Jeg ble så grepet når jeg leste historien om jødiske Etty Hillesum (1914-1943) (bildet) at jeg må gjengi den:
Det finnes mennesker som på ukonvensjonelle måter blir tegn på hellighet og som har et vitnesbyrd som formidler en annen side av troen enn den trøstende. For Etty Hillesum var ikke det viktigste å være trygg i Guds hender, det var mye viktigere at Gud var trygg i hennes hender.
Året 1941 ble Holland okkupert av nazistene, og restriksjoner ble innført for alle jøder i Amsterdam der Etty Hillesum bodde. Hun var 27 år, hadde truffet en mann som hun hadde et forhold til og gir i dagboken sin et bilde av seg selv som en livsglad og eventyrlysten kvinne. I det kaoset som oppsto, bestemte hun seg for å begynne hver morgen med 'en halvtime for seg selv.' Etter hvert gikk disse stundene over i bønn. Hun var sjenert over å bøye kne, og hvis det kom noen inn, lot hun som hun lette etter en knapp på gulvet. Hun skriver:
"Noen ganger, i dyp takknemlighet, overveldes jeg av et behov for å falle på kne, med hodet dypt nedbøyd og hendene for ansiktet.... Når jeg skriver ned dette, føler jeg meg fortsatt blyg som om jeg skrev om de mest intime ting. Jeg er faktisk mer flau enn når jeg skriver om kjærlighetslivet mitt. Men finnes det egentlig noe mer intimt enn et menneskes Gudsforhold?"
Fra å ha vært uinteressert i Gud, finner Etty Hillesum ham ved å se dypt ned i sitt indre. "Det finnes virkelig en dyp kilde i meg. Der bor Gud. Noen ganger er jeg også der. Men ofte blokkeres kilden av steiner og skrot som skjuler Gud. Da må han graves frem på nytt." Den tidligere splittede og rastløse unge kvinnen forvandles til en person med indre fred og kjærlighet, som gjør at hun til og med kan se på bødlene sine med dyp medfølelse. Mot slutten av livet skriver hun i dagboken: "Jeg lever i uavbrutt nærhet til Gud."
Etty Hillesum valgte å ikke flytte fra Holland, men fulgte frivillig med den første gruppen jøder som ble transportert til arbeidsleiren Westerbork. Der ble hun i ett år. I september 1943 ble hun forflyttet til Auschwitz sammen med sin familie. To måneder senere ble hun henrettet.
I konsentrasjonsleiren så hun det som sin oppgave "å ta ansvar for Gud"; å gi Gud en beskyttet plass midt i all terror og skrekk. "Gud er tross alt i trygge hender hos oss", skriver hun to måneder før sin død. Etty Hillesums bøyde knær blir et tegn, samtidig som det blir hennes måte å holde fast ved Guds nærvær på i omgivelser der vold og umenneskelighet gjør alt for å ødelegge troen.
- Peter og Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther 2015, side 332.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar