksepterte Bibelen som Guds ord og oppmuntret hver eneste troende til å eie sin egen Bibel og leve i total lydighet til Guds åpenbarte ord. Hans egen innsikt i Guds ord og hans nærmest fotografiske minne av skriftsteder er legendarisk. I 1965 da Bakht-Singh var i England traff han den kjente pastoren og bibelforkynneren Martyn Lloyd-Jones sammen med pastor Keith Samuel, en av talerne ved Keswick konferansen. De tre samtalte om mange viktige teologiske spørsmål og svarene Bakht-Singh gav overrasket dem og utfordret dem. Da Martyn Lloyd-Jones spurte Bakht-Singh hvor han hadde sin dype innsikt fra, svarte han: "Jeg leser og mediterer over Guds ord på mine knær." Mesteparten av sitt liv, før han ble syk, leste han Bibelen knelende og mediterte på den i timesvis. Den Hellige Ånd åpenbarte på denne måten vidunderlige ting for ham.

3. Han søkte etter og gjorde Guds vilje uansett hva det kostet ham.

4. Han hadde en sterk lidenskap for Gud og for å vinne mennesker for Gud.

5. Han oppdaget og praktiserte bibelsk lovprisning og tilbedelse og oppmuntret alle troende til å lovprise Gud i ånd og sannhet.

6. Årlig arrangerte han såkalte "Hellige sammenkomster" som fikk stor betydning for de tusener som deltok. Her fikk deltagerne del i gedigen bibelundervisning.

7. Bakht-Singh oppmuntret de kristne til å vende tilbake til nytestamentes prinsipper for menighetsliv.

8. Han var en mann av tro, og stolte på Herren for alle ting på alle områder av sitt liv. Og Herren æret ham for den tro og lønnet ham med alt han trengte.

9. Han hadde en enkel måte å presentere evangeliet på, og vitnet om Herren overalt hvor han dro.

10. Han oppmuntret de troende til å komme sammen og introduserte det kristne kjærlighetsmåltidet for dem.

11. Han var en bønnens mann som levde i bønn hele sitt liv. Han tilbrakte timesvis på sine knær i samtale med Gud.

Jeg sitter tilbake og tenker på disse 11 punktene og spør meg selv: Slike mennesker trenger vi virkelig mange av i vår tid. Jeg vil bli en slik mann som Bakht-Singh. Måtte Herren få hele meg, og bruke meg som Han vil.

Martin Goldsmith til Toten frikirke på Raufoss

Søndag 7. september får jeg litt av en "stand in". Jeg var egentlig satt opp til å preke på formiddagsgudstjenesten i Toten Frikirke på Raufoss den søndagen, men ganske uventet fikk pastor Nils Inge Tørresen en telefon her om dagen. Om menigheten var interessert i å få besøk av Martin Goldsmith? Når jeg hørte det ble jeg svært glad og takknemlig for å kunne overlate talerstolen til ham! For Martin Goldsmith er en levende legende innen evangelisk misjonsarbeid. Han og kona Elisabeth har vært pionermisjonærer i Asia, og har vært primus motor for All Nation Christian College i England, som har utdannet mange misjonærer. Ekstra morsomt er det at bestemor til Elisabeth drev Victoria Hotel på Gjøvik. Martin Goldsmith har jødisk bakgrunn, snakker flytende russisk, har skrevet mange bøker om misjon og en spennende kommentar til profeten Habakkuk og Joel. Jeg er blitt bedt om å tolke ham, og det er virkelig en ære. Toten Frikirke arbeider med muligheten til å arrangere et seminar med Goldsmith lørdag, men det er noe uavklart i skrivende øyeblikk. Sett i hvert fall av søndagen og kom fra fjern og nær til denne meget sjeldne anledningen til å lytte til grundig, solid og inspirerende utleggelse fra Guds ord!

Siste fra Lakeland: Bentley avslørt for seksuell umoral med kvinnelig medarbeider

Fresh Fire Ministries - Todd Bentleys organisasjon går nå offentlig ut med en melding hvor de bekjentgjør at Todd Bentley har levd i et seksuelt forhold til en av sine nærmeste kvinnelige medarbeidere:

“We wish to acknowledge, however, that since our last statement from the Fresh Fire Board of Directors, we have discovered new information revealing that Todd Bentley has entered into an unhealthy relationship on an emotional level with a female member of his staff. In light of this new information and in consultation with his leaders and advisors, Todd Bentley has agreed to step down from his position on the Board of Directors and to refrain from all public ministry for a season to receive counsel in his personal life.”

Det var fra før kjent at Bentley og hans kone har tatt ut separasjon, men den gangen ble det understreket at det ikke skyldes umoralske forhold. Nå viser det seg at det ikke er sant, men at Bentley har levd et dobbeltliv.

VANNvittige møter i Wales

Galskapen innen enkelte "kristne" sammenhenger ser ikke ut til å ha noen ende. Nå har vi vært igjennom Lakeland med en predikant som sparker og slår syke mennesker. Andre steder i verden arrangeres det såkalte "slosh-fester". Og noe som kalles "Glory trance". Du vil ikke tro det før du får se det! Men her reiser en godt voksen mann rundt med en malingsrulle og en malerpensel og maler folk i ansiktet med vann. Eller han løper rundt i lokalet og spruter vann på folk. Ved første øyekast skulle man tro at man var kommet inn på en fest for ufrelste som hadde gått litt over styr. Men dette er voksne mennesker som mener at de er "fulle" i ånden og blir berørt av Gud. John Scotland heter en av disse predikantene som maler folk i ansiktet med malingsrullen, og får dem til å synge: "I am living in a yellowsubmarine". Vannet han spruter på dem ved hjelp av vannflasker er "holy water". En annen av disse predikantene er en mann ved navn John Crowder. Han raver rundt i lokalet og grynter som en gris. Nei, jeg fleiper ikke med deg. Dette skjedde i Wales for ikke så lenge siden, og har holdt på en stund. Vi hadde denne Scotland på Gjøvik for noen år siden. Da sto han på talerstolen under hele møtet og svaiet som en full mann, uten å si et eneste fornuftig ord. Han var visst, fikk man forklart, under Den Hellige Ånd. Jeg tror ikke galskapen slutter med dette. Det er all grunn til å løpe for sitt liv, vekk fra dette, som du vil høre hovedpastoren i Times Square Church forkynner om i et annet innslag på denne bloggen i dag. Her er linken til en av disse sloshfestene. Slosh er forøvrig amerikansk slang for "sørpe full". Du er herved advart: http://www.youtube.com/results?search_query=sloshfest&search_type=&aq=f

Uredde kvinnelige misjonærer i Kina, del 2

29 februar 1888 skriver Lottie Moon, pionermisjonær for Sørstatsbaptistene i Kina, brev hjem til sine forbedere. Det er skrevet i byen Pingtu:

"Vi er blitt fortalt at Jesus dro omkring i byene og landsbyene og 'forkynte evangeliet om Riket' og til disse versene er det lagt til at han så folkemengden som får uten hyrde, og Han ble grepet av medlidenhet. Intet hjerte som virkelig er blitt grepet av Mesterens Ånd kan se ut over de store skarene av hedninger og ikke bli grepet på samme måte.

Ikke bare ti, eller hundre, eller tusen men millioner beveger seg rastløst mot avgrunnen. Hvem løfter hånden for å endre deres kurs? Hvordan skal disse menneskene bli frelst om de ikke får høre evangeliet? 'Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner. Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt.' (Rom 10,14b-15a) 'For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.' (Matt 7,14) Ingen av disse hedningene, eller deres forfedre har hørt om den smale vei. Ennå en gang ønsker jeg å tale inntrengende om de menneskene som omgir meg. Pingtu er en by med murer rundt og med distrikter omkring, disse distriktene består av like mange som i byen selv. Ser vi nordover og østover så langt som til Tungchow og Chefoo, en distanse på mer enn 1oo miles, så vil dere ikke finne en eneste misjonær. Vestover finnes det en misjonsstasjon drevet av Presbyterianerne, omtrent 60 miles fra her jeg befinner meg. Sørover, hundrevis av miles, kjenner jeg ikke til en eneste misjonsstasjon. Medlemmer av vår misjonsorganisasjon har arbeidet i denne regionen nå i mange år allerede, de kom hele den lange veien fra Tungchow. Men hva kan to eller tre misjonærer utrette for å nå ut til disse hundretusener av mennesker?

Omreisende forkynnere kommer på besøk. De blir noen dager, og reiser så videre. Det er alt hva tiden tillater, for vedkommende kjenner på behovene til andre som ennå ikke har hørt. Majoriteten av innbyggerne her ser på ham som en "djevel", som må hates....

Men nå og da finner vi mennesker som er interessert i evangeliet. Han lytter til det vi sier, og har noen vage ønsker om et bedre liv. Men foran ham ligger det fryktsomme konflikter. Det dreier seg om familiebånd, om overtro. Den vakte trenger støtte fra en misjonær. Det er ikke til å undres over at mange gir opp i fortvilelse, de tenker at det er ingen hensikt i å prøve, de kan ikke gå veien alene. De nyomvendte trenger opplæring i hvordan de skal leve det kristne livet. De trenger å se konkrete eksempler på hvordan man lever hellige kristne liv.

Det er absolutt klart og tydelig at vårt misjonsarbeid i Shantung er ytterst ufullkomment. Dette er en stor provins, med sikkert 30 millioner mennesker. For øyeblikket har vi en misjonsstasjon, og den er ikke godt bemannet. Vi var de første til å komme til dette feltet, og i dag er vi den svakeste misjonen, med kanskje ett unntak. Slik behøver det ikke å være. Det skulle være vår urokkelige overbevisning at vi skulle trenge videre inn i landet, etablere nye misjonsstasjoner som fort som mulig og bemanne dem skikkelig, så vi ikke lenger skulle mislykkes. Alt dette tilsier en sterk økning i misjonssatsningen, i overgitte menn og kvinner som legger seg på Guds alter, slik at disse dyrebare sjeler blir frelst.

'Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut i sin høst.' Matt 9,37-38.

L.Moon."

Løp for ditt liv!

Lørdag kveld hørte jeg en av de kraftigste og tydeligste advarsler mot vår tids forførelse, som jeg noensinne har hørt. Carter Conlon som har tatt over som hovedpastor i David Wilkersons menighet, Times Square Church, gjør det norske kristenledere skulle ha gjort for lenge siden. Han setter ord på vår tids forførelse og ber de som vil være tro mot Guds ord og bevare sitt kristenliv om å gjøre det eneste rette: Løpe for sitt liv! For å bevare sitt liv! Pastor Conlon har ett råd: Ha intet å gjøre med mennesker som fokuserer på sin egen tjeneste og tegn og under, som er ute etter penger, som dyrker manifestasjoner og det sensasjonelle, ha intet å gjøre med menigheter som ikke forkynner Guds ord eller hvor budskapet om korset er blitt borte. Det er byttet ut med budskap om selvrealisering, om hvordan man kan lykkes i livet. Ha ingen ting å gjøre med menigheter som ikke forkynner omvendelse fra synd. Løp for ditt liv fra disse, forkynner pastor Conlon. Budskapet bærer preg av en veldig nød for Guds forsamling. Denne talen MÅ du bare høre:

http://www.youtube.com/watch?v=5hQ-mqrpwso

Uredde kvinnelige misjonærer i Kina, del 1

Sørstatsbaptistenes legendariske misjonær Lottie Moon (12.des 1840-24.des 1912) hører med blant pionermisjonærer i Kina. I forbindelse med Sommer-Olympiaden i Kina, har Baptist-Press publisert en rekke brev fra Lottie Moon og andre av Sørstatsbaptistenes tidligere misjonærer til Kina. Til glede for bloggens mange misjonsinteresserte lesere, og ikke minst til oppmuntring for bloggens mange kvinnelige lesere, har jeg oversatt en del av disse brevene. Jeg tror også bloggens mannlige lesere vil finne disse både interessante og utfordrende!

Men først noen ord om Lottie Moon som nok få av oss kjenner til her i Norge. Hun vokste opp i et gudfryktig hjem i Virginia. 16 år gammel ble hun en kristen. Hun slet med komplekser gjennom hele oppveksten fordi hun var så liten av vekst. To ganger vurderte hun å gifte seg, i 1861 og 1877, med sin forlovede Crewford H.Toy, som var tatt ut misjonstjeneste i Japan, men som ikke reiste ut, sannsynligvis på grunn av manglende økonomisk støtte. Begge gangene var det Lottie som brøt forlovelsen. Andre gangen skyldes det muligens ulike syn på læremessige spørsmål. Crewford H. Toy giftet seg først 56 år gammel, Lottie Moon forble ugift. Etter at den amerikanske borgerkrigen av over ble Lottie Moon lærer i Kentucky og senere i Georgia.

En søndag i februar 1873 talte hennes pastor med en sterk appell for flere misjonærer til misjonsfeltet i Kina. Han brukte disse kjente ordene som tema for sin preken:

"Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut i sin høst." (Matt ,37-38)

Lottie gikk frem til pastoren etter talen og sa: "Jeg har visst lenge at Gud har ønsket meg i Kina!" 7. juli 1873 ble hun antatt som misjonær og seile til Kina 1. september samme år. Det skulle gå 14 år før hun kom hjem på ferie! Og besøket i USA skulle få følger. Lottie kom hjem i kinesiske klær, holdt oppildnende taler og skrev fengslende artikler om Kina som grep hjertene til mang en sørstatsbaptist som ble fast forbeder, giver eller som fulgte kallet og dro til Kina selv.

Lottie Moon kjempet mang en kamp for kineserne, blant annet kjempet hun en innbitt kamp mot den forferdelige skikken med å binde opp kvinners føtter, og hun brøt barrierer som hindret kvinner fra å få utdannelse. Hun forkynte evangeliet på gatene, delte ut traktater og vant mange for Guds rike. Mange er blitt døpt og tillagt lokale menigheter på grunn av hennes tjeneste i det som er blitt kalt Midtens Rike.

Men Lottie Moon slet og led mye i Kina. Blant annet av sult og utmattelse, fordi hun ofret seg selv for sine kinesiske venner. De andre misjonærene bestemte at hun til slutt måtte reise hjem til USA for å hvile ut. Sørstatsbaptistene sendte Cynthia Miller, som var sykepleier for å vedsage henne hjem. Lottie Moon var da så svak at hun sov i flere dager ombord på skipet. Da de hadde kommet til kysten utenfor Kobe i Japan, julaften 1912 gikk hun inn i koma og døde. Rett før dette skjedde hadde hun på kinesisk vis klappet hendene sammen, og ropt ut navnene på sine kjære kinesiske venner, som døde for flere år siden, men som gjennom hennes tjeneste hadde fått møte Frelseren.

Hennes legeme ble kremert, slik loven krevde, og asken ble gitt til Sørstatsbaptistenes misjonsråd i en liten brun pakke. Etter en kort minnehøytidelighet i Richmond, ble Lottie Moon begravd ved gravlunden til hennes hjemmemenighet, nær Crewe i Virginia. På gravstøtten står disse ordene: Trofast inntil døden.

(fortsettes)

Samsvar mellom liv og lære

Samsvar mellom det ytre og det indre liv fortoner seg for meg mer og mer essensielt. Egentlig er det jo selvsagt, men i praksis kan dette være en utfordring. Særlig i vår tid med så høyt et tempo. I går ble jeg sittende å tenke på noe vi finner i det brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingene i Galatiaområdet. Han er veldig åpen med dem, og forteller om at alt ikke ble slik han hadde tenkt med de planene han hadde. Paulus ble tvunget til å stanse opp. Slik hender vel også med oss av og til, og vi kjenner at når vi blir tvunget til å ta slike "pauser" så tenker vi ofte på det som avbrudd, som å kaste bort verdifull tid. Er det ikke slik? Her er et annet perspektiv:

Paulus skriver til galaterne: "Er dere klar over at årsaken til at jeg endte opp hos dere er at jeg var fysisk brutt sammen, og på denne måten forhindret fra å fullføre min reise..." (Se Gal 4,13 parafrasert av meg)

Guds vilje ved en tilfeldighet? Neppe. Slik handler aldri Gud. Gud kan ha helt andre planer enn oss. Resultatet av Paulus ble tvunget til å stanse opp fordi kroppen hans ikke maktet mer, var at en hel rekke menigheter i Galatiaområdet ble velsignet og vi sitter igjen med et av de mest fantastiske frihetsbrev som verden noensinne har sett!

Guds vilje - hvem kan forstå den fullt ut? Gud tenker så annerledes. Gud har et helt annet perspektiv på tingene, og en helt annen tidsramme. Om vi bare kunne forstå det. Selv det er vanskelig. Vi vil jo så gjerne handle nå, se resultater med det samme.

I det samme brevet som Paulus senere skriver til disse menighetene, skriver han: "Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg ..." (Gal 1,16) Dette kan også oversettes: "åpenbare sin Sønn for meg,"men jeg liker den første oversettelsen best: Åpenbare sin Sønn i meg.

Det er dette alt handler om. At vi blir formet til Kristuslikhet. Denne pågående prosess i livet førte ham inn i ødemarken. Se Gal 1,17-18

Og den førte til at Gud brukte sykdom og utmattelse til å stanse ham mens han oppholdt seg i Galatia området.

Jeg har tenkt mye på dette mens jeg har hatt tunge dager før og etter operasjonen. Denne helgen skulle jeg etter mine planer ha vært i Romsdalen og feiret min fantastiske svigermors 85 års dag, men kreftene mine strakk ikke så langt. I stedet blir jeg sittende hjemme. Bortkastet tid? Neppe. Gud har nok en mening med dette også. Som med så mye annet. Hans perspektiv er så annerledes. Han holder på med noe, og jeg har masse å lære om at ting henger sammen, og det må være samsvar mellom det liv jeg lever og det jeg lærer andre. For å få det til må man som Paulus, trekke seg tilbake til ødemarken.

I gjenopprettelsens tjeneste, del 2: Broder Bakht-Singh

Den andre personen jeg vil presentere i serien om gjenopprettelsens tjeneste er Broder Bakht-Singh. Han var født Punjab, som nå er en del av Pakistan av foreldre med hinduistiske bakgrunn, men oppfostret som sikh. Etter å ha fullført sin utdannelse ved Universitetet i Punjab, dro han til England i 1926 for å studere til landbruksingeniør. Hans foreldre likte ikke tanken på at sønnen deres skulle oppholde seg i England, og var redd han ville skifte religion. I England ble Bakht-Singh oppslukt av den engelske livsstilen, og begynte å drikke alkohol og feste, oppsøke teater og dansetilstellninger. Han klippet av seg sitt lange hår, og begynte å kle seg i vestlige klær. Dermed forlot han sin bakgrunn som sikh. I 1929 reiste han til Canada for å fortsette sine studier der. Bakht-Singh ble innlosjert hos et kristent ektepar i Manitoba i Winnipeg. Dette ekteparet avsluttet alltid middagsmåltidet med å lese fra Bibelen. Etter å ha fått en Bibel i gave fra ekteparet Haywards, begynte Bakht-Sing selv å lese i den, ble en overbevist kristen og ble døpt 4. februar 1932. Året etter reiste Bakht-Sing tilbake til India for å forkynne evangeliet og ble møtt av sine foreldre i Bombay. Han hadde fortalt dem på forhånd om det som hadde skjedd, og hans foreldre ba ham innstendig om å holde den nye troen for seg selv. Dette kunne deres sønn ikke gå med på, og hans mor og far skilte lag med sin sønn og dro hjem. Etter dette begynte Bakht-Sing å reise rundt som vekkelsesforkynner rundt i India. Han samlet store folkemengder. I starten var han knyttet til Den anglikanske kirke, men reiste så som uavhengig evangelist.


I 1937 ble han involvert i en vekkelse som brøt ut i Martinbur United Presbyterian Church, en vekkelse som er blitt karakterisert som en av de mest bemerkelsesverdige vekkelser i kirkens historie på det indiske subkontinent.
Etter å ha tilbrakt en natt i bønn på et fjell i 1941 fikk han en visjon av Gud om å bygge lokale forsamlinger etter nytestamentlig mønster. Samme året arrangerte han sine første "hellige sammenkomster" etter mønster fra 3.Mosebok kapitel 23. Det skjedde i Madras. Etter dette ble disse "Hellige sammenkomstene" arrangert hvert år, en i Madras, Hyderabad, Ahmadabad og i Kalimpong. Samlingen i Hydrabad var den største med 25.000 deltagere. Disse samlingene besto av lange bønnesamlinger, lovsang og undervisning. Deltagerne kom sammen i svære telt.


(fortsettes)

Avisoppslag om vår nye nettside

Journalist Øystein Lid i Dagen/Magazinet presenterer den nye nettsiden vår: Martyrkirkens venner i dagens nettutgave. Vi er glad for at nettsiden blir kjent, og håper at riktig mange vil ta turen innom og ikke minst bruke innholdet aktivt i forbønn. For det er det vi håper og ber om. Våre forfulgte trossøsken trenger all den oppmerksomheten de kan få, slik at deres hverdag kan bli bedre, at de, deres famlier og forsamlinger, kan få den hjelp de trenger og de kan forbli tro mot Kristus. Vi er takknemlig om du snakker med vennene dine om denne nettsiden, og forteller om den i menigheten, så mange kan bli med i bønn for den lidende kirke.

Ta en titt på reportasjen i Dagen/Magazinet som du finner her: http://www.dagenmagazinet.no/

Martyrkirkens venner finner du her:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/

Messianske forsamlinger i dagens Israel, del 1

Kehliat El Roii er den første messianske forsamlingen vi presenterer i en ny serie hvor vi ønsker å se nærmere på hva Gud gjør i dagens Israel. Forsamlingens pastor, Ofer Amitai, er også en av lederne for den nasjonale bønnebevegelsen i Israel, som vi har god kontakt med gjennom vårt bønnearbeid.

Ofer Amitai er født i Tel Aviv i 1951. Hans mor kommer fra en familie som har lange aner tilbake i landet. Hans far kom fra Polen til Israel i 1935, da han var en liten gutt. Foreldrene var sekulære jøder, men med sterk tro på den sionistiske bevegelsen. Etter å ha kjempet i Seksdagerskrigen i 1973, begynte Ofer å søke Gud. I ettertid ser han hvordan Gud ledet ham til å flytte til USA, og så til India. Det var her at Gud skulle åpenbare seg selv som Yeshua, Israels Messias. Han reiste tilbake til USA, før han var en snartur innom USA, hvor han møtte hun som skulle bli hans kone, Chris. Etter å ha møtt henne, tilbrakte de to 14 år med å gå på skole og tjenestegjøre for Herren ut fra Zion Faith Homes, i nærheten av Chicago, Illinois. I1994 reiste de tilbake til Israel, og har ledet Kehilat El-Roii i Jerusalem siden da.

Menigheten ble grunnlagt i 1989 etter mye bønn og arbeid. Den har tilholdssted i hjertet av Jerusalem. Når menigheten ble startet håpet man å kunne bygge et uavhengig fellesskap av hebraisk talende messiastroende jøder hvor man kunne motta og trene landets innbyggere i troen på Yeshua, Han som er Messias. I dag har de lykkes med det. Dette er en voksende forsamling med stor innflytelse i Israel. Forsamlingens medlemmer er i hovedsak israelere.

El Roii betyr "Den Gud som ser meg" (1.Mos 16,13) I tillegg til et ukentlig møte har forsamlingen et veletablert sabbatskole-program med seks ulike klassetrinn, et bønnemøte midt i uken, en bønnesamling for kvinner, forbederne samles fredag morgen mens ungdommene kommer samnmen til et samvær som består av ungdommer fra ulike menigheter.

Denne menigheten arrangerer også ulike turer rundt i landet, og deltar i ulike sammenkomster i forbindelse med de bibelske høytidene.

Bildet viser Ofer Amitai og hans kone Chris og deres to barn.

Gud vår Fars karakteregenskaper

Jeg har lenge vært opptatt av farsbildet vårt. Det influerer så mye av vårt liv, på godt og på vondt. Den Hellige Skrift tegner et varmt og personlig bilde av Gud som Far, og noen av de viktigste karaktertrekkene jeg har funnet er disse:

Skaper. Vår himmelske Far er den som gir sine elskede barn del i liv som er en del av Hans egen karakter og personlighet: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." (Apgj 17,26)

Beskytter. Vår himmelske Far er en som i sin kjærlighet beskytter, veileder, forsvarer og gir sine barn ly: "Hvor dyrebar er din miskunnhet Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge." (Salme 26,8)

Forsørger. Vår himmelske Far er den som i kjærlighet er delaktig i våre hverdagsliv og som sørger for hvert behov Hans barn har: "Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette." (Matt 6,31-32)

Instruktør. Vår himmelske Far leder, veileder og instruerer våre liv for vårt aller beste: "Mine barn, hør på en fars tilrettevisning, og gi akt, så dere kan lære klokskap." (Ord 4,1) "Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye." (Salme 32,8)

Rettleder. Vår himmelske far tar seg tid til å korrigere og disiplinere sine barn fordi Han elsker dem: "Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg! For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær." (Ord 3,11-12)

Forløser. Vår himmelske far tilgir sine barn og frir dem ut fra alt de er bundet av: "Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet....Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham." (Salme 103,8 og 12-13)

Trøsteren. Vår himmelske far er den som kan trøste og oppmuntre oss: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød. så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trlst vi selv får fra Gud." (2.Kor 1,3-4)

Her kan du kun leve på nåde

Når Richard Wurmbrand settes fri fra 14 år i fangenskap på grunn av sin tro på Kristus, skriver han et brev til Anutza Moise, som var jødinne og bosatt i Norge. Brevet viser en hengivelse til Kristus som vi alle har mye å lære av:

"Vår kjære Amutza.

Sakte venner jeg meg til den nye tilværelsen. Det går opp for meg at mitt åndelige liv får et annet innhold når en vender tilbake til familielivet. Da jeg var atskilt fra familien, merket jeg at jeg var omfavnet av Gud. Men den var som en sky som omgir en snødekket fjelltind. Mitt fellesskap med Gud var som en frossen innsjø som reflekterte det kalde, klare måneskinn. I en slik favn dør ethvert personlig ønske, som ilden i et bål som holder på å slokne. Eller bedre, det faller i søvn ved Frelserens bryst, fordi hvert selvstendig ønske ville være helligbrødre. Det har ingen hensikt å spørre Frelseren en eneste gang: Hva vil du at jeg skal gjøre? Hans vilje er åpenbart og nedtegnet i vårt nye liv for all evighet. Jeg slo meg stille til ro uten engang å spørre et eneste spørsmål.

En slik ting er ikke mulig nå lenger. Nok en gang er jjeg fanget av livets storm. Jeg blir forvirret med så mange inntrykk, problemer og nye plikter. Hvor innviklet allting er i deres verden, og hvor enkelt alt var i den verden jeg kommer fra. I deres verden blir alt oppfanget som i et tannhjul og ført videre uten noen synlig ende. Ingen kan begå en synd fordi denne utløser og fører med seg tusen andre. Du kan ikke slå ned på en skyldig uten at mange uskyldige må lide med. De setter for eksempel en tyv i fengsel, med den følge at hans uskyldige barn også lider. I denne verden kan den minste bevegelse, det minste skritt utløse veldige tragedier over enorme avstander.

Det var en mann i Betlehem som gjorde en god gjerning: Han ga ly til Herrens mor så hun kunne føde Ham i en stall. Som en dramatisk følge av dette måtte alle barna i byen dø. I denne verden kan en ikke beregne det en gjør. Du kan ikke vite følgene av de gjerninger du utfører, ikke engang de gode gjerninger. Men i den åndelige verden hvor jeg har befunnet meg til nå, skjedde ting bare i tankeverdenen. Mordere tok ikke liv, tyvene berøvet ingen, løgner bedro ingen, alt foregikk kun i mitt innerste jeg. Skjønnheten og gleden var alltid ekte.

Dette er det privilegium som jeg ikke har lenger. Synden overvåker hvert skritt du tar, selv når du gjør noe rett, selv når du oppfyller Guds bud. Her kan du kun leve på nåde, kun ved å stole på Guds medlidenhet og visdom, som kan løse alle problem. Derfor kan jeg si meg enig med Luther når han sier: 'Loven er et ord om fortapelse, om vrede, om sorg og smerte. Loven er ordet fra dommeren til den tiltalte om oppgjør og forbannelse.'

Guds lov gir oss en vond samvittighet, et urolig hjerte, et hjerte som skjelver fordi loven åpenbarer synd for pss som vi ikke er i stand til å fjerne oss fra. Uten loven lever vi i en stille tillit til at Gud leder våre skritt gjennom livets forvirring, selv når vi opplever eller gjør noe vi ikke forstår.

Hils alle våre kjære. Om noen få dager drar jeg til et sanatorium ved sjøen. Kanskje Bintzea (Sabina) blir med, så vi får tilbringe noen dager sammen. Etter min mening trenger hun mer hvile enn jeg.

Jeg omfavner deg. Richard."