Ny artikkel om Nil av Sora på bloggen Monastisk

På bloggen "Monastisk" finner du en ny artikkel om den hellige Nil av Sora. Jeg ble så fascinert av denne munken og hans liv at jeg valgte å lese mer om ham. Deler av gårsdagen tilbrakte jeg på Mamre, bønnekoia jeg har inne i skogen, og det å lese om Nil her gjorde at ham kom meg enda nærmere.

Bloggen finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Skal gudstjenesten møte menneskets behov eller er den for Gud? Del 2

I byen Troas feiret apostelen Paulus gudstjeneste sammen med disippelflokken der. Om denne gudstjenesten leser vi:

"På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet." (Apg 20,7)

Den kristne gudstjenesten er først og fremst brødets liturgi. Det er en erkjennelse jeg har kommet frem til de siste årene, og den får konkrete og praktiske konsekvenser. Denne erkjennelsen er helt i tråd med det Ireneus av Lyon, en disippel av Polykarp som igjen var en disippel av apostelen Johannes, skriver på 200-tallet:

"Vår undervisning er i samklang med eukaristin, og eukaristien bekrefter vår undervisning."

Eukaristi er, som jeg skrev i forrige artikkel et gresk ord for takksigelse, og den viktigste benevnelsen for det hellige måltidet.
I innledningen til boken "För Världens liv", av Aleksandr Schmemann skriver Torsten Kävlemark:

"Søndag etter søndag skal brødet brytes og gis ut, slik det har skjedd i kristenheten fra dens første tid. Og de kirker og forsamlinger som har innført brødrasjonering med utdeling hver tredje eller hver fjerde søndag har ikke forstått alvoret i Jesu undervisning om livets brød."

Ordet for menighet er det greske ordet "ekklesia" som betyr "sammenkomst" eller "forsamling". Aleksandr Schmemann sier dette om denne sammenkomsten:

"Denne sammenkomst er eukaristisk: dens mål og fullendelse utgjøres av 'Herrens måltid', i hvilken den eukaristiske brødsbrytelsen finner sted." (Aleksander Schmemann: Eukaristin - kärlekens sakrament, Artos 1997, side 11)

En gudstjeneste uten nattverden er derfor en gudstjeneste som har fjernet seg fra det uttrykk som er det opprinnelige, det apostoliske, og det innebærer et stort tap for de som deltar i gudstjenesten. De frarøves noe vesentlig.

Om de første kristne heter det:

"De holdt urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen." (Apg 2,42)

(fortsettes)

Ny artikkel på bloggen Monastisk

På min nye blogg "Monastisk" vil du i dag finne en presentasjon av den hellige Nil av Sora (bildet). Den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby feirer minnedagen for ham i dag. Jeg vil tro flere vil kunne finne inspirasjon fra hans liv.

For å lese artikkelen gå til:

http://www.monastisk.blogspot.com

Skal gudstjenesten møte menneskets behov eller er den for Gud? Del 1

I dag vil jeg skrive om noe som opptar meg mye - og har gjort det lenge, nemlig gudstjenestefeiringen vår. Hvem er den egentlig for? Gud eller mennesker?

I vår protestantiske tradisjon - og da særlig i moderne tid - handler gudstjenesten først og fremst om mennesket. Den tid vi kommer sammen er først og fremst for å møte gudstjenestedeltagernes behov. Derfor tilstreber man seg for å finne måter på å inludere alle slik at alle skal kjenne seg velkomne og få sin del av den tiden man er sammen. Barn har sine behov, ungdom sine, og så de voksne. Har man mange barnefamilier i menigheten så stiller de sine krav om at gudstjenesten skal være tilrettelagt for dem, slik at de kan ta med seg barna sine og føle at gudstjenesten er noe for dem. Dermed skal det ofte ved siden av søndagsskoletilbudet også være noe for barna i gudstjenesten, og så må ungdommene få sitt - gjerne i form av sanger som er litt mer moderne. Og det siste er at alt dette skal komprimeres aller helst innen en time. For det er den tiden vi har å gi Gud gjennom uka. Det er jo så mye annet man også skal.

Men er dette en gudstjeneste? Handler den først og fremst om å møte menneskets behov? Eller er det faktisk omvendt?

I Apg 13 leser vi om menigheten i Antiokia:

"I Antiokia, i menigheten der ... Mens de holdt gudstjeneste og fastet ..." (v.1 og 2)

Enkelte oversetter ordet "gudstjeneste" med "tjente Gud". Ordet som er brukt på gresk er "leitourgèo" som i NT bare brukes om tjeneste for Gud. Ordet "leitourgia" brukes om Den gamle pakts gudstjeneste, om Kristi gjerning som yppersteprest, om aposteltjenesten og generelt om tjeneste i ord og gjerning. Men det er en tjeneste som først og fremst har Gud som sentrum. En tjeneste som rettes mot Gud. Denne tjenesten handler først og fremst om tilbedelsen. Vi skal ikke lese mye i Åpenbaringen før vi ser at det som skjer i himmelen handler om Guds trone og den som sitter på denne tronen, og alt kretser rundt tilbedelsen av Gud og Lammet. Den stadig pågående himmelske gudstjenesten burde derfor reflekteres i gudstjenestefeiringen på jorden og ha samme sentrum.

I de siste årene har jeg oppdaget mer og mer betydningen av nattverdfeiringen. Det er interessant å merke seg det som står i 1.Kor 11,18:

"... når dere kommer sammen som menighet ..."

så innleder Paulus sin undervisning om nattverden. Egentlig handler det om det vi på gresk kaller "eukaristi", eller "takksigelsen". Apostelen taler om en sammenkomst som fra begynnelse til slutt handler om en eneste ting: eukaristi! Takksigelsen, den takk og pris, lovsang og tilbedelse som tilkommer Gud, og Gud alene. Dette er noe ganske annet enn flesteparten av de sammenkomster vi snakker om i protestantisk sammenheng - hvor det ikke er Gud som er sentrum - men mennesket og menneskets behov. Og skal vi si: stadige behov - som skal mettes.

(fortsettes)

Din sannhet er mitt åndedrett

Denne bønnen av Efraim Syreren - kalt for Den Hellige Ånds lyre, død i 373, har fått ny aktualitet for meg:

"At Du har skapt oss er kilden til alt godt, at Du holder oss oppe er kilden til all velsignelse, at Du tukter oss er kilden til all kunnskap og at Du vekker oss opp er kilden til alt liv.

Jeg takker Deg for all din barmhjertighet. Din sannhet er mitt livs åndedrett."

Det er forunderlig hvordan disse eldgamle bønnene berører en så sterkt, men så er de også båret fram av mennesker som drevet av Den Hellige Ånd, satte ord på djupe lengsler og strenger i deres eget liv. Det er levd liv som kommer til uttrykk i ord. Jeg ber Herren om ord fra mitt hjerte, som kan formes til ord på mine lepper. Hva hjelper det å be ord med leppene, hvis ikke hjertet er berørt.

En underlig historie om hvordan Gud kalte noen til å be for meg

Sent i går kveld fikk jeg en stor oppmuntring! En person jeg ikke kjenner tok kontakt med meg for å fortelle en underlig historie:

For to år siden hadde denne personen en drøm. I denne drømmen så hun en person som for henne var helt ukjent, men hun følte at denne personen trengte spesiell forbønn da vedkommende var i en vanskelig situasjon. Hun tilbrakte en dag i bønnekamp for den ukjente.

Ganske nylig var denne kvinnen på besøk i en menighet og der fant hun en av bøkene jeg har skrevet. Bak på boken var det et bilde av meg! Kvinnen ble opprømt over endelig å ha funnet ut hvem det var hun hadde kjempet i bønn for, og måtte vise boka til sin datter som sto ved hennes side:

"Se der! Der er mannen jeg følte så sterkt jeg måtte be for!"

For to år siden hadde jeg noen store utfordringer med livet, så det er underlig hvordan kaller mennesker til å gå inn i bønnekamp for andre som de ikke engang vet hvem er.

Opp gjennom årene har jeg opplevd lignende ting, men det er alltid like sterkt og oppmuntrende. Selv har jeg aldri opplevd å se engler, men andre har sett dem stå ved siden av meg. Det skjedde blant annet på Shetland hvor jeg preket på en bønnekonferanse for en del år siden. Flere kom da uavhengig av hverandre og fortalte at de så engler så ved siden av meg, en på høyre og en på min venstre side, mens jeg preket.

For noen uker siden besvimte jeg mens jeg kjørte bil. Det underlige er at jeg falt slik fremover at hodet mitt utløste varselblinkerne på bilen, og på en merkelig måte fikk jeg bremset før alt ble svart. At det var engler ombord i bilen er jeg i dag sikker på, selv om jeg ikke så dem.

Et spennende perspektiv på oppstandelsen

Jeg kom over dette sitatet av Clarence Jordan (bildet), en av grunnleggerne av Koinonia kommuniteten i det sørvestlige Georgia i USA i 1942 - en kommunitet med tydelige anabaptistiske røtter:

"Gud oppreiste Jesus, ikke som en invitasjon for oss til å komme til Jesus når vi dør, men som en erklæring om at Han selv nå har etablert en permanent, evig residens på jorden. Han står ved vår side, og gir oss styrke i dette livet. De gode nyhetene om Jesu oppstandelse er ikke at vi skal dø og så gå hjem med Ham, men at Han er oppstått og går med oss, og tar med seg alle sine sultne, nakne, tørste, og fengslede brødre med seg."

Det gir et litt annet perspektiv, venner. Jesu oppstandelse får ikke bare følger for det hinsidige, men sannelig også for det dennesidige! Vi som tror, tror ikke først og fremst på en lære, men vi tror på Læreren - på en levende, oppstått Jesus!

Ren, salvet lovprisning og tilbedelse

For tiden studerer jeg Guds ord med henblikk på dette å leve i Guds nærhet, og i den forbindelse leste jeg noe den internasjonalt anerkjente bibellæreren, Derek Prince (bildet), sa i et radioprogram på 1980-tallet.

"Jeg har hatt det privilegium å reise rundt og drive menighetsarbeid i mange ulike land verden over. Jeg har vært på mange steder som Herrens Ånd har satt i bevegelse, hvor Herrens Ånd ble utøst og åndelige gaver var i virksomhet. Men jeg har vært på få steder hvor det var sann, ren og salvet lovprisning og tilbedelse til Gud.

Når du kommer til Gud i åndelig tilbedelse, kommer du inn i fellesskap med Gud. Gjennom tilbedelse og fellesskap mottar du åpenbaring. Selv om jeg ikke lærer om dette som et redskap til å få noe fra Gud, er det likevel sant at når vi nærmer oss Gud, på et alminnelig anerkjent grunnlag og med lovprisning og tilbedelse som Gud anerkjenner, er det i virkeligheten ingen grense for hva Gud kan gjøre for oss."

Så sant dette er. For slik har jeg opplevd det mange ganger. Men det er viktig å understreke at det er forskjell på lovprisning og tilbedelse.

Det står i Salme 100,4:

"Gå inn gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgårder med lovsang. Tak ham, og pris hans navn. For Herren er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt."

Tilbedelse er noe bare Den Hellige Ånd kan føre oss inn i.

Be slik Jesus og apostlene ba, del 10

I forrige artikkel så vi nærmere på at det faktum at det er en sammenheng mellom de fastsatte bønnetidene og hvordan Gud svarer på bønn. I denne artikkelen skal jeg konkretisere dette med eksempler.

Vi leser fra 1.Kong 18,36-38:

"Men ved tiden da matofferet ble båret fram, trådte profeten Elia fram og sa: Herre, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette! Svar meg, Herre! Svar meg, så dette så dette folket må kjenne at du, Herre er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg! Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften."

Legg merke til at Gud svarte på den bønn profeten Elia ba da tiden for matofferet ble båret frem. Det skjedde klokken 15.00. Profeten Elia lot Baalsprofetene holde på hele dagen, fra morgenen av og helt frem til tiden da matofferet skulle bæres fram. Da er det at han ber sin bønn! Hvorfor? Fordi han kjente til hemmeligheten som Jesus beskriver i Fadervår:

"Skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden." (Matt 6,10)

Det er en sammenheng mellom det som skjer i himmelen og på jorden. Vi tenker ofte slik at alt skjer her nede på jorden, og vi glemmer den himmelske virkeligheten! Når tiden for matofferet skulle bæres fram her nede så er ikke himmlen uvirksom! Klokken 15.00 ble offerlammet og røkofferet båret fram, og legg nå merke til hva 2.Mos 30,7-8 sier!

"Og Aron skal brenne velluktende røkelse på alteret. Hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstundene, skal han også brenne røkelse. Det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos deres etterkommere."

Hva er denne røkelsen et bilde på? Det forteller apostelen Johannes oss i Åpenbaringsboken:

"Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse - det er de helliges bønner." (Åp 5,8)

"En annen engel om og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud samme med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv." (Åp 8,3-5)

Ser du sammenhengen mellom den jordiske og den himmelske gudstjenesten, bønnetidene og bønnesvaret?

(fortsettes)

Riksdagen i Sverige vil sette kristne helsearbeidere på valg: Følg loven eller Jesus

I Sverige vil kristne som arbeider innen helse- og omsorg stå overfor store utfordringer etter at Riksdagen i går bestemte seg for å kreve at Europarådet omgjør den beslutningen som Europarådet fattet så sent som i oktober 2010. I denne resolusjonen heter det at fast ansatte innen helsevesenet skal ha rett til å reservere seg mot å utføre visse oppdrag, for eksempel aborter. Dette vil flertallet i Riksdagen nå ha endret. Kun Kristdemokraterna og Sverigedemokraterna stemte i mot.

Om Rikdagen lykkes med å få med seg Europarådet vil dette kunne stille kristne leger, sykepleiere og hjelpepleiere overfor store utfordringer. Skal de følge sin tro og sin overbevisning, eller svensk lov? I ytterste konsekvens kan dette føre til at kristne innen svensk helsevesen vil miste sine jobber. Jeg regner med at dette også vil få følger for alle EU-landene.

Dermed rykker kristenforfølgelsen oss mye nærmere. Går dette igjennom vil det bli en virkelig pris å betale for de kristne som ønsker å forbli trofaste mot det Guds ord sier.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=260969

http://www.vl.no/samfunn/article130028.zrm

Russisk kjernefysiker møter Jesus og utdanner seg til å bli pastor

For Nikolaj Hamizevich (bildet), har den akademiske verden vært en livslang kjærlighet noe hans imponerende resultater innen sitt felt viser. Men det er noe annet som fikk større betydning for Nikolaj. Han fikk møte Jesus og fikk en sterk kjærlighet til Guds ord!

I 1965 ble Nikolaj Hamizevich uteksaminert fra en høgskole med sølvmedalje. Det var en spesiell akademisk utmerkelse som ble gitt i det tidligere Sovjetunionen. Samme år begynte han å studere matematikk og fysikk ved det statlige instituttet i Kasakhstan. Etter å ha fullført studiene her, avtjente han sin militærtjeneste, for så å vende tilbake til det akademiske liv. Han begynte å undervise ved Det pedagogiske Institutet i Kasakhstan, og i 1974 begynte han sine studier ved Kasakhstans kjernefysiske institutt. I åreene 1994-2001 var han president i International Association for Dialogue Between East and West og endte så opp med en doktorgrad i økonomisk vitenskap i 2001.

Men den forbløffende akademiske karrieren gav ikke Nikolaj Hamizevich fred i sjel og sinn. På innsiden opplevde Nikolaj at han var skuffet og nedtrykt til tross for alt det flotte han hadde klart å oppnå så langt i livet. Men så skjedde det en kolossal endring i akademikerens liv. Han forteller selv:

"En dag fikk min kone Valentina høre de gode nyhetene om Gud som sendte sin Sønn for å dø for våre synder. Noe senere omvendte Valentina seg og bestemte seg for å følge Jesus. Seks måneder etter denne hendelsen bestemte vår 14 år gamle datter seg for det samme. Ingen hadde klart å endre mitt liv, men da jeg så hva som skjedde med min kone og datter bestemte også jeg meg for å følge Jesus. Han forandret mitt liv fullstendig, ja hele vår familie. Jeg var 53 år gammel da jeg gav mitt liv til Jesus, og jeg fikk lagt ned i meg et sterkt ønske om å forkynne evangeliet for andre mennesker."

Nikolaj Hamizevich kommer opprinnelig fra Hvite-Russland, og reiste tilbake til hjembyen Soligorsk for å besøke byens baptistmenighet. Han fikk anledning til å dele sitt vitnesbyrd der. Etter å ha fortalt om hvordan Jesus frelste ham, kom 36 mennesker fram for å omvende seg fra sine synder og gi sine liv til Jesus. Blant dem var søsteren til Nikolaj, som klart kunne se den store endringen i brorens liv.

Nikolaj forteller:

"Hele slekten min så endringen. Vi hadde sluttet å drikke vodka, og det var et sterkt vitnesbyrd i min familie om at Jesus kan endre liv. Før dette skjedde var jeg en stolt ateist. Nå spør familien min om hvordan Gud kan endre mennesker."

Nikolaj Hamievich er tilbake i Kaskhstan hvor han har en fremgangsrik forretningsvirksomhet. Han bruker anledningene dette gir til å vitne om Jesus, og han og familien er medlem av en lokal baptistmenighet. I dag studerer han også ved bibelskolen i Almaty og vil være ferdig med sin pastorutdannelse i 2013.

Det ytterste nord i Sibir fikk besøk av evangeliseringsteam

Russlands aller nordligste områder i Sibir fikk i tiden januar-mars besøk av et evangeliseringsteam bestående av russiske baptister.

Teamet reiste hele 1.200 kilometer i sprengkulde og under svært vanskelige forhold for å besøke 12 menigheter og grupper fra Tyumen til Nizhnevartovsk. De holdt også møter i hjemmene til de som ville ha besøk av dem.

Med på reisen var blant annet den tidligere lederen for den russiske baptistunionen, Yuri Sipko. Sammen med den regionale visepresidenten for den russiske baptistunionen, Piotr Zhuk forkynte de Guds ord på møtene. Det hører med til sjeldenhetene at så avsidesliggende områder får besøk av noen av kirkesamfunnslederne så det var i seg selv en begivenhet for de troende i menighetene i det yttereste nord. Så ble da teamet også tatt svært godt i mot.

Norsk og svensk pinsebevegelse i endring

Utviklingstendensene i svensk og norsk pinsebevegelse kan tyde på at man fra ledende hold har gitt opp den den opprinnelige nytestamentlige læren om at menigheten er en forsamling av troende mennesker. Det er nok en utvikling mange pinsevenner og baptister ser på med stor sorg.

For en god del år siden gav Ivar Trannum ut boken "Menigheten og vi" på daværende Filadelfiaforlaget. Det står ingen utgivelsesdato på den, men jeg vil tro den må ha kommet ut en gang på begynnelsen av 1970-tallet, for den hører med blant en av de første bøkene jeg kjøpte meg rett etter at jeg ble en kristen i 1972. Boken gir uttrykk for et helt annet menighetssyn enn det mange av dagens ledere gir uttrykk for. Hør bare:

"Menigheten er ingen forening eller organisasjon. Den er heller ikke alle mennesker innen et bestemt territorium, by, bygd eller fylke. Menigheten er ikke av verden eller ett med den. Jesus sa: 'I er ikke av denne verden, likesom jeg ikke er av denne verden.' Men Guds menighet er en høytidsskare av førstefødte sønner og døtre som er oppskrevet i himlene (Hebr 12,23), altså et nytt samfunn som en kommer inn i gjennom omvendelse og gjenfødelse av Guds ord og Ånd, en frelse fra mørke til lys og fra Satans makt og til Gud.

Menigheten i aposteltiden bestod av mennesker som fattet et annet sinn, lot seg frelse fra den vanartede slekt, og som lot seg døpe. 'De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dagen lagt til omkring tre tusen sjeler. Og de holdt trolig fast ed apostlenes lære, ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.' (Apg 2,41-42) 'Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og èn sjel.' (Apg 4,32) De kom til lyset, og gjennom frelsen i Kristus Jesus løstes de fra syndelivet og verdensvesenet, og ble ført inn i et rikt fellesskap med Kristus og hverandre. Slikt er mulig bare ved tro og personlig opplevelse av Gud. Da først blir det åndelig enhet og samfunn."

Det kan se ut som om at ledelsen i den svenske pinsebevegelsen mer ser for seg en form for folkekirke fremfor en forsamling bestående av troende og døpte medlemmer. Da forsvinner noe av det viktigste som særpreger pinsebevegelsen. Tro hva Barrat (bildet) og Pethrus ville sagt om dette?

De går mot at svenske pinsemenigheter selv velger om dåp skal være medlemskriterium

Det skal bli spennende å se om norske pinsevenner blir påvirket av rådsmøtet til svenske pinsevenner som ble holdt i helgen. Spørsmålene om hvilke kriterier som skal gjelde for medlemskap er jo også oppe til drøftelse på vår side av grensen.

De forsamlingene som danner Pingst - Fria församlingar i samverkan (FFS) - drøftet i helgen både forholdet til misjon og hvilke medlemskriterier som skal gjelde. Det store spørsmålet i Norge er om man kan tillate medlemskap uten at vedkommende som ønsker å bli medlem er døpt.

Pelle Hörnmark, som er nasjonal leder for Pingst og referansegruppen som har arbeidet med disse spørsmålene mente at veien videre ikke er å ha en felles plattform, men respektere at hver forsamling må velge sin vei. I følge svenske Dagen sa Hörnmark følgende:

"- De stadgar vi haft har inte lett till väckelse, det kan vi konstatera, det är något annat som ger det. Kan vi respektera att vi är fria församlingar som gör lite olika val i de här frågorna? Hittills har vi fått sitta och titta på stadgarna hos de församlingar som vill bli en del av Pingst FFS för att godkänna dem. Jag skulle önska att vi kunde komma bort från det, att vi skulle bli mindre portvakter och istället formulerade ett dokument med vår tro och våra övertygelser som förstärker vilka vi är. Skriver man under på dem och rekommenderas av en annan pingstförsamling så är man med, då kan medlems- och ledarstruktur få skifta."

Min personlige mening er at jeg skulle ønske svensk pinsebevegelse holdt på den gamle strukturen, og at den gjaldt alle menigheter slik at man ikke var i tvil om hvor pinsebevegelsen står i så viktige spørsmål som dåp og medlemskap.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=260739

http://mikaelkarlendal.pingstkyrkan.net/?p=942

Til minne om en god mor som ville vært 90 år i dag

17. mai i år er en litt spesiell dag for meg. Om mor hadde fått leve ville hun ha vært 90 år i dag. Det er litt underlig å tenke på. Hun ble enke tidlig, og var vant til å arbeide hardt. I all slags vær var hun grytidlig ute for å levere Oppland Arbeiderblad ut til alle abonnentene i Hunndalen. Det var jobben hennes det meste av livet. Det hendte jeg var med på ruta, og jeg husker hun kom hjem fra sprengkulda med nedrimet ansikt.

En god, kjærlig og omsorgsfull mor og svigermor var hun. Sine siste leveår var hun preget av sin demens, men strålte opp når barnebarna og resten av familien kom på besøk på aldershjemmet.

17. mai var hennes dag. Ingen tvil om det. Hun var svært interessert i kongehuset, ja i alle Europas kongehus, så hun måtte få med seg både det lokale barne-toget, og få se Kongen på slottsbalkongen på TV. Lik meg fikk hun alltid tårer i øynene når det ble sunget: "Gud signe vårt dyre fedreland" og "Gud sign vår konge god! Sign ham med kraft og mot!" Det var vel derfor ganske naturlig at hun sammen med far delte ut illegale aviser under krigen.

Noe av det triveligste hun visste var å lage til "søndagsmiddag". Da var alle hjertelig velkommen hjem til huset vårt i Askimveien 9. Og det er nok ingen i familien som ikke husker de middagene. Selv om vi kom fra en enkel arbeiderfamilie hadde hun alltid spart noe godt til søndagen. Det var familiens dag fremfor noen annen.

Og så latteren hennes! Hun kunne le så tårene trillet, selv når ting gikk galt. Ikke av skadefryd, men fordi hun så det morsomme i alt.

Det er 16 år siden hun døde. Fortsatt er vemodet der, og av og til når jeg er ute på reiser tenker jeg: Jeg må huske på å ringe hjem til mor for å fortelle at vi er kommet trygt frem!

I dag besøkte vi graven hennes, hvor hun og far hviler til oppstandelsens dag. Min søster hadde pyntet så fint. Så mens timene går i dag dukker så mange minner fram. Det er både godt, og vemodig. Ikke gjør det noe om tårene renner heller.

På fanget til mor sitter Joachim, sønnen vår, som blir lest for av farmor. Eventyrstundene med henne var noe barna satte stor pris på. Hun var flink til å lese og fortelle.

Pastor Sexton har gjennomgått vellykket operasjon

Clarence Sexton (bildet), pastor for Temple Baptist Church i Knoxville, Tennessee, er i ferd med å komme seg igjen etter en stor rygg- og nakkeoperasjon som heldigvis har vært vellykket.

Pastor Sexton har vært i evangeliets tjeneste siden 1967, og har vært hovedpastor for Temple Baptist Church siden august 1988. Under hans tjeneste har denne menigheten vært i kontinuerlig vekst. I mange år har pastor Sexton hatt en byrde for menn og kvinner til tjeneste for Guds rike, og i august 1991 åpnet Crown College. For øyeblikket går 900 studenter på denne skolen, som også har avdelinger i Forth Worth i Texas og i Evesham i England. Pastor Crown har også grunnlagt Mount Moriah Christian Camp hvor tusenvis av barn og ungdommer har vært på leir. I 2009 startet han et fellesskap for uavhengige baptistpastorer og evangelister: Independent Baptist Friends International.

Hjelpeløse uten Ånden

Jeg leste noe av Wilfrid Stinissen i går som ble meg til hjelp. Utgangspunktet er noe Jesus sier i Joh 14,16: "Og jeg vil be Faderen, og han skal sende dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig."

Stinissen skriver:

"Her bruker Johannes det greske ordet 'parakletos' og det betyr både hjelper og trøster. Den Hellige Ånd vil både hjelpe og trøste oss.

Vi trenger alle hjelp og trøst på ferden gjennom livet. Livet er ikke lett. Det er få ting vi mennesker er så enige om som nettopp dette. Mange ganger er det vanskelig å leve. Jesus lover oss en Hjelper og en Trøster fordi han vet at vi ikke makter livet alene.

Riktignok har Gud bestemt at vi skal hjelpe og trøste hverandre. Men ofte består livets vanskeligheter nettopp i at vi svikter og plager hveranddre i stedet. Den hjelp vi kan gi hverandre, er ikke nok.

Vi kristne kjenner evangeliets høye idealer, så vi har virkelig behov for trøst og hjelp. Den kunnskapen vi har fått, gir oss et stort ansvar som vi vet at vi ikke kan bære av egen kraft. Vi skal elske slik Jesus har elsket oss, med en selvoppgivende og ofrende kjærlighet. Vi skal være fullomne slik vår himmelske Far er fullkommen. Hvem av oss greier vel dette?

En kristendom uten Den Hellige Ånd gjør menneskene enda mer hjelpeløse enn de var før de ble kristne. Alt det vakre og fine som evangeliet taler om, det er jo helt uoppnåelig med menneskelige krefter.

Men Jesus har lovet å sende Hjelperen sin.

Ny økumenisk dagsretreat i Toten frikirke

Førstkommende lørdag inviterer vi til ny "stille dag" i Toten frikirke (bildet). Tidspunktet er klokka 10.00-14.00. Dagen inneholder både Jesusmeditasjon, samtale over meditasjonsteksten og nattverdfeiring.

Alle er hjertelig velkommen til denne økumeniske samlingen som er den siste før sommerferien. Det gis en kort veiledning i Jesusmeditasjon og Jesusbønnen.

Monastisk - ny blogg som omhandler vårt arbeid med retreater og seminarer

Som jeg har skrevet om tidligere på denne bloggen har jeg lenge hatt planer om å lage en egen blogg som presenterer vårt arbeid med retreater og seminarer. Det er hermed gjort. Den nye bloggen heter Monastisk og har følgende adresse:

http://www.monastisk.blogspot.com

I presentasjonen av den nye bloggen heter det:

"Denne bloggen er viet vårt arbeid med retreater, seminarer og bøker og vil også være et sted hvor du finner artikler av oppbyggelig art om den tidlige kirken, ørkenfedrene, om både den tradisjonelle klosterbevegelsen og den nymonastiske, om bønn og disippelskap. Av og til vil du også finne bokomtaler og gjesteskribenter."

Denne bloggen vil fortsette som før med daglige oppdateringer, og vil inneholde mye nyhetsstoff og undervisningsartikler som ikke direkte berører vårt økumeniske arbeid. Jeg håper jo du vil finne begge bloggene nyttige. Den nye bloggen "Monastisk" vil ikke oppdateres så ofte som denne bloggen, som har flere daglige oppdateringer. Hver gang det legges inn en ny artikkel på "Monastisk" vil du få beskjed her på denne bloggen. "Monastisk" vil også være å finne på Facebook.

Skulle din menighet være interessert i noen av våre retreater eller seminarer vil det etter hvert komme en presentasjon på "Monastisk", og da er det bare å sende en mail med forespørsel.

Hvorfor Camping er feil

Det skal selvsagt stå: tar. Men kanskje tittelen fanget din oppmerksomhet? :D Se godt på bildet: Her ser du nemlig hvordan en vranglærer ser ut, en av de Jesus sa vi skulle være på vakt mot! En av de som skal fremstå i den siste tid og føre mange mennesker vill.

Hans navn er Harold Camping (bildet). Du har kanskje allerede lest om ham. Han påstår å vite at verden skal gå under førstkommende lørdag!

Den nå 89 år gamle radio-predikanten (han driver sin egen radiostasjon) har kommet med slike forutsigelser før, siste gangen i 1994. Den gangen hevdet han at folk hadde misforstått det han sa, men denne gangen er han absolutt sikker.

Nå finnes det mange eksentrikere med sære meninger, og egentlig burde man jo bare la slikt passere hadde det ikke vært for at folk faktisk tror dette. Camping har sine støttespillere som reiser rundt i ulike land for å spre dette budskapet.

Hvordan vi kan være 100 prosent sikre på at Camping tar feil, og er en vranglærer?

Fordi Jesus sa: "Men den dag og time kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far." (Matt 24,36)

Det holder i grunnen for meg.