Tro, liv og lære innen anabaptismen, del IV

Dåpen var for anabaptistene selve tegnet på pakten med Gud, og et vitnesbyrd for andre. Det første punktet i bekjennelsen fra den store døpersynoden i Schleitheim i 1527, lyder slik:

”Dåpen skal gis til alle som tror på Jesus Kristus og har fått syndernes forlatelse i Hans navn. Den som ønsker å bli døpt skal selv be om det, og i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn skal så den troende begraves i dåpen for å oppstå til et nytt liv. Barnedåpen er ikke etter Guds ord.”

Men dåpen var ikke så sentral for deres tro som benevnelsen ”Täufer” eller ”Døper” skulle implisere. Dåpens betydning lå først og fremst i dette at den var inngangsporten til et liv med Kristus, og den var også inngangsporten til en gjenfødt kirke av sanne troende. Vi må ikke glemme at på den tiden dette handler om, så var dåpen for de statlige myndighetene av helt avgjørende betydning for utøvelsen av sosial og politisk makt og kontroll over folk flest. Dette kan til dels forklare den voldsomme forfølgelsen som anabaptistene ble utsatt for. Hos disse fredsommelige døperne så man en spire til politisk instabilitet og uro.

Hos anabaptistene finner vi eksempler på dåp av mennesker som både skjedde spontant, og etter en periode med dåpsundervisning. Dåpen skjedde både ved overøsing og ved full neddykkelse. Det var helst i begynnelsen at dåpshandlingen skjedde ved overøsing. Selve dåpsforberedelsene handlet om bibelstudium, bønn, syndsbekjennelse og omvendelse. Dåpshandlingen markerte begynnelsen til et nytt liv i tro og lydighet. For mange av de som lot seg døpe betydde dette også et martyrium. Det gjaldt for både menn og kvinner og barn, som enten ble mishandlet eller drept på de mest bestialske måter.

Et annet karakteristika ved anabaptistene som i denne sammenhengen må nevnes, var at de ikke anså sin dåpsform som gjendåp. Det er jo nettopp det kallenavnet deres betyr: Ana-baptist. Den som døper igjen. Men for disse etterfølgerne av Jesus anså de ikke barnedåpen for å være noen bibelsk dåp.

Jeg har så vidt berørt nattverdsynet til anabaptistene tidligere på denne bloggen. I det som er blitt kalt for De Schleitheimske artikler heter det om nattverden:

”Brødsbrytelsen er for sanne troende døpte, slike som har èn Gud, èn tro, èn dåp, èn ånd, og er forenet i ett legeme som er menigheten. Kristus er hodet for menigheten og brødsbrytelsen er et minnemåltid.”

Anabaptistene tok ikke nattverden alene, men alltid i fellesskap som en minneshøytid over Kristi død og oppstandelse. For dem var det viktig å understreke at nattverden var knytet sammen med selve måltidsfellesskapet, og ut fra dette måltidsfellesskapet hvor han spiste og hadde fellesskap sammen, brøt man brødet og delte ut vinen. Brødet og vinen var vitner på Kristi nærvær og kunne bare mottas av dem som hadde bekjent sin synd, og som man antok leve det nye livet. De fulgte ikke en praksis hvor alle var velkommen til nattverdsbordet.

Bildet er fra en dåpshandling hos et av Bruderhof-fellesskapene i USA.

En aftenbønn fra 300-tallet

Vi velsigner Deg nå, å min Kristus, Guds ord,

lys av lys uten begynnelse, Du som skjenker Ånden.

Vi velsigner Deg, trefoldige lys av den udelbare herligheten. Du har overvunnet mørket og skapt lyset for å skape allting i det.

Du gav materien fasthet når Du skjenkte den verdens ansikt, og dens skjønnhets form. Du har opplyst menneskets sinn, gjennom å gi henne fornuft og visdom. Overalt finnes det evige lysets gjenskinn, slik at mennesket i lyset skal fornemme herligheten og selv bli helt til lys. Du har opplyst himmelen og ulike lys. Du har befalt natt og dag å følge hverandre i fred, og Du har gitt dem et broderlig vennskap til Deg. Natten gjør slutt på vår kropps plager, dagen vekker oss til arbeide, til oppgavene som tynger oss. Men vi flyr fra mørket, vi skynder oss mot Dagen uten slutt. Dagen som aldri skal oppleve skumringens sorg. Skjenk mine øyelokk en lett søvn, så min røst ikke lenger forblir stum. Din skapning våker og synger med englene. Må min søvn alltid være full av Ditt nærvær. Selv skilt fra kroppen synger ånden Din lovprisning, å Gud. Fader og Sønn og Hellig Ånd, Din være æren, herligheten og makten, i evighetenes evighet. Amen.

Gregorios av Nazianzos (ca 330-ca 390) Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. Ikonet viser fra venstre Basileios den store, Gregorios av Nazianzos og Johannes Chrysostomos.

Viktig å forstå at man er skapt i Guds bilde

Få, om noen har hjulpet meg til å fordype mitt bønneliv de senere årene, som den koptiske munken, fader Matta El-Meskeen, eller Matteus den fattige. Jeg har skrevet om ham på bloggen min tidligere. Fader Matta El-Meskeen, som døde 8. juni i fjor, var født 20. september 1919. Ved siden av å være munk, var han også åndelig far for 130 munker i Hl. Makarios den Stores kloster i Wadi El Natrun i Egypt. Han var også en meget anerkjent ortodoks teolog, og forfatter til 181 bøker! Fader Matta El-Meskeen var også en sterk fornyer og inspirator i den ørkenvekkelsen som har pågått i Egypt de senere årene. Hans bok "Orthodox Prayer Life. The Interior Way", utgitt på St. Vladimir's Seminary Press i 2003, hører med til mine kjæreste eie.

Under skyggefulle trær i går, i den deilige hagen vår, har jeg lest i denne boken igjen. Denne mannens bøker må leses s-a-k-t-e. I det kapitlet jeg leste i går, er fader Matta El-Meskeen opptatt av at bønn er fellesskap mellom oss og Gud. Men for at dette fellesskapet skal kunne fordypes, og virkelig bli det som det er ment å være, må vi fullt og helt bli klar over at vi er skapt i Guds bilde. "Gud sa: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss." (1.Mos 1,26) Matta El-Meskeen sier: "Med det samme et menneske er klar over dette, så vil det ha grepet tak i selve nærværet - som er Gud selv. På denne måten, forstår sjelen, ser og berører Gud selv. Det er bare en, sann, realistisk måte for mennesket til å bli klar over seg selv. Det må først bli klar over Gud. Når et menneske blir klar over seg selv, så vil en med det samme finne seg selv ansikt til ansikt med Guds likhet."

Fader Matta El-Meskeen siterer Hl. Gregor av Nyssa, som har sagt at "bønn er en hjerte-til-hjerte samtale, hele tiden aktiv fra Guds side, alltid treg fra vår. Faktum er at begge parter kaller, og begge responderer. Men, initiativet er alltid Guds."

I denne forbindelse siterer fader Matta El-Meskeen Jesaja 65,2. For sammenhengens skyld tar jeg med vers en også: "Jeg hadde svar for dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Til et folk som ikke påkalte meg, sa jeg: Her er jeg! Her er jeg! Hele dagen rakte jeg hendene ut ...."

Det er Faderen som kaller oss til å be, og får oss til å be. Fader Matta El-Meskeen sier: "For så mye som vårt hjerte er rent, vil Gud finne sitt hvilested i oss." Dette samstemmer jo veldig godt med Jesu ord, i Matt 5,8: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud."

"Det synes som," sier fader Matta El-Meskeen, "vi ble skapt for bønn. Bønn er det eneste bånd som fører oss sammen med Gud. Når vi mister bønnen, mister vi faktisk herligheten i vårt bilde... Gud drar oss til seg selv gjennom bønn, og gjennom bønn reiser vi på forunderlig vis i Hans retning, på en måte som er altfor dyp til å kunne fatte. Faktum er, gjennom bønn drar Gud seg nærmere oss, og Han kommer til oss for å bo sammen med oss. Gjennom bønn tilbyr Han oss fellesskap med seg selv slik at Han kan bli helt og holdent vår, og vi kan bli helt og holdent Hans."

Gud er uendelig mye større

I går kveld før jeg gikk til sengs for natten, kom jeg til å tenke på noen ord av Maximos Bekjenneren. Denne Maximos levde ca 580-662. Hos Maximos står den orientalske visjonen av Kristi enhet i perfekt likevekt med den vesterlandske visjonen av Hans dualitet. Det sjette økumeniske konsiliet, som forkynte at Kristus ikke bare hadde en guddommelig vilje men også en menneskelig, var resultatet av denne mannens refleksjon, meditasjon, hans bønn og hans martyrium. Ordene av Maximos som jeg tenkte på i går, er disse:

"Uendeligheten er uten tvil noe som tilhører Gud, men den er ikke Gud selv, for Han er uendelig mye større." Dette er virkelig dyp visdom. I vår tid hvor det meste skal relativeres, og mange mennesker skaper Gud i sitt eget bilde, trenger vi å få se mer av Guds karakter og personlighet. Og Maximos gir oss et lite innblikk i hvordan vi bør nærme oss Gud! Denne Maximos har også sagt: "Kristus er det store og skjulte mysteriet, det salige målet for alt som er skapt... Med blikket festet ved dette mål har Gud gitt allting eksistens.... Mysteriet med Ordets inkarnasjon bærer i seg den fulle meningen med Skriftens gåter og symboler, og hva alle synlige og usynlige vesen uttrykker. Den som forstår korsets og gravens mysterium forstår alltings mening. Den som innvies i oppstandelsens skjulte innhold forstår i hvilken hensikt Gud skapte alt i begynnelsen."

Den nordisk katolske kirke på besøk

Neste søndag skal St.Johannes Døperen menighet i Oslo, feire messe i Hoff kirke på Østre Toten. Etter messen skal de besøke bønnekoia mi, og om været tillater det kommer kirkekaffen til å bli lagt utendørs eller innendørs i et bedehus i nærheten. Det er første gangen Den nordisk katolske kirke feirer messe i Hoff kirke. Den nyvalgte biskopen i Den nordisk katolske kirke, fader Roald Nikolai Flemestad (bildet) skal være med. Det samme skal presten i St. Johannes Døperen menighet, fader Asle Ambrosius Dingstad, og jeg håper også at han som var prest i min sognekirke da jeg ble en kristen i 1972, fader Arne Mathias Sky får anledning til å komme. Sky var den gangen sogneprest i Vardal, og fikk stor betydning for meg gjennom sin sentrale Kristusforkynnelse, og grundige utleggelse av Guds ord. St. Johannes Døperen menighet, som er modermenigheten for Den nordisk katolske kirke, tar dette som årets menighetsutflukt og det er et stort privilegium for meg at de vil komme for å besøke mitt lille bønnested. Om du bor i nærheten, og kunne tenke deg å være med på dette, er du hjertelig velkommen. Ta da kontakt med meg via epost: bolahans@online.no så skal du få nærmere beskjed om klokkeslett og sted. Messen i Hoff kirke vil bli holdt i etterkant av den ordinære gudstjenesten der.

Kirken - en bolig for Ånden

Arkimandrit Sofrony (1896-1993), er en pålitelig åndelig veileder for mennesker, som søker å leve det indre livet i Gud. Han er en av de som har betydd mye for mitt eget åndelige liv, gjennom flere år nå, og jeg finner stadig noe nytt hos ham. Etter sin omvendelse i 1925 reiste han til Det hellige fjellet, Athos, der han i mange år levde i nær kontakt med starets Siluan, som er blitt kalt for 1900-tallets mest autentiske munk. Etter en alvorlig og hard sykdomstid kom Arkimandrit Sofrony til Essex i England i 1959. Rundt denne mannen vokste det opp en livlig klosterkommunitet med kvinner og menn fra mnage land. Den er den dag i dag en varmekilde for pilegrimer fra ulike deler av verden og med ulik kirkelig tilhørighet. Sofrony har skrevet noe som han har kalt "en sammenfatning av det åndelige livet", og fra dette skrift, vil jeg gjerne dele noen linjer med bloggens lesere:

"Et sant kristent liv er å leve i 'ånd og sannhet.' (Joh 4,23) Derfor kan det praktiseres hvor som helst, når som helst og under en hvilken som helst epoke i historien. Kristi guddommelige bud er absolutte. Med andre ord, det finnes ikke og kan ikke finnes noen omstendigheter i hele verden som skulle gjøre det totalt umulig å etterleve disse bud. Som guddommelig Ånd og Sannhet står det kristne livet til sitt evige vesen selvklart høyere enn hver ytre form. Men ettersom mennesket kommer til denne verden som tabula resa kalt til å "vokse og bli sterk, fylt av visdom" (Luk 2,40), blir det nødvendig å skape noen slags former, regler for den menneskelige samvirkning, for å oppfostre det ennå langt fra fullkomne mennesket.

Våre fedre i troen, apostlene, har liksom Kristus selv, lært oss å ære den sanne Gud, de visste veldig godt at Den Hellige Ånds liv overgår alle jordiske institusjoner. Men de visste også at samme Ånd skaper en bolig til seg, som innen jordens grenser har visse drag som gir uttrykk for Ånden, og som fungerer som et kar for å bevare Åndens gaver. Denne underbare bolig for Den Hellige Ånd er Kirken, som gjennom alle sekler, fulle av storm og uro, har vært bærer av den dyrebare skatten, den av Gud åpenbarte sannheten. "

Kjønnsnøyral ekteskapslov og det antikristelige samfunn

Guds profetiske ord forutsier at før Jesus skal komme tilbake, og setter sine føtter på Oljeberget i Jerusalem, skal Antikrist, eller Den lovløse stå frem på arenaen. Apostelen Paulus underviser oss om at denne personen karakteriseres på følgende måte: "Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud." (2.Tess 2,4) Menneskene på jorden skal bli forført av Den Lovløse, "fordi de ikke ville elske sannheten så de kunne bli frelst." (v.10) Antikrist vil kreve et antikristelig system, og jeg tror vi ser mer og mer konturene av dette antikristelige systemet i dagens Europa - og da også Norge. Et ledd i dette antikristelige systemet, er den nye såkalte kjønnsnøytrale ekteskapsloven, som nå er under høring og debatt. En slik lov vil blant annet føre til at ikke bare enkeltpersoner vil føre de totalitære konsekvensene av loven. Også organisasjoner, institusjoner og religiøse samfunn vil merke dem. På hvilken måte? Blant annet ved at barnehager som drives med en religiøs formålsparagraf, eller det være seg skoler og foreninger vil bli møtt med et krav om å innordne seg den nye loven. Hvis vi kommer i den ulykksalige tilstanden at den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven vedtas, der enkjønnet og tokjønnet samliv, vil bli behandlet som identiske, vil ingen ha rett til å forskjellsbehandle disse to samlivsformene. Vi vil kunne se dette tydelig når det gjelder utgivelse av skolebøker, ved ansettelser og ved direkte undervisning. Her vil det ikke tolereres noen unntak. Alt vil gå i retning av å favorisere de som står for den nye loven. Et mulig unntak vil kanske være trossamfunenes indre liv i forhold til gudstjenester, ulike kirkelige ritualer og seremonier. Men det kan også være, noe vi stadig får nye signaler om, at regjeringen vil ha et ris bak speilet. Folk bør merke seg at Landsorganisasjonen for Lesbiske og Homofile på sitt landsstyremøte i januar i år, vedtok at trossamfunn som ikke vil vie homofile og hetrofile par på lik linje, må miste statsstøtten! Men en kjønnsnøytral ekteskapslov vil de borgere i denne nasjonen som fortsetter å mene at mor-far-barn-relasjonen står i en særstilling, kunne bli potensielle lovbrytere. Jeg behøver ikke å være profet for å forutsi at disse personene kommer til å bli stemplet som intollerante, fordomsfulle - bare for å bruke to av honørordene, som brukes allerede. Kanskje vi skulle legge til et annet begrep som brukes: "akterutseilte fundamentalister." Den nye loven vil kunne bety direkte og indirekte yrkesforbud i ulike sammenhenger. Hva vil skje med en lærere og barnehageansatte som ikke vil undervise barna om dette? Jeg tror det er tvilsomt om de får lov til å reservere seg. Visste du forøvrig at Landsorganisasjonen for Lesbiske og Homofile med sine 2000 medlemmer organiserer mindre enn to prosent av de homofile i Norge? Likevel er dette en av pressgruppene regjeringen lytter til, og henter råd hos. Visste du også at denne organisasjonen nå går offentlig ut og hevder at det er bedre for jenter å vokse opp med to kvinner enn med far og mor? For gutter påstår de at det ikke spiller noen rolle. Om jenter som vokser opp med to menn, har de ennå ikke uttalt seg.

Sol, svaberg og Peter Halldorf

Det var godt aa faa mote Peter Halldorf igjen. Han bringer noe av Herrens fred med seg, en ro og en hvile, som man ikke finner hos saa mange av Herrens vitner idag. Han er en beder og det merkes! I to undervisningsbolker har han snakket om Apostlenes gjerninger, med bakgrunn i den nye boken sin, som nettopp er utgitt paa norsk. Etter undervisningen fikk jeg en mulighet til en personlig samtale med ham, blant annet om veien videre for mennesker som onsker aa leve et kontemplativt liv. Jeg kommer tilbake med mer opplysninger om dette senere paa bloggen her. Etter undervisningen her paa Predikant og medarbeidersamlingen til Den evangelisk lutherske Frikirke, gikk jeg en tur ut paa svabergene, like nedfor Fredtun, hvor samlingen holdes. Det er alltid saa flott aa se ut over holmer og skjaer, og se sola danse og leke seg med vannet en slik vakker sommerdag som denne. Det er saa annerledes enn de brede Totenbygdene! Her nede i Stavern har jeg faatt mulighet til aa tenke igjennom det bibelske begrepet Sela. Det betyr noe slikt som slakk farten, skift gear, stopp, lytt. Jeg har faatt tid til aa lese Gudsordet langsomt, det som kalles Lectio Divina, eller aandelig lesning. En benediktinsk munk som levde i det 6. aarhundre, abbed Marmion, har sagt noe viktig om dette Vi leser under Guds oye inntil hjertet berores og springer i lue. Dette er saa viktig, kanskje viktigere enn noensinne. Gudsordet maa bli en del av oss, det maa ta skikkelse i oss. Da kan vi ikke lese med hurtigtogsfart, men lese under Aandens ledelse. Paa morgensamlingen i dag, dette skrives ved midnatt, skal jeg si litt i forkant av dagens bibeltime, om det aa leve i Guds tid og time. Jeg skal dele noen tanker rundt noe jeg har vaert opptatt av lenge Hvor stanser Den Hellige Aand i vaart liv akkurat naa

Beklager at det ble vanskelig aa lese dette, det skyldes laant maskin, som slett ikke virker som min egen! Jeg er hjemme igjen i kveld. Fra og med i morgen blir det normal blogging igjen.

En hilsen fra Fredtun, Stavern

Med lånt maskin, uten tilgang til billedarkiv, blir det bare noen få linjer på bloggen i dag. Etter noen vanskelige dager med sykdom, har jeg kommet meg såpass at jeg har kommet meg til Stavern, til Fredtun Folkehøgskole, hvor Den evangelisk Lutherske Frikirke har sitt årlige Predikant- og medarbeidermøte. Det har vært flott å treffe igjen venner fra ulike sammenhenger, og møte nye. Blant annet har jeg vært så heldig å treffe noen som arbeider konkret med opprettelsen av et kommunitetsliv i Norge, på protestantisk grunn. Det synes jeg er veldig interessant. I dag, torsdag, kommer Peter Halldorf, og skal i tre samlinger torsdag og fredag tale om Åndens folk, som er tittelen på hans nye bok om Apostlenes gjerninger. Det ser jeg veldig frem til.

Her nede på Fredtun har de tatt i bruk den nye tidebønnsboken som brukes på den hellige øya Lindisfarne. Flesteparten av disse bønnene er skrevet av den anglikanske presten Ray Simpson. Jeg siterer en for deg her:

Du er min øy i havet
Herre, Du er min øy i havet.
I Ditt fang bygger jeg rede.
Du er havets ro.
I den freden hviler jeg.
Du er bølgene
som vasker mot strandsteinene.
Bølgesuset er min hymne.
Du er fuglesangen over sjøen.
Jeg synger med fuglene.
Du er bårene som bryter mot berget.
Jeg priser Deg i bruset.
Du er havet som omgir hele meg.
Jeg hviler i Deg.

Folkeaksjon mot ny ekteskapslov

Pastor i Misjonskirken i Lyngdal, tidligere pastor og Hovedstyreleder i Det Norske Baptistsamfunn, Sten Sørensen har nå tatt initiativet til en storstilt aksjon mot den nye "kjønnsnøytrale ekteskapsloven". Foreløpig har kjente kristenledere i Norge som preses i Den norske Kirke, biskop Olav Skjevesland og biskop emeritus Per Lønning skrevet under. Det samme har tidligere fylkesmann Edvard Grimstad, evangelist Aril Edvardsen og professorene ved Høgskolen i Agder, Jan Inge Jenssen og Trond Randøy og Linda Austnes som sto bak aksjonen "Nok er nok". I tillegg til disse har 18 andre kristenledere sluttet seg til oppropet, som har fått navnet: "Ja til vern av ekteskapet." Pastor Sten Sørensen håper å få 100.000 kristne i Norge til å skrive under oppropet. Første trinn i aksjonen går nemlig ut på et krav om at regjeringen trekker sitt liberale lovforslag. Det er svært gledelig at Sten Sørensen har tatt initiativet til dette, som jeg støtter 100 prosent. Det viser også at mange kristne er i ferd med å våkne, og vil stå opp for det ekteskapet som Gud har innstiftet. Samtidig som dette skjer er det under planlegging flere bønne- og fastekampanjer, og de kristne sommerstevnene vil bli benyttet til å samle underskrifter. Kampen mot den nye ekteskapsloven er ikke tapt. Sten Sørensen sier: "Hvis vi skal vinne denne saken, må det til mer enn underskriftslister fra noen få personer. Dette må engasjere hele folket - kristne som ikke-kristne - som står sammen om disse verdiene. Blir mobiliseringen stor nok, må politikerne ta hensyn til folket." Det inntrykket som er forsøkt skapt på bloggen her, om at kampen mot den nye ekteskapsloven, kommer fra "fundamentalister", burde dermed være torpedert. Sannheten er at svært mange i kristen-Norge er motstandere av den nye "kjønnsnøytrale ekteskapsloven".

Tro, liv og lære innen anabaptismen, del III

Fra en anabaptistisk huterkoloni i Ungarn foreligger det en øyenvitneskildring, skrevet på latin av en katolikk, som gir oss et godt bilde av hvordan enkelte så på anabaptistenes fellesskap. I sin Abenteuerliche Simpicissimus skriver Jacob Christoph von Grimmelhausen blant annet dette:

"Jeg ble kjent med en måte å leve på som var mer likt engler enn mennesker. Det var et samfunn hvor gifte og ugifte bodde sammen, under en leder søkte de et liv i enkelhet. Ved sine henders arbeid søkte disse gjendøperne bare å skaffe seg det de trengte til livets opphold. Resten av tiden brukte de til å prise Gud og tjene Ham og søke frelse for sine sjeler. Jeg har personlig sett slike kolonier av gjendøpere i Ungarn, som lever slik. Var det ikke for de kjetterske meningene de har som strir mot den kristne kirkes prinsipper, ville jeg gjerne ha sluttet meg til dem. I det minste ille jeg mene de er de mest velsignede mennesker i hele verden. De har store lagre, en overflod av matvarer som de på ingen måte sløser med. Der er ingen verdslighet, ingen misnøye, ingen utålmodighet. ka du hører ikke et overflødig ord. Menn og kvinner arbeider hver med sine oppgaver. Jeg så over hundre kvinner med sitt spesielle arbeid. Hver eneste både av dem og av mennene visste sin bestemte oppgave og gjorde den på den mest rosverdige måte. Om noen ble syk, hadde en av de andre ansvaret for å hjelpe. For hvert kjønn var det en lege og et apotek, skjønt takket være deres sunne levemåte var det sjelden noen av dem ble syk. Blant disse så jeg menn i høy alder så friske som en knapt finner andre steder. Over alt var det fred og harmoni mellom dem. Og de kalte hverandre brødre og søstre. Jeg skulle ønske jeg kunne finne folk som lever slik innen den katolske kirke. Så langt jeg kan forstå overgår disse gjendøpernes levemåte munkenes i klostrene. Jeg har ofte sagt til meg selv: Kunne jeg bare omvende dusse gjendøperne og få dem til å lære våre brødre i troen sin måte å leve på, hvilken velsignelse ville ikke det bli. Eller om du bare kunne overlate våre medkristne til å leve slik som gjendøperne gjør, hvilken velgjerning hadde du ikke da utført." (Skrevet ca 1668) Bildet er fra en Bruderhof kommunitet i USA.

Tro, liv og lære innen anabaptismen, del II

I går så vi på anabaptistenes forhold til Bibelen, Guds ord. Et annet nøkkelord for å forstå disse radikale menneskenes tro er ordet fellesskap. Idealet var forsamlingen i Jerusalem, og den urkristne forsamlingsmodellen, slik den blant annet er uttrykt i Apgj 2,42-47 og Apgj 4,32.

”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de seg trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”

”Hele menigheten av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.”

Cornelius Dyck skriver i sin bok: ”Spiritual life in Anabaptism”, som utkom på forlaget Herald Press i 1995, at det finnes både likheter og forskjeller mellom Middelalderens monastiske åndelighet på den ene siden, og anabaptismen på den andre. Både i klostervesenet og hos anabaptistene møter man en viss dualisme. I klostervesenet kommer dette tydeligst frem i forholdet mellom ånd og kropp, mens dualismen hos anabaptistene er mellom kirken, da definert som den sanne kirke, og verden. Mens man i klostertradisjonen betonte kontemplasjonen og det solitære liv (et atskilt liv), møttes anabaptistene i små grupper for å lese Bibelen, la vekt på misjon og et liv som Jesu etterfølger.

Anabaptistene hadde en ny forståelse av et liv i fellesskap. Ikke annerledes enn Bibelens og de første kristnes forståelse av koinonia, fellesskapet, men annerledes enn Romerkirkens syn. Tyngdepunktet lå ikke på sjelens indre liv, i den forstand at man bare konsentrerte seg om sitt eget åndelige liv, i stedet ville de forankre det åndelige livet i fellesskap med andre troende. Altså ikke i askese og isolasjon, som man fant innen det monastiske liv i et kloster. Det indre livet med Jesus, skulle ha sin motsvarighet i et liv som kunne leves på utsiden. Man skulle leve ut Bergprekenens ord. Dette fellesskapet ble formet av en tro som var aktiv gjennom konkrete kjærlighetshandlinger, og omtanke for andre mennesker, og ble holdt sammen av troskap og lydighet mot fellesskapet.


Forsamlingssyn

Anabaptistene trodde på en synlig og identifiserbar kirke. Det var også en fri kirke, uten noen bånd til staten. Medlemmer av en anabaptistisk forsamling ble man gjennom troendes dåp, og forsamlingen bestod kun av troende medlemmer. De trodde ikke på noen apostolisk suksesjon eller den etablerte kirken, som Romerkirken eller for den saks skyld den lutherske eller reformerte. De sporet sine røtter tilbake til urkirken, og mente at urkirkens ideal hadde blitt ivaretatt av små protestgrupper opp igjennom historien. Dette var protestgrupper som hadde konfrontert kirken med sin verdslighet, vold og undertrykkelse. Anabaptistene anså seg selv som en del av denne linjen som kan føres tilbake til urkirken.

Anabaptistenes ekklesiologi (forsamlingssyn) forutsatte dåp av troende. De mente også at kirken ikke kunne fornyes, men måtte forandres, ved at man vendte tilbake til urkirkens idealer.

Når det gjelder de kirkelige embeter, så betonte de lik Luther, det allmenne prestedømme. De fleste anabaptistiske forsamlingene hadde en forstander som leder, og ved siden av denne eldste. Forstanderen ble enten valgt av forsamlingens medlemmer, eller av forsamlingens eldste. Kriteriene for valg av forstander var at denne personen kunne vitne om et personlig guddommelig kall til gjerningen, og leve et liv verdig dette kall, i tråd med det apostoliske mønster for valg av disse. Valget ble så bekreftet av forsamlingen. Med tiden kom anabaptistene ved siden av det allmenne prestedømme, også betone det særskilte lederskapet.

Bildet viser vennskapelig kappestrid i et Bruderhof fellesskap i USA.

Da den norske regjering støttet norsk misjon med pengegave på vegne av misjonsfolket

I dag kom jeg over et veldig interessant historisk dokument, som gir oss et godt bilde av den gudsfrykt som fantes i det norske folk, under Kong Haakon VII. I forbindelse med Tysklands okkupasjon av Norge, ble de norske misjonærene i Afrika og Asia, avskåret fra å motta økonomisk støtte fra Norge. Da er det at den norske regjering, som har tilholdssted i London, tar initiativet til å sende penger til underhold av misjonærene, på vegne av det norske misjonsfolk! De gir pengene også som en støtte til misjonsarbeidet, som regjeringen anser som så betydningsfullt. Med dagens regjering ville noe slikt ha vært utenkelig. Vi har virkelig grunn til å takke Gud for den kristenarven som finnes i Norge. Jeg gjengir brevet fra kirkeminister Nils Hjemtveit, som er stilet til tilsynsmann Johs. Karstad i det som dengang het Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund. Brevet er datert 8. april 1941, ogpå brevhodet står det: Det kongelige kirke- og undervisningsdepartementet.

I statsråd hos Hans Majestet Kong Haakon den 13. des i fjor ble det bevilget 50.000 pund som bidrag til det norske misjonsarbeid i Afrika og Asia, fordelt mellom de forskjellige selskaper i forhold til virksomhetens omfang. Regjeringen fant å burde gi denne ekstraordinære bevilling fordi forbindelsen mellom misjonsfeltene og hjemlandet var avskåret, og organisasjonen derfor ute av stand til å komme fram til sine arbeidere med de nødvendige midler. Derved var risikoen stor for at det kunne oppstå en nødstilstand både for misjonsarbeiderne og for deres virksomhet. Under disse omstendigheter fan regjeringen, til tross for det veldige krav som det under den nåværende situasjonen stilles til de økonomiske ressurser vi rår over, å måtte stille det nevnte beløp til disposisjon.

Misjonsarbeidet har så rike tradisjoner, og har vært til så stor velsignelse både ute og hjemme, at det selv disse vanskelige og tunge tider måttes søkes holdt oppe i den utstrekning som det er mulig. Dere som arbeider der ute på misjonsmarken, kan være overtydd om at de der hjemme - tross alle vanskeligheter tross det forferdelige trykk som de daglig lever under, tross alle de ubehagelige ting som trenger seg inn på dem og opptar deres tanker - at de tros alt dette også tenker på dere, at de føler det sårt ikke å kunne gi dere den økonomiske støtte de pleier å gi. I disse tunge måneder som nå er blitt til et år, har de levd i uro og angst, men også i bønn og håp og gode ønsker for dere og deres arbeid.

Derfor skal dere ta imot de midlene som regjeringen har bevilget, som en gave, et offer fra det norske misjonsfolk, fra hele det norske folket, som under de nåværende forhold kun på denne måten, gjennom Kong Haakon og hans regjering, kan nå fram til dere med den støtte de ønsker å gi arbeidet.

Kirkedepartementet har etter at uttalelse er innhentet fra biskop J.A. Aasgaard i Den norsk-lutherske kirke i Amerika, nå fordelt bevilgningen mellom de enkelte selskaper og virksomheter. Til det arbeid som De leder:

Det norske lutherske Kinamisjonsforbunds virksomhet i Kina er bevilget 7250 pund, som er sendt Dem herfra 4.april 1941 pr. telegram. Måtte det bidrag som vi har sett oss i stand til å gi, i noen grad lette de vanskeligheter hvorunder arbeidet må drives. Måtte det være som et lite streif av norsk vårsol over det daglige slitet. La det også bære bud om at de der hjemme som nå lider under fremmed åk, at de ber om, at de håper og tror og venter på det godes seierrike framgang i kampen mot alt som ondt er. På den tro er det også at Eders selvoppofrende arbeid er grunnet. Den tro og det håp binder alle nordmenn, dere og oss og dem der hjemme, sammen i dag. Som de der hjemme vet at dere og vi vil være tro i vårt kall og bli på vår post, så vil de også selv være det.

Jeg ber Dem motta for Dem selv og for alle Deres medarbeidere Hans Majestet Kongens og regjeringens hjerteligste hilsener og varmeste ønsker.

Et ønske samler i denne tid alle som er norske og tenker norsk: Måtte det ikke gå altfor lang tid før vårt kjære fedreland er befridd fra undertrykkelsen og har fått sin fulle frihet igjen! Måtte den verden som går ut av krigen, i større grad enn den som slapp krigens redsler løs, være preget av det brorskap og kjærlighetens bud som dere har følt dere kalt til å gå ut i all verden med. 'Gud signe vårt dyre fedreland.'

Nils Hjelmtveit (sign)

(Kilde: Asbjørn Aavik: Kasteskovlen. Gry forlag, Oslo 1946)

Tro, liv og lære innen anabaptismen, del I

Etter oppfordring fra flere fortsetter jeg serien om anabaptistene. Det er tydelig at mange er interessert i det som er blitt kalt for Den tredje reformasjonen, eller Den radikale grenen av reformasjonen.

Eberhard Arnold (lille bildet), grunnla Bruderhof-bevegelsen, som er en videreføring av mange av de prinsippene som anabaptistene sto for. Han sier følgende, som på mange måter setter ord på noe av den lengselen og fascinasjonen flere føler på, i møte med disse uredde menn og kvinner fra Reformasjonstiden:

”Jeg forsøkte gjennom bibelstudium og samtaler å føre mennesker til Jesus. Men så innså jeg, at dette ikke svarte til det Jesus begjærer. Jeg forsøkte å finne en vei, som ikke bare var opptatt av individuelle sjeler, men også noe konkret i det virkelige livet. På denne tiden forstod jeg meg mer og mer på menneskenes behov fysisk og psykisk, materielt og sosialt, deres fornedring, deres utlevering av seg selv og slaveri. Jeg så Mammons kolossale makt og undertrykkelsens harde støvel. I våre sammenkomster i våre hjem ble det mer og mer tydelig, at den første forsamlingen i Jerusalem var mer enn en historisk hendelse, for det var her Bergprekenen tok skikkelse. Jesu vei var praktisk. Han har vist oss en vei, som sier: ’Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.’ Gi til dem som ikke har. Gi mat til de sultne. Behandle mennesker som du vil bli behandlet. Dette er veien til Guds rike. Jesus forutsa et rike, en Guds regjering, som skulle forandre forholdende i verden fullstendig. Det er nødvendigere i dag enn noensinne, at vi sier fra oss våre privilegier og rettigheter og lar oss selv bli vunnet for denne vei av full og hel kjærlighet. Å anerkjenne dette og leve i overensstemmelse med det – dette tror jeg er Guds bud for denne tid.”

Det var nettopp dette totalt annerledes livet anabaptistene levde.

Jeg skal i denne artikkelen se litt nærmere på hva som særpreget dem, og vil da starte med å se litt nærmere på deres syn på Den Hellige Skrift. Det er viktig for å kunne forstå deres syn på stat/kirke, militærvesen, edsavleggelse, forsamlingen, nattverden og dåpen.

Anabaptistene og Den Hellige Skrift

Anabaptistenes høyeste autoritet var Bibelen, Guds Ord. Dette betydde at verken kirkelig eller verdslig myndighet kunne få anabaptistene til å endre standpunkt. Det er interessant å merke seg dette i en tid som vår hvor enkelte krever av deg, at du skal tale og ha meninger som tidsånden krever av deg. Slik var det ikke med anabaptistene. De holdt seg til Guds ord, som var deres autoritet med hensyn til liv og lære. Bibellesningen gjorde ved siden av bønn og meditasjon, selve grunnlaget for deres kristenliv. Den harde forfølgelsen de ble utsatt for mer eller mindre tvang dem til å møtes i små grupper. Disse bibelstudiegruppene var selve pulsslaget i anabaptistenes fellesskap. Vi vet at flere prester deltok, mer eller mindre skjult i disse gruppene, men i hovedsak bestod disse gruppene stort sett av lege menn og kvinner. I det materialet jeg nylig har fått del i, om anabaptistenes historie og dogmatikk, så finner jeg til min store og gledelige overraskelse, at flere anabaptister ba regelmessig tidebønner, altså bønner fra Salmenes bok. De fulgte dermed den jødiske tradisjonen for dette.

Anabaptistenes lesning av Bibelen skilte seg fra den offisielle, representert spesielt i Romerkirken, men også fra de øvrige reformatorene. Først og fremst tok bibellesningen sikte på deres eget hverdagsliv. Bibelen ble den rettesnor og det utgangspunkt fra hvilken man prøvde sitt eget liv og sine handlinger i kirke og samfunn. Dermed ble også anabaptistenes lesning av Bibelen farlig. Boktrykkerkunsten og større lesekyndighet gjorde at stadig flere kunne lese selv hva som stod i Bibelen. Dermed var det umulig å styre og kontrollere denne radikale grenen av Reformasjonen.

Det store bildet viser byggingen av en av Brødregårdene, eller Bruderhöfe. I dag ville vi kanskje kalt det en kommunitet, eller aller helst et bofellesskap.

Et liv rotfestet i troens tillit

Så ble det ingen Romania tur denne gangen, og reisen til Frikirkens predikant og medarbeidermøte, har jeg utsatt til imorgen eller onsdag. Natten i natt har vært en vanskelig natt med sykdom, så jeg må komme til litt mer krefter før jeg setter meg på toget. Dermed blir det blogging som vanlig. Denne morgenen, mens sollyset fyller hagen, og fuglene gjør sitt aller beste for å lovprise sin Skaper, møtes jeg av disse ordene til Bror Roger av Taize: "Lykkelige er de som lever sine liv rotfestet i troens tillit! De vil oppdage det mest vidtrekkende mysterium av alle: at den oppstandne Kristus alltid er nærværende. Det som Gud gir oss, virker i blant så stort ... og vi kjenner oss så små. Han tilbyr oss noe vi knapt kan forestille oss: at Kristus og Den Hellige Ånd uunngåelig vil bo i våre hjerter." La oss be denne bønnen sammen, som bror Roger ba: "Hellige Ånd, i alle situasjoner skulle vi ønske at vi kunne ta imot Deg i stor enkelhet. Og mer enn noe annet er det ved hjertets forstand Du lar oss trenge igjennom det mysteriet som er Ditt liv inne i oss." Bildet viser bror Roger i en velkjent situasjon for hans livs vedkommende; sammen med barn.

Seierslitani over Jesu Kristi blod.

Etter å ha lest Marie Monsens profeti om kraften i Jesu Kristi blod, som jeg gjengav på bloggen, lørdag 26. mai, har jeg fått ny inspirasjon til å finne frem igjen og bruke aktivt det seierslitaniet som grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea Schlink (bildet), har laget og som jeg brukte i mange år i min personlige bønnestund. Det lyder slik:

Jeg priser Lammets sår og blod*, som leger mitt legems skrøpeligheter, som leger min sjels skrøpeligheter, som leger min ånds skrøpeligheter.

Jeg tilber Lammets blod*: i dets tilgivende makt, i dets rensende makt, i dets befriende makt, i dets seirende makt, i dets nyskapende makt, i det bevarende makt. For den som tror på kraften i Jesu blod er ingenting umulig.

Jeg priser Lammets blod*, som dekker alle mine synder så de ikke lenger kan sees, som vasker meg ren fra alle mine synder så jeg blir hvit som sne, som har kraft i seg til å løse meg fra alle mine syndige bånd og lenker, som er sterkere enn mitt eget fordervede blod, og som forvandler meg i Guds bilde, som seirer over alle makter som vil gjøre meg nedtrykt, ja, over enhver fiendtlig makt, som bevarer meg fra fiendens listige angrep og gjør bryllupskledningen rede for meg. Jeg priser Lammets blod som gjør alle, alle ting nye! Halleluja! Amen.

* Gjentas foran hver setning.

Kilde: Mor Basilea Schlink: Min bønn i hverdagen, side 58-59.

Viktig melding til bloggens lesere

Kommende uke vil det muligens bli en kortere pause i bloggingen. Alt avhengig av min helsetilstand, vil jeg enten befinne meg i Romania, eller på medarbeiderkonferansen til Den evangelisk lutherske frikirke. Etter planen skulle jeg ha reist til Romania i morgen, hvor jeg skulle ha møter i Den rumensk ortodokse kirken, i tre ulike landsbyer. Men skjer det ikke noen bedring av helsesituaskjonen min, ser det ut til at dette ikke lar seg gjøre. Vær gjerne med å be for en avklaring av hva jeg skal gjøre i den situasjonen som har oppstått nå. Blir det ingen reise til Romania, reiser jeg til Fredtun for å delta på Frikirkens medarbeiderkonferanse. Dit kommer også Peter Halldorf, som jeg gleder meg veldig til å se og høre igjen. Jeg reiser sammen med pastoren og ungdomslederen i Toten Frikirke, og det oppleves som et stort privilegium å få være med. Sansynligheten er stor for at det blir reise til Fredtun denne gang, og ikke Romania. Blir det mulighet for å koble meg på nettet, blir det rapporter derfra eller fra Romania i dagene fremover, og kanskje også annet oppbyggelig stoff. Følg med!

Ruach ha Kodesh - Den Hellige Ånd

I dag, på Treenighetssøndagen, skal jeg preke i Toten Frikirke. Et av versene fra prekenteksten, som er Joh 3,1-15, lyder slik: "Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (v.8) Her følger et lite utdrag av prekenen: På hebraisk og på gresk er ordet for vind og ånd det samme. På pinsefestens dag i Jerusalem leser vi i Apgj 2,2: "Da kom det med ett en lyd fra himmlen, SOM NÅR ET VELDIG STORMVÆR farer fram.." Vinden kan kjennes som en mild bris som kjærtegner ditt ansikt, men den kan også komme som en stormvind. Slik er det også med Den Hellige Ånd. Vinden - Den Hellige Ånd - er bortenfor vår evne til å kontrollere, roe ned, bortenfor vår frykt for endringer, vår usikkerhet. Til Den Hellige Ånd hører mysteriet. Han vil av og til - kanskje oftere enn vi liker, ruske opp i våre former og vaner - og gjøre oss ukomfortable. Gjøre at vi mister kontrollen. I sin kommentar til Johannesevangeliet skriver erkebiskop William Temple: "Når vi ber: 'Kom, Hellige Ånd', så gjør vi klokt i å vite hva vi da er i ferd med å gjøre.... Hvis vi anroper Ham, må vi være rede for den smerten det er å bli fanget av Hans kraft som driver oss ut av vår ubetydelige bane, inn i Den Allmektiges evige hensikt." Jeg tror det er altfor lett for våre forsamlinger å forsøke å temme Guds Ånd. Bibelen portretterer derimot Helligånden som en som aldri kan temmes. Når vi leser om Den Hellige Ånd i form av en dues skikkelse, så er det lett å danne seg et galt bilde av dette. Vi assosierer øyeblikkelig med de duene som vi ser flokke seg sammen i våre byer. Vi må også i dette henseende tilbake til Israels land. Duene som holdt til i Israels fjellandskap fløy inn fra villmarkenm og tilbake til villmarken. Våre keltiske kristne brødre, brukte derimot den ville gåsen som et bilde på Guds hellige Ånd, bare for å understreke det ville, det frrie, det utemmede. Den anglikanske sognepresten, Michael Mitton, har skrevet følgende: "Den Hellige Ånd er ikke en tam fugl, innesperret i et rent bur, for så å bli sluppet fri for korte utbrudd i karismatiske møter... Den Hellige Ånd har sitt tilholdssted i noen av de villeste og mørkeste stedene som denne verden har å tilby. Den Hellige Ånd er vidunderlig fri, istand til å gå til de mørke stedene i våre egne liv for å bringe helbredelse, til de mørke stedene som ikke er besøkt i våre kirker, og til de mørke og demoninfiserte stedene i våre samfunn."

Tilbake til Korset, Ånden og Boken

Pelle Karlssons sang: Korset der Jesus gav sitt liv, har ved ulike anledninger denne uken, kommet for meg. Kanskje spesielt referenget:

"Korset där Jesus gav sitt liv, det är min glädje och min ära. Korset kärleken sköna symbol - det är för alltid sången i mitt liv."

Når William Booth grunnla Frelsesarmeen, bestemte han seg for at medlemmene skulle "bære Kristi blod og Helligåndens ild til alle verdens hjørner". Etter den uttalelsen ble mottoet: "Blod og ild", i økende grad kampropet for de som sluttet seg til den våpenløse armeen. Det er min personlige overbevisning at Jesus levde et dynamisk liv i svakhet og under, i lidelse og herlighet. Derfor tror jeg fremtiden til bibelsk kristendom ligger i en gjenoppdagelse av denne guddommelige alliansen av tilsynelatende "motsetninger", når vi skal leve ut Guds riket i våre egne liv. Hvis vi ikke gripes av en visjon av Kristi blod og Helligåndens ild tror jeg ikke vi vil utgjøre noen virkelig og varig innflytelse på verden rundt oss. Faktisk tror jeg ikke det er noen overdrivelse å si at helsen til dagens kirke avhenger av det!

Det nye testamente beskriver korset fra to sider. Det gir oss et portrett av den objektive siden av korset, som et faktum i historien, og det portretterer den subjektive siden, som noe som vi må ta del i. Når det gjelder korsets objektive side så tilhører den noe som skjedde i fortiden. Når det gjelder korsets subjektive side så handler den om nåtiden. Begge disse sidene har Peter fanget opp, når han skriver: "han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt." (1.Pet 2,24) Apostelen Peter taler her om både korsets innhold og fellesskap. Han understreker for det første Kristi død for oss. For det andre taler han om Kristi død i oss.

Vi vil aldri oppleve vekkelse om Helligånden og korset holdes adskilt. Det kan aldri bli noen ekte vekkelse blant de troende om vi ikke søker å leve et liv merket av korset. Det kan aldri bli noen vekkelse blant de ufreste om vi ikke er forberedt å forkynne Kristus korsfestet i den Hellige Ånds kraft. Vekkelse kan derfor komme til forsamlinger hvor Åndens- og korsets gjerning ikke er atskilt, men forenet i et rikt og livgivende ekteskap. Eller som William Booth sa det: Vi trenger ilden og blodet sammen.

Vi må forkynne om Kristi blod igjen. Det er forstemmende å se at sangene om Kristi blod nesten er blitt radert ut av enkelte kirkers sangbøker. Vi må komme oss inn på sporet igjen! Det nye er at det gamle holder! La kampropet bli: Tilbake til korset og Ånden og Boken!

Ekteskapet - velsignet av Gud, angrepet av mennesker

Ikke uventet skapte bloggartikkelen i går debatt. Men den er nødvendig i et samfunn som er i ferd med å vrake det kristne ekteskapet, som et kulturbærende element. Det nye forslaget til "kjønnsnøytral ekteskapslov", er en del av det antikristelige samfunnet, som kommer. Det ser vi tydelig i noen av uttalelsene til flere norske politikere, som har tatt til orde for at trossamfunn og organisasjoner om nødvendig skal tvinges til å innrette seg etter den nye "kjønnsnøytrale ekteskapsloven". Enkelte av uttalelsene deres minner om hva kommunistene i det tidligere Sovjetunionen truet de kristne med. Forkjemperne for den radikale kjønnsidelogien, ikke minst lobbyistene fra homobevegelsen, samt enkelte politikere, ser ut til å være villige til å gå så langt at de vil kriminalisere trossamfunnenes skapelsesteologi og samlivsetikk. Retorikken er velkjent. Vi som står for det bibelske synet på ekteskapet blir karakterisert som rasister, og vi blir anklaget for å krenke menneskeverdet. Ikke minst dukker honørordet "fundamentalist" frem, og vi fremstilles som hatefulle mennesker.

Den nye "kjønnsnøytrale ekteskapsloven" som nå sendes ut på høring, er etter mye å dømme, bare første steget til noe langt mer. I enkelte miljøer arbeides det for at samfunnet skal legitimere antallsnøyralt samliv. En stortingspolitiker fra SV sa nylig at man kanskje burde åpne for at ekteskap kan bestå av mer enn bare to personer. I Sverige er denne kampen i full gang. Og hvorfor ikke? Argumentet er jo som følger: "Du kan jo ikke nekte noen å leve ut sin kjærlighet!" Så elsker man tre, eller fire, eller 10, må jo det være greit ut fra denne teorien, og retorikken. En svensk professor i statsvitenskap argumenterer varmt for polygamiet i en kronikk i Svenska Dagbladet. Det er bare et tidsspørsmål før denne debatten også kommer i Norge, og hvor små pressgrupper kommer på banen og krever at de skal bli hørt. Hva blir det neste?

Det er mye som tyder på at den "kjønnsnøytrale ekteskapsloven" er en symbolsak for de homofile og lesbiske. Idag finnes det 1275 lesbiske og homofile par som lever i registrert partnerskap her i landet. De utgjør altså godt under en promille av den voksne befolkningen! Likevel skal denne gruppen, godt hjulpet av enkelte politikere, enkelte liberale kristne, noen vranglærende biskoper, og mediekjendiser kjempe deres sak, og samfunnet har værsågod å endres i deres retning! Er vi virkelig beredt på å betale prisen for å oppløse ekteskapet - forholdet mellom mor-far-barn? Dette som er selve samfunnets grunncelle, for at noen homofile skal vinne en symbolsak? Det er mildest talt oppsiktsvekkende at det ikke foreligger en eneste norsk utredning, konsekvensanalyse eller faglig rapport om den nye "kjønnsnøytrale ekteskapsloven". Bare det burde få en bjelle til å ringe kraftig hos de fleste av oss. Men vi lar oss lokke med av homolobbyen. I dagens utgave av VG Net har flere kjente skuespillere og mediekjendiser, og selvsagt Einar Gelius, stått frem for å støtte et lesbisk par som vil inngå partnerskap. Og det kommer garantert mye mer i dagene og ukene fremover. Ikke minst kommer hetsen mot bibeltro kristne til å øke i omfang og intensitet.