En slitsom dag

Dette har vært en tung dag. På formiddagen tok jeg farvel med den god venn. Det ble en verdig begravelse. Men så altfor tidlig. Han ble bare 64. Når jeg kom hjem satte jeg meg med skrivearbeid, men hver gang jeg prøver får jeg ikke fingrene på høyrehånda med meg. Et par stive fingre kommer borti en tast som sletter alt jeg har skrevet. Det er så ergelig, slitsomt og fortvilet. Jeg trøster meg med at det skyldes dagsformen, for det å skrive er en så viktig del av meg. Og det er så mye jeg skulle få skrevet ned. Ikke minst er det planleggingen av undervisningen og forkynnelsen til kommende møter, blant annet bønneuka i Askim.

I dag har det rent mye tårer i fortvilelse.

Det er søkt om TUVA, et talegjenkjenningsprogram. Jeg ber inderlig om at NAV kan bevilge dette, ellers vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har valgt å være åpen med min sykdom. Også med de dagene som ikke er gode. Alt er ikke 'bare herlighet' eller 'seier'.

Noen dager har nok med sin egen plage, sa Jesus.

På slike dager er det godt å ha Poirot. Han fortstår det meste.

Jøder vender tilbake til Jerusalem og får tilbake tilbake eiendom stjålet av arabere

At jøder vender tilbake til Israel og i dette tilfelle Jerusalem er ikke oppsiktsvekkende. Det er i henhold til Bibelens profetier. Den historien jeg er i ferd med å fortelle deg er spesiell. Den handler om en jødisk familie som nettopp har vendt tilbake til en eiendom i Saraya Street, en eiendom som har vært okkupert av arabere i Gamlebyen i Jerusalem.

Saaya Street var tidligere et blomstrende jødisk nabolag i Gamlebyen i Jerusalem. Men utallige arabiske pogromer rettet mot den jødiske befolkningen i Jerusalem i årene mellom 1920 og 1940-tallet kulminerte i at jødene ble fordrevet fra Gamlebyen i 1948.

Til tross for dette har jødene stadig vendt tilbake til det jødiske kvartalet i Gamlebyen. Huset som denne jødiske familien nå vender tilbake til har en litt spesiell betydning på grunn av lokaliseringen. Huset som er en massiv gammel eiendom huset i sin tid en rekke jødiske familier. I dag, etter måneder med renovasjon, har en stor jødisk familie flyttet inn i husets andre etasje. En familie på ni og et ungt ektepar vil følge etter i løpet av et par ukers tid.

"For syv måneder siden, fikk jeg den store velsignelsen av å være den første til å tre inn i dette jødiskeide huset i Gamlebyen i Jerusalem for første gang siden slutten av 1930-tallet," sier rabbineren Ben Packer som tilhører The Jerusalem Heritage House. Denne organisasjonen har stått for selve renoveringen av det gamle huset.

Billedtekst: En Mezuza, er en liten sylindrisk beholder som i jødiske hjem og offentlige bygninger festes til dørkarmer i oppholdsrom. Sylinderen inneholder en pergamentrull med to hebraiske skriftsteder: 5.Mos.6,4-9 som er hentet fra den jødiske Shema-bønnen og 5.Mos.11,13-21.

Hva velsignelse er

"En ting er sikkert, at det ene grunnleggende behov i våre liv og tjeneste for Gud, det er at Guds velsignelse hviler over det. Noe annet trenger vi ikke. Hva mener vi med velsignelse? Det er Guds verk som skjer der det ikke finnes noen forutsetning for hans verk. 

For eksempel regner du med at for en krone skal du få tilbake noe som er verd en krone. Men hvis du ikke har betalt ditt kronestykke, og Gud har gitt deg verdier for titusener av kroner, da forsvinner hele grunnlaget for dine beregninger.

Når fem brød blir til nok mat for 5000 og enda gir tolv kurver med stykker til overs - når, for å si det slik, vårt arbeid bærer frukt som langt rikere enn hva våre gaver og vårt anlegg skulle betinge, da er det velsignelse.

Eller, for å gå til en annen ytterlighet, når det ikke skulle finnes frukt i det hele tatt, fordi vi er svake og mislykkede, og det allikevel finnes frukt - da skyldes det velsignelsen.

Velsignelse er frukt som ikke har noen sammenheng med hva vi er, resultater som ikke skyldes årsak og virkning. 

Velsignelse kommer når Gud virker helt og holdent på siden av våre beregninger, for å herliggjøre sitt eget navn."

- Watchman Nee i Brød fra ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 7.

Gudstjeneste søndag

Førstkommende søndag, den 13.januar kl.11.00 taler jeg i Pinsekirken Kolbotn (bildet). Det gleder jeg meg veldig til. Om du er i nærheten hadde det vært koselig å få hilse på deg.

Hvor er de blitt av?

Det er så stille. Uhyggelig stille. I fjor hadde vi besøk av så mye småfugl: Kjøttmeiser, dompapper, og alle de andre, kjente og kjære. I vinter har det vært helt taust. Ikke en fugl.

Fuglebrettet har i flere uker nå lokket med solsikkefrø log meiseboller. Til ingen nytte. Fuglene er og blir borte. Kun et par kråker og fire skjærer holder til i nabolaget.

Jeg savner de små vennene mine, og ber om at de må dukke opp igjen.

Hva vi kan lære av Maria

"Kanskje er det her (ved korset), på det laveste punktet i all menneskelig erfaring, at Maria blir et ikon, et bilde på kirken: Hun som tar imot Ordet i kroppen, gir det skikkelse og gir det videre til verden. Hun som nekter å la verken ytre eller indre kaos drive henne bort fra tilliten til Gud.

Hun som lærer oss hva etterfølgelse er: å aldri si nei til Jesus. Hun som viser at man ikke kan berge sitt hjerte midt i kaos ved å stenge det, men bare ved å bevare det åpent, koste hva det koste vil."

Magnus Malm i boken 'Kjennetegn'. Luther forlag 2013, side 22.

'Presten fra Baghdad' Andrew White til bønnekonferansen på Grimerud

Presten fra Baghdad, Andrew White, blir en av hovedtalerne på 'Sammen for Hans ansikt', den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, 28.2 til 3.3. 2019.

Andrew White, er en uredd Herrens tjener. Han er anglikansk  prest, som etter at han fikk MS, dro til Irak på Herrens kall, og ble prest for St. George Cathedral i Baghdad. Midt i krigens redsler ikke han se hvordan Herren grep inn. Etter at det ble for farlig å oppholde seg i Baghdad, arbeider han nå i Jordan. Han kjenner forholdene den lidende kirke lever under på kroppen. I sin tjeneste ser han lidelse og død, men også Herrens undergjerninger.

Andrew White er en etterspurt taler i alle kirkesamfunn, og ble nylig intervjuet på et av de store nasjonale TV-selskapene i Storbritannia. Han har skrevet en rekke bestselgere.

Selv om han i dag sitter i rullestol, på grunn av MS, forkynner han frimodig Guds ord, ber for syke og løfter frem den lidende kirke. Han reiser faktisk rundt med Bibelen til Smith Wigglesworth, den verdenskjenre britiske helbredelsesevangelisten. Hvordan akkurat White kan eie den, vil han helt sikkert fortelle om!

"Jeg gleder meg veldig til å møte Andrew White og høre hva han har å si profetisk inn i vår situasjon i Norge akkurat nå," sier Bjørn Olav Hansen, som tok initiativet til å få ham til Norge. Dette er første gang Andrew White er i Norge. Det kommer garantert ikke til å bli siste gang.

Årets talere til dagsretreaten Kristi himmelfartsdag klar

Da har vi den store gleden av å offentliggjøre årets talere til dagsretreaten Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet 2019:

Ragnghild Helena Aadland Høen (bildet), en kjent og kjær stemme for mange gjennom sine kronikker, som fast spaltist i Vårt Land, andaktsholder i NRK, som blogger. Ragnhild Helena tilhører Den romersk-katolske kirke, og har et spesielt hjerte for at den hellige øya Selja, gjenreises som et bønnens alter for Norge.

Vi er så heldige at Anne Kristin- og Sven Aasmundtveit blir med også i år. Det vet vi mange setter pris på. De er kjent for sin gode formidlingsevne gjennom fortellinger fra Bibelen, salmer, dikt, sang, ikoner og forkynnelse. Ekteparet tilhører Den evangelisk-lutherske frikirke.

Forstander for Kristi himmelfartskapellet, Bjørn Olav Hansen, er liturg i forbindelse med nattverdgudstjenesten, som avslutter retreatdagen. Hansen er pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Kristi himmelfartsdag er i år torsdag 30.mai. Vi begynner dagen kl.12.45

Det gjelder å melde seg tidlig, da det er begrensede sitteplasser. I fjor var det besøksrekord, og i år vurderer vi å leie en forsamlingssal innendørs.

Du melder deg på ved å sende en sms til: 90525875 eller 99621281

Ingen påmeldingsavgift, men det gis anledning til å gi en gave for å dekke utgiftene.

Årets tema er:

Hellige hus - hellige steder.

Du er ønsket velkommen!

"Det å ikke skulle bli ønsket velkommen er vår største frykt. Det er en en frykt som har sammenheng med en frykt vi har hatt siden vi ble født; om ikke å være ønsket, og frykten for å dø, om ikke å bli ønsket velkommen i livet etter dette. Det er en frykt som har djupe røtter i følelsen av at det var bedre om du ikke var blitt født.

Her rører du ved selve kjernen i den åndelige kampen. Må du gi etter for mørkets krefter som sier at du ikke er velkommen i dette livet, eller kan du ha tillit til stemmen til Den Ene som ikke kom for å fordømme deg, men sette deg fri fra frykt? Du må velge livet. Hvert eneste øyeblikk må du må bestemme deg for å lytte til den stemmen som sier:

'Jeg elsker deg. Jeg har vevd deg i mors liv.' (Salme 139,13)

Alt det Jesus sier til deg kan oppsummeres i disse ordene: 'Vit at du er velkommen!' Jesus tilbyr deg hans eget intime liv med Far."

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vår egen vei og kall

De siste årene har gjort at jeg har fått mer og mer respekt for den enkeltes vei og kall. Jeg har også erfart at det er mange distraksjoner og fristelser. Til å gå en annen vei, til å bli fanget av alt det som er så interessant annet steds.

Jeg har tenkt på noen merkelige ord i Åpenbaringsboken i det siste:

"Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får den." (Åp 2,17)

I tilknytning til disse ordene har jeg tenkt: Gud har kalt noen tilside, enten for kortere eller lengere perioder, kanskje for hele livet. Når vi tilbringer tid alene med Gud, særlig over tid, betyr ikke posisjoner noe. Da betyr navnet ditt eller ditt gode rykte ikke noe. Fordi du tilbringer så mye tid alene med Gud, vil Gud en dag gi deg et nytt navn.

Foreldrene dine hadde kanskje en mening med å gi deg det navnet du har, eller ikke. Gud har en djupere mening med det navnet du kommer til å få. Det navnet får du på grunn av det arbeidet han gjør i deg underveis. Men det forutsetter at du fortsetter i det kall og på den veien du har begynt på. Underveis kommer du garantert til å møte mennesker som vil forsøke å få deg engasjert i både det ene og det andre. Det kan være gode ting, men det er ikke ditt kall eller din vei, men en annens. Gi ikke etter for den fristelsen!

Apostelen Peter skriver:

"Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet 1,10-11)

Alle predikanters mareritt

I natt hadde jeg alle predikanrers store mareritt. Vanligvis drømmer jeg bare deler av denne drømmen,  men i natt fikk jeg den lengste versjonen:

Jeg var invitert til å tale på et stort sommerstevne. Mye folk, og mange av mine pastor- og forkynnerkollegaer tilstede. Masse program. Koret som synger bruker lang tid. Det er mye som skal sies. Tiden går, det er varmt og klamt i salen, som delvis er innendørs og delvis er utendørs.

Så slipper du endelig til. Forventningene er store, ikke minst de du har selv. I det du skal begynne oppdager du at du har glemt manus, og har med deg feil Bibel - den uten noen understrekninger, slik at du ikke har noe åå forholde deg til.

Du tenker at du i hvert fall har noen gode illustrasjoner, men husker plutselig ingen av dem.

Du tenker at du likevel får begynne et sted. Da skjer det! Mikrofonen i mikrofonstativen faller sakte ned. Febrilsk prøver du å feste den igjen, bare for å se den skli sakte ned igjen- og igjen.

Da den endelig er på plass, skjer det plutselig: Et kraftig regn- og tordenvær, som du ikke har sett komme, braker løs og de , som har vært utendørs strømmer inn i salen - pratende. Da de har roet seg, går strømmen. Ettter at høytalerne har skurret en del, og du er midt inne i en tankerekke, går det opp for deg at du slett ikke husker noen av de illustrasjonene eller noen av de gode poengene dine.

Da er det at du legger merke til at mannen som sitter på første benk, og som har dubbet av en rekke ganger, helt åpenlyst snorker. Det durer veldig.

Endelig klarer du å ro det hele i land.

Du føler deg elendig og skamfull, og lurer på hva de kollegaer vil si. Kanskje: 'Han var ikke rare predikanten, han der.'

Da er det at mannen på første benk kommer frem, han som sov, og med et varmt smil om munnen sier: 'Det var en vidunderlig god preken du holdt. Jeg ble så velsignet!'

Nå lurer jeg på om jeg skal slutte å preke.

En bønnegeneral hjemme hos Herren

I de tidlige morgentimene, tirsdag 18. desember i fjor, ble Richard A. Maton (1932-2018), forfremmet til herligheten. Han var en av de få øyenvitnene til den sterke forbønnstjenesten til  Rees Howells og hans sønn, Samuel. Prokla Media ga ut boken om Rees Howells: 'Bønnekjempen som preget Europa' i 2018, skrevet av Norman Grubb. Nå håper jeg det jeg kaller hele Norges bønneforlag, kan utgi de to biografiene om Rees Howells sønn, Samuel:

'Samuel - Son and Successor of Rees Howells', og 'Samuel Rees. A life of Intercession',  begge skrevet av Richard A. Maton.

Hvilken gave disse tre bøkene er til alle som ber og som er interessert i forbønnens tjeneste. Her avdekkes 'hemmelighetene', til å leve i Guds nærvær og få bønnesvar.

Richard Maton arbeidet under Samuel Rees i 47 år! Han ble en kristen mens han hørte Dr.Martyn Lloyd-Jones forkynne Guds ord. Han fikk et kall til å arbeide ved Bible College of Wales, som Rees Howells grunnla, etter at han hadde hørt Leonard Ravenhill forkynne på denne bibelskolen. Her på bibelskolen har han arbeidet som lærer, dekanus, bobestyrer, og rektor.

Onsdag denne uken ble det holdt en minnehøytidelighet på Derwen Fawr i Swansea.

Vi trenger virkelig å lære av disse bønne-generalene. De modellerte et bønnens liv - ikke for å vise seg fram - men både i deres lønnkamre og på de mange bønnesamlingene på bibelskolen - ba de! Ikke så mye for å snakke om bønn, men be! Utfordringene ved mange bønnemøter er at det snakkes mye om betydningen av å be, og så blir det liten tid til faktisk å be.

Richard Maton inspirerte de som møtte ham, vil å be. Han var sulten på bønn og bar med seg en bønnens atmosfære.

Ny studie viser at 1/4 av jødene som ble drept under Holocaust ble drept i løpet av 100 dager

En helt ny israelsk studie som ble offentliggjort i nettavisen The Times of Israel torsdag kveld, viser at minst en fjerdedel av jødene som ble myrdet i Holocaust ble tatt av dage i løpet av 100 dager i 1942. Det gjør denne perioden til den perioden som topper drapsstatistikken i det 20.århundre.

Det er professor Lewi Stone ved universitetet i Tel Aviv som har analysert data fra togtrafikken som nå konkluderer med at 1,5 millioner jøder ble drept iløpet av tre måneder.

Billedtekst: Deportasjonen av polske jøder.

Kristi storhet - vår ydmykhet

Jeg har brukt litt av dagen til å lytte til en preken av Marc Dupont, en anerkjent profetisk røst, kjent fra en rekke besøk i Norge. Han mener kristne må gjenoppdage Johannes Åpenbaring. Ikke så mye på grunn av eskatologien, som det å få del i hjertet til Johannes -  seeren, profeten, apostelen, som fikk et så radikalt møte med Jesus. Det møtet forandret alt.

Jesus, seierherren, kongenes konge, Han som triumferer. Herrenes Herre. Det er dette Åpenbaringsboken handler om!

Rett før jeg satte meg ned for å lytte til Dupont, hadde jeg hørt på Francis Chan, som snakket om det viktigste behovet vi har når vi skal be.

Chan svarer: YDMYKHET.

Vi må huske at når vi ber trer vi fram for Guds trone. Bevisstheten om det burde gjøre noe med oss. Det er som om vi tror vi gjør Gud en tjeneste når vi trer frem for Gud. Men det gjør vi jo ikke.

Både Dupont og Chan samstemmer når det gjelder dette: vi trenger større Gudsfrykt, større ærefrykt for den tre ganger hellige Gud.

Over en lengre tid har jeg hatt min oppmerksomhet rundt dette, da jeg har kjent at dette er noe Gud taler om inn i vår tid. Derfor var det bekreftende å lytte til disse to

Mitt ytterste for hans høyeste

'Og jeg har det håp og den forventning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam, men at Kristi storhet, nå som alltid før, skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø.' Fil 1,20

"Mitt ytterste for hans høyeste. Det håp og den fortrøstning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam. Vi vil alle bli meget til skamme hvis vi ikke gir etter for Jesus på det punkt hvor han har bedt oss å gi etter for ham. Paulus sier: Jeg har tatt den beslutning å være mitt ytterste for hans høyeste. Å komme dit er et spørsmål om vilje, ikke om fornuft eller vurdering, det gjelder en absolutt og ugjenkallelig overgivelse der vi står. Det er en overdreven hensynsfullhet mot oss selv som avholder oss fra en slik  avgjørelse, selv om vi innbiller oss at det er andre mennesker vi tar hensyn til. Når vi tar hensyn til hva det vil koste andre hvis vi adlyder Jesu kall, sier vi til Gud at han ikke vet hva vår lydighet vil føre til. Hold deg til saken; han vet det. Lukk alle andre hensyn ute og hold deg for Guds ansikt med dette ene formål: Mitt ytterste for hans høyeste. Jeg har bestemt meg for å være absolutt og helt for ham og for ham alene.

Min fryktløshet for hans hellighet. 'Enten det blir ved liv eller død' (v.20). 

Paulus er bestemt på at ingenting skal skremme ham fra å gjøre nøyaktig hva Gud vil. Guds bud må føre til en krise i våre liv, fordi vi ikke gir akt, når han behandler oss lempelig. Han bringer oss til det sted hvor han ber oss å være vårt ytterste for ham, og vi begynner å diskutere. Så fører han oss ved sitt forsyn til en krise hvor vi må ta en  avgjørelse, for eller mot, og der møter vi 'det store veiskille.'

Hvis krisen er kommet til deg i en hvilken som helst sak, må du overgi din vlje til ham, absolutt og ugjenkallelig."

- Oswald Chambers i 'Alt for Ham'. Ansgar forlag 1988, side 9. Norsk oversettelse av 'My utmost for his highest'.

Kappes om å hedre hverandre, del 20: Tove og Jan Honningdal

En sjelden raushet, gode omfavnelser, smittende latter, hjertelig tilstedeværelse, blandet med en ydmykhet og djup varhet for Den Hellige Ånd - det er hva jeg forbinder med Jan Honningdal. Ja, og så sangene da. De bærer preg av levd liv, ikke teorier, av djupkjøpte erfaringer med Gud. En som er der for sine venner.

Sangene er blitt en del av oss. Jeg nynner på dem, synger dem, og tar dem i bruk når jeg skal være alene med Gud, og tilbe Ham.

Et annet ord som preger Jan Honningdal, er trofasthet. Jeg kjenner ham best som en av de som har ledet lovsangen på de årlige nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Aldri vanskelig å spørre. Jan er på en måte fast inventar. Det er tydelig at han trives i bønnens- og tilbedelsens atmosfære. Men vi tar ham ikke som noe selvsagt. Det er dyrebart å ha Jan med oss. For han hører fra Gud, og han trer gjerne tilbake. Bøyer seg i tilbedelse. Ligger gjerne langflat for Guds ansikt.

Slikt gjør inntrykk.

Han modellerer hva en sann tilbeder er. En som tilber i Ånd og sannhet.

Men ingen Jan uten Tove!

De to hører sammen. Som ektepar, som salmister. Så har de da også gått noen motbakker, etter at Tove ble alvorlig syk, og senere helbredet. De vet noe om hvor dyrebare dagene og øyeblikkene er, og har tatt vare på dem. Den tøffe tiden lærte dem å kjenne Gud på en måte som har satt djupe spor hos dem begge. Som de som er så heldige å møte dem merker.

Begge har en lidenskap etter å se at Herren bygger sitt hus, ikke i form av en bygning, men som levende steiner, et hellig presteskap, som tilber Herren i hellig prydelse.

La oss løfte disse to frem for Herrens trone. De er viktige for Herren, og er viktige for oss her i Norge, og ut over landets grenser. La oss be om at Gud beskyttter dem og bevarer dem ydmyke for Herrens ansikt.

Guds trofasthet

"Hvis du stoler på dine egne følelser om ting i stedet for å sette din lit til den trofasthet, den kjærlighet, som finnes hos Gud, så vil du mest sannsynlig ha en forferdelig, grusom, ingen god, men veldig dårlig dag.

Våre følelser er veldig flyktige og forgjengelige, er de ikke? Vi kan ikke stole på dem i fem minutter en gang.

Men det å sette sin lit til Guds kjærlighet, trofasthet og nåde er alltid trygt."

- Elisabeth Elliot (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

"Herre, du er min Gud, jeg lovsynger deg og priser ditt navn. Du har gjort under slik du planla i gammel tid, i troskap og trofasthet." (Jes 25,1)

Åpne døra så Kristus kan tre inn

Denne bønnen er ment å brukes som den første 'dørstokk' bønnen. "I Skottland og den nordlige delen av England ble det nye året gitt stor betydning: folk gikk fra hus til hus og ønsket hverandre et godt nytt år," forteller Andy Raine, en av stifterne og lederne av Northumbria Community.

Man feiret det gode nyttårsønsket med mat og drikke, og det ble ofte sett på som viktig hvem det var som var den første til å tre over dørstokken og 'brakte med seg' det nye året. Dette skulle skje med det samme det var blitt midnatt.

Denne sangen - sunget eller fremsagt - spør Kristus selv om å komme og være den første gjesten i det nye året. Døren ble åpnet for å ønske Ham velkommen og man ba om Hans velsignelse, enten Han kom i stillhet eller sammen med andre gjester.

"Denne dagen er en ny dag
som aldri har vært før.
Dette året er et nytt år,
en åpen dør.
Åpne døra
tre inn, Herre Kristus -
vi har glede av ditt komme.
Du har gitt oss liv;
vi ønsker ditt komme velkommen!

Jeg vender meg mot deg,
og løfter mitt blikk.
Velsign mitt ansikt, Herre;
velsign mine øyne.
Må alt mine øyne ser,
være velsignet og klart,
må mine naboer, mine kjære
bli velsignet i ditt åsyn.

Du har gitt oss liv
og vi ønsker ditt komme velkommen.
Bli hos oss, Herre,
det gleder oss, det gleder oss.
Dette er et nytt år,
den åpen dør.
Bli hos oss, Herre,
det gleder oss, det gleder oss.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Teologen er beder

Der er merkelig hvordan tiden endrer seg. På 300-tallet ville en teolog som ikke hadde levd i ørkenen, i et kloster eller i en eneboerhytte bli sett på som en raritet. Du la merke til at jeg skrev 'ikke', gjorde du ikke? I dag vil det motsatte bli sett på som en raritet. På 300-tallet var ikke teologi forbundet med akademia, men med bønn! Hvordan er det i dag? Definisjonen på en teolog, og det var en definisjon som sto seg i 1000 år, var denne: "Den som ber i ånd og sannhet er en teolog, og teolog er den som ber i ånd og sannhet." I 'Norsk etymologisk ordbok' fra 2013 knyttes teologi til 'vitenskapen om læren og opprinnelsen til en religion'. (Norsk etymologisk ordbok. Kagge forlag, side 920)

Men opprinnelig, i begynnelsen, var det ikke slik. Studier og forelesninger var ikke nok for å kjenne Gud. Man måtte gjøre seg erfaringer med Gud gjennom bønnen.

Det er mange gode grunner til å minne om dette ved det nye årets begynnelse, som innledes med minnedagen for en av de tre såkalte 'kappadokierne'. Den fremste av de tre var Basileios av Cæsarea (ca 330-379).

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet. 
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.

Den gamle mannen ved Sion-fjellet

Hør! Kirkeklokkene kimer over Sionsberget. Det gryr av dag! En sødme fyller min sjel. Lik røkelse stiger mine bønner opp for deg. 

En gammel mann drikker vann
fra en cisterne.
Vannet perler i skjegget.
Han tørker seg med håndbaken.

Han mumler noen ord,
som knapt kan høres.
Men lytter du, hører du:

'Den som setter sin lit til Herren,
er som Sion-fjellet;
det skal aldri rokkes,
men stå til evig tid.'

Han setter seg tungt.
Krokete fingre 
holder rundt en
grein av Oljetreet.

Han myser mot den stigende solen.

Med ett, lyder et bukkehorn.
Den gamle mannen retter seg opp.
Hans forløsning stunder til.
Han er mett av dage.

Men hans dag er ikke nå.
Han venter, som gamle Simeon.
Som holdt Frelseren i sine armer
og sa: Nå lar du din tjener
fare herfra i fred.
For mine øyne har sett din frelse.

Som i Eden
kommer Herren vandrende,
når dagen er blitt sval.

Slik var dagen
for den gamle mannen
ved Sion-fjellet
mens kirkeklokkene kimet.

Gjøvik,  1.januar 2019
Bjørn Olav Hansen (C)