Jeg kom over dette vitnesbyrdet om trofaste Herrens tjenere i Sveits for noen dager siden, og deler det med bloggens lesere da jeg tror det har noe å si oss som lever i dag om viktigheten av å leve radikale liv for Jesus.
Konflikter omgav Hans og Margrethe Landis så lenge de levde. Etter å ha valgt å følge Jesus i ung alder, blitt døpt inn i et troende fellesskap i Hirzel i Sveits, ble han talsmann og leder for dette fellesskapet og kom dermed under angrep fra de fiendtlige omgivelsene. I 1608 dukket politiet opp, arresterte ham og lenket ham til veggen i Wallenberg fengslet i Zürich. Herfra klarte han så å rømme. Fem år senere forsøkte de en annen taktikk. Da inviterte sveitsiske protestanter Hans Landis og andre anabaptister fra Zürcher Oberland til en offentlig debatt i Waldenswil. Det skjedde 21 januar 1613. Det gikk ikke så bra, så de inviterte til en ny debatt to dager senere. Det gikk enda dårligere, og Hans Landis og fem andre ble satt i fengsel for deres opprørske oppførsel mot statskirke autoritetene.
I fem måneder ble brødrene holdt fengslet og ved flere anledninger ble de enten truet eller forsøkt overtalt ved hyggelige samtaler. Så i ren fortvilelse over å ikke lykkes, ba de brødrene om å forsvinne fra Sveits. Tre av brødrene grep denne muligheten og flyktet, men Hans Landis, Gali Fuchs og Stefan Zehnder nektet å forlate området. "Jorden hører Herren til, ingen kan fortelle oss hvor vi skal bo, unntatt Gud," svarte de myndighetene.
Myndighetene responderte med dømme dem til slavearbeid og skipet dem av gårde til Solothurn og så direkte til Venezia. Tre dager senere, takket være sympatiserende vakter, klarte de å rømme.
Rett før jul klarte politiet å fange Hans Landis enda en gang. Dette skulle bli den siste. Da hadde de jaktet på ham i ni måneder. På nytt truet de ham, og byttet på med trussler og godsnakk, men Hans Landis sto fast på sin overbevisning. Da gikk myndighetene lei, og dømte ham til døden.
Kona til Hans, som da var i 60 årene, og hans gifte barn kom for å se ham. Det rant mange tårer den dagen. Hans Landis ba dem om å gå hjem, så det ikke skulle bli så vanskelig å holde fast på sin beslutning.
30. september 1614, tok de Hans Landis ut av fengslet og kappet av ham hans hode. Myndighetene konfiskerte bondegården hans slik at det kunne betale omkostningene ved rettsaken og henrettelsen. Elisabeth Landis og alle de andre anabaptistene flyktet fra kantonen Zürich. Deres etterkommere teller nå tusener (over 100.000) som lever i konservative mennonitiske og hutterianske kommuniteter den dag i dag.
Bloggbildet er fra området i Hirzel hvor bondegården til Hans Landis lå.
11 kommentarer:
När man läser detta om Guds trofaste tjänare som vad som än händer,står troget vid Guds sida
även om det skulle innebära döden,då kan jag inte annat än att fråga mej själv och även vi i Norden,Hur mycket är vi beredda att ge av vårt liv till Jesus?
Är vi beredda att ge våra liv för Honom?Tårar na kommer när jag skriver detta.
Karin
Jeg tror Karin at det kan komme en tid da mennesker også her i Norden vil måtte gi sine liv for Jesus. Ingen av oss er nok forberedt på det, men la oss be om at vi må få Hans styrke til å utholde alt - også døden for Hans skyld. Må Herren rikelig velsigne deg denne uken i tjeneste for Ham.
Fant denne hjemmesiden/avhandlingen for noen år siden. Sender deg linken da jeg tror den er vanskelig å finne. Utrolig nok virket linken fortsatt...
http://www.warwick.ac.uk/fac/arts/History/teaching/protref/RRContents.htm
Kjente du denne fra før?
Jeg brukte noen timer på å lese om disse gruppene en sommer. Det var annerledes enn jeg tenkte meg. Noen radikale grupper var militante mens (de fleste?) andre var passifistiske, noen ville ikke engang betale skatt (krigsskatt).
Og de hadde noen felles trekk, bl.a. frikirketanken. Først ble jeg "skremt" da jeg leste om "the ban" og hvordan de støtte ut annerledestenkende, men så plutselig forsto jeg dette. De støtet personer ut istedenfor å tvinge dem. Calvin osv. pisket jo folk som jobbet på søndagene, og luther tvang mennesker til å adlyde. Frikirketanken var jo helt borte under middelalderen....
Ikke alt var jo positivt, i Münster gikk det over styr. Gitter-boksene hvor likene til de tre lederne ble hengt opp som fuglemat henger fortsatt i kirketårnet i Münster. Dette så jeg selv...
EW
http://www.warwick.ac.uk/fac
/arts/History/teaching/
protref/RRContents.htm
Prøver igjen, du må nok lime sammen linken....
EW
Tusen takk EW. Jeg har kikket på dette dokumentet i forbindelse med en bok om anabaptistenes historie, som jeg forsøker å skrive. Men det begynner å bli en stund siden, så det er godt å bli påminnet dette kildematerialet.
Det fantes militante grupper blant noen av anabaptistene, men dette var særtilfeller. Den altoverveiende delen av døperbevegelsen var pasifistisk, og var tydelige på et skille med stat og kirke. Dessverre brukte lutheranerne og de reformerte Münster-tragedien for alt det er verd for å miskreditere anabaptistene. Og gjør det fremdeles. Det er interessant å se at når en fremtredende norsk lutheraner skriver om svermerne i en kronikk i Dagen/Magazinet forleden, så bruker han de samme argumentene som visse lutheranere stadig henviser til, nemlig Münster. Enda mange kirkehistorikere har påvist at det er feil å sette likhetstegn mellom ekstremistene i Münster og døperbevegelsen. Men det virker som om det er kjærkomment å gripe til gammelt tankegods. Interessant er det også å merke seg at i en nylig utkommet bok om den forfulgte kirkes historie, er ikke massedrapene på anabaptistene nevnt. Jeg har ikke rukket å ta dette opp med forfatteren ennå, men jeg kommer til å gjøre det ved anledning.
Jeg har et lite hefte med tittelen "The Anabaptists - neither Catholics nor Protestants", som gir en kortfattet, men interessant innblikk i anabaptismen. Om du er interessert kan jeg sende deg det. Du når meg via:
bolahans@online.no
Klikker du på etiketten "Anabaptist" kommer flesteparten av de 74 artiklene som finnes på denne bloggen om døperbevegelsen.
Skumleste noen av de 74 artiklene dine. Du har imponerende mye på bloggen din og du sitter inne med mye kunnskap. Siden du sliter litt med helsa nå så tåler du vel litt skryt :-)
Jeg leste om Michael Sattler fra 1527 som du skrev om i din blogg. Jeg har lest om ham også og en kollega ga meg en spillefilm om hans liv. Det var artig å se, ingen Hollywood kvalitet, men likevel... I filmen døper de seg med bestenkelse. Tror du dette er riktig? Hvor mange av anabaptistene brukte full neddykkelse under reformasjonstiden tror du? ELler hadde de fleste overøsing av vann?
Har flere spørsmål, men dette får rekke.....
Sender deg e-mail, jeg vil gjerne ha heftet du snakker om....
EW
Jeg regner med at det er filmen "The Radicals" du har sett? Den er en god fremstilling av de faktiske forhold. Det finnes nemlig en del skriftlig historisk materiell som beskriver de hendelsene som filmen er bygget på.
Det var ulik dåpspraksis, og det stemmer at dåpen som vises i denne filmen skjedde ved overøsing. Da skal man huske på to ting:
1. Dåpen skjedde innendørs. Det fantes ingen dåpsbasseng.
2. Bibelen var nettopp blitt tilgjengelig for folk flest. Mange av dem ble forfulgt. Det tok tid før man fikk en annen forståelse av dåpens innhold og form, enn det som Romerkirken, Den lutherske og Den reformerte kirke stod for.
I England ble dåpsformen tatt opp som eget tema i 1630 årene. I 1641 fikk de uavhengige menighetene som fantes der kontakt med de såkalte Rhynburgerne, en retning blant mennonittene i Holland, som praktiserte neddykkelsesdåp. Flere menigheter fulgte nå opp dette, og i 1644 signerte syv menigheter som praktiserte dåpen slik, The London Confession.
Men vi vet også at neddykkelsesdåp ble tidlig praktisert blant de tidlige anabaptistene. Man døpte gjerne i elver og tjern.
Men det er også ulik måte å gjøre det på! Som baptistpastor er jeg jo vant til å døpe folk ved å dykke dem ned i vannet bakover. Men hos enkelte med anabaptistisk bakgrunn, døper de med å dykke vedkommende under rett den, eller med ansiktet forover.
Poenget er jo at det likevel skjer med full neddykkelse enten det er på den ene eller andre måten.
Kjenner du til albigenserne, også kalt katarene?
Hadde de noen tilknytning til anabaptistene?
Leste litt negativt om dem i en bok om korstogene nylig, at de bl.a. trodde på sjelevandring.
Mvh.
CatoI.
I mine studier har jeg ikke funnet noen link mellom anabaptistene og katarene. Katarene var særlig utbredt i det sørlige Frankrike, og vel også i det nordlige Italia. Dette er ikke områder hvor det fantes særlig mange anabaptister, i hvert fall ikke i det sørlige Frankrike. Dernest er læren så forskjellig at det finnes få likhetstrekk. Katarene har et sterkt innslag av gnostisisme, hvilket du ikke finner hos anabaptistene.
Katarene hadde tilknytning til bogomilene, som var en pasifistisk sekt med noe kristent innslag. Leo Tolstoj var i sin tid fascinert av dem.
En norsk forfatterinne - som jeg i farten ikke husker navnet på, Sissel et eller annet, skrev for en del år siden en trebinds roman om katarene. Hun mente vel selv at hun på en eller annen måte hadde levd før som katar. Så det er et islett av reinkarnasjon i deres tro.
Legg inn en kommentar