Her om dagen fant jeg igjen et bilde av mor. Jeg har ikke så mange bilder av henne. Hun ble enke bare 48 år gammel. En salme som betydde så mye for henne var 'Amazing grace', særlig en versjon med sekkepiper. Da lyttet hun. Og ble stille og tankefull.
En spesiell hendelse i går, som hører med til det private rom, gjorde at kom til å tenke på denne vakre og innholdsmettede salmen, og da spesielt denne setningen:
'Tis grace hath brought us safe thus far, And grace will lead us home.'
Hvilken trøst det er i dette.
For mange år siden snakket jeg med en riktig gammel mann. Det synes jeg da, for jeg var så ung og forstod ikke hva han snakket om. Han sa: 'Jo eldre jeg blir, jo enklere blir min tro. Nå består den av bare et ord.' 'Hva er det,' sa jeg. 'Nåde', sa mannen.
Jeg husker jeg tenkte: 'Du kan ikke ha opplevd mye i livet du.' Heldigvis sa jeg det ikke høyt, for da hadde jeg avdekket at det var jeg, og ikke den gamle mannen, som var uvitende om troens modne hemmelighet: Guds nåde.
Nåden er raus. Ingenting overgår den.
Og jo eldre jeg blir forstår jeg hvor avhengig jeg er av den.
Nåden bærer og den leder oss hele veien hjem.
Jeg møter så mange slitne kristne, som aldri strekker til og som bærer på så mye skyldfølelse. De skulle så gjerne ha bedt mer og lest mer i Bibelen, vitne skulle de også ha gjort. Troen er bare et strev.
Det er da vi trenger å oppdage nåden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar