Jeg har tenkt mye på noe Tore Lende skrev på bloggen her for noen dager siden. Tore skrev om de første kristnes klare trosbekjennelse: Jesus er herre! For dem var dette mer enn ord. Dette dreide seg om deres hverdagsliv. Jesus hadde førsteplassen, og sannheten om Jesu herredømme var samtidig noe veldig praktisk. Når Han virkelig hadde førsteplassen fikk de konsekvenser for hvordan de brukte deres tid, krefter, hvordan de brukte deres penger, hvordan de levde sine liv.
Jeg er blitt mer og mer overbevist om at det er forkynnelsen av Jesu herrevelde som vi må vende tilbake til. Om vi skal vende tilbake til urkristendommen og den apostoliske forkynnelsen, kommer vi ikke utenom! Den argentinske forkynneren Juan Carlos Ortiz talte på midten av 1970-tallet om ”de evangeliske kristnes evangelium”, som han mente var noe ganske annet enn det bibelske evangeliet. Dette femte evangeliet er menneskeskapt. Det handler om meg, mitt og mine. Hvordan jeg skal bli velsignet, hvordan Gud skal svare på mine bønner – de som stort sett dreier seg om meg.
Det finnes noen veldig radikale ord av Jesus i Luk 6,46: ”Men hvorfor kaller dere Meg, Herre, Herre, og gjør ikke det Jeg sier?”
De første kristne fikk store problemer fordi de ikke ville bøye seg for Cæsar, keiseren. Når embetsmenn og soldater møttes på gaten, måtte de hilse hverandre med: ’Cæsar er herre!’ Og så måtte de svare tilbake: ’Ja, vår herre er Cæsar!’ Ingen kristen kunne si noe slikt. Ble de hilst med: ’Cæsar er herre!’ måtte de svare: ’Nei, Jesus Kristus er Herre!’ Det skapte omgående problemer for dem. Ganske enkelt fordi de var underlagt en helt annen myndighet, og at i livets valg veide hensynet til Jesus tyngre enn hensynet til Cæsar.
Døperen Johannes hadde en tydelig forkynnelse om hvilke følger omvendelsen må få: "Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig." (Matt 3,8)
Så jeg spør meg selv i dag: Hvilke konsekvenser får det for meg at Jesus er Herre i mitt liv? Apostelen Paulus skriver om det radikale kristenlivet vi er kalt til å leve: "For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til." (Rom 14,7-8) Stemmer dette overens med våre liv?
Jeg er blitt mer og mer overbevist om at det er forkynnelsen av Jesu herrevelde som vi må vende tilbake til. Om vi skal vende tilbake til urkristendommen og den apostoliske forkynnelsen, kommer vi ikke utenom! Den argentinske forkynneren Juan Carlos Ortiz talte på midten av 1970-tallet om ”de evangeliske kristnes evangelium”, som han mente var noe ganske annet enn det bibelske evangeliet. Dette femte evangeliet er menneskeskapt. Det handler om meg, mitt og mine. Hvordan jeg skal bli velsignet, hvordan Gud skal svare på mine bønner – de som stort sett dreier seg om meg.
Det finnes noen veldig radikale ord av Jesus i Luk 6,46: ”Men hvorfor kaller dere Meg, Herre, Herre, og gjør ikke det Jeg sier?”
De første kristne fikk store problemer fordi de ikke ville bøye seg for Cæsar, keiseren. Når embetsmenn og soldater møttes på gaten, måtte de hilse hverandre med: ’Cæsar er herre!’ Og så måtte de svare tilbake: ’Ja, vår herre er Cæsar!’ Ingen kristen kunne si noe slikt. Ble de hilst med: ’Cæsar er herre!’ måtte de svare: ’Nei, Jesus Kristus er Herre!’ Det skapte omgående problemer for dem. Ganske enkelt fordi de var underlagt en helt annen myndighet, og at i livets valg veide hensynet til Jesus tyngre enn hensynet til Cæsar.
Døperen Johannes hadde en tydelig forkynnelse om hvilke følger omvendelsen må få: "Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig." (Matt 3,8)
Så jeg spør meg selv i dag: Hvilke konsekvenser får det for meg at Jesus er Herre i mitt liv? Apostelen Paulus skriver om det radikale kristenlivet vi er kalt til å leve: "For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til." (Rom 14,7-8) Stemmer dette overens med våre liv?
6 kommentarer:
Wow! Dette er utrolig sterkt! Et viktigs spørsmål du setter opp, hva slags konsekvenser det har for oss i dag å følge Jesus. Vi opplever ikke den type forfølgelse du beskriver her på noen måte i vårt samfunn og ser det heller ikke som noe "mål" å oppleve det. (i mine unge år var det mange av oss som ønsket og søkte forfølgelse for å "bevise" sin tro og trofasthet, noe jeg nå antageligvis vil tro vi gjorde nettopp for å, som Paulus kaller det, ha noe å rose oss selv av.)
Tror for min del at det i vår tid handler om å gå langt i GODHET! Å vise den mildhet og det Jesu sinnelag til våre omgivelser, det du gjorde mot en av mine minste gjorde du mot meg, og ofre alt for å hjelpe andre, da jeg var sulten gav du meg mat og hele den regla der. Hvordan vi behandler de syke, våre nye landsmenn, de utstøtte, minoritetene, barna, de kriminelle etc etc.
Tror iallefall for min del er mange av de tinga der som vil koste meg mest når det kommer til å være en Jesu etterfølger.
Og ikke minst holde tilbake sinnet mitt mot feks urettferdighet og vende det andre kinnet til...
Pengekjærhet..
Jeg har lest Polykarps brev til Filipperne i går. Det synes å bygge på det brevet Paulus skrev til de samme - han minner om det Paulus skrev.
Det slår meg alltid når jeg leser skrifter fra første kristen tid: De la en stor vekt på havesyke, dømmesyke og pengekjærhet . Det var vederstyggeligheter som stengte Guds rike. Dessuten den praktiske omsorg for hverandre - og de eldstes oppgave var å se til dem var syke. Tenker på det som er kommet frem på bloggen i det siste om tilhørighet. Vi, dagens kristne, lever jo stert sett for oss selv.
Det var disse dydene - Åndens frukter - bl.a. mildhet, langmodighet, utholdenhet, overbærenhet som skulle prege oss. Lederne, f.eks. Paulus levde med og blant folket og var et eksempel på disse ting. Det synes å våre ved eksempel vil skal disippelgjøre og ikke med en tale på søndag.
Det å leve et annerledes liv, gir oss også legitimitet til "gi beskjed" når det trengs.
Må Herren være oss nådig til å finne praktiske samværløsninger i vår kultur og vår tid. Det kan være ting i kulturen, også kristne kulturen, vi må ta radikale oppgjør med også?
Dette kunne jeg tenkte meg å kommentere enda mer, Bjorn Olav, men tiden min strekker ikke til. Jeg viste ikke om det du skriver om hva soldater etc måtte hilse hverandre med. Veldig interresant. Det er vel dette mange kristne møter en variant av i dag også, iallefall i totalitære stater.
Jeg er veldig enig med dere (Tore L. og du) om at Jesus er HERRE er grunnleggende og viktig. Jesus Kristus døde som konge! (f. eks. Joh 18:33-37 omtrent det samme står i alle evangeliene). Et annet relevant skriftsted som er en gjenganger i vår familie er Lukas 9:23-24: legge ned alle egne ambisjoner for å fremme Kongens agenda! Dette er jo så fantastisk stort. Og så skal vi få ligne på kongen! Og det er alle gjenfødte mennesker i stand til, for vi har fått hans ånd i oss. Vel dette ble vel litt fragmentarisk...
BTW: Jeg har enda ikke fått denne eposten du snakket om... ;)
Viktig budskap dette...har sett mer og mer at det som er viktig ikke er å gjøre alt rett men "å kjenne" Jesus.
matt.25.12 Senere kom også de andre brudepikene og sa: 'Herre, herre, lukk opp for oss!' 12 Men han svarte: 'Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke
Dette er helt opplagt kristne som sier de kjenner ham...men han kjenner ikke dem.
Det personlig forholdet til herren gjennom skriften og rettledning av ånden gjør at vi hører hans stemme...og kjenner man hans stemme da kjenner man også hyrden.
Da blir det som skriften sier i...
joh.10.2 Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. 3 Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. 4 Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.
Veldig enig med geir rune. Det er ikke i første rekke å skal gjøre alt rett, men å kjenne Jesus. Dette har faktisk vært et tema for meg en god stund. Mange retninger er opptatt av regler og lover. Det er vel i og for seg ikke noe galt i det, men det kommer så lett foran det å være fylt av Guds Ånd, Guds hjerte. Hva var det Jesus var opptatt med å fortelle til disiplene rett før han skulle henrettes (Joh 14-17)? Jo, nemlig å være fylt av Guds Ånd, slik at de virkelig kunne (bla) kjenne han. Merk også 1 kor 2. Den som er født på nytt, har Guds Ånd, og kan kjenne dybdene i Gud, kjenne hans hjerte (innerste)! Dette er bare så utrolig stort! Halleluja!!
Jeg er redd for at kunnskapen er så lav hos mange at de trenger en forklaring både av viktigheten og betydningen av å ha Jesus som herre. En blir ikke frelst uten å ha Jesus som herre ifølge Rom 10,9: "For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst." Jeg tar også med Matt 7,21: "Ikke enhver som sier til meg: 'Herre, Herre!' skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje."
Legg inn en kommentar