Ikke katolikk og heller ikke protestant

De grupper av kristne som foraktelig ble kalt for gjendøpere, eller anabaptister, så ikke på seg selv om protestanter. De var ikke en del av Martin Luthers reformasjon, som kirkehistorisk er blitt kalt den første reformasjonen. Selv om flere av anabaptistenes sentrale ledere, til å begynne med var en del av gruppene rundt Ulrich Zwingli, så var de heller ikke en del av den såkalte andre reformasjonen. De tilhørte en tredje vei - den radikale. Den tredje reformasjonen kan på mange måter sies å være de ytterste konsekvensene av Martin Luthers kamp mot Romerkirken. Fordi vi bor i et land hvor den lutherske kirke er dominerende, er det lett å glemme at det under reformasjonstiden også oppsto en annen statskirke, nemlig den reformerte. Grunnleggeren var reformatoren Ulrich Zwingli. Mens vi fikk lutherske statskirker i Tyskland, Danmark, Sverige, Finland, Island og Norge, oppsto det reformerte kirker i blant annet Holland og Skottland.


Omtrent samtidig med at dette skjedde vokste de frie forsamlingene frem, bestående av mennesker som søkte sammen for å studere Guds ord, og som lengtet tilbake til den første menighets liv og praksis.


Å lese disse menneskenes historie, er ikke bare spennende, men også befriende. Ikke minst er deres selvforståelse spennende. I stedet for å være en del av sin samtids to store blokker innen kristenheten: den katolske eller den protestantiske, så de seg selv som noe annet. De gikk en annen vei, i det de brøt med det rådende systemet, som søkte å knytte sammen stat og kirke. De ville tilbake til den første menighets praksis med frie lokale forsamlinger, og de la vekt på at skulle man bli medlem av den kristne forsamlingen, så måtte man bli født på ny, man måtte døpes også bli lagt til menigheten. Kun troende mennesker kunne bli en del av Kristi forsamling på jord.


Dette er for meg personlig blitt en veldig befriende måte å tenke min egen tilhørighet på. Ikke minst i lyset av den debatt som nå pågår om hvor veien går videre for de som ønsker å ivareta den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.


Jeg har i den siste tiden skrevet mye om den nye monastiske bevegelsen, og det er mye å hente ved å vende tilbake til de kristne disiplinene som et regelmessig bønneliv, regelmessig studium av Skriften, faste etc. Men veien går ikke tilbake til Romerkirken, den går tilbake til urkirken, og til Ham som sa: Jeg vil bygge MIN menighet.


Bildet viser dåp i Jesus Abbey i Sør-Korea.