Vest-Java et arnested for religiøs intoleranse

Vest-Java, som er det tettest befolkede området i Indonesia, er i ferd med å bli et arnested for intoleranse. Det melder UCA News, som er det største uavhengige katolske nyhetsbyrået i Asia.

Lokale menigheter er blitt tvunget av muslimer til å slutte å holde møter i sine egne kirkebygg, og det gis ikke tillatelse til å reise nye. Husmenighetene har valgt å se bort fra forbudet om å møtes i hjemmene og fortsetter å møtes. En av pastorene sier til UCA News at de frykter at deres samlingssted kan bli raidet av politiet når som helst. Dette gjelder både katolske kirker og protestantiske menigheter.

Tre menigheter - en katolsk og to protestantiske - i Parungpanjang i Bagor-distriktet har virkelig fått kjenne den sterke misnøyen blant muslimene. I følge protester og press fra lokale muslimer har myndighetene stengt disse tre kirkene. Det skjedde i mars i år.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Indonesia.

En etterlysning: kjenner du til bønnesteder i Norge?

Kunne bloggens lesere hjelpe meg? I flere år nå har jeg arbeidet med å kartlegge bønnesteder eller bønnealtere i Norge.

I går ble jeg kjent med et nytt sted som var helt ukjent for meg. Jeg er så heldig at jeg fikk et abonnement på Agenda 3:16 i julegave, og i det siste nr av dette flotte magasinet, leser jeg en spennende artikkel om "Bolettes bønnetre". Jeg skal straks komme tilbake til historien om Anna Bolette Hinderli, men først til mitt anliggende:

Kjenner du til et sted i naturen eller i et hus (da tenker jeg ikke de vanlige bedehusene), eller en varde hvor mennesker kom for å be? Enten i en by eller en bygd i Norge - da vil jeg gjerne høre fra deg. Etter hvert ønsker jeg å offentliggjøre en liste over disse bønnestedene. Steder hvor en enkeltperson eller flere har gått til for å utøse sitt hjerte i forbønn for enkeltpersoner, bygder, byer og for Norge. Du kan skrive til meg på: bjornolav@gmail.com Har du bilder fra et slikt sted hadde det vært veldig fint. Skriv gjerne noen linjer om bakgrunnen for dette stedet. Disse bønnestedene kan være gamle eller opprettet nå nylig.

Så til Anna Bolette Hinderli. Født i Sauda i Sauda i 1842, død i Haugesund i 1915, Hun så i et syn så hun en mann som satt i fengsel i Botsfengslet i Oslo. Denne personen ber Gud Bolette om å be for. Hun visste ikke da at denne mannen var Lars O. Skrefsrud, mannen som skulle være med på å legge grunnlaget for Santalmisjonen. Bolette ba trofast og Lars ble frelst. Resten er historie.

Denne Bolete, som er blitt kalt Santalmisjonens mor, hadde både et bønnetre og en bønnehule. Hit gikk hun for å be for de mange tingene Gud la på hennes hjerte, ikke minst for Norge og for misjonsfeltene. Bolette ba høyt. Flere mente hun hadde profetiske gaver, andre mente hun bare var rar. Det fortelles historier om henne hvor hun ba så høyt at fiskerne ute på sjøen stanset andektig opp for å høre på hennes bønner!

Det har vært mange slike i Norges land. Kjenner du noen? La meg få høre om dem.

Artikkelen om bederen Bolette kan du lese om i Agenda 3:16 nr 5/2017 som nettopp er utkommet. Om du ikke er abonnement kan du sikkert ta kontakt med tidsskriftet og kjøpe akkurat dette nr. Det er det verdt! Du kan ringe 23 30 10 00 eller skrive til abonnement@normisjon.no

Hører jeg fra deg?

En forunderlig historie om tilgivelse og Guds inngripen

Stanley Sjöberg (bildet) fortalte nylig en historie på sin Facebook-profil som har grepet meg så sterkt at jeg må gjenfortelle den for bloggens lesere.

Det handler om en kvinne den profilerte kristenlederen og evangelisten møtte oppe i fjellene på øya Sulawesi i Det indiske hav. Hun slepte seg rundt. Hennes ben ville ikke bære henne. Stanley Sjöberg mistet kontakten med henne men opplevde at Den Hellige Ånd oppmuntret ham til å støtte henne økonomisk.

Etter å ha lett etter henne i to år fant hans medarbeidere henne igjen på Sumatra. Der arbeidet hun som evangelist i skogene der. Men hun var redd for kobraslangene, nattemørket og ensomheten. Sjöberg og hans medarbeidere skaffet en moped til henne, som ble ombygd til en trehjuling slik at hun lettere kunne forflytte seg. Hun fikk også to hunder så hun skulle ha selskap.

For et år siden ble denne kvinnen overfalt og ranet. På dette tidspunktet hadde hun litt penger med seg. Raneren forsvant med alt sammen. Den kvinnelige evangelisten ble djupt fortvilet. Stanley Sjöberg fikk føre om dette, og sendte noen penger til henne som skulle dekke hennes tap. Pengene kom fra Webkyrkans venner, som støtter Sjöberg i hans misjonsarbeid.

For noen uker siden arresterte politiet raneren. Saken ble brakt for retten og kvinnen fikk anledning til å fortelle om det som hadde skjedd med henne denne dagen. Hun satt på gulvet i rettslokalet. Da vender hun seg til raneren og sier:

"Jeg tilgir deg og har ingen krav!"

Når folk så dette, og visste hvor funksjonshemmet hun er, så ble de så grepet at de ville vite mer om denne Jesus hun snakket om og som var årsaken til at hun klarte å tilgi. Resultatet er at alle i byen nå sender barna sine til søndagsskolen hun driver, til bibelundervisning, og det er blitt et gjennombrudd for evangeliet blant folk som for første gang har fått høre om Ham.

Stanley Sjöberg forteller at han ble så grepet at han gråt når han fortalte sin kone om dette. Det forstår jeg godt. Det gjorde jeg også. La oss be for Stanley Sjöberg, som i en alder av 81 år fremdeles er en ivrig forkynner, som brenner for at folk skal få høre om Jesus.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 3

Vi skal ikke lese mye i evangeliene før vi ser at Guds vrede er en integrert del av det bildet Jesus gir oss av Gud:

"Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete." (Matt 10,28)

"Til dere, mine venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre noe mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete." (Luk 12,4-5)

Vi skal heller ikke lese mye før vi også stifter bekjentskap med en side av Jesus, som mer eller mindre forties i moderne forkynnelse: Hans vrede. Dette bildet av Jesus passer ikke så godt, og stemmer heller ikke overens med mye av dagens forkynnelse, med dens sterke understrekning av hvor mild og nærmest forsagt Jesus er.

Her er noen eksempler:

"Da så han på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter ..." (Mark 3,5)

"Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan!" (Matt 4,10)

"Men Jesus snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil." (Matt 16,23)

"Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde." (Matt 12,34)

"Tjeneren kom tilbake til herren sin. Da ble husherren sint ..." (Luk 14,21)

"Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevokteren til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror." (Matt 18,34-35).

Dette er bare noen få eksempler. Jesus taler også veldig tydelig, mer enn noen annen i Bibelen, om den evige fortapelsen.

"Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Matt 7,21-23)

"Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, fikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt." (Mat 25,10)

"Men han sa til dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Luk 13,27)

"Så skal de faste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,42)

"Slik skal det også gå ved verdens ende: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige, og kaste dem i ildsjøen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,49)

"Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over dem." (Joh 3,36)

Og sist, men ikke minst, apostelen Johannes, han som kalles 'kjærlighetens apostel', og som snakket så mye om Guds kjærlighet, snakker også om Lammets vrede. Og allerede i det første kapitlet av Åpenbaringsboken beskrives et bilde av Jesus som heller ikke så mange trekker fram i dag. Les gjerne 1,9-17

I neste og siste artikkel i denne serien skal vi se på Guds vrede i forhold til forsoningen og hva vi har i vår frelse.

(fortsettes)

Det er hav å seile

16. mai - på minnedagen for den hellige Brendan - ble jeg minnet om at hans berømte sjøreise også kan bli en metafor for den indre reisen vil alle inviteres til å legge ut på. Som Brendans sjøreise kan også vår indre reise bli et eventyr, men da må være villige til å kaste loss, heise seilene og be Den Hellige Ånd fylle seilene og forlate vår komfortsone. Det er en reise som både foregår i rolig, smult farvann, men også i røff og urolig sjø.

Min seilas er ganske røff for tiden. Farvannet er ukjent. Bølgene går av og ting ganske skyhøye og reisen gjør meg sjøsyk. Mandag kommer det kanskje en avklaring hvordan reisen blir videre. Da skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Men jeg kjenner kapteinen ombord. Han har reist her før. Jeg overlater uroen min til Ham.

Derfor tilbringer jeg tid med åndelige pusteøvelser: øyeblikk av hvile, hvor jeg forsøker å puste rolig og bli klar over det konstante nærværet av Gud som omfavner meg og gjennomtrenger meg.

Hellige Brendan (486-578) ble født i Munster regionen i Irland, og vokste opp i et kloster. Han skulle med tiden vokse i åndelig modenhet og ble åndelig far til så mange som 3000 munker. Men det er nok sjøreisen han er mest kjent for. En reise som skulle ta ham helt til det vi i dag kjenner som Amerika, nær 1000 år før Columbus.

Derfor går han da også under navnet "Navigatøren". Reiselysten var han. Foruten sin store sjøreise besøkte han også Finnian i Clonard og Columba på Iona. Han gjennomførte også en rekke sjøreiser, til Skottland, Wales, England og Gallia. Han var også en kjent klosterbygger.

Om å høre hjemme et sted - på 17'de mai

Det er godt å høre hjemme et sted, og på en dag som denne, på selveste 17.mai, kjenner jeg på djup takknemlighet for å være norsk.

Som dere vet, de av dere som leser bloggen fast, så har jeg lest Nehemja-boken og er nå et godt stykke inn i Esra. Begge disse bøkene handler om en gruppe jøders tilbakevending til Israel, og i den sammenheng er det gjengitt oppramsinger av navn. Det er lett å hoppe over disse navnelistene fordi det 'bare' er navn og gir ingen mening. Men denne gangen stanset jeg opp og leste alle disse navnene sakte. Og det gav mening. Navn for navn leste jeg høyt. Og plutselig begynte jeg å se disse menneskene foran øynene mine. De hørte hjemme et sted. Og dit skulle de tilbake fra sin landflyktighet.

I Neh 7,6 kan vi lese:

"Dette er de menn fra landsskapet Juda som dro hjem fra fangenskapet i det fremmede landet - de som kongen i Babel, Nebukadnesar, hadde bortført, og som nå vendte tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by."

De fikk reise hjem, og ikke bare til Israel, men "hver til sin by".

Til dit de hørte hjemme! Så stort det måtte ha vært. Så leser vi videre hos Nehamja:

"Da den sjuende måneden kom, bodde Israels barn i sine byer."

De var hjemme! Nå kunne de dyrke jorden, feire sine familiebegivenheter, ta del i alt hva det jødiske året innebar.

Tidligere i Nehemja-boken finnes det også en liste over de jødene som bygget opp igjen Jerusalems murer. De er navngitt, en etter en, med hvilken del de tok fatt på. Jeg ble så velsignet over å lese den listen, som er gjengitt i kapittel tre. Dette er heltene, de som våget noe for å gjenoppbygge det som var revet ned.

Nasjonens helter.

Vi har også noen her i dette landet. Vi hører også hjemme et sted, ikke bare i Norge, men i en by eller bygd. Og over alle disse små og store steder vaier i dag verdens vakreste flagg - et korsmerket flagg. Vi har sannelig mye å takke Gud for i dag!

Om å respektere en deprimert person

"En virkelig venn, en god medvandrer, vet hvordan man skal respektere depresjon. Det er et naturlig fenomen som har sin egen særskilte rytme. Vi bør ikke forsøke å få en person til å komme seg for raskt ut av den. 

Personer som lider av depresjon må føle seg elsket slik som de er, og ikke bare på betingelse av at de kommer seg ut av den. Det tar tid å komme seg på beina igjen."

- Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 39. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En god dag med Ester

Etter en dårlig dag i går med mye kroppslig uro og smerter, har jeg kunnet glede meg i dag over å få gjøre ferdig notatene til bibelstudiematerialet til Logos som utgis av Bibelleseringen. Jeg har sagt det før: hvilket enormt privilegium det er å jobbe med Guds ord! Det blir man aldri lei. Det er noe nytt å finne hver eneste gang.

Denne gangen skriver jeg kommentarer til Esters bok. Den boken har alt man kan ønske seg av spenning og dramatikk, og er vel kanskje mer tidsaktuell enn noensinne. Den gang som nå finnes det en ond Haman som vil utrydde jødene, men heldigvis finnes det også en Ester og en Mordekai  - og ikke minst en Gud som våker over sitt ord og sitt folk og berger det. Det så stygt ut i den tiden som Ester-boken forteller om, men Gud svikter aldri sitt folk. Jeg merker meg at ordet 'jøde' er nevnt hele 53 ganger i Esters bok av de i alt 90 ganger dette ordet er brukt i hele Det gamle testamente.

Jeg har funnet frem den gamle 'predikant-Bibelen' min hvor jeg har alle understrekningene og notatene jeg har gjort gjennom årenes løp. Den er det viktigste arbeidsredskapet jeg har. Så er jeg priviligert fordi jeg opp gjennom årene har skaffet meg mange kommentarer til Bibelen, og det er en fryd å sitte å bla i dem og finne gull.

Så mens det regner ute og er kaldt og grått sitter jeg med en kopp god tea og min Bibel og skriver for Bibelleseringen. Det er en god dag.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 2

Guds vrede er en forferdelig realitet. Den viser seg allerede ved syndefallet: "Han (Gud) drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Og som i så i går har ikke Guds vrede opphørt i den nye pakt. Det viste jeg ved å henvise til en rekke skriftsteder. Hebreerbrevets forfatter slår fast: "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29). Det nye testamente taler sågar om "Lammets vrede" og at Guds vrede hviler over mennesker som avviser Guds nåde.

Derfor holder ikke påstanden om at "Gud ikke er sinna lenger". Hans vrede er absolutt en forferdelig realitet. Guds ord slår fast: "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender." (Hebr 10,31)

Vi kan like dette eller ikke like det. Dette er like fullt en side ved Gud som vi må forholde oss til. Mange har forsøkt å bortforklare denne siden av Gud, og forsøkt å finne løsninger som skulle mildne dette Gudsbildet. I vår tid finnes det nettverk i vårt land av forkynnere som for eksempel hevder at offerhandlingene som beskrives i Det gamle testamente handler om en misforståelse, og at de slett ikke var Guds opprinnelige mening.  De forklarer for eksempel fortellingen om Abraham og Isak på følgende måte: Når Gud henleder Abrahams oppmerksomhet på væren som satt fast i en buske, og ofrer den, så var det fordi Abraham var en avgudsdyrker fra Ur i Kaldea og var vant med ofringer for å blidgjøre Gud. Hvordan kommer man til en slik konklusjon? Jo, før man trekker den så har samme personer i likhet med all liberal teologi undervist sine tilhørere om at Bibelen er ikke Guds ord, men inneholder Guds ord. Hvorfor gjør man det? Fordi man ikke får det Gudsbildet man forsøker å tegne til å stemme. Man skal ikke lese lenge før man ser at det er Gud selv som innstifter offerhandlingene i Den gamle pakt. Men det hopper disse forkynnerne elegant over. Offerhandlingene i den gamle pakt er ingen gedigen misforståelse, de er Guds ordninger.

Guds vrede forsvinner ikke i Den nye pakt:

"Det nye testamente forkynner og bevitner Guds vrede med enda større styrke enn Det gamle testamente. Hele det nytestamentlige frelsesdrama utspilles under trussel av den kommende vrede, og Jesus forkynnes som den som ved sin død, 'frir oss fra den kommende vrede'. (1.Tess 1,10). Rettferdiggjort ved hans blod skal vi bli frelst fra vreden. (Rom 5,9)." (Illustrert Bibelleksikon, bind 7, side 282)

Den eneste måten å unnfly Guds vrede på er gjennom Jesu død og Hans frelsesverk, ellers står Guds vrede ved lag. Det ser vi ikke minst i den apostoliske undervisningen til Paulus. "Med veldig styrke forkynnes Guds vrede som bakgrunn for hele frelseslæren i Romerbrevet, jfr Rom 1,18flg. Alle er av naturen 'vredens barn', (Ef 2,3) Over dem som ikke tror Sønnen, blir (det vil si: forblir) Guds vrede (Joh 3,36). Hele den vantro verden skal ifølge Åpenbaringsbokens veldige vredes-aspekt til sist drikke av 'Guds vredesvin' (14,10). Den kommende vrede forkynnes med domsprofetiens kraft av både Johannes døperen og Jesus og apostlene. Helvete, som den kommende vredes evige domssted, hører i hele Det nye testamente med som klimaks i vredesforkynnelsen." (Illustrert bibelleksikon, bind 7, side 284).

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan Jesus forkynner Guds vrede.

(fortsettes)

En åpen dør

"Noen ganger når folk banker på døren min ber jeg dem inn og vi snakker sammen, men jeg forteller dem gjennom tusen små ting at jeg har det travelt, at jeg har andre ting jeg skulle ha gjort. Døra til kontoret mitt er åpen, men døra til hjertet mitt er stengt. 

Hvis vi har andre ting å gjøre som ikke kan vente, skulle vi si det - men åpne hjertet vårt samtidig."

-Jean Vanier i Community and Growth.Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Guds vrede og Kristi forsoning, del 1

Med årene forstår jeg mer og mer av det Peter Dass uttrykker i salmen: Herre Gud, ditt dyre navn og ære, hvor han skriver: "Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde." For vi må snakke sant om Gud, hvis ikke er det et menneskeskapt bilde vi gir av Gud.

I dag unngår mange å snakke om Guds vrede. Vi snakker derimot mye om Hans kjærlighet og nåde. Om noen skulle driste seg til å snakke om Guds vrede, så henvises det til Den gamle pakt, slik den beskrives for oss i Det gamle testamente. Men "vreden er et vesentlig og uopphevelig trekk ved det nytestamentlige gudsbillede", skriver artikkelforfatteren som har skrevet om Guds vrede i Illustrert Bibelleksikon. (Se bind 7, side 284).

Det skulle man ikke tro når enkelte hevder at "Gud ikke lenger er sint". De som hevder dette hopper bukk over en rekke skriftsteder, og det er symptomatisk at de aldri henviser til de skriftstedene jeg nå skal sitere for deg. Vi begynner like så godt med Jesus selv. Han er vel kanskje den som snakker mest om Guds dom, Guds vrede og fortapelsens mulighet. Johannes siterer Jesus selv med disse ordene:

Nytestamentlige henvisninger til Guds vrede:

"Den som  tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,26)

Apostelen Paulus omtaler Guds vrede en rekke ganger. Kronologisk slik brevene til Paulus gjengis i Det nye testamente er det som følger:

"For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

"Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede på vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart." (Rom 2,5)

"Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" (Rom 3,5)

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

"Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

"Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3)

"La ingen bedra dere med tomme ord! For det var jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6)

"På grunn av disse ting, kommer Guds vrede over vantroens barn." (Kol 3,6)

"... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer." (1.Tess 1,10)

"For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem." (1.Tess 2,16)

"For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Tess 5,9)

"Men de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående." (Åp 6,16-17)

"Hedningefolkene raste, men nå er din vrede kommet - tiden da de døde skal dømmes ..." (Åp 11,18)

"Engelen lot sin sigd gå over jorden og høstet jordens vintre, og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse, den store." (Åp 14,19)

"Og jeg så et annet tegn i himmelen, stort og underfullt. Sju engler med sju plager, de siste, for med dem er Guds vrede fullbyrdet." (Åp 15,1)

"Et av de fire livsvesener ga de sju englene sju gullskåler fylt med Guds vrede - han som lever i all evighet." (Åp 15,7)

"Og jeg hørte en høy røst fra templet, og den sa til de sju englene: Gå avsted og tøm de sju Guds vredesskålene ut på jorden." (Åp 16,1)

"Den store by ble delt i tre deler, og folkenes byer falt i grus og Babylon den store, ble husket for Guds åsyn, så han skulle gi dem begeret med hans strenge vredes vin." (Åp 16,19)

Vreden og kjærligheten

"Vreden og kjærligheten utelukker ikke hverandre i Det nye testamente, men betinger hverandre. Bare der hvor en kjenner vreden, kan nåden og miskunnheten forstås rett. I sin kjærlighet frelser Gud i Jesus Kristus fra sin vrede. Men vreden utfordres for alvor av forakten for Guds nåde og barmhjertighet. Den er den krenkende kjærlighetens reaksjon." (Illustrert bibelleksikon, bind 7, side 284).

De skriftsteder jeg har sitert viser med all tydelig at Guds vrede ikke har opphørt i den nye pakt. Det snakkes til og med om Lammets vrede! Og Det nye testamente viser også at vreden hviler over både mennesker og situasjoner. Den eneste måten å unnfly den er frelsen i Jesus Kristus.

(fortsettes)

Maisnø, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10. mai, andre del torsdag 11. mai og tredje del lørdag 13.mai:

Jobs klage, som gjenlyder gjennom lidelsens korridorer, må tvinge enhver utålmodig Jonas til å tie stille. Når lyset fra Guds øyne faller på Jobs lidelse, må en dra skoene av sine føtter, for en står på hellig grunn. Hvert eneste støvgrann i asken er finere enn gullet på Ofir, et liv slumrer i hver eneste tåre som faller fra Jobs øyne. Våren, som har oppstått av knuste forhåpninger, gjennomstrømmes av en høystemt poesi. Etter at jeg lærte å forstå Jobs historie, har jeg aldri mer kunnet gå i rette med Gud. Jeg ville ikke unnvære denne bok for ti tusen verdener. Om andre kan høste glede av din sorg, om Guds barn får liv ved din død, så kan du gjerne være en smertenes mann og gå fra den ene død til den andre. 'Den som mister sitt liv for min skyld', ikke for å vinne berømmelse eller bli nyttig - merk - 'Den som mister sitt liv for min skyld skal finne det.' Hva er Jesus for ditt hjerte? Hva gjør du for at han skal bli æret?

Gleder du deg over brudgommens stemme? Ligger din glede i å forsvinne selv, så Jesus kan bli ditt eneste mål? Vi som bærer hellighetens banner, skulle føres dit hen at Menneskesønnen ble åpenbart, ikke en 'helliget sjel', men Gud, livets høyeste ideal. Det er den mest guddommelige frelse som lar andre i oss se leret i pottemakerens hånd, ikke leret, heller ikke en beundring for vår hengivenhet. Det skulle være om å gjøre for oss, prøvede sjeler, å fremtre i en slik ånd at Guds Sønn blir æret. Også der Gud har gjort store ting, får han ofte liten ære; vi er nemlig så tilbøyelige til å stanse for det menneskelige. Lasarus må dø.

(femte og siste del publiseres i morgen)

Visdom, forstand og ærefrykt for Gud

Det er ikke alt man kan lese seg til, og det er heller ingen garanti for at man blir så mye klokere av å studere.

Men det finnes en ting som helt sikkert gjør en vis og forstandig! Det er å kjenne Den Hellige.

Vi snakker ikke om kunnskap om Gud - selv om den også er viktig. Det handler om noe helt annet: kjennskap. Vi kan vite mye om Gud og likevel ikke kjenne Ham. Vi kan ha rett i alt og likevel ta helt feil.

Det er derfor apostelen Paulus, når han ber for den kristne forsamlingen i Efesos, ber om at "vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne." (Ef 1,17)

Det er hva det handler om! Lære Gud å kjenne. Da trenger vi åpenbaring.

Den åpenbaringen kommer gjennom visdom og begynnelsen til denne visdommen er gudsfrykt! I dag er det veldig få som snakker om den. Kristenheten er preget av en manglende ærefrykt for den tre ganger HELLIGE Gud.

"Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." (Ord 9,10)

Å kjenne Den Hellige begynner med ærefrykt for Gud.

Ærefrykt for Gud er blitt et prioritert bønneemne for meg personlig. Jeg vil nemlig lære Gud å kjenne. Det er et mål for mitt liv.

Det enda som bär

Det finnes noen sanger som i ulike faser av mitt liv har betydd veldig mye for meg. De har båret meg gjennom sorg, tap, smerte og prøvelser, ikke minst gjennom sykdom. En av disse sangene er "Det enda som bär". En annen er "Flyttfäglarna", med sin sterke himmellengsel. Og en tredje: "Jag har hørt om en stad",

Nå har disse tre sangene fått fornyet betydning i en for meg svært vanskelig livsfase etter at jeg fikk vite at jeg har Parkinsons. Da er det sterkt og det gir en spesiell mening å synge disse tre sangene.

Jeg har ikke tenkt så mye på hvem som har skrevet dem, men for noen år siden ble jeg klar over at disse tre sangene er skrevet av en og samme person: Lydia Lithell - og at jeg kjente hennes eldste datter, Anita, gift Eggum, en bønnens kvinne som jeg har lært å sette stor pris på. Etter å ha lest om Lydia Lithell forstår jeg enda mer av hvilken arv Anita er bærer av!

6. desember i år vil det være ganske nøyaktig 60 år siden Lydia Lithell flyttet hjem til Herren, og sangen "Det enda som bär", ble skrevet like før oppbruddets time. Sangen beskriver virkelig den djupe sannheten om at det er bare en ting som holder, bare en ting som bærer oss gjennom livet, og det er Guds nåde. Jeg blir så djupt rørt når denne sangen synges.

Lydia og hennes mann Daniel og deres barn tilhørte Kumla baptistmenighet. Jeg er glad og kjenner på en djup takknemlighet for å tilhøre Brumunddal baptistmenighet. Det er en liten baptistforsamling, men med så mange varme, flotte medlemmer. Jeg er så heldig å få tale der en gang i måneden, og har gjort det i flere år nå. En av de tingene jeg setter pris på er at de synger disse gode, slitesterke sangene, som for eksempel de som er skrevet av Lydia Lithell. En av de som ofte synges er nettopp: Det enda som bär.

I den siste tiden har også sangen: "Har du hørt om en stad" betydd mye for meg. Etter år med sykdom har himmellengselen blitt sterkere. Den ble til i 1947 etter at Lydia Lithell og hennes mann hadde vært i Örebro og hørt på koret til en gruppe kosakker fra Don i Russland. De sang en nydelig sang med en veldig karakteristisk russisk melodi som Lydia ble veldig glad i. Mange oppfordret henne til å skrive en svensk tekst til melodien.

Det skulle gå litt tid før hun fikk det til, men en dag kom ordene: 'Jag har hört om en stad over molnen', til henne og inspirasjonen kom til henne, blant annet etter å ha lest ordene fra Åpenbaringen 21. En av de som synger denne så vakkert er den russiske sangeren Victor Klimenko.

Lydia Lithell skulle senere beskrive bakgrunnen for denne sangen slik:

"Är det inte så, att våra heligaste minnen har vi svårt att kläda i ord, vi vill helst bevara dem i ödmjuk tacksamhet som en gåva ovanifrån. Därför är det svårt att berätta om den stunden där vid symaskinen. Men aldrig har jag känt himlen så nära och förnummit glansen och härligheten så påtagligt som då. Hjärtat blev så fullt av tacksamhet och glädje över att jag, just jag, fick vara med bland dem, som "går till den staden", till ett land utan sorg, utan nöd, utan strider."

Her finner du en innspilling av "Det enda som bär" hvor barna til Lydia Lithell synger:

https://www.youtube.com/watch?v=khQjwww3vM0

Her er en innspilling av Victor Klimenko hvor han synger: Jag har hört om en stad:

https://www.youtube.com/watch?v=Kkf_PM9o7P0

Her er en artikkel i Lydia Lithell i svenske Dagen:

http://www.dagen.se/livsstil/vemodig-begravningssang-skrevs-i-gladje-1.190958

Her er teksten til Jag har hört om en stad:

1. Jag har hört om en stad ovan molnen,
ovan jordiska, dimhöljda länder,
jag har hört om de solljusa stränder
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Jag högt måste sjunga!
Halleluja! Jag går till den staden.
Om än stegen blir trötta och tunga,
bär det uppåt och hemåt ändå.


2. Jag har hört om ett land utan tårar,
utan sorg, utan nöd, utan strider,
och där ingen av sjukdom mer lider
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Där fröjdas vi alla!
Halleluja! Vart tvivel försvunnit!
Aldrig mer skall jag stappla och falla,
jag är framme, ja, hemma hos Gud.


3. Jag har hört om den snövita dräkten
och om glansen av gyllene kronor.
Jag har hört om den himmelska släkten,
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Jag fröjdas i anden!
Jag kan höra den himmelska sången
och det sliter i jordiska banden,
ty jag vet, jag skall snart vara där.

Det kan også nevnes at Lydia Lithell skrev sangen: Om jeg er liten eller stor.

Plystrende og nynnende lovsang

Nynningen og plystringen begynner i en celle. Så, fra en celle litt lenger nede i korridoren, vil en annen ta opp tonen og nynne og plystre med. Så faller en annen inn i plystrekoret og snart fylles hele korridoren av tonene til en kristen salme. Gjerne Amazing Grace. Men ingen ord blir brukt.

Noen ganger kunne hele fengslet lyde av plystrende lovsang.

Den som forteller dette er 'Peter'. Han reiste som misjonær fra Sør-Korea til Kina i 1999, og i 2003 ble han arrestert og satt i fengsel for første gang. Arbeidet med å nå kinesere og nord-koreanere med evangeliet var risikabelt. Både Kina og Nord-Korea har spioner over alt. Og de ble oppdaget og fengslet.

I fengslet derimot ble de inspirert av Paulus og Silas og deres fangenskap i Filippi og for å oppmuntre hverandre nynnet og plystret de kristne fangene kristne lovsanger. Hadde de sunget ville fangevokterne ha stanset dem, men de fikk plystre og nynne og på den måten kunne de også evangelisere overfor ikke-kristne fanger som elsket de kristne melodiene.

Hjertes fred i alle ting

"Hjertes fred i alle ting. Vårt hjertes fred bringer en stillhetens gave videre til dem som er rundt oss. Hjertes fred leder til en stille glede. Ja, den er en av kildene til denne glede.

Jesus Kristus, 
du kaller oss til å gi vårt liv.
Likevel - en slik hengivelse faller ikke alltid naturlig for oss.
I hvert menneske finnes det
større eller mindre mørke flekker.
Men i oss alle finnes også ditt nærvær,
din Hellige Ånd."

- Bror Roger av Taize
i boken: I alle ting en stille glede

Taler i Brumunddal baptistmenighet

I morgen - søndag 14.mai - taler jeg i Brumunddal baptistmenighet kl.11.00 over temaet: Et kongerike av prester.

Om du er i nærheten hadde det vært hyggelig å hilse på deg. Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg.

Kristen professor arrestert i Nord-Korea

Det er farlig for utenlandske statsborgere å oppholde seg i Nord-Korea for tiden - særlig hvis de er amerikanere og attpåtil kristne.

Nord-Korea har nå arrestert Kim Hak-song (bildet). Han er den andre læreren fra vitenskaps- og teknologi universitetet i Pyongyang som er bitt arrestert. Det skjedde 6.mai. Dette universitetet ble grunnlagt og finansiert av evangeliske kristne fra Sør-Korea. Time Magazine skriver at det antas at mange av professorene der er kristne.

Spenningene mellom Nord-Korea og USA er for tiden svært høy, og en amerikansk pastor er allerede dømt til livstid i en av Nord-Koreas mange konsentrasjonsleire, som i praksis er rene utryddelsesleire. For tiden skal fire amerikanere være fengslet i Nord-Korea.

Analytikere som kjenner situasjonen i Nord-Korea godt mener at arrestasjonene av amerikanske statsborgere skjer for at de kan brukes i eventuelle forhandlinger med den amerikanske administrasjonen i forbindelse med den spente situasjonen mellom de to landene,

Maisnø, del 3

Her er tredje del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10. mai, andre del torsdag 11.mai:

Guds Sønn skal bli æret

Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å lytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslørte Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpentligvis går i grus!

Når du går over en åker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som er gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære mye frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.' Såkornet kan ikke for bestandig bevares på magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vår kropp, som Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få gjetere som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skyer og dyp som aldri opprøres, men enhver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tidsalderene. Josefs renhet har manet mang en ungdom til å slukke lidenskapenes brann, og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mang en sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengselet til den gyldne trone.

(fortsettes)

Med Nasjonalt bønneråd i bønn for vakre Norge

Når disse linjene skrives har jeg nettopp kommet hjem fra Oslo. Mesteparten av dagen i dag har jeg tilbrakt sammen med styret for Nasjonalt bønneråd.

Det var så godt å treffe gode venner igjen, og ikke minst få muligheten til å be sammen igjen! Øse sitt hjerte ut for Guds ansikt. Denne gangen ble det naturlig nok mye bønn for Norge. For den store, forunderlige gaven det blendende vakre landet vårt er! Det er så mye vi tar for gitt. Men vi har så uendelig mange gode grunner for å takke. For alle naturressursene, for hav og fjord, fjell og vidde, for alle dyrene, for skogene, fossene, fisken, for at vi nok en gang kunne feire 8. mai og snart 17.mai i frihet - enda en gang.

Så vi takket lenge. Godeste Hanne Eliassen som var med oss over Skype tok frem gitaren og sammen sang vi "Fagert er landet". Fantastisk!

Og så fortsatte vi å be for kongen og hans hus, storting og regjering og det kommende stortingsvalget, for Håpets festival med Franklin Graham og for mye mer.

Og så samtalte vi lenge om hvor vi befinner oss åndelig i vår nasjon akkurat nå. Da skapes det nød om at Gud må gripe inn. Men vi gleder oss også veldig over det Gud gjør, ikke minst at så mange unge mennesker kalles inn i en bønnens tjeneste for denne nasjonen.

Nå skal jeg hvile. En slik dag tar også på kreftene for en med de helseutfordringene jeg har, ikke minst etter at jeg fikk Parkinsons. Men jeg har ikke tenkt å trekke inn årene. Det er fantastisk å få være med på det Gud holder på med. 22. mai har jeg fått time hos nevrolog. Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg og vår lille familie.

Fagert er landet du oss gav,
Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav,
soli ho sprett og ho glader,
signar vårt land i nord og sud;
soleis di åsyn lyser, Gud,
over vårt Noreg i nåde.

Anders Hovden 

Se denne vakre filmen med Helene Bøksle:

https://www.youtube.com/watch?v=d30mzO7LTwM