Det brutte brødet konstituerer kirken

I den frikirklige bevegelsen som jeg har mine røtter i har et sterkt engasjement vært en forutsetning. Det har ført til at vi mange ganger, og altfor ofte, har håndtert "svakhet" dårlig. Fellesskapet vårt har ofte blitt konstituert av en sterk tro, forkynnelse og handlingskraft og en virksomhet som skal drives.

Ofte etterlater vi oss slitne mennesker.

For meg er det blitt mer og mer klart som årene går, at det som konstituerer kirken er det brutte brødet. Det brutte brødet symboliserer Guds svakhet, sårbarheten. Med ordene til apostelen Paulus: "Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle en kropp. For vi har alle del i det ene brød." (1.Kor 10,16-17)

Derfor blir nattverdfeiringen så sentral. Den hjelper oss til å forstå det som binder oss sammen. En gudstjeneste uten Herrens måltid kjennes mer og mer fremmed.

Kristi kropp er en, men består av mange deler. Sårbarheten er en del av skaperverket. De ulike delene bindes sammen i Kristus.

Hinduer vil utrydde den kristne tro i indisk delstat

Det pågår en voldelig kamp mot husmenighetene som finnes i regionen Coimbatore (hvitt felt på kartet) i staten Tamil Nadu i India.

Biskop T. Rajkumar uttalte nylig til International Christian Concern for den hindunasjonalistiske gruppen, Hindu Munnani, er "å utrydde de kristne fra området".

Denne nasjonalistiske gruppen har allerede sørget for å stenge flere husmenigheter, og anklager de kristne for ikke å ha myndighetenes godkjennelse for sin virksomhet. Legalt sett finnes det ingen lov som tilsier at disse nasjonalistiske hinduene kan operere på denne måten, men nasjonalistene står sterkt i India etter parlamentsvalget. Siden 2000 har disse gruppene spredt frykt og sørget for å stenge mange husmenigheter. Intoleransen mot kristne i India er stor og sterk.

La oss be for våre trossøsken spesielt i Coimbatore denne helgen.

Latter

"Å le er den beste måten å slappe av på. Og det er noe morsomt med menneskeheten. Små som vi er, fattige som vi er, kalles vi likevel Guds brødre og søstre.

Det hele virker så latterlig og fantastisk, som galskap og ekstase. Alt synes å være opp-ned."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 317. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gudsvennen Johannes Tauler

De drakk seg utørste på det rene åndelige vannet både Martin Luther og vår egen Hans Nielsen Hauge. I dag feirer vi minnet om en av Gudsvennene, et av de mest elskede vitnene om genuin kristen tro i middelalderens Europa: Johannes Tauler. Både Luther og Hauge fant inspirasjon hos Tauler, ja, så mye at Hauge sørget for å få oversatt "Mesterboken" til norsk. Sjømannsprest Hans Jakob Frøen sørget så for å få den utgitt i moderne tid.

Johannes Tauler var en dominikanermunk, født Strasbourg år 1300. Der dør han også 61 år senere. Han vokste opp i en velstående familie i en vanskelig tid. Munk ble han allerede 14 år gammel. Godt skolert, som seg hør og bør for en dominikaner.

Drevet av den åndelige nøden i sin samtid bygget Tauler opp kommunitetslignende fellesskap som karakteristisk nok gikk under navnet "Guds venner". Med tiden vokste disse små fellesskapene i antall. Her søkte man å fordjupe troen særlig gjennom bønnen og lesningen av Den Hellige Skrift.

Men Johannes Tauler hentet også inspirasjon hos Mester Eckhart. Faktisk er det en av Taulers store fortjenester at han forvandlet de djupsindige tankene til Eckhart til praktisk åndelig veiledning, slik at ikke bare hans egen generasjon, men i årtier etter fikk hjelp til sitt eget personlige andaktsliv.

Men hans egen samtid fikk også stor velsignelse av å lytte til talene til Johannes Tauler. Etter reformasjonen har mange protestanter blitt rikt velsignet av Taulers etterlatte skrifter.

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går feiret vi hans minne.

Han trodde han var fullstendig mislykket - ble åndelig far til hundrevis av kongolesere

Historien jeg er i ferd med å fortelle deg har grepet meg så sterkt. Jeg tror den vil gjøre noe med deg også!

Det er historien om legemisjonæren William Leslie (bildet), som trodde han hadde mislykket fullstendig i sitt arbeid. 84 år etter hans død viser det seg at det finnes oppegående menigheter skjult i jungelen. Det minner meg om ordene fra 1.Kor 3,6-7: "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst."

Dr William Leslie dro til Den demokratiske republikken Kongo i 1912 for å leve og arbeide blant et stammefolk i en svært avsidesliggende del av landet. Etter 17 år vendte han nedbrutt hjem til USA. Han trodde han hadde mislykkes helt som et Kristi vitne. Ingen hadde tatt noe valg for Jesus, og blitt en kristen. Ni år etter at han kom hjem døde han. Som en nedbrutt mann.

Men i 2010 skjedde det noe forunderlig. Et team fra Tom Fox Ministries, under ledelse av Eric Ramsey, gjorde en sensasjonell oppdagelse. I det samme området hvor William Leslie hadde arbeidet oppdaget de et nettverk av menigheter gjemt som glitrende diamanter i den tette jungelen ved Vanga og Kwilu elven.

Det var med hjelp en av flygerne til Mission Avilation Fellowship at Eric Ramsey og hans team fikk muligheten til å ta seg fra Kinshasa til Vanga. Det er en flytur på to og en halv time. Etter å ha nådd frem til Vanga tok de seg derfra med bil til Kwilu elven, og derfra et godt stykke i kanoer før de la ut på en mange kilometer lang marsj frem til området hvor dr William Leslie hadde arbeidet.

Det var her de fant nettverket av svært så oppegående menigheter inne i jungelen. Hver landsby hadde sitt eget "gospelkor", selv om de ikke kalte det det. De skrev sine sanger, og ofte begynte man å synge i en landsby før neste tok over og så neste deretter, slik at hele jungelen ble fylt av lovsang til Gud! Ramsey og hans team fant også en kirke med sitteplasser til 1000 mennesker.

Når dr William Leslie kom hit fantes det ingen Bibel på stammespråket i dette området. Han brukte derfor en fransk Bibel. Han startet opp med det første organiserte forsøket på å lære folket å lese og skrive. Det er fra dette arbeidet at evangeliet fikk slå rot, og selv om ikke resultatene kom i hans levetid, bærer det svært rik frukt i dag.

Dr William Leslie ble født i Ontario, Canada. Han ble omvendt til Gud i 1888 og flyttet så til Chicago. Han ble utdannet som lege og reiste ut som misjonær for American Baptist Missionary Union, misjonsselskapet som ble stiftet av Adoniram Judson, som er blitt kalt "Burmas apostel". Dr William Leslie ble bare kalt "baptisten" blant stammefolket i Kongo.

Feiring har de fattige i sentrum

"Ved selve sentrum av feiringen finnes de fattige. Om den minst betydningsfulle blir ekskludert, blir det ingen feiring.

Vi må finne frem til danser og spill hvor barna og de gamle og de svake på lik linje kan delta. 

En feiring må alltid være de fattiges festival, og med de fattige, ikke for de fattige."

- Jean Vanier (bildet), i forbindelse med utdelingen av den prestisjefylte Templeton prisen. Sitatet er hentet fra boken: Community and Growth, side 319. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

I dag fikk jeg beskjeden jeg ikke ville ha

I dag kom den beskjeden jeg aller helst ville ha sluppet å få: den spesielle undersøkelsen av hjernen som jeg har vært igjennom viser med all tydelighet at jeg har Parkinsons. Funnene er så markante at nevrologen er ikke lenger i tvil. Jeg skal snart begynne med medisiner.

Med de andre helseutfordringene jeg har: lavt stoffskifte, diabetes type 1, angina, en lungesykdom og tinnitus, så håpet jeg i det lengste at nevrologen skulle ta feil. Men slik er det. Undersøkelsen er ikke til å ta feil av. Og symptomene er like klare: skjelvinger, kroppsstivhet og ustøhet.

Som jeg har skrevet før har ikke Herren trukket tilbake det kall Han en gang gav meg, og som senere ble bekreftet med ordinasjonen til pastortjeneste. I den sammenhengen ble ordene fra 2.Tim 4,2-5 lest før den daværende ledelsen i Det Norske Baptistsamfunn la hendene på meg for å innvie meg til tjeneste. Det siste verset lyder slik: "Men du må være edruelig i alt du gjør: Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og FULLFØR din tjeneste."

Det verset har jeg tatt frem igjen. Under ordinasjonen i Langesund den gang så lovte jeg for Gud, i nærvær av alle disse vitner som deltok på Landsmøtet den gangen, troskap mot kallet. Det vil jeg holde til det ikke er pust i meg igjen.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for at Gud er trofast. Han gir styrke selv om kroppen er svak til dagen i dag. Jeg takker Det Norske Baptistsamfunn for at jeg får lov å lede dette kirkesamfunnets nasjonale bønnenettverk. Jeg takker Gud for at generalsekretær Terje Aadne har løftet bønnen opp til å være selve pulsslaget i det arbeidet norske baptister gjør.

Men jeg takker også for det gode samarbeidet jeg har med pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, Frelsesarmeen. Takk til gode venner i Den romersk-katolske kirke, Den Nordisk katolske kirke og Den ortodokse kirke. Takk til alle dere som har svart positivt på å holde bønneseminarer, gudstjenester og foredrag - og dermed svare på sykdomsutfordringene med et rungende ja til at man fremdeles kan bruke mennesker med kroniske sykdommer. Det er stort. Jeg kjenner både på djup glede og takknemlighet, men også på stor grad av ydmykhet. I min situasjon er det lett å bli parkert, men jeg vet at setter jeg meg ned nå, blir jeg sittende og det er ikke noe alternativ for meg. Jeg vil tjene Herren så lenge jeg lever.

Jeg gleder meg over de mange menighetene jeg skal besøke denne høsten og våren 2018, enten det er menigheter tilhørende Den evangelisk lutherske frikirke, Misjonssambandet, Den norske kirke, pinsemenigheter eller baptistmenigheter. Jeg tar gjerne imot flere invitasjoner. Og jeg takker for tilliten jeg ble vist ved å bli spurt om å lede bønnemobiliseringen foran Franklin Grahams besøk i Oslo spektrum 10.-11 november.

Carl i Hagen vil nekte folk å bruke kors i arbeidstiden

I følge avisen Dagen vil Carl I. Hagen nekte ansatte i Oslo kommune å bære kors eller hijab på jobb. Jeg går ut fra at han har snakket med Sylvi Listhaug om dette. Som kjent går jo hun med et kors som hun har fått fra sin bestemor, og som betyr så mye for henne. Skal man først innføre et forbud om religiøse symboler, må det jo være likhet for loven.

Det var i mars at EU-domstolen åpnet for at arbeidsgivere kan nekte ansatte å bære synlige religiøse, politiske og filosofiske symboler på jobb. Om Carl I Hagen skal ta denne loven på ramme alvor bør han jo gå frem med et godt eksempel og fjerne det halvspiste røde eplet fra jakkeslaget. Det er jo symbolet for Fremskrittspartiet, og vi bør jo slippe å se det i arbeidstiden også!

Hvordan skal vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike? del 2

Troverdige liv i Jesu etterfølgelse skapes gjennom å leve enklere!

Det andre forslaget bror Alois fremmer for hvordan vi praktisk og konkret kan leve ut evangeliet om Guds rike, handler om dette:

Forenkle ditt liv slik at du kan dele med andre!

Til dette knytter bror Alois av Taize tre bibelvers:

I: "... for jeg er mild og ydmyk av hjertet." (Matt 11,29)

II: "Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,8)

III: "Jesus sa til ham: Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige ... Kom så og følg meg." (Matt 19,21)

Erfaringen viser oss at rotteracet etter penger og suksess - fører til urettferdighet og frustrasjoner, mener bror Alois. Som en motvekt mot grådigheten gir han oss dette rådet: "Evangeliet inviterer oss til å utvikle en evne til å dele. Det er et av håpssporene vi må åpne opp for i dag."

Bror Alois fortsetter med å si at "det å velge et enkelt liv er en kilde til frihet og glede."

Men det er her utfordringene begynner for de fleste av oss! Det er fordi materialismen har spist seg innpå oss alle. Vi må ikke glemme at Jesus sier at vi ikke kan tjene to herrer. Valget står mellom Kristus og avguden Mammon. Hvilken innflytelse har så Mammon på meg? Styrer den meg? Våger vi å la Guds lys skinne på dette området av livene våre? Hvor frelst er lommeboken vår?

Jeg skriver ikke dette for å gi verken deg eller meg dårlig samvittighet, men for å spørre oss alle hvor troverdige liv vi lever. Hva kan vi gjøre for å få ned forbruket? Hva kan vi gjøre for å bekjempe urett i vårt eget samfunn? På hvilken måte kan vi dele det vi har med andre? Hvem kan jeg spandere en kopp kaffe på eller besøke, som er ensom?

(fortsettes)

Massemorder ny borgermester i Hebron

13.mai i år ble massedrapsmannen Tayseer Abu Sneineh (bildet) valgt til ny borgermester i Hebron.

For den som ikke vet det eller har glemt det var Tayseer Abu Sneineh en av fire palestina-arabere som var skyldig i drapene på seks jødiske yeshiva-studenter i 1980. Blant de seks drepte var det to amerikanske og en canadisk statsborger. 16 mennesker ble såret i terrorangrepet. De palestinsk-arabiske terroristene ble dømt til livsvarig fengselsstraff i Israel, men ble løslatt i forskjellige fangeutvekslinger i 1980-årene. Nå er en av massemorderne blitt borgermester i Hebron. Han representerer Fatah.

Det har gått stillferdig for seg. Ingen protester eller reaksjoner fra LO eller Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, heller ikke fra noe politisk parti i Norge eller fra Trump-adminstrasjonen, så langt jeg kan se.

Foto: The Jerusalem Post

Hvordan skal vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike i 2017? Del 1

Hvordan skal vi på en praktisk og konkret måte leve ut evangeliet? Det spørsmålet har opptatt meg lenge.

Det er lett å bli opptatt av teologiske spissfindigheter, og dermed grave ned evangeliet om Guds rike som Jesus kom for å forkynne. Det budskapet er ment å leves ut, og kallet vårt er å 'gjøre disipler'.

En som har arbeidet mye med disse spørsmålene er bror Alois, Taize-broderen som tok over lederskapet av kommuniteten i Taize etter at grunnleggeren, bror Roger, ble drept. Jeg vil dele med deg noe av det han skriver som handler om noen veimerker for tiden fremover og som kan hjelpe oss til å leve evangeliet om Guds rike i vår egen samtid.

Det første bror Alois løfter frem er dette:

Stå rotfestet i håpet - det er kreativitet

Til dette knytter bror Alois tre bibelvers:

I: "Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde ..." (Rom 4,18)
II: "Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen." (Hebr 6,19)
III: "Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

Bror Alois peker på at vi lever i en svært ustabil verden, hvor vi lett blir forvirret av all volden, lidelsen og urettferdigheten. Skapelsen stønner, skriver bror Alois, og siterer apostelen Paulus, som om den opplevde smertene i en fødsel. Den Hellige Ånd stønner også, men det er samtidig denne Ånd som er selve støtten til vårt håp: "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier... På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord." (Rom 8,22 og v.26)

Bror Alois understreker at tro er en enkel tillit til Gud. Den gir oss ikke nødvendigvis alltid klare svar, men den gjør at vi ikke så lett blir lammet av frykt eller motløshet. Gjennom troen innser vi også at evangeliet åpner opp for oss en stor horisont av håp utover alle våre forventninger.

"Våger vi å tro på Den Hellige Ånds nærvær i våre hjerter og i verden?", spør bror Alois og understreker samtidig at vår tro må være tillitens tro og at vi må holde fast det som er sentrum i vår tro: Guds kjærlighet til hele menneskeheten og skapelsen. Vi må bli gjennomsyret av dette budskapet, og komme oftere sammen for å be. Den enkle skjønnheten i bønnen reflekterer noe av Guds mysterium og kan føre til et personlig møte med Gud."

(fortsettes

Vi er alle kalt

"Det kan være at vi ikke er kalt til å gjøre store ting som skaper overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, hvor enn vi måtte være.

Vi er kalt til å være åpne og vokse i kjærlighet og på den måten kommunisere liv til andre, spesielt til de som er i nød."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 89. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristne i Columbia berørt av eskalerende vold

Volden blant de bevæpnede gruppene i Columbia er i ferd med å eskalere idet FARC-geriljaen demobiliserer, og truer nå menighetene tilhørende Mennonite Brethren i Choco-regionen.

Det melder nettutgaven til Mennonite World Review for 12. juni.

Medarbeidere tilhørende Mennonite Central Comittee i Columbia fortsetter å arbeide med mennesker som er berørt av den mer enn 50 år voldelige konflikten. Som kjent undertegnet landets største opprørsgruppe - FARC-EP - Columbias revolusjonære bevæpnede styrker - en fredsavtale med myndighetene i fjor. En del av forhandlingene fant sted i Oslo. Men det er fremdeles en lang vei til fred. Noen av de øvrige bevæpnede gruppene er blitt mer aktive. De søker innflytelse og krever territorier som tidligere ble kontrollert av FARC geriljaen.

Et medlem av en av menighetene, Maria Camila, hvis navn er endret av sikkerhetsmessige årsaker, forteller at en annen geriljagruppe kjemper mot Gaitanista selvforsvarsgruppe, en paramilitær gruppe som normalt okkuperer området, og at det er veldig farlig der nå.

De voldelige kampene brøt ut i februar i år, måneder etter at fredsavtalen med FARC ble undertegnet. I en del av byen har geriljaen truet med å skyte sivilister hvis de ikke åpner dørene til sine hjem. De mistenker at de paramilitære gruppene gjemmer seg der.

"Selv om du vet at Gud har sagt at kriger vil komme og at midt i alt det som skjer så vil Gud beskytte oss, så er det helt forferdelig - vi hører skuddsalvene," forteller Maria, og legger til: "Jeg kunne bare si: Herre, forbarm deg over oss og våk over oss."

Men Maria fryktet lenge for at dette var slutten. Hun kjenner seg så utrygg. Det er ikke tilrådelig å gå ut om natten. De som bor her føler seg innestengt og de er redde. Maria har liten tro på at fredsavtalen vil utgjøre noen forskjell, verken for lokalsamfunnet hun bor i eller for landsbygda i Columbia generelt.

"Det eneste håpet vi virkelig har er Gud," sier hun.

Mennonite Central Comittee arbeider nå målbevisst med fredsarbeid i Columbia, blant annet med å assistere de som nå er berørt av volden. La oss be for dette viktige arbeidet. Den blodige konflikten har ført til at så mange som syv millioner columbianere er intern flyktninger.

Billedtekst: Medlemmer av Mennonite Brethren Church i Columbia besøker et landlig område i San Juan i forbindelse med en flom. Foto: Brendah Ndagire/MCC

IS myrdet kristent ektepar fra Kina i Pakistan

Ifølge pakistanske myndigheter ble et kinesisk ektepar nylig kidnappet og drept av det som mistenkes å være IS sympatisører. Det kinesiske ekteparet arbeidet med evangelisering i Pakistan.

Det var sent i mai måned et kinesisk ektepar ble kidnappet i Quetta, en by som ligger sørvestlige Baluchistan-provinsen. Under dekke av å drive en forretningsvirksomhet drev også ekteparet med evangelisering. IS har påtatt seg ansvaret både for kidnappingen og de bestialske drapene, som var en regelrett henrettelse, som ble dokumentert på en videofilm. Den drepte skal være Lee Zing Yang og hans kone. Videoen ble offentliggjort torsdag i forrige uke. Saken ble først kjent i dag.

Når drapene ble kjent evakuerte pakistanske myndigheter straks de 11 andre kineserne som befant seg i Quetta. Pakistanske myndigheter undersøker nå om disse og andre kinesere som oppholder seg i Kina driver med evangelisering.

La oss be for de etterlatte til dette ekteparet og for andre kristne kinesere som oppholder seg i Pakistan.

Når været blir vårt største problem?

Nordmenn er flinke til å snakke om været, og særlig sørpå. Ikke minst i disse dager hvor det er blitt mye regn og lite sol.

Det begredelige været, sier de solhungrige. Man snakker om mangelen på d-vitamin, og alle de følgene det kan få for kroppen.

Misforstå meg ikke - jeg unner alle all den sola de kan få. Men det blir et problem når mangelen på sol er det største problemet du har.

Det finnes større utfordringer i denne verden - også i Norge.

Hos noen handler utfordringene om hvordan de skal mestre hverdagene. Jeg vet litt om hva det vil si etter at flere alvorlige sykdomstilstander snudde opp ned på livet. Fratok meg mulighetene til lange fjell- og skogsturer, for eksempel. Gjorde livet begrenset på så mange måter. Bivirkninger av medisiner jeg må ha for å leve. Sykdommene skapte andre bekymringer enn før. Jeg kjenner på avmakten, redselen.

Noen av de som ikke har de samme utfordringene sier: Du må være positiv, se lyst på livet - det sier de selv om de er nokså mørke til sinns fordi de ikke har sett sola - men, vi andre skal være positive. Ikke snakke så mye om hvordan livet oppleves for en som er kronisk syk. Det er syting. Men det er altså ikke syting om de klager på været!  Det har de nemlig rett til. Det er så få soldager i Norge.

Men mennesker som sliter med livet, de må være positive. Ikke snakke så mye om sin sykdom. Ikke klage så mye. Det finnes større problemer i livet, som for eksempel mangel på sol.

Jeg har gode dager, og dårlige dager. Dager da kroppen sier stopp. Da jeg er uvel.

Men hver dag takker jeg for at jeg lever. For at jeg kan stå opp til en ny dag. Brygge en kopp tea. Smøre en brødskive. Lese min Bibel. For at jeg kan be til min Far, være sammen med familie og venner. For rikdommen i vennskap. For at jeg, tross mine begrensninger, fortsatt kan forkynne, undervise og skrive.

Men så vil jeg også være ærlig å si at av og til har livet onde dager. Spør du meg er jeg lei av at jeg ikke kan få være ærlig med det, om noen spør, og må være positiv og ikke syte så mye. Av og til er jeg trett av å høre om at det er så fælt et vær.

Har vi virkelig ikke noe å takke for? Det finnes mange som har det verre enn meg. Som har mistet hus og jobb, er dødssyke, sliter med dårlig økonomi, har opplevd en vanskelig skilsmisse, død i nærmeste familie.

Det er mulig å kjøpe d-vitamin på apoteket og dagligvarehandelen, om det er din største bekymring og klage.

Pass på deg selv!

"Du vil oppdage hvor skrøpelig og sårbart ditt liv, din kropp og ditt hjerte virkelig er. Du kan ikke gjøre alt.

Du må passe på deg selv og behandle deg selv varsomt, nyte å slappe av, relasjoner, fred og bønn vil hjelpe deg til å bli værende i lyset."

- Jean Vanier (bildet) i boken Seeing Beyond Depression, side 61. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Sirkelbønnen: Omslutt meg, Herre

I dag skal jeg introdusere deg for en gammel bønnetradisjon, den såkalte "sirkelbønnen", eller Caim-bønnen. Vi har den fra våre keltiske venner.

Vi snakker gjerne om to strømmer med utgangspunkt i Jerusalem, den østlige og den vestlige. Men det finnes også en tredje strøm, som også har sitt utgangspunkt i Jerusalem, og det er den keltiske. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere artikkel, for dette er vår kristenarv. Våre norske kristenrøtter er nemlig keltiske.

Men tilbake til sirkelbønnen. Keltiske kristne ba en form for beskyttelsesbønn. Sirkelbønnen var en måte å omgi seg med den treenige Guds beskyttelse og få del i Guds velsignelse på.

Sirkelbønnen kan bes på følgende måte. Reis deg i stående stilling og berør tommel, pekefinger og langfinger, slik at de danner en enhet, et symbol på den treenige Gud. Så følger du klokka med hånden utstrakt. Du kan også forme hånden som en vifte, som følger "vinden", Den Hellige Ånd, slik du ser på tegningen. Gjør det som kjennes naturlig for deg. Du kan gjøre denne bønneøvelsen innendørs eller utendørs. Hvor lenge du blir stående på hvert av klokkeslettene er opp til deg, men vær ikke for rask. Ta deg tid til å puste.

12.00: Omslutt meg, Herre, vær klar med din beskyttelse, hold fare borte fra meg.

15.00: Omslutt meg, Herre, hold lyset nært meg, hold mørket borte fra meg.

18.00: Omslutt meg, Herre, hold freden i meg, ondskapen borte fra meg.

21.00: Omslutt meg, Herre, la håpet være hos meg, hold tvilen borte fra meg.

Så er du tilbake i 12.00 posisjonen i det du avslutter bønnen slik:

Måtte du være et strålende lys foran meg,
må du være ledende stjerne over meg,
må du være en jevn sti under meg,
og en kjærlig veileder bak meg,
i dag, i natt, for evig.

Samle ditt sinn og dine tanker i vissheten om at Gud omgir deg på alle kanter. Du er ikke alene.

Copyright: Bjørn Olav Hansen.

Denne og andre bønner vil du lære ved å delta på et av bønneseminarene jeg holder.

Sommeridyll Kristi himmelfartskapellet

Det er på det aller vakreste rundt Kristi himmelfartskapellet på Eina nå. Fem år har gått siden vigslingen. Fem år med gudstjenester hver torsdag. I kveld får vi besøk av en bibelgruppe som skal ha sommeravslutning, og neste mandag kommer sykehusprestene i Hedmark og Oppland på besøk. Vi gleder oss til å ta imot dem alle sammen.

Vi fortsetter våre gudstjenester gjennom hele sommeren, hver torsdag kl.18.00. Du er hjertelig velkommen. Ellers tar vi imot gjester for sjelesorgsamtaler.

Mange forteller om hvordan Gud har møtt dem i stillheten, enten det nå er i kapellet eller i bønnehagen vår.

Den gripende historien om martyren Fritz Erbe

Leser man kirkehistorie - som er en av mine store lidenskaper - oppdager man stadig noe nytt. Som denne historien om Fritz Erbe som satt fengslet i borgen Wartburg (bildet), i Eisenach i Thüringen, samme sted som Martin Luther søkte tilflukt fra tidlig i mai 1521 til mars 1522. Under oppholdet oversatte han på elleve uker Det nye testamente fra gresk til tysk.

I kjellerdjupet her fantes det et mørkt fangehull. Det var her Fritz Erbe havnet - på grunn av sin overbevisning om troende dåp. Hans historie fortjener å bli fortalt i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Fritz Erbe endte sin liv som martyr i 1548 - 26 år etter at Luther hadde forlatt borgen - ene og alene på grunn av sin lojalitet mot sin tro og overbevisning. Han eide en stor gård i Herda, en landsby i Eisenach-distriktet. Tidlig i oktober 1531 ble han arrestert fordi han hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro på Jesus. Han ble ført til Eisennach. I slutten av januar 1532 ble han løslatt av Philipp av Hessen. Løslatelsen kom kanskje som et resultat at Fritz Erbe hadde angret at han lot seg døpe. Philipp av Hessen var en tysk territoralfyrste og reformator som innførte reformasjonen i sitt fyrstedømme i 1526, og som i 1540 inngikk et bigamøst ekteskap, med Martin Luthers påfølgende bifall.

Erbe giftet seg så med Margarethe Koch, som var anabaptist, og de fikk et barn sammen. Av overbevisning døpte de ikke barnet. Det førte til at Fritz Erbe på nytt ble arrestert. Det skjedde i januar 1533. En av øvrighetsspersonene i Sachsen, John Friedrich, insisterte på at Fritz Erbe måtte dø. Hans dom ble basert på oppfatningen som var rådende blant de lutherske teologene og juristene i Wittenberg at gjendøpere skulle drepes med sverd. Men Philipp, som hadde felles jurisdiksjon over Hausbreitenbach, som Herda tilhørte, ga ikke sitt samtykke. Han nølte med å henrette en mann på grunn av sin tro, siden tro er en Guds gave. Og hvis det var feil lære, aksepterte Phlipp dette, fordi det var gjort av uvitenhet, ikke ondskap. Da ville han heller landsforvise slike folk. En lang korrespondanse fulgte mellom de to herskerne, samt lange forhandlinger i domstolene.

I mellomtiden lå Fritz Erbe i det mørke fangehullet i et tårn ved bymuren. Hans venner og anabaptistene ble djupt beveget av hans mot og troskap mot sin overbevisning og æret ham som en martyr. I nattens mørke kom de til ham for å snakke med ham og oppmuntre ham. Det var de som ble trøstet av hans tro! To av de som besøkte ham ble oppdaget, fanget og henrettet i november 1537.

I 1539 ble tre andre anabaptister som besøkte ham arrestert, men etter grusom tortur ble de løslatt. Når folk nærmet seg tårnet på dagtid der Erbe satt fengslet og krevde å bli arrestert og satt i samme celle som ham, ble Erbe overført til Wartburg.

Den ulykkelige skjebnen til Erbe gjorde at fogden Eberhard von Tann, som var en venn av Luther og en ivrig motstander av døperne, ville forsøke å få Fritz Erbe til å konvertere og bli lutheraner. I fire uker - i 1541 - ble han satt i en dyp kjeller. Oppholdet ødela hans helse fullstendig, men han bevarte sin tro. Når de ikke klarte å lykkes med konverteringen, ble han ført tilbake til Wartburg.

8. juni 1544 slo lynet ned i tårnet der Fritz Erbe satt og det tok fyr. Det ble gjort forsøk på å slukke brannen, men det lykkes ikke. Fritz Erbe døde i brannen, og døde som martyr. I 16 år satt han fengslet. De forsøkte å bryte ham ned, men lykkes ikke. Hans eneste forbrytelse? Han og hans kone nektet å døpe deres barn.

Kina: Myndighetene rev kirke og arresterte 40 kristne

Kinesiske myndigheter har slått brutalt til mot en menighet i Shangqiu i Henan provinsen, og revet ned kirken deres, arrestert 40 av medlemmene og banket opp flere av dem.

Bildet viser gjenværende medlemmer i bønn i ruinene av det som en gang var deres kirke.

300 lokale politifolk og myndighetspersoner deltok i raseringen av kirkebygget og arrestasjonen av de 40 medlemmene 5.mai. Menigheten har omlag 140 medlemmer. Nå står de uten noe sted å møtes. De som tror at forfølgelsen av kristne i Kina hører til historien, må tro om igjen. Kinesiske kristne opplever for tiden en ny forfølgelsesbølge.

Av de 40 som ble arrestert sitter åtte av dem fremdeles i fengsel. To av dem er pastoren, Zhang Di, og en av administrasjonslederne, Lü Yuexia. Det er China Aid som skriver om dette.

La oss huske spesielt denne menigheten i våre forbønner, og kristne generelt i Kina.

Foto: China Aid