Reformasjonens tredje gren - den radikale, del II

Vi fortsetter vårt studium av reformasjonens tredje gren, den radikale døperbevegelsen.

Den første døperforsamlingen oppsto i Zürich den 21. januar 1525. Døperbevegelsen spredte seg raskt langs de store elvene Donau og Rhinen, og berørte Sveits, Bayern, Østerrike, Mähren, Böhmen og Slovakia. Nordover vandret den gjennom Rhindalen, en gren mot Thüringen og en annen mot Nederland. Videre spredte den seg langs Nordsjø-kysten, nådde Østersjøen og gikk østover til Danzig og Elbing. Enkelte døpere kom til Stockholm, og til Bergen skal det ha kommet en anabaptist på slutten av 1500-tallet.

Det er vanlig at man deler døperbevegelsen inn i to grener, en østlig og en vestlig. Den vestlige hadde sine sterkeste støttespillere blant byenes håndverkere. Mens den østlige delen praktiserte eiendomsfellesskap, oppmuntret man på vestlig side til å hjelpe hverandre praktisk. De østlige døperne bodde i landsbyer som de kalte for "Bruderhöfe", som vel best kan oversettes brorskaps-gårder. Landsbyene fungerte som et slags kollektiv, og man hadde ikke privat eiendom. Jord, hus, redskaper og innbo tilhørte alle i fellesskapet. Landsbyen ble ledet av en pastor og en forvalter. Forvalteren hadde ansvaret for økonomien og de ulike arbeidsforholdene, og oppbevarte også felleskapets penger. Under seg igjen hadde forvalteren ulike formenn for ulike arbeidsområder. Pastoren og forvalteren hadde fire eller fem eldste som medhjelpere. Disse var ansvarlige for forsamlingen, altså i betydningen av hele landsbyen, og de beholdt sine tjenester så lenge som de utførte sine oppgaver tilfredsstillende. I enkelte deler av døperbevegelsen, ble pastoren kalt Ordets tjener. Dette gjaldt spesielt for de som ble kalt for "hutterianere", et navn de fikk etter Jakob Hutter. Hutterianerne, som var en gruppe som altså sprang ut av døperbevegelsen, slo seg ned i Moravia i 1528, og var de første til å leve sammen ut fra modellen i Apgj 2,44-45: "Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle som enhver trengte det." Tittelen "Ordets tjener", ble beholdt i 350 år. Når denne gruppen slo seg ned i USA i 1874, besto de av tre grupper og i 1930 ble de ført sammen med nok en gruppe, som har gått under navnet "Bruderhof", startet av Eberhard Arnold. Han har jeg skrevet om tidligere på bloggen. Disse fire gruppene ble hver ledet av en person ble kalt Eldste.

Den vestlige delen forsøkte seg også på en form for eiendomsfellesskap. I 1534-35 opprettet man et "døper-rike" i byen Münster i det vestlige Tyskland. Men de lykkes ikke med dette, da det ble brutalt knust av katolikkenes og protestantenes forenede hærstyrker. Den vestlige delen av døperbevegelsen ble nesten knust av forfølgelsene som startet etter det keiserlige påbudet i 1528. De overlevde fordi enkelte fyrster og byer ikke iverksatte påbudet.

I Nederland derimot slo døperbevegelsen sterke røtter, for i Nederland fantes det en tradisjon for frihet og lekmannsbevegelser innenfor kirken. I visse deler av Nederland ble opptil en fjerdedel av befolkningen døpere, og fra Nederland spredte bevegelsen seg til England og videre til Amerika.