tirsdag, desember 25, 2018

En dag for å bøye kne og hylle Jesus

Denne 1.juledagen vil jeg gjøre som de vise menn. "De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, OG DE FALT PÅ KNE OG HYLLET HAM. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gavet til barnet..." (Matt 2,11)

Dette er den mest naturlige responsen på hendelsene julenatt. Tilbedelse. At vi faller på våre knær i lovsang og tilbedelse. Og at vi gir Ham vår gave: "La oss ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som lover hans navn." (Hebr 13,15)

Lovprisningen og tilbedelsen kom ikke bare fra englekoret over Betlehemsmarkene, men også fra mennesker. På denne dagen bøyer også vi oss og hyller Jesus, tilber Ham. Det er den vakreste gave vi kan gi Ham, og som Han lengter etter.

mandag, desember 24, 2018

Bønnevake utenfor parlamentet i Sofia førte til gjennombrudd for religiøs frihet

Som nevnt i en bloggartikkel publisert sent fredag kveld ble det full seier for religionsfriheten i Bulgaria. Jeg lovet å komme tilbake med detaljene senere, og her er et lite innblikk i det som faktisk skjedde i parlamentet i Sofia fredag ettermiddag og kveld.

Helt siden det ble kjent at krefter i Bulgaria ville innskrenke religionsfriheten for landets religiøse minoriteter, har landets evangelikale kristne vært åndelig årvåkne. De visste at det ville bety et betydelig inngrep i deres trosutøvelse. Den ortodokse kirken i landet står i en særstilling, så det ville ikke ramme den. Så de begynte å be, og utfordret kristne over hele verden til å stå sammen med dem i bønn. Menneskerettighetsorganisasjoner satte søkelys på det som holdt på å skje i Bulgaria, og det ble etterhvert et betydelig internasjonalt press på landets regjering.

Fredag var det avgjørende slaget. Omlag 200 evangelikale kristne samlet seg utenfor parlamentet i Bulgaria til en bønnevake.


De tok på alvor ordene fra 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alle ting til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne."

Mens parlamentsmedlemmene stemte, sak for sak, ba de kristne utenfor parlamentsbygningen sammen med kristne over hele Bulgaria og internasjonalt, over hver av forslagene til instrenkninger i religionsfriheten og punkt for punkt falt forslagene! Det er all grunn til å takke Herren, vår Gud. Igjen blir jeg minnet om de profetiske ordene: MEN GUD! Når alt ser håpløst ut, lever vi med et MEN GUD! Jeg ber om at norske kristnes øyne også åpnes så vi ser dette i forbindelse med regjeringsforhandlingene på nyåret, og muligheter for endringer av abortloven. Det virket i Bulgaria, hvorfor skulle ikke det samme kunne skje i Norge? Er noe for vanskelig for Ham? Er det forskjell på Bulgaria og Norge?

Etter flere timers forhandlinger og stridende bønn falt den nye religionslovens innskrenkninger punkt for punkt. De evangelikale kristne har fått en ny nådetid i Bulgaria. La oss be om at de må benytte den godt.

Vedvarende, enstemmig og utholdende bønn, sammen med internasjonalt press, førte altså til at det ikke trengs noe minstekrav for å registrere enn menighet. Kravet var satt til 3.000 medlemmer. Man kan fortsette å drive religiøse skoler, herunder bibelskoler og teologiske institusjoner, det er mulig å motta økonomisk støtte fra utlandet og det er mulig å holde møter utendørs - bare for å nevne noe. Dette er en av enorm betydning for våre bulgarske trossøsken. Takk til alle som har kjempet i bønn.


Foto: Vlady Raichinoc/Evangelical Focus

Georgij Vins og mitt elskede Russland

Når snøen har lagt seg, og kulda setter inn, sånn omtrent ved juleleite, skjer det noe med meg! Jeg føler som om jeg fysisk forflyttes til et annet sted: til Russland. Til en liten landsby, gjerne i Sibir, i hustrig vær. Til en varm liten stue, hvor enkle troende møtes. Det braser i en vedovn. Et lite bord er dekket med en vakker, hvit duk. På bordet en kalk, og en vakker asjett med et brød, dekket av et hvitt klede. Ved siden av: en oppslått, slitt Bibel. Det er ingen drøm.  Det er som om det skjer foran mine øyne. Slik har det vært i flere år nå.

Russland har, siden jeg ble en kristen i 1972, hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Det er flere grunner til dette. En av dem er Georgij Vins (bildet), lederen for de såkalte reformbaptistene i det som en gang het Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. De evangeliske kristne han var leder for kom gjerne sammen i enkle hjem, samlet rundt ordet, bønnen og Herrens måltid. Disse enkle troende ble ofte forfulgt, mange av dem arrestert og fengslet. Slik deres forfedre også ble.

Det er disse troende jeg føler meg mest ett med, også teologisk.

Georgij Vins ble for meg symbolet på et menneske som satte Jesus først - over alt annet. Hans lojalitet var til Guds rike, ikke denne verdens riker, koste hva det koste vil. Som ung gutt og en ung kristen, gjorde dette et kolossalt inntrykk på meg. Mitt engasjement for den forfulgte kirke, for martyrkirken, startet allerede i 1972 og har vart ved til denne dag.

4.august i år var det akkurat 90 år siden Georgij Petrovitsj Vins ble født i Blagoveshchensk i Russland, og i år er det også 20 år siden han døde i Elhart i Indiana, USA. Han ble født i det fjerne østen som tilhører det veldige russiske riket, av foreldre som var menonitter. Peter og Lydia Vins var amerikanske borgere av russisk opprinnelse, som kom til Sibir som misjonærer to år før Georgij ble født. Peter Vins ble arrestert i 1930, satt fri og forble i frihet før han ble arrestert på nytt fem år senere. I 1943 døde Peter Vins i fengsel.  Det skulle ta lang tid før familien ble orientert om Peters død. Peter Vins var forøvrig sønn av mennonitlederen Jacob J. Wiens, født i Borden i Saskatchewan i Canada.

Georgij vokste opp sammen med moren Lydia. Han skulle bli en av de mest markante baptistlederne i det tidligere Sovjetunionen. Kort versjonen er at Vins, sammen med andre baptistledere måtte lide mye for sin tro. I januar 1975 ble han dømt til dem års fengsel og arbeidsleir med etterfølgende fem års landsforvisning. 26. april 1979 ble han utvist av Sovjetunionen og fikk asyl i USA, ikke minst takket være en annen baptist, daværende president i USA, Jimmy Carter.

Fra Elkart i Indiana fortsatte Vins sin kamp for sine fengslede trosfeller i Russland.

Jeg brukte deler av Lille-julaften til å se en gammel film organisasjonen til Georgij Vins laget om de forfulgte kristnes situasjon i hjemlandet. Det er en sterk historisk fremstillling av hvordan det var, med bilder av mange av de pastorene og lekfolkene som betalte den høy pris for sin tros skyld. Vi er med på nattverdmøte i skogen, utendørs dåpshandlinger, gudstjenester, søndagsskole og begravelser. Ta deg tid til å se denne filmen. Jeg ble dypt rørt av å se den, samtidig som den utfordret meg skikkelig. Vi trenger det,  jeg også! Selv i julen, tenk på våre trosfeller som fremdeles blir forfulgt mange steder i verden.

"Husk på dem som er i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr 13,3)

Jeg har vært så heldig å få reist til Russland flere ganger, noe jeg er veldig glad for. Jeg har fått anledning til å forkynne Guds ord i byer og små landsbyer. Min drøm er å få muligheten til å reise tilbake en dag.

Her er filmen:

https://www.youtube.com/watch?v=InKYVS4v7Bs

søndag, desember 23, 2018

Den Hellige Ånds brennende nærvær og indre frihet

"All kjærlighets Gud, ofte glemmer vi at vi bærer Den Hellige Ånds brennende nærvær i oss. Men du vet hva det vil si å være menneske. Du vet at vi kan være glemsomme, selv når det gjelder det viktigste. Så gjør du det mulig for oss helt enkelt å holde oss i din nærhet, og vente i en enkel ydmykhet.

---
I dypet av oss er det lagt ned et kall til indre frihet. Og i denne friheten finnes det poesi. Den kan finne glede i små ting: vinden i trærne, lysets spill på himmelen, fellesskapet rundt et enkelt måltid, nærværet av mennesker vi elsker, barn ....

Begge tekstene er skrevet av bror Roger av Taize og hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum/Norges kristne råd, side 188.

lørdag, desember 22, 2018

En liten julehilsen

Da er tiden kommet for å sende alle våre venner og forbedere en julehilsen. Siden jeg ikke har håndskrift lenger, ble det ingen personlig hilsen i år. En stor og hjertelig takk til alle dere som husket meg på 60 års dagen tidligere i år og til alle dere som hjalp oss økonomisk slik at vi fikk kjøpt oss en bil som kunne få med rullestolen min. Uten den måtte vi ha avsluttet tjenesten vår.

Det har vært et forunderlig år. Vi har besøkt baptistmenigheter, pinsemenigheter, Misjonskirken, Den norske kirke og ulike lutherske frikirker og organisasjoner og over alt blitt veldig godt tatt imot. Foruten gudstjenestene i Brumunddal baptistmenighet og Kristi himmelfartskapellet, og en rekke andre steder har vi holdt seminarer følgende steder:

* Bønn for Oslo
* Livets vann, Stathelle
* Filadelfiakirken, Askim
* Den nasjonale bønnekonferansen, Grimerud
* Lederkonferansen, Det norske Baptistsamfunn
* Pastor og ledersamling, Misjonskirken Norge
* Sommerstevnet Sarons dal
* Blink, Baptistenes sommerfest
* Notodden Misjonskirke
* Felleskristent møte Oppdal
* Sannhetens Ord, Slemmestad
* Gardermoen kristne fellesskap
* Hånes frikirke

En stor takk til alle som har invitert oss, alle vi har møtt, samtalt med, spist sammen med. Så mange trivelige og snille og rause mennesker vi har møtt! Så takknemlig til Herren for alt vi har fått være med på! All ære til Ham!

Det har vært et løfterikt og veldig velsignet år, samtidig som det har vært mange prøvelser. Parkinsons har ført til tap av flere funksjoner. Mye smerter. Fortvilelse. Sorg. Frykt. Med May Sissel  er det bra. Hun var så uheldig å falle og slo bakhodet sitt på isen, men heldigvis ingen brudd eller hjernerystelse. Hunden vår, Poirot, var litt pjusk noen uker siden, og måtte til veterinær, men han er heldigvis tilbake i sin gode gamle form. I januar blir han 12 år.

Herren har vært trofast mot May Sissel og meg. Alltid stått oss bi med nåde, kraft, styrke, mot. Hvordan skulle vi klart oss uten Ham?

Nå ser vi frem til et nytt virkeår. Møtekalenderen begynner å fylles opp, men det er fortsatt noe ledig på våren og mye på høsten. Det er bare å ta kontakt.

Julehøytiden skal vi være sammen med familien. Det gleder vi oss veldig til. May Sissel har 'julepyntet' huset, og det er blitt så vakkert. Hun har sansen for detaljene.

Selfien er tatt i dag på bittelille-julaften.

Så gjenstår det å ønske dere alle en velsignet Kristi fødselsfest når den kommer.

Takk til alle dere som fortsetter å be for oss! Vi er helt avhengige av det.

I bønnens skole

"Og det var en profetinne der, Anna ... Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt." (Luk 2,36-37)

Det er ved å be vi lærer å be. Jo mer og jo oftere vi ber, jo bedre lærer vi bønn. Den som ber sjelden, lærer neppe noen gang å be den effektive og brennende bønn som oppnår mye.

Det er innen rekkevidde å få stor kraft i bønnen, men vi må arbeide for å oppnå det. Vi må ikke innbille oss at Abraham hadde vært i stand til å be med slik kraft for Sodoma hvis han ikke hele sitt liv hadde øvet seg i å leve i samfunn med Gud.

Jakobs bønnestund ved Pniel var ikke en førstegangsopplevelse med Gud. Legg også metke til den innholdlsrike bønnen Herren bad med sine disipler før han gikk inn i lidelsen. Den er som en frukt av mange netters tilbedelse og timer i bønn lenge før dagen grydde.

Den som drømmer om at han uten videre kan bli en bønnens kjempe, tar grundig feil. Elias' bønn lukket først himmelen og åpnet så slusene. Det var resultat av en lang og intens bønnekamp med Gud. Dette må vi huske: Det kreves utholdenhet om vi skal vinne seier i bønn.

De store forbederne får nok ikke den samme oppmerksomhet som troshelter og martyrer, men de har vært menighetens største velgjørere. De har oppholdt seg ved nådestolen og er blitt kanaler for Guds velsignelse. Skal vi lære å be, må vi være utholdende.

- Charles Haddon Spurgeon (bildet),  gjengitt i Mrs Charles Cowman: Strømmer i ørkenen. Rex forlag 1989, side 452.

fredag, desember 21, 2018

Full seier for religionsfriheten i Bulgaria

Forbønn, lokale- og internasjonale protester nytter! Det ble en stor seier for religionsfriheten når parlamentet i Bulgaria i dag, trakk tilbake alle de kontroversielle forslagene til restriksjoner i den nye religionsloven!

Mens evangelikale pastorer og lekfolk holdt bønnevake utenfor parlamentsbygningen i Sofia, falt det ene forslaget etter det andre.

Jeg kommer tilbake med flere detaljer i morgen, lørdag 22.desember. La oss takke Herren for seieren!

Skjebnedag for Bulgaria

Denne fredagen er skjebnedag for evangelikale kristne i Bulgaria. I dag skal nemlig parlamentet stemme over den nye religionsloven. Mye tyder på at de mest ekstreme restriksjonene vil bli fjernet.

Ifølge Evangelical Focus puster evangelikale kristne i Sofia lettet ut etter at viktige endringer er gjort i den svært omstridte lovteksten. Det opprinnelige forslaget ville ført til store restriksjoner for alle religiøse minoriteter i Bulgaria. Loven ville ikke ha rammet Den ortodokse kirke i samme grad.

Det har vært en intens møtevirksomhet i forkant av dagens debatt i det bulgarske parlamentet. Senest onsdag denne uken ble det arbeidet langt på natt i parlamentets komite for religion- og menneskerettigheter. Bulgaria har vært gjenstand for en massiv internasjonal protest mot den nye religionsloven, som om den ble vedtatt, hadde ført til at mange evangelikale menigheter ville blitt forbudt. Mange kristne, både i Bulgaria, og internasjonalt har bedt for landet og om endringer i den nye religionsloven.

Ordet ble født i stillhet

"Maria kan lære oss hvor vi kan finne den sanne glede. Marias glede har sitt utspring i at hun stille og taus har lyttet til Guds ord. Marias taushet er ingen tom taushet. Hennes taushet henger alltid sammen med Ordet. Hun er taus fordi hun lytter. Hvordan kan vi lytte hvis vi snakker uavbrutt? Hvordan kan Gud gjøre seg forstått hvis vi lager en masse bråk?

Johannes av Korset skriver: 'Ett ord har Faderen talt, og det var hans Sønn. Det ordet uttaler han stadig i evig taushet, og sjelen må være taus for å høre det.' Slik  Faderen taler sitt ord i stillhet, slik føder Maria Ordet i stillhet. Det er utenkelig at hun kunne føde Ordet hvis hun selv hadde hatt en urolig sjel. Innholdsmettede ord blir alltid født ut av stillhet.

'Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, for ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone. Det kom som en uovervinnelig kriger til det landet som var dømt til undergang, og bar med med seg din ugjenkallelige befaling som et skarpt sverd.' (Visdommens bok 18,14-15).

Før Maria fikk budskapet fra engelen, lyttet hun til Guds ord i synagogen. Etter at hun har fått budskapet, lytter hun på en helt ny måte. Hun bærer Ordet i seg, det Ordet som sammenfatter alle Guds ord. Tenk hvor oppmerksomt hun har lyttet til Gud!

På en måte er det Marias intense lydhørhet som tillater Ordet å bli menneske i henne. 

Noe liknende kan skje med oss. Ordet kan bli født av oss også, men bare hvis vi elsker stillheten og lytter slik som Maria."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 380

torsdag, desember 20, 2018

Om å elske de man forkynner for

Dette sitatet fra D. Martyn Lloyd-Jones får markere at det i dag er 119 år siden den velkjente London-pastoren ble født.

Martyn Lloyd-Jones forlot en fremgangsrik karriere som lege og ble en verdenskjent pastor, forfatter og teolog, i det 20 århundre. Han var pastor for Westminister Chapel i London i årene 1939-1968. Martyn Lloyd-Jones var en bibelforkynner, og forkynte seg gjennom Bibelen, bok for bok, vers for vers. Mye av denne forkynnelsen finnes tilgjengelig også i dag, gjennom bøker og lydopptak og er en uvurderlig skattekiste, både for predikanter, og for vanlige bibellesere.

Selv om han kan karakteriseres som en typisk intelektuell, var han på ingen måte noen 'tørr predikant', men hadde med seg en Åndens salvelse som var merkbar.

Jeg har selv aldri hørt Martyn Lloyd-Jones i levende live, men for noen år siden besøkte jeg Westminster Chapel sammen med min sønn, og det var et forunderlig Gudsnærvær i den bygningen. Her har da også Guds ord lydt klart og rent.

Julesalme under åpen himmel

Det var riktig stemningsfullt rundt Kristi himmelfartskapellet når vi feiret vår gudstjeneste i går kveld. Nyfallen snø, stille, skumring og tente lys.

Etter gudstjenesten stilte vi oss rundt julekrybben som vi har stående utendørs, like ved kapellet, og sang en av de vakreste julesalmene jeg kjenner. Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom.

Det var sterkt å stå der ute under åpen himmel og synge om inkarnasjonens store under. Man følte seg hensatt til helt andre breddegrader, med et helt annerledes landskap, den første julenatt. Så priviligerte vi er som kan samles på denpåne måten, i et enkelt skogskapell eller utendørs, for å feire gudstjeneste og synge julens vakre salmer, uten å bli arrestert og fengslet. Hver gang vi kommer sammen ber vi for den lidende kirke, som vi føler oss ett med.

Vi er litt usikre på om det blir gudstjeneste onsdag, som er 2.juledag, så vi ber dere følge med her på bloggen. Den første gudstjenesten på nyåret onsdag 2. januar kl.18.00. Deretter blir det hver onsdag kl.18.00. Sjekk alltid bloggen på dager hvor det er meldt underkjølt regn og glatte veier. Da kan det hende gudstjenesten må avlyses.

Foto: May Sissel Hansen

100 kristne med muslimsk bakgrunn arrestert i Iran de to siste ukene

Det har tilsynelatennde vært stille en stund, men i følge Elam Ministries har 100 iranske kristne med muslimsk bakgrunn blitt arrestert i Iran de siste par ukene. Det er vanlig at det iranske myndigheter slår til mor kristne menigheter i ukene før jul, men det som er spesielt nå er at attestasjonene er mer omfattende og brutale.

Det vanlige er at de som blir arrestert, gjerne tilhører en av de mange husmenigehetene. De bringes inn til harde avhør, og løslates så med trusler om fengselsstraff om de fortsetter med å feire gudstjenester. En del av de blir arrestert blir sittende i fengsel helt til saken deres kommer opp for retten. Disse får som oftest harde og lange fengselsstraffer.

Iranske kristne ber nå om forbønn for fire iranske konvertitter som ble arrestert i Ahvaz 2. desember. Soldater fra Revolusjonsgarden raidet fire hjem tidlig om morgenen denne dagen og arresterte:


Shima Zanganeh (27 år)
Shokoofeh Zanganeh (30 år)
Farzad Behzadi (30 år)
Abdollah Yousefi (34 åår)

Shima og Shokoofeh er søstre. De ble ført til Amanayeh sikkerhetsfengsel i Ahvaz, og skal i følge kildene til Elam Ministries blitt fysisk mishandlet under avhørene. 12. desember ble de overrført til Sepidar fengselet i Ahvaz.

La oss huske disse spesielt i våre forbønner.

onsdag, desember 19, 2018

Forglemmegei

Bønneropet som finnes hos meg om dagen, er dette:

"Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike..." (Luk 23,42)

Det er kanskje den mest menneskelige bønnen man kan be. Den bærer i seg hele vår himmellengt, og rommer våre djupeste djup.

Av og til føler man seg veldig liten. Det gjør jeg om dagen. Så mange store tjenester der ute. Navngjetne apostler. Trossterke menn og kvinner, med høye bekjennelser. Som forteller meg at om jeg har tro nok, ville jeg ikke vært syk. Og om jeg ikke var syk, kunne jeg gjort så mye mer for Guds rike. Om meg selv vet jeg dette: Jeg er en stor synder. Jeg har en stor Frelser!

På slitsomme dager, når kreftene er små, ber jeg:

"Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike."

Til å hjelpe meg med å be den bønnen, synger jeg med Taize-kommuniteten:

https://www.youtube.com/watch?v=5g6Q-uSV714

Kappes om å hedre hverandre, del 18: Hilde Svela

Jeg har ikke møtt Hilde Svela (bildet). Likevel  er det få mennesker som har berørt meg som henne. Det er jeg veldig takknemlig for.

Det er gjennom sangene og melodiene at Hilde Svela har blitt meg til hjelp, trøst, oppmuntring. Hennes vare, varme stemme rører ved djupe strenger. Når dagene blir tunge og utfordrende setter jeg på en CD med Hilde Svela.

Og Hilde Svela har også gjennom sangen fornyet min interesse for våre keltiske røtter. De er jo våre norske kristenrøtter.

Nå er Hilde Svela ute med ny CD: 'Himmelstreif'. I noen uker nå har jeg spilt den, og blitt oppløftet. Hun bærer lyset med seg, himmellengselen, håpet. Her er tekster av Hans Olav Mørk, Sigurd Svela, Hilde Svela, Sven Aasmundtveit, Heidi Strand Harboe. Alt velklingende, ærlig.

I motsetning til andre jeg skriver om i denne serien, hvor hensikten er å fremsnakke, ære og hedre mennesker som har betydd og betyr noe for meg, så kjenner jeg lite til Hilde Svela. Likevel synes jeg at jeg kjenner henne. Gjennom hennes ærlige fremstilling av troen. Når man lytter til henne berøres man av den djupe lengselen etter Gud, som hun bærer på. Av mysteriet. Hun er også ærlig med tvilen. Her er ingen overåndelighet. Bare tekster som bærer over urolig hav.

'Skjønnheten skal frelse verden," sa Fjodor Dostojevskij. Hilde Svela er bærer av en indre skjønnhet. Du aner den bak ordene og de vakre melodiene, og hun gir deg del i den gjennom stemmen sin.

Om du mangler en julegave, foreslår jeg 'Himmelstreif'. Du eller den du gir den til vil ikke bli skuffet, men få, nettopp det, en himmel over sitt liv. For du kan gjerne gi den til deg selv. Det er lov det og - til jul.

tirsdag, desember 18, 2018

Forundring over profetier og formidling av ord

Dette er ikke ment som noen kritikk, men det er noe som forundrer meg, noe jeg ikke får helt til å stemme.                                                           

La meg først klargjøre en ting: jeg tror både på profetiske ord og det profetiske embetet i den nytestamentlige tidsalder. Jeg følger det apostoliske rådet, om å prøve alt, holde fast ved det gode, og ikke forakte profetiske ord. Det er det rådet apostelen Paulus gir til den kristne forsamlingen i Tessaloniki.


Det jeg derimot ikke forstår denne strømmen av profetiske ord, gjerne hver eneste dag, fra en og samme profetiske tjeneste. Taler virkelig Gud til sine tjenere profetene hver eneste dag med nye budskap?

Kan det rett og slett gå inflasjon i profetier?

Jeg har brukt mange år på å studere den profetiske tjenesten, både i Den gamle og Den nye pakt, og lest mange bøker som er relevant vedrørende tematikken, men jeg klarer ikke å finne gode eksempler på det jeg nå forundrer meg over. Profetene i Bibelen tilbrakte mye tid i stillhet og bønn, før de bar frem et budskap. I dag står den ene profeten etter den andre frem med et 'Så sier Herren'. Og noen profeter har et nytt ord hver eneste dag. Når får de tid til å være stille? Når får de tid til å be?

Men problemstillingen er også relevant til alle oss som forkynner Guds ord:

Når vi uke etter uke skal ha noe nytt å bringe fra talerstolen, når får vi da tid til å leve det budsskapet vi skal formidle til andre? Er det noe poeng å bare formidle ord?

Bederens grav var omgitt av et strålende lys i 45 dager

For våre venner i den maronittiske kirken i Libanon var det en helt spesiell dag i går. Da var det ganske nøyaktig 190 år siden en av deres mest markante skikkelser ble født, Charbel Makhlouf. Og i år, nærmere bestemt på julaften, er det 120 år siden han døde.

Apropos det jeg skrev i går om å sette spor etter seg, så satte virkelig Charbel Makhlouf djupe spor etter seg. Det fortelles at graven hans var omgitt av et stålende lys i 45 dager.

Charbel Makhluf er først og fremst kjent som beder. Han ble født 8.mai 1828 i en svært fattig kristen familie i landsbyen Bekaa Kafra, høyest beliggende i de libanesiske fjellene. Tidlig mistet han sin far og Yousef, som var hans opprinnelige navn, ble oppdratt sammen med sine fem søsken av moren. Fra barnsben av bar han på en djup lengsel etter å leve i bønn. Moren lærte ham fra første stund å be Fadervår. Moren giftet seg igjen, med en mann som senere ble landsbyens prest.

Som ung gutt leste han om tidligere tiders hellige menn og kvinner, og fikk gjeteransvaret for familiens gjeiteflokk. Han tok ofte flokken til en hule i fjellene, hvor han kunne tilbringe en hel dag i bønn.

Han var ikke mer enn 23 år da han gikk i kloster. I 1853 avla han sine klosterløfter og tok samtidig navnet Charbel, etter en kristen martyr fra det 2.århundre. Denne martyren døde i Antiokia. Som ung munk studerte han filosofi og teologi ved Hl.Cyprians og Justinias kloster i Batroun distriktet i Libanon.

Etter mange år med et sterkt kall til å leve som eremitt i bønn, fikk han endelig priorens tillatelse til å trekke seg tilbake til fjellene, noe som var uvanlig. De følgende 23 årene tilbrakte han i fullstendig ensomhet i en eremitasje i nærheten av Annaya.

Ved siden av tidebønnene hadde fader Charbel en helt spesiell kjærlighet til eukaristien, som han i løpet av sine 39 år som prest feiret hver eneste dag. Han tilbragte timer i forbedelse før liturgien og timer i takknemlighet etterpå.

Sist men ikke minst brukte Gud ham til å be for syke og mange ble helbredet.

Charbel Makhlouf har vært et forbilde og inspirasjon for meg i mange år.

mandag, desember 17, 2018

Kappes om å hedre hverandre, del 17: Hans Johan Sagrusten

Hans Johan Sagrusten (bildet) er noe så flott som 'bibelbrukskonsulent'! Smak på ordet. Det går vel nesten ikke an å bli noe finere enn det. Tenk å ha det som sin jobb å hjelpe mennesker til å bli glad i Bibelen og hjelpe andre til å bruke den!

Så gjør da også Sagrusten en svært god jobb. Han har nemlig klart å gjøre historien om hvordan vi fikk Bibelen så spennende og lett tilgjengelig for folk flest, gjennom boken: 'Det store puslespillet', med den megetsigende undertittelen: 'Jakten på de tidlige manuskriptene til Bibelen'. Den er til forveksling lik en god krim: utrolig spennende og velskrevet.


Men det var ikke denne boken som først gjorde meg oppmerksom på navnet Hans Johan Sagrusten. Det var hans vare, vakre gjendiktning av den walisiske poeten R.S Thomas i boken: Ein stad mellom tru og tvil, utgitt på Efrem forlag i 2013. Senere skulle jeg stifte bekjentskap med diktene til Sagrusten selv. Begges dikt har fått stor betydning i mitt eget liv, særlig når det byr på bratte bakker. Det er ikke lettvint teologi de presenterer, men troens mysterium og dyrkjøpte erfaringer. Sagrustens gjendiktninger av R.S Thomas er nok den boken jeg henter oftest frem når livet viser vrangsiden. Bedre ærlighetsteologi har jeg ikke funnet.

Tiden har ikke strukket til for å gi seg i kast med Hans Johan Sagrustens øvrige bøker. 'Det store puslespillet' har fått en oppfølger, så den og andre står på ønskelisten min.

Jeg takker Gud for at Det norske bibelselskap har ansatt en 'bibelbrukskonsulent' og ber om at han må bli en svært etterspurt mann på stevner, seminarer, møter og gudstjenester. Så gjør det ikke noe at han er poet i tillegg. Det er veldig berikende. Nå har jeg et stort håp, og det er at Hans Johan Sagrusten får inspirasjon til både å skrive dikt og hjelpe folk til å lese Bibelen. La oss omslutte ham i våre bønner.

Hellige Nikolai ortodokse kirke understilles patriark Irenej i Beograd

Utfordringene Hl.Nikolai ortodokse kirke har strevd med den siste tiden er løst. Menigheten er nå understilt patriarken Irenej i Beograd og biskop  Dositej i Stockholm.

Fader Johannes uttrykker stor glede over det lykkelige utfallet av en svært vanskelig sak.

I en melding på kirkens Facebook-side skriver fader Johannes: "Vi sender en takk til Gud for patriarken Bartolomeos' beslutning om å oppløse erkestifttet i Paris og avsette erkebiskop Jean. Vi takker også biskop Dositej som har tatt imot oss."

Beslutningen innebærer at hellige Nikolai menighet skal fortsette som en menighet av russisk opprinnelse og av russisk tradisjon..

Bildet av fader Serafim og fader Johannes har May Sissel tatt den siste dagen hellige Trifons kloster var å finne på Sivesindshøgda på Toten, før klosteret ble flyttet til Hurdal. Jeg fikk da det store privilegiet å tale på den siste gudstjenesten på Toten.

Vennskapet med fader Serafim og fader Johannes har vart siden jeg traff dem første gang i september 1988. Et vennskap jeg har satt stor pris på.

Setter du spor etter deg?

Influenser, er for meg et nymotens ord. Det er mulig jeg har fulgt dårlig med i timen, men jeg kan ikke huske å ha hørt det før i de aller siste årene. Jeg forstår at noen til og med har det som et yrke.

Det er sikkert et fint yrke, men hvordan påvirker vi annet enn med eget levd liv?

Såvisst påvirker vi med ordene våre. Men hvis livene våre, måten vi opptrer på, slår i hjel de vakre formuleringene og det suggesive språket?

Kristen tro handler om etterfølgelse. Av Jesus. Det setter spor, i ånd, sjel og kropp.

Kristne som i vandringen med Kristus er blitt Kristus-like kan vi ha som forbilder.

"Bli mine etterfølgere," skriver apostelen Paulus, og så skynder han seg med å legge til: "likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1) Bare i den grad et menneske følger Kristus, kan vi ha dem som forbilder.

Hvordan setter vi så spor etter oss?

Jeg tror det bare finnes to måter, og de hører sammen:

Å være sammen med Jesus.
Leve med i en daglig bønnerytme.

La oss ta det første punktet først. I Apg 4,13 leser vi: "Men da de så Peters og Johannes' frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekfolk, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus."

Og i 2.Kor 3,14 står det skrevet: "Og vi, som  uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

Jeg tror også at de som lever med i en daglig bønnerytme, i tidebønnens  rytme, blir så preget av den at de umerkelig for dem selv, helliges.

Hva er du kjent som?
Som en som bærer Kristus med deg?

Sørstatsbaptistene beklager sin slave-fortid - men burde gått lenger

Sørstatsbaptistene offentliggjorde nylig en rapport hvor de innrømmer sin fortid med støtte til slavehold, og hvor de beklager den. Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), en av de mest markante lederne innen den nymonastiske bevegelsen, er født og oppvokst blant sørstatsbaptister. Han er glad for beklagelsen, men synes ikke rapporten går langt nok i å berøre og avdekke teologien bak forsvaret for slavehold.

I en større artikkel i The Washington Post 13. desember, utfordrer han Sørstatsbaptistene, som er det største protestantiske kirkesamfunnet i USA, til å stille spørsmålstegn ved den rollen arven med slavehold og rasisme spiller hos Sørstatsbaptistenes altoverveiennde støtte til dagens 'hvite overlegenhet' i det amerikanske samfunnet.

Jonathan Wilson-Hartgrove utfordrer dagens Sørstatsbaptister til å engasjere seg i spørsmål som handler om migrantene fra Sør-Amerika. Ikke bare gi dem Bibler, men også hjelpe dem praktisk. Han stiller også spørsmålstegn ved de hvites overlegenhet i forhold til marginaliserte grupper, når den førstnevnte gruppen understreker sitt kall 'om å ta Amerika tilbake.' Hvem hadde det først? Han problematiserer også de som setter skille mellom religiøs frihet og evig sikkerhet, fra behovene for sosial rettferdighet.

Dessverre er artikkelen for lang til at den kan oversettes for denne bloggen. Dessverre ligger den bak en betalingsmur. Jeg har lest den.