Det hviler et spesielt lys over Allehelgensøndagen. Oppstandelseslyset lyser kraftigst den dagen, synes jeg. Det minner oss om Kristi seier over døden. Med døden nedtrampet Han døden, og til dem er er i gravene ga Han liv.
Døden er fremdeles tabu - også i kristne sammenhenger. Det er den ene tingen vi ikke snakker om. Men når vi blir eldre blir det stadig flere å minnes - stadig flere som har gått hjem til Gud før oss. For meg blir det derfor stadig viktigere å minnes de som har elsket oss og dem vi har elsket.
'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'
Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:
"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."
Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.
"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:
"la oss legge av oss alt som tynger."
De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!
Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde. Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine vakre dikt skriver:
Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.
Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar