17.søndag i Treenighetstiden er blitt kalt 'Høstens påskedag' - og med rette! Teksten denne søndagen handler om en enke som har mistet sitt eneste barn, en sønn. Hvilken forferdelig tragedie! Alle som har mistet et kjært familiemedlem, en venn, en kjæreste, kan ane noe av denne enkens sorg og fortvilelse. Døden kan være brutal og skremmende, og frarøve oss det kjæreste vi har.
Nain lå omtrent en mil sørøst for Nasaret, og et par dagsreiser fra Kapernaum. Lukas er alene om å fortelle denne historien. De andre evangelieforfatterne har den ikke med. Den er en frukt av det store granskningsarbeidet Lukas hadde satt seg fore å utføre. I prologen til sitt evangelium skriver legen og evangelisten Lukas: "Nå har jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av..." (Luk 1,3)
Scenen er så typisk jødisk og orientalsk," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar over teksten og legger til: "Den døde ble som regel begraavet samme dag. Vedkommene ble gravlagt utenfor byen. Følget drar altså ut gjennom byporten."
Tragedien var blitt allment kjent i Nain: en enke som hadde mistet sitt eneste barn. Den triste beskjeden gikk nok fra hus til hus, og folk møtte tallrikt opp dagen da gutten skulle begraves. Lukas beskriver det sliik: "Sammen med henne kom et stort følge fra byen." Men denne folkehopen fra Nain er ikke alene. Lukas forteller at "en stor folkemengde dro sammen med" Jesus og hans disipler. Det er med andre ord mye folk i Nain denne dagen, og de blir alle vitne til det som nå er i ferd med å skje, det de omtaler som at "Gud har gjestet sitt folk." (Luk 7,16)
Når Jesus ser enken "fylles han av inderlig medfølelse med henne". Slik er Jesus. Inderlig medfølelse er et av hans karaktertrekk. Vi ser dette flere steder i evangeliene, blant annet hos Matteus: "Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for var var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter." (Matt 9,36)
Historien om Jesus som reiser enkens sønn opp fra de døde og gir ham livet tilbake, foregriper påskens store gledesemne: Med døden trampet Jesus ned døden og seiret over den. Det er ikke djevelen, men det er Jesus som har nøklene til døden og dødsriket. "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste, og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åp 1,18.
Det at Jesus vekker enkens sønn opp igjen fra de døde er et tegn på at Guds rike er nær. Slik oppfattet også de som var vitne til dette det som skjedde. Vi lever våre liv i påskelyset: Kristi seier over dødens velde. Døden er for en kristen aldri det siste.
Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde. Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine vakre dikt skriver:
Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.
Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar