"Til noen vil selve ideen om en 20 århundres apostel være like mye et fenomen som en 20 århundres dinosaur," skrev Arthur Wallis (bildet) en gang.
Mange er av den oppfatningen at apostlene forsvant med den første menigheten. De mener at aposteltjenesten gjaldt for en bestemt tid, og var kun nødvendig i menighetens første tid for å sette ting i rette skikk. Noen av dem vil henvise til 1.Kor 13, hvor det står at "kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, så skal de ta slutt. Om det er tunger så skal de opphøre. Om det er kunnskap, skal den bli borte." (1.Kor 13,8) Men de som svarer med å henvise til dette verset, kan ikke svare på når dette skjedde. For Bibelen gir nemlig et svar på når de profetiske gavene og tungene opphører, og kunnskapen blir borte. Det skjer når det fullkomne kommer (v.10). Da skal vi "se ansikt til ansikt", da skal vi "kjenne fullt ut". (v.12) De fleste, tror jeg, vil erkjenne at vi ikke er der riktig ennå! Selv om vi har fått Bibelen - som er fullkommen, er det ennå et stykke før menigheten er der at den er uten flekk og lyte.
Så må vi jo også spørre oss selv hvorfor det er rett å ha lærere, evangelister og hyrder i menigheten, men ikke apostler og profeter. Hva er logikken i det?
Enkelte hevder at aposteltjenesten er knyttet til de som gav oss De nytestamentlige skriftene. Da velger man å se bort fra at Det nye testamente nevner flere disipler enn de 12. Disse skrev ikke en eneste linje i Skriften, så hva gjorde de for å leve?
"Vi trenger å se disse menn som primært som mennesker som brakte åpenbarings ord og gav retning inn i de levende situasjonene hvor Gud bygget sin kirke," skriver Arthur Wallis. Og så legger han til: "Det var bare en liten om enn eminent gruppe blant dem, sammen med noen historikere som Markus og Lukas, som ble utvalgt til å gi oss de hellige skriftene."
Arthur Wallis skrev dette også om aposteltjenesten: "Selv om vi har de inspirerte skriftene, trenger vi fremdeles de som inspirert uttaler dem, og mens vi har åpenbaringens ord trenger vi åpenbaringens menn."
Det er heller ikke snakk om at vi legger noe til Den Hellige Skrift. Den er avsluttet. Ikke noe kan legges til, eller trekkes fra. Men en av apostlene, Peter, skriver: "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Hvis noen taler, skal han tale som Guds Ord.." (1.Pet 4,10-11a)
Det nye testamente taler om tre "kategorier" apostler:
1. Herren Jesus selv. Om Ham heter det: "Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner." (Hebr 3,1. Norsk Bibel 88/07) Jesus kontinuerlig levde, beveget seg og tjenestegjorde i bevisstheten om at Han var utsendt fra himmelen. Dette er selve hjertet i det apostoliske.
2. De 12. Disse sto og står i en særstilling. Det står om dem i Åp 21,14: "Og byens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler. Norsk Bibel 88/07)
3. Apostlene etter Ef 4. Dette er apostler som er gitt til menigheten, som - legg merke til uttrykket - gaver gitt etter Kristi himmelfart. Les Ef 4,7-11 i sin sammenheng så vil du se nettopp det. De 12 apostlene var før-pinsedag, de apostlene som beskrives i Ef 4 er etter pinsedag.
Det er denne type apostler denne serien handler om. Vi skal se nærmere på disse i den neste artikkelen.
(fortsettes)
11 kommentarer:
For å sitere Åge Åleskjær VELDIG fritt etter hukommelse:
"jeg er ikke så mye skeptisk til tjenestegavene apostel, og profet som til dem som hevder å være profet eller apostel."
Altså litt underforstått. Det finnes apostler, og profeter i dag, men det er ikke nødvendigvis dem som kaller seg det.
Skepsisen har nok blitt forsterket av hvilke type mennesker som gjerne har trykket visittkort med disse titler på.
"problemet" er samtidig at "de sanne" profeter og apostler gjerne aldri ønsker å kalle seg det. Dermed får man aldri de positive erfaringer, og assosiasjoner som veier opp, eller overskygger for det negative.
Mvh.
Lars
Jeg er enig med deg i at det er nok av de som har trykket "profet" eller "apostel" på visitkortet som ikke er det, eller som for den saks skyld er blitt utnevnt til det av andre. Dette handler vel så mye om at et kall blir gjenkjent og anerkjent, ikke bare av en lokal menighet, men i Kristi kropp. Det handler vel så mye om karakter og integritet, som det handler om karismatiske gaver. Dette er ikke en yrkestittel man søker på, det finnes ingen utlysningsannonser og man kvalifiserer heller ikke nødvendigvis fordi man studerer på et teologisk seminar eller på en bibelskole.
Det burde vel ikke være verre å kalle noen for "apostel" eller "profet" enn at vi kaller folk for "pastor" eller evangelist". Så jeg både håper og tror at vi i framtiden vil ha mennesker i Norge som er allment anerkjent av Guds menighet som profeter og apostler.
Imidlertid er det en tendens til at folk får tildelt "merkelappen" alt for tidlig. Selv for Paulus gikk det mange år fra han ble kalt (Apg 26,16-18) og til han ble utsendt (Apg 13,1-3). Etter utsendelsen gikk det enda en god tid før hans aposteltjeneste ble allment akseptert av menighetene (Gal 2,1-10)
I dag ønsker folk å bli anerkjent nesten med en gang de har fått kallet. Men da er de ikke klare! Gud har ennå ikke fått gjort et grundig nok arbeid i dem, for dette tar tid. På den måten blir bl.a. aposteltjenesten nedgradert i folks øyne
Bjørn Olav:
Jeg tror vi er ganske enige der.
Mvh.
Lars
Eskil:
Takk for ditt gode innspill med disse viktige momentene. Jeg er helt enig med deg i dine vurderinger. Aposteltitelen bør sitte høyt, for å si det slik. Men jeg håper også at det skal bli en større aksept for både apostel og profettjenesten i Kristi legeme. Dessverre har det vært en del misbruk de siste årene, som har ført til at det er blitt vanskelig å snakke om dette.
Jeg tror også at når man ser nærmere på de nytestamentlige kvalifikasjonene for aposteltjenesten, så tror jeg nok en del ikke vil ha den! Jeg kommer nærmere inn på dette i senere bloggartikler.
Nå har jeg vært pastor i en god del år. Jeg vet ikke om jeg hadde takket ja til det kallet, om jeg hadde visst hva det innebar når jeg mottok kallet. Det er slett ikke noe glamoriøst - det er det heller ikke å være apostel. I begges kall er det snakk om store forsakelser og lidelser. Selvsagt også masse velsignelser. Men jeg har sagt til de som kritiserer pastorene at de kan prøve å være pastor 24 timer i døgnet tre-fire måneder, og bli stilt overfor alle forventninger, krav, beskyldninger og mas som pastorer ofte blir, og så kan de se om de er interessert i å kritisere like mye da.
Det er foresten interessant hvor lite opptatt menneskene i den bibelske litteraturen var av titler.
De virket som om de var langt mer opptatt av funksjon, enn tittel.
Paulus omtalte seg selv skjeldent som apostel bortsett fra når det var nødvendig for å stadfeste budskapets autoritet.
De brevskriverne omtalte også Paulus svært skjeldent som en apostel.
Faktisk forekommer ordet "apostel" kun 22 ganger i hele den bibelske litteraturen. Ordet "apostler" forekommer 17 ganger, og flere av dem i samme vers som ordet "apostel" er nevnt.
"eldtste" som det egentlig skrives svært lite om nevnes hele 70 ganger.
Gjør du et søk på ordet "tjener" i NT får du over 100 treff. (alt over 100 treff gis det bare beskjed om at du må søke mer spesifikt.)
Mvh.
Lars
Lars: Nå er det ingen tvil om at det er viktigere å være tjener enn å være apostel! Men selv om apostel ikke nevnes så ofte som sådan, så begynner jo Paulus nesten alle sine brever med å omtale seg som "apostel", så han er seg bevisst sin funksjon
Bjørn Olav: Da menigheten vår begynte å vokse hadde jeg en preken om 10 ting du IKKE kan forvente at jeg skal gjøre som pastor. F.eks. kan jeg skryte av at jeg ikke døpte en eneste person den tiden jeg var pastor (!) Imidlertid døpte gruppelederne i menigheten ganske så mange! Det jeg prøver å si er at det nok i en del sammenhenger er behov for å dekonstrurere begreper som pastor, evangelist og apostel, slik at vi får fram rett type forventninger til mennesker med slike oppgaver
Du har opplagt et poeng, Lars. Men jeg er ikke enig med deg i at Paulus sjeldent omtalte seg som apostel. Legg merke til følgende: Paulus presenterer seg i innledningen av nesten alle sine brev som apostel, det er ikke bare når han skal forsvare seg at han gjør det.Unntakene er Filipperbrevet, 1.Tess (men her taler han om aposteltjenesten i kap 2), 2.Tess Brevet til Filemon.
"Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel." (Rom 1,1)
"Paulus, kalt til Jesu Kristi apostel ved Guds vilje." (1.Kor 1,1)
"Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje.." (2.Kor 1,1)
"Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som oppreiste Ham fra de døde." (Gal 1,1)
"Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje,.." (Ef 1,1)
"Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje.." (Kol 1,1)
"Paulus, Jesu Kristi apostel etter befaling fra Gud, vår Frelser, og fra Herren Jesus Kristus, vårt håp." (1.Tim 1,1)
"Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, etter løftet om det liv som er i Kristus Jesus.." (2.Tim 1,1)
"Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel etter den tro som Guds utvalgte har, og etter sannhetens erkjennelse som hører til gudsfrykt." (Tit 1,1)
Peter understreker også at han er Jesu Kristi apostel i innledningen av begge sine brev.
Jeg vet ikke helt hva du sikter til når du skriver: "De brevskriverne omtalte også Paulus svært skjeldent som en apostel."
Men som sagt: Jeg er helt enig med deg i at titelen ikke er det viktigste, men funksjonen og for å legge til: gjenkjennelsen og anerkjennelsen for denne tjenesten i og av menigheten.
Like tanker ser jeg Eskil. Du hadde svart mens jeg satt å skrev disse linjene til Lars!
Nå har jeg vært pastor for "tradisjonelle" menigheter, og der finnes det mange forestillinger om hva en pastor skal gjøre, og ikke gjøre. Nylig var jeg i en sammenheng hvor de satte opp en liste over hva de forventet at en pastor skulle gjøre. Vi fant fort ut at de trengte minst 3 heltidsansatte for å utføre alle oppgavene!
Jeg likte uttrykket ditt: dekonstruere pastor og aposteltjenesten. Det er nok absolutt et behov for å se hva som ligger i disse begrepene ut fra hva vi kan lese i Det nye testamente.
Er dere i en fase hvor dere ser ulike tjenestegaver vokse frem i menigheten?
Bjørn Olav:
Joda, jeg er helt enig der, men som jeg sa tjente det hele tiden en konkret hensikt når Paulus presenterte seg som apostel. Det dreide seg om budskapets autoritet.
Jeg tør alikevel påstå at det var noe motvillig, i likhet med når han løftet seg selv frem som eksempel, og skrøt av seg selv.
Mvh.
Lars
Legg inn en kommentar