Profetiske ord for årene 2022-2025

Dette profetiske ordet som min gode venn Rodney W. Burton fra Belfast har fått, sanksjonerer veldig med mitt eget hjerte, så mye at jeg måtte oversette det til norsk. Alle profetiske ord skal selvsagt prøves, og jeg vil derfor oppmuntre mine bedende venner om å ta med dere disse ordene når dere søker Herrrens ansikt i bønn i tiden fremover, Selv har jeg stadig fått ordene om å 'være våkne' og 'beredt' for det som ligger foran oss, og ennatt gikk det en alarm i rommet hvor jeg sov og jeg våknet med ordene: 'Vær på vakt!' Her er de profetiske ordene fra Rodney, som forøvrig har deltatt på flere av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud:

"Våknet opp og følte at 2022 til 2025 vil være fantastiske år for de som virkelig søker og lytter til Herren. Samtidig føler jeg at det er behov for å "lagre" snart, lagre hva? Det er derfor vi trenger å søke og lytte slik at vi vet hva vi skal gjøre.

2022 blir et 'djupt' år med tilbedelse med renhet som mitt mål.

2023 til 24 vil være to års forsyning for å lagre det som trengs.

2025 bygge et alter for Herren. Sion.

Da jeg så tilbake på tidsskriftet mitt i 2017, skrev jeg:

2017 til 2020 forberede seg på 3 år for 2020, noe vil skje i 2020. Du vil bli velsignet i april 2020. Herren vil ta det som er vanskelig og gjøre det enkelt for deg og din familie. Du trenger ikke å skyve dører, de vil åpne for deg.

Se til 2022 etter at den tredje bølgen kommer.

(Jeg skrev "3. bølge" uten å vite om covid og dens bølger). Alt dette skjedde! 

La oss gå lenger tilbake til 1997, Herren lot en mann legge et skriftsted i min hånd "5,Mos 20:1-20." Det står "en offiser/prest vil komme ut før deg og fortelle deg at du skal i krig, i dag går du i krig." (engelsk oversettelse)

I 2002 befant jeg meg i Kuwait ved Irak-grensen på et sted som heter "camp nowhere". Avskåret fra Internett og kommunikasjon slik at ingen visste hvor vi var. En offiser kommer gående og stiller sef opp på et podium og roper ut !!! 5,Mos 20:20; "en offiser/prest vil komme ut før deg og fortelle at du skal i krig, i dag, denne dagen, går du i krig " - så ropte han" hvem vil gå?" Vårt svar" send meg "som var min enhets motto. Alt dette skjedde!

Det er godt å lytte til Herrens stemme fordi vi ikke vet hva som er rundt hjørnet. Det kan være krig eller hungersnød som vi trenger å være klar for. Jeg er takknemlig for at han forberedte meg på forhånd. "

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 2

Mot slutten av det 5.århundre, når en ung italiensk middelklassegutt, ved navn Benedikt forlater hjemmet sitt i Nursia for å gå på skole i Roma, var det storslåtte romerske imperiet i fullstendig oppløsning. Kirken opplevde en tid av frafall og forfall. På alle måter var dette en overgangstid. Mmed andre ord: en tid ikke ulik vår egen. Alle visste at en ny tid var i emning, men ingen var sikker på hva de hadde i vente. Heller ikke ulikt verden post-covid. 

I klarsynets øyeblikk så Benedikt at undervisningssystemet som var blitt designet for å forberede ham for den verden sonm nå var passe bare kunne føre ham på et sidespor. Selv om det kunne lære ham om de tingene som hadde fungert i tiden som var gått, hadde ikke systemet de ressursene som trengtes for å kunne bevege ham og hans samtid fremover. En annerledes skole var nødvendig. Benedikt hadde en fornemmelse av at ørkenens fedre og mødre hadde skapt dette nye systemet og forberedt det for en tid som nå brøt frem. Han fant en hule, bygget seg en bønnehytte, og slik fremsto det akademi, det universitet som skulle forme den nye tid i Europa.

Alle som studerer ørken-tradisjonen lærer det de første utøverne praktiserte: en autentisk søken etter Gud leder til et liv i fellesskap med andre mennesker. Det særegne samfunnet som vokste frem trengte en struktur. Derfor ble en regel til.                                                                                                            

En 'livsregel' er et forsøk på å sette på papiret det en liten gruppe mennesker er blitt enige om er veien for dem for å leve nært Gud og hverandre. Når Benedikt underordnet seg visdommen til ørkenens skol, ble deres regler hans tekstbok.

Så hendte det at når andre kom for å spørre Benedikt til råds - og når mennesker til slutt kalte ham til å lede deres kommunitet - så brakte han med seg både den kunnskapen som bare kan erverves gjennom å praktisere den og den kollektive visdommen som er ervervet fra dem som har gått foran oss. 

Vi vet med sikkerhet at det siste inkluderte Johannes Cassianus 'Institues and Conferences', Basilios av Cæsarea's regel, et doment som ble kalt 'Mesterens regel' og flere andre, når tiden kom for at Benedikt skrev sin egen regel. For Benedikt startet ikke fra scratch. Han redigerte og omskrev regler som andre hadde skrevet, modifiserte dem slik at de kunne leves ut i hverdagene; ja, slk at de kunne læres utenat, gjøre dem til tekstbøker for en ny slags skole. 'Denne måten å lære på,' sa Benedikt, ville være 'en skole for Herrens tjeneste.'

Benedikt kunne selvsagt ikke forstå eller forutse hvilken enorm betydning hans regel ville få for etterslektene, for Europa. 1500 år senere kan vi se tilbake og se at dette uttrykket for ørkenens vistdom, ble helt avgjørende for den vestlige monastisismen. Den har gitt veiledning til et utall klosterfellesskap og små kommuniteter, og vært en vugge for demokratiet, et trengssenter for utdannelse og bevarelse av eldgamle dokumenter. Disse klosterfellesskapene og kommunitetene ble bokstavelig læringssentre for en ny verden i emning.

Kan Benedikts regel få en fornyet aktualitet for post-covid samfunnet?

fortsettes

"Boikott Israel"

Ganske så forutsigbart: Den eneste internasjonale parolen i det digitale 1.mai toget var "Boikott Israel - ingen kontrakter til CAF i Norge". Ikke et ord om situasjonen til uigurene i Kina, ikke et ord om den spente situasjonen mellom Russland og Ukraina, eller den forferdelige situasjonen i Myanmar med drap av sivile, ingenting om fengslingen av journalister og politikere i Hvite-Russland, ingenting om krigshandlingene i Jemen.

Ikke et ord om rakettene som sendes fra Gazastripen mot den traumatiserte sivilbefolkningen i Israel.

Men altså: Boikott Israel. 

Ganske avslørende. 

1.mai: Hvitveis på fars grav

13.desember i år er det 50 år siden far døde. Jeg savner den gode faren min fremdeles. Denne første maidagen dro min sønn og jeg til fars grav for å sette de første hvitveisene på graven hans, fordi 1.mai var hans dag fremfor noen. Viktigere enn fødselsdagen hans, viktigere enn 17.mai og julaften, for den del. Ikke det at de andre dagene ikke var viktige, for det var de for far, men 1.Mai skilte seg ut fordi det var arbeidernes dag - og far var arbeider. Først skomaker, så industriarbeider. 

Far tilhørte arbeiderbevegelsen, og var stolt av det. Det aller første han gjorde 1.mai var å kle seg i de fineste klærne han hadde, og så ruslet han ned til Lindbakken i Hunndalen, til krigsminnesmerket, for å hedre de falne fra 2.verdenskrig. Da var klokka blitt 07.00. Så var det hjem igjen for å spise frokost, for så å forberede seg på dagens store høydepunkt: 1.mai toget. Fra jeg var en neve stor var jeg med! Det var så trygt å leie far i hånda der vi gikk under røde faner i takt med skolekorpset. Etter at vi hadde lyttet til dagens taler vanket det så mye is og så mange pølser jeg bare orket! Og gratis kino på Folkets hus.

Dagen før dagen ble jeg sittende foran fjersynsskjemen for å se på et program om Einar Gerhardsen, selveste Landsfaderen. Det brakte med seg så mange gode minner om min far, at jeg så deler av programmet i tårer. I djup takknemlighet til de som bygget landet. Det gjorde inntrykk på meg at landets statsminister bodde i en blokkleilighet, og det ble fortalt en fornøyelig historie om da Gerhardsen fikk besøk av Nikita Khrusjtsov, og Gerhardsen ba han med seg hjem. Da Gerhardsen hadde vist ham rundt i den spartanske leiligheten, spurte så hans russiske gjest: "Når skal du vise meg hvor du egentlig bor?" Han trodde ikke at en norsk statsminister kunne bo så enkelt.

Det andre som gjorde et så sterkt inntrykk på meg var datteren til Gerhardsen som fortalte om sin da 90 år gamle far som lå syk på sykehuset, og som fikk så mange brev fra 'såkalte kristne', som datteren ordla seg, og som kunne fortelle at faren hennes kom til å 'brenne i helvete', om han da ikke omvendte seg. Det gjorde så vondt å få alle de brevene, kunne datteren fortelle. Tenk om vi kristne kunne vært litt klokere! 

I dag var det sønnen min som plukket hvitveis til en farfar han aldri fikk oppleve. De ble plukket på Lindbakken og satt i et syltetøyglass vi hadde med oss. Vi satte dem på grava. Jeg vet at far ville ha satt stor pris på det. Han elsket våren.

Josef arbeideren

 I dag - på 1.mai - feirer vi minnet om Jesu fosterfar, Josef arbeideren. Det kjennes veldig riktiig.  Han som underviser oss gjennom sitt levde liv, ikke gjennom sine ord. Vi trenger virkelig slike forbilder! Det er alt for mange ord. Vi trenger de som lever ut troen gjennom sin kropp. Josef er en veileder i det indre livet.

Vi må ikke glemme at Jesus vokste opp blant de fattigste av de fattige i Nasaret.

Josef var en enkel mann, familiefar, en hengitt arbeider som tjente sitt levebrød gjennom hardt og ærlig arbeid. Denne Guds trofaste tjener, som valgte å fortsette trolovelsen med Maria, til tross for alle ryktene som gikk om hennes graviditet, var nær Jesus i avgjørende år av hans liv. Hvor lenge vet vi ikke. Evangelieforfatterne er tause hva angår Josefs liv. Vi får bare noen små glimt av ham i forbindelse med Jesu fødsel, og som flyktning i Egypt og bittelitt om Jesu oppvekst. Det lille vi får vite gir oss likevel et bilde av en snill mann.

Jesus, sann Gud og sant menneske, var også Snekkersønnen! Hans gudfryktige far la igjen viktige ting hos barnet han tok se av. I Josef kan hvert menneske se sitt kall. Han hjelper oss til å akseptere vårt liv som det er, og være tilfreds med oss selv, vårt kall, vårt arbeid, og til å leve et liv i all enkelhet - og at akkurat det er Guds vilje med våre liv.

Josef arbeider midt i verden. For hans vedkommende i Nasaret. I et snekkerverksted. De fleste av oss er også kalt til å leve midt i verden med våre liv og med vårt arbeid. Måtte også vi ære Gud gjennom vårt arbeid, og ta på oss ansvar, slik Josef gjorde, selv for det som ikke er vårt

Noe av det beste jeg har lest om å holde ut i prøvelser

Jeg leste noe Sally McClung (bildet) skrev i går som gjorde slikt inntrykk på meg. Sally har opplevd store prøvelser de senere åra, både med egen kreftsykdom og med ektefellens, Floyds, sykdom. Det hun forteller i en oppdatering handler om mange år tilbake, den gangen de var unge misjonærer for YWAM i Amerdam i Holland. Jeg lar Sally selv fortelle, her i min oversettelse: 

"Jeg hadde det veldig vondt. Legene slet med å finne årsaken. Det var så intenst at det var deaktiverende - jeg kunne ikke gjøre mye av noe. Midt i dette mens jeg ba om lettelse og helbredelse, følte jeg at Herren sa til meg å "omfavne" min svakhet, å godta den. Det var ikke det jeg ønsket å høre! Men jeg følte at Herren sa til meg at hvis jeg omfavnet det og jobbet med Ham, var det være verdifulle leksjoner å lære. Og det var sant. Da jeg endret holdning, ble perspektivet mitt - det ble en spesiell sesong med å vandre med Herren.

Iløpet av årene med denne uventede reisen vi er på nå, har jeg prøvd mitt beste for å anvende det samme prinsippet. Nylig hørte jeg på noen budsskap fra Elizabeth Elliott. Hun sa at de prøvelsene hun har gjennomgått (inkludert hennes mann Jim's martyrdød i Ecuador), hun har lært at "aksept er nøkkelen til fred når det gjelder lidelse." Å høre henne si det var en ny bekreftelse på hva Gud hadde sagt / og fortsetter å si til meg.

For å være tydelig er aksept ikke en fatalistisk ting! Mens jeg godtar sesongen jeg er inne i, og jobber med Guds hensikt med det - gjør jeg fortsatt alt jeg kan for å bli bedre i min fysiske prøvelse. Jeg tar medisin. Jeg spiser godt. Jeg bruker naturlige medisiner som hjelper meg. Jeg trener. Jeg prøver å få god søvn. Jeg ber om helbredelse !!! Men under alt prøver jeg å holde hjertet mitt i en holdning av aksept og omfavner alt som Gud har for meg i denne sesongen. Den "holdningen" hjelper med å frigjøre nåde på de virkelig tøffe dagene. Jeg prøver mitt beste for å jobbe med Gud og ikke "bekjempe" sesongen jeg er i. Jeg håper jeg forklarer det tydelig nok slik at du forstår hva jeg sier.

Jeg antar at jeg prøver å si at mitt hjerteholdning er viktigere enn min fysiske situasjon.

Aksept innebærer tillit. Det betyr at jeg ikke skal sutre eller klage. Det betyr at jeg ikke sammenligner tiden min med tidligere tider - eller prosjekterer hva jeg vil for en fremtidig tid. Aksept tar "stikket" ut av en vanskelig tid. Aksept lar meg finne Guds nåde for alle mine behov. Det lar meg til og med finne glede i lidelsestiden. Aksept lar meg se Guds godhet når jeg har det vanskelig. Aksept lar håpet holde seg i live i hjertet mitt. Vi lever i en dag og tid når alle ønsker en rask løsning. Aksept lar meg holde ut når ting ikke endrer seg raskt. Aksept lar meg utvikle guddommelig karakter når jeg fortsetter med Guds hjelp. Et hjerte av aksept i det jeg går gjennom endrer alt !!

Jeg håper fortsatt og ber om endring ..... men inntil det skjer, velger jeg å godta alle Guds planer og formål for den uventede reisen jeg er på. Det er leksjoner å lære i svakhet som jeg ikke kan lære i tider med styrke. Gud har vært så trofast mot meg på denne reisen! Han har hjulpet meg å lære noen av disse leksjonene."

Elisabet Elliot 

Villgåsa flyr mot nord

Grågåstoget flyr mot nord.

Ploger over himmelranda

som et levende reip som 

bukter seg og eter seg vei.

De er en tone som flytter seg.

Over hav og vidder og øde fjell.

Vingene ror og ror og ror

over himmelhavet,

og pløyer seg vei nordover. 

Stadig nordover.

Fem tusen drøye kilometer.

Til et vatn i en dal. 

Der nord.

Mens snøen enda ligger i fjella,

slår at par seg ned.

I klamme og hete sommernetter

har de to drømt 

om et fjellvatn

nord i verda.

Over opprørt hav 

ser de kjenning av land.

Gjøvik før det dages av mai

Bjørn Olav Hansen (c)

Post-Covid: Hvordan vil samfunnet se ut? En stemme for de stemmeløse

For ordens skyld: jeg er ikke katolikk, men jeg har stor sans for pave Frans sin djerve stemme i moralske spørsmål. Nå har han skrevet bok sammen med pavekjenneren Austen Ivereigh, en bok avisen Dagen spanderer hele tre helsider på i dagens utgave. Det er det gode grunner for. Med profetisk røst taler den nå 84 år gamle paven om verdenssamfunnet etter Covid-19. Pave Frans snakker om den verden han ser for seg som er 'post Covid'. Hans skrekk-scenario er en global markedsøkonomi i full galopp og uten reguleringer. Selv drømmer paven om en økonomi som bygger på respekt for menneskets verdighet med beskyttelse for de svakeste, dyrker fellesskapet og som på en radikal ny måte tar hensyn til forvaltning av skaperverket.

Uredd låner han bort sin stemme for de stemmeløse: barnet i mors liv. Det dreier seg om drap av 30-40 millioner ufødte i året. Disse barna har biskopene i Den norske kirke sviktet. Men biskopen av Rom gir dem en stemme.

Men pave Frans snakker også om de milllioner av barn som er uten skolegang, mens verden svir av milliarder av kroner på våpenproduksjon. For ikke å glemme de millioner av barn som går sultne til sengs, eller som dør av sult. Iløpet av de fire første månedene av 2020 døde 3,7 millioner mennesker av sult. Stans litt opp for det tallet før du leser videre.

Paven snakker også om plasten i havet, flytningekrisen, klimakrisen og behandlingen av verdens urbefolkning. Han skriver om de rystende overgrepene av barn - også i egen kirke. 

Paven forkaster det altfor vanlige scenariet der økonomien er frakoblet etikken, og setter det hele i et bibelsk perspektiv. Boken er full av henvisninger til Bibelen. 

"Å lytte til populistiske ledere minner meg om 1930-årene, da flere demokratier kollapset og ble til diktaturer over natten," sier paven blant annet i boken som på engelsk har fått tittelen: Let us dream.

Har du tilgang til Dagen anbefaler jeg deg å lese journalist Jarle Kallestads artikkel. 

Billedtekst: Pave Frans. Foto: Wikipedia

Benedikts regel og livskriser

Jeg leser for tiden Mary C. Earle (bildet), en nå pensjonert episkopal prest, retreatleder, åndelig veileder og forfatter, som for noen år siden ble satt til side av kronisk sykdom. Frem til september 1995 var hun en aktiv og engasjert kvinne med god helse  - hustru, mor, prest, forfatter, som var opptatt av å leve med en regelmessig bønnerytme, dagbokskriving, bibellesning, fysisk trening. Iløpet av en dag ble det meste snudd på hodet. Hun ble rammet av akutt bukspyttkjertelbetennelse, hvilket er en svært smertefull lidelse. Da var hun 46 år gammel. Hun hadde knapt nok energi til å ligge på sofaen og se på filmer.

Bønnelivet hennes endres, livsrytmen. Det er dager som er gode. Det er dager som er onde. Det er dager da hun bare eksisterer. Hjelpen til å leve med sykdommen og med en daglig livsregel får hun gjennom benediktinsk spiritualitet. Stadig må hun endre på hvordan dagene skal se ut. Å justere blir normalen, Stadig tilpasse seg dagene.

Jeg kjenner meg så godt igjen. Dagene mine er også veldig forskjellige. Morgenene mine er langsomme, kroppen fungerer på sparebluss. Jeg må ligge til musklene spennes av og spasmene slipper taket. Det hender jeg må ha hjelp til å kle på meg. Så kan dagen begynne. Alle dager er forskjellige. Men en rytme følger meg: tidebønnens gode rytme. Men jeg må lære meg tilpassningens kunst. Og i denne fasen må jeg lære meg til å akseptere at jeg må begynne om igjen og om igjen. Det er både frustrerende og ydmykende. Men jeg lærer stadig noe nytt - om meg selv, og om Gud. 

Noen ganger skremmer livet meg. Det skjer så mye med kroppen min som jeg ikke har kontroll på. For første gang på 62 år har jeg fått smake på angsten, og depresjonen. Det er en del av det å være parkinsonist. Kronisk sykdom kan være overveldende. Men også livsbejaende. Den driver meg i den korsfestedes armer. Aldri har jeg vært så avhengig av Gud - hver dag.

Mary C. Earle's bok: "Beginning again" med undertittelen: "Benedictine Wisdom for Living with Illness", er banebrytende i sitt slik og til stor praktisk betyfning for meg. Med utgangspunkt i Bendedikts regel - hans måte å ordne dagen og livet på - utforsker Earle hvordan begrep som stabilitet, lydighet og omvendelse - kan hjelpe mennesker med kronisk sykdom. Men mer enn det: dette er livsvisdom som gjelder alle, uansett hvor de befinner seg i livet.

Mary C. Earle har skrevet 10 bøker. Ingen av dem er dessverre oversatt til norsk. Måtte et norsk forlag kjenne sin besøkelsestid! Emnene for hennes forfatterskap handler om hvordan man lever med kronisk sykdom, hvordan leve med en livsregel, keltisk spiritualitet, hun har skrevet en bok om ørkenmødrene, og en bok om Julian av Norwick. 

Mary har holdt retreater i en rekke økumeniske sammenhenger, inkludert konferanser for Academy for Spiritual Formation, Spiritual Directors International, International Thomas Merton Society, Oblate School of Theology og hospice organisasjoner. Hun har skrevet artikler for en rekke tidsskrifter, inkludert Presence: Journal of Spiritual Directors International, Radical Grace, Reflections og The Lutheran. Hun ble inkludert i Living Spiritual Teachers-prosjektet om åndelighet og praksis.

Mary og hennes ektemann Doug bor i San Antonio, Texas med deres border collie, Fiona, en katt som heter Xochí, og mye hageflora og fauna. Mary er også strikker og vever, så kontoret hennes er fullt av nøster og garnkuler. Sønnen Jason er professor i fransk ved Sarah Lawrence College i New York.

Mary og Doug ble nominert blant 2018-mottakerne av Humanitærprisen fra United Communities of San Antonio for deres bidrag til å eliminere rasisme, fordommer og mobbing og for deres arbeid for å fremme inkludering og mangfold i samfunnet.

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel år 2021, del 1

Hvordan kan en livsregel skrevet av en munk i det 6.århundre fremdeles forvandle mange menneskers liv og hverdag? Hellige Benedikts regel eller guide til det kristne livet, løfter frem et liv preget av bønn, den hellige lesningen, og menuelt arbeid hvor man avlegger løfter om å levet et liv i stabiliet, lydighet, omvendelse og transformasjon. Benedikts regel er grunnlagt på den praksis som består i å lytte til Gud og til alt Guds liv. Den hellige Benedikt oppmuntrer oss til ikke å ha noe annet fokus og ikke foretrekke noe annet enn Kristus. 

En har sagt det slik: 'Benedikts regel tar hverdagens jord og støv og forvandler det hele til skjønnhet.'

Ordet 'regel' kommer fra det latinske ordet 'regula' som på godt norsk betyr 'å regulere'. Mange moderne mennesker stritter i mot, og tror at dette innebærer noe regid, en slags tvangstrøye. Men det er tvert om det motsatte. Det å gi hverdagene en god rytme - en bønnens rytme - gir stor frihet. Å følge en regel er å følge "livets vei" (Salme 16,11). 

En regel, lik 'livets vei', må læres og integreres over tid. Det er ikke slik at vi ser den med det samme. Den krever at vi setter det ene beinet foran det andre i den hensikt å nå et mål. 

Benedikts regel var opprinnelig skrevet for å tjene noen få fellesskap eller kommuniteter i det sjette århundres Italia og kunne lett ha gått tapt, som hundrevis av lignende dokumenter uten tvil ble. Men det gikk ikke tapt, men ble en åndelig klassiker og en av de mest viktige tekstene i den vestlige sivilisasjonen. Historien om Benedikts regel er historien om hvordan en bevegelse av små kommuniteter innen kristenheten endret landsskapet i verden for alle. Denne bevegelsen eksisterte før Benedikts regel ble skrevet, og hadde spirt frem i den syriske og egyptiske ørkenen i det fjerde århundre. Der hadde menn og kvinner som lengtet etter å kjenne det sanne livet i Kristus hengitt seg selv til bønn, søkt stillheten. Det er den gode arven fra disse Benedikt løftet frem.

fortsettes

Hvilket vindu ser du ut av?

Det er en vakker kompleksitet av vekst i menneskesjelen. For å se dette er det nyttig å visualisere sinnet som et tårn av vinduer. Dessverre forblir mange mennesker fanget i det ene vinduet og ser ut på samme scene hver dag på samme måte. Ekte vekst oppleves når du trekker deg tilbake fra det ene vinduet, snur deg og går rundt sjelens indre tårn og ser alle de forskjellige vinduene som venter på blikket ditt. Gjennom disse forskjellige vinduene kan du se nye utsikter over muligheter, tilstedeværelse og kreativitet. Selvtilfredshet, vane og blindhet hindrer deg ofte i å føle livet ditt. Så mye avhenger av synsrammen - vinduet du ser gjennom.

- John O'Donohue fra boken: Anam Cara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Foto: Ann Cahill/Cottage Window - Co. Clare, Ireland.

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 4

Paulus, Silas og Timoteus - apostel, profet og pastor - hvilken flott kombinasjon. De hører sammen. Så også i vår tid. De hører med til tjenestegavene om er gitt til Kristi kropp. På det tidspunktet de tre gjenforenes i Korint finnes det nystartede kristne forsamlinger i Filippi, Berøa og Tessaloniki. Evangeliet, som skulle snu hele Romerriket opp ned, er på fremmarsj. Silas og Timoteus kom med gode nyheter fra menighetene i nord når de kom til Korint. Spesielt fra Tessaloniki: "Men nå er Timoteus kommet tilbake til oss fra dere. Han har brakt oss gode nyheter om deres tro og kjærlighet, og fortalt at dere stadig tenker på oss med glede og lengter etter å se oss igjen, slik også vi lengter etter å se dere. Slik ble vi da trøstet over dere, brødre, i all vår nød og trengsel, - ved deres tro. For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!" 

Nå vet vi at Paulus skrev både 1. og 2. Tessalonikerbrev mens han var i Korint, kanskje med bakgrunn i de gode nyhetene han hadde fått gjennom Silas og Timoteus. Mens Paulus oppholdt seg i Athen var han urolig over hvordan det gikk med de troende i Tessaloniki. Han hadde sett for seg det verst tenkelige, slik han vedgår i 1.Tess 3,5: "Da jeg så ikke kunne holde det ut lenger, sendte jeg bud for å få vite hvordan det stod til med deres tro, om fristeren skulle ha fristet dere, slik at vårt arbeid ble forgjeves." Så er også det mulig! Frafall fra troen er en ralitet. Ikke alt lykkes i kristent arbeid. Noe går til grunne. Fristeren kan få overtaket. Å bli bevart er bare nåde!

Bekymringene til Paulus var ubegrunnet. Det var han da også svært glad for. Menigheten i Tessaloniki hadde overlevd. 

Som jeg skrev i forrige artikkel var strategien til Paulus at han først gikk til synagogen. Der møtte han både etniske jøder, proselytter og de hedninger som kaltes gudfryktige. Ordet 'overbeviste' som Lukas benytter seg av i teksten sin er det greske ordet 'peitho', som betyr: 'å vinne en annen for sitt eget syn'. 

Jeg tror ikke at det bare var jødene som ivret etter å få Paulus ut av synagogen, men det var også tid for å forlate den. På dette tidspunktet har Paulus samlet seg en god kjerne av hedenske gudfryktige som pleide å gå i synagogen, sammen med noen etniske jøder, blant dem synagogeforstanderen og hans familie. Kanskje ble huset til Justus det huset hvor menigheten i Korint kom sammen for første gang?  Justus hørte med blant de 'gudfrykige', det vil si han var en hedning som søkte Israels Gud. Han må ha vært velstående siden han eide sitt eget hus i storbyen Korint, og huset må ha vært stort nok til å huse den nystartede kristne forsamlingen i byen. 

Kan denne Justus være den samme som Gajus som Paulus nevner i Romerbrevet? At han hadde to navn? Justus Gajus? Da Paulus vendte tilbake til Korint på et besøk seks år senere, skrev han Romerbrevet fra huset til Gajus, der han bodde og hvor hele menigheten møttes: "Gajus, min og hele menighetens vert, hilser dere." (Rom 16,23)

fortsettes

Min sjels lille himmel

Gi meg nåde til å huske meg selv i min sjels lille himmel hvor du har etablert din bolig. Der lar du meg finne deg, der føler jeg at du er nærmere meg enn noe annet sted, og der forbereder du min sjel raskt til å inngå intimitet med deg ... Hjelp meg, Herre, å trekke sansene mine fra ytre ting, gjøre dem føyelig til å underlegge seg viljen, slik at når jeg vil snakke med deg, vil de trekke seg med en gang, som bier som lukker seg i bikupen for å lage honning.

- Teresa av Avila. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bønnevandring med en kråke som selskap

 En kråke fulgte meg på bønneturen min i dag. Det var så koselig. I dag var jeg nemlig på plass på det stedet hvor jeg vanligvis går med rullatoren min og hvor jeg har et av mine bønnesteder. Frem til nå har stedet ikke vært tilgjengelig for meg på grunn av all snøen som har ligget der, men nå er den borte! En Linerle ventet på meg på en stubbe like ved der jeg pleier å sitte. Stjerten gikk opp og ned. Det var som om den ønsket meg velkommen! 

"Se på fuglene," sa Jesus!

Det som er så fint med å be utendørs er at man også lærer så mye underveis. For meg er naturen ingen distraksjonm men en billedbibel. Jeg er sammen med Skaperen i Hans fantastiske verden. Da kan jeg stanse underveis, lytte, fornemme, sanse. Det er også bønn. Når jeg går slik og ber ber jeg ikke bare med ord, men med kroppen min. Det er viktig å forstå at bønn er mye mer enn ord formet med våre lepper.

I 100 for evangeliet

I dag er det på dagen 100 år siden den evangelikale lederen og anglikanske sognepresten John Stott ble født. Det er det gode grunner for å feire! Stott var arkitekten og en av de store drivkrefene bak den såkalte Lausanne-pakten, som han førte i pennen under Lausanne-konferansen i 1974. Stott regnes som en av de store lederne innen den evangelikale tradisjonen innenfor kristendommen, og var i 2005 med på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i verden. Samtidig var det ikke noe jåleri eller spektakulært over denne mannen - han var en stillferdig og ydmyk mann. I hele sitt yrkesaktive liv var han prest for en og samme kirke: All Souls Church i London, en menighet han hadde vært medlem av siden han var barn. Snakk om trofasthet! John Stott var også dronning Elisabeths personlige prest og sjelesørger i hele 32 år.

Evangeliske kristne verden over har sluttet seg til denne erklæringen fra 1974, som formulerte en felles holdning til spørsmål som har med misjon og evangeliets troverdighet å gjøre i en moderne tid.

Kanskje mer enn å være prest, så var John Stott evangelist. John Stott hadde en gudgitt evne til å formidle evangeliet slik at vanlige mennesker forstod det. Selv komplisert teologi ble lettfattelig når Stott skrev eller talte. Hans sentrale tema var Bibelens sentrum: Kristi død og oppstandelse. Hans innflytelse var stor i alle evangelikale sammenhenger. Det sier sitt når Time Magazine i 2005 satte han på en liste over hundre av verdens mest innflytelsesrike personer.

17 år gammel møtte Stott en forkynnelse av Guds ord som satte djupe spor hos ham. Dette ledet ham til en personlig overgivelse til Kristus. Så skulle da Stott selv bli rotfestet i Skriften og fremholdt Bibelens autoritet med hensyn til liv og lære. Men han satte også pris på kirkens  liturgiske liv.

John Stott ble aldri gift. Å leve enslig var for ham et guddommelig kall. Han ville bruke all tid på forkynnelsen av evangeliet, og levde svært enkelt. Hans store hobby var å se på fugler. Så har han da også skrevet bøker om fuglene i Bibelen! Hvert år dro han til en liten hytte for å studere fuglenes liv. Han var en dyktig ornitolog. Inntektene av alle bøkene han skrev ga han bort til veldedige formål.

Selv om han trofast tjente All Souls som sogneprest hele sitt liv  var visjonen hans mye større. I 1951 var han en av de som grunnla Verdens evangeliske allianse, og uten John Stott hadde det heller ikke vært noen Lausannedeklarasjon. Gjennom begge disse organisasjonene har han påvirket tusener av mennesker. I dag finnes det 620 millioner evangelikale kristne i verden.

Når Den evangeliske allianse ble stiftet, fremmet John Stott prinsippene denne organisasjonen skulle arbeide etter, ut fra Filipperbrevet. De punktene han da satte opp passer i grunnen på hele det lange livet John Stott fikk leve:

1) Å fremme evangeliet (Fil 1,12)
2) Forsvare og stadfeste evangeliet (Fil 1,7)
3) Samfunn i tjenesten for evangeliet (Fil 1,5)


For å ære denne gode mannens minne har jeg i dag funnet frem boken: "Mine favoritt salmer" som John Stott ga ut i 1988, og som Hermon forlag ga ut i 1997. Den er et lite blikk på 37 av de 150 salmene i Salmenes bok. Jeg gleder meg.

27. juli 2011 - i en alder av 90 år - sovnet han stille inn mens han lyttet til Händels Messias.

Om fugletitting og kontemplativ bønn

 Den sanne disippelen er en forventningsfull person, og tar alltid det for gitt at det er noe som er i ferd med å bryte gjennom fra Mesteren, noe som skal sprenge gjennom det vanlige og avdekke et nytt lys på landskapet. Mesteren skal snakke eller vise noe; virkeligheten kommer til å åpne seg når du er i Mesterens selskap, og bevisstheten din (som ofte har blitt sagt av folk som skriver om kontemplativ bønn) er litt som den for en fugleobservatør, den erfarne fuglekikkeren, som sitter stille, klar, våken, ikke anspent eller masete, og vet at dette er det slags sted der noe ekstraordinært plutselig kommer til syne.

Jeg har alltid likt det bildet av bønn som fugletitting. Du sitter veldig stille fordi noe kan komme til å sprekke, og noen ganger betyr det selvfølgelig en lang dag å sitte i regnet uten at det skjer noe særlig, og jeg mistenker at de fleste av oss vet at mye av vår opplevelse av bønn er nøyaktig slik. Men de merkelige anledninger når du ser hva T. S. Eliot kalte ‘kingfisher’s wing flashing light to light’ gjør det hele verdt det.

Og jeg tror at å leve i forventning - å leve i bevissthet, øynene dine tilstrekkelig åpne og tankene dine tilstrekkelig både slappe og oppmerksomme til å se at når det skjer - har mye å gjøre med disippelskap, faktisk med disippelskap slik evangeliene presenterer det for oss . Interessant (er det ikke?) At disiplene i evangeliene ikke bare lytter, de forventes også å se. De er mennesker som henter ledetråder hele veien.

- Rowan Williams, Being Disciples, tidligere erkebiskop/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En tid for sorg, gråt og forbønn for Norge.

Arbeiderpartiets, Partiet Rødts og Sosialistisk Venstreparti landsmøtevedtak med en sterk liberalisering av abortloven utfordrer alle oss som ber for vårt kjære fedreland til å be med fornyet styrke. Som kristen, som pastor og nasjonal bønneleder, kan jeg ikke sitte stille i en tid hvor landet vårt opplever at mørket er blitt mye mørkere. Dette er en tid for faste og gråt innfor Herrens ansikt. En tid for djup sorg over den åndelige tilstanden i Norge. I hedenskapets mørke satte man barn ut for å dø alene. I det moderne hedenskapets mørke er det blitt slik at man nå vil drepe barn i mors liv frem til 22 svangerskapsuke, i en tid hvor vi har teknologien til å redde dem.  Hvilket menneskesyn dette representerer! Hvilket mørke! 

Ordene fra Jakob brev beskriver så godt det Gud kaller oss til som forbedere. Måtte Norges kristne våkne og se hva som er i ferd med å skje med landet vårt. Nå er det en tid for å be som aldri før. Valget til høsten er avgjørende for barnet i mors liv, om det skal få leve eller bli drept.

Takk til Målfrid Marie Lejbølle som har laget den flotte illustrasjonen med bibelordet, og for at jeg fikk bruke den til denne bønneoppfordringen.

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 3

 "Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere." (Apg 18,4) Paulus gjentar sin måte å arbeide på også i Korint. I Synagogen traff han mennesker som kjente Skriftene og lengtet etter Gud. Som i de andre byene han besøker er det synagogen han dras mot, og samtalene bærer rik frukt. Det kommer til konfrontasjoner, men noen blir likevel overbevist. 

Det er karakteristisk for Paulus dette som historikeren Lukas nevner for å beskrive ham, som det er for alle apostler: "Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus opptatt med å forkynne." (Apg 18,5) Flere steder i Apostlenes gjerninger viser Lukas at Paulus kommuniserer på tre måter: 1) Gjennom samtaler. 2) Gjennom forkynnelse. 3) Gjennom undervisning. 

Også i Korint blir det brytninger: Paulus er tydelig i sitt vitnesbyrd overfor jødene. Han "vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias." (Apg 18,5) Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom skriver han: "For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker." (Rom 1,18) Evangeliet må forkynnes for alle, også for jøder, ja, først for dem. Kristus kom først til sine egne, så til hedningene.

Forkynnelsen av at Jesus er Messias skaper reaksjoner, som det alltid gjør. Forkynnelsen setter folk på valg: "Men da de stod imot og spottet, ristet han støvet av sine klær og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene." (Apg 18,6) Det er tydelig at Paulus har fått del i den undervisningen Jesus ga sine disipler, og at dette var en del av disippeltreningen Ananias og Barnabas ga Saulus i tiden rett etter at han ble en Jesu disippel. Jesus hadde nemlig sagt at "om noen ikke tar imot dere og ikke hører deres ord, da gå ut av huset eller den byen og rist støvet av føttene." (Matt 10,15)

Paulus sikter til profeten Esekiel, når han sier: "Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren." Dette kjente de som deltok i synagogen i Korint godt til, kjent med Skriftene som de var. Paulus siktet til ordene fra Esek 3,18-19: "Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke omvender seg fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel."

"Justus, en mann som fryktet Gud", ble vertskap for Paulus og kanskje også hans medarbeidere Silas og Timoteus. De gikk ikke langt. Huset til Justus lå nemlig vegg-i-vegg med synagogen. Hva har ikke gjestfriheten betydd for evangeliets fremme opp gjennom den hellige historien. Hvor mange har ikke huset Herrens vitner!

Justus ble dermed en viktig person i grunnleggelsen av den kristne forsamlingen i Korint. Det er mange måter å tjene Guds rike på. Å være gjestfri er en av dem!

En av fruktene av forkynnervirksomheten til Paulus er at synagogeforstanderen Krispus kommer til tro på Jesus, med hele sitt hus. Og ikke bare ham, men mange korintere som hørte Ordet, kom til tro og de ble døpt. I det første brevet apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint nevner han denne dåpshandlingen og noen andre som også ble døpt i denne pionerfasen i storbyen Korint: "Jeg takker Gud for at jeg ikke døpte noen av dere, uten Krispus og Gajus, slik at ingen skal kunne si at dere ble døpt til mitt navn. Sant nok - jeg har også døpt Stefanas' hus. Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen annen." (1.Kor 1,14-16)

fortsettes

SV vil drepe barn inntil 22 uke

Det er grusomt og nesten ikke til å holde ut, men landsmøtet i Sosialistisk Venstreparti, sa  denne søndagen ja til drap av barn til grensen for levedykighet. Dermed føyer SV seg inn i rekken av rødgrønne partier, som har liberalisert abortpolitikken sin denne våren. SV får nå Stortingets mest liberale abortpolitikk sammen med Partiet Rødt. Sammen med Arbeiderpartiet har SVog Rødt fratatt barnet i mors liv alle rettigheter til å få leve og vokse opp, 

Ved 18 svangerskapsuke kommer rettsvernet til fosteret inn med full styrke etter dagens lov, men vinner Arbeiderpartiet valget og får med seg SV med seg i regjeringsforhandlingene vil Senterpartiet stå overfor et kolosalt press om å endre abortloven. Som kjent gikk Arbeiderpartiet på sitt landsmøte nylig inn for å kunne drepe barn inntil 18 uke, mens SV nå vil få drepe barn inntil 22 uke.

Som kristen sørger jeg over den tilstanden og mørke landet vårt befinner seg i. Det sier mye om oss at barnet i mors liv er rettsløst. Hvem vil fortsette å kjempe for de svakeste og mest ubeskyttede?

Kristusmystikk og kontemplasjon

"Vi er blitt som gamle sko," sa en av kirkefedrene, Klemens av Aleksandria, og la til: "helt utslitte, unntatt tungen." Og Isak Syreren, hvis ord jeg stadig vender tilbake til, skrev en gang: "Hver og en av oss som har glede i mange ord er innvendig tomme, uansett om han har mye å si som det er verd å beundre." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa det slik: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Kontemplative mennesker er mennesker hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er menensker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud.

Nå for tiden er min bønn ofte taus. Jeg kjenner bare et djupt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).