Faderens omfavnelse - eller svøpe kappen rundt seg

Etter en urolig natt med svært uregelmessig hjerterytme, er dette dagen for å krabbe opp på min himmelske Fars fang, eller bare bli holdt i en øm omfavnelse. Bildet som følger bloggen i dag fikk jeg av gode venner i Russland for noen år siden, og det betyr så mye for meg. Vi lengter alle etter å bli sett, og bli holdt, etter å bli bekreftet. Og viktigst av alt er Faderens omfavnelse. Å vite at man er høyt elsket av Ham. Ikke som en teori, men erfart kjærlighet. I dag får jeg være sønnen som ser Far stå med åpne armer for å ta imot. På dager som dette vender jeg stadig tilbake til noe den hellige Isak Syreren har skrevet. Bloggens lesere har møtt ham før, fordi denne mannen som betydde så mye for den kontemplative retningen i Østkirkens fromhetsliv, hører med til mine åndelige veiledere. La oss lytte til hva denne mannen skrev en gang på 600-tallet. Jeg har oversatt dette fra en svensk utgave av Isak Syrerens skrifter:

Når det skjer at mørket faller over oss, og spesielt når vi ikke selv er årsak til at det skjer, la oss da ikke engstes. Tenk at dette mørket har kommet over deg gjennom Guds forsyn, av årsaker Gud alene kjenner. For det hender at vår sjel drukner og liksom oppslukes av bølgene. Hva man da enn gjør: leser Skriften eller forretter sin bønn, så blir mørket bare dypere. Man har rotet seg bort. I blant kan man da ikke engang nærmere seg bønnen. Man tror ikke at noen forandring kan skje eller at man noen gang skal finne fred. Slike stunder er oppfylte av fortvilelse og frykt. Sjelen kan overhode ikke håpe på Gud og får ingen trøst av troen på Ham. Den er fylt til randen av tvil og angst.

Men de som har opplevd slike stunder vet av erfaring at en forandring inntreffer til slutt. Gud overlater aldri sjelen en hel dag i en slik tilstand, for da skulle han gjøre til intet de kristnes håp. Han befrier snart sjelen ut av denne vånde. Om din angst skulle være lengre, så kan du være sikker på at en stor forandring plutselig kommer til å inntreffe.

For min egen del har jeg ett råd til deg: Om du ikke klarer å samle deg og falle ned på ditt ansikt i bønn, så svøp kappen om deg og sov til dette mørkets time drar bort fra deg, men gå ikke ut, men bli hjemme. Iblant hender det at munken tviler på oppstandelsen, iblant kan det skje ting jeg ikke skal nevne. Vi har ofte hatt erfaring av slike fristelser, og det er for å trøste mange av våre brødre, at vi nå skriver om denne kamp. Lykkelig er den som utstår slike fristelser og bli værende i sin celle. For, som fedrene sier, herlig blir den bolig og den kraft som senere skal gis oss. En slik kamp fullbyrdes ikke med det samme eller på en time. Heller ikke skjer det at nåden på en eneste gang tar bolig i sjelen, men litt etter litt. Nåden følges av prøvelser. Og trøsten har sin tid. Slik holder et mennske på frem til sin død. Vi skal ikke forvente oss at vi her på jorden helt blir befridd fra prøvelser eller at vi fullt ut blir trøstet. For det er Guds vilje at vi skal leve vårt jordeliv slik, at de som vandrer Guds vei skal erfare slike prøvelser. Hans er æren i evighet. Amen.

'Svøp kappen om deg'. Jeg husker Edin Løvås sa noe lignende: "Det hender jeg er så sliten at jeg ikke orker å be. Da går jeg inn i mitt lønnkammer, stiller meg midt i rommet og sier: I dag er jeg så sliten at jeg ikke orker å be, Herre. Takk for idag. Og så går jeg ut av rommet, lukker døren og gjør noe annet." Det er et godt åndelig råd. Nå skal jeg brygge meg en god kopp te, spise pg roe meg ned med et slumreteppe rundt min kropp.