I den siste tiden har jeg fått flere spørsmål om jeg kunne sammenfatte noen av de viktigste særtrekkene ved den anabaptistiske bevegelsen, slik den oppsto på 1500-tallet, og om disse særtrekkene har noe å si for de som i dag søker seg tilbake til den urkristne menighetsmodellen. Jeg kommer til å redegjøre for dette i mer dybde i min kommende bok, men her er noen punkter som jeg mener er sentrale:
1. Bibelen - Guds autoritative ord. Anabaptistene aksepterte Den Hellige Skrift som Guds autoritative ord, og gjennom Den Hellige Ånd, den ufeilbarlige veileder til å lede mennesker til tro og veilede dem til et liv i kristent disippelskap. Anabaptistene insisterte på at de kristne alltid måtte bli veiledet gjennom Ordet, kollektivt forstått og gjennom Ånden.
2. Vektlegging av Det nye testamente. Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene en klar funksjonell atskillelse mellom det likt inspirerte Gamle og Nye testamente. Det finnes en gammel og en ny pakt, og vi leser Det gamle testamente i lys av det Nye, og Det nye testamente som en fullendelse av Det gamle testamente. Der hvor de to skiller lag, så er det Det nye testamente som gjelder, og slik er altså den anabaptistiske etikken avledet fra Det nye testamente.
3. Vektlegging av Jesus som det helt sentrale. Anabaptister avleder sin kristologi direkte fra Ordet og vektlegger en dyp overgivelse til å ta Jesus på alvor på alle livets områder. Frelse for anabaptistene handlet ikke først og fremst om adgang til himmelen, men om en forvandling av ens liv. De la tydelig vekt på at Jesus ikke bare er Frelseren, men også Herre. Anabaptistene trodde, lik Luther, at vi blir frelst av nåden alene, men med frelsen følger et liv i etterfølgelse, overgivelse, forsakelse og helliggjørelse, som vil vise seg i en liv som bærer Åndens frukter.
4. Menigheten er for troende. Anabaptistene trodde at en omvendelse, selv om den kan skje plutselig, så handler en sann omvendelse om en helt bevisst handling. Anabaptistene døpte kun mennesker som var kommet til personlig, levende tro. Dåp og et liv i daglig etterfølgelse var inngangsporten til å bli medlem av menigheten. Ingen kunne bli medlem av menigheten på noe annet grunnlag. Dagens folkekirketanke var dem totalt fremmed.
5. Vektlegging av disippelskap. Å bli en kristen handlet for anabaptistene om mer enn at man trodde, det handlet om et liv levd som en disippel. I Kristus blandes frelse og etikk sammen. Vi blir ikke bare frelst gjennom Kristus, men vi kalles til et liv i daglig etterfølgelse. Dette var en av årsakene til at de også nektet å avlegge ed, dermed fulgte de også Jesu ord på dette området.
6. Nei til en nasjonalistisk kirke. For anabaptistene var Kristus menighetens hode, og menigheten var Kristi kropp. De avviste nasjonale kirker og de avviste enhver pave, og enhver statlig innblanding i menighetens anliggender, men de lokale menighetene hadde likevel en ledelse. Det fantes ingen rasemessige skillelinjer blant dem. Man anså alle mennesker for å være like.
7. Menigheten var et fellesskap av troende, knyttet sammen i en pakt. Felles tilbedelse, praktisk hjelp, fellesskap og gjensidig ansvar, var det som karakteriserte de kommunitetene som ble grunnlagt. Individualistisk og et selvsentrert liv er en umulighet i disse sammenhengene.
8. Atskillelse fra verden. Fellesskapet av de forvandlede tilhører Guds rike. Og Guds rike er totalt annerledes enn denne verdens riker. Anabaptistene så på seg selv som fremmede i denne verden, som pilegrimer som var på gjennomreise. De la vekt på Guds-rikets etikk. I prinsippet betydde dette at stat og kirke var atskilt. Dette fikk de følger at anabaptistene ikke ville ta del i f.eks politiske valg.
9. Hengitt til fredsskapende arbeid. Anabaptistene bygget sin tro på Bergprekenen, og som en konsekvens av denne, tok de ikke del i militæret, og de insisterte på ikkevolds løsninger. De arbeidet for fred og forsoning mellom mennesker.
10. Vi er tjenere! På samme måte som Jesus kom for å tjene, er vi kalt til det samme. Dette var anabaptistenes syn. Selv om man levde atskilt fra verden, så betydde ikke det at man vendte ansiktet bort fra verdens nød. Anabaptistene har alltid hatt et sterkt engasjement i fredsskapende arbeid, og arbeid blant fattige og undertrykte.
11. En anabaptistisk menighet er alltid en misjonsmenighet! De anså at alle kristne er kalt til å være vitner om Jesus, og gjennom ulike perioder har anabaptistiske forsamlinger hatt et sterkt misjonsengasjement.
Disse 11 punktene karakteriserte de første anabaptister, og de har fulgt den anabaptistiske bevegelsen helt opp til våre dager. Men dessverre er noen av dagens grupper blitt mer isolerte og eksklusive enn sine opprinnelige brødre og søstre. Vi ser at misjonsiveren er i ferd med å våkne i flere av disse sammenhengene i den siste tiden. Den gruppen med menonitter som vi har på besøk nå, er f.eks svært misjonsbevisste.
Bildet viser en hule i Sveits hvor anabaptister skjulte seg for sine forfølgere, og hvor de feiret sine gudstjenester.
1. Bibelen - Guds autoritative ord. Anabaptistene aksepterte Den Hellige Skrift som Guds autoritative ord, og gjennom Den Hellige Ånd, den ufeilbarlige veileder til å lede mennesker til tro og veilede dem til et liv i kristent disippelskap. Anabaptistene insisterte på at de kristne alltid måtte bli veiledet gjennom Ordet, kollektivt forstått og gjennom Ånden.
2. Vektlegging av Det nye testamente. Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene en klar funksjonell atskillelse mellom det likt inspirerte Gamle og Nye testamente. Det finnes en gammel og en ny pakt, og vi leser Det gamle testamente i lys av det Nye, og Det nye testamente som en fullendelse av Det gamle testamente. Der hvor de to skiller lag, så er det Det nye testamente som gjelder, og slik er altså den anabaptistiske etikken avledet fra Det nye testamente.
3. Vektlegging av Jesus som det helt sentrale. Anabaptister avleder sin kristologi direkte fra Ordet og vektlegger en dyp overgivelse til å ta Jesus på alvor på alle livets områder. Frelse for anabaptistene handlet ikke først og fremst om adgang til himmelen, men om en forvandling av ens liv. De la tydelig vekt på at Jesus ikke bare er Frelseren, men også Herre. Anabaptistene trodde, lik Luther, at vi blir frelst av nåden alene, men med frelsen følger et liv i etterfølgelse, overgivelse, forsakelse og helliggjørelse, som vil vise seg i en liv som bærer Åndens frukter.
4. Menigheten er for troende. Anabaptistene trodde at en omvendelse, selv om den kan skje plutselig, så handler en sann omvendelse om en helt bevisst handling. Anabaptistene døpte kun mennesker som var kommet til personlig, levende tro. Dåp og et liv i daglig etterfølgelse var inngangsporten til å bli medlem av menigheten. Ingen kunne bli medlem av menigheten på noe annet grunnlag. Dagens folkekirketanke var dem totalt fremmed.
5. Vektlegging av disippelskap. Å bli en kristen handlet for anabaptistene om mer enn at man trodde, det handlet om et liv levd som en disippel. I Kristus blandes frelse og etikk sammen. Vi blir ikke bare frelst gjennom Kristus, men vi kalles til et liv i daglig etterfølgelse. Dette var en av årsakene til at de også nektet å avlegge ed, dermed fulgte de også Jesu ord på dette området.
6. Nei til en nasjonalistisk kirke. For anabaptistene var Kristus menighetens hode, og menigheten var Kristi kropp. De avviste nasjonale kirker og de avviste enhver pave, og enhver statlig innblanding i menighetens anliggender, men de lokale menighetene hadde likevel en ledelse. Det fantes ingen rasemessige skillelinjer blant dem. Man anså alle mennesker for å være like.
7. Menigheten var et fellesskap av troende, knyttet sammen i en pakt. Felles tilbedelse, praktisk hjelp, fellesskap og gjensidig ansvar, var det som karakteriserte de kommunitetene som ble grunnlagt. Individualistisk og et selvsentrert liv er en umulighet i disse sammenhengene.
8. Atskillelse fra verden. Fellesskapet av de forvandlede tilhører Guds rike. Og Guds rike er totalt annerledes enn denne verdens riker. Anabaptistene så på seg selv som fremmede i denne verden, som pilegrimer som var på gjennomreise. De la vekt på Guds-rikets etikk. I prinsippet betydde dette at stat og kirke var atskilt. Dette fikk de følger at anabaptistene ikke ville ta del i f.eks politiske valg.
9. Hengitt til fredsskapende arbeid. Anabaptistene bygget sin tro på Bergprekenen, og som en konsekvens av denne, tok de ikke del i militæret, og de insisterte på ikkevolds løsninger. De arbeidet for fred og forsoning mellom mennesker.
10. Vi er tjenere! På samme måte som Jesus kom for å tjene, er vi kalt til det samme. Dette var anabaptistenes syn. Selv om man levde atskilt fra verden, så betydde ikke det at man vendte ansiktet bort fra verdens nød. Anabaptistene har alltid hatt et sterkt engasjement i fredsskapende arbeid, og arbeid blant fattige og undertrykte.
11. En anabaptistisk menighet er alltid en misjonsmenighet! De anså at alle kristne er kalt til å være vitner om Jesus, og gjennom ulike perioder har anabaptistiske forsamlinger hatt et sterkt misjonsengasjement.
Disse 11 punktene karakteriserte de første anabaptister, og de har fulgt den anabaptistiske bevegelsen helt opp til våre dager. Men dessverre er noen av dagens grupper blitt mer isolerte og eksklusive enn sine opprinnelige brødre og søstre. Vi ser at misjonsiveren er i ferd med å våkne i flere av disse sammenhengene i den siste tiden. Den gruppen med menonitter som vi har på besøk nå, er f.eks svært misjonsbevisste.
Bildet viser en hule i Sveits hvor anabaptister skjulte seg for sine forfølgere, og hvor de feiret sine gudstjenester.
10 kommentarer:
Er jeg en anabaptist?
Jeg vet ikke mye om dem - men det jeg har lest stemmer godt teoretisk. Teori og praksis kan være to forskjellige ting. Men det som står her kunne jeg har skrevet for 40 år siden - og jeg kunne ha skrevet det i dag.
Og jeg behøver vel ikke kalle meg anabaptist? - her skilles kanskje våre veier - jeg vil ikke sette merkelappen anabaptist på meg.
Jeg tar høyde for at jeg i praksis ville se litt forskjellig på ting - det må en viss kontektstualisering til i dagens samfunn.
Hils dine venner som er på besøk
Da vi flyttet til Bryne i 1972, fikk en telefon fra våre venner i England. En amerikansk mennonittprest følte et guddommelig kall til å besøke Norge. Han hadde riktig kommet på kant med (utstøtt?) sin mennonittmenighet pga av åndsdåp og tungtale. Men han var tydelig sprenglærd i Bibelen akkurat som åndsdøpte predikanter fra plymouthbrødrene.
Jeg husker han snakket mye om konflikten med meg - og det var sårt for ham at de ikke kunne godta Åndens gaver. Han snakket bra om folket og la vekt på den solide Bibelundervisningen de hadde fått.
Vi sa som sant var at vi hadde nettopp flyttet til Bryne og vi bodde i et knøttlite hus og hadde ingen kristne kontakter - det ville være umulig å få til møter.
Men han sa: "Jeg kommer likevel, du har kanskje noen venner du vil invitere hjem"?
Så han kom. Vi inviterte venner. Det resulterte i en av de største rørelser som har vært på Bryne. Biskopen sammenkalte til krisemøte.
Vår lille stue var spengfull (50 stk?) i nesten 14 dager . Folk satt tett på golvet og i gangen.
I løpet av disse to ukene tror jeg at kanskje 50 ungdommer ble åndsdøpt - mange kom til en trygg frelsestro osv. Og mange ble helbredet inkl. min kone - og helbredelsen holder ennå. Han var veldig sterk på dåp - noe jeg ikke var - og han ville døpe. Det var senhøstes og han mente vi kunne døpe i badekaret. Det sa jeg "nei" til.
De åndsdøpte ungdommene ble innkalt til "krisemøtet" - hvor de skulle bli satt på plass - men de svarte godt for seg. Konklusjonen var: "Det dere har opplevd på møtene hos Tore Lende er fra Gud. Bevar dette, men ha ikke mer med dem å gjøre for de er gjendøpere"
Og slik ble det. Men vi har vennskapelige kontakt med mange av disse til denne dag. De begynte bl.a. å praktisere nådegavene i sine lutherske sammenhenger.
Husk at dette var 1972 - Vi ble fort det største uroelementet på Jæren, opplevde avsky, løgn og rykter av verste slag. Dette var svermeri og vranglære.
Vi tok Charles med oss og reiste å til Sarons Dal og hadde et møte for studentene der. Og mange har i ettertid sagt til meg: "Det var det mest revolusjonerende møte det året vi gikk på skolen - Gud møtte oss."
Dessverre fikk vi aldri mer kontakt med Charles McHatton. Han startet en ny menighet som jeg tror vokste til flere tusen i Phoenix Arizona. Jeg forsøkte for noen år siden å få kontakt med han. Fikk en følelse av at menigheten nærmest var gått i oppløsning og at han var gammel og syk.
Jeg tenker at han ikke skulle gitt opp sine gamle idealer om fellesskap og samfunn. Men de ble en slags moderne, fri karismatisk trosmenighet, typisk amerikansk?
To jenter fra vår menighet besøkte dem på slutten av 70-tallet. De følte det hele var fremmed, råflott og stort - selv om de hadde blitt tatt hjertelig imot. De hadde også blitt bedt om å synge på en søndagsmøte.
Dette kom jeg til å tenke på-
Nei, navn er ikke så viktig. Ordet anabaptist var jo da også et skjellsord. Det betyr gjendøper, og man brukte ordet i forakt.
Nå brukes det mer for å sette navn på en retning innen kristenheten. Vi er flinke til slikt! Men det hjelper oss også til å kunne forstå hva det er som særpreget, og fortsatt særpreger disse radikale etterfølgerne av Kristus.
De representerer jo Reformasjonens tredje gren. De er verken protestanter eller katolikker.
Ellers var det veldig tankevekkende å lese om det som skjedde på Bryne, og det som senere skjedde i USA. Så herlig å lese om dette Åndens vær som besøkte landskapet rundt Bryne, og så uendelig trist å lese om en menighet som ender opp strømlinjeformet, og som har mistet radikaliteten. Slik har det gått med så mye av det som startet i Ånd og endte i kjød.
Gjennom disse artiklene som jeg leser her på denne bloggen, klargjøres mer og mer mitt eget ståsted. Jeg gleder meg til boka blir ferdig, for så langt ser det ut som om jeg nok hører hjemme sammen med disse radikale kristne. Jeg så du skrev om dette som handler om "engang frelst - alltid frelst". Kunne du ved anledning skrive noe mer om dette? Gjerne også i historisk sammenheng.
Hei Tore.
Synes du skriver om veldig mange spennende ting! Kunne du om du orker ha skrevet ned det du mener er det viktigste karakteristiske trekkene ved en nytestamentlig menighet? Ligner det på de 11 punktene vi har fått presentert her?
Hei Martin,
hvis Guds rike og menigheten kan beskrives i en teori - så er jeg veldig enig.
Jeg stusset litt på dette med at de ikke ville være med i politiske valg. Jeg har vært nær det standpunktet - og mange ganger hevdet det. Jeg tror hverken Jesus eller noen apostlene ville engasjert seg politisk i et parti?
Jeg tror jeg er enig i det punktet. Jeg har alltid vært imot å ta imot statsstøtte til menigheten.
Kampanjer som "Norge tilbake til Gud" har jeg reagert instinktivt imot - jeg har tenkt at dette er sidespor. En grunn er at nasjonalisme synes å ha lite med med med vårt kall å gjøre
Jeg synes vi er opptatt av så mange ting som gir oss et splittet sinn. Vårt liv er Jesu og Guds rike og menigheten er i prinsippet Jesus på jorden - verdens lys. Dette er vårt kall.
Jeg synes vi har gjort menigheten til en noe som er besudlet av denne verden - hele verden ligger i det onde sier Bibelen.
Budskapet, mandatet, vi har fått enormt:
1 Peter 2
Legg derfor bort all ondskap, falskhet og hykleri, misunnelse og sladder, 2 og lengt som nyfødte barn etter ordets rene melk, så dere ved den kan vokse til frelse. 3 For dere har smakt at Herren er god.
4 Kom til ham, den levende stein, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, 5 og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus.
9 Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.
Det synes at vi ved våre gjerninger og liv skal være et forbilde og lys - og at vi ikke skal dømme.
Det er de livene vi lever sammen som er dom i seg selv over denne verdens ondskap.
På den andre siden vi kan la vårt røst høre når det gjelder fred og rettferdighet.
Nå vi så f.eks. snakker til verden om økonomisk rettferdighet, mot undertrykkelse av de fattige, kan vi gjøre idet vi viser til det livet vi lever i menigheten - i all ydmykhet vise til vår praksis.
Jeg kunne sagt mye om dette. Hva har nasjonalisme med Guds rike å gjøre?
Hvem var det som fikk USA og verden til å ryste da de tilga og omfavnet morderen som hadde drept deres barn? Jo, noen enkle mennoniter - amish - fra USA. Dette var i deres verdigrunnlag - det hadde gått i blodet på dem.
Mange av vi læremestre i Kristus da jeg var ung, var gamle fra Frie Venner - de hadde også dette synet.
Tankene er spredte og ufullkomne. Jeg skulle jeg vært i en arbeidsgruppe som i alvor satte seg ned og arbeidet med dette rent teologisk.
Arbeidstittelen kunne være.
"Her er Anabaptistene sitt verdigrunnlag - hvordan kan vi på Nytestamentlig grunnlag avvise det?"
På den andre siden tror jeg ikke at Guds rike kan bli beskrevet i regler og bud.
Jeg har en hvis motvilje mot alle trosbekjennelser uten denne:
"Jesus er Herre"
Så jeg ville ikke hengt om denne trosbekjennelsen på utsiden av "kirkedøren"
Men jeg ville kanskje følt det som er "profetisk" ansvar til at disse verdiene ble endel av verdigrunnlag i den forsamling jeg var med - der der de verdiene jeg ville leve selv uten å påtvinge andre det samme.
"Guds rike besår ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet, gleder og fred i den Hellige Ånd"
Og det består slettes ikke i "loven" - hverken den gamle eller nye.
Men det er svært viktige ting og reflektere over.
Jeg forstår at mange holder fast ved at det skal være slik det var for 4-500 år siden. En bruker samme språket - samme gamle bibeloversettelser.
Men når det er sagt var jeg i sommer sammen med mennonitter fra Canada som var helt moderne - de drev undervist, var opptatt av etiske debatter osv. Jeg kjenner ikke bevegelsen, og tror den er svært mangfoldig.
Jeg husker tilbake til 1970-tallet da en god venn av meg kjørte rundt med en bil hvor det var malt: Jesus er Herre, på begge sidene.
For dette var jo noe av selve hovedfokuset under Jesusvekkelsen. En sterk understrekning av at Jesus virkelig er Herre, og skal være det også i våre liv. Hører lite av slik forkynnelse i dag.
Men jeg synes nok også at de trosbekjennelser som er blitt til underveis - i særdeleshet den apostoliske, er viktig fordi de tar for seg viktige læremessige punkter som det har stått strid om i menighetens historie.
Jeg tror "mennonnitt-bevegelsen" rommer mangt og mye. Gjestene mine har tatt i bruk moderne hjelpemidler, men som de sier, de lar ikke disse hjelpemidlene styre verken seg eller hverdagen deres. Jeg er veldig fascinert over hvordan de tar seg av hverandre, også økonomisk. Ingen av dem betaler sykeforskring. Blir de syke og trenger lege eller sykehusbehandling, så er det menigheten eller menighetene som betaler! Når de drar på noe felles, som f.eks en konferanse, så er det menigheten som betaler.
Men det er ting jeg stusser veldig over, som f.eks praksisen med å feire nattverd bare en gang i året. Jeg har spurt om hva slags bibelsk belegg de har for det, og har bare fått et vagt svar om at dette har sammenheng med deres tradisjon. Jeg kommer garantert til å spørre dem igjen, når de kommer tilbake fra Trondheim på mandag.
De folkene som er her bruker King James, men har visstnok ikke noe imot bruken av andre. Men de har et poeng: Alle bruker samme oversettelse fordi det er enklere å følge med, og som deres biskop som er med i reisefølget sa, all denne vandringen frem og tilbake om "så sier den ene, og så sier den andre" oversettelsen skaper ofte splittelse i våre sinn.
Ja, uten vi har som utgangspunkt:
"Jesus er Herre"
Det betyr at det preger hele vår livsinnstilling - å forplikte seg på de verdier Jesus viste. Det var det Paulus gjorde - og han sa: "Følg med på samme måte som dere ser Jesus gjorde" Er det ikke det disippelskap handler om?
Den økonomiske ansvarlighet de viser for hverandre synes jeg er et en flott, og holdt på å si, selvsagt verdi i et kristent fellesskap. Det er begynnelsen til det å være en disippel?
"Herre, vær oss nådig og vis oss Veien!"
Ja, det med bibeloversettlse er etter min mening fullstendig underordnet. Men det blir forvirrende når vi skal lære ting utenat. På 60- og 70 tallet pugget jeg en god del skriftsteder. Men nå når jeg skal gjengi dem er jeg litt helt forvirret. Selv Fadervår oppdaget jeg her en dag jeg hadde problemer med.
Jeg vil tro at mange har gått seg fast i et blindspor på at alt skal være som før.
De Anabaptisene jeg har hatt litt kontakt med i England synes å være fleksible og moderne. Men mitt kjennskap er helt overfladisk.
Jeg tror disse du har besøk av kan hjelpe oss til å stille grunnleggende verdispørsmål.
Encounter Bulgaria's unspoilt natural beauty with our trekking walksand guided car trips in the Mountains of Bulgaria.
Operating from the historic and tourism town of Veliko Turnovo, our experienced and licensed guides will lead you through breathtaking mountains, charmingly historic villages practically untouched for centuries and every point of interest along the way. Bulgaria’s heritage is a rich tapestry of historical interest from the different epochs of her development. We will show you fascinating ancient monasteries and churches, isolated communities still living a traditional peasant lifestyle and even the monolithic monuments of the communist period.
Legg inn en kommentar