Spør etter de gamle stiene

Jeg forundres til stadighet når jeg møter mennesker som tror at vi som lever i vår tid, tilhører den generasjonen som har nådd lengst. Vi sitter liksom på den historiske arena beskuende ut over tiden, og mener om oss selv at vi behersker livets gåter bedre enn de som har befolket jorden før oss. Denne illusjonen ser også ut til å gjelde mange kristne jeg møter: troen på at dagens kristne forstår seg bedre på Gud og på Hans veier enn de som har levd før oss. At vi har en større åpenbaring, en større salvelse av Ånden. At Gud handler sterkere med oss, enn noen før oss. Det skjer samtidig som man snakker svært negativt om tradisjoner, - tradisjoner som man foraktelig kaller "religiøsitet". Men dette er ikke bare en myte. Det er direkte kjetteri av det gamle, kjente slaget.

En av årsakene til dette er at vi lever i et historieløst samfunn. Det ser vi ikke minst i Midt-Østen konflikten. Mange har et kortidsminne når de omtaler det som skjer der. De lange historiske linjene er hvisket ut av hukommelsen, ser det ut til. Men historieløsheten viser seg på mange andre områder, ikke minst i visse kristne sammenhenger. En følge av det er at oppbrudd, avstandstagen og frigjøring blir de store livstemaene. Vi bedrar oss selv med å tro at veien til den strålende fremtiden, er å kappe fortøyningene, bryte bånd, kaste loss - bli uavhengige og ikke lenger kjenne på noen forpliktelser. Så holder vi på med å slå inn dører, slå ut vegger og hele tiden forlate det gamle, til fordel for noe nytt. I kristenheten får dette av og til absurde følger, ved at man hele tiden er på jakt etter det nyeste nye, den neste bølgen, den aller siste metoden. Som regel oppstår det meste av dette i USA eller i andre engelsktalende sammenhenger! Merkelig, ikke sant! Merkelig at ikke dette nyeste nye kommer fra et uland. Det er bare når vi forlater det gamle, til fordel for det nye, at vi kan utvikle oss og modnes, - tror vi. Istedet blir vi bedratt!

Vi havner i en form for evig pubertet, lever i et overmot - alt dreier seg om meg, min selvrealisering, at jeg skal bli velsignet, ha fremgang. At jeg er med på det Gud gjør, for ikke å snakke om det siste Gud gjør. Da kan jeg jo ikke være en del av noe så gammeldags, så antikvert som et av de historiske kirkesamfunnene. Det som betyr noe er hvor jeg er på vei, ikke hvor jeg kommer fra. Man avviser velsignelsene av levd liv, av kirkelige tradisjoner - kast det over bord! Vi trenger det ikke! Vi vil være fri! Det tragiske med dette, er ikke bare vår mangel på kontakt med fortiden - som jeg mener er tragisk i seg selv, men at vi ikke forstår at det vi leter etter får vi bare ved å grave dypere! Våre røtter trenger å få feste og forankring. Da ville vi slippe å være så forvirret og fragmentisert. Det siste særpreger jo vår tid. Og årsaken ligger i at vi kapper båndene til våre historiske røtter. Også våre kirkelige røtter. I vår tid må vi heller lansere noe nytt, friskt, levende. I stedet for å holde på det bibelske og de gode kirkelige tradisjoner, som er sprunget ut av urkirken, setter vi heller nye navn på ting, vi setter fokus på oss selv, våre behov, hvor viktige vi er. Du verden så viktige vi er! Og uavhengige.

En har sagt at historieløshet er "å veksle tradisjonens gull om i samtidens småmynter."

Hos profeten Jeremia kan vi lese disse ordene: "Så sa Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så finner dere hvile. Men de svarte: Vi vil ikke gå der." (Jer 6,16)

Jødefolket er blitt bevart som folk nettopp fordi de tok vare på historien, tradisjonene. "Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er en. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine." (5.Mos 6,4-9)

Selv er jeg blitt så velsignet ved å grave i kirkens røtter og tradisjoner. Jeg føler meg så beriket, særlig etter å ha tatt ibruk den kolossale arven jeg har fått. Når vi tar oss tid til å lytte til historien, blir det lettere å forstå det som omkring oss, men også det som foregår inne i oss. Den russiske religionsfilosofen Nikolaj Berdjajev (1874-1948), som jeg setter stor pris på, har en gang sagt: "å gå på dypet i tiden, er å gå på dypet i seg selv."

For den som vil trenge dypere inn i dette temaet anbefaler jeg gjerne følgende bøker: Nikolaj Berdjajev: Historiens mening. Artos 1990 og av samme forfatter: Om Dostojevskij. Artos 1992.

Åndelige blodgivere

Bloggens lesere har tidligere stiftet bekjentskap med fader Paisios av Athos (1924-1994), en av de mest elskede gresk ortodokse åndelige veiledere i vår egen tid. Han levde som munk i den gamle monastiske republikken Athos, i Hellas og var også grunnlegger av den hellige Johannes Teologens kloster i Souroti i Tessalonika, hvor han fungerte som åndelig veileder i 28 år. I sine etterlatte skrifter skriver han blant annet om fedrene i Kirken, og jeg synes det er så interessant at jeg gjerne deler det med bloggens lesere:

I tidligere tider, trakk de hellige fedre, seg først tilbake til ørkenen, og ble selv en uutømmelig ørken i deres strid mot deres egne lidenskaper, uten plan eller program som skulle utføres på egenhånd, bare overlatt i Guds hender. De unngikk ære og makt, selv da de nådde et visst mål av hellighet - med unntak av tider da vår mor Kirken hadde behov for dem. De gjorde selve lydigheten, til Guds vilje for dem, og de æret Guds navn gjennom deres hellige liv. De ble åndelige blodgivere, fordi de hadde oppnådd god åndelig helse i ørkenen gjennom å tilegne seg sunn åndelig føde og en våken patristisk bevissthet... Idag er det slik at ord og bøker finnes i utallighet mens erfaringene mangler. Dette er høyst beklagelig. Det skyldes at tidens ånd som streber etter all slags bekvemmelighet, og motstår all kroppslig anstrengelse, influerer menneskene. De fleste av oss finner hvile i å lese mye, men det er liten eller ingen anvendelse av dette. Vi simpelthen forundres over Kirkens hellige atleter, uten å forstå hvor mye de har arbeidet for å oppnå det de har oppnådd.

I møte med dagens kirkevirkelighet, trenger vi en bedre forståelse av de klassiske åndelige disipliner. Overflatiskhet er vår tids forbannelse. Richard Foster skriver i sin bok: "Veier til glede", som utkom på Luther forlag i 2001 og som absolutt er å anbefale: "Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."

De klassiske åndelige disipler, som meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, syndsbekjennelse - kaller oss til å gå under overflaten, ned på dypet. Kvekeren John Woolman gir oss dette rådet: Du gjør vel i å leve i dybden, slik at du kan føle og forstå medmenneskers sjel."

Bildet som følger dagens artikkel er av Paisios av Athos. Utdraget av skriftene til fader Paisios har jeg oversatt fra: Epistles. Utgitt av Holy Monastery Evangelist John the Theologian. Souroti, Thessaloniki. Greece. 2002. Boken kan bestilles ved å skrive til klosteret på følgende adresse: 570 06 Vasilika, Thessaloniki, Greece.

Gud alene er nok

Selv om 1. november er den egentlige Allehelgensdag, feires dagen i mange kirker denne søndagen. Bloggens lesere har stiftet bekjentskap med Juilan av Norwich tidligere i år. Eneboeren Julian, som levde i siste halvdel av 1300-tallet, er en av de jeg stadig vender tilbake til, og i dag, i forbindelse med feiringen av Allehelgensdag minnes jeg blant annet Julian av Norwich. Julian hadde et sterkt ønske om å få se dypere inn i Kristi kjærlighet slik den ble åpenbart på korset - og hennes lengsel ble møtt av Gud, gjennom et overveldende syn hun fikk av Guds kjærlighet. Julian var en åndelig veileder. Med tilslutning fra sin biskop hadde hun avlagt løfte om aldri å forlate stedet for denne veiledningstjenesten. Det betydde at hun livet igjennom levde som eneboer i et lite tilbygg til kirken i Conisford i Norwich. Nå var ikke dette noen uvanlig livsstil i senmiddelalderen. En åndelig veileder disponerte ofte to eller tre rom og en hage. Veilederen fulgte faste bønnetider og gjorde en eller annen form for håndarbeid for å tjene til livets opphold. Sin veiledningstjeneste utførte hun sittende ved et vindu. Når lokalbefolkningen trengte åndelig råd og hjelp, henvendte de seg til henne med sine spørsmål. Poenget med et slikt avgrenset liv en slik åndelig veiledningstjeneste innebar, var paradoksalt å sprenge grenser og gi rom for bønn og konsentrasjon om det som hørte Gud til. I Julian av Norwich tilfelle dreide det seg om et overveldende syn av den korsfestede Kristus, mens hun var dødssyk. Hun var villig til å gå enda dypere inn i Kristi døds betydning enn de fleste av oss, i det hun var overbevist om at Kristi død på korset var selve nøkkelen til å forstå forholdet mellom Gud og menneskene.

"Ingen skapning kan forstå hvor høyt Skaperen elsker oss. Derfor ønsker vi, ved Hans nåde og hjelp, å forbli i den åndelige betraktning, så vi ikke blir ferdige med å undre oss over den uendelige kjærlighet Herren i sin godhet har for oss. Og derfor ber vi med ærefrykt Ham som elsker oss, om hva vi vil, for det er vår vilje at vi må dras til Gud, og Gud dras til oss. Og vi kan ikke slutte å be slik, før den dag kommer da vi skal fylles helt i himmelen... Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt."

Å lene seg til Jesu bryst for å høre Faderens hjerte

Den keltiske kirken hentet mye av sin inspirasjon fra Johannes, - han som kaller seg selv: "Den disippelen Jesus elsket". I min keltiske bønnebok finnes disse versene, som jeg har forsøkt å oversette til norsk:

Dette er Johannes, den elskede,
som fulgte Jesus som Veien,
som omfavnet sannheten og delte Hans liv,
og som ved det siste måltid
lente seg til Hans bryst, og hørte Hans ord.
For de som lener seg til Jesu bryst
hører Guds hjerte.
Og det var dette hjerte Johannes hørte.

Så har årene gått, og han er blitt gammel,
på Patmos blir han holdt,
som fange av kjærlighet til Kristus,
men våkende i sin enslige hule
så han skyggene av ting som skal komme
det himmelske og jordiske:
en åpenbaring.

Søt ble straffen for ham - en ensomhet
som drev han dypere inn til Gud.
Svøpt inn av Ånden til han så:
Herren med øyne som ild, og hår som ull,
og hørte Hans stemme som tordnende fossefall:
og dette var det hjerte Johannes hørte.

En av kelternes teologer, John Scotus Eriugena fra tidlig middelalder, skrev dette om Johannes: "Han lener sge til Jesu bryst, - dette er kontemplasjonens sakrament, mens Peter ofte nøler, og det er et symbol på rastløs handling." (John Scotus Eriugena: The voice of the Eagle. Floris Books 1990)

En kristen med HELE seg

Å være en kristen er noe man er med hele seg: ånd, sjel og kropp. Ord kan bli fattige, når man skal gi uttrykk for dette. Derfor har Gud velsignet oss med symboler, og vi kan gjøre symbolske handlinger. Noen kaller dette med forakt religiøsitet, jeg kaller det hjelpemidler gitt oss av Gud. Den Hellige Skrift sier vi er et tempel for Den Hellige Ånd. Av og til er det slik at enkelte bærer med seg en atmosfære av hellighet, og man dras mot disse menneskene. De bærer med seg en fred, en ro, en åndelig verdighet som er til å ta og føle på. For over dette tempel står hellighetens kjennemerke: korset. For meg blir korsets innhold bare djupere og større med årene som går. Og det er med meg hele dagen, og hele natten. Med hånden tegner den bedende korset over hele sin kropp, det er i seg selv en ordløs bønn. Når den bedende korser seg, er det i seg selv en bekjennelse. Han trykker tommelen mot langfingeren og pekefingertuppen, de to andre fingrene bøyes innover mot håndflaten. De to sammenknepne fingrene betegner Treenigheten, de to mot håndflaten henviser til Kristi to naturer. En enkel gest med hånden kan erstatte en lang forklaring med ord. Jeg tegner meg med det hellige korsets tegn, fra min panne til mitt bryst, korstegnet berører både min hjerne og mitt hjerte. I møte med mennesker, som ønsker at jeg skal be for dem, tegner jeg korsets tegn i deres panne, eller jeg tegner det i deres håndflate. Rundt min egen hals, nærmest kroppen henger det et lite halskors, som ikke fjernes. Det skal henge der frem til min død. Jeg kjøpte dette lille korset første gang jeg var i Jerusalem. Utenpå skjorten bærer jeg et større kors, som ikke nødvendigvis er det samme hver dag, men som oftest er det et kors, jeg har et helt spesielt forhold til. Når jeg henger det rundt halsen om morgenen, kysser jeg det. Man kysser det man elsker, i takknemlighet for de gaver en har fått av Gud: Bibelen, ikonene, nattverdkalken, eller man gir videre et hellig kyss.

Den bedende følger også sin Mesters eksempel, idet han faller på kne med ansiktet mot marken, jfr Matt 26,39. Dette er et uttrykk hvor man bruker hele kroppen for å uttrykke hva man føler overfor Kristus, med vårt sinn og vår ånd. Men man blir ikke liggende på kne lenge, man reiser seg raskt opp igjen. For Kristus har gjenoppreist mennesket, hvor ofte og hvor dypt det enn faller, så kan det gjennom Ham, alltid reises opp igjen.

En kristen er noe man er på innsiden, og det får følger på utsiden.

Allehelgens dag

I følge den kirkelige tradisjon er 1.november dagen som markeres som Allehelgens dag. I morgen markeres Allesjelers dag. Men det hele begynte som en dag hvor man kom sammen for å minnes alle kirkens martyrer, og da er vi tilbake et sted på 300-tallet e.Kr. Dette er festdager i kirkens liv, for å minnes de som har fullendt løpet, og nå er hjemme hos Herren. Det finnes både en jordisk forsamling, såvel som en himmelsk. Forfatteren av Hebreerbrevet beskriver dette slik: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus." (Hebr 12,1-2) Og leser vi videre i det samme kapitlet, kommer vi til disse versene: "Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen." (versene 22-23) For meg er feiringen av Allehelgens dag blitt viktigere og viktigere med årene. Dette er en dag hvor jeg tilbringer mye tid i stillhet, og hvor jeg leser og ser for meg mange av kirkens hellige menn og kvinner. Gjennom deres levde liv kan jeg lære noe gjennom de erfaringer de gjorde seg i deres daglige omgang med Gud. Og jeg minnes troens menn og kvinner som har hatt stor betydning for mitt eget liv med Kristus, og som nå er hjemme hos Herren. I dag får jeg det ikke til, men av og til, på denne dagen og spesielt på Alle sjelers dag, besøker jeg deres graver. Der står jeg i dyp takknemlighet for hva disse menneskene fikk bety i mitt eget liv. De hellige lever i min indre verden. Noen av dem pleier jeg daglig omgang med, som Evagrios av Pontos (356-399), Isak Syreren (600-tallet), Hl.Aidan av Lindisfarne (d.651) - bare for å nevne noen. En keltisk bønnebok som jeg bruker, er så flott satt opp, at jeg kan følge ulike helgeners liv, gjennom hele året. Deres livsskildringer er knyttet til ulike bibelsteder og bønner.

Blant de bønnene som brukes denne dagen i den keltiske tradisjonen er den som nå følger. Ikonet viser noen av Storbritanias hellige menn og kvinner:

Johannes, Herrens elskede disippel: Be med oss.

Ørkenens fedre og mødre, bønnens mennesker og de som bringer visdom: Be med oss.

Martin, den hellige av Tours, som bygde kommuniteter av eneboere, som levde enkelt, og elsket Gud; Martin, Kristi soldat: be med oss.

Ninian av Whithorn, apostel og eksempel: be med oss.

Patrick av Brittania, Irlands misjonær, be med oss.

Brigid, samvittigetsfull giver, som elsker de fattige, Brigid av Kildare: be med oss.

Columba av Iona, forvist fra Irland, abbed og skriver, som elsker Kristus;
Columba den milde, Kirkens Columba: be med oss.

Oswald, konge og hellig,
villig tolker av evangeliets sannhet:
Oswald, bønnens mann: be med oss.

Aidan, emissær fra Iona,
mild og direkte; fakkelbærer; frigjører av slaver;
Aidan av Lindisfarne: be med oss.

Hild av Whitby,
tydelig leder for både menn og kvinner:
anerkjent for ditt råd og din innsikt,
som forløste andres gaver: Hild, motets og troens kvinne: be med oss.

Cuthbert av Northumbria,
eneboer og tilbeder full av glede;
bønnens mann og åndelig krigfører;
en tålmodig forsoningens tjener;
hele folkets Cutchbert: be med oss.

Denne bønnen kan bes alene, eller i fellesskap. Ordene be med oss står med fet type, og bes i fellesskap, mens det øvrige bes av en person. Bønnene har jeg oversatt fra "Celtic Daily Prayer", side 208-209, utgitt av The Northumbria Community.

Be for Nord-Korea

I dag fikk jeg et brev fra gode venner i Sverige, med bilde av en nord-koreansk Bibel funnet på grensen til Kina. Bibelen var etterlatt av en nord-koreansk kristen på flukt for sitt liv, og flere av sidene var flekket av blod. Bildet på bloggen i dag viser en koreansk kristen, som ber for Nord-Korea på grensen mellom Nord-Korea og Kina. Og jeg viser det, fordi jeg håper å få med meg mange av bloggens lesere til å be for de forfulgte kristne i Nord-Korea, som betaler en meget høy pris for å være tro mot evangeliet. Mine svenske venner forteller om "Roli", en kristen medarbeider fra Kina, som har besøkt Nord-Korea mer enn 100 ganger for å fortelle om sin kristne tro og starte husmenigheter. Her følger utdrag av hennes beretning:

"Når vi samles stenger vi alle vinduene og drar ned rullgardinene. Vi kan ikke være så mange. Kanskje bare tre eller fire. Vi begynner med å be sammen og synger lovsanger. Så leser vi Joh 3,16-18 og 1.Kor 1,18-26 og noe fra Mosebøkene... Når jeg underviser kan jeg aldri ta med meg noen Bibel, men jeg må bruke en Bibel som jeg har smuglet inn i hjemmet fra før. Det er umulig å synge høyt og fritt, men vi har lært oss til å synge stille. Alle elsker lovsanger. I blant holder vi på helt til solen står opp.... Jeg vet at det er svært farlig å drive med evangelisering. Fire av mine kristne venner er blitt arrestert og drept på grunn av sitt kristne vitnesbyrd. Jeg har også vært arrestert. Forhørslederne mistenkte meg da for å være en utenlandsk spion, men bad meg lese Fader Vår, for å kontrollere om jeg var en kristen. Jeg ble veldig nervøs, stammet når jeg leste, og gjorde flere feil. Etter fire dager i fengslet lot de meg gå med en advarsel om at jeg ikke skulle komme tilbake til Nord-Korea. Jeg bestemte meg da for aldri å reise tilbake dit, men har likevel ombestemt meg. Jeg tenker på alle disse menneskene som bor i Nord-Korea. Jeg underviser bare dem over 24 år. Før vi begynner samlingen ser jeg til at alle barn i skolealder går ut for å leke. Risikoen er altfor stor om man evangeliserer blant dem som er unge. De kan fortelle dette til andre som ikke bør høre om disse samlingene, og deres foreldre kan bli fengslet eller bli drept. Foreldrene må være helt sikre på at de kan stole på sine barn før de kan fortelle dem om at de er kristne. En kristen anses nemlig av myndighetene i landet for å være en forædrisk kriminell person."

Søndag skal vi feire Alle helgens søndag. Sogneprest Tom Martin Berntsen har de siste dagene gått ut i media og sagt at kirken bør reformere Allehelgensdag tilbake til det opprinnelige: En dag til å minne om martyrene. Det forslaget støtter jeg.

Det er et faktum at 200 millioner mennesker blir i dag forfulgt for sin tro. Majoriteten av disse er kristne. Feiringen av Allehelgensdag går tilbake til kristenforfølgelsene som keiserne av Rom sto bak. Fra 300-tallet ble Alle martyrers dag markert. På 800-tallet gikk den over til å bli Alle helgeners dag, og rundt 1000 tallet feiret kirken Alle sjelers dag.

La oss på denne Allehelgens søndag minnes Nord-Koreas mange martyrer, og la oss be for martyrkirken som finnes der, og som lever under grusomme forhold. Mange av våre brødre og søstre har ikke mat, de lider veldig i kulda, de hånes, forfølges på grusomme måter og mange drepes også på de mest bestialske måter som finnes. La oss løfte opp en samstemmig røst på søndag for undergrunnskirken i Nord-Korea.

Be om at homolobbyen ikke skal lykkes på Færøyene

Fra våre lutherske venner på Færøyene har vi fått en sterk oppfordring om å be for Færøyene førstkommende fredag, altså fredag den 3. november. Da skal Lagtinget avgjøre om homofile skal få særlige rettigheter i den færøyiske lovgivningen. Færøyene er under sterkt press av homolobbyen både på Færøyene og fra utlandet. I Danmark samles det underskrifter for å støtte en boikott av færøyiske varer. Jeg vil gjerne oppfordre bloggens lesere til å være med på å støtte våre venner på Færøyene i bønn. Det er mange gudfryktige mennesker på øya, som setter Guds ord høyt. Forfallet og frafallet er heller ikke så stort som på det danske fastlandet. Men kreftene som vil forandre dette, er sterke og pågående. Vi trenger derfor å stå i gapet for Færøyene, og be om at homolobbyen ikke skal lykkes i å rive ned de gamle grensesteinene. "Derfor lette Jeg etter en mann blant dem, en som kunne reise en mur og stille seg i gapet foran Mitt åsyn til vern for landet, så Jeg ikke skulle ødelegge det. men Jeg fant ingen." (Esek 22,30) "Flytt ikke gamle grensesteiner, dem dine fedre har satt opp." (Ord 22,28)

Spre innholdet i denne artikkelen til alle dine bønnevenner. La oss danne en bønnekjede for Færøyene NÅ!

Den synlige Gud

I dag møter bloggens lesere noen ord av Johannes av Damaskus (645-749). Han var sin tids viktigste teolog og kirkefar, som avbrøt sin karriere hos kalifen av Damaskus og trådte inn i Mar-Saba klostret utenfor Jerusalem. Han forsvarte bruken av ikoner ved å betone forskjellen melom avbilde og urbilde og mellom det å ære og det å tilbe. La oss lytte til Johannes av Damaskus:

I gammel tid laget man ikke bilder av Ham som var grenseløs og uten legeme. Men nå som Gud har åpenbart seg i kjødet og levet blant mennesker, lager jeg meg et bilde av den Gud som kan sees. Jeg tilber ikke materien, men jeg tilber materiens Skaper, som for vår skyld ble kjød og ble holdt verdig til å ta bolig i kjødet, ham som gjennom kjødet gav meg frelse. Jeg vil aldri opphøre med å tilbe det kjød som gjorde min frelse til virkelighet. Ikonet er en seierssang, en åpenbaring og et varig monument over helgenenes seier og demonenes skam.

Mens jeg leste disse ordene av Johannes av Damaskus, kom jeg til å tenke på noe Edin Løvås skrev for mange år siden, om jomfru Maria. Jeg gjengir det også:

"Fader vår", sier vi. Hva med "Moder vår"? "Vi bør kunne si "Hun" om Gud, akkurat som vi sier "Han", er det noen som hevder. Jeg for min del tror ikke dette vil være riktig. Grunnen er helt enkelt at Jesus har lært oss å kalle Gud vår Far og ikke vår Mor. Men jeg tror at behovet for å se på Gud som mor ville bli mindre påtrengende om vi fulgte oppfordringene i Bibelen når det gjelder jomfru Maria. Hun talte og sang profetisk om seg selv. Det vil si at hun talte på Guds vegne og med hans autoritet. Og hun sang denne lovsangen: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Fra nå av skal alle slekter prise meg salig." Vi kan ikke følge en del katolikker når de formulerer seg slik at det lyder som en tilbedelse av Maria. Visse steder i verden ber de til henne også. Men vi kan gjøre som et står: Prise henne. Også vår slekt og våre kirker bør kunne prise henne salig. Også vi bør kunne ha bilder av Maria og barnet i våre hjem. I mitt hjem har vi det ikke. Vi har derimot vakre ikoner av Kristus. Jeg er særlig glad i en som nok ikke er malt etter alle denne kunstens regler. Men det er mitt andaktsbilde, og jeg kaster et blikk på det hver morgen. Nå vil jeg også ønske meg en vakker ikon av Maria og barnet. Jeg vil være med blant de som priser Maria, "vår herres mor."

Hjemme hos oss har vi flere Kristus-ikoner, som jeg også har det i bønnekoia mi, men vi har også et par ikoner av Maria og barnet, det ene rumensk og det andre gresk, som vi er veldig glade i. Begge disse ikonene minner oss om inkarnasjonen - at Gud ble menneske. Gud ble kjøtt og blod, og gjorde det mulig for meg og deg, å komme i kontakt med vår himmelske Far igjen, og bane veien frem til Fars hjerte og til den himmelske herlighet. Finnes det noe større? Nei, vår Frelsers fødsel, død og oppstandelse er det største av alt.

Det uskyldige ufødte barnets rop

I går skrev jeg om kampen for det ufødte liv, og om bots- og bededagen i dag. Mor Theresa som fikk Nobels fredspris i 1979, holdt en tale i Universitetets Aula i Oslo, som for all framtid vil bli husket, blant annet for hun talte om det ufødte barnets rettigheter og evige verdi og var krystallklar i sin motstand mot fosterdrapene som tar livet av millioner av mennesker hvert år. Jeg gjengir det hun sa om abort her, fordi jeg synes det er viktig å minne om det, og fordi ordene hennes er så viktige:

"Det er én ting jeg føler at jeg må dele med dere alle. Den største trussel mot freden idag er det uskyldige ufødte barns rop. For hvis en mor kan drepe sitt eget barn i sitt eget skjød, hvor mye mer kan ikke da du og jeg drepe hverandre? I Skriften står det skrevet: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, ---? Men idag blir millioner av ufødte barn drept. Og vi sier ingenting. I avisene kan du lese at så og så mange blir drept eller ødelagt, men ingen snakker om de millioner små som har vært til, som er blitt fylt med det samme liv som du og jeg er fylt med, --"
Og så fortalte denne kvinnen, som kom fra det problemfylte Calcutta, at der ute kjempet de mot abort ved hjelp av adopsjon. "Vi bekjemper abort med adopsjon," sa hun. "Tusenvis av barn har funnet et hjem hvor de er elsket, hvor de er ønsket, og hvor de blir tatt vare på," sa hun som kom fra det fattige, problemfylte Calcutta til vårt rike land. Men om akkurat det med fattigdom og rikdom, sa Mor Teresa: "For meg står det slik at de nasjoner som tillater abort, er de aller fattigste."

Vår nasjonale synd - drapene på barna i mors liv

I morgen er det bots- og bededag.
Aldri har Norge vært rikere enn i dag, men vi har heller ikke vært i en mer alvorlig åndelig situasjon.
Ordene fra Nehemja 9,37 beskriver på mange måter den situasjonen vårt land er inne i: "Vi er i stor nød." Og denne nøden skyldes blant annet drapene på 15.000 barn i mors liv hvert eneste år. Ca 53 provoserte aborter utføres hver eneste dag. Det tilsvarer 2 skoleklasser om dagen. Siden fosterdrapsloven ble innført for 25 år siden er i overkant av 348.000 barn drept i Norge! Et foster i mors liv er praktisk talt uten vern. De svakeste av de svakee har intet forsvar i norsk lovgivning. Fra barnet er født gjelder barnevernsloven. Vi liker å tro at barna våre er beskyttet, men saken er den at det ikke finnes noen lov som sikrer fosteret. Norges lover beskytter ikke barn i mors liv, før etter den 12 uke, mot mishandling og drap. Og de som taler barnas sak er få. Landets kristne ledere er stort sett tause. Nylig åpnet en av landets biskoper, biskop Olav Skjevesland for sivil ulydighet i møte med det kan kaller "overgripende etiske utfordringer." Utspillet kom da regjeringen gav Statoil tillatelse til å drive forurensende gasskraftverk på Mongstad fram til 2014. Men den samme biskopen mener ikke sivil ulydighet kommer til anvendelse i abortsaken! Å kjempe for miljøet er viktig, men barnet i mors liv er enda viktigere. Men det ser ikke ut til at landets biskoper er villig til å kjempe for de minste av de minste.

Fosterdrapene er en forferdelig synd i Guds øyne. Som nasjon og folk står vi ansvarlige innfor Gud, for de 15.000 barna som drepes årlig. Dette er en av de syndene vi må gjøre bot for i morgen.Vi må bøye våre kne og be om nåde for vår nasjon. Jeg tror ikke vi som kristenfolk innser hvor alvorlig denne synden er, og hvilken dom den kan føre over Norge. De som innførte fosterdrapsloven og som utfører den har blod på sine hender. Selv om kampen mot abortloven synes tapt, må vi ikke gi den opp. Det har vi ikke lov til. I morgen er det en ny mulighet til å nevne den i dine bønner, både privat og offentlig! Bruk anledningen!

En far i troen - økumenikk og radikalt menighetsliv

Denne uka fikk jeg brev fra min gode venn, John Noble. Vennskapet til John strekker seg helt tilbake til 1970-tallet. Den gangen var John en av pionerene i den såkalte husmenighetsbevegelsen. Jeg husker han kom til Gjøvik, og var så annerledes enn mennesker jeg hadde møtt før. Han tok del i oppvasken, fortalte morsomme historier så vi lå langflate å lo under bibeltimene hans, han plystret under lovsangen og av og til tok han frem trompeten sin og spilte sammen med de andre som deltok med sine musikkinstrumenter. Bibelundervisningen hans om menighet, om Guds rike, vennskap og disippelskap var gedigen og genuin. John satte spor etter seg, og jeg er svært takknemlig for den innflytelsen han har hatt, og har i mitt liv den dag i dag. For meg er han som en far i troen.

Jeg kom til å tenke på John og brevet hans, da jeg leste den store reportasjen i Dagen i går om den moderne husmenighetsbevegelsen. Der ble menigheten Farshuset i Bergen presentert, sammen med bloggen til Are Karlsen, med kommentarer av både Are Karlsen og Geir Lie. Sistnevnte er redaktør for tidsskriftet Refleks, som har søkelyset på kristen karismatikk. Et av utsagnene til Are Karlsen blir kommentert i en lederartikkel i dagens utgave av Dagen: "I Dagen i går hevda Are Karlsen: 'Det finnes to typer menigheter. Foretakskirken og husmenigheter. Foretakskirken kan du lese om i kirkehistorien. Husmenigheter kan du lese om i Bibelen.' Det er både ei respektlaus og ei meiningslaus utsegn."

Med John er det annerledes. Til tross for at han har levd i husmenighet siden 1970-tallet, og står for en ganske radikal forståelse av hva menighet er, så har han levd sammen med og stått i bresjen for økumeniske tiltak og bevegelser. For tiden samarbeider hans husmenighet med en lokal baptistmenighet om ulike møter og arrangementer. John har arbeidet tett sammen med både protestantiske og katolske karismatikere, bare for å nevne noe, og han har hele tiden arbeidet med forsoning mellom kristne. Geir Lie reiser flere viktige problemstillinger i den delen av Dagen artikkelen hvor han blir intervjuet. Han er, lik meg, engstelig for at den nye husmenighetsbevegelsen skal bli seg selv nok. Lie er delvis engstelig for at noen husmenigheter kan få en trang horisont og at de gjør seg selv utilgjengelig for kristne i andre sammenhenger. Han advarer videre mot å bli historieløs.

John er en person den nye husmenighetsbevegelsen burde lytte nøye til. To av hans bøker er oversatt til norsk: Tilgi oss alle våre kirkesamfunn, og Rystelsen. I den sistnevnte skriver John følgende:

"Vi trenger en menighet som er fullstendig renovert, en sann apostolisk menighet som følger Jesus og går frem i hans kraft, en menighet som er følsom, tilgjengelig, fleksibel og levende, full av åndelig energi. Jeg snakker om en menighet som er mindre opptatt av seg selv, sine strukturer, møter, gudstjenester og bygninger, og mer opptatt av Jesus, av forholdet oss kristne imellom og av den oppgaven som er satt foran oss. Verden må se at vi er en hellig menighet, en som lever ut våre verdier og vår tro slik at alle kan se det. Vi må stille oss åpne for å bli gransket, samtidig som vi utfordrer urettferdigheten og synden som ligger til grunn for denne verdens systemer. Jeg snakker om en menighet uten vegger, en flytende menighet som beveger seg og "flyter ut" blant folket, i stedet for, med svært lite hell, å forsøke å overtale folket til å "flyte inn" i våre bygninger, institusjoner og ghettoer." (s 9)

I brevet fra John, som nå må være i slutten av 60-årene, ser vi at Johns pågangsmot fortsatt er stort. Han har vært på reiser i Sør-Afrika, Uganda, USA, Filippinene og i november i år besøker han Norge igjen. Overalt pleier han kontakter med mennesker som tilhører tradisjonelle kirker, og husmenigheter - protestanter eller katolikker. Jeg er glad jeg en gang ble kjent med ham, og jeg er glad for at vennskapet har vart ved i alle disse årene. Hans tanker om menighet er fortsatt svært levende i meg, men jeg er også takknemlig for at John lærte meg å elske alt Guds folk. Det var spennende å lese om menigheten Farshuset, og det er spennende å høre om nye husmenigheter som er blitt startet i Norge. Min bønn er at det som nå skjer ikke må bli ødelagt av at vi ikke kan lytte til hverandre, og jeg ber om at man ikke gjør den feilen vi gjorde på 70-tallet, nemlig å tro at vi var de eneste Gud handlet med, og at vi var det eneste uttrykket for sant menighetsliv. Sporet enkelte av disse nye husmenighetene holder seg til, kan beskrives som en form for kristen anarkisme, hvor det ikke skal finnes ledere i det hele tatt, hvor alle skal kunne gripe ordet, - det kan bli et blindspor. Ikke minst fordi dette kan føre enkelte inn i sammenhenger hvor lærespørsmål blir mindre viktige, og da kan man ikke bare havne på et blindspor, men på villspor. Da kan noe av det Gud planla, bli ødelagt. Bare for å understreke det, om det skulle være nødvendig, så sikter jeg ikke til noen av de som er omtalt i reportasjen i Dagen eller i denne bloggartikkelen. Jeg uttaler meg på generellt grunnlag, og med en viss erfaring helt tilbake fra 70-tallet.

Prem Pradham - apostel til Nepal

Sier navnet Prem Pradham deg noe? Kanskje ikke, men hans navn er uløselig knyttet sammen med evangeliseringen av Nepal. Ikke uten grunn er han blitt kalt Nepal's apostel. Han har levd et liv for Kristus, fullt av farer, lidelser og seire. Prem Pradham, ble født i 1924 av foreldre som var hinduer. Han fikk da også sin utdannelse ved en hinduistisk skole. Under 2. verdenskrig tjenestegjorde han i det britiske flyvåpnet, og ble skutt ned over Midt-Østen. Han ble skutt på mens han hang i fallskjermen, og ble så skadet i den ene leggen, at han måtte gå med stav for resten av livet. Det var så vidt han slapp unna amputasjon. Etter krigen ble han kommandant for et stridsvognregiment i den indiske hæren. Det var i Darjeeling distriktet i det nordlige India at Prem Pradham hørte evangeliet forkynt for første gang. Det skjedde gjennom en gateevangelist. Ordene som vekket ham opp, var ordene fra Hebr 9,27, som gateevangelisten brukte i sin forkynnelse: "Slik alle mennesker må dø en gang og siden komme for dommen." Prem var redd Guds dom, og oppsøkte gateevangelisten, for å høre hvordan han skulle unngå den. Gateevangelisten fortalte ham om Jesus, og ledet ham til å ta imot Jesus som sin frelser og herre. Etter sin omvendelse, var Prem sammen med andre kristne som drev med evangelisering. Mindre enn tre år etterpå, kalte Gud Prem til å forlate alt, og tjene Herren på heltid. Til å begynne med argumenterte Prem akkurat som Moses. Men istedet for å skylde på at han stammet, som Moses gjorde, sa Prem: "Ikke meg, Herre, for jeg er lam i det ene beinet."

- Er det ikke underlig, forteller Prem Pradham: - at Gud kalte en krøpling til å forkynne evangeliet i Himalayas fjellverden? Etter å ha motstått kallet fra Gud i tre måneder, resignerte han, og sa opp sin godt betalte stilling i den indiske hæren.

Prem døpte de nyfrelste åpenlyst. "Jesu lidelse var ikke skjult, skulle ikke vi være villige til å lide for Ham, " kunne han si. De døpte ble raskt pågrepet av politiet, og dømt til ett års fengsel, for å ha skiftet religion, slik landets lover lød. Selv ble Prem dømt til seks års fengsel for å ha forrettet dåp. Prem fikk sin dom i 1962. Å bli dømt til fengselsstraff i Nepal på den tiden var ensbetydende med døden. Ingen ventilasjon om sommeren. Ingen varme om vinteren. Ingen sanitære fasiliteter. Insekter og krypdyr overalt. Fangene ble gitt en kopp ris om dagen, som de måtte koke selv. Uten hjelp utenfra døde mange av fangene.

Prem bestemte seg for å omgjøre fengslet der han satt til en bibelskole. Uten å ha noe annet å gjøre, lyttet fangene ivrig til Prems undervisning. Mot slutten av året, var mange av fangene kommet til tro på Jesus. Når tiden var inne for at Prem skulle løslates, så hadde han ledet og gjort til disipler mennesker fra hele 12 ulike stammer. Da disse kom tilbake til sine hjemsteder, delte de med stammen sin, det Prem hadde undervist dem om. Misjonsarbeidet bar rike frukter.

Mellom 1960 og 1975 tilbrakte Prem 10 år i 14 ulike fengsler. For å komme seg inn til de avsidesliggende fjellandsbyene, svømte Prem i elvene i dalene som fulgte inn til disse stedene. Veier fantes ikke. Om natten sov han i trærne, 18 fot opp, som er grensen for hvor høyt tigre kan hoppe!

Noe av det største og viktigste arbeidet som Prem har utført, er at han startet opp skoler. Den første skolen startet han i Lazimpat, en del av hovedstaden Kathmandu. Her bygget han en treetasjes bygning, som hadde plass til 250 barn og lærere. Uten forvarsel ble skolen raidet av politiet i 1972, en av lærerne ble drept, de andre slått og mishandlet, barna spredd for alle vinder. Selv ble Prem dømt til 20.000 dager i fengsel - eller 44 år! Et år senere fikk en amerikansk menighet høre om Prem, og at det var mulig å kjøpe ham fri for 20.000 rupies, eller 2.000 USD i datidens dollarverdi. Pengene ble skaffet til veie, to tenåringsjenter smuglet pengene inn i Nepal, brakte dem til fengslet, og Prem ble løslatt.

I 1980 startet Prem Pradham en ny skole. Denne gang på en bondegård i Sarlai distriktet, en dags reise med buss fra Kathmandu. Fire år senere hadde skolen 1000 elever! Mange av disse elevene gikk på beina over lange avstander, for å kunne gå på denne skolen som gikk under navnet Nytt Liv. 300 av elevene som kom fra fjellområdene, bodde på gården til Prem, for å kunne ta del i skolen.

I 1986 ble Prem belønnet med en pris fra kongen i Nepal for sin store innsats for barns utdannelse. Denne prisen førte til en gradvis bedring for de kristne i Nepal, men fortsatt er det ulovlig å skifte religion. Prem Pradham døde i 1998 og ligger begravd på eiendommen til Nytt Liv skolen. Hans forkynnelse var en meget klar, direkte og radikal Kristus forkynnelse!

Tallene nedenfor sier noe om evangeliets fantastiske vekst i dette hinduistiske fjellandet, med grenser til India og Tibet:

I 1959 var det 29 kristne i Nepal.
I 1985 var tallet steget til rundt 50.000
I 1990 - under sterk forfølgelse - var tallet steget til 200.000.
I dag finnes det 400.000-500.000 kristne i Nepal i mer enn 3000 forsamlinger!

Landet har drøyt 27. millioner innbyggere.

Et bønneslott i Frankrike

For noen år siden dro familien vår, sammen med en gruppe ungdommer på en 8000 km lang bussreise tvers gjennom Europa. Underveis stanset vi blant annet i en landsby utenfor den franske byen Lille. Her ligger det et middelalderslott, som den kristne organisasjonen World Horizons har kjøpt. World Horizons er en misjonsbevegelse som er basert på bønn og pionerarbeid i ulike land. De pleier å si om seg selv at de eksisterer på vegne av steder og mennesker som ennå ikke er blitt bedt for, menigheter som ennå ikke er plantet og misjonærer som ennå ikke er sent! Deres mål er å bli enda mer radikalt fokusert på de mest vanskelige områdene av verden, mer globale og enda bedre og mer kreative i alt det de gjør. De som arbeider for og med World Horizons kommer fra både tradisjonelle menigheter, husmenigheter og nye menigheter og fra ulike kanter av verden. Arbeidet begynte i Storbritania, og består nå av folk fra 30 ulike nasjonaliteter med mer enn 500 fulltids engasjerte frivillige og enda flere på deltid. Det arbeides i det sørlige Europa, den nordvestlige delen av Afrika, i Midt-Østen, det nordlige India, Sentral-Asia og sørøst-Asia. Blant annet sendes det årlig ut bønneteam til noen av verdens minst evangeliserte steder.

World Horizons arbeider på samme måte som det bønnearbeidet vi har tatt initiativet til. Vi takker Gud for at vi får stå i en spennende tjeneste sammen, hvor målet er å se at Guds rike vokser, og at stadig flere får høre evangeliet om Jesus. Nå ser vi på mulighetene til å utvikle et nærmere samarbeide med World Horizons. Vi har også andre samarbeidspartnere i ulike land, og vil komme tilbake for å presentere dem på bloggen. Blant annet har vi tidligere nevnt en bønnebevegelse som arbeider blant urbefolkningsgruppene i Nord Amerika og Nord Canada.

Når det gjelder Frankrike hvor middelalderslottet befinner seg, benyttes dette til strategisk bønn for ulike land, her pågår undervisning for de som reiser ut på team og her arbeides det med å nå de omkringliggende landsbyene med evangeliet. En husmenighet er de siste årene plantet og registrert som menighet i Lille. 

Å leve for Guds åsyn

"Den sanne drivkraften til vår fullkommengjøring ligger innesluttet i dette ord, som Gud en gang talte til Abraham: "Lev for mitt åsyn og vær hel i din ferd." (1.Mos 17,1) Guds nærvær stilner sinnet, skjenker ro og hvile selv om dagen, mitt i alt arbeid; men man må tilhøre Gud uten forbehold. Når man har funnet Gud, har man ingenting mer å søke blant menneskene; man må avstå selv fra sine beste venner. Den beste vennen er i vårt eget hjerte; der er brudgommen, som holder alle andre på avstand. Vi trenger ikke mye tid for å elske Gud, for å fornyes i Hans nærvær, for å løfte opp sitt hjerte til Ham eller tilbe Ham i dypet av sitt hjerte og for å ofre til Ham hva man gjør og lider - dette er Guds rike i oss, som ingenting kan rokke." Ordene tilhører Francois de Pons de Salignac de la Motte-Fenelon. Han ble født inn i en from katolsk adelsfamilie i 1661 på slottet Fenelon i Frankrike, og døde i 1715 som erkebiskop av Cambrai.

Biskop Fenelon er en av de åndelige forfatterne hvis skrifter er blitt spredt og blitt lest av "de stille i landet", i både katolske, lutherske og anglikanske kirkemiljøer. Jeg har tidligere skrevet om den økumeniske Flodbergkretsen i Sverige, og i denne sammenheng hørte det med å lese og tilegne seg Fenelons skrifter. Hans bok, "Kristelige råd och betraktelser" er utkommet på det svenske forlaget Artos, og er absolutt å anbefale for alle som søker etter åndelig litteratur som kan fordype ens indre liv.

Påskeglede i oktober

Jeg går rundt med en påskeglede nå i oktober, og fryder meg over at Kristus er oppstanden. Han er ikke lenger i graven. Det har kanskje sammenheng med at jeg har lest en del av bror Roger av Taize, som jeg skrev om på bloggen mandag, og det sentrale punkt i hele hans liv og tjeneste, var oppstandelsen. Han skriver i sin andaktsbok: "I alle ting en stille glede", følgende: "Hvis Kristus ikke var oppstått, hadde han ikke vært tilstede hos oss i dag. Han ville ha vært en bemerkelsesverdig person i menneskehetens historie. Men det hadde ikke vært mulig å ha fellesskap i ham og være sammen med ham i bønnen." Den hellige Athanasios (295-373), som deltok som sekretær for sin biskop i det første økumeniske kirkemøte i Nikea år 325, og som tre år senere ble valgt til biskop i sin hjemby Aleksandria, sa en gang: "Den oppstandne forvandler et menneskets liv til en fest uten ende." Å være en kristen innebærer å alltid leve i påskens mysterium. Det betyr å stadig oppleve en slags død. Apostelen Paulus snakker om at han dør hver dag. "Ja, mine søsken, jeg dør hver dag, det er like sant som jeg er stolt av dere i Kristus Jesus." (1.Kor 15,31) Men det innebærer også en stadig forventning om oppstandelsen. Til de hellige i Filippi skriver Paulus: "Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser, og blir ham lik når jeg dør som ham - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde." (Fil 3,10-11) Lever jeg i dette; mitt selvlivs død og i lyset av Hans oppstandelse, står alle veier åpne for oss, og feststemningen bryter fram, selv om vi ikke forstår hva som skjer med oss - til og med i de sværeste prøvelser, i brutte menneskelige relasjoner, i smerte og sykdom. Hjertet vårt blir sønderbrutt, men det fryser ikke og stivner, det holdes mjukt. Takket være Kristi oppstandelse er det håp, takket være Kristi oppstandelse, er ikke livet meningsløst - men det kan leves, i festens glede.

Fra en liturgi fra 200-300 tallet har jeg hentet følgende:

Påske, påske, påske enda en gang!
Ja, vår påske er Kristus, vår Gud
som ofret seg for oss,
Han som er usynlig,
uutsigelig og alltid levende.

Engler og åndsfyrster,
makter og myndigheter,
kjeruber og serafer bekjenner Hans navn.
Sammen med dem påkaller, lovsynger
og tilber vi Deg,
Herre, vår Gud.
Vi er Dine uverdige tjenere.

Vi tilber Deg fordi Du i denne siste tid kom
til jorden
og ble menneske gjennom jomfru Maria.
Du bar korset for å gjøre oss fri.

Hva kan vi gi Deg tilbake for alt dette,
Du som er Gud av Gud
og har gitt oss Faderens nåde?

Vi bærer våre leppers pris fram for Deg
og sier:
Din er æren, Du som ble døpt!
Din er æren, Du som ble korsfestet!
Din er æren, Du som ble begravet!
Din er æren, Du som har stått opp!

Du er vår oppstandelse.

Deg tilhører æren, sammen med Faderen,
som var før verdens skapelse,
og med Den Hellige Ånd,
som gjør levende nå og alltid.

Sammen med Johan Halmrast synger jeg av hjertens lyst i dag: "Å salige stund uten like, Han lever, Han lever ennu! Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du? Du søkte din trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten kun. Så fikk du Den levende møte, Å salige, salige stund!"

Du har en reservert plass ved Guds hjerte

I Gamla Stan i Stockholm på begynnelsen på 1900-tallet kom den såkalte Flodbergkretsen sammen. Dette var en kristen økumenisk kommunitet, som ønsket å fordype seg i, og ta hånd om sitt indre liv. Lederen for denne kretsen, som studerte ørkenfedrene, Madame Gyuons skrifter, Johannes av Korset, Jakob Böhme, biskop Fenelon, Thomas a Kempis, Tersteegens, Andrew Murray, - var lyktetenneren Carl Flodberg. Det er noen ord av denne enkle, men dog så dype mannens etterlatte skrifter, jeg vil dele med bloggens lesere i dag. Han skriver:
"Forutsetningen for å forstå de hellige ting er en dyp ydmykhet og en dyp indre enfoldighet." Han snakket til stadighet om "å senke seg ned i Guds-Ordets hav, slik at Guds Ånd kan gjennomtrenge oss og gjøre oss til mennesker som skuer den åndelige virkeligheten." Flodberg visste at det han ikke hadde skuet, kunne han ikke ta imot eller begripe. Han brukte å si at "ordet må fødes, ellers tjener det ikke til noe," og han understreket betydningen av å ikke la noe i verden forstyrre omgangen med Gud. Carl Flodberg levde et liv med Gud, som gjorde at han alltid hadde noe å gi til mennesker han møtte. Når han sa til noen: "Du har en reservert plass ved Guds hjerte", så var det som om han kom direkte fra himmelen og nettopp hadde sett dette menneskets reserverte plass. Når Flodberg kunne si: "Ingenting er stort uten fornedring og ingenting er høyt uten indre fattigdom," så var det en åndelig og himmelsk virkelighet bak de ordene. Man fikk inntrykk at han talte om noe konkret, ikke om ord. Kraften i det han sa lå i selve virkeligheten bakom ordene. Det samme kunne skje, når han siterte. Det finnes mennesker som kan fortelle at de fikk et helt nytt innhold i deres åndelige liv, når han i rett tid, siterte for dem 5.Mos 32,36: "For Herren skal dømme Sitt folk, og Han skal ha medynk med Sine tjenere, når Han ser at deres kraft er svunnet, og det er ingen igjen, verken trell eller fri." (Oversettelsen: Bibelen Guds Ord) 

Bror Roger - Guds venn

Det finnes mennesker som etterlater seg dype og varige spor i ens sjel. Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, er en av dem som har berørt meg på denne måten. Sammen med en god venn av meg, var jeg så heldig å få et personlig møte med ham, som varte noen timer, i forbindelse med et stort ungdomskonvent i Linkjöping i Sverige for en del år siden. Det var like før jernteppets fall, og for første gang kunne vi møte unge kristne fra de baltiske statene utenfor Sovjetunionens grenser. Bare det var spesielt. Men det mest spesielle var å møte denne milde mannen, som lyste av Kristus. Å sitte sammen med ham, høre han dele med oss fra sitt rike liv med Gud, kommer jeg aldri til å glemme. I august 2005, ble bror Roger, brutalt knivstukket og drept mens han ba, foran øynene til 2000 ungdommer som var samlet i Taize, av en sinnsforvirret kvinne. Hans død skjedde nærmest 65 år etter at han krysset grensen mellom sitt hjemland Sveits, og det krigsherjede Frankrike, og slo seg ned i den bittelille landbyen Taize. På et tidspunkt hvor Europa var sønderrevet av krig og elendighet, spurte Roger Louis Schutz-Marsauche, som var hans egentlige navn, hva som var årsaken til at en slik konflikt mellom mennesker, og særlig mellom kristne mennesker, kunne skje. Han kjente seg kallet til å etablere en kommunitet som skulle særpreges av forsoning og fred levd ut i hverdagslig liv, og siden den gang har tusenvis av mennesker valfartet til den lille franske landsbyen for å be, meditere, samtale og ta del i kirkens liv. Her møtes romersk katolske, ortodokse, reformerte, protestanter av ulike slag. Taize har vært og er en enorm påvirkningskilde og pådriver for økumenisk arbeid verden over.

Idag, etter å ha sittet i lange arbeidsmøter med både ortodokse kristne og pinsevenner, har jeg tenkt mye på denne utfordringen fra bror Roger:
"Det finnes utallige kristne som gjennomlever en indre kamp, og til tider lidelse, for å kunne være bærere av fred i kirken, kjærlighetens fellesskap. De er ikke naive i møte med misbruk som undergraver fellesskapet. De kunne ha gått hardt ut mot enkeltes hardhet og ufølomhet. Men i stedet for å la seg trekke med i slikt, søker de stillhet og kjærlighet av hele sitt hjerte. Når de gir uttrykk for sine lengsler, vokter de seg for å grave grøfter som kan gjøre splittelsen større enn det den er. De søker alt som kan stimulere oss til allerede nå å leve som forsonede mennesker."

Vakker ikonutstilling i Oslo

Etter først å ha preket på formiddagsgudstjenesten i Filadelfia Kolbotn idag, dro jeg til krypten i Majorstua kirke, hvor armeneren Haik Azarian har ustilt noen av sine svært vakre ikoner. Jeg var også så heldig å få en lang og god prat med Haik, som nå er bosatt i Bucarest i Romania. I Bucarest har han studert ikonografi ved Det teologiske fakultetet. Haik er viglset diakon, autorisert ikonmaler og restauratør. Han har malt ikoner og fresker i flere historiske kirker, blant annet i Konstantinopel, dagens Istanbul, og har holdt utstillinger en rekke steder i verden. Det er første gang han holder utstilling i Norge. Haik Azarian er en svært hyggelig og sympatisk mann, med stor kunnskap om det han holder på med. Det var veldig interessant å få innblikk i sider ved ikonene, som var ukjent for meg. Blant annet om fargebruk, og bruken av symboler. Haik kunne også fortelle at ulike land har spesielle ikontradisjoner, som fremstiller ulike sider, for eksempel, ved Kristus. Det er forskjell på om Kristus-ikonet er malt i Russland, Romania eller Serbia. De rumenske ikonene av Kristus fremstiller Kristi menneskenatur på en sterkere måte enn ikoner fra andre land. I Russland fremstilles Kristus oftere som Allherskeren. Jeg skulle gjerne ha eid et ikon malt av Haik Azarian, men prisnivået gjør det helt umulig. Men det koster ingen ting å ta turen til krypen i Majorstua kirke (Kirkeveien 84) i Oslo, der Hellige Nikolai kirke holdt til tidligere. Denne menigheten, som var den første ortokokse menighet i Norge, feirer forøvrig 75 års jubileum neste helg. Mens jeg var innom ikonutstillingen dukket også fader Johannes og fader Serafim opp, mine gode venner og samtalepartnere siden 1988, og jeg benyttet anledningen til å gratulere på forhånd. Haik Azarian kommer fra verdens første kristne nasjon, og han er en svært god representant for sitt folk, og for den kristne tro. Samtalen førte til at jeg ble invitert til å bli med Haik til Armenia, og besøke ham når jeg skal til Romania for å besøke Herrens Arme, en fornyelsesbevegelse innen den rumensk-ortodokse kirken.Jeg anbefaler på det varmeste å ta turen til denne ikonutstillingen.

Utstillingen er åpen: Mandag 23.oktober til fredag 27.oktober: kl 17.00-19.00
Lørdag 28. oktober kl 14.00-19.00
Søndag 29. oktober 14.00-19.00

Ikke la denne anledningen gå fra deg!

Matta Al-Miskin - en røst som roper i ørkenen

For de fleste vil jeg tro at navnet Matta Al-Miskin er ukjent. Dette til tross for at fader Matta al-Miskin, er munken som i mer enn 50 år har vært den egyptisk monastiske vekkelsens forgrunnsfigur, og er en av vår tids mest betydningsfulle åndelige skikkelser. I hjemlandet Egypt har han vært en uredd og fri røst, som uavhengig av kirkelig bakgrunn, har kalt mennesker til omvendelse, til tro og til liv i Gud. Matta Al-Miskin øser villig fra de gamle åndelige kildevellene, og har de beste forutsetninger for å gjøre det, med den arv som han ivaretar fra Ørkenfedrene. Han har utgitt et stort antall bøker og småskrifter. Ingen av dem er oversatt til norsk, men det finnes en svensk oversettelse av et av hans småskrifter.

Han er født i Benha i 1919, og ble gitt navnet Yusuf Iskandir. Han utdannet seg til apoteker og etablerte seg i Aleksandria på begynnelsen av 1940-tallet. Aleksandria var den viktigste basen for de allierte i den østre delen av Middelhavet, og Yusuf gjorde dermed raskt karriere. Men Gud hadde andre planer for ham. Det begynte å gå rykter om nye ørkenfedre, om menn som hadde forlatt alt, vendt verden ryggen og innviet seg til et liv i bønn i ørkenen. En av disse var Abd al-Masih, eller Kristi tjener, fra Etiopia. Hans radikale etterfølgelse, hans liv i stillhet, tiltrakt seg manges oppmerksomhet og de la selv på vei ut i ødemarken for å møte ham. Yusuf Iskandir kjente kallet til ørkenen. Og han var ikke alene. 1940-tallet var en vekkelsens tid i den koptiske kirken, der unge velutdannede koptiske menn og kvinner, flokket seg om klostrene og ørkenens åndelige veiledere. En av disse, - fader Mina, var en disippel av Abd al-Masih. Han ble senere klosterforstander for Samuelsklostret, og skulle senere bli den koptiske kirkens patriark med navnet Kyrillos VI. Yusuf Iskandir ble kjent med fader Mina, og i 1949 avla han sine munkeløfter til Kyrillos VI og ble fader Matta al-Miskin. Navnet hans kan oversettes Matteus den fattige, eller Matteus stakkaren. For Matta al-Miskin fantes det bare en vei: han ville leve i Samuelsklostret, det strengeste og mest avsidesliggende. Der ville han gi sitt liv til Herren.

Her vekslet dagene mellom bønn og kamp og skrivearbeid. Natt etter natt skrev fader Matta al-Miskin av de store åndelige fedrenes undervisning om bønn. Men etter to år i dette klostret, måtte det overgis. Sykdom og sult tvingte munkene til å finne et annet sted. Bare en blind munk og hans katt, ble igjen. Fader Matta al-Miskin dro til Surianklostret, det gamle syriske klostret i Sketis, dagens Wadi Nattrun. Dette klostret blomstret - en stor mengde unge hengivne, munker fordypet seg i klosterbibliotekets skatter.

Men fader Matta al-Miskin klarer ikke å slå seg til ro i dette klostret. Det er for mye uro, det er for hektisk. Gud har lagt en sterk lengsel ned i ham etter stillhet. Han trekker seg tilbake til en grotte i ørkenen. Men heller ikke her får han være alene særlig lenge. Ryktene går om at her finnes det en åndelig veileder av rang. I 1954 kaller patriark Yusab han til å være hans stedfortreder i Aleksandria, forlater han i lydighet sin tilværelse i grotten. Men bare 18 måneder senere er han tilbake i ørkenen. Overbevist om at han trenger å leve i ensomhet, oppsøker han igjen Samuelsklostret. Sommeren 1956 slutter en gruppe fra Surianklostret seg til ham. De vil leve like radikalt. Fader Matta al-Miskin fremstår mer og mer som vekkelsens åndelige leder, og hans radikalitet og hans skrifter skaper uro. Når fader Mina i 1959, blir patriark, blir fader Matta al-Miskin og hans disipler bedt om å forlate Samuelsklostret og vende tilbake til klostret i Suranim. Spenningene øker.

Det blir til at de forlater Samuelsklostret, men slutter seg ikke til klostret i Suranim. I stedet slår de seg ned i Helwan, en forstad til Kairo. Her fantes det en kommunitet, skapt av lekmenn, bestående av en gruppe koptiske intelektuelle som var sterkt grepet av vekkelsen. Men Matta al-Miskin's radikalitet og kompromissløshet blir for mye av det gode. August 1960 blir han ekskommunisert sammen med sine disipler. For ikke å skape større problemer, forlater de kommuniteten og drar dypt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Rayan, som ligger sør for Fayumoasen. I ni år lever de her, glemt av verden. Noen ganger om året passeres stedet av en kamelkaravane, som skaffer dem det mest nødvendige til livsoppholdet. Byttemidlet er fader Matta Al-Miskins åndelige veiledning håndskrevet! Tekstene blir renskrevet, og spredt til den koptiske kirkes åndelige søkere. Totalt avskilt fra omverdenen og kirken fremstår fader Matta al-Makin som kirkens samvittighet og veiviser. Den koptiske kirken innser at den har gjort en feil, og fader Matta al-Miskin tas inn igjen og bes om å fornye livet i Makariosklostret. Dette fører til en enorm blomstringstid for Makariosklostret, blant annet takket være økonomisk støtte fra koptiske kristne verden over. Nye klosterbygninger oppføres. I løpet av ti år er Makariosklostret det mest moderne og mest utbygde av alle de koptiske klostrene. På midten av 1980-tallet trekker Matta al-Miskin seg tilbake til en ny eneboertilværelse, for å skrive. I dag bor han i et kloster, men er for svak til å skrive eller delta i noen særlig grad. Men fremdeles er han en sterk påvirkningskilde for alle som lengter etter et dypere åndelig liv.

Da han i 1949 solgte alt han eide, og gav pengene til de fattige, beholdt han bare to ting. En tykk bunke med håndskrevne ark med utdrag av Fedrenes skrifter om bønnen i en engelsk oversettelse, og en håndskreven utgave av en arabiske utgaven av Isak av Ninives åndelige skrifter. På de engelske arkene kunne Matta al-Miskin lese utdrag blant annet fra skriftene til Antonios, Makarios, Johannes the Ladder, Isak av Ninive, Simeon den nye teologen, Serafim av Sarov og Johannes Kronstadt. Leser man bøkene til Matta al-Miskin ser man tydelig påvirkningene herfra. Det gjør hans skrifter bare enda mer interessante.