Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 3

Det evige liv. De fleste av oss tenker vel på himmelen når vi hører de ordene. Og det er riktig det. Det evige liv handler om himmelens herlighet. I det som kalles Den lille Bibel, Johannes 3,16, ser vi det evige liv som motsetningen til fortapelsen: "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Men her i Johannes 17 knyttes det evige livet til Jesu person:

"Og dette ER det evige liv, at de kjenner deg..." (Joh 17,3)

En ting er å ha kunnskap om noe, kjennskap er noe annet. Vi trenger kunnskap så vi kan opplyses, men vi trenger å lære å kjenne Ham som er det evige livet. Jeg holder på å lese en veldig interessant bok for tiden. Pionermisjonæren Martin Goldsmith har skrevet boken: "Life's Tapestry", som er en selvbiografi. For meg var det en stor opplevelse å få møte Martin Goldsmith for første gang i fjor, og en ære å få tolke ham i forbindelse med et seminar og en gudstjeneste i Toten Frikirke. Martin Goldsmith har jødisk bakgrunn, og i denne boken forteller han at han som elleveåring kommer over en Bibel som han fikk i gave da han ble født. Han kjenner ikke til Bibelen, men i pur glede over at den er hans, begynner han å lese den. Revet med av dens innhold leser han den igjennom først en gang sammenhengene, så flere. Men han betrakter den kun som en historisk bok. Det tar lang tid før han ber sin første bønn, og han blir med i et kristent studentarbeid, uten egentlig å ha fått et åndelig gjennombrudd. Med andre ord: Martin Goldsmith hadde et intellektuelt forhold til Gud. Han hadde kunnskap om Herren, men kjente Ham ikke. Slik var det jo også med fariseeren Saulus. Utdannet hos den beste jødiske teologiske læreren på den tiden, Gamaliel. Men det er først når han møter Jesus på vei til Damaskus at han begynner å lære Herren å kjenne, og årene som fulgte fordypet dette kjennskapet.

Å kjenne Gud er ikke et overfladisk begrep. Det er å ha et intimt og personlig forhold til Ham, et forhold som bare kan sammenlignes med det inderligste og dyrebareste forhold i livet.

Så er det jo også slik at uten Jesus ville et slikt forhold til Gud vært umulig. Det er Jesus som lærer oss at Gud ikke er fjern og utilnærmelig, men Han åpenbarer for oss at Han er FAR. Det er derfor Han lærer oss å be til Gud som Far. Vi skal senere se i dette lille bibelstudiet betydningen av at Jesus åpenbarer Gud som Far. La oss nå bare slå fast at Jesus her i innledningen av sin yppersteprestlige bønn, taler om det evige liv som kjennskap til Gud og Ham som er Guds utsendte, Jesus Kristus.