I Taize ber man for de som fryser i vinterkulden i Europa

Som med så mange andre steder har vinterkulden også satt sitt preg på åskammen som Taize ligger på. Selv om det er langt unna de store byene, ber brødrene og ungdommene som besøker Taize, for de som lider på grunn av de klimatiske forholdene, og da spesielt for de underpriviligerte og husløse.

En gruppe barnehjemsbarn fra Polen, fra Lublin regionen har nylig vært på besøk, etterfulgt av en stor gruppe tsjekkere. Ved starten av vinterferien er det elever fra videregående, som er i flertall. Pastor Laurent Schlumberger, som er president for Nasjonalrådet for Reformerte kirker i Frankrike, og hans kone Sophie, har også besøkt Taize. Sammen med brødrene i kommuniteten i Taize har de gått gjennom temaene for bibelstudiene som skal brukes i de kommende måneder. Som kjent kom bror Roger, grunnleggeren av Taize, fra den reformerte kirke.

Slavernes apostler

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om slavernes apostler, Hl.Kyrillos og Hl.Methodios. De skapte blant annet det kyrilliske alfabetet og startet på oversettelsen av Bibelen til de slaviske språkene.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://monastisk.blogspot.com

Farene ved nasjonalismen - hvilket rike tjener vi, egentlig?

Arnfinn Haram byr på en særdeles lesverdig kronikk i Klassekampen på lørdag.

Haram skriver:

"Gjennom paradar, flaggseremoniar og statshøgtider feirar samfunnet sine mytar og sine verdiar, og held fast på og fremjar dei for sine undersåttar og medlemmer. Slik kan ein oppretthalde biletet av seg sjølv som positivt, harmonisk og fredsskapande til skildnad frå religionen som berre skaper strid og spetakel. I røynda er det i dag ikkje mykje som trugar freden og utviklinga i verda, politisk, sosialt og økologisk, så sterkt som uhemma nasjonalisme, oftast i pardans rundt gullkalven saman med dei globale kapital- og markedskreftene. Meir søkjeljos å denne 'verdsreligionen' hadde gjort seg".

En god analyse, spør du meg, og utfordrende, fordi Haram setter oss i en situasjon hvor vi må granse våre egne ståsteder. Annet sted i kronikken, skriver han:

"Om muslimar eller kristne skulle kjempe for si tru, er det fanatisme og ekstremisme; når nokon døyr for fedrelandet eller 'våre verdiar', er det heroisk".

Haram er inne på det jeg har skrevet noe om i det siste, nemlig hvordan vi hele tiden snakker om 'de andre':

"Det er dei som er overtruiske, bakstreverske, absolutistiske og valdelege. 'Vi' er rasjonelle, universelle, tolerante, gode og fredelege. Dermed ser ein ikkje uynskte drag i si eiga framtoning. Ein ser ikkje religiøsiteten, kulten og ikonografien i sine eigne samfunnsformer; i kropps og velverekulturen, i politiske ideologiar - og ikkje minst i dyrkinga av det nasjonale og dei nasjonalstatlege verdiane".

Som kristne trenger vi på nytt å sette Jesu ord på vår dagsorden:

'Mitt rike er ikke av denne verden ...' (Joh 18,36)

Og: 'Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon'. (Matt 6,24)

Hva slags praktiske konsekvenser får det ordet for oss?

Alle kristne burde ha en muslimsk venn

Av og til blir en rent misunnelig på disse svenskene! Nå har de også hatt besøk av David Shenk (bildet), en pionermisjonær fra Tanzania og en av de mer kjente anabaptistene i verden. Tidligere har de hatt besøk av andre radikale røster som Ron Sider og Jim Wallis. Norge er for et uland å regne når det gjelder å invitere de som virkelig har noe å bidra med fra andre land.

David Shenk er i dag det man kaller 'en global konsulent' for Eastern Mennonite Missions. Hans interessefelt er fredsarbeid og evangelisering spesielt blant muslimer og i sekulære samfunn. Dette arbeidet har ført ham til over 100 land. Shenk, som har en doktorgrad i religiøse studier og antropologi, er medforfatter til hele 16 bøker om misjon! Til Sverige kom han blant annet for å snakke om misjon blant muslimer:

- Innbyd dem på middag. Alle kristne burde ha en muslimsk venn!

Det er det gode råd fra David Shenk.

Hans budskap er dialog. Den som vil vinne muslimer for Jesus, må gjøre det med respekt. Foreksempel ikke begynne en samtale med å påpeke de feil og mangler profeten Muhammed har.

Det var i helgen som var at David Shenk deltok på konferansen "Heart for muslims" i Uppsala. Shenk er mennonit. Mennoniter er en del av den anabaptistiske bevegelsen, kjent for sin tiltro til pasifisme og fredsarbeid, og har vært på misjonsfeltet siden 1950-tallet. Han har blant annet vært flere ganger i Iran. Der har iranerne blitt overrasket over å se ham. De forbinder amerikanere med terrorister, og her kom en amerikaner for å snakke om fred og forsoning.

- Du kommer til å bli overrasket når du snakker om tro med muslimer. De har ingen slik motstand som du kan merke hos sekulariserte mennesker fra Vesten.

David Shenk mener mange kristne har fordommer mot muslimer, og ikke så rent lite frykt for dem. Dette må vi overvinne om vi skal nå dem for Jesus.

17 tidligere buddhister fulgte Jesus i dåpsgraven

Dette bildet burde få oss alle til å fryde oss i Herren! På bildet ser vi 17 tidligere buddhister som er kommet til tro på Jesus, og som har avlagt den gode bekjennelsen og har hatt seg døpe til Kristus.

Det er vår gode venn, pastor Thaung Ngaih Lian, i baptistkirken i Yangon i Burma, som i går kunne fortelle om den store dåpsgudstjenesten han nylig forrettet. Den siste tiden har pastor Lian preket evangeliet i omkringliggende landsbyer til stedet hvor han har sin menighet, og evangeliet har fått slå rot. De som er kommet til tro har fått grundig bibelundervisning av pastor Lian, og var nå klare for å la seg døpe.

Når jeg leser om dette kom jeg til å tenke på vekkelsen i Samaria, som vi leser om i Apostlenes gjerninger. Om den heter det:

'Men da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner'. (Apg 8,12)

Baptist ilagt tidenes største bot i Kasakhstan

Alekseij Asetov, skomaker, far til 10 og baptist, er idømt den største bot noensinne i Kasakhstan for sin kristne tro.

Han er dømt til å betale en og en halv årslønn - eller 18.725 norske kroner - for å ha ledet en uregistrert baptistmenighet, som har kommet sammen i hans hjem. Det er hans eneste forbrytelse. Som leseren sikkert forstår er det umulig for en fattig skomaker å klare å betale en så høy bot. Man kan jo tenke selv hvordan det ville være å betale en og en halv årslønn i bot her i Norge! Alekseij Asetov bor i Ekibastuz i Pavlodar Regionen i det østlige Kasakhstan (bildet).

Samtidig med at Asetov er blitt bøtelagt har antiterrorpolitiet også raidet en pinsemenighet i Petropavl [Petropavlovsk] i det nordlige Kasakhstan. Antiterrorpolitiet slo til mot menigheten etter at den hadde satt opp et bokbord noen meter utenfor sitt møtelokale.

Gud, geværet, grunnloven - eller salige er de som skaper fred?

Det var underlig å lese avisen Dagen i går. Journalist Tore Hjalmar Sævik har vært i USA, og byr leseren på en velskrevet og interessant artikkel fra en konferanse for Conservative Political Action. 10.000 deltagere hyller Sarah Palin (bildet), hvor hun snakker varmt om Gud, geværet og grunnloven.

Amerikansk, sier vi kanskje, og rister litt oppgitt på hodet. Men det burde være oppsiktsvekkende at en politiker sier: 'Vi holder oss til Gud, våre våpen og vår grunnlov' - i hvert fall for de som vil fremholde at Jesus talte om de som 'skaper fred'. Han kalte dem faktisk salige! De 10.000 samlede i Washington DC er opptatt av å verne om 'amerikanske verdier' (les: bedre kår for middelklassen), og det med våpen i hånd. Og så legger man til Gud. For Han - i deres øyne - er selvsagt på deres side. At det ikke finnes et eneste eksempel på at den tidlige kirken tok ibruk våpen for å verne om seg under det despotiske Romerriket, er ikke noe som nevnes på et slikt møte. Her er heller ingen som snakker om Guds rikes prinsipper, selv om de altså blander Gud inn som en som forsvarer deres rett til å bære våpen.

I den samme avisen er det et annet oppslag. Om Gene Sharp. Fredsforskeren som har inspirert en hel verden med sine ikke-voldelige ideer. I Dagen artikkelen tar han til orde for at kristne er en ressurs i fredsarbeidet, og vil inspirere nettopp de kristne til å bli mer delaktige i arbeidet med forsoning og å skape fred. Det er annerledes toner. Mer i tråd med Det nye testamente.

Regjeringen ber kristne leger bytte jobb

Kristne leger får det vanskelig i tiden fremover. Statssekretær Robin Koss (bildet) fra Arbeiderpartiet, ber nå leger bytte jobb om de ikke kan henvise til abort.

Det var i oktober at Helse- og omsorgsdepartementet sendte ut et rundskriv hvor de fastholder at fastleger ikke reservere seg mot å utføre oppgaver som strider imot legens egen overbevisning. Det dreier seg blant annet om abort og assistert befruktning overfor lesbiske par.

Til tross for at omlag 170 leger har skrevet under på et protestopprop, - tillegg til 30 legestudenter og 60 andre innen helseyrket - mot kravet fra Helse- og omsorgsdepartementet, slår statssekretær Kåss fast at det ikke kommer på tale å lempe på denne bestemmelsen. Hvor er det da blitt av tros- og samvittighetsfriheten i dette landet? Og hva ble det av den legeetiske eden?

Dette er jo ikke noe annet enn yrkesforbud.

La oss huske legene som er modige nok til å si fra i våre bønner. De fortjener vår bønnestøtte. Det blir vanskeligere heretter å følge sin overbevisning.

Be for Syria og Deir Mar Musa kommuniteten

Jeg har ved flere anledninger skrevet om Deir Mar Musa kommuniteten i Syria (bildet). Som kjent er situasjonen i deler av Syria særdeles vanskelig og farlig. Mange mennesker er drept og skadet, flere steder i landet.

I går var det umulig å komme i kontakt med klostret. Nettsiden var nede.

Jeg ber bloggens lesere om spesielt å løfte frem Syria i deres forbønner, og i særdeleshet situasjonen for våre trossøsken i landet. Be for Deir Mar Musa kommuniteten, at Gud skal beskytte dem og gi dem nåde til å nå ut med evangeliet til de mange som lider. Be for kommunitetens leder, bror Paulo, og alle brødrene som bor der.

Jeg skal komme tilbake med informasjon om det som skjer med Deir Mar Musa så snart det er mulig å få ut noe informasjon.

Å lære å stole på Gud

Av og til strever jeg litt med dette ordet 'tro'. Det kan lett oppfattes som et slags krav. Noe jeg skal prestere, noe jeg må få til. En periode har jeg arbeidet med ordene fra Joh 14,1, hvor det heter:

"La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud og tro på meg!'

Det er et flott og godt ord, men kan - avhengig av den situasjonen man befinner seg i - også bli et vanskelig ord. For vi opplever jo at livet byr på ting som vi overveldes av, og som gjør at vi kan kjenne på uro og frykt.

Alle våre norske oversettelser oversetter dette verset med 'tro på ...'

Men her om dagen leste jeg dette ordet i en engelsk oversettelse som jeg er blitt veldig glad i: The Jerusalem Bible. Her heter det: 'trust in God still, and trust in me'.

Det er noe annet!

Det greske ordet som brukes er 'pistevo' som betyr tro, tro på, ha tillit til.

Ved å oversette dette med 'ha tillit til', som The Jerusalem Bible gjør, så flyttes tyngdepunktet fra meg og over på Ham jeg setter min lit til! Det kjennes godt. Å sette min lit til eller stole på Gud, er for meg en prosess. Det blir for store ord for meg å si: 'Alt for Jesu fot jeg legger', fordi jeg kjenner meg etter hvert så godt at jeg vet at det er ting hos meg som ennå ikke er overgitt. Men så langt jeg ser vil jeg gjerne overgi alt. Men skal man overgi noe til noen, må man kunne stole på den man overgir det til. Da må jeg lære den personen å kjenne. Jeg lærer å kjenne Gud, men først og fremst vet jeg dette: Jeg er kjent av Ham, og elsket av Ham. Det er det beste utgangspunktet. Så får jeg bruke tid på å bli bedre kjent med Gud, slik at jeg kan lære å stole på Ham.

"Vær så snill å stopp 'The Holy Ghost smackdown"

Redaktøren for det meget anerkjente kristne bladet Charisma Magazine, Lee Grady, har skrevet en artikkel hvor han tar et kraftig oppgjør med de som dytter folk i gulvet under forbønnshandlinger.

Han skriver:

"Jeg elsker det når Den Hellige Ånd viser seg i menighetens samlinger. Hver gang syndere blir omvendt, frafalne omvender seg, kropper blir helbredet og selvsentrerte kristne blir sønderknust av Gud, ser vi bevis på Åndens gjerning. Men jeg setter ikke pris på det når mennesker fabrikerer åndelige manifestasjoner for å bevise at Gud bruker dem."

Lee Grady forteller om et spesielt møte han var vitne til for noen få år siden. En populær karismatisk taler talte i en kirke i Orlando. Etter at han hadde talt, ba han hadde ordinerte pastorer løpe opp på plattformen, slik at han kunne få lagt hendene på dem. Umiddelbart begynte denne predikantens team av bodyguards (!!!) å dra folk opp på plattformen og holde dem til predikanten fikk bedt for dem (NB! Det er ikke mannen på bildet. Dette bildet er kun brukt som illustrasjon).

"Jeg følte meg uvell av dette spektakulære. Det så ut som en karismatisk variant av World Wrestling Entertainment: masse klaskende lyder, kropper som faller og bifallsrop fra de begeistrede tilskuerne. Det synes som om vi kristne liker et godt show," skriver Lee Grady.

Grady forteller om det han kaller 'bisarre teatralske effekter". Hvordan den svære evangelisten fikk øye på ham, og slo ham i ansiktet i det han ropte: 'i Jesu navn, slik at Lee Grady falt i gulvet.

Hva er dette for noe? Vi finner det ikke omtalt noe sted i Guds ord. De som faller i Bibelen faller for egen hånd under Guds kraft, og alle eksemplene viser mennesker som faller forover, ikke bakover!

Jeg har selv vært utsatt for denne dyttingen. For en del år siden var jeg til stede på en bønnekonferanse på Hedmarktoppen. Her deltok en gruppe fra Korea. De ville be for de som trengte forbønn. Så spør de om det er noen pastorer i salen. Da de oppdaget at jeg var der, ble jeg bedt om å komme frem. I det øyeblikket de la hendene på dem, forstod jeg at de ønsket at jeg skulle oppleve 'å falle under Ånden'. Jeg kjente de dyttet, så jeg tok et skritt bakover. Dermed fulgte de etter, og jeg tok et nytt skritt bakover. Og slik fortsatte det til vi var omtrent halvveis rundt i lokalet. Da bestemte jeg for å legge meg ned selv, så vi fikk slutt på dette sirkuset. Da ropte de fornøyd: Se, pastoren falt under Åndens kraft!

En ting er sikkert: Det 'fallet' hadde absolutt ingen ting med Gud å gjøre! Men de som ba var veldig fornøyd over at en pastor hadde blitt møtt av Gud.

Kanskje er det på tide at vi våger å snakke om disse tingene, og lærer oss å skille mellom det ekte og det tilgjorte?

10 husmenighetsmedlemmer arrestert i Iran

8. februar slår sivilkledd sikkerhetspoliti til mot en iransk husmenighet og arresterte 10 medlemmer. Husmenigheten holder til i Shiraz i Fars provinsen. De 10 medlemmene av denne husmenigheten er overført til en ukjent adresse. Familiene deres har forsøkt å få vite hvor de holdes arrestert, men iranske myndigheter vil ikke gi dem opplysninger om dette.

Selv om alle detaljene rundt arrestasjonen ikke er brakt på det rene ennå , finnes det opplysninger om at Mojtaba Hossein (bildet) er blant de arresterte. Medfører dette riktighet er situasjonen for ham særdeles alvorlig. Hossein ble nemlig arrestert 11. mai 2008, sammen med åtte andre kristne. Anklagene lød på at 'hadde en kristen trp'. Mojtana Hossein, som da var 21 år, ble bedt om å frasi seg sin kristne tro. Det gjorde han ikke. Han ble satt fri senere, og er han nå blant de som nylig ble arrestert vil presset mot ham at han skal fornekte Jesus være svært stort. Husk ham i dine bønner, sammen med de andre arresterte.

I forrige måned ble en pinsemenighet raidet i Ahwaz, og flere arrestert, deriblant menighetens pastor. Deres skjebne er fortsatt uvisst.

Setter norsk pinsebevegelse seg utenfor den store kirkefamilien?

Jeg hører med til dem som gleder meg over at pinsebevegelsen i Norge endelig får et eget læredokument. Det er på høy tid, og særlig i en tid som vår hvor nettopp lærebevisstheten er så lav. Troen er blitt så invidualisert at den for manges vedkommende er hjemmesnekret. Litt her, og litt der.

Det skal derfor bli spennende for oss utenforstående å lese læredokumentet. Jeg har bare lest noen få bruddstykker fra den kristne dagspressen. Av det jeg har lest har jeg forstått det slik at pinsebevegelsen slutter seg til Den apostoliske trosbekjennelsen. Det er flott. Den er en viktig bekjennelse. Men jeg forundrer meg litt hvorfor man ikke samtidig bekjenner seg til Trosbekjennelsen fra Nikea 325 og Konstantinopel i 381? Den er jo også en felleskristen bekjennelse, og med et svært tydelig læremessig innhold som vår tid trenger. Det skulle vært interessant å høre om hvorfor denne ikke er tatt med, om det er slik som avisene skriver, at det er kun den apostoliske trosbekjennelsen man har sluttet seg til. Er det noen av bloggens lesere som kjenner til dette?

Det kan sikkert være teologiske årsaker til at norske pinsevenner ikke kan underskrive på Trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel. Det må respekteres. Men samtidig ved ikke å bekjenne seg til denne, avgrenser man seg også til de fleste av de historiske kirkesamfunnene som bekjenner seg til begge trossymbolene. Er dette også bevisst? Eller er det ikke helt gjennomtenkt?

Den nikenske trosbekjennelsen inneholder særdeles viktige trossannheter som det fremdeles står strid om i vår tid. Hadde det ikke vært naturlig om også pinsevennene var tydelige når det gjelder disse spørsmålene? De mest konservative baptistene i Russland - de uregistrerte - har sluttet seg til den nikenske trosbekjennelsen. Det sier sitt.

Det skal bli veldig interessant å følge pinsebevegelsen fremover. Her er mye åndelig vitalitet og liv, og mange menigheter som opplever vekst og fremgang.

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/pinsevennene-samlet-seg-om-n-lere/

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk finner du nå en artikkel om biskop Meletios av Antiokia. Han var en av de som bekjempet arianismen. Tilhengere til Arius mente at Jesus var et skapt vesen og ikke av samme vesen som Faderen. Biskop Meletios forkynte tydelig sann kristen tro om at Jesus er 'Gud av Gud, lys av lys'.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

En travel helg - og en teakopp

Nå var det ikke akkurat veldig vondt å sette seg ned med en rykende kopp varm tea, og en knupp med sukkerfri belgisk sjokolade!

Den teakoppen kjennes faktisk velfortjent. Det har vært en mer hektisk helg enn vanlig for meg. I går var jeg i Halden for å holde et foredrag i Patristisk forum, om bønn i Oldkirken. Det ble en fin samling i en av møtesalene til Halden frikirke, med et lydhørt og interessert publikum. Jeg synes teamet er svært interessant, og det har vært lærerikt å lese kirke- og ørkenfedrene i den hensikt å finne ut hvordan de ba. Likeledes å studere bønnelivet både i urkirken og i oldkirken, være seg både det personlige bønnelivet og gudstjenestens bønnepraksis.

Vel hjemkommet lyser en lampe som viser at det er noe feil med motoren. Dermed kunne jeg ikke ta bilen i dag når jeg skulle besøke Pinsekirken på Kolbotn, en forsamling som står mitt hjerte spesielt nært, siden jeg over en lengre tid talte i denne menigheten. Her har jeg så mange gode venner, som jeg setter stor pris på.

Kulden i dag tidlig gjorde sitt til at dagen startet med et angina-anfall, og det er ikke spesielt hyggelig i seg selv, men blir et hakk mer utfordrende når det er kort tid til at toget skal gå. Togturen inn til Oslo var likevel behagelig. Det er lenge siden jeg har reist med toget. Egentlig foretrekker jeg denne reisemåten fremfor noen annen. Når man reiser med toget blir sjelen med!

I Pinsekirken talte jeg over Apg 12, om Peter som blir befridd fra fengslet han sitter i på grunn av menighetens inderlige forbønn.

Men togturen hjemover ble en stor utfordring. En forferdelig risting, og en dør som jeg satt ved siden av, som spratt opp i eningen. Føler meg riktig mørbanket her jeg sitter. Men nå skal jeg nyte teakoppen - og sjokoladen. Jeg tror det faktisk blir to-tre slike kopper til før jeg legger meg.

Jesusbønnen er som friskt åndelig vann

I Tolleshunt Knights, Maldon, Essex, England finnes det et kloster ved navn The Patriarchal Stavropegic Monastery of St. John the Baptist (bildet).

Det ble grunnlagt i 1959 av Elder Sofrony, som jeg har omtalt ved flere anledninger her på bloggen. Han grunnla klostret sammen med Arkimandrit Symeon, som var hans åndelige sønn og en veileder som mange oppsøkte for å få åndelige råd. I går leste jeg noe denne Symeon har skrevet om Jesusbønnen, som velsignet meg. Denne arkimandrit, som ble fostret bønn av av Sofrony og har vært med i klostrets bønnefellesskap fra begynnelsen.

Symeon sammenligner det å be Jesusbønnen som å vandre i de snøkledde fjellene. Fra de høye snøkledde toppene som forsvinner i skyene kommer det vann som gir liv. Der oppe har de tatt imot vannet fra himmelen for at det skal gi grønske langs fjellsidene, like ned i dalens bunn.

Å vandre i dalene er ikke vanskelig og krever ingen spesiell guide. Det går til og med å ta en tur opp på høydene uten en veiviser, men om man vil høyrere opp må man ha hjelp.

Slik er det også med Jesusbønnen. Alle kan be den og den gir hver beder noe. Hver og en kan drikke av det friske vannet, etter tørst og evne, men den som tenker seg riktig høyt bør skaffe seg en veileder. Jeg lurer ofte på hvorfor det er så greit at vi får veiledning på de fleste av livets områder, men på det åndelige området må vi klare oss på egen hånd. Min erfaring er at vi alle vil ha nytte av å gå i åndelig veiledning.

Når uhellet er ute er det verd å gå bønneveien

Jeg begynner å lure på om ikke dette møtet i Patristisk forum i Halden i dag må være viktig. Forrige gang jeg skulle hit havnet jeg på intensiv avdelingen på sykehuset. I går skulle jeg skrive den siste delen til manus med tittelen: Bønn i Oldkirken, da et eller annet skjedde med datamaskinen min, og jeg klarte å slette alt jeg hadde skrevet! Joda, jeg hadde lagret, men den lagrede kopien forsvant, og lot seg ikke gjenfinne.

Så sto jeg der - bare noen timer igjen før jeg skulle krype til køys, uten manus! Og jeg som hadde arbeidet med dette manuset en hel uke, funnet kildehenvisninger, lett opp opplysninger fra ulike kilder. Dessuten følte jeg meg fullstendig tom. Det har vært en tøff uke på grunn av at vår datter ble innlagt på sykehuset, og med mye strev for at sykehuset skulle gi henne en sårt tiltrengt plass. Når jeg satte meg ned for å forsøke å skrive manus på nytt stanset absolutt alt opp. Jeg husket ingenting av hva jeg hadde skrevet, forsøkte å lete gjennom kildematerialet, og måtte helt enkelt gi opp.

Men skulle jeg ikke skrive om bønn, hva var vel da mer naturlig enn å be. Men jeg følte meg fullstendig tom. Heldigvis har jeg en veldig snill kone. Hun ba, sammen med en god venninne av familien i Bergen, og plutselig løsnet det. Jeg klarte å finne tråden igjen og kildematerialet åpnet seg opp på nytt. Fem på 12 fikk jeg min sønn til å printe det ut.

Nå skal jeg ha fem timers søvn, før jeg setter meg i bilen.

Bloggen blir dermed ikke oppdatert før lørdag kveld.

Ikonet viser kirkefedrene.

Storpolitiske intriger og forsmådd kjærlighet

Er du interessert i historie, og har du sans for drama? Historien om Anna av Novgorod inneholder det meste: Forsmådd kjærlighet, politiske intriger mellom Sverige, Norge og Russland - bare for å nevne noe. Historien om Anna av Novgorod begynner i Sverige, og en ung jentes kjærlighet til den norske kongen, Olav Haraldson. Se bloggen Monastisk for mer:

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Pastor preket om å være rede for å dø - ble hentet hjem av Gud rett etterpå

Pastor Barnett K. Thoroughgood (bildet), preket søndag for sine 2000 menighetsmedlemmer om å holde sin oppmerksomhet på Gud, og at man skal kalle på Ham i nøden.

Så satte han seg ned, og i neste øyeblikk var han hjemme hos Gud.

Den 62 gamle pastoren for menigheten New Jerusalem Church of God in Christ i Virginia døde rett etter at han hadde avsluttet prekenen. Hans siste ord skal ha vært: 'Du skal leve og ikke dø'. Ingen av de tilstedeværende kunne se at det var noe galt med deres høyt elskede pastor.

Pastor Barnett K. Thoroughgood grunnla menigheten for 42 år siden. Den tilhører pinseretningen Church of God in Christ.

- Bare fordi du kom til kirken i dag betyr ikke det at døden ikke venter på deg der ute. Noen av oss tror at vi skal leve for evig. Fordi du ikke er syk, fordi du har god helse, tror du at du har all verdens av tid, men du vet ikke når du skal dø, sa pastor Barnett K. Thoroughgood, rett før han døde.

Prekenen ble dermed en voldsom vekker for de som hørte den.

Forbløffede menighetsmedlemmer sto og holdt rundt hverandre og var vitne til at helsepersonell som kom til stedet, ikke kunne gjøre noe for å redde pastorens liv.

Pastorens sønn, Emmanuel, kommenterte farens død slik: "dette er ikke en tid for å gråte eller bli sint, men lovprise. Min far klarte det!"

Bildet er tatt rett før pastor Thoroughgood avslutter sin preken søndag. Det er det siste bildet av ham.

Bønn før man leser i Bibelen

Å, Kristi Far, du som ser og vet alt, hør min bønn nå!

La din tjener få lytte til den vakre sangen. La ham, som kjenner Gud, få lede mine skritt inn på Guds veier, så jeg blir født av ham: Kristus som befridde menneskene fra alle deres ulykker.

Han ble grepet av medlidenhet med de stakkars menneskene og forlot sin himmelske verden.

Den evige Gud ble en skapning, lagt under døden, slik at han til og med steg ned til dem som sukker og klager i dødsriket.

Vær våken, min sjel!

Gregorios av Nazianz, død 390.